Derfor streiker lærerne

Det brygger til streik blant oss lærere. Vi ligger bak i lønnsveksten, og vi er lei av å være lønnstapere. Samtidig møter vi lite forståelse for de godene vi har opparbeidet oss, og vi opplever at vi må jobbe mer som byråkrater enn med undervisning. Er det rart vi er irriterte?

Lærere skal i snitt jobbe 43,5 timer i uken, mot en normal arbeidsuke på 37,5 timer uken. Denne ordningen ble innført slik at lærerne skulle få avspasere når elevene hadde ferie. Personlig opplever jeg at det nærmest er umulig å komme under 43,5 timer uken. Og når avspaseringsukene kommer, er dette kjærkomne pusterom hvor jeg kan senke skuldrene, tenke meg om, og endre og tilpasse min egen undervisning.  Å være lærer er mer en livsstil enn en jobb.

Lærernes hverdag har blitt mer og mer hektisk. Det blir mye dokumentarbeid som stjeler tid fra det som skjer i klasserommet. Undervisning blir skviset til fordel for byråkratiske oppgaver, dokumentasjonskrav og kontrollregimer. Den tapte undervisningen tar vi igjen med stress og egen fritid. Som lærer må jeg prioritere: Skal tiden jeg bruker som byråkrat tas igjen ved å bruke mindre tid på undervisningen, eller skal jeg bruke noen timer ekstra av min egen fritid? For de fleste lærere blir svaret fritiden.  Våre tilmålte 43,5 timer uken er ikke nok å fylle postene som både byråkrat og lærer.

Vår arbeidsgiver ønsker å fjerne fleksibiliteten og hjemmekontortiden til lærerne. De ønsker at vi skal sitte mest mulig på skolens overfylte arbeidsværelser og binde opp nærmest alle våre 43,5 timer i tilstedetid og planleggingsdager. Ser vi på utviklingen andre steder i arbeidslivet, er det utstrakt bruk av fleksitid og hjemmekontor. Derfor er det svært forvirrende at arbeidsgiveren vår ønsker å binde opp tiden vår til arbeidsplassen.

Samtidig er det et uttalt satsingsområde at vi trenger flere lærere. Blant annet har Utdannings- og forskningsdepartementet en rekrutteringskampanje gående på fjerde året som tar sikte på å rekruttere lærere. Dette fordi Statistisk sentralbyrå spår at vi i 2020 vil mangle 18 000 lærere. Ved å fjerne lærerne sine opparbeidede goder, og sørge for at vi ligger bak i lønnsveksten med 2,5 % i forhold til andre kommunalt ansatte, er det lite trolig at vi klarer å rekruttere nok lærere eller beholde de som allerede er i jobb.

De unge er ikke dumme.  De har mange muligheter, og de fleste barn og unge med litt empati klarer å forstå at å være lærer er et svært krevende yrke. Det må med andre ord være goder som lønn, avspaseringsordninger og gode arbeidsbetingelser som er med på trekke de unge og driftige til læreryrket. At det å være lærer trolig er verdens mest spennende yrke er i seg selv ikke nok.

De fleste er enige om at det å være lærer er en viktig oppgave. Både grasrota, embetsverket og politikere uttaler at man må styrke læringen, lærere, lærerutdannelsen og skolen. Utdannings- og forskningsdepartementet  forsøker å rekruttere nye kloke hoder fordi vi i fremtiden vil mangle lærere. Samtidig ønsker arbeidsgiveren vår å fjerne goder som avspaseringsordninger og hjemmekontor, nekte oss en normal lønnsvekst, og ilegge oss flere byråkratiske oppgaver. Det er med bakgrunn i dette at jeg tror vi lærere nå tar vårt ansvar som pedagoger: Vi må lære stat og kommune å legge to og to sammen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s