Elbilen og godene som består

Det ble mye rabalder da det den 20. april ble meldt at det rullet 50 000 elbiler på norske veier. Akkurat tidsnok til at ordningen med elbilgodene blir evaluert i revidert statsbudsjett 19. mai.

Det er kun et av godene som kan fjernes. De andre godene bør beholdes som de er.

Skjør og miljøvennlig
Elbil er ikke nødvendigvis kommet for å bli. Det er i stor grad alle godene som gjør denne batteridrevne doningen attraktiv for nordmenn. Hvis godene forsvinner, vil trolig salget av elbil også forsvinne. I det minste bli kraftig redusert. Og med elbilsalget vil også grunnlaget for en miljøvennlig privatbilisme falle bort. Dermed vil et stort marked for elbiler forsvinne, og bilprodusenter vil ikke lenger satse på å utvikle og bygge elbiler. Det er med andre ord viktig at vi fortsatt har disse godene på plass, slik at vi legger grunnlag for fremtidens miljøvennlige privatbilisme.

Spesielt er godene som bortfall av moms, kraftig redusert veiavgift, gratis parkering, ferje og bompassering, svært viktig for å stimulere til kjøp av elbil. Hadde disse ordningene også blitt støttet av økende beskatning av utslipp på forurensende transportmidler, ville vi hatt flere enn bare 50 000 elektriske biler på norske veier.

Gratis bompassering og parkering for elbiler gjør til at de som bor utenfor, men som jobber i byen, blir motivert til å kjøpe elbil. Dette tiltaket kan være sentralt i å bekjempe giftlokket i Bergen, og at byluften i Oslo, Trondheim og andre større byer blir friskemeldt. Men det er fortsatt for få elbiler på veiene til at disse har en merkbar effekt på luftkvaliteten.

Eneste reelle på nullutslipp
Det er i dag kun elbilen som gir nullutslipp innen motorisert privattransport. Hybrider er fortsatt drevet av bensin eller diesel, og gassdrevne biler slipper fortsatt ut CO2. Hydrogenbilen kan enda ikke konkurrere med elbilen. Dessuten er hydrogenbilen også drevet av en elektrisk motor. Vi sitter altså igjen med elbilen som svar på byenes luftutfordringer, i sammarbeid med kollektivtrafikk og bane.

VGs Tom Staavi har ufrivillig blitt elbilmotstandernes talsmann med sin kommentar «Vi kaller det klimapolitikk«. Staavi har noen få gode poenger. Det mest relevante fremføres i misunnelsens navn. Her trekke Staavi frem Tesla, elbilens luksusdoning, som eksempel. Mens han selv må betale moms for å kjøpe seg en elsykkel, slipper rike Teslaeiere unna både moms og avgifter. At elsykkel erstatter den mer miljøvennlige tråsykkelen har trolig gått Staavi hus forbi.

I teksten kommer det frem hvor urettferdig han synes det er at elbilster får så gode ordninger. Er det urettferdig at de som har mye får mer? Ja, det er det. Men spiller det noen rolle at fiffen kjøper seg en miljøvennlig penisforlenger heller enn en forurensende BMW eller Jaguar?

Miljøvennlig i høysetet
Mitt svar på dette er at det er dørgende likegyldig hva folk kjøret i, så lenge det er bra for miljøet. Det er miljøet som skal skånes, ikke janteloven.

Men dessverre faller flere av Staavis argumenter på sin egen urimelighet. For eksempel setter han opp et kontrafaktisk regnestykke. Han argumenterer for at fordi vi i Norge har solgt så og så mange elbiler, har staten tapt så og så mye. Dette er kontrafaktisk fordi vi ikke vet hvor mange elbiler som hadde blitt solgt uten disse godene.

Mange har valgt å kjøpe en elbil som en nummer to-bil. Kanskje disse ikke hadde kjøpt en ekstra bil i hele tatt hvis ikke det hadde vært for godene. Eller at de hadde valgt å kjøpe en brukt småbil, som man heller ikke betaler moms på hvis man kjøper privat.

Men her blir også jeg kontrafaktisk. Like vel illustrerer eksemplene mine at Staavi ikke har tenkt godt nok gjennom kommentaren sin da han satt opp regnestykke. For alt vi vet vil staten og kommunen tjene på denne ordningen fordi elbiler trekker strøm fra strømnettet. For ikke bare betales det moms på hver eneste kilowatt som brukes, men staten og kommunene er store eiere av strømselskaper og strømprodusenter. Og selv om staten taper på disse ordningene, så vil miljøet tjene på elbilen. Og det er det som et hele poenget med ordningen.

Rask utvikling av elbiler
Et annet eksempel Staavi trekker frem i debattprogrammet Dagsnytt 18, er at de som kjøper elbil i dag kan selge elbilene og kreve momstillegget hvis ordningen med momsfritak faller bort. Og dermed nærmest tjene på det. Igjen viser Staavi at han ikke har satt seg godt nok inn i temaet han skriver om. Staavi har ikke tatt med i analysen sin at elbilteknologien går raskt. For å trekke frem et tilsvarende eksepel fra lignende teknologidrevene produkter: Du betaler ikke nypris for en to år gammel PC eller mobil. Faktisk blir PCer og mobiler som er blitt brukt i over ett år som oftest kastet, selv om noen oportunister forsøker å selge disse på Finn.

