Støtt læringssenteret på Utøya

De siste dagene har lært oss at hatet som tok livet av 69 ungdommer på Utøya fortsatt lever iblant oss. Og at dette hatet har støtte inn i regjeringen.

Justisminister Sylvi Listhaug ytret en påstand om Arbeiderpartiet som nører oppunder konspiratoriske ideer.

Som en reaksjon på at Listhaug har måttet stå til ansvar for ytringen sin har rasistiske grupper mobilisert. De sender blomster til støtte for Listhaug.

Vi står maktesløse og ser på mens hatet får boble fritt. Fortsatt støtter Justisministeren dette hatet med å posere på facebook og i media med blomster sendt fra grupper som sprer hat.

Jeg vil oppfordre alle til å støtte Læringssenteret på utøya. Læringssenteret har opplæring i demokrati og demokratiske verdier. Noe som vil motvirke hat og ekstremisme.

Si nei til hatet!

Vipps til utøya AS på #81335 for å motvirke hat og ekstremisme.

FUCK HØYRETROLLENE OG MEDIENE SOM TILLATER DEM

Jepp.

Du leste riktig. Ikke bare bruker jeg store bokstaver, jeg bruker også det kjente norske ordet «Fuck».

Etymologisk kommer ordet «Fuck» fra norrønt «å fukka». Eller å jukke. Dette stammer igjen fra germansk «ficken», som betyr å stryke, gnikke. Et skikkelig arisk banneord, med andre ord. Re-oppdaget gjennom engelsk sprog og amerikanske filmer. Som hovedsaklig er produsert, skrevet og resisjert av liberale.

Nå har «å fukka» kommet tilbake. Eller føkk, som det nå uttales. Og for å ære dette fantastiske germanske ordet som betyr å kopulere, så har en ung, kvinnelig skribent og samfunnsdebattant med somalisk bakgrunn og muslimsk hodeplagg satt navnet Sylvi Listhaug bak ordet.

Nå! Ikke pent gjort, dette. Og hvorfor en ung dame med innvadrerbakgrunn har lyst til å kopulere den middelaldrende og lett rasistiske Sylvi Listhaug er selvfølgelig et spørsmal man på ingen måte bør stiller seg.

Men dette ønsket om kopulasjon gikk ikke upåaktet hen.

Før jeg går videre ser jeg det som nødvendig å slå et slag for velferdstaten. For signe oss skattebetalere som gir uføre trygd til å leve et verdig liv. Mine tanker går til de som av ulike grunner har falt ut av arbeidslivet. Og mitt hjerte slår for dere, og jeg priser sosialdemokratiet for å produsere et så ivaretagende og godt system.

Men så er det noen uføretrygdede som ikke ser det på denne måten. De liker gjerne å motta ytelser. Men er ikke veldig rause med å ønske at andre skal få en del av gratis-penger-kaka.

Disse herlige, høyrevridde hatsprederne får indirekte betalt av staten for å bedrive hets på nettet. De flokker seg på Facebook. På Reset. De deler konspiratorisk fantasilektyre med både rasistisk over-, under- og mellomtoner. Og de skriker som torturerte hettemåker hvis noen sier dem imot.

Disse tekstkrigerene finansiert av sosialistiske velferdsordninger elsker Sylvi Listhaug. De elsker henne så høyt og så inderlig at når den mørkhudede, unge, hijabbekledde kvinnen erklærer sin intensjon om kopulering med henne, så stopper jorden.

Så rasende er de, at de truer, banner, forfølger og er rett og slett er ekle med denne unge, ærlige og taleføre kvinnen. Sjalusi gjør slikt med folk.

For disse er barn av Listhaug, og er sterkt preget av både Ødipus og Elektra. Så når noen utenfra erklærer sin intensjon om noe de alle ønsker innerst inne med mor Listhaug, så er angrep det beste forsvar. Ikke bare for å forsvare sitt etos, men også for å skjule sitt… eh…. patos for omverdenen og seg selv.

Så det er ikke rart at det blir som det har blitt.

Og uten flere omveier hopper jeg rett til slutten.

Du som har orket å lese dette makkverket av en tekst helt til slutt: Finn noe mer nyttig å bruke tiden din på!

Hege Storhaugs radikalisering

Har Hege Storhaug og Human Rights Service gjennomgått en radikalisering?

Da jeg først ble oppmerksom på Hege Storhaug og hennes analyser om Islam var jeg ikke helt fremmed for disse tankene.

Dette var vel på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Hege Storhaug var en utskjelt skikkelse som fikk mye motbør.

