Agurk burka burkini

Å forby noe fordi man ikke liker det er en utypisk måte å håndtere utfordringer på i Norge.

Burkini fra nettbutikken etsy.com. Merket fra LEYLAK

Burkini fra nettbutikken etsy.com. Merke LEYLAK

Jeg må innrømme at jeg personlig er kritisk til burka og burkini. Grunnen er at burka er en måte å kontrollere kvinner på. Ved å sette strenge begrensninger til hvordan en kvinne skal gå kledd, er dette en måte å innskrenke kvinnens frihet på. For meg er burka et symbol på religiøs undertrykkelse.

Like vel er jeg ikke for et forbud. Det er mye jeg ikke liker. For eksempel liker jeg ikke at folk som går tur med hunden sin utenfor huset mitt lar den bæsje ved garasjen – uten å plukke opp etter seg. Jeg blir gjerne sint, og ønsker alle hundeeiere til et varmt sted med evig pine. Dette til tross for at de fleste hundeeiere er flinke til å plukker opp etter seg. Like vel vil det være urimelig å forby hundehold fordi noen slappe hundeeiere tillater pelsdotten å driter ved akkurat min garasjen.

Jeg liker heller ikke folk som sniker i køen. Da blir jeg gjerne olm i blikket, og innbitt. Det ødelegger rett og slett dagen min å bivåne at folk ikke respekterer andre med å vente på tur. Men like vel er ikke køkultur noe man kan lovfeste. Langt mindre kan man forby  å snike i køen på butikken. Det får være måte på overformynderi.

Det er altså mye man ikke liker, men som hverken er lurt eller praktisk å forby. Noe må man tåle av kompromiss når man lever i et samfunn sammen med andre.

Det samme kan sies om et burkiniforbud i skolen. Min opplevelse er at hvis det skjer aktiviteter på skolen som på en eller annen måte ikke passer innvandrerforeldres verdisyn, uteblir elven denne dagen. De fleste innvandrerforeldre lager ikke støy og roper høyt slik norske foreldre gjerne har en tendens til å gjøre. De lar rett og slett være å utsette seg selv, barnet og skolen for ubehageligheter.

Slike uteblivelser skjer ikke ofte, men typiske eksempler er leirskole, skolegudstjeneste eller bading.

Nettopp. Jeg skrev bading.

Svømmekunskapene blant innvandrere, og spesielt ikke vestlige innvandrere, er lav. Hele 17 % av 5. klassinger med ikke vestlig bakgrunn klarer ikke å  flyte uten hjelpemiddel. Videre klarer 17 % kun å svømme noen meter. Til sammenligning er det 5 % av 5. klasdinger i hver kategori(2013). Hovedpoenget med den norske svømmeoppæring  er at hvis man ramler uti vannet, skal man kunne komme seg til land på egenhånd. Dette er en egenskap som redder liv.

Står jeg mellom valget å tillate burkini i svømmeoppæringen, og slik gi innvandrerbarn muligheten til å lære å svømme, eller å sette ned forbud burkini for prinsippene del, og slik risikere at flere innvandrerbarn ikke lærer seg livreddende svømming, så går liv forran. Hver eneste gang.

Bla, bla, bla Brexit

Britene vil ut av EU. Og hva så?

Det er nå mye synsing om Brexit. Alle slags synsere og eksperter får snakke seg varm om tenkte scenarier og fantaserte konsekvenser.

Også jeg kaster meg på denne brokne forsamlingen av taletrengte synsere. Min spådom er at konsekvensen av Brexit knapt vil merkes.

Og hvorfor mener jeg det? For det første står de britiske øyene allerede godt plassert utenfor EU med særavtaler, unntak og systematisk ignoreringer av EU-direktiv. Britene gjør som de alltid har gjort: De driter i EU.

Britene er like vel interessert i markedet i EU, så de vil trolig forhandle frem en avtale lik den de har i dag. Rett og slett en EØS-avtale lik den Norge har med EU.

