Knokkeldamen

På en av de mange regntunge dagene i Bergen stod en litt værbitt og jobbsliten Fimreite og vaglet.

Fraværende vandrer øynene mine mot folk som halser forbi eller venter på bussen, for så å raskt bli løftet opp mot bussene som kommer buldrende rundt hushjørnet ved Galleriet. Øynene mister interessen etter å ha sjekket nummeret på bussen, og de fortsetter å vandre fra folk til folk, uten å egentlig se.

Bussen merket med 5 Åsane Terminal O/Eidsvågneset stopper, og folk halser ivrig mot dørene for å unnslippe regnet. En klump av stampende mennesker danner seg rundt døren, men ikke så tett at de skumpler borti hverandre. Det er en tilbaketrukken iver rundt bakdøren.

Fremdøren står derimot vid åpen, fri for hinder av stampende mennesker. Resolutt tar jeg sikte på det gapende hullet i busssiden, stiger på, nikker til bussjåføren og lar øynene ta et sveip over innsiden av bussen etter et ledig sete. Jeg svinger meg inn i et sete som er vendt bakover.

Med ett møter jeg øynene til alle som har steget på. Setet jeg har satt meg i er opphøyet og lengst fremme i bussen. Alle de trøtte og slitne menneskene på vei hjem åpenbarer seg foran meg, og med ett blir jeg bussens naturlige midtpunkt.

En umulig oppgave har blitt tildelt en som liker å studere folk. Jeg må finne et punkt å stirre mot som ser passelig tilfeldig ut, samtidig som de andre passasjerene ikke opplever at det er det jeg prøver på. De andre passasjerene anstrenger seg for å ikke glo på meg. Merkelige og flakkende blikk, usikkerhet, flauhet. Ja, det meste av menneskelig uttrykk innen beklemt sosial usikkerhet utspiller seg som et taust teater fremfor min pidestall av plast trukket i syntetisk stoff.

Men jeg feiler oppgaven like fort som den ble meg tildelt. For en armlengde unna, vendt mot meg, nærmest vinduet, sitter det en dame som fanger interessen min. Ikke med det første, ikke med det andre, ikke med det tredje, men ved det fjerde sveipet innser jeg at det er noe veldig interessant med akkurat denne damen.

En eldre dame setter seg ned i setet ved siden av henne. Den eldre damen ser opp på hun som allerede sitter der med et tiggende hundeblikk og et håpefullt smil. Det er en gest som bærer håp om anerkjennelse og aksept. De hvite krøllene danser mens hun setter seg ned.

Men anerkjennelsen kommer ikke. Ikke bare uteblir den, men damen ved vinduet skjærer et uttrykk i forakt. Hun lener seg nærmere vinduet i tydelig irritasjon over nærværet av den andre. Jeg vet ikke om det var innbilning, men en liten brøkdel av et sekund ser jeg et trekk av usikkerhet fra den eldre damen. Men jeg er ikke sikker, for hun virker med ett mild og samlet der hun sitter og ser fremover i bussen. Nei, kanskje det bare var hjernene min som spilte meg et puss. Kanskje den gamle damen ikke hadde merket seg med den kalde mottakelsen fra den andre.

Men det var denne hendelsen, i dette sekundet, at min interesse for damen nærmest vinduet ble vekket. For hun var ikke det hun ga uttrykk for å være.

Ved første øyekast virket dette som en dame i begynnelsen av førtiårene. Langt hår satt opp i en hestehale på en ungdommelig måte, og klær med moderne snitt. Hun satt der med en gortex-jakke av typen Bergans eller NorthFace. Merket er ikke relevant. Hun satt med bratt rygg, tydelig sprek og full av pågangsmot. En ungdommelig holdning. Kanskje til og med sterk. Alt med holdningen hennes og klesstilen skulle tilsi at hun var i slutten av tredveårene eller i begynnelsen av førtiårene. I det minste ved første øyekast.

Men det var her det stoppet. For håret var grått og slitt, tydelig tæret av tid. Huden var rynket som gammelt lær: Blek med brune flekker som enten kunne være fregner, eller leverflekker. To blå øyne som lynte bittert ut over to skarpe og uthulte kinnben. Hendene hennes lå foldet i fanget, hvite og brunflekket.

Jeg kunne telle hver blodåre som stakk ut fra håndbaken hennes. Blå ormer som slynget seg intrikat under huden. Og fingrene var kanskje det mest spennende av alt. De så ut som om alt kjøtt var skrapt av dem, og at knokene var blitt malt med hvit farge og flekker for å skape inntrykk av hud. Når hun bevegde fingerleddene var de som store kuler som var satt på tynne stilker. Det var et under at de ikke skrek og knirket mens hun bevegede dem.

Så der satt jeg: På en buss, på vei hjem fra jobb. Og jeg klarte ikke å se om det var en dame i begynnelsen av førtiårene som hadde levd et hardt liv, eller en gammel dame som holdt seg godt, som satt på setet nær vinduet. For hvert stjålne blikk og skjulte vurdering ble jeg bare mer og mer forvirret. For meg var hun knokkeldamen. Og det var kanskje nok.

Ondskapen i Midtøsten

Konflikten mellom Israel og palestinere er en klassisk forestilling om godt mot ondt. Begge sider erklærer seg i det godes tjeneste i kampen mot ondskap.

