Uverdighetstyranniet

Jeg er ikke uenig i asylforliket som et samlet storting står bak. Men jeg er dypt og inderlig uenig i måten det blir gjennomført på.

For tiden skammer jeg meg over å være Norsk. En følelse jeg sjelden føler. For som nordmenn flest strutter jeg av stolthet over mitt hjemland. Jeg må innrømme at jeg blir fryktelig stolt over oss selv når lille Norge forhandler fred og forsoning mellom stridende parter, som mellom palestinere og israelitter, eller fred på Sri Lanka. Jeg er stolt over at vi har lite korrupsjon, og at avstanden mellom “makta” og folket er kort. Spesielt stolt er jeg over vår respekt for menneskerettigheter og hvordan vi behandler våre svakeste. Jeg anser mitt lille land som et fyrtårn av medmenneskelighet.

Men dette fyrtårnet bleknet da de blå-grå inntok regjeringskontorene. En uforsonlig linje ble introdusert. Vi ser nå sinte statsråder som viser en åpen forakt for det som gjør oss til nordmenn. De sparker nedover mot de som er svakere enn dem selv. Heiet frem og bejublet av syteklassen. De kaller vår mest verdifulle og særnorske verdi for godhetstyranniet. Men det er ikke de gode som er tyranner.

Jeg kan forstår hvorfor noen ivrer etter å få flyktningene ut. Jeg kan forstår at flyktningstrømmen belaster systemet mer enn det det kanskje er rom for. Jeg forstår at antallet som kommer over grensen er skremmende på flere måter. Og jeg forstår også at mange av de som kommer ikke har rett på asyl. Men det må i anstendighetens navn være mulig å la dem beholde verdigheten. Ikke frata dem sin menneskelighet. Vis dem den respekt alle mennesker fortjener og har krav på.

Det er uverdig at de som søker trygghet holdes innesperret i asylmottakene mot deres vilje. Det er uverdig at i samme øyeblikk som de får avslag på opphold, nærmest bli dratt ut av mottaket og inn i bussen som tar dem strake veien til grensen. Og det er uverdig at de eskorteres til grensen av politi på en måte vi ikke en gang unner våre verste kriminelle.

La dem i det minste få hodet over vannet før de står hutrende på Murmansk uten penger, uten en plan og med en annerledes fremtid enn de hadde håpet på for bare noen timer tilbake. Gi dem en mulighet til å kunne ta innover seg konsekvensene, og la dem få forlate riket med hevet hode.

Jeg skammer meg, og det er fordi vi som nasjon er blitt tyranner. Ikke godhetstyranner, som statsråd Listhaug påstår. Vi er heller ikke den typen tyranner som er klekket ut som en strategi for å forføre syteklassen, eller som et effektivt retorisk grep i politisk øyemed.

Vi er blitt ekte tyranner. Vi tyranniserer medmennesker med frihetsberøvelse og unødvendig krenkelser. Vi er uverdighetstyraner.

Oppkast fra syteklassen

Den 11. januar fikk jeg på trykk en tekst som kritiserer Listhaugs retorikk, og hvordan hun spiller på frykt i BT. Deretter ble denne også publisert i Nettavisen. Reaksjonene uteble ikke.

Det er sjeldent jeg ler så mye som da jeg leste kommentarfeltene i BT og i Nettavisen. Grunnen til at jeg lo var at de som svarte ufrivillig bekreftet sitt medlemskap i syteklassen. De bekreftet faktisk påstanden mine bedre enn jeg hadde håpet på. Og ingen svarte på kritikken min mot Listhaugs retorikk.

Men etter hvert bleknet smilet mitt. Assosiasjonene blir mørke og faretruende: Brenning av flagg, storming av ambasader og attentatet mot Charlie Hebdo. Det er mye hat rettet mot det jeg skriver. Og mot meg.

Det er noe med krenkede mennesker som gjør meg redd. De føler sterkt og hater det som truer deres verdensbilde. Det er ikke noe rasjonelt i det. De tar det jeg skriver dypt personlig, uten at det er det. De ilegger meg meninger og verdier jeg ikke har.

For når man krenker andres tro, og fornærmer andres Messias – eller profeter for den del – så kommer sinnet og treffer deg med full styrke. Det gjør mennesker i stand til onde handlinger.

