Gjestepappa Tøger: Føkkings farsdag!

fimreite:

Jeg gjesteblogger om det å være far hos den alternative mammabloggeren Lammelåret. Kjenner du deg igjen i det jeg skriver om det å være far?

Originally posted on Lammelårtanker:

For å markere farsdagen skal jeg ikke skrive noe selv, men overlate ordet til en kar jeg har fulgt ganske lenge.

Jeg kjenner at jeg er stolt over at en så fin og dyktig  fyr som Tøger vil skrive her!

Tøger Fimreite har sitt eget nettsted:

Fimreite.org

-  der han skriver om skole, utdanning og samfunn – noe som høres vanvittig kjedelig ut, men når tekstene føres i pennen av ham blir det ikke kjedelig. Faktisk. Så om hans blogg er ny for deg; legg han til i listen din over viktige blogger. Det har jeg gjort for lenge siden!

Kommenter gjerne innlegget, del det gjerne!

 fimreite

Føkkings farsdag

I år, som året før, og året før der igjen, og de fleste år siden slutten av andre verdenskrig, feirer vi farsdag. Men det å være far har vært i konstant endring. Spesielt de siste tretti årene.

I gamle dager…

View original 639 more words

IKT i skolen – Hva må til?

For at IKT i skolen skal bli en del av i undervisningen, er det tre faktorer som bør prioriteres: Brukervennlig programvare, mer tid til læreren for å jobbe med IKT, og å integrere IKT som en naturlig del av skolehverdagen.

1. Brukervennlig pedagogisk programvare
De pedagogiske programvarene som brukes i skolen  i dag ligger langt tilbake for tjenester som facebook, google disk og andre gratistjenester. De pedagogiske programvarene har en funksjonalitet som man må tilbake til 2004 for å finne tilsvarende.

Med få unntak har de fleste pedagogiske programvarer jeg har vært borti vært vanskelige å bruke, tungvint å administrere og svært tidskonsumerende å sette seg inn i. Når alle disse faktorene samspiller, vil tiden det tar å anvende slike verktøy bli for stor i forhold til analoge verktøy som penn og papir.

Det kanskje verste eksempelet er Itslearning. Itslearning er en digital læringsplattform, en slags facebook for skolen, og har ambisjoner om å bli den viktigste plattformen for læring i norsk og internasjonal skole.

Jeg mener at Itslearning er for dårlig slik det fremstår i dag. Det er for mange klikk, det er for uoversiktlig og ikke minst er hele greiene ganske så foreldet i måten å tenke brukergrensesnitt, altså hvor lett det er å bruke. Det finnes bedre plattformer som gjør de ulike oppgavene itslearning skal gjøre på en bedre og raskere måte.

Fordelen med Itslearning er at det er et sikkert og lukket system, som sørger for at informasjon og resultatene om eleven ikke kommer på avveie. En funksjon som er svært viktig når det gjelder å verne om elevens privatliv, og som ikke er like god hos gratistjenester.

2. Lærerne må få mer tid til IKT
Da mener jeg ikke at vi skal legge mer tid i tillegg til det lærerne allerede har. Da mener jeg at man omdisponerer tiden innenfor rammene som allerede foreligger. Eksempelvis at man tar tiden som er satt av til samarbeid på trinnene, eller tiden som er satt av til å jobbe med andre oppgaver, og bruker den til IKT. Internkurs, samtalegrupper og workshops, supplert med eksterne kurs er gode tiltak som kan være med å hjelpe lærerne til å bruke IKT i undervisningen. 

Det er heller ikke til å skyve under stol at skal man øke bruken av IKT i skolen, er læreren det viktigste leddet mellom eleven og skolen. Ikke flotte ord i læreplanen eller komplisert formulerte direktiv fra departementet og skoleeier. Her er det viktig å få læreren på lag.

3. Implementering
Punkt tre henger egentlig sammen med de to første punktene. Dette siste punktet er nemlig det flotte ordet implementering. For å si det på en litt enklere måte: Alt må legges til rette for at IKT blir en like vanlig del av undervisningen som det skolebøker og tavle er.

Slik det er i dag har lærerne i liten grad eierforhold til bruk av IKT i skolen. Flere lærere føler seg utilstrekkelig i forhold til IKT, andre gir blaffen og ser dette som nok en moteordning fra politisk hold, mens atter andre gjør motstand fordi de ikke ser hvordan programmene kan hjelpe elvene.