Radikal Islam
I kronikker og media gikk hun hardt ut mot det hun beskrev som radikal Islam. Hun var svært påpasselig med å understreket at det ikke var muslimer generelt hun kritiserte.

Det var mye himling med øynene når Hege Storhaug advarte mot radikal Islam. Hun ble gjerne idiotforklart eller kalt rasist. At motbøren hun fikk var unyansert og respektløs er lett å se i etterpåklokskap.

Situasjonen den gang var at her i vesten trodde man at alle elsket det vestlige. At vesten var de gode. Det endelige beviset kom da vesten «vant» den kalde krigen, og vestlige verdier blomstret i etterspillet av murens fall. Alle som påpekte at denne vestlige fetishen for det meste var en vestlig greie, var ignoranter. Det var gjerne venstresiden som kritiserte vestlig selvgodhet. Og Hege Storhaug.

Opinionen i endring
Men så skjedde 9/11, og World Trade Center falt til grunnen sammen med en del vestlige vrangforestillinger om egen fortreffelighet. Så fulgte terroraksjoner mot vestlige mål. Terroranslag i London, Paris, Madrid og Berlin utført av radikaliserte islamister. Ofte var terroristene født og oppvokst i det samme området hvor denne utførte terroren. Og gjerne var det miljøer rundt en moské som utpekte seg som arnested. Hege Storhaug hadde hatt mye rett i hennes advarsler.

Det var ikke lenger kontroversielt å advare mot radikal Islam. Hege storhaug kunne endelig hvile på laubærbladene og fortsette å advare mot radikalisering og bli hørt uten å bli gjort til skamme. Hennes meninger var ikke lenger politisk ukorrekt.

Men det gjorde hun ikke. For mens opinionen tok et steg mot høgre, fulgte Hege Storhaug opp med selv å ta et steg til høgre. Hun bevegde seg inn i islamofobiske forestilinger, og driver nå og sprer konspiratorisk tankegods om islam og muslimer gjennom Human Rights Service og bokutgivelser.

Reaksjonær sannhetsgehalt
Dette viser to ting. Det første er at Hege Storhaug er reaksjonær. Når opinionen flytter seg mot henne, flytter hun seg tilsvarende i motsatt retning. Hun mener imot det etablerte på ren refleks. Noe som gjør henne svært farlig når hun blir lyttet til. Hun har flere tilhengere som tror fullt ut på hennes analyser. Med tanke på hvordan opinionen ser ut til å godta mer og mer av høyresidens tankegods, er en ytterligere reaksjonær bevegelse fra Storhaug en tanke som burde vekke uro.

Det andre er at vi må behandle våre meningsmotstandere med respekt og argumentere saklig uten å gå til personangrep. Den tidligere latterliggjøringen av Storhaugs advarsler om radikal Islam blir nå brukt som sannhetsgehalt for hennes nåtidige konspirasjonsteorier og islamofobi. Hun hadde rett da, derfor har hun rett nå.

Ved første øyekast har Hege Storhaug blitt radikalisert. Sannheten er at hun står i relativ lik avstand til flertallet nå som før. Det er oss andre som har kommet nærmere hennes tankegods.

TeVen

På black friday kjøpte jeg meg en TV. Den står nå i Oslo og venter på å bli sendt ut av landet.

Valget falt på en 65 tommer LG i SJ80-serien. 10-bits panel. Quad core prosessor. 200HZ oppdateringsfrekvens på bakpanelet. HDR 10 og HDR Visual. En TV for fremtiden.

Men gleden var kortvarig. For i høyre nedre hjørne var det hvite flekker der det skulle være svart. Og noen skjermbilder, spesielt fra Playstation4 ble 1/4 av skjermen helt hvit. Når jeg bevegede «Magic remote» ble fargene i området rundt pekepilen blasse. Og av og til hang interne apper seg opp, slik at jeg måtte resette til fabrikkinnstillinger for å få appen til å virke. Og innimellom koblet TVen seg ned fra det trådløse nettet uten grunn. Noe var galt.

Stort hvit felt når jeg laster inn «World of Tanks» i PS4.

Jeg tok kontakt med LG. Det ble mye frem og tilbake. Jeg tok bilder av feilen, og filmet noen scener fra «stranger things» hvor de hvite feltene kom godt til syne i nedre høyre hjørnet. Til slutt ble jeg tilbudt en servicemann men måtte betale hvis han ikke fant feil på TVen min. Men siden jeg hadde 30 dagers retur, virket det noe dustete å ta den risikoen.

