Kokohøyre mobiliserer til strid

Kokkohøyre mobiliserer stort på nett og i sosiale medier. Det er som en stinkende og råtten ånde som kommer sigende fra folkedypet.

Jeg har i det siste ytret bekymring for en del holdninger som har blitt stuerene, og som ytres åpent i det offentlige. Dette er holdninger som generaliserer innvandrere som kriminelle voldtektsmenn, og muslimer som en slags pest som forringer det norske, og europeiske, samfunnet innenfra. En urasjonell frykt for de som av ulike grunner kommer til riket.

Ser vi bort fra at dette er dårlig vertskap og folkeskikk, står vi ovenfor en bølge av hetsere som bærer et hat som gjør dem imun mot sunn fornuft og kloke innsigelser.

Meninger som er så tåpelige at man før hadde blitt ledd av for å ytre dem, eller blitt kalt rasist for å mene disse høyt, har blitt legitime. Mye på grunn av at målebærerne av disse meningene har kommet i regjering. I regjeringskvartalet finner vi nå små mennesker med statsrådsposter som sparker nedover med nedrig retorikk og hatfremmende meninger. De spyr fremmedfrykt utover det ganske land som blir til næring for dyret i folkedypet.

Ut fra denne sydende suppen av hat reiser det seg en brun bevegelse som blir sterkere og sterkere for hver dag. Denne bevegelsen blir av skarpe tunger kalt kokohøyre.

Selvfølgelig er det utfordringer med innvandring, og disse må vi diskutere og få frem i lyset. Men uten hets, myter og hatefulle ytringer.
Er ist wieder da
For å vise hva jeg snakker om vil jeg vise til to konkrete eksempler. Da jeg fikk på trykk et leserinnlegg i BT hvor jeg trakk paralleller mellom dagens høyrepopulisme og mellomkrigstidens høyrepopulisme med utgangspunkt i filmen»Er ist wieder da», formelig brant kommentarfeltet. 103 kommentarer står i skrivende stund som et grelt manifest på kokohøyres mobiliseringsevne. Nesten alle kommentarene er et slags emosjonelt oppgulp av fremmedfrykt og hat, og svarer i liten grad på innlegget mitt.

Men det stoppet ikke med kommentarfeltene. De mobiliserte gjennom facebook og nettsteder som frieord.no hvor innlegget mitt ble referert til. På frieord.no var det mest fokus på meg, hva jeg jobber som, hvor jeg jobber og hvor jeg bor og hvor mange barn jeg har. Intensjonen med å gi ut disse opplysningene om meg er ikke vanskelig å gjette seg til.

Å bedrive slikt mot motdebatanter direkte uhørt. Dette er de samme folkene som påberoper seg kneblet hvis de får den minste kritikk, og holder yttringsfriheten foran seg som skjold når de får motytinger. De selvsamme menneskene legger ut kontaktinformasjon og personlige opplysninger sammen med hatske ytringer med dårlig skjulte intensjoner når noen bruker sin ytringsfrihet mot dem. Det er noe forferdelig skummelt med mennesker som et så innkonsekvente til egen lære.

Kaja VS kokohøyre
Mitt andre eksempel er mer graverende. Dette er historien om Kaja Marie Hillern som våget seg utpå det offentlige ordskiftet. En ung idealistisk jente på 16 var heldig og fikk teksten sin på trykk i Dagbladet hvor hun var kritisk til Listhaugs innvandringspolitikk. Hun ble lekset opp og skjelt ut av voksne mennesker i sosiale medier og på ulike høyrepopulistiske nettsteder.

De fleste kommentarene var autopilotoppgulp og konspirasjonsteorier som ikke ga tilsvar på innlegget. Men det var noen som gikk for langt. Det er skremmende å se mennesker så blendet av hat at de truer en jente på 16 med voldtekt. Ekkelt, uholdbart og forkastelig.

Det ble så ille at messias Listhaug brøt sitt stilletiende bifall, og steg ned fra statsrådstolen og talte moderasjon til sine disipler. En handlig hun aldri før har utøvd.

Et tynt håp
Og i dette finnes det et håp. At de som inspirerer og legetimerer hatet fra folkedypet sier at nok er nok. Listhaug gjorde endelig noe kristent, om enn i tolvte time.