Når det gjelder innvandring vil en Brexit trolig ikke lede til store endringer, fordi både næringslivet og samfunnet trenger billig østeuropeisk arbeidskraft. Politisk sett er tilgangen på billige håndverkere og andre manuelle yrker helt avgjørende for britisk vekst. Når det gjelder flyktninger vil England være like lukket som ellers.

Jeg spår at en del bedrifter vil flytte deler produksjonen sin bort fra de britiske øyene og inn i EU for å være sikker på å levere til begge markeder. Men dette vil trolig bli kompensert for ved at noe produksjon vil bli opprettet i det Britiske markedet som nå ligger i andre EU-land. Britene har aldri vært med i EUs monetære union, Euroen, så her blir det business as usual.

Jeg tviler på at noen andre medlemsland ønsker seg ut av EU, rett og slett fordi de er for avhengig av EU eller er for tett integrert med resten av Europa. Hellas vil ikke klare seg uten hjelp fra EU, så Hellas blir. Spania og Italia er så tett integrert i EU at å melde seg ut kan sammenlignes med å rive ut vitale organer fra sin egen kropp, for å være litt vulgær i sammenlignigen.

Britene vil gjøre som de alltid gjør om de er med i EU eller står utenfor. Brexit vil ikke lede til store økonomiske konsekvenser, politiske endringer, eller samfunnsmessige omveltninger. Derfor spiller det liten rolle om de er med eller ikke.

Men én ting vil trolig bli merket på sikt. Tysklands makt i EU vil med en Brexit bli betydelig sterkere. Og hvor Tyskland tar EU, blirspennende å se.

Er ist wieder da

Adolf Hitler våkner opp 70 år etter sin død på samme sted hans levninger ble anbragt og kremert. Stinkende av bensin stavrer han inn i et Tyskland og et Europa som man skulle tro for lengst hadde forkastet og brent det han stod for.

Jeg refererer til filmen «Er ist wieder da» basert på boken med samme tittel. Filmen balanserer mellom fiksjon og virkelighet. Hitler, personifisert av skuespilleren Oliver Masucci, blir filmet i situasjoner og steder hvor tilskuerne blir statister i filmen. Det er forvirrende. Hva er resisjert skuespill og hva er virkelighet?

Det er en tankevekkende film, kanskje mer enn boken, på grunn av virkemidlene. Hitler forsøker atter en gang å ta makten i Tyskland, og begir seg ut på en slags valgkampreise.

I flere scener samtaler Hitler med vanlige tyskere, og her kommer det tilsyne holdninger og synspunkter som er helt på linje med Hitlers synspunkter for over 70 år siden. Fremmedfrykt, politikerforakt, frykt for kulturelt og samfunnsmessig forfall, og ønsker om en tydelig leder kommer til overflaten. Forsvarstaler som «jeg er ingen rasist, men…» etterfølges av et ønske om å sende innvandrere hjem.

Det er skremmende at Hitlers holdninger fortsatt lever i det tyske folkedypet. Men det som kanskje er enda mer skremmende er at argumentene som legge frem er blåkopi av debatten her i Norge. Det er bare å ta en kikk i kommentarfeltene under saker som omhandler flyktninger. Hitlers tankegods spres med lysets hastighet over fiber og Facebook. Men de som ytrer denne argumentasjonen er uvitende at de har tatt Hitlers ord i sin munn.

Rundt om i Vesten ser vi det samme: Populistisk høyre har medvind. I vårt naboland har vi Svergiedemokraterna, i Danmark Dansk folkeparti, i Frankrike Font National, i Polen Lov og ettferdighet og i norge FrP, for å nevne noen.

Det er verdt å merke seg at Hitler også var en populistisk politiker som ble båret til makten på demokratiets vinger. Også han lovte å redde kulturen fra de fremmede, skape nye jobber, fjerne den politiske eliten som lar de fremmede ture på slik de vil. Hitler lovte enkle løsninger på kompliserte problemer. Og vant.

Vi har glemt. Vi har glemt at historien gjentar seg. Den karikere fremstillingen av Adolf Hitler som en djevel med bart har ført til at vi ikke ser at hans tankegods lever blant oss.