Det som får dagens elbiler til å bli avleggs om få år er den raske utvikling innenfor batteriteknologi. Ny teknologi presser ned prisen og vekten, og øker samtidig hvor mye strøm batteriene kan lagre. En annen viktig utvikling er at det utvikles elektriske bilmotorer som får får mer ut av hver kilowatttime. Og til slutt utvikles det programvare som får motor og batteri til å jobbe bedre sammen slik at man kommer lenger på hver lading. Så kan man også nevne at det finnes like mange lademåter og ladekontakter som det finnes bilmerker som leverer elbil, og hvor trolig alle vil bli utdattert innen noen få år. Elbilkjøpere tar med andre ord en risiko, og er klar over at de trolig har et større verditap på elbil enn på en tilsvarende bensinbil.

Derfor kompenserer godene for denne risikoen. Dette er noe de fleste elbilkjøpere klar over, og de hadde trolig ikke kjøpt en elbil i utgangspunktet uten at godene var på plass.

Ikke mer kollektivfelt
Men et gode har Staavi rett i at bør fjerne. Det er godet med at elbilen kan bruke kollektivfelt. Dette bør avvikles, først og fremst for at det ødelegger for elbilens omdømme.

Det provoserer tydeligvis mennesket som Staavi å se at folk som tjener mer enn ham selv bøller seg frem i kollektivfeltet i sine store, overprisede, elektriske penisforlengere, mens småborgerne sitter fast i sneglefeltet i sine forrurensende stasjonsvogner. Det er alle elbilbilister til pass å sitte å puste inn eksosen fra slurende diesel- og bensinbiler i rushen som en botsøvelse for statens velsignende goder. Det er viktig å innta riktige perspektiver i saker som omhandler miljøet.

Politiet skriver med en finger

Politiet i Bergen våknet opp en morgen og bestemte seg for å samlokalisere bestilling av pass for byens 300 000 innbyggere til Fyllingsdalen. Det var en svært dårlig idé

Slitne mennesker. Grinete unger. Oppgitte samtaler. Hånlatter og spydige kommentarer dominerer venteværelset på Bergen Vest Politistasjon. De skal alle bestille pass til ferien.

Hit må alle innbyggerne i Norges nest største by reise for å bestille pass. Det er dag tre av ordningen og stemningen får den tykke luften til å dirre.

En mor og en datter forteller at de har ventet én og en halv time. Et gammelt par diskuterer litt, før de reiser seg og går. På vei ut døren gir de kønummeret sitt videre til meg og kona som sitter med vår 4 måneder gamle sønn og venter.

Det går bra med småen. Han er så liten at så lenge han har mat så går det bra. Men det er verre med de eldre barna. De er utålmodige og lei.

En jente leker på de flekkene som er ledig. Innimellom klager hun til moren som for ente gang må si at det er deres tur snart. Moren må til slutt ringe barnehagen og fortelle at lille Siri ikke kommer i barnehagen i dag fordi hun sitter fanget i kø på Bergen Vest politistasjon.

Irritasjonen er å ta og føle på. På infotavlen dukket det opp nummer etter nummer. Hver gang lyden av at nytt nummer summer provoserende, strekker folk hals og sjekker lappen sin før de ser oppgitt opp på tavlen igjen. Skuffelsen blir tydeligere og tydeligere for hver summelyd. De synker sammen med uforrettet sak.

Andre saker enn pass har forrang. Anmeldelser må foretas, avhør må gjennomføres og andre polititing skal utføres. Det er tross alt en politistasjon.

Samtidig som de har drop-in på pass, tar de også imot folk som har bestilt time. På, du gjetter riktig, pass. Når det går opp for den irriterte forsamlingen at dette er tilfelle, går det et vantro sus gjennom venteværelse. En dame reiser seg irritert opp og marsjerer ut uten et ord. Ord blir av og til overflødig selv for den mest snakksalige.

Endelig vises vårt kølappnummer på skjermen, og vi halser av gårde mot skranken med vårt nummer viftende i triumf.

Selve prosessen går raskt. Snap-snapp: «syvhundredeogfemtikronertakk».

På veien ut av politikontoret to timer etter at vi ankom, og godt inn i en undervisningstime som jeg måtte få en kollega til ta for meg, gikk det opp for meg:

Hvis politiet ikke klarer å organisere en så liten sak som et passkontor, hvordan skal de da klare å gjennomføre de blå-grås politireform?

Koseprogramleder, bli ved din lest

Det ble rabbalder da partilederen for Sverigedemokraterna(SD), Jimmie Åkesson, markerte sin politiske tilbakekomst etter lang tids sykemelding på prateprogrammet Skavlan. Programleder Fredrik Skavlan forsøkte på sin side å børste støv av den seriøse journalisten i seg, feilet, og endte opp med å løpe SDs ærend.

Muslimene sin feil
SD er et parti som spiller på fremmedfrykt i sin reneste form. For å forstå argumentasjonen deres, kan vi se til vår egen hjemmeavlede Christian Tybring-Gjedde. I følge Tybring-Gjedde bunner alle samfunnsproblemer i muslimer. Kaster vi ut muslimene, vil vi få tilbake et utopisk og uskyldsrent samfunn uten arbeidsledighet, kriminalitet, helsekøer, husmangel, og samtidig oppnå lave skatter og bedre velferdsordninger. Det er ikke måte på hva muslimene må stå til rette for her i verdens rikeste land.

Skravlanogpolare

Epic #fail. Skavlan gjør noe han ikke kan.

Alle med en halv hjerne forstår at Tybring-Gjedde er ute på tynn argumentasjon. Men han og hans meningsfeller er overbevis om at muslimenes blotte tilstedeværelse bryter ned samfunnet innenfra uavhengig av hva sunn fornuft og samfunnsanalyser tilsier.

