Vi mennesker er på ingen måte konsekvente dyr. Jeg er intet unntak. Hvorfor? Fordi jeg synes at det er helt greit og helt feil at noen velger å være hjemmeværende.
Jeg føler så inderlig vel det samme som dem som setter karrieren sin på pause for å være med sine barn. Man ønsker å knytte tette bånd og gi tett oppfølging, slik at ungene blir oppdratt og får den omsorgen som man selv mener er riktig. I det minste er dette grunnen blant den oljefeite middelklassen.
Vi hører jo så mangt om barnehager. Skitne bleier som ikke blir skiftet. For mange barn og for få ansatte. Stressede ansatte som ikke snakker norsk. Lite kontroll med hvem vikarbyråene sender. Noen barnehager minner mer om barnelager hvor hundrevis av små håpefulle presses inn på et lite område for oppbevaring. Man har rett til å være kritisk når det gjelder egne barn.
Noen forskere peker på at det kan være negative sider ved å ha barn i barnehagen. May Britt Drugli, som er professor ved NTNU, legger frem funn i boken sin «Liten i barnehagen» at det er et for høyt stressnivå blant de minste barna i barnehagen. Hun mener også at barnehagen gir våre barn for lite emosjonell omsorg.
På det personlige plan er det vanskelig å finne innvendinger mot at man som ansvarlig voksen tar seg av sine egne barn. Det føles svært naturlig for mange av oss å gjøre nettopp det. Og da prioriterer vi det vi mener er til beste for våre barn. Og for oss selv.
Men flytter vi blikket opp fra vår egne navle, og tar innover oss helheten, tegner det seg et annet bilde.
De aller fleste av oss vil konsumere flere velferdsgoder enn det vi betaler for gjennom skatter og avgifter. Derfor kan man påstå at det er en plikt å betale tilbake ved å stille opp i arbeidslivet. Velger man å bli hjemme, øker man også belastningen på velferdssystemet ved at man tar imot kontantstøtte eller trygdeordninger.
En trend jeg registrer blant venner og bloggere, er at flere og flere godt utdannede ønsker å være hjemmeværende. Men man må da spørre seg: Hvorfor skal samfunnet bruke flerfoldige millioner på utdanningen din, når du ikke akter å bruke den?
Konsekvensen av at investeringer feiler, er at samfunnet på sikt må kutte i velferdstilbudet. Oljen kan ikke holde oss flytende i evig tid, spesielt siden vi forbruker velferdsordninger i et heseblesende tempo. Én konsekvens vil kanskje bli at det kuttes i eldretjenestene når du blir gammel. Eller at dine barn eller barnebarn får dårligere utdanning eller mindre helsetjenester.
Allerede nå strammes pensjonsordningene inn fordi vi utdanner oss for lenge og ikke står lenge nok i arbeidslivet for at budsjettet går i balanse. I tillegg står alt for mange av oss i deltidsstillinger. Etter all sannsynlighet er pensjonsinnstramningene bare en begynnelse, hvis vi tar signalene fra Jens Stoltenberg på alvor.
Jeg ser altså fordeler med at man er hjemmeværende, samtidig som jeg ser at det er nødvendig at så mange som mulig jobber ut fra samfunnsøkonomiske hensyn. Vi står altså ansikt til ansikt med et klassisk dilemma som kan uttrykkes slik: Det som er til det beste for enkeltmennesket, er ikke alltid det beste for samfunnet.
Fimreite.org 
Hei!
Et veldig relevant dilemma som jeg selv i aller høyeste grad har stått i. Jeg startet dette året med å skamme meg over å ikke klare å levere ettåringen i barnehage. Det paradoksale: Den toårige videreutdanningen jeg nettopp hadde gjennomført om barn og unges psykososiale helse, ni års erfaring fra ungdomsskolen og ett år med åtte ettåringer i familiebarnehage gjorde det fysisk umulig for både hjerte, hjerne og mage å levere han fra meg. Jeg har nå brukt hver kveld hele året på å lese om likestilling, kvinners arbeid, jobb, barnehagepolitikk og forskning for å finne ut om det livet vi «tvinger» hverandre inn i: vekk fra egne ettåringer som trenger foreldrene aller mest (ja, jeg vet vi ikke liker å høre det, men det er dessverre sånn det er…) er den eneste og beste veien til likestilling, produktivitet og samfunnsnytte.
Så ja, man skal i aller høyeste grad bidra tilbake til det samfunnet man har nytt godt av og vil nyte godt av, men KANSKJE kan det hende at mamma (eller pappa) akkurat dette ene året er aller viktigst sammen med eget avkom. I såfall: KANSKJE kan ettåringens behov settes først akkurat dette ene året. For selv om vi har helt vanvittig gode velferdsordninger for småbarnsforeldre i dette landet, handler de om én ting: å la foreldre i så stor grad som mulig slippe å endre livsstil, forbruksmønster og antall timer i arbeid også etter at de får barn. Er det en fornuftig, rimelig, samfunnsnyttig forventing? Eller går den kanskje ut over noen? Som er for små til å «stå på krava», «kjempe for sine rettigheter» og sin «kamp»?
Jeg valgte lojaliteten til ettåringen går foran lojaliteten til samfunnet jeg er en del av akkurat dette året, og har blitt minnet på det omtrent annenhver dag hvor «heldig» jeg er som «bare kan gå hjemme». Kanskje kunne man vri det tilbake til den / de som bruker barnehage for ettåringen: Hvor «heldig» du er som slipper å ta vare på egen ettåring fordi samfunnet betaler 90% av det det koster å ta seg av han…?
Bra du tar opp dilemmaet. Det er i aller høyeste grad aktuelt, all den tid vi om få år har formet samfunnet vårt på en måte som gjør det UMULIG for kvinner (eller menn) å ta det riktig, kloke, barnevennlige og ikke minst samfunnsnyttige (på sikt) valget om å sette eget barns behov først også etter at de har fyllt ti måneder. Det store spørsmålet for meg er ett av de du selv tar opp: Når ble man «en som ikke bidrar» når man tar seg av hus, hjem og barn? Har ikke halvparten av all arbeidskraft siden tidenes morgen bidratt på nøyaktig den måten jeg har gjort dette året? Ved å fylle arbeidsoppgaver som ikke genererer inntekter, eller som kan måles i penger? Ja, vi har valgt å la samfunnet overta kvinners arbeidsoppgaver for at kvinner kan trå inn i menns tradisjonelle verden og «bli likestilt», men tar samfunnet seg av arbeidsoppgavene på en forsvarlig måte? Legges til rette for omsorg, pleie og stell som mamma, bestemor, tante og nabokona gjorde tidligere? Nei, det vet både du og jeg som er lærere: da skal det nemlig spares, rasjonaliseres, økonomiseres og effektiviseres. Vi effektiviserer bort kvinnens til alle tiders viktige arbeidsoppgaver og verden og til alt fantastisk overmål sitter vi og påstår at det handler om kvinnefrigjøring og kvinners rettigheter?
