En historie fra Islamofobavdelingen

Gjedda sitter og fråder og gnisser tenner i Frps islamofobavdeling. Klokken nærmer seg slaget tolv.

Gjedda bøyer seg fremmover og stemmer ifra med føttene mot gulvet så stolen deiser i bakken. Med et rykk reiser han seg rasende. Han smeller håndflaten i bordet så FrP-pin, rødslipset og eggelikøren går i gulvet. Han brøler:

— Her må noe gjøres! Nok er nok!

Sylvi nikker ettertenksom og suger på et stykke svinekjøtt som er fanget mellom tennene. Et råttent stykke kjøtt som har kilt seg fast, helt siden mars, og vil ikke gi slipp. En irriterende påminnelse som alltid er der og forteller henne hva hun hadde. Og hva hun ikke har nå.

–Støre! mumler hun, som om hun banner, før hun sier med lav og rolig stemme:

— ja. Her må noke gjerast. Ikkje meir bæring på gullstol. Han må sendes tilbake der han kom fra.

–Hjelp i nærområdene, brøler Gjedda. Tydelig fornøyd med svaret han har fått, og svaret han har gitt.

Bård Hoksrud piler forvirret og målløst rundt bordet. Øyne hans virrer nervøst fra Sylvi og til Gjedda, og tilbake igjen mens han gjentar med preget og skjelven stemme:

–Lakrispiper, segway, vannscooter, tilbake der de kom fra. Heeehehehe.

Han ser lengselsfullt mot en stor jerndør i endene av rommet. Bak døren høres det pusting og pesing. Stønning og sukking. Innimellom kommer utbrudd som «Mora Jens!» og «Snikislamiseeeering!». Hoksrud piler mot døren. Med full kraft river han og sliter han i døren. Legger hele vekten sin bak og forsøker å åpne den. Men den rekker seg ikke. Han hyler desperat.

–SIV! Ansvarlig finanspolitikk! Kompromiss! Regjeringsplattformen! Geløya!

Sylvi tar noen raske steg mot døra med korset dinglende etter seg som en hale. Hun har en bister mine når hun endelig når bort til Hoksrud som krymper seg desperat opp mot jerndør.

–Hald kjeften din!, gneldrer Sylvi hardt, og gir Hoksrud en kraftig fik over munnen med håndbaken, slik at han raver i retning Gjedda.

–Ja hold kjeft!, bjeffer Gjedda, og gir Hoksrud en ny fik.

–Unnskyld, unnskyld, unnskyld, ynker Hoksrud, mens han faller på kne og tar til å rydde opp Frp-pins og glasskår fra gulvet. Slipset tør han ikke røre.

Sylvis ansikt lyser plutselig opp. Den strenge mina erstattes med et flir. Og mens hun fikler hektisk med korset hun har rundt halsen, utbryter hun:

— Vi skriv noke stygt om han på Fjesboka! Staden der politikk blir forma og utført. Og Ei, Ei e mesias.

–Espen! Er treng deg!, roper Sylvi ut i rommet.

Og straks, ut fra skyggene svares det det med et hiss:

–Ja, min herskerrinne. Jeg er evig i din tjeneste.

Ut fra mørket kommer det en krøket og forpint skikkelse. Tynget av Macbooken som han drar etter seg med stort besvær og i møye.

–Espen! skriv noke stygt om nestleiaren på Fjesboka. Skriv slik at dei badar meg i blomster! Skriv slik at dei elsker meg!

Den forkrøplede skikkelsen hisser først irritert. Så blir det blir stille. Alle ser på den lille skikkelsen som lutende kryper rundt i randen av skyggene. Hoksrud sleiker seg nervøst om munnen og ser på de to andre. Så drar Espen opp Macbooken med et stønn, og begynner å skrive.

Med mumling og besvergelser hamrer han på tastaturet. Det hvite LED-lyset fra skjermen bader det oppspilte ansiktet hans. Ut fra besvergelser og hamringen kommer det etterhvert til syne: «FrP er mer opptatt av å reise på ferie med asylsøkere til hjemlandet, enn å sende dem hjem.»

–publiser–

En ond latter brer seg i islamofobavdeling. Nå skal de vise dem alle!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s