Fra et pro-Israel ståsted  kjemper Israelittene den godes kamp mot onde terrorister. Disse palestinske demonene bruker selvmordsbombere og dreper uskyldige og barn mer eller mindre uvilkårlig. De bruker raketter mot uskyldige og barn. De angriper bevisst sivile mål for å terrorisere, og er for feige til å angripe militære.

Israel beskytter sitt land og sin frihet fra terrorister. Ikke bare er de velsignet av Gud, de er også et velfungerende og moderne demokrati kringsatt av islamittiske barbarer. Israels kamp er altså god og de er i sin fulle rett i å forsvare seg mot ondskapen.

fra et pro-Palestina Ståsted er palestinerne den underlegene og trakasserte part som desperat forsøker å forsvare seg mot en ond overmakt.

Ondskapen Israel bruker sin verdensledende krigsteknologi til å sikte seg inn mot barn og sivile. I tillegg har de onde Israelittene presset palestinerne sammen i enklaver og sulter dem ut med blokader. Og mens palestinerne er innesperret, tett pakket sammen og ute av stand til å rømme, blir de beskutt. Israelittene behøver heller ikke å gå inn med bakkemannskap, men kan fra avstand sende inn droner og bombefly for å drepe uskyldige. Samtidig blir området til palestinerne mindre fordi israelske nybyggere stjeler det fra dem.

Vi står her ovenfor en klassisk forestilling om godt mot ondt. Denne forestillingen er den samme om man tar det ene eller andre ståstedet. Slik forestillinger finner man i de fleste religioner, i episke fortellinger og når vi skal forstå store lidelser. Dette behovet for å sette ting inn i to motsetninger henger sammen med hvordan vi strukturerer virkeligheten. Vi setter ting og hendelser i kategorier. Og vi liker helst at kategoriene er rene og fine, uten for mange men og forstyrrende motforestillinger. Derfor trimmer vi vekk alle argumenter som ikke stemmer over ens med våre forestillinger. For når noen kommer i kategori god, vil motparten automatisk bli ond.

Sannheten er som kjent det første offeret i en konflikt. Barn og de uskyldige kommer på en grusom andreplass. Det som nå skjer i Midtøsten er et godt eksempel på hvordan begge sider ofrer sannheten, barn og uskyldige for sin egen sak.

Krisen som nå utspiller seg i Midtøsten er ikke så svart-hvit som du kanskje ønsker. Den er en samling med grusomme fakta på hver sin side av konflikten, og som egentlig burde satt begge parter i et dårlig lys.

Men så var det dette med bjelken i eget øye, og flisa i din nestes: Begge sider forsøker å profittere på den andre part sine grusomheter,  og rettferdiggjøre sine egne. Både i forhold til sin egen befolkning og mot utenlandske media. Det gjør ting så mye enklere å tilhøre en nasjon eller gruppe som dreper i det godes navn og utrydder ondskapen, og verdenssamfunnet blir enklere å ha med å gjøre hvis de mener at du er i det godes tjeneste. Ingen av sidene anser heller sine egne usannheter som løgn, men anklager den andre partens usannheter som ondsinnet propaganda.

Når alle disse grusomme handlingene som forgår på begge sider når oss gjennom ulike medier, setter vi de inn i våre respektive skjema for godt og ondt. De argumentene som ikke passer vår overbevisning avfeier vi lett, mens de som forsterker vårt syn tar vi til vårt bryst.

Det er derfor viktig å ta et steg tilbake og se på grusomhetene som utspiller seg mellom palestinerne og Israel som uttrykk for en innbitt og dehumanisert konflikt. Og kanskje enda viktigere: Å se at dette er en konflikt mellom to broderfolk som nærer mistillit og hat til hverandre. Her hjelper det lite å velge side. Det trengs handling av en mer humanistisk art.

Det første steget er dialog. Så kommer den lange veien mot forsoning. Det siste steget er fred. Vår forestilling om hvem som er god og hvem som er ond er med på å fôre krigens grusomheter, ikke stoppe den.

Du bør tjene like mye som en offentlig ansatt

Som offentlig ansatt tjener jeg betraktelig mindre enn de med tilsvarende utdanning og stilling i det private næringslivet. Like vel er min påstand at jeg tjener passelig – Det er de i privat sektor som tjener for mye.

I Norge har vi den såkalte frontfagsmodellen som betyr at lønningene i konkurranseutsatt eksportnæring er det som bestemmer lønnsveksten i andre sektorer. Dette er en avtale som arbeidsgiverforeningene og fagforeningene har blitt enig om.

Så lenge oljen varer, kan vi kunne fortsette å prise oss selv ut av internasjonale markeder

Så lenge oljen varer, kan vi fortsette å prise oss selv ut av internasjonale markeder

Grunnen til at man har valgt denne modellen er et ønske om å forhindre norsk eksportnæring å prise seg ut av det internasjonale markedet. I Norge er det gjerne den ansatte som er det dyreste leddet i produksjonsprosessen. Det var altså med en antakelse om at fagforeningene innen eksportnæringen hadde et skarpt blikk for makroøkonomi, og en uselvisk holdning til egen lønn, at partene bestemte seg for frontfagsmodellen. I tillegg hadde også fagforeningene i offentlig sektor trolig en forhåpning om å akselerere egen lønnsvekst når de gikk inn for denne avtalen. Det var altså disse to motsetningene som førte arbeidsgivere og arbeidstakere sammen.