Godt året snart er omme og jeg kan «begynne å bidra» sånn som vi har definert det er «å bidra» i vårt samfunn. Ja, det ble et langt svar, kan oppsummeres med en lett omskrivning av din: «Det er ikke alltid det som tilsynelatende er det beste for samfunnet er det beste for samfunnet.» Men interessant debatt, bra du slenger deg med! Trengs nemlig flere menn i den!
Bra med engasjement!
Vet ikke helt hva jeg skal svare annet enn at jeg selv merker at det er vanskelig å være objektiv når det gjelder egne barn.
Her er det helt klart flere hensyn å ta.
Jeg siterer deg: «En trend jeg registrer blant venner og bloggere, er at flere og flere godt utdannede ønsker å være hjemmeværende. Men man må da spørre seg: Hvorfor skal samfunnet bruke flerfoldige millioner på utdanningen din, når du ikke akter å bruke den?»
Det var vel noe vel kategorisk uttalt? Hvordan klarer du å tolke «viljen» til å bli hjemme lenger enn det (gru og redsel) politisk korrekte 1 år for å imøtekomme små barns og familiers behov ….. som at man ikke vil bruke utdanningen sin?
Heldige er de som rekker å være i jobb en tid før barna kommer. Og husk at aldersgrensen ikke er 40 år, men etterhvert 70 ++ . Og er vi heldige har vi også helse, glede, god samvittighet .. m.m. på veien. Kom igjen, arbeidslivet varer ikke – ell. skulle ikke vare bare 10-15 år …….
Ja, her er mye å reflektere over – enig i det – men samfunnsutviklingen skulle ikke glemme forsvarsløse små barn …….. derfor er debatten så viktig … og må ikke stoppe opp i dette turbopregete løpet vi kjører – vi ønsker oss tillitsfulle barn; ikke barn som tidlig lærer at «mine behov er ikke så viktige» – for det er risikoen = mangel på respekt … som vi ikke vil at våre barn skal oppleve ….
Hilsen; … så langt borte fra å være en pragmatiker som det går an … ;)
Takk for innspill.
Jeg ser begge sidene av saken. Både som individ og far på ene siden, og som samfunnsopptatt borger på den andre. Noen må ta regningen, og på en eller annen måte er det oss selv som vil måtte betale den.
Jeg syns du er for snill, jeg, Tøger. For selv om jeg akkurat som deg er enig i at det finnes gode grunner til å gå deltid eller hjemme det første året etter permisjon (selvsagt avhengig av hvem barnet ditt er), kan jeg ikke finne fnugg av empati for de som mener det er Onkel Stats ansvar å finansiere det. Folk strør om seg med begrep som ‘press’ og ‘tvang’ og okker seg over stressa barnehager… Sett deg ned og snakk med barnehagen, da! Se om det er grep som kan gjøres for stresset kan reduseres? Bytt på å levere og hente, sørg for å korte inn daglengden i barnehagen. Eller bare hold barnet hjemme et år til!
Det kan også virke som en hel del ikke har fått med seg at vi i Norge har lovbestemt rett til å ta ut et helt år ulønnet permisjon etter endt periode med foreldrepenger. Vi kan gå til arbeidsgiver og si, «Hei, du vet det at du ventet meg tilbake på jobb nå om tre måneder, vel, jeg blir borte ett år til, jeg!» (FTR, den retten har jeg tenkt til å benytte meg av, ikke 100%, men deltid). Det er jo helt fantastisk!
Forutsetningen er selvsagt at en er nødt til å innstille seg på å bruke betraktelig mindre penger, selge bilen eller bo enklere/billigere enn en selv gjør i dag. Det kan virke vanskelig, men ikke umulig. Det er en prioritering.
Joda. Vi kommer til å måtte betale for overdrevent bruk av velferdsgoder. Slik er det bare. Vi er for lite bevisst på at de resursene vi får tildelt kommer fra et sted, og at noen må betale for det.
Men når det er sagt ønsker jeg selv å være hjemme med mine barn. Så jeg forstår de som forsvarer seg bittert mot innvendinger også.
Det er vel det man kan kalle et dilemma.
Bra blogg!
Det er Magne fra VG her, nå har jeg anbefalt innlegget ditt på forsiden av VG slik at flere kan få lese av det.
Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere? Ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no
:-)
Takk for det! En stor ære!
Det store spørsmålet er vel hva som er viktigst for den enkelte forelder. Nå er ikke jeg en av de høyt utdannede som du sikter til, men jeg stiller et spørsmålstegn ved den mentaliteten om at den med høy utdanning skal ofre seg for samfunnet fremfor sine egne barn. Hvem skal lære barna gode holdninger, om ikke nettopp foreldrene? Akkurat det spørsmålet bør ikke undervurderes. Det er viktigere enn mange tror.
Du stiller gode spørsmål. Men det jeg er opptatt av er at vi her stilles ovenfor et dilemma. Gjøre det som er best for meg og mine barn, eller gjøre det som er best for samfunnet. Mellom disse to finner vi flere perspektiver og argumenter. blant annet de du tar opp her.
Neida, du «stiller ikke spørsmålstegn», like lite som du stiller punktum. Du SETTER spørsmålstegn og STILLER spørsmålstegn.
He, he, det skulle stå «STILLER spørsmål» til slutt.
«jeg synes at det er helt greit og helt feil at noen velger å være hjemmeværende.»
Å ja. Synes det er fint at folk tar ansvar for egne små barn. Hva er egentlig vitsen med å få barn hvis man nesten ikke bruker tid på dem og lar andre få gleden av dem i stedet i barnehager? Jeg synes det er utidig å måtte betale for naboenes barnehageplasser gjennom skatt. De får ta ansvar for hva de gjør i sengen selv.
Det kalles å leve i en velferdsstat ;)
jeg er sååååå enig med deg..er altfor lett og skylde på velferds goder,er like mye egoisme,selvrealisering og idioti og sende vekk så små unger…vi avler kriminelle,oppsnatserlige og ufordragelige unger på denne måten!!pass egne unger..er ikke en menneskerett og jobbe,når man har skaffet seg barn,senk leve standarden noen år,gi barna en trygg og fin oppvekst,så kan stomannsgals skapen igjen herske når barna er større..toskete samfunn!!
Foreldre er flinkere til å skape kriminelle og uforskammede barn enn det barnehage-ansatte/andre unger er, spør du meg :p
Dessuten kunne du hatt godt av å plukke opp en bok en gang i ny og ne, skriveferdighetene dine er forferdelige. Vanskelig å ta deg seriøst.