Jeg hadde forventet en del troll. Men det skremmer meg at det finnes så mange der ute. Styrken i hatetet er voldsomt og intenst. Og de mener de har rett til å trakassere og krenke fordi de selv – med urette – føler seg krenket.

De sender sinte brev, sender truende meldinger på facebook, på SMS. De tartil og med kontak med meg på mitt arbeidsdted. De er totalt uten grenser og uten respekt for det offentlige ordskifte. En liten porsjon folkeskikk hadde trolig ikke skadet.

De anklager meg også for mye. De gir meg meninger, holdninger og synspunkter jeg ikke har. Og til tross for et enormt engasjement rundt teksten min: Ingen gir tilsvar på min kritikk av Listhaugs retorikk.

Det begynte med latter, og endret seg til vantro frykt. Det jeg sitter igjen med er en dyp skuffelse over at jeg hadde mer rett enn jeg trodde.

Jeg krenket Messias Listhaug. Og se: Følelsenes evangelium åpenbarer seg i kommentarfeltene i all sin prakt.

Les kommentarfeltet under teksten som er publisert i Bt: trykk her
Les kommentarfeltet under teksten som er publiser i Nettavisen: Trykk her

En flyktning her, og en flyktning der

Sylvi Listhaug fremstiller seg selv som en handlekraftig maverick i det konforme og flyktningvennlige politiske landskapet. Sannheten er at hun kun er agent for stortingsflertallets vilje.

Sylvi Listhaug går hardt ut. Hun fremstår som en handlekraftig leder og en som gjennomfører FrPs politikk. Listhaug gneldrer kjekt og spissformulerer utsagn til ære for den desillusjonerte FrP-velger.

I kjent FrP-stil spiller hun på egoismen og sytingen til de som er redd for det fremmede. Eller redd for at de som kommer som flyktninger skal utarme velferdsstaten. Eller er skeptisk til det som en gang ble kalt den politiske eliten, selv om Listhaug selv er medlem av denne eliten.

Hun treffer med kirurgisk First House-presisjon nerven i folkedypet. Og i samme slengen akselererer hun FrP oppover på meningsmålingene. Hun er trolig FrPs frelser. For hun mestrer underdogspillet selv om hun er i posisjon. Et kunststykke ingen andre i FrP har klart så langt.

Men det er spill for galleriet. Hun vil til syvende og sist sette ut i livet det stortinget bestemmer. Og det vil trolig bli få endringer, siden stortingsflertallet er for en innstramming, til tross for «sterke reaksjoner» fra KrF og Venstre.

image

Spørsmålet man så må stille seg er: Hvorfor tillates hun dette spillerommet uimotsagt?

Trond Giske forsøker å korrigere Listhaugs utspill i VG. Men på tross av at han er en røynd politiker, og at han har vært statsråd, blir motangrepet like tamt som latten han sipper til på bildet. Det treffer ikke hjem til de Listhaug snakker til.

I stede for å avkle Listhaugs retorikk, og vise at hun ikke er en Maverick eller ikke er i utakt med makteliten, bidrar Giske til å hjelper henne med å få grep om den norske syteklassen.

Og der har vi det. Det spiller ingen rolle hva som er de faktiske forholdene i saken. Det er følelsen som er den eneste ganbare valutaen: Følelsen av å ikke bli hørt eller sett av de som styrer. Følelsen av at innvandrere kommer fritt over grensen og til duk og dekket bord. Følelsen av en velferdsstat som forfordeler de fremmede. Følelsen av utrygghet. Å påstå at følelsen et feil vil bare få dem til å føle enda sterkere. Dette handler om tro. Ikke om kalde fakta.

Men frelser Sylvi, hun behøver ikke forkynne sannheten. Det eneste hun trenger å forkynner er følelsenes evangelium. Og så lenge hun gjør det, vil hun befeste sin posisjon som syteklassens Messias.

Da far døde

Min far døde her i november etter lang tids sykdom. Jeg var heldig og fikk besøke ham bare dager før han døde.

Da vi satt oppi dette, jeg og de andre pårørende, kjente jeg på en sorg jeg ikke hadde kjent før. En sorg som føltes naturlig.

For fars død var ventet. Faktisk fikk vi beholde ham nesten ett år mer enn vi skulle. Så det var også en takknemelighet i sorgen. For det kunne vært så mye tidligere og så mye verre.

