Dramaet om den avskyelige Breivik

Det er noen medier som er helt uhelbredelig når det gjelder Breiviksaken. De har gjort det hele om til et klassisk drama, hvor hovedpersonen er terroristen, og de pårørende er redusert til statister.

Dramaturgien media anvender er velkjent fra andre saker: I Orderud-saken blir tragedien fremstilt som en detektivroman. Som leser får du tildelt ulike spor og hint, slik at du kan danne dine egne konklusjoner. Alt fra barnålbeviset og sokkebeviset, til bakgrunn, bekjentskaper og ulike motiver. Alle velkjente momenter og rekvisitter i en god kriminalhistorie ala Nesbø.

Dekningen av terrorsaken har mye av det samme i seg. Vi får servert hint om hvorfor Breivik har blitt som han har blitt. Inn i bildet får vi barnevernet, gamle venner, foreldre, lærere og historier fra gamle arbeidsforhold og bekjente. Vi får små drypp slik at vi som lesere kan sette sammen en profil av terroristen, der vi selv vektlegger de ulike diagnosekriteriene. Også de ulike sakkyndige og rapportene er med på å hjelpe oss i å bestemme hvilke lidelse terroristen har eller ikke har. Vi kan velge fra øverste hylle når det gjelder alt av lidelser, diagnoser, ideologi og motiver.

Det er noe uverdig med dekningen av rettsaken. Vi ser at den terrortiltalte fryder seg, gråter, brisker seg, blir indignert og fornærmet. Alle fasettene av terroristens personlighet blir behørig observert, dokumentert og servert til allmenheten i et rasende tempo. Ofrene og de pårørende har blitt redusert til statister i det episke dramaet om den avskylige Breivik. Og det er denne skeivheten som er så skremmende.

Media burde gitt mindre spalteplass til den terrortiltalte, og heller fokusert på de tusen andre tingene som ligger og flyter i kjølvannet av 22. juli. Hva har dette gjort med oss som nasjon? Hva har dette gjort med AUF og AP som parti? Hvordan har dette påvirket en hel generasjon med unge? Men interessen for å dekke slike spørsmål er laber fra medias side. Man kan kanskje tro at det er for å skåne de pårørende, men jeg tviler.

Vi trenger de gode analysene og de dyptpløyende refleksjonene. Vi må forstå hvordan hendelsen har påvirket oss. Det siste vi trenger er en lemfeldig psykoanalyse av terroristens sjelelige sår servert av tabloide medier. Vi må granske og forstå våre egne traumer, og slutte å granske den terrortiltalte. Vi må ikke lenger godta at terroristen innehar hovedrollen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s