For du som mener det samme som ham er jo ikke en jødehatende djevel med bart. Du er bare en bekymret samfunsborger som er kritisk til innvandrere, mener at Islam er en trussel mot Vesten, og ønsker å bevare den norske og europeiske kulturen slik du innbiller deg at den skal være. Og du sender høyrepopulistiske partier rett inn i regjeringskontoret.

Til deg har jeg fire, velvagte ord på tysk: Er ist wieder da.

Europas gjerder

Det har i det siste dukket opp gjerder på grensene mot og innad i Europa. Men gjerder behøver ikke være til det gode eller onde.

Bruk av gjerder er trolig eldre enn sivilisasjonen. Det er ikke utenkelig at gjerder ble brukt i jeger-sankesamfunnene for å drive klappjakt. Det er funnet steingjerder fra tidlig steinalder som man mener ble brukt til dette formålet.

Gjerder har blitt brukt for å markere hvor eiendommer begynner og slutter, eller for å markere grensen mellom dyrket mark og utmark.

Gjerder kan være enkle konstruksjoner av tre eller stein, eller tujaer plantet tett i tett for en mykere versjon av hagegjerdet.

Gjerder kan være av smijern for å ramme inn parker, eller av netting for å gjerde inn lekeplasser.

Gjerder kan være høye og av stål for å holde fanger inne, og uvedkommende ute.

Gjerder kan være av betong for å dele byer i to, eller land og folk fra hverandre.

Gjerder er symboler. Men har ulik betydning ut fra hva som er intensjonen med gjerdet, eller hvilken side av gjerdet du står på.

Et gjerde kan bety trygghet for den som står på den ene siden, og det samme gjerde kan bety frihetsberøvelse for den som står på den andre siden.

Sagt på en annen måte: Et gjerde er i seg selv nøytralt. Men det som bestemmer om det er et gode eller en byrde er hvilken side av gjerdet du står på.

Human falitt
Gjerdene som nå dukker opp langs Europas grenser har også ulik betydning. For de som er innenfor gjerdet er disse et symbol på trygghet fra ukjente og vern mot forandring. Men gjerdene er også en falitterklæring. Gjerdene står for tap av kontroll, frykt for endringer og tap av idealer. Gjerdene er grelle symboler på egoisme, men også håp om å beskytte kulturelle verdier og samfunn som har høy grad av fungering.

For de som står utenfor er dette en hindring på veien til å oppnå økonomisk sikkerhet, trygghet, og frihet fra krig og undertrykkelse. Samtidig symboliserer gjerdene at de er uønsket på den andre siden. Og gir et frempek på hva som kan komme av hat og trakassering. Disse betyr også at flyktningene må velge en annen vei. En vei som er mer farefull enn den hvor gjerdet står. Gjerdet vil da stå for mer venting og tap av penger til menneskesmuglere. I verste fall betyr gjerdet tap av liv på en farefull ferd.

Positive gjerder?
Europas gjerder kan like vel bety noe positivt på begge sider. Det kan hjelpe mottakerlandene å få kontroll på flyktningestrømmen og kunne iverksette riktige tiltak for de som kommer til gjerdet. Eksepelvis rask behandling av søknader og losing av flyktningene videre til mottakerland. Dette fordrer enighet innad i EU og Europa. Men viljen til en klok forvaltning mangler. I stede sitter hvert land på hver sin tue og sabotere for hverandre.

For de utenfor kan gjerdene bety en trygg ferd frem til et trygt liv i et land som ønsker deg velkommen.

Gjerdene har kommet for å bli. Og det vil trolig bli flere av dem. Flyktningene vil ikke forsvinne, heller ikke ønsket deres om å nå Europa. Derfor er det viktig at gjerdene blir brukt til det gode for alle parter.

Et overnasjonalt flyktningeinstitutt
Et system må på plass. Et system som fordeler flyktningene på de ulike landene. Grensekontrollene må blir samkjørt og flyttet til Schengensammarbeidets yttergrense. Behandlingen av søknader må bli gjort i det samme flyktningene setter sin fot på Europeisk jord. Fordelingen av flyktningene må foregår på en ansvarlig måte slik at vertslandet klarer å håndtere utfordringene som måtte oppstå.

