Å bekjempe den Norske fattigdommen er det samme som å hoppe etter Wirkola. Samme hvor mye penger som pøses inn i fattigdomsbekjempelsen, vil det alltid være noen som har mindre penger enn andre. Grunnen er enkel: I Norge har vi ikke absolutt fattige, men relativt fattige.
De absolutt fattige mangler alt av grunnleggende behov. Mat, klær, og ofte tak over hodet. I tillegg har de ikke muligheten til å oppnå noe av dette i uoverskuelig fremtid. Slike fattige finner vi i slummer rundt om i verden under uverdige forhold. Hver dag er en kamp for å overleve.
Denne fattigdommen står i grell kontrast til fattigdommen vi ser i Norge. Dette er fordi vi har en relativ fattigdom. Takket være en aktiv og tilstedeværende velferdsstat får de som faller utenfor mat, klær og husly, samt utbetalt en fast sum i måneden. Hvis det er nødvendig, tar det offentlige over og styrer økonomien for de som av forskjellige grunner ikke makter dette selv. Dette, kombinert med et høyt lønnsnivå og liten forskjell i lønnsutbetalinger, fører til at vi ikke har absolutt fattige i Norge.
Den typen fattigdom som vi har her til lands er en relativ fattigdom. Dette er fattige som har tilgang på penger, husly, mat og klær. Grunnen til at de opplever seg selv som fattige, og at andre betrakter dem som dette, er at de har mindre enn de andre i samfunnet. Det har ganske enkelt med hvem vi sammenligner oss med. Og i et samfunn hvor forbruk er viktig for å vise at man er vellykket, skal det lite til før man føler seg fattig.
Den relative fattigdommen bør tas på alvor. Frustrasjonen over å ikke ha råd eller muligheten til å gjøre det samme som dine like er et sosialt problem. I et samfunn der selvrealisering settes så høyt som i vårt, er det frustrerende å ikke være i stand til å vise dette med aktiviteter eller merkevarer. Å falle utenfor flokken er en av de største krisene flokkdyret mennesket kan oppleve.
Samme hvem som tar på seg å løse fattigdomsproblematikken i Norge, er det dømt til å misslykkes. Å få bukt med den relative fattigdommen er en umulig oppgave. Hvis en gruppe fattige blir løftet ut av uføret, vil en annen gruppe automatisk falle bak og bli de nye fattige. Dette fører til at samme hvor mye vi jobber med fattigdom, og samme hvor mye ressurser vi bruker på bekjempelsen av denne, vil det alltid være noen som er fattige. Selv om vi alltid bør jobbe for at ingen faller utenfor samfunnet, vil det alltid være noen som har mindre råd enn andre. Så neste gang noen lover å bekjempe fattigdommen i Norge, bør de også vite at dette er et løfte som umulig kan holdes.
TenkeTanker 