Denne avtalen har ikke levd opp til noen av forventningene. I praksis har lønnsavstanden mellom frontfagene og offentlig sektor økt, og norsk eksportnæring har priset seg ut av det internasjonale markedet.

Stor forskjell
I 2013 var gjennomsnittslønnen for en som jobbet i frontfagene på 528 100 kroner i året. Kommunal sektor hadde på sin side en gjennomsnittsinntekt på 448 000 kroner i året. Det er altså 80 100 i året som skiller disse to. Regnet om til prosent blir dette like over 15 % i differanse. I rene penger utgjør dette 6 675 kroner i måneden.

I tillegg til dette er den prosentmessige lønnsveksten i frontfagene noe større enn i kommunal sektor. Frontfagene hadde i 2013 en lønnsvekst på 3,9 % mens kommunalt ansatte fikk en lønnsvekst på 3,7 %. Eneste unntaket var i 2008 og 2009 hvor offentlig sektor gjennom harde forhandlinger forsøkte å ta inn noe av lønnsforskjellen. Offentlig sektor fikk seg et lite hopp, men ikke nok til å komme nær frontfagene. Med unntak av disse to årene har frontfagene hatt en noe høyere økning.

Selv om lønnsveksten hadde vært lik i prosent i alle sektorer, hadde frontfagene like vel tatt fra. Forklaringen er at 3 % av 528 100 blir mer enn 3 % av 448 000. Selv om man har en identisk lønnsvekst i prosent, vil en slik modell føre til at lønnsgapet mellom offentlig og privat sektor øker.

Snu på hodet
Det er på tide å snu denne modellen på hodet. Lønningene i frontfagene bør følge lønnsveksten til de som jobber i offentlig sektor. Og ikke bare det: Lønningene til de som jobber i frontfagene må justeres mot offentlig nivå.

Ser vi på lønnsnivået i Norge, sier det seg selv at det ikke er bærekraftig. Vi har allerede priset oss selv ut av de fleste markeder. Eneste grunnen til at vi kan tillate oss å fortsette på denne kursen, er at oljen pumper kunstig liv inn i økonomien. Det er denne svarte guggen som har fortrengt det friske blodet, og hindrer tilvekst av nytt vev. Og når det går tomt for svart gugge, vil den norske velferdstaten gå ned i knestående, til tross for bugnende oljepenger på bok.

En lønnsjustering mot offentlig sektor vil trolig føre til at prisveksten reduseres. Slik det er nå trekker de som jobber i frontfagene opp prisen på mat og andre forbruksprodukter. Grunnen til at prisen på elektronikk og klær har gått ned, er at vi kan kjøpe billig fra Kina og andre lavkostland. Denne ordningen kan vise seg å være kortvarig. I Kina vokser det seg frem krav om bedre lønninger og bedre vilkår for arbeiderne, så hvor lenge vi får drahjelp fra den kanten er vanskelig å spå. Men kanskje det ikke vil bli et problem. Det finnes andre land i verden som har en fattig befolkning som desperat lar seg utbytte for livets opphold.

En lønnsjustering mot offentlig sektor vil også kunne hjelpe til å holde inflasjonsmålene på 2,5 %. Des mer penger vi bruker, desto mer kan REMA1000, RIMI, KiWi og andre matlangere ta for varene vi handler. På grunn av at det er de som jobber i frontfagene som er den uoffisielle lønnsadelen, er det også disse som i størst grad presser prisene på konsumvarer opp. Dette er svært kritisk for de som jobber i lavtlønnede yrker. De har i liten grad vært med på lønnsfesten, og merker at de får mindre for lønna.

En lønnsjustering mot offentlig sektor betyr at boligprisen blir stabilisert, noe som fører til at flere kan få tilgang på egen bolig. De siste femten- tyve årene har prisen på boliger økt mer enn lønnsveksten i frontfagene. Noe av grunnen til dette er at bankene har blitt mer rundhåndet med å låne ut penger med større risiko. Med en justering mot offentlige lønninger vil risikoen for utlån øke for bankene, og forhåpentlig vis stimulere til å gi mer ansvarlige lån til ansvarlige kunder. Dette vil i sin tur stoppe mye av boligprisveksten. Igjen vil de i lavtlønnede yrker nyte godt av at at en husstand ikke behøver å tjene over millionen i året for å få seg et lite rekkehus utenfor byen, og ny-etablerere vil få en lavere terskel inn på boligmarkedet.

Nedkjøling påkrevd
Dette er selvfølgelig forenklede forklaringer. Men ved å justere frontfagene mot offentlige lønninger vil vi klare å kjøle ned den norske økonomien.

Men kanskje vi ikke behøver å bry oss så mye om det. Når økonomien først synker ned i Nordsjøen må vi ta grep om vi liker det eller ikke. Kanskje arbeidsledigheten blir så høy at bedrifter kan gi luselønn utenfor tariff. Kanskje sentralbanken velger å sette opp renten for å få utenlandske aktører til å sette penger i norske banker. Og når det ikke kommer skattepenger inn til staten, da er det i første omgang tjenester som ikke er livsnødvendig som vil forsvinne, som barnehage og en del trygdeytelser. Men etter hvert vil det komme kutt i helsestell og legeordninger for at staten ikke får inntekter. Den norske velferdsstaten flyter på toppen av oljen, den også.