Det blir heller ikke satt av tilstrekkelig tid til å jobbe med IKT, dette til tross for at flere og flere av oppgavene som før gikk på papir, som fravær, orden og lese- og regnetester blir digitale.

Selv om maskinparken og utstyret på de fleste norske skolene er i brukbar stand, spiller dette liten rolle når de som skal lede bruken av IKT i undervisningen ikke får tid eller har programvare som er er dugende. Skal lærerne bli motivert, må de oppleve at digitale verktøy forbedrer elevenes læring. Først da kan man begynne å nå målet i læreplanen om å «bruke digitale verktøy«.

En valgkamp med innestemme?

Endelig er valget over, og vi kan alle nyte at det offentlige ordskifte ikke blir okkupert av partipolitiske propaganda og overdrivelser. Det er endelig rom for å lytte til andre stemmer og se fremover.

La meg være ærlig. Jeg er medlem av arbeiderpartiet. Ikke bare er jeg medlem, men jeg er også aktiv. Under valgkampen har jeg stått på stand og levert materiell i postkassene til folk.

Like vel har jeg en tendens til å gjemme meg når valget treffer oss. Jeg følger ikke debatter hverken på fjernsyn eller radio. Jeg leser knapt aviser. For meg blir det offentlige ordskiftet under valgkampen fordummende og unyansert. De fleste temaene drukner i retorikk og spissformulert vrøvl. En valgkamp er ikke et blivende sted for den som er opptatt av nyanser og balanserte analyser.

Nå vet jeg at valgkamp går ut på å vinne argumentet, og at det er et mål å komme ut av en diskusjon med overtaket. Jeg vet også at i valgkampen er den eneste gangen politikere er klokkeklare i sine uttalelser, mens de resten av tiden gjerne svarer ullent og unnvikende.

Akkurat det kan være befriende. Men retorikken er så massiv og monumental at den reiser seg som en vegg foran andre temaer og stemmer i den offentlige debatten. Det er som om det politiske Norge fortrenger og overdøver alt som ikke er gangelig for deres politiske agenda. Det er vanskelig å finne stemmer som er behagelig å lytte til når valgkampen står på som verst.

Jeg vet at det er et tåpelig ønske, men hva om vi neste gang tar ned ti hakk på retorikken og øker ti hakk på ærlighet og integritet? Hva med å faktisk ta opp de ubehagelige spørsmålene og diskuterer dem på en balansert og fornuftig måte? De ulike partiene burde klare å stå for egne standpunkter uten å måtte skrike høyt og kjøre argumentasjonen til en ytterkant.

Du kan sikkert huske den ene i klassen som skjulte sin egen usikkerhet med å bråke, rope høyt og gjemme seg bort i en sky av støyende ståk. Kanskje du også selv var den eleven. Og kanskje hadde du en lærer som rolig gikk bort til denne eleven, og med rolig og lav stemme fortalte at: «Når du er her inne med de andre må du snakke med innestemme».

Ved neste valg håper jeg at alle politikere snakker med innestemme.

Kampen om klasserommet

I kampen om å bestemme i klasserommet er læreren satt på sidelinjen. Det er på tide at vi lærere reiser oss, og med klar og tydelig stemme forteller hvor skapet skal stå.

Det tar minst fire år med høyere utdanning å bli lærer. De fleste av oss har flere år på skolebenken enn det. Vi har studert ulike teorier om hvordan læring foregår, og hva ulike teoretikere mener er god læring. Vi har lært hvordan jobbe systematisk med læring innen de ulike fagene.

Til slutt sitter vi igjen med en lang og grundig utdanning som gir oss kunnskap og bredde innen de ulike fagene, hvordan gjennomføre en undervisningsøkt, hvordan planlegge et undervisningsår og hvordan lære bort fag.

I lærerutdanningen går studentene gjennom en utsilingsprosess. En allmennlærer begynner med praksis allerede det første studieåret. Gjennom alle praksisperiodene følges studenten opp av praksislærer, som melder tilbake til høyskolen eller universitetet om gjennomføringen og dugelighet. Svært mange studenter får seg en nesestyver i møte med skolehverdagen. Andre finner ut at å være lærer ikke er deres karrierevei, og begynner på et annet utdanningsløp. I seg selv er ikke dette uvanlig. Men forskning viser at at ca. 30 % av de som begynner på lærerutdanningen hopper av underveis.

