Derfor stemte jeg nei, Utdanningsforbundet

Jeg stemte nei til forslaget som ble forhandlet frem mellom Utdanningsforbundet og KS, selv om jeg er for muligheten til å binde læreren opptil 7,5 timer dagen til skolen.

Grunnene til at jeg er for muligheten til å binde lærernes tid er mange. Men én av dem handler om tilgjengelighet. Å være tilgjengelig for elever, foreldre og for skoleledere innenfor en gitt tidsperiode tror jeg vil være til hjelp for alle, læreren inkludert. Man kan da kreve at henvendelser fra foreldre, kommune eller leder kommer mellom åtte og fire på hverdager. Ikke klokken ti om kvelden på en søndag.

En annen grunn er at hvis læreren må være på arbeidsplassen sin i 7,5 timer dagen, vil det tvinge seg frem krav om bedre innemiljø og større plasser med færre lærere per kontor. Slik det er nå vil arbeidsmiljøloven føre til at skolene raskt får pålegg av arbeidstilsynet å utbedre og tilrettelegge. Det er også verdt å merke seg at skolene er unntatt en del regler i arbeidsmiljøloven fordi læreren har den tidsordningen de har. Når man binder lærerne til arbeidstedet i normal arbeidstid, faller disse unntakene bort. De fleste skolene slipper ikke unna en renovering eller en oppgradering av arbeidsplassene. For lærernes del er dette bra, for KS trolig ikke like bra.

Den tredje grunnen er at dette er en endring som har presset seg frem i mange år allerede, og det er et behov for å rydde opp i et komplisert regelverk med ulik vekting av tid. Læreryrket har forandret seg mye de siste årene. Skolen har gått til å bli målstyrt, foreldre stiller høyere krav til skolen, skolen har blitt til en hierarkisk organisasjon med mellomledere, og politikerne skal på død og liv detaljstyre og overvåke.

På toppen av dette har vi reformkåte politikere som hele tiden skal påtvinge sine kunnskapsløse tåkevisjoner, og måle og teste det som skjer i skolen. Alle endringene tilsier at både skolen og lærerne er tjent med at lærere har kjernetid som er bundet opp mot skolen for å stå sterkere mot de kreftene som ønsker å rive skolen sønder og sammen.

En forutsetning for at jeg er for at lærerne må være på skolen i opptil 7,5 timer, er at de like vel får muligheten til å ha hjemmekontor. Da slipper læreren å forhandle om hun skal få avspaseringstimer eller ikke. Det blir ryddigere for alle parter. Møter utenom denne tiden, og som ikke er avtalefestet, må kompenseres. Altså en ordning som er ganske lik den lærerne har i dag.

Like vel stemte jeg nei til avtalen. Grunnen er enkel: Når man gir fra seg sitt viktigste gode, da må man kunne forvente noe igjen. Det er tross alt vanlig ved de fleste transaksjoner at når man gir fra seg noe, så får man noe tilbake med tilsvarende verdi.

Avtalen som ble forhandlet frem følger ikke dette prinsippet, men vitner heller om en overlegen stormakt som ydmyker en allerede bekjempet fiende. Avtalen blir spesielt pinlig med tanke på at dette årets lønnstillegg ble forhandlet frem ved sist streik i 2012. Lærerne er altså forventet å gi fra seg noe med høy verdi uten å be om å få noe tilbake.

I tillegg kan man også undre seg over at KS, som vil mangle lærere i fremtiden, og som allerede nå har problemer med å skaffe lærere i distriktene, ikke har stilt seg følgende spørsmål: Hvordan skal man få folk til å bli i yrket, for ikke å snakke om å rekruttere nye, hvis man fjerner en av de få godene som lærerne nyter? Jeg tror at Erna Solberg kan se langt etter drømmelæreren sin hvis avtalen går igjennom. Enten ved at den vordende drømmelæreren velger en annen utdanning, eller den allerede etablerte drømmelæreren pakker sammen notatbøkene sine og tar seg over i et annet yrke. Et dårligere PR-stunt skal man lete lenge etter.

Jeg håper for alle læreres del at det blir et nei i uravstemningen. Da gjenstår det bare for Utdanningsforbundet å sette seg ned med KS og ta en ny forhandling. Forhåpentlig vis vil forhandlerne på begge sider av bordet forstå at lærerne ikke lett gir fra seg den viktigste goden hun har. Men det burde de ha forstått for lenge siden.