De andre gangene nære har dødd, har det vært uventet. Da min mormor døde, kom det som lyn fra klar himmel. Hun var gårdbruker og døde praktisk talt i fjøset mens hun tok morgenstellet. Døden hennes var uventet og brå.

Jeg kan minnes sorgen da jeg fikk vite det. Suget i magen som ville trekke meg ned i jorden. Den desperate sorgen av å vite at jeg ikke fikk se mormor igjen. Sorgen var uendelig vond. Som du sikkert forstår var jeg glad i mormor. Hun som aldri mistet troen på meg.

Med min far var det annerledes. En lang prosess med kun en utvei. Han hadde kreft på bukspyttkjertelen.

Da vi like før julen 2014 fikk vite at far var syk, var prognosene to måneder. Det var et hardt slag. Jeg visste jeg måtte komme meg av gårde og si farvel. Men fikk ikke tid før i januar eller februar på grunn av nyfødt barn. Livet er rart sånn. Et liv ble tent, et annet var i ferd med å slukkes. Jeg trodde jeg ikke ville rekke ham.

Jeg fikk pakket kone og unger og satt oss på flyet. Far fikk hilse på sitt nyeste barnebarn, vi fikk tatt farvel. Jeg tror vel ingen av oss tenkte at vi kom til å treffes en gang til, selv om vi avtalte ny visitt på tidlig vår.

Men det gjorde vi. Og når sommeren kom var han frisk nok til å komme på besøk til Bergen. Men det kostet ham.

En gang i sommer eller tidlig høst spredte kreften seg.

Gjennom hele prosessen var far ut og inn av sykehuset med ulike komplikasjoner og behandlinger. Og for hver gang han ble innlagt, økte sannsynligheten for at han ikke kom ut igjen i live.

Så i november kom telefonen. Sykehuset var helt tydelig på at pårørende burde komme straks. Dagen etter satt min søster og jeg på flyet østover. Min far lå for døden.

Hver gang min far og jeg traff hverandre var det som om det var den siste. Jeg husker samtalene vi hadde som fine og nære. Hver gang vi skilte lag lå det en dyp uro og en inderlighet da vi med ord sa på gjensyn. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi indirekte tok farvel med hverandre.

At far døde var ventet. At han levde så lenge med sykdommen som han gjorde var uventet. Men når jeg sørger nå er det ikke en vond sorg. Det er en sorg som føles riktig. Det er ikke den desperate fortvilende sorgen jeg kjenner på. Det er en sorg som er fylt opp med tristhet og savn, uten at den river i hjertet og i sjelen.

Vi fikk tatt et siste farvel. Denne gangen var det uten forbehold. Uten håp om flere gjensyn. Denne gangen var det endelig.

Etter det site besøket gikk jeg hjemme og surret. Jeg ventet på dødsbudskapet. Tankene var fragmenterte. Jeg var ute av stand til å gjøre noe som helst fornuftig eller ufornuftig.

To dager etter at jeg kom hjem fra mitt siste besøk ringte min søster. Far var død.

Jeg satt helt stille. Kanskje ett minutt. Kanskje ti. Kanskje femten. Jeg vet ikke. Så reiste jeg meg opp. Gikk ned i kjelleren, og fortsatte å male der jeg sluttet dagen jeg fikk vite at far lå for døden.

Godhetens tyranni og de små menneskene som hater den

Flyktninger strømmer over grensen til riket. Vi har både råd og resurser til å hjelpe. Men velviljen i folket er i ferd med å snu. Det er nå det er viktig å bruke både hodet og hjertet.

Det var til stor jubel Jonas Gahr Støre på landsmøtet i Arbeiderpartiet annonserte at vi skulle ta imot 10.000 flyktninger fra Syria. Han fikk stående ovasjon fra både landsmøte og et sambrekende kommentatorkorps.

Hendelsen var toneangivende for hele det politiske Norge. Andre politiske partier fulgte.

Men folkeengasjomenter manglet. Dette til tross for sterke bilder av store mengder mennesker i små farkoster over middelhavet. Det kom klare advarsler fra flyktningorganisasjoner og myndigheter rundt middelhavet om at en krise var i utvikling. Men det var lite empati å spore i Norge. Vi led jo tross alt selv av fallende oljepriser.

Dette endret seg da bilder av en død toåring gikk sin seiersgang i verdens media. En liten gutt på flukt druknet i middelhavet, skylt i land på en gresk ferieøy. Dette traff. Det er fortsatt umulig å forholde seg til disse bildene uten å bli truffet av en hjelpesløs tristhet.