Når vi er ferdig utdannet vil de fleste av oss jobbe flere år i vikariater, hvor de som ikke trives som lærer finner seg andre yrker. Å være lærer er såpass krevende at 1|3 av de som begynner på en slik karrière slutter innen fem år. Statistisk sentralbyrå hevder at det er så mange som 50.000 mennesker med lærerutdanning som ikke jobber i skolen. Det er en hard og tung vei å bli lærer. Bare det burde vært et kvalitetsstempel.

De som blir igjen i yrket står i klasserommet hver eneste dag og leder læringsprosesser. Mange lærere tar også tilleggsutdanning innen ulike fag for å øke kvaliteten på sin egen undervisning.

Vi går på kurs, planlegger, utveksler kunnskaper og ideer og perspektiver rundt det som skjer i klasserommet. Etter hvert danner det seg en kompetanse som vi tar med oss videre i vårt virke.

Til tross for vår lange utdanning, utsilingsprosess og erfaring, får vi ikke utøve vår profesjon slik vi mener best. Klasserommet okkuperes av pedagogiske døgnfluer, politisk toskeskap og en overivrig skoleeier.

De ulike aktørene innfører kontrollregimer, dokumentasjonskrav, styringsverktøy, pedagogiske verktøy og gudene vet hva som skal inn i klasserommet. Alle disse tiltakene, velmenende eller ideologiske, tar tid fra undervisning av fag.

I rapporten fra tidsbrukutvalget som kom ut i 2009, ønsket lærerne mer tid til å planlegge undervisningen. I tillegg ønsket lærerne å bruke mindre tid på møter om skolen som helhet og mindre tid på dokumentasjon. Våre ønsker har ikke blitt hørt.

Forskning på skole fremhever blant annet at læreren er en avgjørende faktor for barns læring. Dette er gammelt nytt for oss lærere. Det sier seg selv at dyktige læreren er avgjørende for barns læring. Den store guruen inne pedagogikk, John Hattie, har laget en studie basert på over 800 metastudier hvor han rangerer hvilke faktorer som spiller størst rolle for læring i skolen. De faktorene som går på læreren er høyt rangert i Hatties analyse.

Her i Norge er dette et poeng skoleforskeren og professor Thomas Nordahl formidler. Han vektlegger lærerens kunnskap om fagene og kvaliteten på læreren som viktig.

Det er derfor merkelig at læreren ikke får lede sitt eget klasserom i den norske skolen. Styrk heller lærernes kompetanse og vis oss tillit til at vi som kan faget og kjenner elevene faktisk er de som er best egnet til å ta ledelsen.

Aktiviteten i klasserommet dikteres av alt annet enn læreplanen for fag og lærerens faglige kunnskap. Nasjonale prøver, PISA og TIMSS blir servert fra nasjonalt plan. Skoleeiere har kanskje egne testverktøy og metoder som de pålegger oss å bruke. Det er til slutt ikke rom for annet enn testing, måling og veiing av elevene. I tillegg kommer det pålegg om antimobbeprogram og andre velmenende tiltak som fører til at vi må endre den ordinære undervisningen for å blidgjøre politikere og skoleeiere.

Politikere og  skoleeier kan på sin side slå seg fornøyd på brystet og si: «Se her hvor flink jeg er til å dokumentere og teste». Men det eneste man oppnår er å stykke opp og ta tid bort fra de faglige aktivitetene i klasserommet. Det blir ikke god læring av sånt.

Det mest graverende eksempelet på dette er fra 5. mars i år, da opplæringsutvalget i Rogaland fylkeskommune vedtok anonym retting av prøver i videregående skoler.

Med et pennestrøk fjernet fylkespolitikerne muligheten til pedagogisk bruk av karakter, og en mulighet til å styre elevens læringsprosess. I tillegg viste fylkespolitikerne helt tydelig at de ikke har tiltro til at lærere setter karakterer etter prestasjon, men etter den såkalte trynefaktoren.

Slik mistillit er tung å bære, og endelig reiste lærerne i Rogaland seg og tok til motmæle. 1.000 underskrifter på et opprop med krass kritikk av vedtaket ble sendt fra Utdanningsforbundet til fylkespolitikerne. Men det kom for sent. Det er helt tydelig at politikerne ikke lytter til oss som sitter med kompetansen og praksisen. Vi skal ikke stå med lua i hånden og tynt be om audiens, vi skal kreve å bli lyttet til.