Vi kan allerede nå begynne å forberede oss på en myk overgang. Et naturlig førstesteg er å justere alle lønningene mot offentlig nivå, og la offentlig sektor lede an i lønnsutviklingen.

Myter om lærerenes arbeidstid

I forbindelse med konflikten mellom KS og lærerne er det behov for å rydde opp i en del myter om lærerens arbeidstid. 

Myte: Lærerne streiker fordi de ikke vil jobbe 7,5 timer dagen som andre folk
Feil. Lærerne jobber allerede mer enn 7,5 timer dagen. De sa nei til å binde opp tiden sin på skolen i 7,5 timer dagen. I dag velger lærerne selv hvor de jobber utenom undervisning og fastsatt møtetid.

Myte: Lærerne sa nei til avtalen fordi det ikke er plass til dem på arbeidsværelsene
Feil – Lærerne stemte nei til forslaget for å beholde råderetten over egen tid. Men det er riktig at lærerne har unntak fra Arbeidsmiljøloven og forskriften om at arbeidsplassen skal være på over 6 kvadratmeter. Dette unntaket er der på grunn av hjemmekontor, og at arbeidsdagen blir tilbragt i klasserommet. Dette unntaket vil forsvinne når lærerene får bundet opp tiden sin til arbeidsplassen. Da er det flere skoler som ikke kan gi lærerne arbeidsplass på over 6 kvadratmeter. (Takk til @tekstdoktor for denne myten)

Myte: Lærere har så mange ferier, jeg forstår ikke hvorfor de syter
Feil – Det er elevene som har ferie. Lærerne avspaserer oppspart tid.

Myte: Læreren har jo så lang sommerferie
Feil – Læreren har mindre sommerfeie enn de fleste. De har 4 ukers ferie, mens de fleste andre har 5. Grunnen til at lærerne får syv-åtte ukers sammenhengende fri om sommeren er at 4 uker er den lovpålagt ferien, mens 3-4 uker er oppspart avspasering. Læreren kan heller ikke selv velge hvor ferien skal legges.

 Jeg håper du kan hjelpe meg med å gi meg noen myter jeg ikke har her, eller korrigeringer til svarene mine. Send meg e-post toger.fimreite@gmail.com eller skriv en kommentar.

En tenkt konsekvens av kronprinsparets skolevalg

Kronprinsparet har i handling valgt å undergrave den offentlige skolen. Denne handlingen er en politisk ytring som kan få store negative ringvirkninger for hvilket skolesystem vi får i fremtiden. 

Hege Glad sin kronikk i Aftenposten «Når noen skummer fløten» gir en god oppsummering av hva som er problematisk med at kronprinsparet lar sine barn gå på privatskole.

Som Glad påpeker følger den offentlige pengestøtten med eleven. Hvis eleven går over i privat skole, følger pengene med eleven hit. Utvikler trenden seg med at foreldre flytter barna over til private aktører, vil den offentlige skolen bli utarmet, og gjør den mindre i stand til å møte «konkurransen».

Ikke reel konkurranse
Et annet poeng som Hege Glad gir, er at den offentlige skolen ikke har like vilkår for konkurranse som de private. Blant annet kan ikke den offentlige skolen kreve inn skolepenger, og på denne måten styrke tilbudet. Den offentlige skolen kan heller ikke kreve at foreldrene betaler for aktiviteter, klasseturer, skolemateriell og lignende. I den offentlige skolen gjelder gratisprinsippet. Dette prinsippet gjelder ikke i private skoler. Å kalle dette konkurranse faller på sin egen urimelighet.

Prestasjoner henger sammen med foreldrenes resurser
Forskning viser at skoleprestasjoner og foreldrenes resurser henger tett sammen. Hvis foreldre ser at selveste kronprinsparet underkekjenner den offentlige skolen, er det naturlig at de finner private alternativer for sine barn.

I den offentlige skolen vil man da sitte igjen med de elvene som er minst motiverte, samtidig som læreren vil ha mindre resurser til å løfte disse opp på et akseptabelt nivå. Dette vil i sin tur påvirke lærerne.

Dårligere lærere
Etter hvert som vilkårene for lærerne blir dårligere i den offentlige skolen, vil flere lærere flytte over til den private. Ikke bare har private skoler muligheter til å gi bedre lønn, men de kan også gi bedre utstyr og mer handlingsrom for lærerne. Og kanskje enda viktigere: De mest motiverte elevene befinner seg her. Når de private skolene kan tilby bedre vilkår enn den offentlige skolen, vil de tiltrekke seg de beste lærerne. Igjen forverrer dette situasjonen i klasserommet i den offentlige skolen.

Tilbake i den offentlige skolen sitter umotiverte lærere med for lite resurser til å gjøre en forskjell, og en gruppe elever som er lite motivert for skole. I klasserommet finner vi ikke lenger de elevene eller lærerene som kan kan påvirke klassemiljøet positivt. I stede finner vi et læringsmiljø hvor elevene gjør hverandre dårligere, og lærere som ikke makter å løfte elevene.