Positivt til tross. Dette er trolig for lite og for sent. Kokohøyre har brukt flere år på å bygge ut sitt mobiliseringsnettverk, og trakasserer nå alle som er uenig med dem. Vi har vært blinde for hvor stort omfang de har fått. Vi må ikke være blinde for hvor store konsekvenser kokohøyre kan påføre norske verdier som likhet, frihet og ytringsfrihet om de får fortsette uhemmet.

Vi må stå sammen mot dette hatet som raserer muligheten for en konstruktiv debatt. Vi må mane til folkeskikk. Avisene må moderere mer aktivt, og vi må ikke la oss true til stillhet.

Vi må stå sammen før det er blitt for sent.

Godwins lov er landets lov

Nedtegnelser

Det fins mange og gode grunner til å advare mot samfunns- og verdensutviklingen, som i økende grad beveger seg i en polariserende retning, på mange måter ikke ulik den verden bevitnet i mellomkrigsårene. Noen av utviklingstrekkene har også mye til felles med den tyskerne opplevde, mellom den første og den andre verdenskrigen, en utvikling vi, eller i alle fall våre foreldre, næret den dypeste frykt og forakt for.

Vår generasjon derimot, blir flyvende forbannet, om noen skulle finne det opportunt å peke på at verden faktisk har sett utviklingstrekk som våre før, nærmere bestemt i Adolf Hitlers tredje rike, en påpekning man kanskje skulle tro var helt unødvendig, men som dessverre viser seg stadig mer aktuell.

Skulle man være så dumdristig å begå den, møtes man umiddelbart med motutsagnet «Og der kom Hitler-kortet, ja», som en effektiv stopper for advarsler vi simpelthen ikke ønsker å høre. Godwins lov, kalles den…

View original post 433 more words

Agurk burka burkini

Å forby noe fordi man ikke liker det er en utypisk måte å håndtere utfordringer på i Norge.

Burkini fra nettbutikken etsy.com. Merket fra LEYLAK

Burkini fra nettbutikken etsy.com. Merke LEYLAK

Jeg må innrømme at jeg personlig er kritisk til burka og burkini. Grunnen er at burka er en måte å kontrollere kvinner på. Ved å sette strenge begrensninger til hvordan en kvinne skal gå kledd, er dette en måte å innskrenke kvinnens frihet på. For meg er burka et symbol på religiøs undertrykkelse.

Like vel er jeg ikke for et forbud. Det er mye jeg ikke liker. For eksempel liker jeg ikke at folk som går tur med hunden sin utenfor huset mitt lar den bæsje ved garasjen – uten å plukke opp etter seg. Jeg blir gjerne sint, og ønsker alle hundeeiere til et varmt sted med evig pine. Dette til tross for at de fleste hundeeiere er flinke til å plukker opp etter seg. Like vel vil det være urimelig å forby hundehold fordi noen slappe hundeeiere tillater pelsdotten å driter ved akkurat min garasjen.

Jeg liker heller ikke folk som sniker i køen. Da blir jeg gjerne olm i blikket, og innbitt. Det ødelegger rett og slett dagen min å bivåne at folk ikke respekterer andre med å vente på tur. Men like vel er ikke køkultur noe man kan lovfeste. Langt mindre kan man forby  å snike i køen på butikken. Det får være måte på overformynderi.

Det er altså mye man ikke liker, men som hverken er lurt eller praktisk å forby. Noe må man tåle av kompromiss når man lever i et samfunn sammen med andre.

Det samme kan sies om et burkiniforbud i skolen. Min opplevelse er at hvis det skjer aktiviteter på skolen som på en eller annen måte ikke passer innvandrerforeldres verdisyn, uteblir elven denne dagen. De fleste innvandrerforeldre lager ikke støy og roper høyt slik norske foreldre gjerne har en tendens til å gjøre. De lar rett og slett være å utsette seg selv, barnet og skolen for ubehageligheter.

Slike uteblivelser skjer ikke ofte, men typiske eksempler er leirskole, skolegudstjeneste eller bading.

Nettopp. Jeg skrev bading.

