Hvor var media før 22. juli?

Pressens rolle rundt begivenhetene under og etter 22. juli angrepet har fått en hel del oppmerksomhet. Blant annet har de pårørende og ofrene for 22. juli meldt utvalgte media til pressens faglige utvalg. Det er bra at media tar sitt ansvar for det som skjedde. Men hva med tiden før?

Media har nå intensivert jakten på feil hos andre. Hos politiet, hos sikkerhetstjenesten i regjeringskvartalet og PST. Ingen slipper unna pressens granskende blikk. De løfter steiner og leiter med lys og lupe. De ser med argusøyne på manglende beredskapsplaner, varslingstjenester, nødnummer, og PSTs manglende evne til å plukke opp høylytte raljeringer fra en marginalisert ung mann som den 22. juli 2011 gjennomførte et vanvittig terrorangrep.

Media er svært opptatt av å klandre PST for ikke å være observante nok når det gjelder ABB og miljøet rundt ham. Men PST er styrt av rutiner og prosedyrer: Regler og kriterier for hva som utgjør en trussel og hva som ikke gjør det. Media derimot, har ikke disse stengslene. Hvis vi følger medias klandrende finger, og vender den mot dem selv, så er det klart at hvis PST ikke har klart å fange opp ABB, så burde media for lengst ha enset ABB og hans meningsfellers nærvær, for ikke å snakke om verktøyene for å ta tak i problemet.

ABB har ikke gått stille i dørene. Han har trampet rundt både i lyssky miljøer og i legitime politiske miljøer. Han har luftet sine ekstreme meninger både hos FrP og i blogger. Men å ha ekstreme meninger er ikke mot norsk lov. Det er nok av tullinger med ekstreme holdninger og grandiose planer der ute, og PST kan ikke forventes å overvåke enhver tosk med avvikende meninger. Faktisk bør terskelen for å overvåke noen med avvikende meninger være svært høy.

Men hvorfor har ikke media vært sin rolle bevisst i å undersøke disse miljøene rundt ABB? Hvorfor har de tillat at slikt får gå uimotsagt. Hvorfor har ikke media tatt til motmæle?

Svaret er en av to: Enten så har journalistene vært for feige til å komme ut fra sitt småborgerlige skjul, hvor de anmelder rødvin, skriver om kongelige, og de modigste kommer med en og annen krass kommentar til politikere. Å ta på seg sitt samfunnsansvar er ikke veldig interessant når man utsetter seg selv for fare. Høyreekstreme: Det er fali det!

Det andre svaret er at norsk presse har gjort den samme vurderingen som PST: At de høyreekstreme er en marginal gruppe med utklassede unge menn, som i verste fall utgjør en trussel for en og annen ungdom ute på byen en lørdagskveld. At en av disse mistilpasset tullingene skulle klare å gjennomføre noe som lignet en terroraksjon har vært like fjernt for både PST og for pressen som et statskupp på norsk jord.

Skal PST ta noe ansvar for hvorfor ABB ikke ble etterforsket før 22. juli, så hviler det et enda større ansvar på norsk presse. Det er pressens ansvar å sette dagsorden og å legge til rette for debatt. Det er pressens ansvar å undersøke strømninger i samfunnet, både de farlige og ufarlige. Det er pressens ansvar at ulike meninger brytes mot hverandre, og at lyssky og avvikende tanker ikke får gå upåaktet hen. Det er pressens ansvar å sette søkelys på farlige mennesker og miljøer, til tross for fare for egen helse. Det er det som er ekte Journalistikk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s