Spilittelsens Herre — eller hvordan Listhaug ble nestleder i FrP

I den mørkeste avkroken av stortinget sitter en sammenkrøket og blek skikkelse. Det pistrete, hvite håret henger i floker ned til skuldrene.

Det store hodet går fra side til side, duvende i fast takt mens den leter etter noe i mørket. Innimellom stopper den opp og hisser sint, hveser til seg selv.

– Sssstøre! Sssstøre!, spytter den ut mellom sammenbitte tenner, før den tar til å leite videre.

— Min kosssteligste. Vi ssskal vissse dem. Javissst min kosssteligssste! Vi ssskal vissse dem! Ssstøre! Ssssstøøøøree!, hveser hun mens hun nok en gang forsøker å fri til media. Men det er bare mørket som svarer henne

Forfallet til dette forkrøpne vesenet som famler hvileløst rundt på stortinget begynte den dagen hun mistet den. Det kosteligste. Og det var Støres feil.

Hun hveser og spytter når hun tenker på ordet Støre. Men hun klarer ikke lenger å huske hva det var, dette Støre. Eller hva det var hun mistet eller hvorfor. Men hun leter fortsatt. For hun vet at om hun finner det hun mistet, vil hun atter en gang reise seg.

Og slik har det vært i dager, i uker, i måneder. Hele flere måneder har vesenet forgått i stortingets glemsel fra fordums tid. En tid da hun var i alles øyner og på alles lepper.

Sakte har hun blitt til dette krypende vesenet ved maktens røtter. På uhvilelig søken etter sin kostligste.

Men en dag begynner røttene å dirre. Hun været noe kjent. Noe ubehagelig. Noe farlig. Men hun har ikke tid å dvele ved det. Hun må fortsette å famle i mørket.

Med ett trefferen lysstråle henne. Litt forvirret kikker hun opp. Det sterke lyset treffer henne i øynene. Det svir i huden. Skarpt! Det er skarpt! Lyset er skarpt, tenker hun forvirret. Hun løfter hånden foran ansiktet for å verne seg mens hun snur hodet vekk. Men det hjelper ikke. For lyset når helt ned til henne der ved maktens røtter.

Ut fra lyset høres sinte stemmer. Banning og spotting. Stemmene blir høyere og høyere. Og ut fra lyset strømmer det en elv av FrPere. De bærer med seg en en skrikende og sparkende Per Sandberg. Han brøler som en okse, og vrir seg voldsomt. Men når det ser ut som om han skal klare å rive seg løs, strammer FrPerne grepet og holder ham fast.

Fremst går Keshvari og Gjedda. Begge utstyrt med fakler og høygafler. De roper sint til Sandberg, og anmaser massen med FrPere. Det er amper stemning.

Prosesjonen stopper foran det forkrøpne vesenet som forsøker å gjemme seg dypere i mørket. Hun ser urolig på mobben.

De slipper Sandberg ned, og danner en ring rundt ham. Sandberg forsøker desperat å bryre ut. Han tar fart og løper alt han har, men blir stadig kastet tilbake til midten.

Så høres Gjeddas og Keshvaris stemme som bryter harmdirrende gjennom luften. De snakker i kor, som med én tunge.

— Sandberg. Du har sveket ditt parti, ditt folk og vår politikk. Vi fordømmer deg og gir deg vår strengeste straff!

Med et rykk vender de andre FrPerne Sandberg ryggen. Han faller skrikende på kne. Sakte men sikkert løses sandberg opp i små lys som sakte svever rundt. En stund kan man skimte formen av Sandberg, men etter hvert blir den mer og mer utydelig. Til slutt er det bare mangen små lys som sakte siger rundt hverandre.

Og ut av denne løftes det en gullstol. Og på denne gullstolen kan man skimte Letnes som svever lett over sirkelen. Og et lite øyeblikk gir hun fra seg et glimt, før hun svinner hen til intet.

Men Sandbergs lys skinner enda. De små lysene begynner å rotere raskere og raskere. Før de til slutt spres til alle kanter.

Tilbake i sirkelen, der Sandberg en gang stod, står det en liten mann. Han går sakte mot det sammenkrøpne vesenet med armene løftet som til en omfavnelse.

Vesenet står som forsteinet og ser storøyd på opptrinnet foran henne. Men så ser hun t-skjorten til den lille mannen. Et glitrende trykk, pulserende i gull:

Én retorikk skal samle dem, én retorikk skal finne dem, én retorikk betvinge dem og i mørket binde dem.

Hun kjenner kraften som strømme gjennom kroppen. Håret flommer utover, gyllent og vakkert. Fargen kommer tilbake i ansiktet, med røde roset i kinnene. Og hun står rakrygget og nydelig igjen.

Så, med et sus, kommer det til syne fra det sydende mørket et kors. Hun stiger opp på det. Og Keshvari jubler. Og Gjedda jubbler, og FrP jubler og mørket jubler.

— Det e funnet!, roper hun. Det e funnet! Ej e igjen hel! Nå skal ej bade aviser, fjernsyn, radio og sosiale medier i splittende retorikk, ej skal finne alle sinte, bitre og marginaliserte sjeler, og jeg skal binde dem alle!

Listhaug skinner atter en gang. Og til jubel stiger hun opp til maktens tinder, løftet av korset. Og atter en gang pryder hodet hennes av en glorie av torner.

Men hva hun en gang var, har hun ikke glemt. Å nei. Hun har ikke glemt.

Støre.