Etter dette åpnet vi alle våre hjertedører. Vi skulle hjelpe. Fakkeltog og høylytte støtteerklæringer på facebook er noe vi er gode på. Norge som humanistisk nasjon glitret av godhet og intensjonert handlekraft.

Selv var jeg langt på vei med. Vi må hjelpe der vi kan, med det vi kan. Men selv om hjertet er med, må vi tenke med hodet. Alltid.

For det var her det skortet. Hjertet var med, og emosjonene kokte, men fornuften var borte som dugg for solen. En kombinasjon som historisk sett er en oppskrift på katastrofe. Jeg stusset. Dette luktet ensporethet og massesugesjon. Som den enstøingen jeg er blir jeg skeptisk når slike sosiale mekanismer slår inn for fullt. Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner.

Men jeg protesterte ikke. For det jeg frykter mest er å bli tatt til inntekt for et inhumant syn, rasisme, nettroll eller FrP-sympatier. Det var ikke rom for kritikk i den unisone og fundamentale bejaelsen. Og de som ytret kritikk var de sedvanlige hel- og halvrasistene som oppegående mennesker ikke ønsker å bli assosiert med. Jeg holdt kjeft.

Like vel forstod jeg: Når tingene butter imot, og når det viser seg at også blant flyktningene, som blant alle mennesker, finnes det tarvelige og nedrige individer, så ville dette gi kraft til nettrollene og halvrasistene. Og jeg visste at når halvrasistene ble kneblet så ettertrykkelig som de ble i etterkant av bildene av den døde to-åringen, ville de slå tilbake sterkere og voldsomme enn vanlig.

For disse menneskene er offerrollen og rettfølt indignasjon en herlig odør som de kan rulle seg i. Og så lenge det finnes et luktmolekyl igjen av kadaveret, ruller de seg til det ikke er mer igjen enn en sort grop hvor det en gang var fruktbar jord.

Denne gangen er kadaveret vår egen godhet. Og de har begynt rullingen. Javisst. Små mennesker med ekle meninger ruller seg i fallitten av vår hjertegodhet. Angrepet er sjofelt, men like vel noe berettiget. Hadde de bare klart å holde det på et saklig nivå, så burde vi ha lyttet litt.

For når vi med stjerner i blikket roper haleluja i kor, og forventer flyktningehimmelen på jorden, er skuffelsen en selvfølgelig følgesvenn. Og da, desillusjonert og skuffte, er det lett å fatte den motsatte slutningen: At utakk er verdens takk. Og at disse menneskene på flukt enten er lykkejegere eller halvkriminelle. I beste fall.

Når det så viser seg at 10.000 flyktninger var et noe puslete anslag, og at det kommer opptil 1.500 flyktninger i uken, så begynner frykten å våkne. Frykten for de fremmede. Frykten for at denne migrasjonsbølgen skal tappe velferdsstaten slik at det blir litt mindre til oss selv. En frykt som med en stor dose salt kan være reell.

Eller: Reell i den forstand at vi alle er velferdsmottakere som belaster systemet for mye. Vi koster for mye, krever for mye, og yter for lite. Alle som en. Og trolig er de som skriker høyest de som belaster velferdstaten mest. Men det kan være at denne migrasjonsbølgen tipper lasset. Eller blir brukt som syndebukk for å innføre høyst nødvendige, men upopulære, velferdskutt. Det er alltid godt å ha noen å skylde på.

Så nå kommer virkeligheten bankende. Den er like hard og grå som alltid. Glansbildet falmer. Asylsøkere klager på maten, boforhold og toaletter. Var det ikke asyl de skulle søke? Forventer de luksus med slåbrok og badebaseng?

De forfølger småjenter i den lille bygda de har kommet til mottak i. Var det ikke fra forfølgelse og nød de flyktet fra? Kommer de bare for å bedrive kriminalitet og voldta våre døtre?

Det er slik vi tenker, oss mennesker. Vi tar enkeltmenneskers handlinger til inntekt for hele grupper. Og atter en gang har historien vist oss at å tenke slik gir katastrofale følger.

Igjen er det emosjoner som rår, og fornuften som forgår.