Hva er dette her for noe smakløst svada.
Hva jeg gjør med mitt liv har dere da for f*** meg ingenting med. Personlig skal jeg ikke ha barn før jeg har en økonomi som tillater meg og partner å ta vare på dette barnet med egne midler. Jeg trenger ikke staten som en ekstra mamma, er frisk og rask, og så lenge jeg er det kan jeg spare opp midler til barna mine.
Jeg bytter gjerne bort rettigheter fra staten, hvis nesevise bedrevitere som deg holder seg unna mitt personlige liv. Jeg er hjemme med barn alt jeg vil, uten at mennesker som deg skal blande seg inn i mitt privatliv. Hvordan våger du fortelle folk hvordan de skal forholde seg til sine barn. Folk er fri, også når staten velger å innrette systemer som på et vis skal tvinge alle ut i jobb. Det er ikke folks feil.
Minner mistenkelig om kommunismen dette her. Alle barn SKAL i barnehagen under statens regime så tidlig som mulig, og vi skal arbeide for å holde det hele i virksomhet. Eller slave. De fleste jeg kjenner som er hjemme med sine barn er kristne og muslimer, det er vel faretruende for den anti-kristelige elite som gjerne vil ha de håpefulle i barnehagen så tidlig som mulig, og indoktrinere dem på den kommunistiske ånden.
Er dette en seriøs kommentar?
I så fall er det helt tydelig at du ikke helt har forstått hva som her diskuteres og på hvilke premisser.
helt enig
Jeg satt også med samme inntrykk av utidlig statlig økonomisk press til styring av familiers økonomi, privatliv, barneoppdragelse og frihet. Hva motiverer til sånt? Den politiske høyresiden godtar vanligvis individuell frihet til ektepar å velge fritt hvordan de vil leve. Så da kommer dette vel fra venstresiden. Kommer ikke på andre forklaringer enn kommunisme og overivrig ateisme med mål om indoktering i barnahager. Det er jo sånn de røde vil sikre seg varig makt. Seriøs artikkel? Den er i hvert fall ikke i tråd med vanlige vestlige frihetsnormer.
Heller overigrig ateisme enn overivrig religiøsitet, hm?
Eller ønsker du å leve i et samfunn der politikere ikke tror på evolusjon, og latterliggjør forskere som prøver å bevise det ved å peke vise til at bakterier som ble latt utvikle seg i noen år ikke ble til mennesker?
Mitt barn er 13 mnd og går ikke i barnehage. Vi har ikke fått barnehageplass. Jeg er student og har ikke tatt 1 mnd permisjon, fortsatte studie. Barnet er nå hjemme med meg de dagene jeg ikke har undervisning, ellers er hun hos sine bestemødre. Før var hun med meg på skolen. Nå venter jeg en til i sommeren. Da kommer jeg til å ta permisjon, for at vi her hjemme skal overleve. Alle jeg snakker med reagerer på at jeg ikke skal ha den eldste i barnehage. De mener jeg bør bruke mest mulig tid på den nye babyen. Er ikke dette en samfunnsfeil? At det er forventet at jeg skal bruke min rett på barnehageplass for å få det enklere hjemme. Skal staten bruke tusenvis av kroner for at jeg, som likevel skal gå hjemme, skal ha mitt eldste barn i barnehage? For det er det som skjer. De som jobber deltid har fortsatt barna fulltid i barnehage. Det er her staten taper penger. De finnes mange måter å lure staten på. Kanskje skal vi heller se på de arbeidsledige og de sykemeldte, og ikke de som velger å ta seg av framtidens samfunnsborgere. Det er dyrere for staten at barne mitt går i barnehage enn de tusenlappene jeg får i kontantstøtte.
TAKK Lise, ja jeg må si jeg blir helt satt ut av disse «deltidsarbeiderne» som har barna fullt i bhg, at de ikke skjemmest. og også det å «nyte» barseltida, med å være alene med babyen, fysj for et samfunn vi bor i, proppfull av egoister! jeg hadde skjemmest om jeg hadde levert eldstejenta mi i barnehage for å være hjemme og «kose» meg med baby!
Det kommer jo litt an på hvilket barn man får da. Mitt første barn fikk en såpass dårlig start på livet at jeg hadde mer enn nok med å ta meg av henne den første tiden. I tillegg hadde jeg fødselsdepresjon. (For å være helt ærlig hadde jeg ikke overskudd til å «nyte» barselstiden i det hele tatt.) Hadde jeg hatt en fireåring hjemme samtidig, hadde denne fireåringen ikke fått et like godt pedagogisk innhold i dagen som hun hadde fått hvis hun hadde gått i barnehage, for ikke å snakke om at hun hadde gått glipp av veldig mye sosialt, skulle jeg plutselig rive henne bort fra alle vennene hennes og alle rutinene hun er vant med?
Det handler ikke alltid om å være egoist, av og til må folk bare forstå at mennesker har forskjellige behov. Nå skal jeg snart ha ett barn til, og eldstesnuppa blir fire når vi får barn nr. 2. Jeg kommer ikke til å ta henne fullstendig ut av barnehagen når babyen kommer og jeg skal ha mammapermisjon. Jeg vet ikke om jeg får fødselsdepresjon en gang til, så jeg synes faktisk at det blir litt vel risky. Hvis alt går bra ønsker jeg å ha henne hjemme noen dager i uken, men hun trives i barnehagen og gir uttrykk for at det er gøy der. Er jeg egoist da? Ja, greit, så får jeg være det da. Jeg selv synes at jeg forsøker å legge til rette for at min families behov skal dekkes på best mulig måte.
Intressant – har begynt å reflektere på dette du skriver om selv; men du vet – eldste mann i barnehagen = joggetur (bl.a.) med barnevogn – jmf. VG´s side 2 forventning om sexy framtreden ….. Å sette spørsmålstegn ved bl.a. nevnte eks. – jo – jeg vet det ikke er tillatt …….
Det er en samfunnsmessig invistering å hjelpe barn å bli trygge og godt rustet til å møte samfunnet. På lang sikt. Det å kunne ta vare på og følge opp barnet sitt de første årene, gjør at samfunnet kanskje slipper større utgifter når mennesket blir stort.