Det er på tide å etablere et overnasjonalt flyktninginstitutt som kan gjøre alt dette. Gjerdene kan hjelpe oss å regulere flyktningstrømmen. Samtidig kan gjerene gjøre det levelig for de som kommer inn, og de som allerede er bak gjerdet.

Europa klarer det når det gjelder handel og penger gjennom EU og EØS. Å få til et fornuftig system for flyktninger burde være en smal sak. I det minste i teorien.

Ode til brunsnegelen

Du brune, slimete, kamerat
Som bur i hagen
Som kikkar fram når sola gløttar
På utkikk etter mat

Du sleikar deg om munnen
For i hagen veks det blomar
Som du kan ete
etter vetterdvalen

Smyganda, bleik og glissen
gjennomsiktig og liten
Forsynar du deg forsiktig
Av spirande hagevekstar

Du vert berre større
Di meir du et
Og du vert berre fleire
Di meir du et

Og snart er det tusener av deg
Som et og et og et
Du et opp solsikka vi planta
Og stauder og urt

Du et deg gjennom heile
Sortimentet kjøpt i vår
Og snart er det ikkje meire att
Enn tistlar og rosekratt

Du brunsnegelen, min venn
Eg helsa deg kjekt velkomen
Med salt og kjemikaliar
Kjekt å sjå deg att

image

Brunsnegelen. Ein skikkelig ranglar.

Uverdighetstyranniet

Jeg er ikke uenig i asylforliket som et samlet storting står bak. Men jeg er dypt og inderlig uenig i måten det blir gjennomført på.

For tiden skammer jeg meg over å være Norsk. En følelse jeg sjelden føler. For som nordmenn flest strutter jeg av stolthet over mitt hjemland. Jeg må innrømme at jeg blir fryktelig stolt over oss selv når lille Norge forhandler fred og forsoning mellom stridende parter, som mellom palestinere og israelitter, eller fred på Sri Lanka. Jeg er stolt over at vi har lite korrupsjon, og at avstanden mellom “makta” og folket er kort. Spesielt stolt er jeg over vår respekt for menneskerettigheter og hvordan vi behandler våre svakeste. Jeg anser mitt lille land som et fyrtårn av medmenneskelighet.

Men dette fyrtårnet bleknet da de blå-grå inntok regjeringskontorene. En uforsonlig linje ble introdusert. Vi ser nå sinte statsråder som viser en åpen forakt for det som gjør oss til nordmenn. De sparker nedover mot de som er svakere enn dem selv. Heiet frem og bejublet av syteklassen. De kaller vår mest verdifulle og særnorske verdi for godhetstyranniet. Men det er ikke de gode som er tyranner.

Jeg kan forstår hvorfor noen ivrer etter å få flyktningene ut. Jeg kan forstår at flyktningstrømmen belaster systemet mer enn det det kanskje er rom for. Jeg forstår at antallet som kommer over grensen er skremmende på flere måter. Og jeg forstår også at mange av de som kommer ikke har rett på asyl. Men det må i anstendighetens navn være mulig å la dem beholde verdigheten. Ikke frata dem sin menneskelighet. Vis dem den respekt alle mennesker fortjener og har krav på.

Det er uverdig at de som søker trygghet holdes innesperret i asylmottakene mot deres vilje. Det er uverdig at i samme øyeblikk som de får avslag på opphold, nærmest bli dratt ut av mottaket og inn i bussen som tar dem strake veien til grensen. Og det er uverdig at de eskorteres til grensen av politi på en måte vi ikke en gang unner våre verste kriminelle.

La dem i det minste få hodet over vannet før de står hutrende på Murmansk uten penger, uten en plan og med en annerledes fremtid enn de hadde håpet på for bare noen timer tilbake. Gi dem en mulighet til å kunne ta innover seg konsekvensene, og la dem få forlate riket med hevet hode.