Jeg tok derfor kontakt med forhandler. Dette var NetOnNet.no. Jeg forklarte vedkommende i andre enden dilemmaet mitt. Det jeg sa var at «hvis TVen skal være slik og vise hvite felter slik som dette, vil jeg ikke ha den». Det kunne han forstå.

Han foreslo at jeg sendte tilbake TVen til dem, så fikk jeg en ny. Det sa jeg at hørtes bra ut.

Jeg ventet. Og ventet. Helt til returretten nesten var over. Da sendte jeg en purring og lurte på hva som skjedde. Noen dager etter at fristen for retur var over, fikk jeg svar sammen med en beklagelse for seint svar. Hyggelig det.

En servicesak ble opprettet. Og uken etter tok Bring kontakt for å hente tven. Jeg spurte om de også da leverte den nye TVen samtidig. Det ble stille i andre enden. Og jeg hørte at vedkommende ble stresset. Hun sjekket og kunne ikke finne noen ny leveranse til meg fra NetOnNet.no. Jeg ble usikker selv, og vi ble enig om å sjekke på hver vår kant.

Et enkelt søk viste at hun hadde rett. I en av epostene jeg hadde fått stod det at det ikke var før de hadde fått sjekket TVen at de kunne sende meg en ny. Med forbehold om at det var noe galt med den. Ikke helt slik jeg hadde forstått den opprinnelige avtalen, men misforståelser kan fort forekomme. Så da var jeg like langt.

Men her hadde jeg alt satt ting i bevegelse, og tenkte at det ville gå raskere å bare sende meg en ny hvis de fant feil, i stede for å reparere. Hvor lang tid ville egentlig det ta? Så jeg avtalte en hentedato med Bring. Så sagt så gjort.

Jeg plukket TVen ned fra veggen og pakket den ned igjen i esken. Så kom Bring og hentet den. Sorgen var stor hos ett-og-et-halvtåringen da hun oppdaget at «poppeloppane vekke». Til tross for kort bekjentskap i kjellerstuen, hadde vi blitt glad i TVen. Gode filmstunder med popcorn og brus, til glede for alle i familien.

En uke etter at Bring hadde vært og henter TVen begynte jeg å bli urolig. Hvorfor hørte jeg ingenting fra Bring eller NetOnNet? Jeg tok en telefon.

Etter en laaang kø i telefonen til NetOnNets serviceavdeling, kom jeg igjennom. Etter å snakket litt frem og tilbake med en kundekonsulent fant vi ut at pakken hadde kommet til Oslo og stod på terminalen der. «I Oslo?» Spurte jeg, noe forundret at det hadde tatt en uke for TVen å komme til Oslo. » Ja den skal fortolles». «Fortolles?» Spurte jeg forundret.»Ja, den skal jo til Sverige». «Sverige!?» Utbrøt jeg forvirret. «Ja NetOnNet.no er svensk. Vi har hovedlager og service i Sverige». Jeg ble noe paff. Etter at en utålmodig kundekonsulent måtte fortelle meg at TVen skulle til sverige noen ganger til, forstod jeg endelig hva det var han sa. Jeg angret på at jeg ikke hadde sagt ja til LG sin servicemann.

Jeg måtte spørre hvor lenge jeg måtte vente før jeg fikk en ny TV i retur. «Tre uker til!?», utbrøt jeg. Her ble jeg noe katatonisk og usammenhengende, og snakket springende om løst og fast relatert til TVen.

I skrivende stund står TVen min fortsatt i Oslo og venter på å bli fortollet. Veggen i kjellerstuen er tom. Og den vil trolig stå tom en stund til. Fortsettelsen er i vente, og med min flaks blir det nok enda mer å skrive om.

Ulv, ulvere, ulvest – ulvepopulisme

Heten ulvedebatten skaper her til lands er såvidt overgått av innvandringssdebatten. Det er for en som står utenfor vanskelig å fatte at et så lite fenomen som ulv skaper så mye splittelse.

Ulven får mytiske egenskaper. For noen er ulven ondskap. For noen renhet og uskyld.

I 2016 døde 4,85 % av sau og lam på beite på landsbasis. Dette utgjør et tap på 75 272 sau og lam. I den samme perioden ble det søkt erstatning for tap grunnet rovdyr for 17 550 sau og lam. Dette utgjør 23,3 % av totalt tap av sau og lam blir tatt av rovdyr. Ulven står for 9 % av disse 23 %, eller 1.580 sau og lam. Til sammenligning tar jerven 34 %, gaupa 21 % og bjørnen 13 %. Ulven står altså for 2 % av det totale tapet av alle omkomne sau og lam på landsbasis.