Er selv hjemmeværende, er ikke høyt utdannet, men har fagbrev og god fast jobb (som jeg nå har sagt opp) barnet mitt er 19mnd, og jeg venter en til om 3mnd. joda jeg får kontantstøtte. det er fint det! men uansett hva jeg hadde fått av støtte, hadde jeg valgt å gå hjemme. Jeg ville heller ikke fått barn før jeg var i stand til å ta meg av dem uten «støtte» fra staten. slik jeg har forstått det, koster mine barn mye mindre en hva det gjør å ha dem i barnehagen. Min samboer jobber ekstra for å ta vare på oss som «trør» hjemme. dvs at han også jobber/betaler mer i skatt. Jeg vil tro, at i et samfunn som er så «egosentrisk» som vårt er i dag, at vi vil ende opp med mange «stakkarslige» sjeler som faller utenfor. Barn som blir utrygge av å ikke ha bygd opp trygghet rundt mor og far de første årene. også den følelsen de vokser opp med, at de blir stilt i annen rekke. De er bare en «ting i veien» for at mamma og pappa skal få gå på jobb. Selv nyter jeg ikke av dette på et personlig plan mtp økonomi, jeg blir minstepensjonist nesten uansett hva jeg foretar meg etter at barna mine begynner på skolen. grunnet flere år uten å være yrkesaktiv. Det er faktisk barna mine verdt! uansett, da kan jeg iallefall leve med meg selv. Jeg har også jobbet litt i barnehage, og sett hvordan ting foregår. Det går faktisk ikke ann å «tilrettelegge» i barnehagen for mindre stress og «traumer» for små 1åringer som blir etterlatt i barnehagen. da må den isåfall være av privat sort. Med så lite bemanning på så mange barn, har de ikke kjangs!
Jeg har også venninder som er nyutdannede pedagoger og pedagogiske ledere i barnehage. disse har det TØFT de sliter seg fysisk og psykisk ut, for de ser selv at de ikke evner å gi barna det de trenger, og går på MAX kapasitet hele tiden! og dette er de som burde komme i jobb med ny giv og super arbeidskraft! de er helt tømt. Hvor fort de blir utbrent kan vi jo også begynne å lure på? da «nyter» vel de også godt av velferdsstaten…..
Det å måtte «forsvare» at man er hjemme og oppdrar egne barn, føles litt surrealistisk. Er det virkelig slik at det er sånn vi ønsker å ha det i A/S Norge, at arbeid og økonomi skal stå foran alt av både livsglede og sunn fornuft? er vi bare maur, laget for å jobbe? er det vårt livsgrunnlag?
kan vel bare legge til en kommentar fra en god venn av meg, som er godt opp i åra, når hun var hjemme med sine barn (som alle andre var på den tiden) satt de og skravlet om de stakkars kvinnene i Russland, som MÅTTE ha barna i barnehage….
Er vel mest skremselspropaganda at samfunnet ikke har råd til at enkelte kvinner er hjemmeværende i deler av livet sitt. For enda er det mangle på arbeidsplasser for de her i landet som ønsker seg jobb.
Du har helt rett. At en og annen velger å bli hjemmeværende er ingen katastrofe. Men hvis de fleste velger se en karriere som hjemmeværende blir det et samfunnsproblem. Jeg vil tro at vi ikke har kommet dit hen at det er et samfunnsproblem, men trenden er der.
Hva mener du med at trenden er der? Er det bloggere som gir oss det inntrykket – og/ eller godt situerte (blogger kanskje de med) som gör hjemmeliv – synlig – kanskje ikke på det best intellektuelle viset via sine aktiviteter (du/dere har sikkert vært innom og fått ett inntrykk). Hvorfor legge mer i det fenomenet enn nødvendig … :) Obs. vil ikke kritisere – men mange rynker nok automatisk på nesen etterhvert ….. VG´s side to er jo også et eksempel på dekadensen … ;)
Jeg tror ikke den jevne mann og kvinne ser på det å jobbe hjemme som et karrierevalg – bortsett fra bönder o.a. liknende selvstendig næringsdrivende = inntektsgivende karrierevalg som kommer oss andre tilgode.
Valgt hjemmearbeid: Jeg ser nok ikke (enda) noen tendenser som det. Her i Stavangerområdet jobber folk vettet av seg, utbrenthet er slett ikke uvanlig. Så kan vi la framtidige eventuelle «tendenser» – hvile littegranne og fokusere på dagens «vanvidd», jag og unaturligheter = helsekøer, sykemeldinger = samfunnskostnader … an mass?
p.s. Husk at det her og nå dreier det seg om barna – kort(e) periode(r). Og på tide med snuoperationer – også mentalt – samfunnsutviklingen er IKKE ok – og slett ikke på vegne av barna – mener nå jeg.
Jeg ble veldig urolig da temaet 1-åringene i barnehagen kom opp litt tid tilbake. Det engasjerer ennå merker jeg = noen ytringer er det blitt. Politiker Audun Lysbakken har jevnlig dukket opp i hodet mitt – jeg har fundert på hvorfor utviklingen har blitt som den har blitt – hvilke ideologier som står bak; Samfunnsutviklingen har vel også sin egen autonome kraft (forsterkes) av gitte muligheter/tilstedeværelser, oppfyller, utvikler disse.
Litt kuriost og ja spekulativt – dog ; Samtidig med nevnte politiker dukker marxisten Lenin opp i mitt hode – jeg slår opp på Wikipedia og registrerer – Så like de er av utseende!! …
http://no.wikipedia.org/wiki/Vladimir_Lenin
Og da undrer jeg: Har vi virkelig marxistiske politikere på regjeringsplan/nivå her i Norge. Dette kan gi meg noen svar, ja … dette kan være en bevisst, styrt utvikling: Alt for produksjonen – menneskene er bare statister .. for å bruke et «pent» uttrykk! «Og iallefall er det vi – politikerne som vet best… » – så enrette dere – fölg strømmen …. så vil det gå dere vel.. individets vei og inflytelse er over – tilpass dere ikke hverandre men politikken, inkl. barnehagetilværelse fra allerede 1 år….. !
Kom igjen med dette problemet når antall trygdede personer er halvert.
Gjør rede for hva du mener her. Det er en lite presis kommentar.
Jeg ser mange gode argumenter for begge partene, men personlig ønsket jeg ikke å ha mine barn begynner tidlig i barnehage, da jeg ser at de var/er ikke modne til å starte i barnehage i 1 års alderen. Jeg har selv vokst opp med en mor som var hjemme med 6 barn, men jeg var så heldig da hun hadde sin bedrift hjemme da hun var skredder. Min far jobbet på spreng og den eneste gange han var i «pappa» permisjon var da jeg var liten og dette begynner å bli noen år siden. Jeg er fortiden «hjemmeværende» med mitt yngste barn på snart 1 år, og snart skal min mann ut i pappa permisjon. Mitt yngste barn skal ikke i barnehage før han er 1.5 år. Jeg har ikke tenkt å være hjemmeværende for resten av mitt barns småbarns liv til h*n og h*n begynner på skolen. Men jeg ser at mine barn har behov til å fagtisk bli litt mere moden før de starter i barnehagen. Jeg skjønner at det er mange som ønsker å være hjemmeværende til barna begynner på skolen, men jeg tror at barn har godt av å få være med gjevnaldrene barn for å bli sikker på seg selv og lære seg normer og regler utenfor hjemmet også. Det er slik barne lærer å bli sikkre på seg selv så legne de vet og ser at foreldrene støtter opp om de. Å vist man synes barna er for lenge i barnehagen så kan man jo slutte sin egen dag litt tidligere for å hente de.