Fremmedgjør 13 % av befolkningen
SD har det samme grunnsynet. Bare mer intenst. Og det er kanskje ikke rart, siden det er flere og mer intense utfordringer knyttet til nettopp svensk innvandringspolitikk. Parer vi dette med en politisk ledelse som nærmest kaller all form for kritikk mot svensk innvandringspolitikk for rasisme, og medier som er lite interessert i å utfordre denne politikken, så har vi et klassisk eksempel på hvordan fremmedgjøre 13 % av velgerne.

Man kan trekke et skille mellom de med lav utdanning som er arbeidsledig eller er i lavtlønnede jobber på den ene siden, og de med høy utdanneing og gode jobber på den andre. De som er arbeidsledige eller har dårlig betalte jobber føler seg skjøvet til side og tråkket på av både innvandrere og den politiske ledelsen. De med høy utdannelse og godt betalte jobber opplever innvandring som et berikende og eksotisk innslag som gir dem artister som Timbuktu og filmer som «Jalla! Jalla!». Samme virkelighet, ulike opplevelser.

Det er intens frustrasjon og avmakt de lavtlønnede og arbeidsløse føler når de mener de ikke blir lyttet til eller forstått av deres folkevalgte. Og de drives inn i SDs åpne fremmedfryktarmer som tilbyr en syndebukk til alle deres problemer: Innvandrere.

Og det var nettopp her Skavlan ble SDs nyttige idiot. Ved å gjøre et så ubehjelpelig intervju, med dårlig oppbygning, for mange avbrytelser, foreldede eksempler og en dårlig skjult forakt for Jimmie Åkesson og hans politiske syn, klarte Skavlan å oppnå det motsatte av det han prøvde på.

Endelig offer igjen
Her hjemme fikk vår nye politiske elite vann på mølla. Endelig kunne FrP klage og syte, noe de ikke har fått gjort siden Siv Jensen skrek «Morna Jens!» i fylla på riksdekkende TV. Endelig kunne eliten innta offerrollen slik de gjorde da de var i opposisjon.

Og offerretorikken lot ikke vente på seg. Det var ikke måte på hvor fælt kosesprogrammet Skavlan er. Sandberg stiller velvillig opp i media og kaller Skavlan «hatefull», og det «verste jeg har opplevd». Tybring Gjedde forteller alle sine facebookvenner at intervjuet med Jimmie Åkesson var så krenkende at han boikotter Skavlan. Til og med den avdankede sytegeneralen Carl I Hagen får sine femten minutter med indignasjon i rampelyset på grunn av denne hendelsen. Alle disse voksne maktmenneskene legger seg bæljende på rygg og lar sin umandighet strømme utover det ganske land.

Og klagene strømmet på til Nrk. Over 2.000 av dem, i følge kringkastingsrådet. Aldri i NrKs historie har så mange klaget på et program. Å trøste å bære! Akk O ve!, jamrer de ca. 2.000 som fortsatt sympatiserer med FrP og fortsatt kaller NrK for Arbeiderpartiets Rikskringkasting, selv om det nå er FrP som sittet med tømmene. For med to år med makten har FrP mistet all sin troverdighet hos flesteparten av sine velgere. Men noen står igjen og drømmer om fordums syting og indignasjon. Deilig å kunne syte litt etter gammalt. Og de syter til kringkastingsrådet alle som en.

Skavlan gjorde bare en dårlig jobb som intervjuer. Det kan skje den beste. Like vel ble konsekvensene av slett arbeid uendelig mye større enn det Skavlan selv hadde klart å forestille seg. I fremtiden bør han holde seg til koseprat og småfrekke insinuasjoner i vant Skravlanstil. Koseprogramleder, bli ved din lest!

Et håp til våren

I snart to måneder har familien min og jeg vært plaget med feber, infeksjoner, snørr, slim og spy. Det har fortonet seg som en jævla marathonstafett der hele husstanden tar tur på å være syk.

I går tok jeg eldstejenta med meg på legevakta. Etter en to timers venting fikk vi den gode nyheten at hun ikke hadde fått ørebetennelse igjen. Den dårlige var at hun fikk spysyka fra noe eller noen på venteværelset.

Dagen før tok jeg selv turen til legen. Jeg måtte få sykemelding. Jeg kunne ikke bruke egenmeldingsdager fordi det var under 14 dager siden jeg sist hadde fått sykemelding. På torsdagen før gikk jeg på jobb med 38.5° i feber. Det er ufattelig hva to paracet og en Ibux klarer å dempe hvis man vil.

På onsdagen var første dagen kona var frisk etter en kraftig forkjølelse.  Mandagen var kona nesten frisk nok til å ta seg av ungene, og elstedattera var frisk nok til å bli sendt i barnehagen for å få enda en virusinfeksjon. Jeg var noe redusert, men tilbake på jobb. Men kanskje ikke så mye i jobb.

Kona og begge ungene fikk ukyndig pleie fra undertegnede i helga, fredag og torsdag av «hjemme sykt barn»-pappa. Snørr, hosting og harking førte til at vi produserte nok snørr til å oversvømme  en liten vestlandsbygd. Det var da så tett i hodet på elstedattera, at det tøt puss ut ørene hennes. Og alle hjerter gledet seg.

Uka før var jeg sykemeldt og ute av stand til å gjøre noe som helst annet enn å vente på døden. Den gode nyheten var at jeg endelig var frisk nok til å komme meg på legevakta og få meg sykemeldt. Ungene var også da forkjølet, og kona like så. Så med en syk og klynkende mann, måtte hun ta seg av våre to syke barn.