Det dør altså flere sau av sult eller fall på beite enn av ulv. Etter all sansynlighet dreper tamhund flere sau enn ulven. Videre er ulven det rovdyret som dreper minst sau. Det er rart at sauebøndene ikke er mer forbannet på jerven. Men mest forbannet skulle de vært på forholdene på beitet, som er den største sauemorderen.

Argumentasjonen henger altså ikke på greip.

Men så har vi de som vil bevare ulvestammen. Heller ikke deres argumentasjon henger på greip.

For det første ble den skandinaviske ulvebestanden trolig utryddet en gang på 60- 70-tallet. Det var ikke før på 80-tallet at ulvestammen reetablerte seg. Først i Sverige, så i Norge. Genetiske analyser tyder på at ulvestammen vi nå har i Norge er av Finsk-Russisk avstamning. For å sette det litt på spisden, så kan forsvar av ulven sammenlignes med å forsvare Kråkebollen eller brunsnegelen. Ingen av artene hører til her i utgangspunktet.

Jeg forstår bonden svært godt. Å miste dyr er en tragedie. Men tatt i betraktning at ulven tar så få dyr, og at ulven er den minste trusselen, er dette rart.

På den andre siden er den skandinaviske ulven utryddet. Den ulvebestanden vi har i dag er ikke hjemmehørende i hverken Norge eller Svergie. Så hvorfor vi skal verne om en fremmed art er også litt utydelig.

Eneste forklaringen jeg sitter igjen med er at ulvedebatten handler om følerier. Og at hver leir skaper sine egne myter og forestillinger.

For en som står på utsiden og ser den intense og innbitte ordkrigen om ulv virket dette helt surrealistisk. Det hadde vært like rasjonelt å krangle som fillene fyker over hvilke mummikopp som var finest.

Følerier og myter har ingen plass i naturforvaltning. Her må det såkalte harde fakta til, undebygget av forskning.

Ulvens videre eksistens eller utryddelse er blitt et politisk spørsmål. Og det en politikk som ikke er forankret i forskning.

Når denne ulvepopulismen får regjere fritt, vil ulven forbli politikk. Men ved å frata politikere muligheten til å bestemme over ulven, og legge forvaltningen av denne på et administrativt nivå, vil vi kunne få fred fra denne meningsløse debatten.

Og vi vil også kunne få en klok forvaltning som tar hensyn til både bonde og ulv.

Rævnå Kangoo ZE – Elektrisk drittvarebil

Jeg skrev for ca tre år siden en optimistisk post om vårt nye familiemedlem, Renault Kango maxi ZE. Denne må jeg justere — Noe.

La meg først ta det positive. Bilen er fortsatt god å kjøre. Fotsatt plass til tre barneseter ved siden av hverandre i baksetet med god beinplass. Den ligger godt på veien. Du sitter høyt. Det er fortsatt en ekstremt praktisk bil. Og på parkeringsplasser er skyvedører bak gull med tanke på at ivrige barn lett smeller opp døren uten tanke på andre biler.

Jeg har tatt i bruk det store bagasjerommet som bossrom, så barnevognene får ikke lenger plass. Men det ligger på meg, ikke på bilen.

Jeg har kjørt alt som kjøres kan med den bilen. Sofaer, senger, søppel, unger, badekar, dører, gulv, trelast, ferdigmontert spisegruppe til 6 personer osv. Den har bistått ved flytting og oppussing. Alt går inn i kangooen med den største letthet.

Og det må tilføyes at den er håpløs på glatta. Et lite snøfnugg, og bilen blir til en kjelke med fire hjul som suser avgårde. Ungene synes det er gøy. Mor og far er mindre begeistret. Heldigvis er mye laget av plast, så bulker retter ut seg selv.

Den er også billig i drift. Den koster nesten ingenting å kjøre. Den koster ingenting i bom. Billig parkering, forsikring og veiavgift. Som alle elbiler er. Og den er rimelig i innkjøp. Til tross for begredelig rekkevidde på 8-12 mil, har jeg aldri gått tom for strøm.

Men det er ikke helt sant…

Det elektriske på bilen er noe… eh… kjørt. Plutselig står den utladet på 12v-batteriet uten grunn eller forvarsel. Og det til tross for at begge batteriene blir ladet via ladestasjonen. I tillegg har 12v-batteriet en dynamo som lader det under kjøring. Så hvorfor dette batteriet går tomt er et av livets store mysterium.