Jeg ser at de som vil være hjemmeværende bare for å gå å trø hjemme koster A/S Norgen en del penger, men det er fagtisk ikke de som koster. Det er de som er arbeidsledig og ikke vil eller gidder å jobbe, andre snyltere som leser lover og regler for å svindle staten for penger slik at de kan gå å ikke gjøre noe annet enn å innkasere store summer med penger som de hiver rundt seg og gotter seg over hvor enkelt det er å «svindle» staten. Det er disse som er Norges store utgiftsposter.
Fytti katta du er dum. Jeg har ei dame som er hjemmeværene med jentungen vår. Kontant støtte får hun, i snaue 2år. Jeg tjener 400k i året, og trekker 40% skatt. Jeg mener jeg betaler nok til «velferds staten» som du sier. Det som sluker pengene våre er IKKE dette. Fordi jeg kan ikke si vår familie bruker 170k av di skatte penger jeg trekker i året.
Det som faktisk bruker oljene pengene våre. er ÅPNE grenser inn til Norge. Hvem som helst kan komme her snakke faen uforstårlige språk og få penger av NAV. Det er dette som tømmer sekken.
Syns det er jævla floitt at mødre er hjemme med ungene sine og ikke er i barnehage hvis di har mulighet til det.
Alt for mange DÅRLIGE mødre som sender ungane sine i barnehage, og går på cafe resten av dagen mens di mottar støtte fra nav som enslige mødre. Det tømmer sekken også SELVOM ungane er i barnehange som du sier er så forbanna bra.
Ikke vær så trangsynt og se ting fra en side. Høre på Stoltenberg? Du kan neppe ha følgt med di siste åra.
Lurer på om du leser Fimreite med vonde briller. Han skriver jo nettopp og er enig i at det er bra at man vil være der for barna sine. Nøkkelen er vel det du sier om å «ha mulighet».
Jeg er ikke samfunnsøkonom, men ser ikke bort fra at du, damen og evt. barn, kanskje foreldre (om de er over arbeidsalder), koster staten mer enn 170k i året. Kanskje SSB har tall på sånt? Hadde vært interessant….
Hehe, bare den helsehjelpen og oppfølgingen dama di har fått under svangerskapet + helsestasjon og vaksiner koster nok mer enn 170000. Når ungen din starter på skolen blir han enda dyrere. I tillegg bruker dere vel fortau, gatelys, parker, kulturtilbud, osv? Pluss at du også har gratis helsehjelp selvfølgelig, i tillegg til dama di og ungen din. Og offentlig pensjonssparing. Og uføreforsikring.
At dere tre koster det offentlige mindre enn 170000 pr år er vel ganske naivt å tro.
Jeg har ikke mulighet til å jobbe mye deltid når mitt barn begynner å jobbe i barnehage, skulle ønske jeg hadde mulighet til å gå ned mer enn 20%.. Jeg tror ingen barn fra 1-3 har godt av å være i barnehagen fra tidlig morgen til sen ettermiddag. Dersom man kunne jobbe litt deltid de to første årene i barnehagen, tror jeg man hadde fått mer trygge barn som er robuste nok til å faktisk jobbe og tjene samfunnet som voksne. Så la oss få full kontantstøtte mot deltidsjobb mens barnet er 1-3 år.
Og jeg er enig med den som skriver over her at det er veldig mange trygdede her i Norge. Hva med å la flere av dem jobbe litt, mens småbarnsforeldrene jobber litt redusert? Til beste for fremtiden for oss alle.
Utdannelsen er vel ikkje akkurat bortkastet om ein velger å være hjemme med barnet sitt eit år eller lengre. Før eller seinare vil utdannelsen bli tatt i bruk igjen hos dei fleste. Sjølv skulle eg gjerne vært hjemme med mine barn lengre en permisjonstiden hadde tilatt meg, men siden eg ikkje hadde muligheten til dette så måtte mine barn i barnehagen etter endt permisjon. Og dei første årene er det virkelig mykje sjukdom som med mine små barn, og det har vært vanskelig å gjennomføre det å ha jobb og stå til ansvar der, samtidig som ungene må være hjemme lenge nok til å bli frisk. I mitt tilfelle så har eg ofte blitt til byrde på jobb på grunn av dette. Trur ærlig talt det ikkje finnes rett og galt svar på dette, må følge sin eigen magefølelse og kva økonomien tilatter einkvar.
Er det virkelig økonomisk belastende for samfunnet at noen mødre velger å være hjemme et ekstra år med sine barn, det er faktisk bare et år man får kontantstøtte for. Man får ikke noen annen støtte. for de som ikke tror staten «sponser» barnehageplassen til barn som går i barnehage har vel ikke fulgt med i timen. Er ikke alle barn verdt like mye penger uansett om de går i barnehage eller ikke, staten bruker penger på barna som går i barnehagen alle åra de går der, mens vi skriker over de som velger noen månder ekstra med sitt barn mellom 1 og 2 år. La nå alle familier få bestemme hva som passer seg selv best. Har ikke barn selv og har jobbet fult hele mitt arbeisliv, og jeg støtter gjerne kontanstøtten på lik linje som jeg støtter barn som går i barnehage med mine skatter.
Den samfunnsmessige kostnaden vi snakker om her, er ikke de skarve kronene som går ut i barnehagekostnader, foreldrepenger eller kontantstøtte. Det er hva som skjer med samfunnet når du ikke får kjørt trikk fordi det ikke er nok trikkeførere, ikke kan være på sykehus fordi det ikke er nok sykepleiere, ikke får handlet i butikken fordi det ikke er nok folk som sitter i kassa eller setter ut varer, ikke kan levere de store barna på skolen fordi det ikke er nok lærere.
Med mindre man mener at det disse mammaene (eller pappaene) bidrar med gjennom sin arbeidsinnsats er så lite verdt at ingen merker at de er borte over lengre tid, må det kompenseres tilsvarende med arbeidsinnvandring, som også (med mindre man snakker om slavearbeid) skal omfattes av offentlige ordninger som helsevesen, skoler og transport.