Jeg skammer meg, og det er fordi vi som nasjon er blitt tyranner. Ikke godhetstyranner, som statsråd Listhaug påstår. Vi er heller ikke den typen tyranner som er klekket ut som en strategi for å forføre syteklassen, eller som et effektivt retorisk grep i politisk øyemed.

Vi er blitt ekte tyranner. Vi tyranniserer medmennesker med frihetsberøvelse og unødvendig krenkelser. Vi er uverdighetstyraner.

Oppkast fra syteklassen

Den 11. januar fikk jeg på trykk en tekst som kritiserer Listhaugs retorikk, og hvordan hun spiller på frykt i BT. Deretter ble denne også publisert i Nettavisen. Reaksjonene uteble ikke.

Det er sjeldent jeg ler så mye som da jeg leste kommentarfeltene i BT og i Nettavisen. Grunnen til at jeg lo var at de som svarte ufrivillig bekreftet sitt medlemskap i syteklassen. De bekreftet faktisk påstanden mine bedre enn jeg hadde håpet på. Og ingen svarte på kritikken min mot Listhaugs retorikk.

Men etter hvert bleknet smilet mitt. Assosiasjonene blir mørke og faretruende: Brenning av flagg, storming av ambasader og attentatet mot Charlie Hebdo. Det er mye hat rettet mot det jeg skriver. Og mot meg.

Det er noe med krenkede mennesker som gjør meg redd. De føler sterkt og hater det som truer deres verdensbilde. Det er ikke noe rasjonelt i det. De tar det jeg skriver dypt personlig, uten at det er det. De ilegger meg meninger og verdier jeg ikke har.

For når man krenker andres tro, og fornærmer andres Messias – eller profeter for den del – så kommer sinnet og treffer deg med full styrke. Det gjør mennesker i stand til onde handlinger.

Jeg hadde forventet en del troll. Men det skremmer meg at det finnes så mange der ute. Styrken i hatetet er voldsomt og intenst. Og de mener de har rett til å trakassere og krenke fordi de selv – med urette – føler seg krenket.

De sender sinte brev, sender truende meldinger på facebook, på SMS. De tartil og med kontak med meg på mitt arbeidsdted. De er totalt uten grenser og uten respekt for det offentlige ordskifte. En liten porsjon folkeskikk hadde trolig ikke skadet.

De anklager meg også for mye. De gir meg meninger, holdninger og synspunkter jeg ikke har. Og til tross for et enormt engasjement rundt teksten min: Ingen gir tilsvar på min kritikk av Listhaugs retorikk.

Det begynte med latter, og endret seg til vantro frykt. Det jeg sitter igjen med er en dyp skuffelse over at jeg hadde mer rett enn jeg trodde.

Jeg krenket Messias Listhaug. Og se: Følelsenes evangelium åpenbarer seg i kommentarfeltene i all sin prakt.

Les kommentarfeltet under teksten som er publisert i Bt: trykk her
Les kommentarfeltet under teksten som er publiser i Nettavisen: Trykk her

En flyktning her, og en flyktning der

Sylvi Listhaug fremstiller seg selv som en handlekraftig maverick i det konforme og flyktningvennlige politiske landskapet. Sannheten er at hun kun er agent for stortingsflertallets vilje.

Sylvi Listhaug går hardt ut. Hun fremstår som en handlekraftig leder og en som gjennomfører FrPs politikk. Listhaug gneldrer kjekt og spissformulerer utsagn til ære for den desillusjonerte FrP-velger.

I kjent FrP-stil spiller hun på egoismen og sytingen til de som er redd for det fremmede. Eller redd for at de som kommer som flyktninger skal utarme velferdsstaten. Eller er skeptisk til det som en gang ble kalt den politiske eliten, selv om Listhaug selv er medlem av denne eliten.

Hun treffer med kirurgisk First House-presisjon nerven i folkedypet. Og i samme slengen akselererer hun FrP oppover på meningsmålingene. Hun er trolig FrPs frelser. For hun mestrer underdogspillet selv om hun er i posisjon. Et kunststykke ingen andre i FrP har klart så langt.