Men denne gangen vil jeg ikke sitte stille. Denne gangen må vi tenke oss om. Være klar over risikoen og ta høyde for for den. Samtidig som vi ikke innbiller oss at det er annet en vanlige mennesker som kommer til oss. Vanlige mennesker i nød.

Vi må bruke mer av hodet og mindre av hjertet. Forstå at de ikke vil gå i knefallende og tilbe vår godhet like mye som vi selv gjør. At dette er mennesker som etter beste evne forsøker å få endene til å møtes. Og på måter vi ikke alltid liker eller kan bifalle. Og at innimellom disse er det mennesker som begår handlinger som er avskyelige og tarvelige.

Disse må få en reaksjon slik det står skrevet i Norges lover. Men handlingene de begår må ikke tilskrives deres hudfarge, religion eller etnisitet. Det finnes rævhål i alle fargepaletter og i alle verdens hjørner. Det er bare å se i kommentatorfeltene i norske nettaviser, da vil du kunne se mange av våre egne.

Vi må gi hjelp der vi kan. Men også sette grenser der vi må. For vår egen del. For de nyankomnes del. For fremtidens del.

Ingen er tjent med for mye følerier eller for mye kynisme. Det vi alle er tjent med er ekte medmenneskelighet styrt av fornuften. En klok forvaltning ispedd en stor dose humanisme.

La oss hjelpe. Men la oss gi en bærekraftig hjelp. Og ikke dømme en hel gruppe på bakgrunn av enkeltmenneskers handlinger.

Det er vår plikt å hjelpe. Det er vår plikt å sette grenser.

Purring

​​- Purring, sa katten. – Nei! Purr!, sa mannen. – Purring, sa katten og ga mannen et visittkort. Mannen kikket forvirret ned på kortet: «Inkassopurring AS» stod det med kursiv gullskrift. Han tok et nærmere blikk på katten som stod foran ham: Spisse sko. Dress med moderne snitt. En stor klumpete klokke på ene labben, og et par designbriller dinglende på neseroten. Dette er ikke en katt man vil stryke mot hårene, tenkte mannen.

-Purr?, spurte mannen sakte og med et lite snev av håp i stemmen. Katten himlet litt irritert med øynene, vasket seg ettertenksomt på den høyre poten og sa med fast stemme -Purring!

-Ja, ja, tenkte mannen. Jeg får vel ta til takke med en purring. Det er tross alt fra​​ en katt. 

Høyres tap

Et katastrofalt kommunevalg. Tapet av makten i storbyene. Borgerlige bastioner som Bergen tilfaller venstresiden. Hva gikk så forferdelig galt for Høyre i dette valget?

Selv om du kan finne mange grunner til dette, er det spesielt én som bør løftes frem. Dette er FrP i regjering. FrP har ikke bare tært bort noe av troverdigheten til Høyre, men rett og slett fortært hele den utstrakte regjeringssamarbeidshånden. For ikke å si hjertet.

FrP i regjering har bydd på store utfordringer for Høyre.

Løse kanoner på dekk
Mens Per Sandberg går amok og skyter i alle retninger, også mot eget parti, sitter Tybring-Gjedde og gnåler om hvordan alt er muslimenes feil. I tillegg kommer Carl I. Hagen på banen under flyktingekatastrofen og klarer å fremstille seg selv og FrP som ufyselige drittsekker. Selv om han har noen gode innvendinger, lander disse så feil at de fleste som hører på får antipatier med mannen og FrP.

I regjeringen sitter Anders Anundsen og underminerer stortingets beslutning i asylbarnsaken. Han har permanent midlertidig bevæpning av politiet, holder tilbake informasjon som vådeskudd og legger skylden på tabber som oppstår på direktoratene under seg. Som en bonus bruker han justisdepartementets resurser og embetsverk til å lage en pinlig dårlig valgfilm for FrP. Hva skal man med fiender når man har slike venner?

Doublethink
FrP sin stortingsgruppe har gått imot sine egne statsråder i flere saker. Og slik har FrP dobbelkommunisert. De er for, men like vel imot. Et politisk grep som gjør dem like stabil som nitroglyserin og like troverdig som en lystløgner. Om en som stemmer FrP ikke blir forvirret av denne dobbeltkommunikasjonen, så har de i det minste fått bekreftet at politikere er noen løgnere og lurendreiere også i det folkelige FrP.