Klasseskille
Resultatet blir et tydelig skille mellom de som har, og de som ikke har, et poeng Hege Glad også trekker frem i sin kronikk. Vi vil med andre ord ende opp med et klassedelt skolesystem. Denne effekten er det den offentlige skolen skal utligne. Den skal ikke gjøre forskjell på kong Salomon og Jørgen hattemaker. Når man entrer skoleporten har alle elevene like stor verdi. Ikke hvem dine foreldre er eller hvor flink du er. Den offentlige skolen gir et større mangfold, og er representasjon av hele samfunnet, ikke bare en liten homogen del av det.

Når Kronprinsparet velger å fjerne sine barn fra dette fellesskapet må de også forstå at det er en politisk handling som helt tydelig tilsier at de ikke ønsker å la sine barn henge med den gemene hop. Deres barn skal leke med eliten sine barn.

Kronprinsparet må innse at de har en viktig funksjon i samfunnet, og at mange ser opp til dem. I dette tilfellet er det helt klart har de har latt sine personlige snobberier komme før plikten. De har i handling gått inn for et klassedelt samfunn.

Derfor sa lærene nei til 7,5 timers dag

Lærerne stemte ikke ned arbeidsavtalen fordi de må jobbe 7,5 timer dagen, slik mange tror. De stemte nei til avtalen fordi de blir fratatt sitt viktigste gode uten å få noe igjen.

I følge dagens avtale skal en lærer i snitt jobbe 43,5 timer uken. En vanlig arbeidsuke er 37,5 timer uken. Rundt 30 timer av læreren sine 43,5 timer uken er bundet opp til arbeidsstedet, alt ettersom lokale ordninger. Læreren disponerer altså 13,5 timer av sine 43,5 timer uken selv. Dette gir lærerne en stor frihet til å styre sin egen arbeidstid, og er kanskje den største goden lærerprofesjonen nyter. Det var denne friheten arbeidsavtalen truet.

Selv om det nedstemte forslaget ga mulighet til hjemmekontor ikke ulikt dagens ordning, vil lærerne i praksis kunne bindes opp mot arbeidsplassen sin i 37,5 timer uken, mot 30 timer uken i dag. Dette betyr at de mister råderetten over 7,5 timer uken.

Stør misnøye
Misnøyen fra lærerne kan deles i to hovedkategorier. Den ene er at denne avtalen viser en stor mistillit til lærerne. Lærere ser det som enda et forsøk på å undergrave lærerprofesjonen, og frata dem innflytelse over egen tid. De opplever KS som en part som ikke ønsker dem vel, noe som er kritisk for en arbeidsgiver.

Som mange har påpekt har det lenge blitt servert festtaler fra politisk hold om bedre lønn og større fleksibilitet for læreren. Høyre har sågar programfestet dette. Men realiteten i skolen har vært det motsatte. Læreren har allerede blitt fratatt en del goder og får begrenset sine opparbeidede rettigheter ved at flere timer har blitt bundet opp, og de opplever mer detaljstyring av undervisningen.

Samtidig sakker læreren fra når det gjelder lønnsutvikling. I tillegg tar andre yrkesgrupper innpå når det gjelder ferier og avspaseringsordninger, mens de selv opplever at de blir fratatt de samme godene. Jeg er temmelig sikker på at også du hadde vært forbannet i en slik situasjon.

Knapper og glansbilder
Den andre grunnen er at avtalen som ble nedstemt fratok lærerne deres viktigste gode uten å gi noe igjen for det. Lønnstillegget de fikk ble forhandlet frem ved sist streik, og er ikke særlig imponerende. Det som kanskje er mest alvorlig er at det er forventet at læreren skal gi fra seg noe så profesjonsdefinerende som arbeidstidsordningen i bytte for knapper og glansbilder.

Det er altså to grunner til lærernes streikevilje: Den ene er den opplevde mistilliten fra arbeidsgiver. Den andre er at det er forventet at læreren skal gi fra seg muligheten til å disponere egen tid, uten å få noe igjen for det. 

Lenke

Jeg skriver om Åsane senter, og om hva som skjer når et sentrum er i private hender. På trykk i Bergens Tidene 24.06.14.

Link til BT: Åsanes uverdige sentrum

Når offentlige allmenninger blir overlatt til private aktører, må politiske valgboder vike for spekepølseselgere. Det er et demokratisk problem.

Under valgkampen i 2013 var jeg vitne til et opptrinn som ga meg assosiasjoner til helt andre styresett enn det man vanligvis forbinder med frie valg og demokrati. Lørdagen før valget ble et annet parti geleidet bort fra Åsane Storsenter av vektere. Grunnen var at partiene hadde glemt å be om tillatelse til å holde stand.

Som seg hør og bør spør man selvfølgelig om å få holde stand på et offentlig sted. Også partier som har representanter på Stortinget. Vi som hadde tatt kontakt og tinget oss plass på forhånd hadde fått tildelt tre dager. Noe som selvfølgelig er for lite med tanke på at valgkampen varer fra august og til 8. september. For alle partier er muligheten til å møte velgerne ansikt til ansikt for å besvare spørsmål trolig den viktigste oppgaven i et valg. For demokratiet er disse møtene livsnødvendige. Når et parti nektes å møte velgerne, er dette et demokratisk problem.

I seg selv er det ingenting i veien for at et kjøpesenter holder stram regi på hva som skjer på sitt eget område. Men Åsane senter har en samfunnsrolle som er mer enn et sted man handler.