Men det er spill for galleriet. Hun vil til syvende og sist sette ut i livet det stortinget bestemmer. Og det vil trolig bli få endringer, siden stortingsflertallet er for en innstramming, til tross for «sterke reaksjoner» fra KrF og Venstre.

image

Spørsmålet man så må stille seg er: Hvorfor tillates hun dette spillerommet uimotsagt?

Trond Giske forsøker å korrigere Listhaugs utspill i VG. Men på tross av at han er en røynd politiker, og at han har vært statsråd, blir motangrepet like tamt som latten han sipper til på bildet. Det treffer ikke hjem til de Listhaug snakker til.

I stede for å avkle Listhaugs retorikk, og vise at hun ikke er en Maverick eller ikke er i utakt med makteliten, bidrar Giske til å hjelper henne med å få grep om den norske syteklassen.

Og der har vi det. Det spiller ingen rolle hva som er de faktiske forholdene i saken. Det er følelsen som er den eneste ganbare valutaen: Følelsen av å ikke bli hørt eller sett av de som styrer. Følelsen av at innvandrere kommer fritt over grensen og til duk og dekket bord. Følelsen av en velferdsstat som forfordeler de fremmede. Følelsen av utrygghet. Å påstå at følelsen et feil vil bare få dem til å føle enda sterkere. Dette handler om tro. Ikke om kalde fakta.

Men frelser Sylvi, hun behøver ikke forkynne sannheten. Det eneste hun trenger å forkynner er følelsenes evangelium. Og så lenge hun gjør det, vil hun befeste sin posisjon som syteklassens Messias.

Da far døde

Min far døde her i november etter lang tids sykdom. Jeg var heldig og fikk besøke ham bare dager før han døde.

Da vi satt oppi dette, jeg og de andre pårørende, kjente jeg på en sorg jeg ikke hadde kjent før. En sorg som føltes naturlig.

For fars død var ventet. Faktisk fikk vi beholde ham nesten ett år mer enn vi skulle. Så det var også en takknemelighet i sorgen. For det kunne vært så mye tidligere og så mye verre.

De andre gangene nære har dødd, har det vært uventet. Da min mormor døde, kom det som lyn fra klar himmel. Hun var gårdbruker og døde praktisk talt i fjøset mens hun tok morgenstellet. Døden hennes var uventet og brå.

Jeg kan minnes sorgen da jeg fikk vite det. Suget i magen som ville trekke meg ned i jorden. Den desperate sorgen av å vite at jeg ikke fikk se mormor igjen. Sorgen var uendelig vond. Som du sikkert forstår var jeg glad i mormor. Hun som aldri mistet troen på meg.

Med min far var det annerledes. En lang prosess med kun en utvei. Han hadde kreft på bukspyttkjertelen.

Da vi like før julen 2014 fikk vite at far var syk, var prognosene to måneder. Det var et hardt slag. Jeg visste jeg måtte komme meg av gårde og si farvel. Men fikk ikke tid før i januar eller februar på grunn av nyfødt barn. Livet er rart sånn. Et liv ble tent, et annet var i ferd med å slukkes. Jeg trodde jeg ikke ville rekke ham.

Jeg fikk pakket kone og unger og satt oss på flyet. Far fikk hilse på sitt nyeste barnebarn, vi fikk tatt farvel. Jeg tror vel ingen av oss tenkte at vi kom til å treffes en gang til, selv om vi avtalte ny visitt på tidlig vår.

Men det gjorde vi. Og når sommeren kom var han frisk nok til å komme på besøk til Bergen. Men det kostet ham.

En gang i sommer eller tidlig høst spredte kreften seg.

Gjennom hele prosessen var far ut og inn av sykehuset med ulike komplikasjoner og behandlinger. Og for hver gang han ble innlagt, økte sannsynligheten for at han ikke kom ut igjen i live.

Så i november kom telefonen. Sykehuset var helt tydelig på at pårørende burde komme straks. Dagen etter satt min søster og jeg på flyet østover. Min far lå for døden.

Hver gang min far og jeg traff hverandre var det som om det var den siste. Jeg husker samtalene vi hadde som fine og nære. Hver gang vi skilte lag lå det en dyp uro og en inderlighet da vi med ord sa på gjensyn. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi indirekte tok farvel med hverandre.

