Sven Egil Omdal, ministeren og korset

Sven Egil Omdal gikk hen og åpnet pandoras eske. Nå blir han forsøkt korsfestet av Listhaug og hennes menighet.

Av og til bør man holde kjeft, selv om det klør i fingrene og man er provosert til beinet. Sven Egil Omdals facebookpublisering om Listhaugs kors under det omstridte kristenseminaret «Oslo Symposium» når nye høyder hva gjelder moralsk forargelse.

At Listhaug aktivt bruker det at hun er Kristen til å fremme seg selv som politiker er kjent. At en politiker kler og ter seg etter publikum er også kjent. At Listhaug lar korset henge godt synlig i et kristent seminar er altså å forvente. Ingen nyhet der, før Omdal fikk den ufattelig gode ideen å telle korsbilder av Listhaug og poste funnet på facebook.

Å påpeke det åpenbare
Det er her det med å holde kjeft kommer inn. Å påpeke det åpenbare er ikke alltid like lurt. Og hvis man skal påpeke det åpenbare, må man tenke seg godt om før man trykker enter. Det har de fleste av oss erfart. Nå også Sven Egil Omdal.

Uttalelsen hans på facebook var dårlig underbygd, og bar preg av emosjon. Telleøvelsen viste seg også å ikke tåle nærmere ettersyn. Faktisk begynte pressen å telle bilder for harde livet av Listhaug, med eller uten kors.

Like vel: I politisk kvarter(eller nyhetsmorgen) på P2 den 6. mars kunne Listhaug fortelle at hun som statsråd hadde begynt å bære korssmykket oftere, og begrunnet dette med at det var tøft å være minister.

Falske nyheter?
Hun bekreftet altså Omdals antakelse om at hun hadde begynt å bære korset oftere. Forskjellen var at der Listhaug forklarte det med at hun trengte det som åndelig støtte, så Omdal det som politisk taktikkerier.

Det er altså tolkningen av denne handlingen Omdal og Listhaug er uenig om. Og tolkninger av faktiske forhold er ikke fake news som Listhaug påstår. Så her må man ha begrepene klart for seg.

Om noe, er dette en diskurs. Begge parter ser det samme, men tolker ulikt ut fra eget ståsted. Begge kjemper om definisjonsmakten til dette spesielle korset på denne spesifikke politikeren. Så langt ser det ut som det er Listhaug som vinner frem.

Sinna og forsmådd statsråd
Det jeg reagerer mer på, er Listhaugs sterke reaksjon på Omdals utspill. Hun burde holde seg til å dementere påstandene til Omdal, og konkludere med at dette er feil. Det er hun i sin fulle rett til å gjøre. Hun kunne til og med kommet unna med et «jeg er såret og lei meg for påstandene som legges frem mot meg.».

I stede fyrer hun løs med superlativer og svartmaling. Hun utaler at dette er det verste hun har opplevd, fake news, hun har tålt mye etc. Det er så uverdig å høre på et maktmenneske som bærer over seg på denne måten på grunn av kritikk.

Og det er i denne reaksjonen det største overtrampet ligger. For hun er et maktmenneske med en fremtredende posisjon. Man kommer ikke stort høyere i Norge enn minister. Og som minister blir man ofte utsatt for merksnodige kritikker og innvendinger. Og det er statsrådens demoktatiske lederplikt å svare på slike utspill på en seriøs og respektfull måte. Kall det gjerne maktens byrde.

Skaper et fiendebilde
I stede går hun skarpt ut og skaper et fiendebilde av Omdal. Samtidig tar hun fokuset bort fra politikk, og trer inn i emosjonenes rike. Når man også spiller på religiøsitet, begynner blandingen å bli svært så brannfarlig. Og potensielt livsfarlig.

Ja. Omdal kom skeivt ut med en melding på Facebook. Men korset som Listhaug bærer rundt halsen er alt for lite til å korsfeste ham på.

Vi bør kunne forvente mer av våre folkevalgte ministere enn emosjonell raljering. Hva med litt profesjonalitet til en forandring?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s