Diagnose: Nasjonal vrangforestilling om doping

Det er mye vi har her i Norge som man ikke finner andre steder. Vi har brunosten, ostehøvelen og en fungerende velferdsstat. Men vår største kuriositet er dopfrie toppidrettsutøvere.

Det er ingen tvil. De norske toppidrettsutøvere er like rene som en norsk fjellbekk om våren. Og det er jo ikke rart, med tanke på at de alle som en er oppsedet på norske verdier som likskap og beskjedenhet. Flasket opp på staut husmannskost og hardt arbeid i den trauste norske villmarka. Den norske toppidrettsutøveren er renheten selv. Et lysende eksempel til etterfølgelse.

Vi stiller ikke spørsmålstegn ved at en liten nasjon på 5 millioner sjeler slår stormakter som Russland, Tyskland og USA. Ikke bare slår vi dem. Vi gruser dem overlegent innen vinteridrett. Hvis det kun gikk på talent, har vi en statistisk vanskelig oppgave å forklare hvorfor vi er så overlegene innen en del idrettsgrener. En forklaring er selvfølgelig at vi har en eksepsjonell god genpol her oppe i nord, vest for svenskegrensen.

Det er bare å se på bragdene til Bjørn Dæhlie og Johann Olav Koss. Ikke bare slo de rekorder i fleng, men de tok flere gull innenfor et kort tidsrom. OL i Lillehammer i ’94 er trolig det mest talende eksemplet. Koss sopte inn tre gull, mens Dæhlie tok to gull og to sølv. De fremstår som overmennesker. Vår forklaring er at det var deres sterke nasjonalfølelse som ga dem vinger som Ikaros.

Den norske folkesjelen holder idealet om renhet så høyt at vi ikke ser sannheten om den slår oss i ansiktet med en sekk EPO. Prestasjonene alene burde fått det til å gå et lys opp for de fleste av oss. Og denne gangen får vi det i klartekst: En svensk dokumentar påstår, om enn noe tendensiøst, at våre nasjonale helter ikke er bedre enn østeuropeiske friidrettsutøvere. Slikt liker vi dårlig.

Funnene den SVT-produserte dokumentaren viser til er ikke veldig sjokkerende. Hemoglobinverdier på 17,5 er like over gjennomsnittet, men innenfor det man anser som normalt. Slike avvik kan være helt naturlig, eller kan også være symptomer på røyking eller sykdomstilstander. En annen forklaring er bloddoping. Like vel: At nærmest alle vinnerne har slike forhøyede verdier er nok til at det bør ropes varsku.

Svenskene peker på noe vi for lengst burde forstått: Sannsynligheten for at de norske toppidrettsutøverne doper seg er relativt høy. Det skal ikke mer til enn et blikk på prestasjonsnivået for å forstå at her er det noe eksepsjonelt på gang. Og ja. Kanskje vi nordmenn er eksepsjonelt flinke. Det har jo tross alt Gro Harlem Brundtland fortalt.

Men dette handler ikke om sannsynlighet og realisme. Det handler om det vi opplever som norsk. Det handler om vår nasjonale identitet og våre nasjonale renhetsidealer. Vi vil blånekte for at våre nasjonale helter doper seg, om de så innrømmer det selv.

Det er på tide at vi tar av oss våre nasjonalromantiske briller, og innser at de som klarer seg best i toppidrett, er de som doper seg uten å bli tatt.

4 thoughts on “Diagnose: Nasjonal vrangforestilling om doping

  1. Skyldig inntil det motsatte er bevist? Nei takk du.
    Btw- hvis vi nordmenn er så flinke til å dope oss, hvorfor hevder vi oss ikke i andre utholdenhetsidretter i særlig grad egentlig? Du er klar over at f.eks langrenn internasjonalt er en latterlig liten sport, og at det i Norge er nesten like mange profesjonelle langrennsutøvere som i resten av Europa tilsammen?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s