Uka før eksisterer ikke for meg. Det er en tåke av smerter. Visstnok sov jeg hele uka, og måtte tvangsvannes innimellom. Jeg ble veldig tynn, men ikke fryktelig sexy.

Uka før dette var jeg frisk. Men fordi eldstedatter vår går i barnehage, får hun det meste av baseluskene på markedet med seg hjem, og det var her det begynte å surkle og harke litt i småtten på nesten fire måneder. Så nå, her ved begynnelsen, avslutter jeg min historie.

Men nå har jeg bestemt meg: Nok er nok. Vi er ferdig med dette sykdomstullet. Fra og med i morgen skal vi være friske og raske, og ånde inn våren som spirer nytt liv etter en utmattende vinter.

Send den fortapte mullaen til meg

Mulla Krekar treng ikkje flytte til kyrkjetangnesoddebøen i sør-trøndelag. Han kan bu hos meg på Eidsvågneset.

Eg skulle ha tatt imot han og gitt han ein klem. Tatt imot han som ein bror eg ikkje visste eg hadde. Den bortkomne sonen.

Eg skule ha gitt han eit nytt bøneteppe som innflytningsgåve. Eit fint og mjukt eit. For asfalten her på Eidsvågneset er vond å knele på.

Vi skulle ha snakka saman som gamle vener. Om smått og stort. Han skulle ha fortalt om lengtinga til Kurdistan , eg skulle lovprist han for kampen om å bli i Noreg.

Vi skulle ha funne oss ei blomstereng, og sprunge over ho hand i hand, og smilt til kvarandre. So skulle vi ha skreve kryptiske dødstruslar til politikarar og samfunnstoppar. Snakka i merkelege vendingart til media, og ledd godt av dei etterpå. Vi skulle vore indignert på den norske staten. Og søkt om sosialstønad frå NAV Åsane. So skulle eg ha servert han surra svinesteik med kvitlauk.

Vi skulle ha snakka ut i dei seine timane. Om smått og stort. Vore usamd om litt, og samd om anna. Vi skulle ha drukke vin og sverma og ledd.

So skulle vi ha lagt oss når sola stod opp, skjegg mot skjegg, og latt kjærleiken blomstre. Latt laganden gjera slik han gjer, når to skjeggemenn delar seng.

Nei. Ikkje send mullaen til kyrkjefjordoddenuten. Send han til meg.

Men eg må spyrje kona og ungane fyrst.

Elektrisk kassebil – Renault Kangoo maxi ZE

For en knapp uke siden fikk familien seg en ny bil. Bilen er ikke sexy og kan ikke kjøre særlig langt. Men den er like vel et fornuftig valg som familiebil.

Bilen det her er snakk om er en Renault Kangoo Z.E. «Z.E.» er står for «Zero Emission», noe som i dette tilfellet er en sannhet med modifikasjoner. Jeg kommer tilbake til dette senere. ZE er Renaults linje med tre ulike typer elektriske kjøretøy. Her finner du også småbilen «Zoe» og entusiastbilen «Twizy«.

Kangoo er enkelt fortalt en kassebil som går på strøm, og er nyttekjøretøyet i ZE linjen. Den er nærmest identisk med dieselutgaven, med unntak av elektrisk motor og noen kosmetiske grep for å få en Z.E. profil på bilen. Men ellers er understellet og karosseriet det samme som på dieselutgaven. Dette er en bil som er utviklet for å være en arbeidshest, og brukes av budbiltjenester, det franske og australske postvesenset, for å nevne noe. I følge Renault er bilen utviklet med blikk for dette.

Bilen vi har kjøpt oss er en Kangoo maxi 5 seter ZE, og er en svært romslig familiebil.

This slideshow requires JavaScript.

Robust og hardfør på innsiden
Bilen er robust og bærer preg av at dette er en kassebil som er beregnet for det profesjonelle markedet. Bilen er innvendig kledd med slitesterk hardplast. Unntaket er lasterommet hvor det kun er sidene og gulvet som har fått paneler. I varebilutgavene er heller ikke sidene kledd inn. Setene er i slitesterk tekstil, med imitert skinn på seteryggen.

I Kangoo ZE finner du ikke detaljer i tre, børstet aluminium eller andre finesser, men et enkelt og praktisk interiør, uten dikkedarer. Plasten gir like vel et inntrykk av robusthet og pålitelighet. Panelene er godt tenkt ut og sammenføyningene er elegant utført, noe som hever kvalitetsfølelsen noe. Kangoo ZE vil ikke få noen designpris, men den gir et inntrykk av solid kvalitet.

En annen fordel med kangooen er at dette er den eneste elektriske femseteren på markedet hvor du har plass til barneseter i baksetet, og barnevogner i bagasjerommet.

Jeg kjører barnevognene rett inn i lasterommet bak uten å slå dem sammen. Du kan også kjøre inn en Europall hvis du har behov for det. Så har vi spedbarnet i en Isofix basestasjon, og et barnesete til toåringen. Da har vi fortsatt plass til svigermor i setet i midten. Slik romslighet er en sjeldenhet på de fleste bilene på markedet. Man må til de store stasjonsvognene før man får noe som ligner. Trenger du mer plass kan setene legges nesten helt flatt, og man får en romslig kassebil med plass til det aller meste i tillegg til Europallen som du satte inn tidligere.