Et ekte bydelsentrum

Det er til Åsane senter de 38.000 innbyggerne i bydelen må reise for å motta offentlige tjenester. På senteret finner vi legevakt, helsestasjon, bibliotek og kulturkontor. Senteret huser også Nav, samt ulike kontorer og tjenester, som tannlege og fysioterapi. Vegg i vegg til Åsane Storsenter finner du Åsane kirke, U. Pihl videregående skole og Åsanehallen. Disse er på vei til å bli bygd inn i senterområdet eller revet. I tillegg er det en villet politikk å legge trafikknutepunkt til senteret som vei, buss og bybane som frakter kundene rett til senterdøren. Alle disse offentlige kontorene og tjenestene trekker mennesker til senteret og gir Åsane Senter en legitimitet som bydelsentrum.

Grunnen til dette er at den offentlige allmenningen i Åsane er i private hender

Det er likevel noe slående paradoksalt med Åsane senter som Åsanes sentrum. Når man besøker senteret for å handle, eller man skal på biblioteket, på legevakten, levere papirer til Nav, eller skal i kirken, så blir man møtt av skrikende reklameplakater, spekepølseselgere, ivrige pushere av strøm og eiendomsprosjekter. Det er mange som får selge tjenester og produkter.

Det man ikke finner på senteret er engasjert ungdom som selger lodd for idrettslaget sitt. Eller organisasjoner som driver en opplysningskampanje om en sak de brenner for. Tre ganger hvert andre år kan du aller nådigst treffe på lokalpolitikere som driver valgkamp. Frivilligheten er i stor grad fraværende fra sentrum i Bergens største bydel.

Det må settes føringer

Grunnen til dette er at den offentlige allmenningen i Åsane er i private hender. Publikum skal lokkes hit for å legge fra seg penger. I seg selv er dette helt greit: Selvfølgelig skal et kjøpesenter generere valuta for sine leietakere. Samtidig er Bergen kommune den største enkeltstående leietakeren ved Åsane senter.

Med tanke på de store verdiene det offentlige sluser inn til senteret, både i form av infrastruktur, leieinntekter og offentlige tjenester, burde det kunne settes tydeligere føringer for at andre viktige samfunnsfunksjoner, som frivillighet og organisasjonsarbeid får virke på senteret. I et slikt perspektiv får altså ikke innbyggerne i Åsane valuta for skattepengene sine.

Shopping og forbruk

Åsane Storsenter er ikke alene om å være et uverdig bydelssentrum. Slike knutepunkt for trafikk, handel og offentlige tjenester er en populær politikk i de fleste andre bydelene, og en trend rundt om i landet. Disse sentrene har en plikt til å ta ansvar for å skape et levende og engasjert bydelssentrum med rom for mer enn bare shopping og forbruk. Hvis ikke, må lokaldemokratiet kreve dette når de regulerer inn sentrene som knutepunkter.

Når man som senter frivillig påtar seg rollen som bydelens hovedallmenning, og også tilstreber seg dette, hører det med at man må bygge opp under det samfunnet det skal betjene.

 

Demokratiets tyranni

Bybanefarsen skrangler av gårde i Bystyret i Bergen. Kniver felles dypt i ryggen på venner, avtaler blir brutt, og interne maktkamper spilles ut for åpen scene. Ja, det er vanskelig for byrådspartiene i Bergen å godta demokratiets tyranni. 

Farsen om Bybanen er komplett. Den er skitten, og preges av sterke personligheter som kjører sin egen agenda, uavhengig av hva som blir demokratisk bestemt.

La oss først ta for oss Byrådsleder Ragnhild Stolt-Nielsen(H). Da hennes egen bystyregruppe i november vedtok at de ville ha en tunnelløsning, og ikke en løsning over bryggen slik hun selv ønsket, gikk hun og Byråd for miljø og byutvikling, Fillip Rygg(KrF), sammen for å stoppe forslaget. På den ene siden er hennes argumenter om kostnader og faglig forsvarlighet trolig relevante. På den andre siden går hun imot sin egen maktbase.

Dette var Stolt-Nielsens første åpne distanseringen fra Høyres bystyregruppe, og gruppeleder Dag Skansen, og var trolig startskuddet for en åpen Høyre-maktkamp i Bergens offentlighet.

Etter dette har det gått slag i slag med illojalitet, posisjonering og renkspill. Byrådet har jobbet for å få til en Bryggenløsning for bybanen, mens Høyres bystyregruppen har jobbet for en tunnelløsning. Dette kulminerte i at Dag Skansen gikk bak ryggen på sin egen Byrådsleder og inngikk en avtale med Arbeiderpartiet om en tunnelløsning. Arbeiderpartiet på sin side gjorde det eneste riktige og hedret sitt eget vedtak om å legge bybanen nordover i tunnel, og unngå bryggen, til tross for at dette torpederte Byrådets avtale med KrF. Etter en del manøvreringer klarte Dag Skansen å fristille alle representantene i Høyres bystyregruppe, og sikret seg på denne måten et flertall. Slik klarte Skansen å finte ut Byrådet. Resultatet er en irettesatt byrådsleder og et ydmyket Byråd.

Dette er ikke første gangen Høyre ikke klarer å holde orden i egne rekker. Høyre har for mange jokere som titter frem og mener midt imot egne vedtak. Etter min mening har Høyre mistet grepet om sin egen lokalpolitikk. På toppen av dette har vi et Byråd som er i utakt med sin egen maktbase. Det er som om Høyre helt har glemt at selve grunnsteinen i et demokrati er flertallet.