Greit nok, men hva med de som ikke får jobb, kjenner faktisk flere som ikke hadde noe annet valg en å bli hjemme da de ikke var så heldige at de hadde fast jobb når de fikk barn og sliter med å få jobb. Noen ganger snakker vi som om jobbene bare venter på oss, ja det er yrkesgrupper hvor det er manko på arbeidskraft, skal vi tvinge folk i de yrkene om de ønsker det eller ikke da? Nei lenge leve friheten til å velge hvordan man vil leve sitt liv. Jeg er en av fem barn i min familie og ingen av oss satte våre ben noen gang i en barnehage som barn og utrolig nok har vi alle klart å få oss utdannelse og jobb og lever produktive liv som voksne. Og på toppen av det hele så jobbet begge mine foreldre og det var ikke kontanstøtte engang. Så dette har ikke så mye med kontantstøtter og støtte til barnehage, men om vår frihet til å velge det som passer for oss og familiene våre uten at det siter noen og dømmer. jeg mente bare at det snakkes ofte som om folk for kontanstøtte i åresvis og det koster samfunnet så mye, når vi vet at barnehagestønaden er vel så stor, og det er jo ingen garanti at de som sender barna sine i barnehagen jobber og «bidrar» til samfunnet på den måten, kjenner da flere som har barn i barnehage og sitter selv hjemme hele dagen. Så det er mange sider av denne saken. Vi har alle forskjellige behov og drømmer og det er mange måter å bidra med på i samfunnet. Synes det bare det er ille at de som virkelig føler det best for seg og sine at de er hjemme litt ekstra skal bli sett ned på i et moderne samfunn i en tid da vi vet at vi alle har forskjellige behov.
Det er det som er poenget til artikkelforfatteren. Det som er best for enkeltindividet er ikke alltid det beste for samfunnet. De som tar permisjon har sannsynligvis en jobb de har tatt permisjon fra. Hva angår de som ikke får jobb, så hadde de ikke jobbet uansett om de hadde barn eller ikke. Kontantstøtte eller støtte til barnehage er ikke poenget her.
For å sette det på spissen: Dersom halvparten av de ansatte ikke hadde dukket opp på jobb neste år, hadde vi fått store problemer med å få samfunnet til å gå rundt.
Ja, forlenget permisjon er og burde være et individuelt valg. Men vi har allerede mangel på arbeidskraft her i landet. Dersom flere skal ut av arbeidslivet, må vi åpne for høyere arbeidsinnvandring. Arbeidsoppgavene blir ikke borte selv om noen velger å være hjemme.
Jeg mener at foreldre selv må velge om de vil være hjemme, jobbe fullt eller jobbe deltid, uten å bli fordømt av samfunnet for sine valg. Man vet best selv hva som er godt for egen familie. Men samtidig mener jeg at staten ikke skal betale for dette valget (selv om jeg strengt tatt synes at det er et større problem at 62-årige statlig ansatte går av med pensjon såpass tidlig, De er ikke slitne, de har hatt stillesittende yrker). De fleste land i verden har dårligere ordninger mht. fødselspermisjon enn oss i Norge. Når foreldre i andre land klarer å innrette seg i småbarnstida slik at de får mer tid med barna sine uten at staten subsidierer det, så klarer jammen vi i Norge det også. Det er faktisk ikke nødvendig å reise til Syden fem ganger i året. De fleste familier i Norge har et godt slingringsmonn mht. å spinke og spare for å komme seg gjennom hverdagen.
» Gjøre det som er best for meg og mine barn, eller gjøre det som er best for samfunnet. »
Nettopp her ligger problemet. Man har glemt hvor viktig barn er for et velfungerende samfunn!
Hva hjelper det oss når vi føler på presset å «levere» til et samfunn og glemme de som skal ta over etterhvert? Vi er helt avhengig av å fostre opp trygge barn, barn som ikke ble «glemt» eller prioritert ned! Som har fått en god start og god oppvekst nettopp fordi noen har sett verdien i dem! Og sorry for å si det men barnehager er stort sett oppbevaringsplasser.(begynte å jobbe der selv fordi jeg er veldig glad i barn men merket fort at det har lite å gjøre med å gi omsorg og kjærlighet men mest med å få det til å gå rundt)
Kanskje det er på tide å minne seg selv på at vi skylder ikke samfunnet bare «arbeid» men et velfungerende samfunn har mye flere ting det er avhengig av!!!
Og barn er en veldig viktig ting!!!
Så jeg tror ikke det er et dilemma MEN jeg tror at vi rett og slett må begynne å tenke nytt! (eller gammelt;) for det skjønte dem i større grad før)
Barn er ikke en belastning for staten men FRAMTIDEN!
Interressant innlegg! Jeg tror desverre det er slik at vi nå lever i en verden som ikke lenger er barnevennlig. Altså å få barn i den. Vi har bygd et så massivt stort nett av bedrifter og produksjonsmaskineri, at vi såvidt klarer å holde det gående. Alt har en link til noe annet, og hvis den ene linken brekker, blir veldig mye annet også ødelagt. Vi har så mange arbeidsplasser som må holdes i sjakk, alt er i overflod, og alt skal gjøres til det ytterste for oppretthold. Hvordan skal vi da få tid til disse barna? Ikke bare har likestillingen ført til at kvinner går i arbeid, men den massive økningen av bedrifter har ført til at vi trenger kvinnene ut i arbeid. Jeg respekterer for all del alle som velger å være hjemme med barna, og vite at det faktisk er noen barn som er så heldige å ha en hjemmeværende mor. Jeg kjenner jo på samfunnet hvor synd det egentlig er, jeg er en ung kvinne i 20 årene med en gutt på 3, og jeg er høyst ambisiøs og vil jobbe så mye som mulig. Det gjør jo at jeg sitter med dårlig samvittighet ovenfor guttungen! Disse morsinnstinktene klarer man ikke helt å styre, og det er vanskelig å kombinere dem med den arbeidsrike verden vi lever i. Den naturlige balansen med barn er egentlig ikke eksistensiell lenger.
Men det verste for samfunnet er jo disse tusentalls med navsugerne. De som sykemelder seg for vondt i fingeren og litt hoste, for å sitte hjemme å spille tv-spill og spise chips på sofaen. Som alenemor og har måtte hatt støtte fra nav en stund, har jo jeg fått alt for lite for å kunne stabilisere meg. Til tider har vi ikke hatt nåla i veggen, men jeg har jobbet beinhardt med utdanningspendling, husrydding, ordne alt det praktiske med barnet og jobber tre ekstrajobber! Det gjør meg forbannet at en lat jævel som sitter på rumpa har like mye i trygd som meg. Jeg hater jo å gå på trygd, men vi er i en verden hvor det er veldig vanskelig for en alenemor å få en fastjobb som ikke kan jobbe kveldstid.
Men for å komme tilbake til ditt synspunkt (virret litt av her!), så er jeg litt enig. Man trenger nå alle mødrene og fedrene i arbeidslivet, men man må jo også respektere hjemmeværelse som et alternativ til mødre eller fedre. Men da bør jo også disse være klare for at den andre parten må betale regningene. Det er et valg man må ta før man velger å bli hjemme. Man trenger jo ikke bli hjemme hele barndommen til barna heller, er alle barna i skole, ser i hvertfall jeg ingen vits å være hjemme? Da blir det jo litt som sofasekk gjengen på nav igjen.