Skolen må endre kurs. Skolen må igjen ha eleven i sentrum. Og den beste måten å gjøre dette på er å la læreren gjøre jobben sin. Vi er møtepunktet mellom elev, politikernes visjoner, foreldre og skoleeiers ønsker. Det er vi som er selve bærebjelken i undervisningssystemet og den viktigste aktøren for dine barns læring. Det er vi som sitter på kunnskapen og kjenner elevene. Det er derfor vi som må styre klasserommet. Ikke hvem som helst andre med interesse i skolen. 

Lærere må på sin side engasjere seg politisk og yte innflytelse på beslutningstakere for å få tilbake kontrollen i klasserommet. I tillegg må fagforeningene som Utdanningsforbundet og Lektorlaget sterkere på banen og yte press for å hindre detaljstyring av lærerens virke.

Helt til slutt en beskjed til skoleeiere og politikere: Spør oss lærere hva vi trenger for å gjøre jobben vår. Ikke fortell oss hvordan vi skal utøve vår egen profesjon. Den veien du har valgt for skolen er dømt til å mislykkes, ene og alene fordi du ignorerer den viktigste faktoren for å få til en god skole: Læreren.

—————

Kilder:
Regjeringen: rapport fra tidsbrukutvalget 2009
http://www.regjeringen.no/upload/KD/Vedlegg/Grunnskole/Tidsbrukutvalget/Rapport_Tidsbrukutvalget.pdf

Arbeidsmarkedet for lærere og førskolelærere fram mot år 2035 – SSB.no
http://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/arbeidsmarkedet-for-laerere-og-forskolelaerere-fram-mot-aar-2035

1000 lærere mot anonym retting – utdanningsforbundet.no
http://www.utdanningsforbundet.no/Hovedmeny/Videregaende/Andre-artikler/1000-larere-mot-anonym-retting/

Én av tre ferske lærere dropper ut av yrket – NRK.no
http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.10934471

- Bedre lærere avgjørende – forskning.no
http://www.forskning.no/artikler/2009/januar/207552

Tre av ti lærerstudenter dropper studiet – BT.no
http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Tre-av-ti-larerstudenter-dropper-studiet-2864646.html#.UWWzT7WppLk

Hattie, John (2009): Visible learning. A synthesis of over 800 meta-analysis relating to achievement. Routledge

Et hjemmeværende dilemma

Vi mennesker er på ingen måte konsekvente dyr. Jeg er intet unntak. Hvorfor? Fordi jeg synes at det er helt greit og helt feil at noen velger å være hjemmeværende.

Jeg føler så inderlig vel det samme som dem som setter karrieren sin på pause for å være med sine barn. Man ønsker å knytte tette bånd og gi tett oppfølging, slik at ungene blir oppdratt og får den omsorgen som man selv mener er riktig. I det minste er dette grunnen blant den oljefeite middelklassen.

Vi hører jo så mangt om barnehager. Skitne bleier som ikke blir skiftet. For mange barn og for få ansatte. Stressede ansatte som ikke snakker norsk. Lite kontroll med hvem vikarbyråene sender. Noen barnehager minner mer om barnelager hvor hundrevis av små håpefulle presses inn på et lite område for oppbevaring. Man har rett til å være kritisk når det gjelder egne barn.

Noen forskere peker på at det kan være negative sider ved å ha barn i barnehagen. May Britt Drugli, som er professor ved NTNU, legger frem funn i boken sin «Liten i barnehagen» at det er et for høyt stressnivå blant de minste barna i barnehagen. Hun mener også at barnehagen gir våre barn for lite emosjonell omsorg.

På det personlige plan er det vanskelig å finne innvendinger mot at man som ansvarlig voksen tar seg av sine egne barn. Det føles svært naturlig for mange av oss å gjøre nettopp det. Og da prioriterer vi det vi mener er til beste for våre barn. Og for oss selv.

Men flytter vi blikket opp fra vår egne navle, og tar innover oss helheten, tegner det seg et annet bilde.

De aller fleste av oss vil konsumere flere velferdsgoder enn det vi betaler for gjennom skatter og avgifter. Derfor kan man påstå at det er en plikt å betale tilbake ved å stille opp i arbeidslivet. Velger man å bli hjemme, øker man også belastningen på velferdssystemet ved at man tar imot kontantstøtte eller trygdeordninger.

En trend jeg registrer blant venner og bloggere, er at flere og flere godt utdannede ønsker å være hjemmeværende. Men man må da spørre seg: Hvorfor skal samfunnet bruke flerfoldige millioner på utdanningen din, når du ikke akter å bruke den?