To for en
Og ja. Det virker rart at en elbil har to batterier som ikke jobber sammen. Men det er en logikk i det. En Renault kango ZE er egentlig bare en Renault Kangoo hvor de har tatt ut forbrenningmotoren og drivstofftanken, og satt inn elmotor og batteri i stede. Derfor er vindusviskere, bilstereo, døråpnere, kjøreelektronikk og lys på det samme systemet som i fosil-Kangooen. Det hele henter strømmen fra et lite, firkantet bilbatteri under panseret. Og ikke det svære uutømmelige batteriet som driver bilen fremover. Og det er dette systemet som slutter å virke med ujevne mellomrom. Når 12V-elsystemet ikke virker, virker ikke resten av bilen heller. Til tross for at hovedbatteriet formelig bugner over av energi.

Det har forekommet at jeg kommer ut om morgenen på vei til jobb eller barnehage og bilen er helt død. Det er akkurat slike deilige overraskelser man forventer av en bil. Og hvor glad man blir! Ungene har utviket en sjette sans for denne spontane gleden som ufrivillig velter opp i far når bilen står livløs i oppkjørslen, at de våkner med fingrene godt satt inn i ørene de morgenene dette skjer.

Når bilen står, må jeg løpe opp til naboen og låne batterilader for å lade det lille 12v-batteriet under panseret. Av og til er det nok å bare nappe ut ledningene til 12v-batteriet og plugge dem tilbake, så virker bilen igjen, dog med noen feilmeldinger som lyser på dashbordet. Annet enn at det er litt angstprovoserende når du kjører, slår disse seg heldigvis ikke på igjen når du starter bilen neste gang.

Men en gang måtte jeg sende bilen på verksted for å finne feilen. Den stod livløs i oppkjørselen en morgen. Bilen ble seg som hør og bør avhentet av Viking, og fraktet til verksted i skam. Siden Renaulten vår er en bruktinnport, gikk garantien ut etter to år. Så denne reperasjonen kostet oss 6.000 sure penger. Men vi fikk nytt 12v-batteri og dynamo for den prisen. Uten at problemet med at den ikke virker uten synlig grunn forsvant.

Andre skavanker
På første EU-kontroll ble jeg pålagt å bytte stabilisatorstag. På en tre år gammel bil! 3000-Ka-Tching!

Noen dager etter kom en ulyd fra bilen. Inn på verksted. 750 for sjekk — Ka-Tching.

Her var differansialen fremme røket og måtte byttes. Venter i skrivende stund på pris – Ka-Tching. Og igjen… ikke hatt den mer en i tre år. Importert med 20 km på telleren. Tre år med bykjøring.

Varmeapparatet i bilen har sluttet å virke. Heldigvis har bilen dieselvarmer, så vi fryser ikke om vinteren. Hvis vi velger å fikse varmeapparatet, så blir det ka-Tching her også.

Og for å toppe det hele har dashbordlampen for parkeringslys(!) Sluttet å virke. Og det er ikke bare å bytte en lyspære. Hele dritten må byttes. Så Ka-Tching. Hvis jeg gidder.

Andre små irriterende uregelmessigheter er at bluetoothen finner på å slutte å virke for underlige lyster og innfall. Noen ganger får man ikke tatt samtaler via handsfree-en, så sitter man der inne og telefonen ringer høyt og intenst på bilhøyttalerne til inringeren gir opp. For når bluetoothen låser seg, låser bilanlegget seg også. Plutselig vil ikke kartene laste seg inn i GPSen og dieselvarmeren går ikke på. For å løse problemet må bilen slås av. Men en kjapt slå-av-og-på-øvelse funker selvfølgelig ikke, neida. Den må stå minst en halvtime. Og da virker den som om ingenting var skjedd. Merkelige greier.

Det er ikke en bil jeg har skaffet til familien, men en ubrukelig au-pair med en funksjonsnedsettende personlighetsforstyrrelse.

Død hest
Renault markedsfører kangoo ZE som en robust og pålitelig arbeidsbil. Ofte er den avbildet på byggeplasser hvor smilende arbeidere poserer anorektisk og glade rundt bilen. Jeg klarer ikke å forestille meg at sinnasnekkeren hadde posert smilende med en Kangoo som tidligere på dagen hadde måtte lades på 12v-batteriet. Kangooen er ment å være en sliter som tåler en trøkk. Ikke en forfinet og anemisk svane med osteoporose.

Nei. Renault kango maxi ze er en jævla drittbil. Siste gang jeg kjøper Rævnå.