Regjeringssamarbeid bygger på at når partier som FrP tas inn i folden, trenger regjeringen stemmene fra FrP for å få gjennom sin politikk. Slik har FrP underminerer sin egen troverdighet, og Høyres i samme stemmegivning. Folk flest er tross alt ikke komplett idiot.

Fra Høyre til AP
Høyres politikk treffer midt i smørøyet av det man kan kalle borgerlige verdier. Velgerene til Høyre kjennetegnes gjerne som verdikonservative, og gjerne tilknyttet det private næringslivet. Er det noe disse velgerne avskyr er det politikk som kan true den økonomiske stabiliteten. Og noe som truer økonomisk stabilitet er politisk ustabilitet.

Og det er nettopp politisk ustabilitet FrP i regjering klarer å skape et inntrykk av. Det mest nærliggende å stemme for borgerlige blir da Arbeiderpartiet. For de fleste høyrefolk vet at AP er norges største parti i medlemstall. Og at AP har en høyrefløy som grenser tett opp mot venstresiden i Høyre.

Flørtingen med AP er ikke ideell for den verdikonservative næringslivsansatte, men når det ikke finnes andre reelle partier på borgerlig side, så stemmer de arbeiderpartiet. Og de som har levd en stund vet også at AP til tross for sitt store spenn i medlemsmasse både synger og marsjerer lydig til partipiskens sang. Og slik skaper stabilitet og forutsigbarhet. Dessuten var AP, SP og SV rause med tiltak under finanskrisen, mens sittende regjering har mer sans for sterkere kur for å omstille næringslivet. Det er rart hvordan den mest hardnakkede kapitalist ber om statlige almiser når markedet fungere slik det skal og reagerer på høyt tilbud og lav etterspørsel etter olje.

Burde, burde. Skulle, skulle. Men hva så?
Så rent praktisk, for Erna Solberg og Høyre, burde de funnet frem den politisk hagla og avlivet regjeringssammarbeidet med FrP med et grisete pang foran almuen.

Men Erna og Høyre vil ikke dette. For med FrP vil de miste flertallet i stortinget. Og siden det ikke finnes flere partier å samarbeide med på borgerlig side, vil dette rydde banen for at Arbeiderpartiet, med SV, SP og eventuelt KrF går sammen om å danne en regjering.

Så selv om Erna Solberg, og at man innad i Høyre for lengst har sett konsekvensen av å være i regjering med FrP, så er de ikke villig til å gi slipp på makten. Så de godtar Sandbergs klovnerier, Gjeddas fremmedfrykt, Anundsens krumspring og FrPs stortingsgruppe grisete spill.

Og det er vel her det nok en gang er fornuftig å avslutte med min bestefars visdomsord: «Dei står med sjitvatn opp til halse berre for å få seg ein tittel!».

Derfor må bergenserne stemme Arbeiderpartiet

Mandag strømmer Bergens borgere til valgurnene for å bestemme hvem som skal styre byen de neste fire årene. Og for å se hva du får og ikke får, bør du sammenligne alternativet mot de som har hatt makten de siste 12 årene.

Arbeiderpartiets byrådslederkandidat, Harald schjelderup, vil faktisk være valgt inn i bystyret av byens borgere. Det er uaktuelt for Arbeiderpartiet å la en komité av priviligerte gå helt utenom folkestyret og internt velge inn en byrådsleder som ikke har stått på valgseddelen. Å gjøre noe sånt er tross alt svært likt hvordan de gjorde det i sovjetiske dumaen eller det kinesiske kommunistpartiet. Arbeiderpartiet tror på demokratiske verdier, og folkestyre.

Arbeiderpartiets ordførerkandidat, Marte Mjøs Persen, vil ikke te seg slik at hun tilsynelatende gir et rederi hele bryggen 17. mai og fronter saker for den samme skipsrederen mot regjeringen, og på den andre siden får påkostet luksusreiser for seg selv og familien av den samme rederen. Marte Mjøs Persen vil ikke la være å rapportere om frynsegoder hun får av næringslivet, ei heller lyve om det til media. Marte Mjøs Persen vil være åpen og ærlig om sitt virke som ordfører og ikke vise dårlig dømmekraft i representasjonssaker

Orden i egne rekker
Arbeiderpartiet sine byråder vil være lojal mot bystyrets beslutning, og ikke henge ut skittentøyet sitt til offentlig beskuelse. Arbeiderpartiets byråder vil utføre bystyrets vedtak, selv om de er uenig, og ikke gråte til media eller bedrive skittent spill og falle samarbeidspartner i ryggen.