Konsekvensen av at investeringer feiler, er at samfunnet på sikt må kutte i velferdstilbudet. Oljen kan ikke holde oss flytende i evig tid, spesielt siden vi forbruker velferdsordninger i et heseblesende tempo. Én konsekvens vil kanskje bli at det kuttes i eldretjenestene når du blir gammel. Eller at dine barn eller barnebarn får dårligere utdanning eller mindre helsetjenester.

Allerede nå strammes pensjonsordningene inn fordi vi utdanner oss for lenge og ikke står lenge nok i arbeidslivet for at budsjettet går i balanse. I tillegg står alt for mange av oss i deltidsstillinger. Etter all sannsynlighet er pensjonsinnstramningene bare en begynnelse, hvis vi tar signalene fra Jens Stoltenberg på alvor.

Jeg ser altså fordeler med at man er hjemmeværende, samtidig som jeg ser at det er nødvendig at så mange som mulig jobber ut fra samfunnsøkonomiske hensyn. Vi står altså ansikt til ansikt med et klassisk dilemma som kan uttrykkes slik: Det som er til det beste for enkeltmennesket, er ikke alltid det beste for samfunnet.

Diagnose: Nasjonal vrangforestilling om doping

Det er mye vi har her i Norge som man ikke finner andre steder. Vi har brunosten, ostehøvelen og en fungerende velferdsstat. Men vår største kuriositet er dopfrie toppidrettsutøvere.

Det er ingen tvil. De norske toppidrettsutøvere er like rene som en norsk fjellbekk om våren. Og det er jo ikke rart, med tanke på at de alle som en er oppsedet på norske verdier som likskap og beskjedenhet. Flasket opp på staut husmannskost og hardt arbeid i den trauste norske villmarka. Den norske toppidrettsutøveren er renheten selv. Et lysende eksempel til etterfølgelse.

Vi stiller ikke spørsmålstegn ved at en liten nasjon på 5 millioner sjeler slår stormakter som Russland, Tyskland og USA. Ikke bare slår vi dem. Vi gruser dem overlegent innen vinteridrett. Hvis det kun gikk på talent, har vi en statistisk vanskelig oppgave å forklare hvorfor vi er så overlegene innen en del idrettsgrener. En forklaring er selvfølgelig at vi har en eksepsjonell god genpol her oppe i nord, vest for svenskegrensen.

Det er bare å se på bragdene til Bjørn Dæhlie og Johann Olav Koss. Ikke bare slo de rekorder i fleng, men de tok flere gull innenfor et kort tidsrom. OL i Lillehammer i ’94 er trolig det mest talende eksemplet. Koss sopte inn tre gull, mens Dæhlie tok to gull og to sølv. De fremstår som overmennesker. Vår forklaring er at det var deres sterke nasjonalfølelse som ga dem vinger som Ikaros.

Den norske folkesjelen holder idealet om renhet så høyt at vi ikke ser sannheten om den slår oss i ansiktet med en sekk EPO. Prestasjonene alene burde fått det til å gå et lys opp for de fleste av oss. Og denne gangen får vi det i klartekst: En svensk dokumentar påstår, om enn noe tendensiøst, at våre nasjonale helter ikke er bedre enn østeuropeiske friidrettsutøvere. Slikt liker vi dårlig.

Funnene den SVT-produserte dokumentaren viser til er ikke veldig sjokkerende. Hemoglobinverdier på 17,5 er like over gjennomsnittet, men innenfor det man anser som normalt. Slike avvik kan være helt naturlig, eller kan også være symptomer på røyking eller sykdomstilstander. En annen forklaring er bloddoping. Like vel: At nærmest alle vinnerne har slike forhøyede verdier er nok til at det bør ropes varsku.

Svenskene peker på noe vi for lengst burde forstått: Sannsynligheten for at de norske toppidrettsutøverne doper seg er relativt høy. Det skal ikke mer til enn et blikk på prestasjonsnivået for å forstå at her er det noe eksepsjonelt på gang. Og ja. Kanskje vi nordmenn er eksepsjonelt flinke. Det har jo tross alt Gro Harlem Brundtland fortalt.

Men dette handler ikke om sannsynlighet og realisme. Det handler om det vi opplever som norsk. Det handler om vår nasjonale identitet og våre nasjonale renhetsidealer. Vi vil blånekte for at våre nasjonale helter doper seg, om de så innrømmer det selv.

Det er på tide at vi tar av oss våre nasjonalromantiske briller, og innser at de som klarer seg best i toppidrett, er de som doper seg uten å bli tatt.

Twist & shout


Hvis jeg kaster en håndfull Twist til deg, kan jeg fortelle deg hvilken personlighet du har.

