Ulv, ulvere, ulvest – ulvepopulisme

Heten ulvedebatten skaper her til lands er såvidt overgått av innvandringssdebatten. Det er for en som står utenfor vanskelig å fatte at et så lite fenomen som ulv skaper så mye splittelse.

Ulven får mytiske egenskaper. For noen er ulven ondskap. For noen renhet og uskyld.

I 2016 døde 4,85 % av sau og lam på beite på landsbasis. Dette utgjør et tap på 75 272 sau og lam. I den samme perioden ble det søkt erstatning for tap grunnet rovdyr for 17 550 sau og lam. Dette utgjør 23,3 % av totalt tap av sau og lam blir tatt av rovdyr. Ulven står for 9 % av disse 23 %, eller 1.580 sau og lam. Til sammenligning tar jerven 34 %, gaupa 21 % og bjørnen 13 %. Ulven står altså for 2 % av det totale tapet av alle omkomne sau og lam på landsbasis.

Det dør altså flere sau av sult eller fall på beite enn av ulv. Etter all sansynlighet dreper tamhund flere sau enn ulven. Videre er ulven det rovdyret som dreper minst sau. Det er rart at sauebøndene ikke er mer forbannet på jerven. Men mest forbannet skulle de vært på forholdene på beitet, som er den største sauemorderen.

Argumentasjonen henger altså ikke på greip.

Men så har vi de som vil bevare ulvestammen. Heller ikke deres argumentasjon henger på greip.

For det første ble den skandinaviske ulvebestanden trolig utryddet en gang på 60- 70-tallet. Det var ikke før på 80-tallet at ulvestammen reetablerte seg. Først i Sverige, så i Norge. Genetiske analyser tyder på at ulvestammen vi nå har i Norge er av Finsk-Russisk avstamning. For å sette det litt på spisden, så kan forsvar av ulven sammenlignes med å forsvare Kråkebollen eller brunsnegelen. Ingen av artene hører til her i utgangspunktet.

Jeg forstår bonden svært godt. Å miste dyr er en tragedie. Men tatt i betraktning at ulven tar så få dyr, og at ulven er den minste trusselen, er dette rart.

På den andre siden er den skandinaviske ulven utryddet. Den ulvebestanden vi har i dag er ikke hjemmehørende i hverken Norge eller Svergie. Så hvorfor vi skal verne om en fremmed art er også litt utydelig.

Eneste forklaringen jeg sitter igjen med er at ulvedebatten handler om følerier. Og at hver leir skaper sine egne myter og forestillinger.

For en som står på utsiden og ser den intense og innbitte ordkrigen om ulv virket dette helt surrealistisk. Det hadde vært like rasjonelt å krangle som fillene fyker over hvilke mummikopp som var finest.

Følerier og myter har ingen plass i naturforvaltning. Her må det såkalte harde fakta til, undebygget av forskning.

Ulvens videre eksistens eller utryddelse er blitt et politisk spørsmål. Og det en politikk som ikke er forankret i forskning.

Når denne ulvepopulismen får regjere fritt, vil ulven forbli politikk. Men ved å frata politikere muligheten til å bestemme over ulven, og legge forvaltningen av denne på et administrativt nivå, vil vi kunne få fred fra denne meningsløse debatten.

Og vi vil også kunne få en klok forvaltning som tar hensyn til både bonde og ulv.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s