Det er noen premisser som legges til grunn i artikkelen som jeg ikke er helt med på. Det forutsettes at alle individer/familier har samme personlige rammer/utgangspunkt for valget barnehage kontra noen år ekstra hjemme. Mødre (sikkert fedre også) lider i forskjellig grad psykisk av å sette bort ansvaret for barnet sitt til andre. Dette kan komme av egne opplevelser, men også genetisk gjennom arv. I husdyravlen kan vi konkret avle på «morsegenskaper», som en sammensatt genetisk parameter. At det finnes stor genetisk variasjon blant oss mennesker på dette også er det ingen tvil om. Dette innebærer at det er mange mødre som fungerer svært dårlig på jobb og i hverdagen om de må sende barnet sitt vekk, selv om barnet har det strålende i barnehagen. Det ender lett i depresjon/utbrenthet etter relativt kort tid (uten at jeg sier at dette er eneste årsak til utbrenthet i denne gruppen). Langvarig/gjentatt sykdom er gjerne dyrere enn kontantstøtte et år? Majoriteten kan derimot sende poden i barnehage med litt savn, uten større problemer. Men samfunnet forutsetter at vi alle er mentalt «like» på dette området.
I tillegg er barn født med ulik sensitivitet, som miljøet kan forsterke. Der de fleste barn har det knall i barnehagen, blir andre småtroll syke av stress. Det er også en høy samfunnskostnad hvis dette danner grunnlag for psykiske plager eller adferdsvansker senere. Og tragisk for barnet selv. Jeg tror at alle foreldre har en liten magefølelse på hva som vil fungere bra for seg selv og sitt barn. Jeg tror det er mye penger å spare for samfunnet om folk får lov til å høre på denne magefølelsen, selv om det innebærer at noen utenfor sårbarhetsgruppen benytter seg av kontantstøtteordningen også. Totalt sett tror jeg det er samfunnsøkonomisk gevinst.
Veldig interessant innlegg. Jeg er ikke mor selv, men nå er min opplevelse av de rundt meg som blir hjemme med barn i et eller flere år eller jobber deltid, at de faktisk ikke gjør det på grunn av god økonomi. De ville gjort det uansett og tror det er fysisk og følelsesmessig best for barna å være mest rundt mor og/eller far de første årene av barndommen.
Disse vennene mine gjør det uten å nødvendigvis få ekstra penger fra staten, og velger heller å leie en leilighet eller klare seg med mindre (gammel bil, brukte møbler, velge rentefritt i steden for å betale dyre avdrag noen år mens barna er små, velge å bo i leilighet uten et eget rom til hvert av barna, i steden for å kjøpe stort, nytt hus, osv).
Mange av dem, inkludert meg, tror jo at dette velferdssamfunnet (som det virker som om du ønsker å opprettholde slik det er nå) har store brister og skaper et umenneskelig press og mye tomhet som kanskje ikke er bra for oss i lengden…
Jeg mente selvfølgelig «Velge AVDRAGSfritt…» ;-)
Er det noen som har spurt barna om hva de ønsker? Det er naturstridig å levere små barn fra seg til en oppbevaringsanstalt tidlig om morgenen til sent på ettermiddagen. Det er ikke det minste rart at flere og flere ungdommer får psykoser i vårt samfunn. De føler at de voksne ikke har bruk for dem – de har jo aldri vært skikkesammen med dem – hvordan kan de da vite hvordan de har det?
Føler assosiasjoner til et kommunistdiktatur.
All ære til dem som oppdrar sine barn selv.
Jeg er hjemme i timåneders foreldrepermisjon med mitt andre barn. Pappaen skal være hjemme med han i påfølgende 12 uker (fedrekvote). Vi gjorde det samme med vårt første barn. Jeg syns innlegget ditt er interessant, Fimreite, og jeg liker at du ikke er så kategorisk. En sak har flere sider, og det som er riktig på samfunnsnivå er ikke nødvendigvis like riktig på individnivå. Jeg føler meg priviligert som bor i en velferdsstat som gir foreldre mulighet til å være hjemme med barna i deres første leveår. Alt kan ikke måles i penger, og jeg tror denne korte hjemmetilværelsen betyr enormt mye både for små og store, men mest for de små. Jeg er utdannet statsviter, og jeg har byttet jobb i løpet av foreldrepermisjonen. Jeg går fra en konsulentstilling til en stilling som administrasjonsleder, og jeg gleder meg til å komme ut i arbeidslivet igjen, både av personlige grunner og av mer samfunnsnyttige grunner. Jeg er nok en typisk middelklassekvinne med høyere utdanning, som er mer enn gjennomsnittlig likestillingsorientert. Årsaken til at jeg har vært lengst hjemme med barna, er ammingen, men også fordi min mann tjener mer enn meg. Dersom han tar ut mer permisjon, blir det økonomiske tapet for stort.
Jeg gjør ikke karriere som hjemmeværende. Min hjemmetilværelse har tvert imot satt min karriere på vent. Mannen min har fått bedre stillingsposisjon og høyere lønn mens jeg har gått hjemme. Nå er det min tur. Og vi har to flotte barn. Velferdsstatsordningene har gjort det mulig å gi dem den beste start på livet. Ved å investere i barna, så investerer man i samfunnet.
Hvis mor har det bra og barna har det bra har samfunn det bra. Det passer ikke system, men det passer samfunnet. Den dag alle forstår at system og samfunn er to separate ting løser mange problemer. Mennesker forandrer system ifølge samfunnets behov ikke omvendt.
Jeg jobber med barn hver dag, og jeg synes vi ser en skremmende utvikling. Vi har aldri hatt så mange stressede, deprimerte og utilpasset barn, med så mye atferdsvanser som det vi ser i dag. Min teori er at dette har noe med samfunnet slik det er i dag, der barn nærmest vokser opp i institusjoner, med foreldre som jobber så mye at de ikke har overskudd til å være sammen med sine egne barn. Den dårlige samvittigheten gjør man opp for ved å kjøpe stadig flere dyre ting og ferier til poden. Jeg tror at barn har godt av å vokse opp med en voksen som er tilgjengelig store deler av tiden. De har godt av å vite at noen har tid til å snakke med dem om det er noe som har skjedd i løpet av dagen, og som er der dersom det er behov for trygghet. De trenger å vite at det er noen hjemme når de kommer fra skolen, som kan hjelpe dem med leksene og smøre en brødskive, eller sette plaster på skrubbsåret fra dagens lek.