Som lokalpolitiker kjenner jeg igjen frustrasjonen som byrådsleder Stolt-Nielsen og gruppeleder Dag Skansen trolig føler. Man mener sterkt om en sak, og man vil fra tid til annen oppleve at dette er det motsatte av flertallet. Surt, men slik er det. Sagt på godt bergensk: Det er det viktig «å belite seg» når man blir nedstemt av et flertall. For når man på demokratisk vis har fattet et vedtak, har man som politiker plikt å falle inn bak dette om man liker det eller ikke. Dette er en demokratisk grunnregel som man ser ut til å ha glemt i Høyre.

Kanskje det er maktarroganse som rir høyresiden i Bergen. De har tross alt hersket fritt i mange år, og de er klar over at Bergen er en blå by. Kanskje de tror de sitter trygt og kan gjøre slik de behager? Det er akkurat derfor det er på tide å tenke nytt.

Tiden er inne for et skifte i Byrådet i Bergen. De borgerlige partiene har levert for mange farser og interne uenigheter. De har drenert bybanen nordover og de har helt tydelig ikke klart å stå samlet om en felles politikk. Det er på tide at bergenserne stemmer på et parti med orden i organisasjonen og som kan stå samlet om en ansvarlig politikk.

Derfor stemte jeg nei, Utdanningsforbundet

Jeg stemte nei til forslaget som ble forhandlet frem mellom Utdanningsforbundet og KS, selv om jeg er for muligheten til å binde læreren opptil 7,5 timer dagen til skolen.

Grunnene til at jeg er for muligheten til å binde lærernes tid er mange. Men én av dem handler om tilgjengelighet. Å være tilgjengelig for elever, foreldre og for skoleledere innenfor en gitt tidsperiode tror jeg vil være til hjelp for alle, læreren inkludert. Man kan da kreve at henvendelser fra foreldre, kommune eller leder kommer mellom åtte og fire på hverdager. Ikke klokken ti om kvelden på en søndag.

En annen grunn er at hvis læreren må være på arbeidsplassen sin i 7,5 timer dagen, vil det tvinge seg frem krav om bedre innemiljø og større plasser med færre lærere per kontor. Slik det er nå vil arbeidsmiljøloven føre til at skolene raskt får pålegg av arbeidstilsynet å utbedre og tilrettelegge. Det er også verdt å merke seg at skolene er unntatt en del regler i arbeidsmiljøloven fordi læreren har den tidsordningen de har. Når man binder lærerne til arbeidstedet i normal arbeidstid, faller disse unntakene bort. De fleste skolene slipper ikke unna en renovering eller en oppgradering av arbeidsplassene. For lærernes del er dette bra, for KS trolig ikke like bra.

Den tredje grunnen er at dette er en endring som har presset seg frem i mange år allerede, og det er et behov for å rydde opp i et komplisert regelverk med ulik vekting av tid. Læreryrket har forandret seg mye de siste årene. Skolen har gått til å bli målstyrt, foreldre stiller høyere krav til skolen, skolen har blitt til en hierarkisk organisasjon med mellomledere, og politikerne skal på død og liv detaljstyre og overvåke.

På toppen av dette har vi reformkåte politikere som hele tiden skal påtvinge sine kunnskapsløse tåkevisjoner, og måle og teste det som skjer i skolen. Alle endringene tilsier at både skolen og lærerne er tjent med at lærere har kjernetid som er bundet opp mot skolen for å stå sterkere mot de kreftene som ønsker å rive skolen sønder og sammen.

En forutsetning for at jeg er for at lærerne må være på skolen i opptil 7,5 timer, er at de like vel får muligheten til å ha hjemmekontor. Da slipper læreren å forhandle om hun skal få avspaseringstimer eller ikke. Det blir ryddigere for alle parter. Møter utenom denne tiden, og som ikke er avtalefestet, må kompenseres. Altså en ordning som er ganske lik den lærerne har i dag.

Like vel stemte jeg nei til avtalen. Grunnen er enkel: Når man gir fra seg sitt viktigste gode, da må man kunne forvente noe igjen. Det er tross alt vanlig ved de fleste transaksjoner at når man gir fra seg noe, så får man noe tilbake med tilsvarende verdi.

Avtalen som ble forhandlet frem følger ikke dette prinsippet, men vitner heller om en overlegen stormakt som ydmyker en allerede bekjempet fiende. Avtalen blir spesielt pinlig med tanke på at dette årets lønnstillegg ble forhandlet frem ved sist streik i 2012. Lærerne er altså forventet å gi fra seg noe med høy verdi uten å be om å få noe tilbake.

I tillegg kan man også undre seg over at KS, som vil mangle lærere i fremtiden, og som allerede nå har problemer med å skaffe lærere i distriktene, ikke har stilt seg følgende spørsmål: Hvordan skal man få folk til å bli i yrket, for ikke å snakke om å rekruttere nye, hvis man fjerner en av de få godene som lærerne nyter? Jeg tror at Erna Solberg kan se langt etter drømmelæreren sin hvis avtalen går igjennom. Enten ved at den vordende drømmelæreren velger en annen utdanning, eller den allerede etablerte drømmelæreren pakker sammen notatbøkene sine og tar seg over i et annet yrke. Et dårligere PR-stunt skal man lete lenge etter.