Arbeiderpartiet har stemt og vedtatt at bybanen skal gå i tunnell. Selv om ikke alle i Arbeiderpartiet er enig i dette, godtar medlemmene at demokrati handler om å bøye av for flertallets vilje. Arbeiderpartiet vil ikke gå ut i media og skape usikkerhet hos byens borgere om hva de mener om bybanesaken, eller andre saker for den del.

Arbeiderpartier vil heller ikke si at bybanen skal til Loddefjord i stede for Åsane for å få fred i egen leir på bekostning av byens borgere. Arbeiderpartiet vil ikke ødsle bort flerfoldige millioner i skattekroner i planlegging og utredninger for å få fred i eget parti. Arbeiderpartiet står for sine løfter og vil sørge for en ryddig demokratisk prosess om det gjelder bybane, eiendomssalg eller økonomi.

økonomisk redningsajsjon
Arbeiderpartiet vil ikke lyve om eiendomsskatten. Og vil heller ikke avskaffe denne og kjøre byen på skakke økonomisk slik at de blir tvunget til å gjeninnføre skatten, bare dyrere enn den var. Men det Arbeiderpartiet kan love å rydde opp og få økonomien på rett kjøl.

Arbeiderpartiet vil ikke la pensjonspengene til kommunens ansatte forsvinne inn i sluket av gjeld. Arbeiderpariet vil heller ikke selge unna kommunens eiendommer for å dekke det voksende underskuddet. Eller tyne kommunalt eide bedrifter til bristepunktet for å finansiere eget vanstyre.

Så, kjære velger. Har du ikke forstått hva jeg snakker om bør du kikke nærmere på dem som nå sitter ved makten. For hvis du gjør det vil du se at et makeskifte i Bergen er på overtid. Det er på tide med ansvarlig styring av byen mellom de syv fjell.

Utadvent men introvert

Jeg har tenkt en del i det siste. Jeg har tenkt mye på meg selv. Denne navlebeskuende aktiviteten kommer av en økende opplevelse av å falle utenfor.

Jeg har det man kaller en introvert personlighet. Men jeg er en utadvent person. Disse to er ingen motsetninger, men byr på en del utfordringer.

Jeg er en person som ikke behøver å snakke for å fylle stillheten. Der andre kanskje føler et ansvar for å bryte den pinlige stillheten, kan jeg nyte den og synes at den er fin. Jeg åpner helst munnen for å uttrykke saker som jeg føler er viktig eller interessant å meddele. Og jeg har lite sans for å ødelegge den deilige stillheten med tomme ord og fraser. Selv om jeg selv gjerne bryter stillheten når jeg ser at den andre trenger det.

Lange tanker
Hvis du vil ha raske og lette svar, så bjeffer du opp feil tre – som det heter på engelsk. Spør du meg om noe, går jeg inn i tenkemodus. Jeg veier argumenter opp mot hverandre. Vrir og vrenger problemstillingen. For meg er virkeligheten kompleks og sammensatt, og fortjener en skikkelig analyse. Og etter en slik prosess kommer gjerne et svar som har ulike betingelser og heftelser ved seg. «Påden ene siden, påden andre siden…» Skal man løse noe, så skal det løses skikkelig og med omhu. Jeg har lite sans for raske svar fra hofta og bastante meninger. Det forteller meg at vedkommende ytrer gjerne ikke har tatt seg bryet med å analysere skikkelig. Men ikke alt er egnet for analyse. Av og til er et raskt «ja» eller «nei» nok.

Noen anser meg som kritisk fordi jeg ser på både fordelene og ulempene av en situasjon eller problemstilling. Dette synes jeg i beste fall er unyansert. Mange jeg diskuterer med tenker enten i svart eller hvitt. Om det er rett eller galt. Hvis jeg ytrer et standpunkt i den ene eller andre retningen, tolkes dette av mottaker som om jeg står for det synet argumentet representerer. Dette til tross for at jeg understreker, gang på gang, at jeg ikke har falt ned på noe eller ikke står på den ene, den andre eller den tredje siden – om det så gjelder innvandring, om virkeligheten er en sosial konstruksjon, den nye traseen til E39, hvilken is som smaker best eller konflikter i midtøsten. Jeg forsøker etter beste evne å belyse saken fra ulike hold. Forstå alles perspektiv, og forutse konsekvensen av en handling eller tanke. Da ender man opp med alle sjatteringer av fargene imellom.