Svømmekunskapene blant innvandrere, og spesielt ikke vestlige innvandrere, er lav. Hele 17 % av 5. klassinger med ikke vestlig bakgrunn klarer ikke å  flyte uten hjelpemiddel. Videre klarer 17 % kun å svømme noen meter. Til sammenligning er det 5 % av 5. klasdinger i hver kategori(2013). Hovedpoenget med den norske svømmeoppæring  er at hvis man ramler uti vannet, skal man kunne komme seg til land på egenhånd. Dette er en egenskap som redder liv.

Står jeg mellom valget å tillate burkini i svømmeoppæringen, og slik gi innvandrerbarn muligheten til å lære å svømme, eller å sette ned forbud burkini for prinsippene del, og slik risikere at flere innvandrerbarn ikke lærer seg livreddende svømming, så går liv forran. Hver eneste gang.

Bla, bla, bla Brexit

Britene vil ut av EU. Og hva så?

Det er nå mye synsing om Brexit. Alle slags synsere og eksperter får snakke seg varm om tenkte scenarier og fantaserte konsekvenser.

Også jeg kaster meg på denne brokne forsamlingen av taletrengte synsere. Min spådom er at konsekvensen av Brexit knapt vil merkes.

Og hvorfor mener jeg det? For det første står de britiske øyene allerede godt plassert utenfor EU med særavtaler, unntak og systematisk ignoreringer av EU-direktiv. Britene gjør som de alltid har gjort: De driter i EU.

Britene er like vel interessert i markedet i EU, så de vil trolig forhandle frem en avtale lik den de har i dag. Rett og slett en EØS-avtale lik den Norge har med EU.

Når det gjelder innvandring vil en Brexit trolig ikke lede til store endringer, fordi både næringslivet og samfunnet trenger billig østeuropeisk arbeidskraft. Politisk sett er tilgangen på billige håndverkere og andre manuelle yrker helt avgjørende for britisk vekst. Når det gjelder flyktninger vil England være like lukket som ellers.

Jeg spår at en del bedrifter vil flytte deler produksjonen sin bort fra de britiske øyene og inn i EU for å være sikker på å levere til begge markeder. Men dette vil trolig bli kompensert for ved at noe produksjon vil bli opprettet i det Britiske markedet som nå ligger i andre EU-land. Britene har aldri vært med i EUs monetære union, Euroen, så her blir det business as usual.

Jeg tviler på at noen andre medlemsland ønsker seg ut av EU, rett og slett fordi de er for avhengig av EU eller er for tett integrert med resten av Europa. Hellas vil ikke klare seg uten hjelp fra EU, så Hellas blir. Spania og Italia er så tett integrert i EU at å melde seg ut kan sammenlignes med å rive ut vitale organer fra sin egen kropp, for å være litt vulgær i sammenlignigen.

Britene vil gjøre som de alltid gjør om de er med i EU eller står utenfor. Brexit vil ikke lede til store økonomiske konsekvenser, politiske endringer, eller samfunnsmessige omveltninger. Derfor spiller det liten rolle om de er med eller ikke.

Men én ting vil trolig bli merket på sikt. Tysklands makt i EU vil med en Brexit bli betydelig sterkere. Og hvor Tyskland tar EU, blirspennende å se.

Er ist wieder da

Adolf Hitler våkner opp 70 år etter sin død på samme sted hans levninger ble anbragt og kremert. Stinkende av bensin stavrer han inn i et Tyskland og et Europa som man skulle tro for lengst hadde forkastet og brent det han stod for.

Jeg refererer til filmen «Er ist wieder da» basert på boken med samme tittel. Filmen balanserer mellom fiksjon og virkelighet. Hitler, personifisert av skuespilleren Oliver Masucci, blir filmet i situasjoner og steder hvor tilskuerne blir statister i filmen. Det er forvirrende. Hva er resisjert skuespill og hva er virkelighet?

Det er en tankevekkende film, kanskje mer enn boken, på grunn av virkemidlene. Hitler forsøker atter en gang å ta makten i Tyskland, og begir seg ut på en slags valgkampreise.