Listhaugs monster

Sylvi Listhaug gikk friskt ut mot pedofile overgripere som nyslått justisminister. Responsen ble ikke slik hun hadde forventet.

Listhaug er en erfaren retoriker. Det var nok derfor hun i TV2 gikk hardt ut mot pedofile overgripere. Hun var opptatt av å stramme inn lovverket for å hindre dømte overgripere å reiser til utlandet for å begå det man kaller bestillingsovergrep.

At Listhaug er oppriktig i sitt engasjoment for å beskytte barn og hindre overgrep er det ingen grunn til å betvile.

Like vel er det nok ikke tilfeldig at det var akkurat kampen mot bestillingsovergrep hun valgte å fronte som nyslått justisminister. Etter all sansynlighet var dette en nøye uttenkt strategi for å vise at Listhaug er en handlekraftig justisminister som hele Norge kan stille seg bak.

Forlater ikke innvandringssporet
Å forlate innvandringssporet er en riktig besluttning for å innta en ny og samlende ministerrolle. Listhaug velger ikke dette, men har lagt til en ny fanesak ved siden av innvandring. Nemlig overgrep mot barn.

Dette er et godt valg. Pedofile overgripere er den gruppen som har minst støttespillere, og er den gruppen mennesker som er minst likt av alle lag i samfunnet. Rett og slett fordi handlingen er så grotesk, at det er lett å demonisere dem.

Strategien var vanntett: Et felles mål. En utgruppe så til de grader forhatt. Hva kunne vel gå galt?

Planen var lagt, og målene tydeligjort. Så fant Listhaug og apparatet rundt henne en sak som handlet om akkurat bestillingsovergrep, kontaktet media, og kjørte show. Inn kom Listhaug susende i kjent vigør. Hun leverte Listhaugretorikk slik vi kjenner den.

Tilbakeslag
Men så skjedde det. Folk reagerte på språkbruken hennes. Hun ble kritisert fordi hun brukte ordet monster for å beskrive pedofile overgripere.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at Listhaug både ble lei seg og skuffet over responsen. Ikke bare slo den vanntette strategien feil, men hun fikk kritikk for å si noe som de aller fleste mener. Dette må føles urettferdig selv for en garvet politiker som Listhaug.

Forsvar for pedofile
For hva gikk galt? Hvordan klarte Listhaug det kunststykket å få kommentariatet og twitteratet til å rykke ut til forsvar for pedofile?

Ser vi bort fra at slik språkbruk er et klart brudd på hva man skal forvente å høre fra en justisminister, er det to grunner som utkrystaliserer seg.

Den ene grunnen er at Listhaug i fire år har vært med å skape en stor kløft i innvandringdebatten, og har anvendt så hard retorikk at splittelsen har sementert seg nærmest totalt.

Og nettopp her ligger det en massiv mistillit og kjører. Deler av debattantene er så innstilt på å gå i opposisjon til Listhaugs utspill, at det ikke spiller noen rolle om hun retter kritikk mot innvandrere, pedofile eller eiendomsmeglere. Sier Listhaug noe om noen eller noe, så mener mange det motsatte på rein ryggradsrefleks.

Den andre grunnen er at det hele er så gjennkjennbart. Listhaugs formel er å finne en gruppe, for så å ytre fordømmende karakterestikker av denne gruppen. Retorikken er konfliktsøkende, absolutt og er ment å hemme dialog, heller enn å fremme den. Utspillet om pedofile er så likt det vi har sett tidligere i innvandringsdebatten at man kan bytte ordet pedofil overgriper med ordet innvandrer.

Når man bruker så sterke ord, og så deevaluerende språk, blir det vanskelig for mange å høre på.

Listhaugs monster
Listhaug har alt å tjene på å tone ned aggressiv karakterestikker av grupper. For når man anvender splittende retorikk, så er det splittelse man får. Om så saken man fremmer er rettskaffen eller ei.

Listhaugs monster er ikke innvandrere, pedofile eller hylekoret. Det er hennes egen retorikk. Og så lenge hun ikke endrer språket til å bli inkluderende og konstruktivt, vil monsteret lure på justisministerens kontor.

For Listhaug er det fortsatt et langt stykke igjen før hun oppnår å bli en justisminister folket har tillit til. Først må hun drepe sitt eget monster. Så må hun rive ned barrierene hun selv har skapt.

Skal man trekke lærdom av denne saken, så må det bli noe som dette: Man ligger som man reder.

Hoder må rulle #metoo

Det ropes etter blod i #metoo-berserkerrus. Hoder må rulle for at mobben skal få sitt.