Komfortabel kjempe
At dette er en Renault er det ingen tvil om. Til tross for at Kangoo ZE er en kassebil, er den svært behagelig å kjøre. Du sitter svært godt i setene, og kjørestillingen er god. Du sitter høyt, noe som gir god oversikt over trafikken. Like vel føler du ikke at det er en stor bil du kjører. Faktisk føles Kangoo ZE lettere, mindre og mykere enn den betraktelig mindre småbilen Toyota Yaris. Kangoo ZE forserer humpene på en behagelig måte, og ligger godt i svingene størrelsen tatt i betraktning. Siden dette er en elbil, hører man at hjulopphenget jobber når man skrur av radioen og slår av hviftene. En lav summing og de mekaniske delene som jobber er den eneste lyden fra selve bilen. Man hører dekkene synge mot underlaget og vinden suse rundt speilene. Det er ganske spesielt å kjøre i en elbil. Og dette gir også en ekstra komfort. Det er heller ingen gir eller kløtsj, noe som gjør at den går sømløst og uten hakking. Siden det ikke er noen eksplosjoner som driver bilen fremover, glir den stille og rolig frem uten vibrasjoner eller støy.

på grunn av at Kangoo ZE er en elektrisk bil, og vi bor i Norge, må man ha på varmluft vinterstid. Og det er her ZE, eller «Zero Emission» ikke helt kommer til sin rett. For her på berget må man ha en dieselvarmer for å varme opp bilen. Når denne er aktivert bruker man ikke elektrisk varme. Det elektriske varmeapparatet trekker mye strøm for å varme opp innsiden av Kangoo ZE på grunn av størrelsen. Og siden bilen er elektrisk, vil man med vinterbruk også få redusert rekkevidde på nærmest 40 %. Jeg har lest opp mot 50 % på noen brukerforum. Så det er med andre ord ikke bare praktisk, men også nødvendig med dieselvarmer. Renault påstår at man kan fylle biodiesel på tanken, men dette har jeg ikke fått bekreftet.

Når man først har blitt vant med elektrisk motor er dette en frisk bil. Kangoo ZE er ikke en sprek sedan med mange hester, men en sedat kassebil. Like vel suser den av gårde fra stillestående til 50 km/t på 5,5 sekunder. Kangooen akselererer godt på motorveien, og jeg har brent av ulidelig mange KW/t med å kjøre forbi Audier og BMWer på rein trass. Siden dette er oppskriften på å raskt gå tom for strøm, er ikke dette en aktivitet jeg anbefaler. Men heldigvis kan man trykke på ECO modus som begrenser forbruket av kw/t og dermed også muligheten til innbilt forbikjøring av Audier og BMWer i venstrefeltet på motorveien. Bilen vår har en fartsbegrenser, som jeg setter på 82 km/t slik at jeg ikke blir fristet til toskeskap.

En annen lur funksjon med Kangoo ZE er den regenerere strøm når du slipper gassen. Når man lar bilen trille ned bratte bakker går det inn mye strøm. Så med klok kjørestil og god planlegging kan man få bilen til å komme lenger på en lading.

Langt, men ikke langt nok
Så kommer vi til det andre ankepunktet på Kangooen. Dette er rekkevidden. Selv om det bare er Tesla, den nye Nissan Leaf og Renault Zoe som per dags dato har lenger rekkevidde enn Kangooen, er 8 til 12,5 mil for lite, også til småkjøring. Europeisk standardrekkeviddee for Kangooen er 17 mil. For mitt vedkommende betyr dette at bilen ikke har tilstrekkelig reservekapasitet til å la være å lade når den er parkert. I en hektisk hverdag med kjøring til barnehage, jobb, handling, besøk, fritidsaktiviteter etc, er det å ha litt ekstra å gå på viktig for å få familien til å gå rundt når det glipper.

I det daglige kommer vi oss der vi skal, så lenge jeg husker å plugge i bilen der jeg kan. Og Kangoo ZE kan lades på alt, så lenge det er en stikkontakt i nærheten. Men den har ikke muligheter for hurtiglading, noe som igjen er et ankepunkt hvis man skal på ut på langkjøring.

Men mangel på hurtiglading er ikke et problem i hverdagen. Det er et større problem at Kangoo ZE ikke kan lade mer enn 16A, noe som gir inn 3,5 KW/t inn. Altså at Kangoo ZE ikke kan lade hurtigere enn det sikringen til platetoppen på kjøkkenet ditt bruker. Sagt enklere tar det opp mot 8 timer å lade med det beste alternativet tilgjengelig. Når batteriet fulladet er det  22 KW/t lagret på det.

Men er man litt strukturert, og får ladet bilen der man kan, så klarer man seg godt. Like vel er det skummelt å se at 1/8, eller 12,5 %, av batteriet forsvinner når jeg har vært en tur å handlet på det nærmeste kjøpesenteret, selv om jeg kjører økonomisk. Så her er det en del å hente. Kapasiteten burde vært betraktelig bedre. Men med tanke på at batteriene som er installert i Kangooen veier 260 kilo, og utgjør rundt 50.000,- av kjøpesummen, er det ikke rart at Renault og andre elbilprodusenter velger å begrense rekkevidden for å få en fornuftig pris og vekt på bilen. Jeg håper på vegne av alle elbiler at det kommer bedre batteriteknologi etter hvert.

Usexy familiebil med sjarm
Til tross for at Renault Kangoo Maxi ZE er usexy, og ikke kjører like langt som fosilbil, er dette en bil med en røff sjarm og som dekker alle dine transportbehov i nærmiljøet og i hverdagen. Kangoo Maxi ZE er en praktisk, økonomisk og slitesterk familiebil med plass til unger, bikkje, barnevogner og annet utstyr. Lenger rekkevidde og mulighet for hurtiglading hadde gjort denne bilen til markedes mest praktiske elektriske femseter. Etter min mening hadde den da også feid gulvet med fosilbilene i samme klasse, hvis det er praktisk og komfortabel du er ute etter.