«Nå skal vi lage en åpen plass her foran kateteret» sier jeg. Elevene i femte klasse ser sløvt opp på meg fra RLE-bøkene. Litt etter litt setter massen seg i gang, og de fremste pultene blir skjøvet ut til sidene. «Alle pultene bakerst skal helt inn til veggen» sier jeg. Og igjen setter massen seg i bevegelse. Noe småprat kommer fra undrende barnemunner. En del spørsmål blir rettet mot meg. Men jeg svarer ikke. Litt spørrende ser elevene mot meg der jeg står ved kateteret. Og det er da, helt plutselig, at jeg kaster en håndfull Twist inn blant elevene.

Først står de der forvitret – nærmest lamslått – før de kvikkeste forstår at her er det godterier å få. Og da – med ett – eksploderer klassen i et forferdelig leven. Små armer og bein hiver seg rundt etter de små innpakkede sjokoladene. Så kommer en ny ladning med Twist fra kateteret, så en ny, så en ny. Helt til twistpakken er tom. Sakte men sikkert faller klasserommet til ro. Det er ikke mer Twist å få.

Noen elever har fått mange Twist, andre elever har fått lite. Det er ikke en rettferdig fordeling av godene. Noen elever er lei seg fordi de har fått feil type Twist, og er i ferd med å få et sammenbrudd. Men løsningen er nær.

«Har alle fått Twist?» spør jeg? De fleste nikker og prater i munnen på hverandre. Noen er ivrig etter å formidle det de har på hjertet. Andre krangler. «Er det noen som ikke har fått Twist?» spør jeg. Jeg får mange svar på en gang: «Jeg har ikke fått den jeg vil ha!» eller «Jeg har ikke fått så mange som den og den!». Noen elever velger å komme til kateteret, og på den måten søke hjelp av meg gjennom kaoset. Andre trekker seg unna, og setter seg på plassen sin. Enten for å surmule eller for å glede seg over Twist-fangsten.

«Nå setter vi pultene på plass, og så setter vi oss ned» klarer jeg etter gjentatt forsøk å få formidlet gjennom all surringen. Etter en stund har alle elevene satt seg. Så kommer beskjeden. «Da må vi bytte med hverandre slik at alle blir fornøyd». Beskjeden er overflødig. Elevene har har forlengs begynt forhandlingene, og Twistbiter bytter hender.

Noen elever løper rundt og er flinke til å bytte, andre sitter stille og venter på at noen skal komme til dem. Noen synes at det er urettferdig at de selv har så mange, og forbarmer seg over dem som har lite. Andre gjemmer unna deler eller hele fangsten og slik får de flere biter.

Andre, unna mitt blikk, bruker Twisten som betalingsmiddel for sosiale gjenytelser og avtaler. Kanskje de kjøper seg noen venner med å gi fra seg Twisten, eller kanskje de får viljen sin når det gjelder hva de skal leke når skolen er slutt.

Et marked har oppstått i klasserommet, valutaen Twist får ulike valører ut fra hvor høyt den enkelte eleven verdsetter sjokoladebiten. En elev liker Kokosbitene og bytter til seg en kokkosbit for en Japp- og en Daimbit. Andre profitterer på dette og forhandler til seg gode betingelser, mens atter andre har sterk rettferdighetssans og vekter en bit for en bit. Andre går for langt og får ikke gjennomslag for bytteprisen sin og må senke kravene til neste handel.

Noen av elevene rører ikke Twisten, men gjemmer disse unna til senere. Andre elever begynner å spise med en gang de får anledning, og stirrer med et lengselsfullt blikk på de tomme Twistpapirene foran seg på pulten. Andre elever sorterer Twisten syrlig i systemer foran seg i den rekkefølgen han eller hun ønsker å fortære disse i.

Når det sluttes av og elevene skal gå hjem er de uten Twist. Da er det en av elevene som tar frem Twisten som er gjemt unna, og deler ut til de som vil ha. Og det uten å ha spist en eneste bit selv. Noen elever tar grådig for seg og går hjem med magen full av sjokolade. Andre takker høflig nei, selv om du ser at de har lyst på mer. Atter andre slikker seg fornøyd rundt munnen etter å forsynt seg av Twisten i gangen, tatt imot ekstra Twist fra medelever som trodde de ikke hadde fått, og begir seg fornøyd hjem og gleder seg til å spise de bitene som er gjemt unna i sekken.