I flere scener samtaler Hitler med vanlige tyskere, og her kommer det tilsyne holdninger og synspunkter som er helt på linje med Hitlers synspunkter for over 70 år siden. Fremmedfrykt, politikerforakt, frykt for kulturelt og samfunnsmessig forfall, og ønsker om en tydelig leder kommer til overflaten. Forsvarstaler som «jeg er ingen rasist, men…» etterfølges av et ønske om å sende innvandrere hjem.

Det er skremmende at Hitlers holdninger fortsatt lever i det tyske folkedypet. Men det som kanskje er enda mer skremmende er at argumentene som legge frem er blåkopi av debatten her i Norge. Det er bare å ta en kikk i kommentarfeltene under saker som omhandler flyktninger. Hitlers tankegods spres med lysets hastighet over fiber og Facebook. Men de som ytrer denne argumentasjonen er uvitende at de har tatt Hitlers ord i sin munn.

Rundt om i Vesten ser vi det samme: Populistisk høyre har medvind. I vårt naboland har vi Svergiedemokraterna, i Danmark Dansk folkeparti, i Frankrike Font National, i Polen Lov og ettferdighet og i norge FrP, for å nevne noen.

Det er verdt å merke seg at Hitler også var en populistisk politiker som ble båret til makten på demokratiets vinger. Også han lovte å redde kulturen fra de fremmede, skape nye jobber, fjerne den politiske eliten som lar de fremmede ture på slik de vil. Hitler lovte enkle løsninger på kompliserte problemer. Og vant.

Vi har glemt. Vi har glemt at historien gjentar seg. Den karikere fremstillingen av Adolf Hitler som en djevel med bart har ført til at vi ikke ser at hans tankegods lever blant oss.

For du som mener det samme som ham er jo ikke en jødehatende djevel med bart. Du er bare en bekymret samfunsborger som er kritisk til innvandrere, mener at Islam er en trussel mot Vesten, og ønsker å bevare den norske og europeiske kulturen slik du innbiller deg at den skal være. Og du sender høyrepopulistiske partier rett inn i regjeringskontoret.

Til deg har jeg fire, velvagte ord på tysk: Er ist wieder da.

Europas gjerder

Det har i det siste dukket opp gjerder på grensene mot og innad i Europa. Men gjerder behøver ikke være til det gode eller onde.

Bruk av gjerder er trolig eldre enn sivilisasjonen. Det er ikke utenkelig at gjerder ble brukt i jeger-sankesamfunnene for å drive klappjakt. Det er funnet steingjerder fra tidlig steinalder som man mener ble brukt til dette formålet.

Gjerder har blitt brukt for å markere hvor eiendommer begynner og slutter, eller for å markere grensen mellom dyrket mark og utmark.

Gjerder kan være enkle konstruksjoner av tre eller stein, eller tujaer plantet tett i tett for en mykere versjon av hagegjerdet.

Gjerder kan være av smijern for å ramme inn parker, eller av netting for å gjerde inn lekeplasser.

Gjerder kan være høye og av stål for å holde fanger inne, og uvedkommende ute.

Gjerder kan være av betong for å dele byer i to, eller land og folk fra hverandre.

Gjerder er symboler. Men har ulik betydning ut fra hva som er intensjonen med gjerdet, eller hvilken side av gjerdet du står på.

Et gjerde kan bety trygghet for den som står på den ene siden, og det samme gjerde kan bety frihetsberøvelse for den som står på den andre siden.

Sagt på en annen måte: Et gjerde er i seg selv nøytralt. Men det som bestemmer om det er et gode eller en byrde er hvilken side av gjerdet du står på.

Human falitt
Gjerdene som nå dukker opp langs Europas grenser har også ulik betydning. For de som er innenfor gjerdet er disse et symbol på trygghet fra ukjente og vern mot forandring. Men gjerdene er også en falitterklæring. Gjerdene står for tap av kontroll, frykt for endringer og tap av idealer. Gjerdene er grelle symboler på egoisme, men også håp om å beskytte kulturelle verdier og samfunn som har høy grad av fungering.

For de som står utenfor er dette en hindring på veien til å oppnå økonomisk sikkerhet, trygghet, og frihet fra krig og undertrykkelse. Samtidig symboliserer gjerdene at de er uønsket på den andre siden. Og gir et frempek på hva som kan komme av hat og trakassering. Disse betyr også at flyktningene må velge en annen vei. En vei som er mer farefull enn den hvor gjerdet står. Gjerdet vil da stå for mer venting og tap av penger til menneskesmuglere. I verste fall betyr gjerdet tap av liv på en farefull ferd.