Jeg håper for alle læreres del at det blir et nei i uravstemningen. Da gjenstår det bare for Utdanningsforbundet å sette seg ned med KS og ta en ny forhandling. Forhåpentlig vis vil forhandlerne på begge sider av bordet forstå at lærerne ikke lett gir fra seg den viktigste goden hun har. Men det burde de ha forstått for lenge siden.

Frustrerte småbønder

Bøndene aksjonerer, Listhaug raljerer. Men hvorfor er bøndene så frustrerte?

Norge er ikke det annerledeslandet vi selv ønsker å tro at vi er. Også vi subsidierer landbruket vårt, slik som for eksempel EU og USA. Nærmest alle vestlige land gir penger til landbruket i en eller annen form.

Det er stor forskjell mellom de norske bøndenes irritasjon og Monty Pythons bønder i lynsjestemning. Fra «Monty Python and the Holy Grail»

Grunnen til denne velviljen ovenfor eget jordbruk er enkel: De fleste land innser nødvendigheten av å ha en sikker matkilde. På et samfunnsnivå er tilgangen til mat stabiliserende. Historien har vist oss at matmangel er det som antenner kruttet som revolusjoner er laget av. Den Franske revolusjonen startet slik, den Arabiske våren startet slik, og det var også slik muren falt i Berlin.

Ser vi på dagens situasjon er det en økende etterspørsel etter mat i verden. Mye grunnet befolkningsvekst. En annen faktor er at en sterkt voksende middelklasse rundt om i verden ikke lenger er fornøyd med ris og vann i begrensede mengder, men vil ha mer av alt. Det er derfor klokt å ha et jordbruk som kan klare å fø befolkningen.

Tilbake på berget…
Det som er spesielt med jordbruket i Norge er at bøndene er underlagt svært strenge reguleringer, og kan i liten grad selv bestemme hvor mye de skal produsere, eller hvor mye de kan kreve for det de leverer. Melkeprodukter blir regulert av Tine, Nortura regulerer kjøtt og egg, og prisene på frø, såkorn og kraftfôr reguleres av Felleskjøpet. Det er også strenge reguleringer i form av kvoter. Blant annet er det kvote på hvor mye melk en bonde får levere, og det er kvote på svinekjøtt.

Felleskjøpet, Nortura og Tine skal sørge for et stabilt marked med stabil tilgang og stabile priser. Disse tre aktørene har også et oppdrag å forvalte statens jordbrukspolitikk. Dette er en fornuftig ordning som har gitt oss forbrukere god og stabil tilgang på både kjøtt, korn og melk, samtidig som det har sikret bonden faste priser som gjør det lettere å forutsi hvor mye gården får inn i inntekter og utgifter.

Disse reguleringene blir forhandlet frem i jordbruksoppgjøret mellom staten og bondeorganisasjonene.

På et overordnet nivå gir dette systemet oss mulighet til å tilpasse produksjonen etter behov. Som en konsekvens har Norge et stabilt og trygt landbruk, og vi opplever nærmest aldri tomme butikkhyller.

Ikke lønn for strevet
I følge SSB tjente bøndene i snitt 162 300 kroner (2012) på gårdsdrift, til sammenligning var gjennomsnittsinntekten i 2012 på 363 800 kroner i året. Hvis man ser på tallene fra SIFO, som har beregnet et gjennomsnittlig forbruk på strøm, boutgifter, mat osv, var de årlige utgiftene til en familie på fire i 2012 på 250 750 kroner i året. Det går altså ikke opp skal en familie leve på gårdsdrift alene.

De fleste bøndene henter hovedinntekten sin fra ordinært lønnsarbeid utenom gården. I ekstreme tilfeller kan en bonde jobbe opptil 60 timer uken med gården, uten ferier og fri på helligdager, og det utenom sin vanlige jobb. Til sammenligning har de flestes av oss en arbeidsuke på 37,5 timer, fem ferieuker, og tjener garantert mer enn 162 300 i året. Det er med andre ord slitsomt, tidkrevende og dårlig betalt å være bonde.

Å løfte alle bøndene opp på et fornuftig lønnsnivå vil koste langt mer enn det staten er villig til å tilbyr. Bondeorganisasjonenes eget estimat på 1 500 millioner ekstra i året er trolig et korrekt anslag for å løfte bøndene opp på et norsk lønnsnivå.

Regjeringens misforståtte markedsvridning
Selv om det er småbøndene som er i flertall, har vi bønder som driver storbruk på heltid. Disse må selvfølgelig få en inntjening de kan leve av. Uten disse bøndene ville vi trolig ikke hatt de relativt lave prisen vi har på for eksempel svin og kylling. Her i Norge betaler vi lite for mat i forhold til inntektene våre.

Ved å tilby hele potten til storbøndene, og ikke gi småbøndene en økning, vil Listhaug og regjeringen i effekt gjøre det enda vanskelige å drive de små gårdene som gjerne kjennetegnes av at de leverer kortreist mat, tar naturen til hjelp for å avle frem produktet, eller leverer nisjeprodukter til bondens marked. Disse bøndene er for små og for lite effektive, sett med regjeringens øyner.

Summa summarum
Det hele koker ned til hva vi ønsker av et norsk landbruk: Allsidig og variert, eller ensformig og industrialisert. Regjeringen vil ha det siste. Hva ønsker du?