Mediatrening i representantboligen

Hun sukker høyt igjen. Uten at det ser ut som om det hjelper eller er til skade for den del. Faktisk har hun prøvd i fire timer å banke inn i den tjukke skallen til ministeren at det han har tenkt å gjøre er en jævlig dårlig idé.

–som sagt vil jeg fraråde at du og … ehr… venninen din stiller i debattprogrammet i dag.

— Å æ si te dæ at æ betal dæ itkj før å gje mæ slik idiotisk råd. Æ betal dæ førr å lær ho Bære å snakk på radio!

Hun sukket igjen. Hvorfor klarer han ikke å si navnet hennes riktig en eneste gang? Hun studerer den unge, vakre jenten, som sitter der med sine flotte trekk, store vakre øyne, brun, silkemyk hud og leppene skøvet litt overdrevent ut. Noe som gir henne et litt trassig utseende, som å kompensere for den naive og tidvis forvirrede viftingen med øyenvippene.

«Flotte pupper, er de ekte?», tar hun seg selv i å tenke. Ved siden av den vakre jenten sitter en gammel mann. Og ikke særlig vakker eller pen i noens bok. Men har en slags bøsete, primitiv sjarm. «Hulemann», tenker hun. Sjarmerende smil. Hun vurderer dem begge. Ser på jenta og tenker «Lykkejeger?».

Hun spør ham hvor toalettet er.

–Ha meg unskyldt, sier hun, og går mot badet.

Inne på badet plasserer hun håndflatene på kanten av servanten og legger vekten av hele overkroppen på dem. Hun lener seg fremover og ser på seg selv.

I speilet kikker en sliten kvinne tilbake. Huden er gusten og blek. Mørket under øynene er tydelig fremtredende til tross for iherdig forsøk å sminke dem vekk. Det pistrete håret, preget av utallige farginger, henger slitt ut fra en slags hestehalen. I det hun retter seg opp i kroppen og ser seg selv i profil, ser hun de tynne, beinete fingrene og mørke blodårer som tydelig makker seg under huden. Hun ser seg i helprofil i speilet og kniper seg selv irritert i sideflesket. Til tross for uthulte kinn, aktiv trening og knallhard diett var sideflesket der like fullt. Alltid.

Hun sukker. Hva er det med gamle griser som så lett lar seg forlede av vakre unge kvinner? Og hva i allverden er det den unge, vakre jenten vil oppnå?

Hun forstod at det var mye her hun ikke visste. Hun hadde jobbet som underdøkende journalist i Dagbladet i mange år, da media hadde råd til slikt. Etter det hadde hun forsøkt seg som frilanser med vekslende hell. Til slutt ble hun ble rekrutert til PR-byrået av en bekjent. Hun måtte få inn noe fast inntekt. Spesielt etter skilsmissen, og hun satt igjen med ansvar for ungene. Eksen hadde funnet seg en ung og vakker kjæreste, og han hadde ikke sett seg tilbake etter det.

— Drittsekk!, utbryter hun høyt. Hun stivnet til og lytter. Har de hørt henne inn i stuen? Hun lytter litt til. Hun kan høre mumling og litt fnising innimellom. Alt virker normalt. Hun puster lettet ut.

Hun kunne kjenne det i journalistgenet. Når noe ikke stemmer. En intiusjon som satt i ryggraden. Noe var helt galt.

Det var måten den unge kvinnen smilte og kniste når statsråden kjekket seg. Hun smilte med øynene og med munnen, men kroppen var lent bort og vekk fra ham. Når den aldrende ministeren strøk og tok på den unge damen var det som om hun spente seg opp som en buestreng nærmest umerkelig, men smilte like fullt.

Det var derimot svært tydelig at ministeren var svært betatt av den unge kvinnen. Han klarte nesten ikke å ta øynene fra henne, ble tydelig oppmuntret av hennes trillende latter når han kjekket seg. Han klarte ikke å holde fingrene fra henne, og brukte enhver anledning til å stryke og ta på henne. Og han smilte fårete. Hele tiden. Mannen var en omvandrende ereksjon.

Noe var galt. Men hun måtte undertrykke det. Hun hadde en jobb å gjøre. Penger å tjene. Barn å fø.

Hun trakk inn magen og stakk frem puppene og rettet opp ryggen, før hun tok tak i dørhåndtaket og gikk resolutt inn til de to flørtende.

— Før vi setter i gang vil jeg atter en gang fraråde deg fra å åpne opp for media. Selv om du har fått hard medfart allerede, vil du nå åpne opp et rotterace uten like. Media vil aktivt oppsøke deg, dine venner og din familie. De vil oppsøke deg oftere og mer aggressivt enn de til nå har gjort. Mitt råd er at du sitter helt stille i båten og rir av stormen til…

Ministeten utbryter med høy stemme.

–No e det nok! No gjer du jobben din, ellæs kan du be byrrå senne non anner!

Et lite øyeblikk var det som om masken til den unge damen sprakk, at hun mistet litt kontrollen, og et drag av noe ubestemmelig, noe fluktig, fór over ansiktet hennes når ministeren ropte opp. Men det var et lite nanosekund, så smilte hun igjen med øynene og munnen. Kontrollen gjennvunnet

— Skal vi sette i gang, da? Hvis du setter deg der borte. Fint! Ikke se i kamera, ikke se på ministeren. Bare se på programledeten når du snakker. Sånn ja! Når ministeten snakker, se på ham. Nikk og smil innimellom. Der ja. Flott. Ok.

Første spørsmål: …

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s