Positive gjerder?
Europas gjerder kan like vel bety noe positivt på begge sider. Det kan hjelpe mottakerlandene å få kontroll på flyktningestrømmen og kunne iverksette riktige tiltak for de som kommer til gjerdet. Eksepelvis rask behandling av søknader og losing av flyktningene videre til mottakerland. Dette fordrer enighet innad i EU og Europa. Men viljen til en klok forvaltning mangler. I stede sitter hvert land på hver sin tue og sabotere for hverandre.

For de utenfor kan gjerdene bety en trygg ferd frem til et trygt liv i et land som ønsker deg velkommen.

Gjerdene har kommet for å bli. Og det vil trolig bli flere av dem. Flyktningene vil ikke forsvinne, heller ikke ønsket deres om å nå Europa. Derfor er det viktig at gjerdene blir brukt til det gode for alle parter.

Et overnasjonalt flyktningeinstitutt
Et system må på plass. Et system som fordeler flyktningene på de ulike landene. Grensekontrollene må blir samkjørt og flyttet til Schengensammarbeidets yttergrense. Behandlingen av søknader må bli gjort i det samme flyktningene setter sin fot på Europeisk jord. Fordelingen av flyktningene må foregår på en ansvarlig måte slik at vertslandet klarer å håndtere utfordringene som måtte oppstå.

Det er på tide å etablere et overnasjonalt flyktninginstitutt som kan gjøre alt dette. Gjerdene kan hjelpe oss å regulere flyktningstrømmen. Samtidig kan gjerene gjøre det levelig for de som kommer inn, og de som allerede er bak gjerdet.

Europa klarer det når det gjelder handel og penger gjennom EU og EØS. Å få til et fornuftig system for flyktninger burde være en smal sak. I det minste i teorien.

Ode til brunsnegelen

Du brune, slimete, kamerat
Som bur i hagen
Som kikkar fram når sola gløttar
På utkikk etter mat

Du sleikar deg om munnen
For i hagen veks det blomar
Som du kan ete
etter vetterdvalen

Smyganda, bleik og glissen
gjennomsiktig og liten
Forsynar du deg forsiktig
Av spirande hagevekstar

Du vert berre større
Di meir du et
Og du vert berre fleire
Di meir du et

Og snart er det tusener av deg
Som et og et og et
Du et opp solsikka vi planta
Og stauder og urt

Du et deg gjennom heile
Sortimentet kjøpt i vår
Og snart er det ikkje meire att
Enn tistlar og rosekratt

Du brunsnegelen, min venn
Eg helsa deg kjekt velkomen
Med salt og kjemikaliar
Kjekt å sjå deg att

image

Brunsnegelen. Ein skikkelig ranglar.

Uverdighetstyranniet

Jeg er ikke uenig i asylforliket som et samlet storting står bak. Men jeg er dypt og inderlig uenig i måten det blir gjennomført på.

For tiden skammer jeg meg over å være Norsk. En følelse jeg sjelden føler. For som nordmenn flest strutter jeg av stolthet over mitt hjemland. Jeg må innrømme at jeg blir fryktelig stolt over oss selv når lille Norge forhandler fred og forsoning mellom stridende parter, som mellom palestinere og israelitter, eller fred på Sri Lanka. Jeg er stolt over at vi har lite korrupsjon, og at avstanden mellom “makta” og folket er kort. Spesielt stolt er jeg over vår respekt for menneskerettigheter og hvordan vi behandler våre svakeste. Jeg anser mitt lille land som et fyrtårn av medmenneskelighet.

Men dette fyrtårnet bleknet da de blå-grå inntok regjeringskontorene. En uforsonlig linje ble introdusert. Vi ser nå sinte statsråder som viser en åpen forakt for det som gjør oss til nordmenn. De sparker nedover mot de som er svakere enn dem selv. Heiet frem og bejublet av syteklassen. De kaller vår mest verdifulle og særnorske verdi for godhetstyranniet. Men det er ikke de gode som er tyranner.