I forhold til kostnader, så koster det samfunnet ganske mye å ta seg av alle barna med spesielle behov også… Og uansett hvor mye man ønsker det, så er ikke en institusjon i stand til å fylle plassen til en mamma eller pappa.
Godt sagt, Ann – Merethe. Skulle legge igjen en kommentar, men holder si at jeg er helt enig med deg!
Helt enig har observert det samme. Det som var skremmende for meg var omfang av problemet. Det er nesten som epidemi. Foreldre får ikke lov å være foreldre pga krav system har overfor dem.
Her er jeg uenig med deg. Trygge barn med god oppvekst har større sjangs for å bli velfungerende voksne. Dette er det viktig for hele samfunnet!
Personlig tror jeg det er helt feil å sende barn i barnehage før de er MINST 14-15 måneder gamle. Jeg er redde for at vi får en generasjon med mer angstlidelser, stress og det som er verre av som konsekvens av samfunnet i dag pga tidsklemme og tidlig barnehagestart.
Enig! Utvikling til ettåringer skjer i rasende fart! Fra 10 måneder til 18 måneder skiller enormt! Jeg personlig mener retten til bhg-plass burde gjelde fra tidligst 18 mnd. Før det: foreldre dele på ansvaret hjemme.
Jeg ser dilemmaet du sikter til, selv om jeg mener det blir grunnleggende feil å stille samfunn og individ opp mot hverandre slik du gjør her. Samfunnet skal tilrettelegge for at flest mulig individer skal ha ett godt liv, ikke motsatt (men det er en annen diskusjon). Hvis vi forutsetter at økonomisk rasjonalitet er det eneste riktige for et samfunn, så lurer jeg på hvordan dette regnestykket ser ut.
Hvis barnehagene skal ha nok pedagoger til å ta seg av barna på en forsvarlig måte kreves det fortsatt en enorm satsing på utdanning av førskolelærere (koster penger), som på sikt kanskje vil organisere seg og kreve bedre betalt for den viktige jobben de gjør (koster enda mer penger). Disse to variablene alene gjør regnestykket komplisert. Foreldre som velger barnehage må altså bidra mer til samfunnet enn det det koster å opprettholde et godt barnehagetilbud. I tillegg kan det godt tenkes at barnehager «stjeler» arbeidskraft fra omsorgssektoren for øvrig, hvor det er et skrikende behov etter folk framover. På den annen side bidrar både de barnehageansatte og foreldre i arbeid med skatteinntekter og økt forbruk. Jeg er sikker på at smartere folk enn meg har regnet på dette, men jeg har aldri sett noen presentere ligningen…
Kanskje det er best for samfunnet på sikt, at vi nettopp tar oss av egne 1 åringer selv? Jeg er en av dei ‘høgt utdanna’ mødre du nevner. Er hjemme med 1 åringen min…med god samvittighet!
Slett ikke sikkert de som regner på dette er så mye smartere enn deg.. Ofte tror jeg regnestykkene er svært kortsiktige når det regnes på «effekten av la det offentlige stå for omsorg for barn for at foreldrene skal jobbe».,
Hvor finner man egentlig alle disse stressede, lidende, utilpassede, traumatiserte barna som alle har problemer som kan spores tilbake til for tidlig barnehagestart? Og hvor er forskningen som tilsier at disse barna er stresset, utilpass og har atferdsvansker FORDI de ble plassert i barnehage som ettåringer? De fleste foreldre jeg kjenner sier barnehage er topp, og jeg synes små barn i dag i hovedsak er gladere, tryggere og har evnen til å kommunisere med voksne i større grad enn noen gang. Mvh lærer.
Veldig bra med menn i kontantstøttedebatten! Og strålende med anbefaling på vg.no! :-)
Takk for det. Ble litt vel overveldende med alle disse kommentarene, men gøy lell :-)
En til kommentar! Jeg leste innlegget ditt først i dag. Med tanke på arbeidsledighet, overforbruk, forurensing og sløsing mener jeg at det er bra for samfunnet at noen setter ned tempoet og er hjemme, med eller uten barn. Det er politisk korrekt å være på forbrukerkarusellen, men jeg tror at mindre jobb gir mere ro, mindre unødig forbruk/forurensning, man deler sin plass i arbeidslivet med andre. Så det kan umulig være bare negativt for samfunnet at ikke alle jobber fullt hele tiden?
Takk for kommentar!
Rent samfunnsøkonomisk er det viktig at vi alle jobber så mye som mulig. En annen løsning kan jo være å ta vekk velferdsordninger som sponsing av barnehage, kontantstøtte, foreldrepermisjon eller andre velferdsgoder.
Men på et individuelt nivå kan man si at det er bra for meg og deg at vi ikke kaster oss på overforbruket eller stresser rundt og sliter oss ut.
Så det hele kommer ve an på hva man mener er best. Bruke opp det vi kan her og nå, og heller ta det som det kommer eller tenke fremover. Til slutt tar pengene slutt, og da stopper det av selv.
Vil det si at du mener at de som tjener mest og bruker mest penger er de som bidrar mest til samfunnet?
Heh :-) Hvordan kom du frem til den konklusjonen?
Denne teksten handler om 1) balanse i budsjettet, og at vi alle må bidra for at vi kan ha samme velferdsgodene fremover. Eller at vi 2) bruker opp alt vi kan nå og håpe på det beste. Det er vi selv som velger kursen ved blant annet hvor høy stillingsprosent vi velger å jobbe i.
Den konklusjonen kom jeg fram til fordi jeg tolker ditt ressonnement sånn:
Alle må i lønnet jobb, ellers forsvinner velferdsgodene.
Dvs pengestrømmen er avgjørende.
Penger i sirkulasjon gir overskudd, moms og skatt.
Jo mer penger man sirkulerer jo nyttigere er man?
Jeg tror at man kan finne en balanse med et lavere tempo og lavere forbruk uten at velferdssamfunnet bryter sammen for det. Hva med alle som jobber med kunst og kultur for lite penger. Hva med alle som jobber frivillig og gratis. Hva med alle som bidrar i lokalmiljøet og tar seg av egne og andres barn eller kanskje gamle foreldre. Poenget mitt er at alt kan ikke måles i lønnet arbeid.
Mange viktige verdier faller utenom ditt regnestykke. Om jeg jobber med å produsere et unødvendig og forurensende produkt er jeg vel ikke mer nyttig enn om jeg er hjemme og gjør ingenting?
Jeg har vært opptatt av dette i vår fordi det samme ble hevdet bla av Inga Marthe Thorkhildsen i forbindelse med 8.mars. Så det er ikke kun ditt innlegg jeg reagerer på.
Til slutt vil jeg si at bloggen din er veldig bra, og jeg setter pris på en sånn diskusjon, beklager hvis jeg tok for mye plass!