Ensom med andre
I sosiale lag blir samtaler ofte for intetsigende for meg. Det blir en del tomprat. Den leken mestrer jeg hvis jeg vil, men det er anstrengende og energikrevende. Derfor finner jeg meg pauser eller aktiviteter hvor jeg kan trekke meg unna og gå inn i meg selv for å hente ut energi for en runde til med smaltalk.

Ulempen er at hvis jeg ikke får meg noen minutter med «meg» tid, faller jeg inn i meg selv og blir stille og tenksom. Dette er det mange som opplever som frekt eller blir nervøs av. Ikke ta det personlig, kjære du. Jeg synes at smaltalken din er like kjedelig som hos din sidemann, eller hvem som helst sin smaltalk for den del. Inkludert min egen. Men så lenge jeg får meg en pause i ny og ne, kan jeg danse smaltalkdansen hele dagen gjennom.

Jeg trenger i liten grad sosial kontakt. Dette fordi jeg trives i eget selskap. Misforstå meg rett: Jeg setter stor pris på folk rundt meg, og jeg er svært glad i å være med andre mennesker. Men sosial kontakt er ikke et behov som jeg innehar. Ensomheten er derimot et behov som må dekkes for at jeg skal fungere med andre.

Ulempen med dette er at jeg gjerne foretrekker mitt eget selskap foran andres. Det betyr igjen at jeg har vansker med å beholde relasjoner fordi jeg ikke er flink nok å følge opp disse. Og helt ærlig trenger jeg her et spark i ræva fordi jeg lett blir for glad i ensomheten og mine egne tanker. Det kan jo av og til bli litt for mye av det gode.

Om å falle inn i egne tanker
Men én ting glemte jeg å nevne ovenfor. Jeg kan under samtaler falle ut hvis du sier noe spennende eller interessant. Dette kan være et perspektiv som er nytt eller en tanke som må forfølges, vrenges, vris og analyseres. Det skjer uten at jeg selv er det bevisst. Assosiasjoner og perspektiver raser gjennom hodet mitt med en slik kraft at all min energi brukes til dette arbeidet. Følgelig ramler jeg ut av samtalen. Og følgelig oppleves dette rart for min(e) samtalepartner(e). Som regel beklager jeg og har noen standardfraser jeg leverer for å glatte over hvis nødvendig. Det dekker som regel over det verste.

Like vel synes jeg dette er synd. Ikke en synd som i religiøs forstand, men fordi grunnen til at jeg faller ut egentlig er et kompliment til deg. Du har sagt noe som jeg mener verdt å bruke tid til å fundere på. Men slik oppleves det ikke for den som jeg snakker med. Kanskje blir min samtalepartner forvirret, indignert, eller lusker slukøret unna. Vi er alle fanget av sosiale konvensjoner.

Ikke rom for tenksomhet i ADHD-samfunnet
På jobb og i sosiale lag støter jeg på folk som ikke forstår at jeg trenger tid på å fundere. Ofte nektes jeg det handlingsrommet og tiden jeg trenger for å gruble meg ferdig. Eller jeg møter irritasjon og sinne fordi jeg trenger å tenke meg om eller belyse problemstillinger fra ulike hold. Men resignasjon og irritasjon er reaksjoner som oftest dukker opp.

Med alderen føles min introverthet som en byrde, heller en en berikelse slik jeg anså den som i hine hårde dager. Samfunnet krever større grad av overfladiskhet. Det er ikke rom for de lange tankene. Alt skal komme ferdig pakket og klart med sløyfe på. Og det i går.

En signifikant andre
Heldigvis har jeg funnet jeg en som elsker meg for den jeg er. Hun er tålmodig med meg når jeg ramler ut av samtaler, eller hvis jeg plutselig blir fraværende og går uten å tilkjennegi hvorfor. Hun lar meg ha min ensomhet, og tolererer at jeg vandrer uten mål og mening i hagen mens jeg mumler med meg selv til naboenes forlystelse/forskrekkelse.

Å være introvert er krevende, til tross for at man er utadvent. Da er det viktig at man har noen som forstår deg og gir deg spillerom. Og det er på langt nær noen selvfølge i dagens kjatrende kjas og «easy fix» mentalitet.