Utdanningsfabrikken

Fra da jeg var liten husker jeg Pink Floyds låt «Another brick in the wall part 2». Låten var befriende og jeg tolket den som en statement mot en skole som jeg opplevde som undertrykkende og kontrollerende. Selv om sangen var noe pysete, så var det teksten som gjorde seg. Spesielt «Hey, teacher! Leave us kids alone!» var et parti jeg gjerne sang med på.

Som lærer har denne sangen blitt mer aktuell enn noen gang tidligere. Læreplanen –  som er lærerens, skolens og skoleeiers oppdrag fra staten – har redusert eleven til en vare.

Som lærer står jeg ved samlebåndet vi kaller skolen. Jeg er bare en av mange lærere som står villig og former elevene i statens nyliberalistiske bilde. Samlebåndet kryper seg fremover til de ulike postene i en norsk elevs liv: Barneskolen, mellomtrinnet, ungdomsskolen, videregående og til slutt universitet og høyskole. I andre enden skal utdanningsfabrikken levere en splitter ny samfunnsborger med de påkrevde ferdighetene som er definert av samfunnet. Vi skaper gårsdagens idealer i dag. Dette til tross for at det allmektige markedet forteller oss at utdanning ikke lenger er noen garanti for en god jobb. Det er til og med industriledere som går ut og sier at utdanning er tull.

På min post ved samlebåndet har jeg ansvaret for å proppe en tilmålt mengde kunnskap inn i de ulike hodene. Mengden er allerede instruert og definert i læreplanen. En læreplan som er nærmest blottet for pedagogikk og pedagogiske idealer, men kraftig inspirert av næringslivets visjoner og misjoner. Til tross for at noen deler av læreplanen gir rom for å hjelpe elevene realisere seg selv, finne ut hva de liker og anledning til å øve på demokrati og folkeskikk, så setter PISA, TIMMS og andre konkurransepregede tester en effektiv stopper for slikt arbeid. Vi utdanner ikke dugendes mennesker lenger. I stede skal elevene bli flinke i å løse oppgaver som er definert av OECD. At resultat blir navlebeskuende, udemokratiske oppgaveløsere spiller ingen rolle, så lenge jeg kan dokumentere at jeg har lært dem det som fagplanen har fastsatt.

I Pink Floyd videoen ser vi de ansiktsløse barna som siver langs et industribånd, før de faller ned i en kjøttkvern. Ut i andre enden kommer en rød uniform masse. Selv om læreplanen snakker varmt om individuell tilpassing, er det i praksis plass til lite individualisme og hensyn til elevenes ulikheter. De fastsatte læreplanene slår fast at dette og dette skal eleven kunne. Og dette skal jeg tvinge inn i hodet til eleven med ulike manipuleringsteknikker som blir kalt «individuelt tilpasset opplæring».

Misforstå meg rett: Konkrete mål for opplæringen er viktig. Men det er ikke alt som kan konkretiseres, tallfestes eller måles. Dessverre har det oppstått en skeivhet i den norske skolen i dag. Det er nesten bare den tilmålte og den målbare kunnskapen som får plass. Dette betyr at jeg som lærer har liten eller ingen tid til å hjelpe elevene mine å realisere seg selv,  slik at de kan bli hele mennesker.

Og helt til slutt: Pink Floyd, Another brick in the wall part 2.