Utadvent men introvert

Jeg har tenkt en del i det siste. Jeg har tenkt mye på meg selv. Denne navlebeskuende aktiviteten kommer av en økende opplevelse av å falle utenfor.

Jeg har det man kaller en introvert personlighet. Men jeg er en utadvent person. Disse to er ingen motsetninger, men byr på en del utfordringer.

Jeg er en person som ikke behøver å snakke for å fylle stillheten. Der andre kanskje føler et ansvar for å bryte den pinlige stillheten, kan jeg nyte den og synes at den er fin. Jeg åpner helst munnen for å uttrykke saker som jeg føler er viktig eller interessant å meddele. Og jeg har lite sans for å ødelegge den deilige stillheten med tomme ord og fraser. Selv om jeg selv gjerne bryter stillheten når jeg ser at den andre trenger det.

Lange tanker
Hvis du vil ha raske og lette svar, så bjeffer du opp feil tre – som det heter på engelsk. Spør du meg om noe, går jeg inn i tenkemodus. Jeg veier argumenter opp mot hverandre. Vrir og vrenger problemstillingen. For meg er virkeligheten kompleks og sammensatt, og fortjener en skikkelig analyse. Og etter en slik prosess kommer gjerne et svar som har ulike betingelser og heftelser ved seg. «Påden ene siden, påden andre siden…» Skal man løse noe, så skal det løses skikkelig og med omhu. Jeg har lite sans for raske svar fra hofta og bastante meninger. Det forteller meg at vedkommende ytrer gjerne ikke har tatt seg bryet med å analysere skikkelig. Men ikke alt er egnet for analyse. Av og til er et raskt «ja» eller «nei» nok.

Noen anser meg som kritisk fordi jeg ser på både fordelene og ulempene av en situasjon eller problemstilling. Dette synes jeg i beste fall er unyansert. Mange jeg diskuterer med tenker enten i svart eller hvitt. Om det er rett eller galt. Hvis jeg ytrer et standpunkt i den ene eller andre retningen, tolkes dette av mottaker som om jeg står for det synet argumentet representerer. Dette til tross for at jeg understreker, gang på gang, at jeg ikke har falt ned på noe eller ikke står på den ene, den andre eller den tredje siden – om det så gjelder innvandring, om virkeligheten er en sosial konstruksjon, den nye traseen til E39, hvilken is som smaker best eller konflikter i midtøsten. Jeg forsøker etter beste evne å belyse saken fra ulike hold. Forstå alles perspektiv, og forutse konsekvensen av en handling eller tanke. Da ender man opp med alle sjatteringer av fargene imellom.

Ensom med andre
I sosiale lag blir samtaler ofte for intetsigende for meg. Det blir en del tomprat. Den leken mestrer jeg hvis jeg vil, men det er anstrengende og energikrevende. Derfor finner jeg meg pauser eller aktiviteter hvor jeg kan trekke meg unna og gå inn i meg selv for å hente ut energi for en runde til med smaltalk.

Ulempen er at hvis jeg ikke får meg noen minutter med «meg» tid, faller jeg inn i meg selv og blir stille og tenksom. Dette er det mange som opplever som frekt eller blir nervøs av. Ikke ta det personlig, kjære du. Jeg synes at smaltalken din er like kjedelig som hos din sidemann, eller hvem som helst sin smaltalk for den del. Inkludert min egen. Men så lenge jeg får meg en pause i ny og ne, kan jeg danse smaltalkdansen hele dagen gjennom.

Jeg trenger i liten grad sosial kontakt. Dette fordi jeg trives i eget selskap. Misforstå meg rett: Jeg setter stor pris på folk rundt meg, og jeg er svært glad i å være med andre mennesker. Men sosial kontakt er ikke et behov som jeg innehar. Ensomheten er derimot et behov som må dekkes for at jeg skal fungere med andre.

Ulempen med dette er at jeg gjerne foretrekker mitt eget selskap foran andres. Det betyr igjen at jeg har vansker med å beholde relasjoner fordi jeg ikke er flink nok å følge opp disse. Og helt ærlig trenger jeg her et spark i ræva fordi jeg lett blir for glad i ensomheten og mine egne tanker. Det kan jo av og til bli litt for mye av det gode.

Om å falle inn i egne tanker
Men én ting glemte jeg å nevne ovenfor. Jeg kan under samtaler falle ut hvis du sier noe spennende eller interessant. Dette kan være et perspektiv som er nytt eller en tanke som må forfølges, vrenges, vris og analyseres. Det skjer uten at jeg selv er det bevisst. Assosiasjoner og perspektiver raser gjennom hodet mitt med en slik kraft at all min energi brukes til dette arbeidet. Følgelig ramler jeg ut av samtalen. Og følgelig oppleves dette rart for min(e) samtalepartner(e). Som regel beklager jeg og har noen standardfraser jeg leverer for å glatte over hvis nødvendig. Det dekker som regel over det verste.

Like vel synes jeg dette er synd. Ikke en synd som i religiøs forstand, men fordi grunnen til at jeg faller ut egentlig er et kompliment til deg. Du har sagt noe som jeg mener verdt å bruke tid til å fundere på. Men slik oppleves det ikke for den som jeg snakker med. Kanskje blir min samtalepartner forvirret, indignert, eller lusker slukøret unna. Vi er alle fanget av sosiale konvensjoner.

Ikke rom for tenksomhet i ADHD-samfunnet
På jobb og i sosiale lag støter jeg på folk som ikke forstår at jeg trenger tid på å fundere. Ofte nektes jeg det handlingsrommet og tiden jeg trenger for å gruble meg ferdig. Eller jeg møter irritasjon og sinne fordi jeg trenger å tenke meg om eller belyse problemstillinger fra ulike hold. Men resignasjon og irritasjon er reaksjoner som oftest dukker opp.

Med alderen føles min introverthet som en byrde, heller en en berikelse slik jeg anså den som i hine hårde dager. Samfunnet krever større grad av overfladiskhet. Det er ikke rom for de lange tankene. Alt skal komme ferdig pakket og klart med sløyfe på. Og det i går.

En signifikant andre
Heldigvis har jeg funnet jeg en som elsker meg for den jeg er. Hun er tålmodig med meg når jeg ramler ut av samtaler, eller hvis jeg plutselig blir fraværende og går uten å tilkjennegi hvorfor. Hun lar meg ha min ensomhet, og tolererer at jeg vandrer uten mål og mening i hagen mens jeg mumler med meg selv til naboenes forlystelse/forskrekkelse.

Å være introvert er krevende, til tross for at man er utadvent. Da er det viktig at man har noen som forstår deg og gir deg spillerom. Og det er på langt nær noen selvfølge i dagens kjatrende kjas og «easy fix» mentalitet.