Debatten om romfolket domineres av to hovedleirer. Den ene er den rabiate velferdsnasjonalisten, den andre er de fundamentalistiske humanistene.
Jeg har tidligere skrevet om Romfolket der jeg har prøvd å balansere diskusjonen. Her forsøkte jeg å sette meg inn i de to hovedpartenes ståsted, og jeg oppfordret til en balansert debatt. Du kan lese innlegger her. Jeg vil i dette innlegget se på de to partene som dominerer debatten i meda, nemlig den rabiate velferdsnasjonalisten og de fundamentalistiske humanistene.
Den rabiate velferdsnasjonalisten
Med dette mener jeg ikke bloggeren Fjordmann eller høyreekstreme. Her refererer jeg til karakterer som Per Sandberg. Han er en som skriker høyt og avviser alle argument med at Romfolket ikke hører hjemme her, ergo har de heller ikke rettigheter. Sandberg og hans meningsfeller rykker raskt ut i media og sier seg uenig i at Romfolket skal motta noe som helst slags støtte, spesielt hvis det gjelder penger. For eksempel viste en bastant Sandberg sin moralske fortørnelse når det viste seg at Romfolk som ikke klarer å tigge til livets opphold, får nødhjelp for å komme seg hjem(NRK.no).
I Sanbergs øyne representerer Romfolket amoralske banditter og røvere som ønsker å snylte på velferdsstaten. For ham spiller det ingen rolle om Romfolket sulter i hel, eller de dør av infeksjoner i gatene. For velferdsnasjonalisten er velferdsstaten den hellige gral som kun de innfødte får drikke av.
Fundamentalistiske humanister
De fundamentalistiske humanistene er Sandbergs rake motsetning. Et eksempel på en slik humanist er Bjønnulv Evenrud i stiftelsen «Folk er Folk». For dem gjelder kun ett argument, og det er det humanistiske. Om så Romfolket forgår av forhold i sine egne leire, forsøpler eller sulter, skal de hjelpes og dulles med for enhver pris. Alle forslag eller tiltak som går ut på å stille krav, eller blir oppfattet som krenkelse av Romfolket rettighetrer, blir ansett som inhumant, og dermed ondskap(NRK.no). Derfor blir alle forslag som ikke tar ekstreme hensyn til Romfolket samenlignes med Holocaust.
Disse to leirene setter en effektiv stopper for andre og mer konstruktive stemmer i debatten. Ingen fornuftige løsninger kommer ut av Sanbergs eller Evenruds ensidige svart-hvit-syn. De har til og med dratt Romfolket inn i debatten, uten at jeg tror at de selv ønsker dette. Sikkert er det at Romfolket ikke tjener på Evenruds støtte eller Sanbergs fordømming.
Det er nøden som tvinger Romfolket til å trekke hele Europa på tvers for å tigge. De er trolig mer opptatt av å overleve dag for dag enn å bli avbildet i media. Like vel opplever Romfolket at de har blitt til slagmarken til de rabiate velferdsnasjonalisten og de fundamentalistiske humanistene.
Nok en gang etterlyser jeg reflekterte og kloke stemmer i denne skrikekonflikten. Skrikingen gavner absolutt ingen, og i hvert fall ikke Romfolket. La oss ignorere de rabiate og det fundamentalistiske, og la oss omfavne den balanserte og kloke tanke.
Fimreite.org 
Har vi noen eksempler på det som kan være en stemme fra midten?
Det er noen på twitter, men debatten blir som regel dominert av folk med sterke meninger. Disse sterke meningene forhindrer at andre tør å ytre seg. Det er en skikkelig hengemyr.
Jeg er vel en stemme på midten. Har skrevet et par artikler om dette på min blogg. Er enig med Fimreite om ytterpunkter i offentlig debatt. Jeg misliker rasismen fra ytre høyre, for alle har et uendelig menneskeverd uavhengig om de roter i livet eller ikke. Aktiviteten til «Folk er Folk» er heller ikke etter min smak. Det er misbruk av trygderettigheter, masseinnvandring av folk som aldri kan klare seg her, og oppriving av familier med gjenværende barn uten tilsyn i hjemlandet. Uavhengig av om romfolk bedriver kjeltringstreker eller ikke, er det faktisk mulighet til å gjøre noe positivt både for dem og for vårt land. Og det tar ikke offentlig debatt høyde for.
Mange av de kommentarene jeg fikk på artikkelen «Rom for romfolk», var fra folk som foraktet romfolk. Veldig ekkelt. Den ble referert til i VG. Jeg mente slett ikke at vi burde har fri innvandring for romfolk, men det ble ikke forstått. Når har politikerne bestemt seg for hva de vil gjøre i forhold til tiggingen. Der koker det ned til forbud eller ikke mot tigging. Det er vel for svakt. Så skrev jeg en artikkel på det, «Hvordan løse tiggeproblemet?».