Hvis jeg kaster en håndfull Twist til deg, kan jeg fortelle deg hvilken personlighet du har.

Vestlandet mot Østlandet

Hadde Vestlandet og Østlandet møttes til strid, hvem hadde da vunnet?

Skulle jeg ha sett for meg disse to landsdelene som stridskjemper, og skaldet en kjempeviser, så tror jeg at den hadde sett slik ut:

Austlandet fager med heva hovud
Vestlandet sterkt med staut sinnelag
Dei kjempa mot kvatrandre
På Filefjell står det eit slag

Austlandet heva si største slegge
Vepna med storting og kongelott
Vestlandet klargjer sitt rundeskjold
Med oljeplattformar og kraftindustri

Autslandet tek springfart mot Vestlandet
med flate skogar og stille vatn
Vestlendingen stålsetter seg mot tømmer
Med djupe fjordar og storm

Men so dreg vestlandet sitt hemmelege våpen
Ein fisk frå mere og fra hav
Med kraft han kyler fisken
og stoggar austlandet sin trav

Austlandet svarar
med dansk skriftsspråk og svensk kulturhagn
At no får det faen meg halde
Med europeisk og anglosaksisk trong

Gispande set dei seg ned
dei kjempane på Filefjell
dei hoverar over ein kopp med kaffe
Og ei overdose særnorsk kultur

Den palestinsk-israelske løsningen

Det er tre mulige løsninger på konflikten mellom palestinerne og Israel. Alle disse løsningene er like umulig på hver sin måte.

Den første løsningen er utryddelsen av det palestinske folk. Israel har teknologien og de logistiske verktøyene til å utføre et moderne og effektiv folkemord, og har allerede de fleste palestinere innesperret innenfor et avgrenset område. Det vil kunne by på problemer å nå palestinerne på syrisk og libanesisk territorium, men også disse er internert i leire, så en avtale med de respektive landene kan være en mulighet. Dessuten har ikke andre nasjonalstaters grenser voldet Israel mye bekymring tidligere. Forholdene ligger altså godt til rette for å stramme inn grepet og organisere en rask og effektiv utryddelsesoperasjon.

Den andre løsningen er at Israel anerkjenner palestinernes rettigheter som nasjon og som folk. Også kalt to-statsløsningen. Staten Israel må anerkjenne Palestina som selvstendig nasjon og trekker seg tilbake til grensene som ble forhandlet frem i 1967. I tillegg til dette må også Israel fungere som hovedhandelspartneren til Palestina, og begge landene må jobbe sammen for å oppnå felles fred, velstand og utvikling. Dette innebærer at Israel må opptre som et fadderland og gi mye støtte til sine nye naboer.

Den tredje løsningen er at palestinerne starter en frigjøringskamp lik den Gandhi førte mot Britene i India, og som ledet til Indias uavhengighet i 1947. Palestinerne må rett og slett vende det andre kinnet til, og ikke anvende vold eller aggresjon mot Israel til tross for droner, nybyggere og bombeangrep. Ved å avvikle den militære aktiviteten, la Israel okkupere siste rest av land, og heller innta rollen som offer for en mektig militærmakt, vil til og med Israel til slutt gi etter. Slik også britene ble tvunget til å gi etter for pasifismen og gi inderne deres selvstendighet.

Utryddelsen av palestinerne
Den første løsningen er åpenbar umulig ut fra et rent etisk synspunkt. Folkemord er noe av det verste en nasjon kan utføre mot en gruppe mennesker. Det som gjør dette scenarioet svært betenkelig er at Israel har teknologien og logistikken til å utføre en masseutryddelse på et industrielt nivå som vil mangle sidestykke i historien.

Bortsett fra de etiske og folkerettslige ulempene bak en slik løsning, finner vi også politiske innvending. FN og det internasjonale samfunnet hadde forhåpentlig vis vært sterkt motivert for å stoppe en slik utryddelsesprosess, og trolig satt inn militære resurser for å hindre dette. Lik den vi så på Balkan på 90-tallet. Israel ville også ha mistet viktige allierte, som USA, England, Tyskland og Frankrike, som de er helt avhengig av for å kunne overleve med fiender på alle kanter.

To-statsløsningen og pasifistløsningen
Den totale anerkjennelsen av palestinerne er en høyverdig etisk løsning, som trolig hadde høstet applaus i flere leire. Men det er for mye vondt blod mellom Israel og palestinerne. Kaster vi religiøs toskeskap inn i denne miksen, så har vi en kruttønne som ytterligere umuliggjør fred.