At far døde var ventet. At han levde så lenge med sykdommen som han gjorde var uventet. Men når jeg sørger nå er det ikke en vond sorg. Det er en sorg som føles riktig. Det er ikke den desperate fortvilende sorgen jeg kjenner på. Det er en sorg som er fylt opp med tristhet og savn, uten at den river i hjertet og i sjelen.

Vi fikk tatt et siste farvel. Denne gangen var det uten forbehold. Uten håp om flere gjensyn. Denne gangen var det endelig.

Etter det site besøket gikk jeg hjemme og surret. Jeg ventet på dødsbudskapet. Tankene var fragmenterte. Jeg var ute av stand til å gjøre noe som helst fornuftig eller ufornuftig.

To dager etter at jeg kom hjem fra mitt siste besøk ringte min søster. Far var død.

Jeg satt helt stille. Kanskje ett minutt. Kanskje ti. Kanskje femten. Jeg vet ikke. Så reiste jeg meg opp. Gikk ned i kjelleren, og fortsatte å male der jeg sluttet dagen jeg fikk vite at far lå for døden.

Godhetens tyranni og de små menneskene som hater den

Flyktninger strømmer over grensen til riket. Vi har både råd og resurser til å hjelpe. Men velviljen i folket er i ferd med å snu. Det er nå det er viktig å bruke både hodet og hjertet.

Det var til stor jubel Jonas Gahr Støre på landsmøtet i Arbeiderpartiet annonserte at vi skulle ta imot 10.000 flyktninger fra Syria. Han fikk stående ovasjon fra både landsmøte og et sambrekende kommentatorkorps.

Hendelsen var toneangivende for hele det politiske Norge. Andre politiske partier fulgte.

Men folkeengasjomenter manglet. Dette til tross for sterke bilder av store mengder mennesker i små farkoster over middelhavet. Det kom klare advarsler fra flyktningorganisasjoner og myndigheter rundt middelhavet om at en krise var i utvikling. Men det var lite empati å spore i Norge. Vi led jo tross alt selv av fallende oljepriser.

Dette endret seg da bilder av en død toåring gikk sin seiersgang i verdens media. En liten gutt på flukt druknet i middelhavet, skylt i land på en gresk ferieøy. Dette traff. Det er fortsatt umulig å forholde seg til disse bildene uten å bli truffet av en hjelpesløs tristhet.

Etter dette åpnet vi alle våre hjertedører. Vi skulle hjelpe. Fakkeltog og høylytte støtteerklæringer på facebook er noe vi er gode på. Norge som humanistisk nasjon glitret av godhet og intensjonert handlekraft.

Selv var jeg langt på vei med. Vi må hjelpe der vi kan, med det vi kan. Men selv om hjertet er med, må vi tenke med hodet. Alltid.

For det var her det skortet. Hjertet var med, og emosjonene kokte, men fornuften var borte som dugg for solen. En kombinasjon som historisk sett er en oppskrift på katastrofe. Jeg stusset. Dette luktet ensporethet og massesugesjon. Som den enstøingen jeg er blir jeg skeptisk når slike sosiale mekanismer slår inn for fullt. Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner.

Men jeg protesterte ikke. For det jeg frykter mest er å bli tatt til inntekt for et inhumant syn, rasisme, nettroll eller FrP-sympatier. Det var ikke rom for kritikk i den unisone og fundamentale bejaelsen. Og de som ytret kritikk var de sedvanlige hel- og halvrasistene som oppegående mennesker ikke ønsker å bli assosiert med. Jeg holdt kjeft.

Like vel forstod jeg: Når tingene butter imot, og når det viser seg at også blant flyktningene, som blant alle mennesker, finnes det tarvelige og nedrige individer, så ville dette gi kraft til nettrollene og halvrasistene. Og jeg visste at når halvrasistene ble kneblet så ettertrykkelig som de ble i etterkant av bildene av den døde to-åringen, ville de slå tilbake sterkere og voldsomme enn vanlig.

