Den palestinsk-israelske løsningen

Det er tre mulige løsninger på konflikten mellom palestinerne og Israel. Alle disse løsningene er like umulig på hver sin måte.

Den første løsningen er utryddelsen av det palestinske folk. Israel har teknologien og de logistiske verktøyene til å utføre et moderne og effektiv folkemord, og har allerede de fleste palestinere innesperret innenfor et avgrenset område. Det vil kunne by på problemer å nå palestinerne på syrisk og libanesisk territorium, men også disse er internert i leire, så en avtale med de respektive landene kan være en mulighet. Dessuten har ikke andre nasjonalstaters grenser voldet Israel mye bekymring tidligere. Forholdene ligger altså godt til rette for å stramme inn grepet og organisere en rask og effektiv utryddelsesoperasjon.

Den andre løsningen er at Israel anerkjenner palestinernes rettigheter som nasjon og som folk. Også kalt to-statsløsningen. Staten Israel må anerkjenne Palestina som selvstendig nasjon og trekker seg tilbake til grensene som ble forhandlet frem i 1967. I tillegg til dette må også Israel fungere som hovedhandelspartneren til Palestina, og begge landene må jobbe sammen for å oppnå felles fred, velstand og utvikling. Dette innebærer at Israel må opptre som et fadderland og gi mye støtte til sine nye naboer.

Den tredje løsningen er at palestinerne starter en frigjøringskamp lik den Gandhi førte mot Britene i India, og som ledet til Indias uavhengighet i 1947. Palestinerne må rett og slett vende det andre kinnet til, og ikke anvende vold eller aggresjon mot Israel til tross for droner, nybyggere og bombeangrep. Ved å avvikle den militære aktiviteten, la Israel okkupere siste rest av land, og heller innta rollen som offer for en mektig militærmakt, vil til og med Israel til slutt gi etter. Slik også britene ble tvunget til å gi etter for pasifismen og gi inderne deres selvstendighet.

Utryddelsen av palestinerne
Den første løsningen er åpenbar umulig ut fra et rent etisk synspunkt. Folkemord er noe av det verste en nasjon kan utføre mot en gruppe mennesker. Det som gjør dette scenarioet svært betenkelig er at Israel har teknologien og logistikken til å utføre en masseutryddelse på et industrielt nivå som vil mangle sidestykke i historien.

Bortsett fra de etiske og folkerettslige ulempene bak en slik løsning, finner vi også politiske innvending. FN og det internasjonale samfunnet hadde forhåpentlig vis vært sterkt motivert for å stoppe en slik utryddelsesprosess, og trolig satt inn militære resurser for å hindre dette. Lik den vi så på Balkan på 90-tallet. Israel ville også ha mistet viktige allierte, som USA, England, Tyskland og Frankrike, som de er helt avhengig av for å kunne overleve med fiender på alle kanter.

To-statsløsningen og pasifistløsningen
Den totale anerkjennelsen av palestinerne er en høyverdig etisk løsning, som trolig hadde høstet applaus i flere leire. Men det er for mye vondt blod mellom Israel og palestinerne. Kaster vi religiøs toskeskap inn i denne miksen, så har vi en kruttønne som ytterligere umuliggjør fred.

Den tredje løsningen må overvinne de mange av de samme utfordringene som en to-stasløsning. Det er for mye vondt blod mellom Israel og palestinerne til at Hamas, Fata eller Hizbollah legger ned sine Kalasjnikover og raketter for å la seg overvinne av den Israelske militærmakten. Sinnet og aggresjonen har slått rot i korsfarernes ruiner.

I tillegg finner vi både i Israel og hos palestinerne grupperinger som ønsker å utrydde den andre parten. En grunn er religiøs, en annen er hevn, nasjonalisme eller en tanke om sivilisasjonen mot barbariet. Resultatet vil bli at disse grupperingene går imot sine ledere og innleder terrorangrep og voldshandlinger som skader uskyldige på begge sider, ikke ulikt slik situasjonen er i dag.

Nå må det tilføyes at det finnes mer enn de løsningene som skisseres over. Palestinerne i Gaza kan for eksempel bli annektert av Egypt med Israels velsignelse. Eller at Israel annekterer de palestinske områdene og gir samme rettigheter til beboerne her som andre ikke jødiske beboere som allerede bor på israelsk område.

Det vi vet sikkert er at det per i dag ikke foreligger en løsning av konflikten. Men en ting er hevet over enhver tvil: Den sterkeste parten i denne konflikten er Israel, og det er staten Israel som sitter på de fleste kortene som kan gi en løsning.