Jern-Erna

Med hendene fast foldet bak ryggen står hun og skuer over riket. Den blå buksedrakten sitter stramt rundt hoftene, og de høye helene gir henne en rett og stram positur.

Hun skuer over fjorder og fjell, berg og dal. Over merer og oljerigger. Her er hennes rike. Her er hun hersker. Hun ser over fungerende strukturer, fungerende institusjoner og infrastruktur. Og hun ser på velferdsordninger som virker, og glade velfødte borgere. Alt i alt er hun fornøyd med riket sitt.

Hennes meditering blir brått avbrutt. En høy røykhoste skjærer igjennom luften. Erna himler litt med øynene, setter på seg jernmasken, og snur seg rundt.

Masken hun bærer er honet ut gjennom flere tiår. Det første laget ble smidd i bystyret i bergen. Naglene som holdt spantene på plass ble slått inn som bystyreleder i samme by. De tynne, men kraftige stålplatene som dekket kinnene ble brutalt hamret ut da hun stod imot, og vant, kontrollen i Høyre. Nesebeskyttelsen ble til da hun overvant valgnederlaget i 2009. En maske som har tjent henne godt gjennom valgkamp og storpolitikk.

Der, gjennom to glugger i masken, ser hun Siv Jensen komme ramlende på alt for store sko. Siv sjangler fra side til side, og av og til tar hun utrolig nok to steg tilbake.

— Jeg ville nok ikke brukt de skoene, bemerker Erna tørt med sin silkemyke stemme.

Siv ser forundret opp på Erna. Hun har på ferden mot statsministeren strødt om seg med økonomiske analyser og regneark. Hun retter på den sorte kjolen med trykk på av lebestifter. Hun drar irritert i kjolen en ekstra gang. Kjolen har en lei tendens til å vrikke seg opp på magen når hun går.

— Hvordan går det med fiskeriministeren?

— Jeg tror det går bra.

— Jaha…

Det blir stille. Siv smiler nervøst. Hun liker ikke at Erna er stille. Hun kan såvidt skimte de blå øynene som rolig vurderere henne bak masken. Siv forstår at det er noe Erna ønsker. Men hva? Hun famler litt nervøst på en tetrinærrapport som nettopp har kommet inn fra direktoratet, og som viser alle piler opp. Siv trodde at Erna ville bli glad, men som alltid er hun likegyldig. Så Siv tar sats og mobiliserer så mye engasjement hun klarer.

— Her er rapport som…

— Legg dem der, svarer Erna og peker på et lite avhjelpningsbord på andre siden av rommer.

Siv kjenner at hjertet synker. Hun tar sats en gang til og blar ivrig frem en graf om økende syselsetting som hun vifter i retning Erna.

— Hvis du ser her går det som det suser i norsk økonomi, vi har en økning på…

— Bare legg dem der borte, sier Erna med sin rolige stemme, og peker på det lille avkastningsbordet en gang til.

— Men…

— Takk for hjelpen. Har fiskeriministeren flyttet sammen med elskerinnen sin? Spør Erna helt rolig. Det er umulig å høre om hun er sint eller lei, glad eller lykkelig. Stemmen er like behagelig som alltid, og masken like urørlig.

— Øh… ja. Jeg har snakket med ham og advart ham mot å…

— Takk. Var det noe mer? Stemmen kommer rolig ut fra den smale gluggen som gjemmer munnen.

–Nei… Nei… øh… Nei… Siv går litt kjeitete mot bordet og legger fra seg rapportene. Sirlig legger hun dem ned, og passer på at de beste tallene ligger på toppen, godt synlig. Hun snur seg tilbake mot Erna for å ta farvel, men Erna har alt snudd ryggen til og skuer utover landet.

Siv kjenner gråten presser seg på mens hun går mot døren. Hun åpner den forsiktig, og lukker den stille bak seg mens en tåre triller ensomt ned kinnene hennes, ned over trykket av lebestifter, og lander stille på skoen.

I det samme døren er lukket snur Erna seg raskt tilbake mot rommet. Het står samtlige av Høyres ministere og gruppeldere ettet rang. Ministerene først, gruppelederne bakerst. De står i ordnede geledd. De bukker dypt.

— Nå har FrP malt seg inn i enda et hjørne. Opposisjonen og menings-ytrere er opptatt av Sandbergs siste fadese. Gå nå ut og gjennomfør Høyrepolitikk mens vi kan. Jobb raskt i det stille. Her har vi skatter å kutte for de som har mye, og avgifter å øke for de som har minst. Velferdsgoder og trygdeordninger å rasere, og offentlig tilbud å privatisere.

Ernas stemme klinger som myk silke.

Et unisont rop fra ministrene og gruppelederne flerrer gjennom luften som en pisk. Et rop som står i sterk kontrast til den balanserte og rolige kvinnen som står og skuer over dem. De svaret i kor:

— Javel Fru Statsminister!

Så trer de av, og marsjerer taktfast ut av rommet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s