Oppdatering 14.12.2014: Dette svarte Renault på spørsmål om biodiesel i dieselvarmere.»Det skal gå bra med lampeolje eller parafin iflg Eberspächer Norge.Men Biodiesel går ikke.»

Knokkeldamen

På en av de mange regntunge dagene i Bergen stod en litt værbitt og jobbsliten Fimreite og vaglet.

Fraværende vandrer øynene mine mot folk som halser forbi eller venter på bussen, for så å raskt bli løftet opp mot bussene som kommer buldrende rundt hushjørnet ved Galleriet. Øynene mister interessen etter å ha sjekket nummeret på bussen, og de fortsetter å vandre fra folk til folk, uten å egentlig se.

Bussen merket med 5 Åsane Terminal O/Eidsvågneset stopper, og folk halser ivrig mot dørene for å unnslippe regnet. En klump av stampende mennesker danner seg rundt døren, men ikke så tett at de skumpler borti hverandre. Det er en tilbaketrukken iver rundt bakdøren.

Fremdøren står derimot vid åpen, fri for hinder av stampende mennesker. Resolutt tar jeg sikte på det gapende hullet i busssiden, stiger på, nikker til bussjåføren og lar øynene ta et sveip over innsiden av bussen etter et ledig sete. Jeg svinger meg inn i et sete som er vendt bakover.

Med ett møter jeg øynene til alle som har steget på. Setet jeg har satt meg i er opphøyet og lengst fremme i bussen. Alle de trøtte og slitne menneskene på vei hjem åpenbarer seg foran meg, og med ett blir jeg bussens naturlige midtpunkt.

En umulig oppgave har blitt tildelt en som liker å studere folk. Jeg må finne et punkt å stirre mot som ser passelig tilfeldig ut, samtidig som de andre passasjerene ikke opplever at det er det jeg prøver på. De andre passasjerene anstrenger seg for å ikke glo på meg. Merkelige og flakkende blikk, usikkerhet, flauhet. Ja, det meste av menneskelig uttrykk innen beklemt sosial usikkerhet utspiller seg som et taust teater fremfor min pidestall av plast trukket i syntetisk stoff.

Men jeg feiler oppgaven like fort som den ble meg tildelt. For en armlengde unna, vendt mot meg, nærmest vinduet, sitter det en dame som fanger interessen min. Ikke med det første, ikke med det andre, ikke med det tredje, men ved det fjerde sveipet innser jeg at det er noe veldig interessant med akkurat denne damen.

En eldre dame setter seg ned i setet ved siden av henne. Den eldre damen ser opp på hun som allerede sitter der med et tiggende hundeblikk og et håpefullt smil. Det er en gest som bærer håp om anerkjennelse og aksept. De hvite krøllene danser mens hun setter seg ned.

Men anerkjennelsen kommer ikke. Ikke bare uteblir den, men damen ved vinduet skjærer et uttrykk i forakt. Hun lener seg nærmere vinduet i tydelig irritasjon over nærværet av den andre. Jeg vet ikke om det var innbilning, men en liten brøkdel av et sekund ser jeg et trekk av usikkerhet fra den eldre damen. Men jeg er ikke sikker, for hun virker med ett mild og samlet der hun sitter og ser fremover i bussen. Nei, kanskje det bare var hjernene min som spilte meg et puss. Kanskje den gamle damen ikke hadde merket seg med den kalde mottakelsen fra den andre.

Men det var denne hendelsen, i dette sekundet, at min interesse for damen nærmest vinduet ble vekket. For hun var ikke det hun ga uttrykk for å være.

Ved første øyekast virket dette som en dame i begynnelsen av førtiårene. Langt hår satt opp i en hestehale på en ungdommelig måte, og klær med moderne snitt. Hun satt der med en gortex-jakke av typen Bergans eller NorthFace. Merket er ikke relevant. Hun satt med bratt rygg, tydelig sprek og full av pågangsmot. En ungdommelig holdning. Kanskje til og med sterk. Alt med holdningen hennes og klesstilen skulle tilsi at hun var i slutten av tredveårene eller i begynnelsen av førtiårene. I det minste ved første øyekast.

Men det var her det stoppet. For håret var grått og slitt, tydelig tæret av tid. Huden var rynket som gammelt lær: Blek med brune flekker som enten kunne være fregner, eller leverflekker. To blå øyne som lynte bittert ut over to skarpe og uthulte kinnben. Hendene hennes lå foldet i fanget, hvite og brunflekket.

Jeg kunne telle hver blodåre som stakk ut fra håndbaken hennes. Blå ormer som slynget seg intrikat under huden. Og fingrene var kanskje det mest spennende av alt. De så ut som om alt kjøtt var skrapt av dem, og at knokene var blitt malt med hvit farge og flekker for å skape inntrykk av hud. Når hun bevegde fingerleddene var de som store kuler som var satt på tynne stilker. Det var et under at de ikke skrek og knirket mens hun bevegede dem.

Så der satt jeg: På en buss, på vei hjem fra jobb. Og jeg klarte ikke å se om det var en dame i begynnelsen av førtiårene som hadde levd et hardt liv, eller en gammel dame som holdt seg godt, som satt på setet nær vinduet. For hvert stjålne blikk og skjulte vurdering ble jeg bare mer og mer forvirret. For meg var hun knokkeldamen. Og det var kanskje nok.

