Lepramuseet – Turist i egen by 2.1

Denne lørdagen gikk Turist i egen by til Lepramuseet. En ganske så morbid perle som kan spore sine aner helt tilbake til tidlig 1400-tallet. Til tross for innbydende urtehage og romantisk 1700-talls trebygninger er det vanskelig å ikke ta innover seg de lidelser og skjebner som tilbragte sine liv nettopp her på Sankt Jørgens hospital.

Allerede på 1400-tallet ble sykehuset nevnt i flere kilder, men i dag er det ingenting igjen av bygningene som stod her den gangen. Grunnen til dette er at det har herjet branner i Bergen opp gjennom tidene. Den siste gangen Hospitalet ble bygd opp igjen var på begynnelsen av1700-tallet. Det er det vi ser i dag.

Morbid idyll
Vi kommer inn fra moderne og støyende gater, og blir med ett hensatt i idyllen som møter oss. En hellelagt borggård åpenbarer seg foran oss med tilgang til hage, kirke og vakre trebygninger. Vi trer inn museets hovedinngang og møtes med en stor hall med tilstøtende små værelser hvor pasientene sov. Det er et galleri i andre etasje hvor det også er små soveværelser. Fra galleriet som strekker seg langs tre av de fire veggene kan du se ned på fellesarealet.

I fellesrommet spiste de innlagte, jobbet og drev med diverse fritidssysler. Soverommene er små og spartanske. Det er så vidt plass til senger her inne. Mellom sengene er det akkurat plass til et lite bord.

Pasienter frem til 1946
Siden 1972 har sankt Jørgens hospital tjent som museum. Da hadde det stått mer eller mindre tomt siden 1946, da de to siste leprasmittede døde.

Dårlige forhold og knapp økonomi dominerer sykehusets historie. De innlagte, også kalt «lemmer», hadde lite å rutte med. Dette til tross for at man vet at de på 1600-tallet fikk kostpenger. Noen lemmer tok på seg arbeid med å lage sko og annet håndverk for folk i området. Men sykdommen ga ofte nedsatt finmotorikk, kroniske smerter og i noen tilfeller blindhet, så det var trolig ikke alle som maktet å tilegne seg denne ekstrainntekten. De innlagte fikk mat og husly, men måtte betale for legemidler, salver og bandasjer selv.

På museet får vi innsikt i lepraens historie, sykehusets historie, samt servert personlige skjebner og dagliglivet til de som bodde her. Rapporter om smerter, stinkende byller, fyll og uhygieniske forhold fra 1600-tallet er bare noen av flere triste historier som fyller dette stedet.

Men spedalskhet var ikke arvelig
Helt opp til midten av 1800-tallet mente man at lepra var en arvelig sykdom. Grunnen var at lepra ikke er særlig smittsomt, og at sykesøstrene og personalet ved Sankt Jørgens Hospital ikke ble syke. Man registrerte også at lepra forekom hyppig i noen familier. Det var ikke før den egenrådige legen G. H. Armauer Hansen begynte med systematiske undersøkelser at man klarte å bevise at lepra var en bakterieinfeksjon.

Før dette fikk de innsatte bevege seg fritt rundt i byen. Også gamle kjøpte seg plass ved hospitalet og levde sammen med de leprasmittede. At lepra ikke ble ansett som smittsomt var en av grunnene til at sykdommen var et problem i Bergen. En annen grunn var dårlig kosthold og elendige sanitære forhold. Sykdommen rammet helst de fattige.

Da man oppdagede at lepraen var smittsom, ble de innlagte på hospitalet isolert. De ble dømt til å vandre på hospitalets område, med begrensede eller ingen muligheter til å besøke omverdenen. Tiltaket virket, og antallet smittede sank drastisk. Men det gjorde ikke situasjonen bedre for de som bodde på hospitalet under kummerlige kår. Kuren mot lepra ble ikke funnet før man fant penicillin.

Tragedier og triumfer
Men til tross for triste skjebner er Sankt Jørgens Hospital en historie om vitenskap, og hvordan man med systematiske undersøkelser kunne kartlegge og oppdage hvilke type sykdom lepraen var. De såkalte lepraarkivene var systematiske undersøkelser med gode og detaljerte data om spredning og smitte. På grunn av disse klarte man til slutt å påvise at lepraen var en smittsom sykdom, og finne ut hvordan man ble smittet. Dataene fra Arkivet ble brukt til å bekjempe sykdommen. Den dag i dag blir disse dataene brukt i steder som fortsatt rammes av leprabakterien. Å vite at vitenskapelig arbeid utført på 1800-tallet i Bergenfortsatt er gyldig er fascinerende.

Fantastisk trekirke
Fortsette vi til enden av den store hallen går vi igjennom en dør. Denne døren fører til den gamle trekirken. Her er det flere små båser som er sirlig nummerert. Kirken er av laftet tømmer, og det er mye ubehandlet tre. I dag har det stått et bryllup her, og vi har bare noen minutter på oss til å se oss rundt og studere de flotte treutsmykningene som er å finne her.

Lepramuseet er helt klart en skult juvel som gir oss innsikt i en grusom sykdom. Det gir oss også innsyn i livet gjennom flere århundrer, og hvordan vitenskapen og samfunnet utviklet seg. Hvis ikke dette er interessant for deg, finner du personlige beretninger om lidelser og dagligliv til en gruppe mennesker som ble utstøtt fra samfunnet. Samme hvilke grunner du måtte ha, så kommer du ikke utenom at turen til Lepramuseet er et klart must.

Videre lesning
Lepramuseets egne hjemmesider: http://www.bymuseet.no/?vis=80
Artikkel fra forskning.no: http://www.forskning.no/artikler/2012/mars/317972