Bad Dreams

I forbindelse med et utdrikningslag havnet jeg på Bergens nyeste severdighet: Strippeklubben Dreams. Min første tur på strippeklubb noensinne. Hurra! Men det jeg ikke hadde regnet med hvor skitten og maktesløs dette fikk meg til å føle.

Misforstå meg rett. Jeg har ingenting imot å beskue en dame som tar av seg klærne og sklir ned en påle. Men jeg har sett en naken dame før. Og det uten å betale 250,- i cover. Med andre ord: Lite valuta for pengene.

Men jeg var sjokkert over den trykkende stemningen i lokalet. Ser man bort fra at det var nærmest tomt, så var stemmingen tung og klam. De få menneskene som var til stede satt ved en elevert alterring som omkranset pandemoniet hvor fristerinnene utfoldet seg. Dette var ikke et gledens hus. Det var unge frustrerte menns hus. Og de betrakter fristerinnene med steinansikter. Døde i øynene. Uten å blunke. Desperasjonen var til å ta og føle på.

Selskapet mitt var ved godt humør og ramlet inn i en bås. Pengene satt løst til ære for brudgommen, og drikkevarene stablet seg opp. Mens vi satt her kom en hel gjeng med lettkledde damer og satte seg ned hos oss. De mer eller mindre brøytet seg inn, og tok plass. Noe himmelfallen så vi engstelig på hverandre før vi trakk på skuldrene og prøvde å finne ut hva damene ville.

De var strippere. Hun som havnet ved siden av meg snakket ikke Norsk. Bare dårlig og gebrokken engelsk. Jeg prøvde uten hell å forklare henne at vi var ute på utdrikkningslag. Men samtale annet enn age, sex og location var helt utelukket. Det var imidlertid en setting hun veldig fort begynte å repetere.

De ville bli påspandert drinker. Og de var svært insisterende, likefrem og frekke. Dette nektet vi selvfølgelig, og jentene forsvant fortere enn vi klarte å si «kjøp din egen». De forlot bordet med ukvemsord. Dette var en ubehagelig opplevelse, og flere av oss begynte å se etter utgangen.

Etter en stund ble jeg og en annen enig om å dra et annet sted. På vei ut døren ble vi stoppet av to tvilsomme personer. Vi aner ikke hvem de var, de fortalt egentlig aldri hvorfor de tok kontakt. Men de trakk oss til sides og snakket med oss. Om de sonderte terrenget for å selge dop, eller om de bare var blakke unge gutter som ville inn, er jeg ikke sikker på. Men da den ene spurte meg om jeg kunne gå bort til en i baren og hilse fra en eller annen gjeng var høfligheten brukt opp. Jeg gikk ut med et foraktelig snøft.

Ute på gaten stod vi og ristet på hodet. Lo litt skjemt av opplevelsen. Jeg har sjeldent følt meg så inn i sjelen skitten og uanstendig som i det øyeblikket. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle reagere på å gå på strippeklubb i det hele tatt.

Opplevelsen var sjelesprengende, trykkende og trist: Pågående østeuropeiske jenter. Desperate unge menn som sikler på nakne kropper. Kriminelt klientell. Tyngende og desperat stemning. Med andre ord et gledesløst gledeshus.

Og moralen? Moralen er enkel: Don’t go there!