Ondskapen i Midtøsten

Konflikten mellom Israel og palestinere er en klassisk forestilling om godt mot ondt. Begge sider erklærer seg i det godes tjeneste i kampen mot ondskap.

Fra et pro-Israel ståsted  kjemper Israelittene den godes kamp mot onde terrorister. Disse palestinske demonene bruker selvmordsbombere og dreper uskyldige og barn mer eller mindre uvilkårlig. De bruker raketter mot uskyldige og barn. De angriper bevisst sivile mål for å terrorisere, og er for feige til å angripe militære.

Israel beskytter sitt land og sin frihet fra terrorister. Ikke bare er de velsignet av Gud, de er også et velfungerende og moderne demokrati kringsatt av islamittiske barbarer. Israels kamp er altså god og de er i sin fulle rett i å forsvare seg mot ondskapen.

fra et pro-Palestina Ståsted er palestinerne den underlegene og trakasserte part som desperat forsøker å forsvare seg mot en ond overmakt.

Ondskapen Israel bruker sin verdensledende krigsteknologi til å sikte seg inn mot barn og sivile. I tillegg har de onde Israelittene presset palestinerne sammen i enklaver og sulter dem ut med blokader. Og mens palestinerne er innesperret, tett pakket sammen og ute av stand til å rømme, blir de beskutt. Israelittene behøver heller ikke å gå inn med bakkemannskap, men kan fra avstand sende inn droner og bombefly for å drepe uskyldige. Samtidig blir området til palestinerne mindre fordi israelske nybyggere stjeler det fra dem.

Vi står her ovenfor en klassisk forestilling om godt mot ondt. Denne forestillingen er den samme om man tar det ene eller andre ståstedet. Slik forestillinger finner man i de fleste religioner, i episke fortellinger og når vi skal forstå store lidelser. Dette behovet for å sette ting inn i to motsetninger henger sammen med hvordan vi strukturerer virkeligheten. Vi setter ting og hendelser i kategorier. Og vi liker helst at kategoriene er rene og fine, uten for mange men og forstyrrende motforestillinger. Derfor trimmer vi vekk alle argumenter som ikke stemmer over ens med våre forestillinger. For når noen kommer i kategori god, vil motparten automatisk bli ond.

Sannheten er som kjent det første offeret i en konflikt. Barn og de uskyldige kommer på en grusom andreplass. Det som nå skjer i Midtøsten er et godt eksempel på hvordan begge sider ofrer sannheten, barn og uskyldige for sin egen sak.

Krisen som nå utspiller seg i Midtøsten er ikke så svart-hvit som du kanskje ønsker. Den er en samling med grusomme fakta på hver sin side av konflikten, og som egentlig burde satt begge parter i et dårlig lys.

Men så var det dette med bjelken i eget øye, og flisa i din nestes: Begge sider forsøker å profittere på den andre part sine grusomheter,  og rettferdiggjøre sine egne. Både i forhold til sin egen befolkning og mot utenlandske media. Det gjør ting så mye enklere å tilhøre en nasjon eller gruppe som dreper i det godes navn og utrydder ondskapen, og verdenssamfunnet blir enklere å ha med å gjøre hvis de mener at du er i det godes tjeneste. Ingen av sidene anser heller sine egne usannheter som løgn, men anklager den andre partens usannheter som ondsinnet propaganda.

Når alle disse grusomme handlingene som forgår på begge sider når oss gjennom ulike medier, setter vi de inn i våre respektive skjema for godt og ondt. De argumentene som ikke passer vår overbevisning avfeier vi lett, mens de som forsterker vårt syn tar vi til vårt bryst.

Det er derfor viktig å ta et steg tilbake og se på grusomhetene som utspiller seg mellom palestinerne og Israel som uttrykk for en innbitt og dehumanisert konflikt. Og kanskje enda viktigere: Å se at dette er en konflikt mellom to broderfolk som nærer mistillit og hat til hverandre. Her hjelper det lite å velge side. Det trengs handling av en mer humanistisk art.

Det første steget er dialog. Så kommer den lange veien mot forsoning. Det siste steget er fred. Vår forestilling om hvem som er god og hvem som er ond er med på å fôre krigens grusomheter, ikke stoppe den.

Du bør tjene like mye som en offentlig ansatt

Som offentlig ansatt tjener jeg betraktelig mindre enn de med tilsvarende utdanning og stilling i det private næringslivet. Like vel er min påstand at jeg tjener passelig – Det er de i privat sektor som tjener for mye.

I Norge har vi den såkalte frontfagsmodellen som betyr at lønningene i konkurranseutsatt eksportnæring er det som bestemmer lønnsveksten i andre sektorer. Dette er en avtale som arbeidsgiverforeningene og fagforeningene har blitt enig om.

Så lenge oljen varer, kan vi kunne fortsette å prise oss selv ut av internasjonale markeder

Så lenge oljen varer, kan vi fortsette å prise oss selv ut av internasjonale markeder

Grunnen til at man har valgt denne modellen er et ønske om å forhindre norsk eksportnæring å prise seg ut av det internasjonale markedet. I Norge er det gjerne den ansatte som er det dyreste leddet i produksjonsprosessen. Det var altså med en antakelse om at fagforeningene innen eksportnæringen hadde et skarpt blikk for makroøkonomi, og en uselvisk holdning til egen lønn, at partene bestemte seg for frontfagsmodellen. I tillegg hadde også fagforeningene i offentlig sektor trolig en forhåpning om å akselerere egen lønnsvekst når de gikk inn for denne avtalen. Det var altså disse to motsetningene som førte arbeidsgivere og arbeidstakere sammen.