Jeg kan forstår hvorfor noen ivrer etter å få flyktningene ut. Jeg kan forstår at flyktningstrømmen belaster systemet mer enn det det kanskje er rom for. Jeg forstår at antallet som kommer over grensen er skremmende på flere måter. Og jeg forstår også at mange av de som kommer ikke har rett på asyl. Men det må i anstendighetens navn være mulig å la dem beholde verdigheten. Ikke frata dem sin menneskelighet. Vis dem den respekt alle mennesker fortjener og har krav på.

Det er uverdig at de som søker trygghet holdes innesperret i asylmottakene mot deres vilje. Det er uverdig at i samme øyeblikk som de får avslag på opphold, nærmest bli dratt ut av mottaket og inn i bussen som tar dem strake veien til grensen. Og det er uverdig at de eskorteres til grensen av politi på en måte vi ikke en gang unner våre verste kriminelle.

La dem i det minste få hodet over vannet før de står hutrende på Murmansk uten penger, uten en plan og med en annerledes fremtid enn de hadde håpet på for bare noen timer tilbake. Gi dem en mulighet til å kunne ta innover seg konsekvensene, og la dem få forlate riket med hevet hode.

Jeg skammer meg, og det er fordi vi som nasjon er blitt tyranner. Ikke godhetstyranner, som statsråd Listhaug påstår. Vi er heller ikke den typen tyranner som er klekket ut som en strategi for å forføre syteklassen, eller som et effektivt retorisk grep i politisk øyemed.

Vi er blitt ekte tyranner. Vi tyranniserer medmennesker med frihetsberøvelse og unødvendig krenkelser. Vi er uverdighetstyraner.

Oppkast fra syteklassen

Den 11. januar fikk jeg på trykk en tekst som kritiserer Listhaugs retorikk, og hvordan hun spiller på frykt i BT. Deretter ble denne også publisert i Nettavisen. Reaksjonene uteble ikke.

Det er sjeldent jeg ler så mye som da jeg leste kommentarfeltene i BT og i Nettavisen. Grunnen til at jeg lo var at de som svarte ufrivillig bekreftet sitt medlemskap i syteklassen. De bekreftet faktisk påstanden mine bedre enn jeg hadde håpet på. Og ingen svarte på kritikken min mot Listhaugs retorikk.

Men etter hvert bleknet smilet mitt. Assosiasjonene blir mørke og faretruende: Brenning av flagg, storming av ambasader og attentatet mot Charlie Hebdo. Det er mye hat rettet mot det jeg skriver. Og mot meg.

Det er noe med krenkede mennesker som gjør meg redd. De føler sterkt og hater det som truer deres verdensbilde. Det er ikke noe rasjonelt i det. De tar det jeg skriver dypt personlig, uten at det er det. De ilegger meg meninger og verdier jeg ikke har.

For når man krenker andres tro, og fornærmer andres Messias – eller profeter for den del – så kommer sinnet og treffer deg med full styrke. Det gjør mennesker i stand til onde handlinger.

Jeg hadde forventet en del troll. Men det skremmer meg at det finnes så mange der ute. Styrken i hatetet er voldsomt og intenst. Og de mener de har rett til å trakassere og krenke fordi de selv – med urette – føler seg krenket.

De sender sinte brev, sender truende meldinger på facebook, på SMS. De tartil og med kontak med meg på mitt arbeidsdted. De er totalt uten grenser og uten respekt for det offentlige ordskifte. En liten porsjon folkeskikk hadde trolig ikke skadet.

De anklager meg også for mye. De gir meg meninger, holdninger og synspunkter jeg ikke har. Og til tross for et enormt engasjement rundt teksten min: Ingen gir tilsvar på min kritikk av Listhaugs retorikk.

Det begynte med latter, og endret seg til vantro frykt. Det jeg sitter igjen med er en dyp skuffelse over at jeg hadde mer rett enn jeg trodde.

Jeg krenket Messias Listhaug. Og se: Følelsenes evangelium åpenbarer seg i kommentarfeltene i all sin prakt.

Les kommentarfeltet under teksten som er publisert i Bt: trykk her
Les kommentarfeltet under teksten som er publiser i Nettavisen: Trykk her