Den tredje løsningen må overvinne de mange av de samme utfordringene som en to-stasløsning. Det er for mye vondt blod mellom Israel og palestinerne til at Hamas, Fata eller Hizbollah legger ned sine Kalasjnikover og raketter for å la seg overvinne av den Israelske militærmakten. Sinnet og aggresjonen har slått rot i korsfarernes ruiner.

I tillegg finner vi både i Israel og hos palestinerne grupperinger som ønsker å utrydde den andre parten. En grunn er religiøs, en annen er hevn, nasjonalisme eller en tanke om sivilisasjonen mot barbariet. Resultatet vil bli at disse grupperingene går imot sine ledere og innleder terrorangrep og voldshandlinger som skader uskyldige på begge sider, ikke ulikt slik situasjonen er i dag.

Nå må det tilføyes at det finnes mer enn de løsningene som skisseres over. Palestinerne i Gaza kan for eksempel bli annektert av Egypt med Israels velsignelse. Eller at Israel annekterer de palestinske områdene og gir samme rettigheter til beboerne her som andre ikke jødiske beboere som allerede bor på israelsk område.

Det vi vet sikkert er at det per i dag ikke foreligger en løsning av konflikten. Men en ting er hevet over enhver tvil: Den sterkeste parten i denne konflikten er Israel, og det er staten Israel som sitter på de fleste kortene som kan gi en løsning.

Historien om Markus og de nasjonale prøvene

Markus er den i klassen som ikke klarer det de andre klarer. Han henger ikke med når læreren snakker fra tavlen, og han klarer ikke å jobbe med oppgaver. Tankene hans er helt andre steder, og når han prøver å gjøre en innsats butter det imot. Markus er den eleven i hver klasse som har atferds- eller lærevansker.

Da de andre elevene for lengst leste for å lære, lærte Markus fortsatt å lese. Bokstav for bokstav forsøker Markus å lage mening fra ord og ord til setninger. Det går ikke fort. I matematikken sliter Markus med å huske hvordan man går frem. Tallene danser meningsløst på rutete papir. Engelsk kan han bare glemme. Markus får ikke til sitt eget språk en gang, hvorfor forventer noen av ham at han skal klare et fremmedspråk?

De andre elevene leser sider opp og sider ned og finner svarene som ligger skjult mellom linjene. Markus klarer ikke en gang å lese det som stå på linjen. Kanskje han kaster bøkene i gulvet, eller kanskje han legger hodet på pulten for å dagdrømme dagen vekk. Eller kanskje han begynner å vandre hvileløst rundt i klasserommet på søken etter noe, eller noen, å kamuflere sin dårlighet med.

Så en dag fant noen kloke hoder ut at; jo, vi skal få Markus til å føle seg enda dårligere med å holde nasjonale prøver i det langstrakte land. «Men hva er dette får noe gnål?» undrer de som bestemmer. «Disse irriterendes lærerne påstår at Markus vil føle seg verre av nasjonale prøver. Det passer ikke vårt syn på skole!».

Alle lærerne roper seg hese på Markus sin fortelling: Ut i det byråkratiske mørket roper vi i et forsøk på å beskytte Markus mot mektige krefter. Vi får som svar at «Det er likt for alle». Men det er ikke likt for Markus. Når vi ordner det slik at Markus kan slippe å føle seg dum kommer det anklagende: «Dere jukser på nasjonale prøver!». Dette er den endelige bekreftelsen på at resten av samfunnet mener han ikke er verdt noe. Markus vet og Markus forstår.

Jeg og andre lærere er Markus sitt vern mot samfunnets nykker og motetrender. Vi skal beskytte ham mot å føle seg mislykket, og vi skal få ham til å lykkes ut fra sine egne forutsetninger. Av to onder må vi velge ett: Der vi kan gi Markus fritak mot å føle seg udugelig og verdiløs så gjør vi det. Men det er ikke alle Markusene som slipper unna nedverdigelsen. Skam dere som tvinger oss til dette!

Hvis det å beskytte Markus mot å føle seg enda mer mislykket er å jukse på nasjonale prøver, så skal jeg jukse til verden går under. Jeg vil jukse så hardt og så lenge at krampa tar meg. Jeg vil alltid verne Markus mot ødeleggende krefter så sant jeg er lærer.

-

For ordens skyld: Markus var det mest populære guttenavnet i tiden fra 1999 – 2002.  I denne teksten er navnet Markus representant for alle elevene med lære- eller atferdsvansker i den norske skolen.