Denne avtalen har ikke levd opp til noen av forventningene. I praksis har lønnsavstanden mellom frontfagene og offentlig sektor økt, og norsk eksportnæring har priset seg ut av det internasjonale markedet.

Stor forskjell
I 2013 var gjennomsnittslønnen for en som jobbet i frontfagene på 528 100 kroner i året. Kommunal sektor hadde på sin side en gjennomsnittsinntekt på 448 000 kroner i året. Det er altså 80 100 i året som skiller disse to. Regnet om til prosent blir dette like over 15 % i differanse. I rene penger utgjør dette 6 675 kroner i måneden.

I tillegg til dette er den prosentmessige lønnsveksten i frontfagene noe større enn i kommunal sektor. Frontfagene hadde i 2013 en lønnsvekst på 3,9 % mens kommunalt ansatte fikk en lønnsvekst på 3,7 %. Eneste unntaket var i 2008 og 2009 hvor offentlig sektor gjennom harde forhandlinger forsøkte å ta inn noe av lønnsforskjellen. Offentlig sektor fikk seg et lite hopp, men ikke nok til å komme nær frontfagene. Med unntak av disse to årene har frontfagene hatt en noe høyere økning.

Selv om lønnsveksten hadde vært lik i prosent i alle sektorer, hadde frontfagene like vel tatt fra. Forklaringen er at 3 % av 528 100 blir mer enn 3 % av 448 000. Selv om man har en identisk lønnsvekst i prosent, vil en slik modell føre til at lønnsgapet mellom offentlig og privat sektor øker.

Snu på hodet
Det er på tide å snu denne modellen på hodet. Lønningene i frontfagene bør følge lønnsveksten til de som jobber i offentlig sektor. Og ikke bare det: Lønningene til de som jobber i frontfagene må justeres mot offentlig nivå.

Ser vi på lønnsnivået i Norge, sier det seg selv at det ikke er bærekraftig. Vi har allerede priset oss selv ut av de fleste markeder. Eneste grunnen til at vi kan tillate oss å fortsette på denne kursen, er at oljen pumper kunstig liv inn i økonomien. Det er denne svarte guggen som har fortrengt det friske blodet, og hindrer tilvekst av nytt vev. Og når det går tomt for svart gugge, vil den norske velferdstaten gå ned i knestående, til tross for bugnende oljepenger på bok.

En lønnsjustering mot offentlig sektor vil trolig føre til at prisveksten reduseres. Slik det er nå trekker de som jobber i frontfagene opp prisen på mat og andre forbruksprodukter. Grunnen til at prisen på elektronikk og klær har gått ned, er at vi kan kjøpe billig fra Kina og andre lavkostland. Denne ordningen kan vise seg å være kortvarig. I Kina vokser det seg frem krav om bedre lønninger og bedre vilkår for arbeiderne, så hvor lenge vi får drahjelp fra den kanten er vanskelig å spå. Men kanskje det ikke vil bli et problem. Det finnes andre land i verden som har en fattig befolkning som desperat lar seg utbytte for livets opphold.

En lønnsjustering mot offentlig sektor vil også kunne hjelpe til å holde inflasjonsmålene på 2,5 %. Des mer penger vi bruker, desto mer kan REMA1000, RIMI, KiWi og andre matlangere ta for varene vi handler. På grunn av at det er de som jobber i frontfagene som er den uoffisielle lønnsadelen, er det også disse som i størst grad presser prisene på konsumvarer opp. Dette er svært kritisk for de som jobber i lavtlønnede yrker. De har i liten grad vært med på lønnsfesten, og merker at de får mindre for lønna.

En lønnsjustering mot offentlig sektor betyr at boligprisen blir stabilisert, noe som fører til at flere kan få tilgang på egen bolig. De siste femten- tyve årene har prisen på boliger økt mer enn lønnsveksten i frontfagene. Noe av grunnen til dette er at bankene har blitt mer rundhåndet med å låne ut penger med større risiko. Med en justering mot offentlige lønninger vil risikoen for utlån øke for bankene, og forhåpentlig vis stimulere til å gi mer ansvarlige lån til ansvarlige kunder. Dette vil i sin tur stoppe mye av boligprisveksten. Igjen vil de i lavtlønnede yrker nyte godt av at at en husstand ikke behøver å tjene over millionen i året for å få seg et lite rekkehus utenfor byen, og ny-etablerere vil få en lavere terskel inn på boligmarkedet.

Nedkjøling påkrevd
Dette er selvfølgelig forenklede forklaringer. Men ved å justere frontfagene mot offentlige lønninger vil vi klare å kjøle ned den norske økonomien.

Men kanskje vi ikke behøver å bry oss så mye om det. Når økonomien først synker ned i Nordsjøen må vi ta grep om vi liker det eller ikke. Kanskje arbeidsledigheten blir så høy at bedrifter kan gi luselønn utenfor tariff. Kanskje sentralbanken velger å sette opp renten for å få utenlandske aktører til å sette penger i norske banker. Og når det ikke kommer skattepenger inn til staten, da er det i første omgang tjenester som ikke er livsnødvendig som vil forsvinne, som barnehage og en del trygdeytelser. Men etter hvert vil det komme kutt i helsestell og legeordninger for at staten ikke får inntekter. Den norske velferdsstaten flyter på toppen av oljen, den også.

Vi kan allerede nå begynne å forberede oss på en myk overgang. Et naturlig førstesteg er å justere alle lønningene mot offentlig nivå, og la offentlig sektor lede an i lønnsutviklingen.