Toast og Thaidamer – Kultur på avveie

Selv om jeg ikke er sosialantropolog, har jeg en aldri så liten interesse for kulturelle fenomener. Spesielt hverdagshendelser.

På jobben forleden dag forekom det en slik hendelse. De som vasker på skolen jeg jobber på er for det meste fra Thailand. De har flyttet hit i voksen alder og dette fører gjerne til artige kulturelle merkverdigheter i fri utfoldelse.

Spesielt hadde en av damene vist interesse for maten som står fremme på personalrommet. Dette er overskuddsmat som settes frem for alle slik at de som vil kan forsyne seg. Her finner vi Toast, rundstykker og frukt.

Forsiktig henvender hun seg til meg og spør om hun kunne forsyne seg. «jada», svarte jeg. «Alt som står på bordet her er for alle. Det er bare å forsyne seg.» Hun ble straks ivrig. Hun begynte å lete gjennom skuffer og skap. Litt småhektisk spurte hun etter poser, men jeg svarte at jeg trodde at vi  ikke hadde poser her på personalrommet. Etter å  ha åpnet den samme skuffen en gang til, løp hun til papirdispenseren og tok flere flak med papir.

Så forsynte hun seg av fatet. Toast på toast ble raskt pakket inn i papir, og alle som en ble stukket ned i lommene på arbeidsbeltet hennes. «Til senere», sa hun, før hun raskt forsvant ut døren.

Noe lattermildt gikk jeg inn på lærerværelse og fortalte om situasjonen som hadde utspilt seg på personalrommet.

Responsen ble sterk irritasjon over vaskehjelpen som hadde tatt for seg av godene. Jeg fikk streng instruksjon fra mine kolleger at jeg måtte gi beskjed til vaskehjelpen neste gang hun gjorde noe lignende.

Grunnen til at jeg fortalte mine kolleger om hendelsen, var at jeg syntes det var en artig anekdote. Jeg hadde ikke helt forventet at kollegene mine ville vise irritasjon over noen kalde toast og vassene rundstykker. Jeg svarte så forsonende som mulig at «Det har trolig bare med kultur å gjøre. Er ikke det kjempespennende?».

En annen grunn til at jeg synes denne episoden er spennende, er hvor lett kulturelle konflikter kan oppstå over noe så banalt som gratis toast. Innenfor våre etablerte normer tar man ikke for seg av felles goder. Man tar det man trenger og sørger for at det alltid er noe igjen til nestemann.

Konsekvensen av denne måten å tenke på er at sistemann river en liten bit av den siste toasten, og lar denne ligge igjen. For slik har man ikke vært grådig og tatt den siste fra fatet. Selv om man vet at ingen tar det siste stykket med vandalisert toast. På denne måten blir handlingen symbolsk heller enn praktisk.

Nå vet jeg ikke hva den thailandske vaskehjelpen hadde tenkt. Men hun har trolig antatt at siden det er gratis, er det bare å kjøre på. Kanskje man i Thailand synes at det er frekt å ikke forsyne seg godt når man først blir bydd på? Eller kanskje hun kommer fra fattige kår hvor mat har vært en gode som er sjelden? Jeg vet ikke.

Vaskehjelpens handlinger brøt med en forventning som kom med dette fatet med toast, frukt og halve rundstykker. Hun skulle etter våre moralkoder bare forsynt seg med det hun trengte. Hvis det var mye på fatet, kunne hun til nøden tatt med seg en toast eller et halvt rundstykke i hånden. Hun gjorde det motsatte.

Hadde noen andre sett henne, så hadde de trolig ikke blitt like lattermild som meg. De hadde blitt moralsk indignerte, og foraktelig fortalt om den grådige vaskedamen som bare lemper innpå med fellesgoder uten tanke på andre. Slikt blir det lett dårlig stemning av.

Er det rart at det er krig i verden når det ikke skal mer til en et fat med frukt og seige rundstykker for å skape konflikt mellom kulturer?

Neste gang jeg ser noe lignende holder jeg bare kjeft.

6 thoughts on “Toast og Thaidamer – Kultur på avveie

  1. Jeg syns sånne ting er superspennende!

    Utrolig dumt at det blir konflikter av slike småting, men kulturforskjeller vil jo gjerne gjøre det – rett og slett fordi vi ikke vet hva som ligger bak hverandres handlingsmønster.

    Ser forresten stadig det resultatet du nevner. Det ligger alltid noe maltraktert igjen på fatet.

    Er det kake så tar jeg siste stykket. ;)

    • Jeg eier heller ikke skam når det gjelder å ta det siste stykket. For syns skyld spør jeg om noen andre vil ha. Vel å merke mens det siste stykket er halvveis til munnen.

  2. Å ja, slike situasjoner er artige! Jeg forundres ofte over menneskene rundt meg, og ser gjerne humor der andre blir irritert. MEN: Noen ganger må jeg le av mine egne negative reaksjoner også – mest fordi det forundrer meg at barnelærdommen (les: fordommene) fortsatt står så sterkt.

    • Jeg har mange fordommer. Men jeg vet at det er fordommer, så de får ikke mye gjennomslag.

      Noen fordommer må man vel ha for å være et komplett menneske med feil og lyter?

      • Fordommene vi trekker med oss skaper nok en balanse, ja. Uten fordommer ville vi kanskje ikke vært skeptiske nok til å lære verken oss selv eller andre å kjenne.

      • Jeg er preget av sosilologien og psykologien, som er mine fag. Jeg tenker at fordommer er det man kaller stereo-typer innenfor sosiologien. Dette er kort fortalt generaliseringer.

        Generaliseringer gjør det enklere for oss å navigere og forholde oss til den ytre verden på en rask måte. Dette gir store fordeler, men gir også ulemper ved at noen generaliseringer blir negative. Eksempler på slike negative generaliseringer er rasisme, hat mot muslimer, jøder eller romfolk.

        Andre og mindre farlige generaliseringer er for eksempel skepsiss mot advokater eller satanister, for å nevne noen.

        Det er dette jeg mener når jeg sier at jeg har fordommer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s