Markus er den i klassen som ikke klarer det de andre klarer. Han henger ikke med når læreren snakker fra tavlen, og han klarer ikke å jobbe med oppgaver. Tankene hans er helt andre steder, og når han prøver å gjøre en innsats butter det imot. Markus er den eleven i hver klasse som har atferds- eller lærevansker.
Da de andre elevene for lengst leste for å lære, lærte Markus fortsatt å lese. Bokstav for bokstav forsøker Markus å lage mening fra ord og ord til setninger. Det går ikke fort. I matematikken sliter Markus med å huske hvordan man går frem. Tallene danser meningsløst på rutete papir. Engelsk kan han bare glemme. Markus får ikke til sitt eget språk en gang, hvorfor forventer noen av ham at han skal klare et fremmedspråk?
De andre elevene leser sider opp og sider ned og finner svarene som ligger skjult mellom linjene. Markus klarer ikke en gang å lese det som stå på linjen. Kanskje han kaster bøkene i gulvet, eller kanskje han legger hodet på pulten for å dagdrømme dagen vekk. Eller kanskje han begynner å vandre hvileløst rundt i klasserommet på søken etter noe, eller noen, å kamuflere sin dårlighet med.
Så en dag fant noen kloke hoder ut at; jo, vi skal få Markus til å føle seg enda dårligere med å holde nasjonale prøver i det langstrakte land. «Men hva er dette får noe gnål?» undrer de som bestemmer. «Disse irriterendes lærerne påstår at Markus vil føle seg verre av nasjonale prøver. Det passer ikke vårt syn på skole!».
Alle lærerne roper seg hese på Markus sin fortelling: Ut i det byråkratiske mørket roper vi i et forsøk på å beskytte Markus mot mektige krefter. Vi får som svar at «Det er likt for alle». Men det er ikke likt for Markus. Når vi ordner det slik at Markus kan slippe å føle seg dum kommer det anklagende: «Dere jukser på nasjonale prøver!». Dette er den endelige bekreftelsen på at resten av samfunnet mener han ikke er verdt noe. Markus vet og Markus forstår.
Jeg og andre lærere er Markus sitt vern mot samfunnets nykker og motetrender. Vi skal beskytte ham mot å føle seg mislykket, og vi skal få ham til å lykkes ut fra sine egne forutsetninger. Av to onder må vi velge ett: Der vi kan gi Markus fritak mot å føle seg udugelig og verdiløs så gjør vi det. Men det er ikke alle Markusene som slipper unna nedverdigelsen. Skam dere som tvinger oss til dette!
Hvis det å beskytte Markus mot å føle seg enda mer mislykket er å jukse på nasjonale prøver, så skal jeg jukse til verden går under. Jeg vil jukse så hardt og så lenge at krampa tar meg. Jeg vil alltid verne Markus mot ødeleggende krefter så sant jeg er lærer.
–
For ordens skyld: Markus var det mest populære guttenavnet i tiden fra 1999 – 2002. I denne teksten er navnet Markus representant for alle elevene med lære- eller atferdsvansker i den norske skolen.
Fimreite.org 
Jeg ser dine edle hensikter. Men jeg har en venninne som nå snart er 30 år gammel og hun kan ikke lese. Det vil si, hun kan lese: som en unge. Hun leser én og én bokstav og staver seg gjennom ord. I den prosessen får hun ikke med seg innholdet, og lange ord blir en pine. Hun må dissekere dem flere ganger for å få med seg betydningen.
Jeg spurte hvordan hun hadde klart seg gjennom grunnskolen og videregående, og svaret var ganske enkelt at hun slapp. Hun slapp å lese høyt, hun slapp unna oppgaver ved at de stemplet henne som dyslektiker. Det var lett å hoppe over henne i klasserommet, og lærerene gjorde de systematisk. Muligens av en idé om at det var best for henne. Ferdig snakka.
Jeg blir rasende.
Hun driver nå med videreutdanning og tar studiekompetanse, det som i min tid het artium. Hun er helt på bunnen av alle skalaer for dysleksi; lese- og skrivekontoret (eller hva det heter, for kartlegging av behov) har ikke en skala som går til langt nok ned.
Faktum er, at jeg mistenker at hun er ikke i nærheten så dyslektisk som skolen har gjort henne til. Jeg veileder henne i studiene og hun får nå toppkarakterer i norsk. Hun er ikke dum, hun er ikke halvparten så dyslektisk som alle skal ha det til. Jeg mener mesteparten av problemet er fordi hun har sluppet unna; en tillært hjelpeløshet. Hun har hele livet tenkt hun er stokk dum, dette kan hun ikke klare. Og så får hun altså toppkarakterer i norsk, noe som strengt tatt burde vært umulig for en i hennes situasjon. Jeg ser prosessene hun går gjennom; jeg ser ikke bare resultatet av oppgavene men også veien dit: og det er ikke halvparten så mye feil og fomling som hun selv er overbevist om at det er.
De trodde nok de hjalp henne: hun skulle likevel bare bli frisør.
Fra mitt ståsted burde hoder rulle.
Godt å høre at venninnen din får det til. Ingenting er bedre enn det!
Det første jeg forteller elever som kommer til meg for spesialundervisning, er at skal du komme så langt som de andre må du jobbe dobbelt så hardt. Det er kun hardt arbeid som hjelper elever med faglige problem til å utvikle seg. Ikke å sy puter under armene på dem. Jeg kan tilpasse oppleggene, og jeg gjøre et par grep som gjør reisen enklere.
Det er Nasjonale prøver jeg går ut mot her, ikke at elever med faglige utfordringer må hjelpes til å nå sitt fulle potensiale.