#metoo-kampanjen kom på overtid. Å ta tak i en kultur av unnfallenhet og stilletiende aksept for seksuell uakseptabel adferd var påtrengende. Og urovekkende, med tanke på at slike saker har dukket opp med jevne mellomrom opp gjennom årene. Men hunden var død og ble begravet uten mer selvransakelse enn noen krokodilletårer, løgner og floksler. Så ble det business as usual. Slikt kan vi ikke ha det.

Høygafler og fakler
Men nå er høygaflene honet og faklene tent. Mobben strømmer ut i de virituelle gatene for å denge løs på perverse avvikere. Media blir omgjort til gigantiske gapestokker, der sinte medborgete går løs på overtredere. Mobben skal ha sitt.

Media svinger pisken gang på gang over blodige rygger. Vi ser sår åpne seg der tykk hud engang var. Og for hvert nye piskeslag jubler mobben høyere. Ikke engang når benpipa stikker brukket ut av den sønderrevde ryggen stopper mobben å juble når pisken treffer. Det har gått sport i å sparke folk som ligger nede.

Det hele er som hentet fra middelanderens torturlignende avrettinger. Bare at nå har det flyttet inn i media, kommentarfeltene og sosiale medier.

Oppgjørets time
De som har begått overtredelser må gjøre opp for seg. Og noen overtredelser er så grove at vedkommende som har begått overtramp ikke fortjene videre tillit. De groveste overtredelsene må også straffeforfølges.

Men det er ikke min jobb. Ikke din heller. Eller medias jobb for den del. Det er den enkelte organisasjon og påtalemyndigheter som skal gjøre den jobben.

Forbrytelse og straff
Norge er en rettsstat med strenge skiller mellom de ulike instansene i retssystemet. Vi har stortinget som er lovgivere, vi har domsstolene som dømmer, og politiet som håndhever lover og dommer. Dette er gjort av gode grunner. For ligger makten til å gjøre alt dette i en og samme instans er det synonym med tyrrani og despotisme.

Nå har vi fått media og sosiale media som gjør alle disse tre tingene. Samtidig, og i en emosjonell tåke. Det ser ikke bra ut.

Svin på skogen
Det er først når systemet svikter at media må sette kritisk søkelys på problemet. Spesielt i #metoo-saker har de i mange år sviktet. Kanskje fordi de selv har en del svin på skogen.

Alle har krav på en rettferdig straff. Og alle har krav på å bli hørt. Offrene har et særskilt krav om å bli hørt og vernet om. Men det betyr ikke at overgriperen eller overtrederen er fritt vilt. At Høyre nekter Tonning Riise tilsvarsrett er imot alle rettslige prinsipper og direkte udemokratisk. Slike prosesser finner vi i stater og systemer Høyre selv ikke ønsker å bli sammenlignet med.

Hverken Giske, Leirstein eller Tonning Riise er monstere som må utryddes, hånes og fornedres. De er mennesker de også. Og de har alle familier som ikke fortjener å bli straffet for deres fedres/sønners synder.

Smålighetens tyrrani
Vi må stoppe opp og tenke oss om. Vurdere om dette sleivsparket eller denne kommentaren bidrar til noe positivt for andre enn din egen smålighet.

Og er det egentlig i ditt sted å sette deg til doms over andre?

Hymne til kringkastingsavgiften

Kringkastingsavgiften er trolig den mest utskjelte avgiften i Norge. Samtidig som den er den mest konkrete. Det er lett å forstår hvor pengene går.

Vi har mange interessante avgifter her til lands. Vi har avgifter på brus, sukker, bobblene i muserende vann, alkohol, tobakk og drivstoff. Så har vi flyseteavgift, og poseavgift, også kalt miljøavgift, og så videre.

Det alle disse avgiftene har til felles er at vi vet hva de beskatter, men ikke hva de finansierer. Flyseteavgiften går ikke til å finansiere flysetet du sitter i. Poseavgiften går ikke til å finansiere plastposen du kjøper. Ei heller får du billigere alkohol. Faktisk blir alle disse tingene dyrere.

Man kan si at pengene du betaler i avgift går til å finansiere foreldrepermisjonen din. Eller sykemeldingen din. Eller pensjonen din. Eller veien du kjører på, skole, helsevesen, eldreomsorg. Alle disse avgiftene går inn i fellesskapet, uten en fast adressat.

Unntaket er kringkastingsavgiften. Også kalt NrK-lisensen. Mange tror at det er et slags abonnement hvor man betaler for NrK-TV. Men det stemmer ikke. Kringkastingsavgiften er finnansiering for både radio og tv.

