Den perfekte skolen

En kollega og jeg utvekslet noen kjappe replikker over kopimaskinen forleden dag. Sånn i forbifarten. Slikt blir det gjerne god satire av .

Vi hadde ved et lykketreff fått et halvt minutt å utveksle morsomheter når vi stod og ventet på at kopimaskinen skulle spytte ut flere klassesett med prøver. Et halvminutt som er sjelden i skolehverdagen. På dette halve minuttet kom vi frem til en løsning, som er alle løsningers mor hva det gjelder å effektivisere skolen.

Forslaget var like enkelt som det var genialt. For virkelig å kunne dokumentere hvor dyktige lærere er, må vi først og fremst få mer tid til byråkratiske oppgaver. Hva er det som tar tid bort fra byråkratiske oppgaver, kontrollregimer og møtevirksomhet? Jo: Elevene.

Alle skoler burde kvitte seg med elevene sine, og slik frigjøre mer tid til livsnødvendig dokumentering. Vi ble begge begeistret der vi stod i det bleke lyset fra kopimaskinen, høye på kaffe. Vi var begge skjønt enig. En skole uten elever var løsningen.

Uten elever i skolen ville vi oppnå null fravær. Vi kunne rapportere om ingen adferdsproblemer. Ingen lærevansker. Ingen mobbing. Ingen klager fra misfornøyde foreldre som ønsker at barna deres skal få toppkarakterer uten å løfte en finger. For ikke å snakke om de enorme innsparingene vi kunne ha levert til skoleeier. Altså kommunen. Det hadde rett og slett blitt et plussprosjekt.

Vi kunne ha dokumentert hverandres fremragende lærervirksomhet i flere dokumenter og rapporter, behørlig diskutert i ulike utvalg, og slik kunne alle lærerne ha vist til glimrende resultater på alle felt. Vi kunne ha dokumentert av hjertens lyst uten å bry oss om tåpelige detaljer som elever.

Det var med et fornøyd smil vi begge løp videre til våre respektive oppgaver. Han skulle planlegge et opplegg, jeg skulle tilbake i undervisningen med kopiene mine.

Men det var like vel med en ekkel smak i munnen. For det er alltid en kjerne av sannhet i god satire.

Skolen har de siste årene beveget seg mot en sterkere byråkratisk organisering. En måte å organisere skolen på som går på bekostning av eleven. Eleven har blitt redusert til mål som skal dokumenteres og stilles opp mot delmål. Byråkratiet er i ferd med å fortrenge skolens primære virksomhet, og bli det viktigste i en lærerhverdag.

Det er bekymringsverdig når man kjenner på at skolen setter større pris på møysommelige byråkrater, i stede for dyktige pedagoger med hjertet og sinnet dypt nedsenket i elevenes læring. Vi er på feil spor.