For disse menneskene er offerrollen og rettfølt indignasjon en herlig odør som de kan rulle seg i. Og så lenge det finnes et luktmolekyl igjen av kadaveret, ruller de seg til det ikke er mer igjen enn en sort grop hvor det en gang var fruktbar jord.

Denne gangen er kadaveret vår egen godhet. Og de har begynt rullingen. Javisst. Små mennesker med ekle meninger ruller seg i fallitten av vår hjertegodhet. Angrepet er sjofelt, men like vel noe berettiget. Hadde de bare klart å holde det på et saklig nivå, så burde vi ha lyttet litt.

For når vi med stjerner i blikket roper haleluja i kor, og forventer flyktningehimmelen på jorden, er skuffelsen en selvfølgelig følgesvenn. Og da, desillusjonert og skuffte, er det lett å fatte den motsatte slutningen: At utakk er verdens takk. Og at disse menneskene på flukt enten er lykkejegere eller halvkriminelle. I beste fall.

Når det så viser seg at 10.000 flyktninger var et noe puslete anslag, og at det kommer opptil 1.500 flyktninger i uken, så begynner frykten å våkne. Frykten for de fremmede. Frykten for at denne migrasjonsbølgen skal tappe velferdsstaten slik at det blir litt mindre til oss selv. En frykt som med en stor dose salt kan være reell.

Eller: Reell i den forstand at vi alle er velferdsmottakere som belaster systemet for mye. Vi koster for mye, krever for mye, og yter for lite. Alle som en. Og trolig er de som skriker høyest de som belaster velferdstaten mest. Men det kan være at denne migrasjonsbølgen tipper lasset. Eller blir brukt som syndebukk for å innføre høyst nødvendige, men upopulære, velferdskutt. Det er alltid godt å ha noen å skylde på.

Så nå kommer virkeligheten bankende. Den er like hard og grå som alltid. Glansbildet falmer. Asylsøkere klager på maten, boforhold og toaletter. Var det ikke asyl de skulle søke? Forventer de luksus med slåbrok og badebaseng?

De forfølger småjenter i den lille bygda de har kommet til mottak i. Var det ikke fra forfølgelse og nød de flyktet fra? Kommer de bare for å bedrive kriminalitet og voldta våre døtre?

Det er slik vi tenker, oss mennesker. Vi tar enkeltmenneskers handlinger til inntekt for hele grupper. Og atter en gang har historien vist oss at å tenke slik gir katastrofale følger.

Igjen er det emosjoner som rår, og fornuften som forgår.

Men denne gangen vil jeg ikke sitte stille. Denne gangen må vi tenke oss om. Være klar over risikoen og ta høyde for for den. Samtidig som vi ikke innbiller oss at det er annet en vanlige mennesker som kommer til oss. Vanlige mennesker i nød.

Vi må bruke mer av hodet og mindre av hjertet. Forstå at de ikke vil gå i knefallende og tilbe vår godhet like mye som vi selv gjør. At dette er mennesker som etter beste evne forsøker å få endene til å møtes. Og på måter vi ikke alltid liker eller kan bifalle. Og at innimellom disse er det mennesker som begår handlinger som er avskyelige og tarvelige.

Disse må få en reaksjon slik det står skrevet i Norges lover. Men handlingene de begår må ikke tilskrives deres hudfarge, religion eller etnisitet. Det finnes rævhål i alle fargepaletter og i alle verdens hjørner. Det er bare å se i kommentatorfeltene i norske nettaviser, da vil du kunne se mange av våre egne.

Vi må gi hjelp der vi kan. Men også sette grenser der vi må. For vår egen del. For de nyankomnes del. For fremtidens del.

Ingen er tjent med for mye følerier eller for mye kynisme. Det vi alle er tjent med er ekte medmenneskelighet styrt av fornuften. En klok forvaltning ispedd en stor dose humanisme.

La oss hjelpe. Men la oss gi en bærekraftig hjelp. Og ikke dømme en hel gruppe på bakgrunn av enkeltmenneskers handlinger.

Det er vår plikt å hjelpe. Det er vår plikt å sette grenser.