Men det stopper ikke der. Du får med på kjøpet nettside, nettv og tilhørende digitalt innhold. Kringkastingsavgiften betaler for å holde infrastrukturen ved like slik at tv- og radiomaster sender ut signaler. Den betaler også for for serverene som gir deg innhold på nett. På toppen av egenprodusert innhold, får du kvalitet fra andre leverandører. I tillegg får du en bredde du ikke finner hos andre.

Så har vi selve prisen, eller avgiften. For 2.970,24,- i året får du betraktelig mye mer enn andre tilbydere. Og nå som alle aktører legger innholdet bak en betalingsmur, så får du de samme nyhetene uten å måtte betale ekstra for det.

Sammenligner vi kringkastingsavgiften med to andre leverandører av TV, så er kringkastingsavgiften et kupp.

Ser vi bort fra etableringsavgiften, koster den rimligste pakken hos Canal Digital 5.628,- kroner i året. Get setter deg tilbake 5.988,- i året for sin rimligste innholdspakke. Mot NrK sin pakke for 2.970,24 i året.

Og har du ikke tv, så slipper du kringkastingsavgiften, selv om du har en DAB-radio i bilen. Hvis ikke det er raust, vet ikke jeg.

Så. Ser du på NrK nettv, hører på radioprogrammer, leser nyheter på nrk.no, ser du på NrK TV eller hører på radio, så bruker du infrastrukturen som kringkastingsavgiften går til.

Er du et voksent menneske med normal inntekt som ser eller hører på NrK? Betal med et smil. For her får du mye mer enn du gir.

Lytesamfunnet – Grandes eskapade

Trine Schei Grande hadde et one-night-stand med en 17-år gammel gutt da hun var 38. Når ble slike historier av offentlig interesse?

Saken så langt var at Grande hadde sex med en tenåring i en åker for 10 år siden. Det var frivillig, det påstår de begge. Hendelsen skjedde i et privat arrangement uten direkte tilknyttning til Venstre eller politiske verv. De hadde seg med hverandre, og så gikk de hver til sitt.

Ekkelt? Ja. For voksne kvinner å ha seg med en tenåring er tegn på dårlig dømmekraft, eller kanskje lav impulskontroll. Det er en del moralske implikasjoner som reiser seg, og noen etiske også. Disse blir diskutert opp og ned in mente i sosiale medier.

Gutten har valgt å stå frem for å få fred. I følge ham selv har det vært et kjør uten like fra media. Og han sier selv at han har blitt tilbudt penger fra Reset.no for å stå frem. Han gjør det han må. Han velger et medie og står frem i VG. For ham er nok saken ferdig. Han kan puste lettet ut (trolig).

For Grandes del har historien nettopp begynt. Tiden vil vise hvor den tar henne.

Hendelsen skjedde ikke i tilknytning til en offentlig sammenheng. Hun hadde ingen kjent maktrelasjon til gutten. Dette skjedde ti år tilbake i tid. De begge er enig om at det var frivillig, selv om de tydeligvis har opplevd situasjonen annerledes.

Det er i denne saken viktig å stille seg noen spørsmål. Når blir slike saker foreldet? Skal dustete ting man gjør heftes ved til evig tid? Og spesielt hendelser som ikke omfattes juridisk eller står i konflikt med verv eller stilling?

Og der er vi inne på kjernen av vår forargelse. Den er moralsk. Grande har et moralsk lyte vi ikke liker. Og det er ikke sikkert at det er et lyte heller. Det kan rett og slett være et enkelttilfelle. Et øyeblikk med svakhet fra Grandes side. Men det vet vi ikke. Ikke enda, i alle tilfeller.

Og om det så skulle vise seg at Grande liker unge menn, er hun ikke den eneste kvinnen som foretrekker det.

Men betyr dette moralske lytet at hun er uegnet som politiker? Og er dette noe vi egentlig har noe med?

Politikere har krav på et privatliv. Også Grande. Og denne saken handler ikke om henne som politiker, men i aller høyeste grad om hennes sexliv. I mitt hode er det noe av det mest private vi har.

Når hele samfunnet har gått av hengslene, og moralske lyter er det som definerer vår tillit til en politiker, er vi ute på tynn is. Vi har i en moralsk blodtåke blitt en morbid variant av «The Sun».

Hvis vi i fremtiden vil ha politikere som er mennesker, må vi tåle at de er seg selv med sine lyter og tilkortkomminger. Så lenge disse ikke går på bekostning av verv og integritet.