Historien om Kallmyr og Au Pairen føyer seg inn i et større narrativ om fattige og rike, om eldre, hvite menn og unge brune kvinner, og ikke minst om hvordan penger for noen gjør de mest ondskafulle handlinger moralsk aktverdig.
Tanken kom til meg da jeg leste innlegget av redaktør Gunnar Stavrum i nettavisen. Etter hvert som jeg leste dukket det opp et ubehag. Ikke i forhold til saken, for det er egentlig ikke en stor sak, og forhåpentligvis en ærlig misforståelse fra Kallmyrs side.
Det som vekte ubehag var noe urovekkende i argumentasjonen til Stavrum. Noe jeg hadde sett før.
Svært forenklet kokte Stavrum saken om Au Pairen ned til at Kallmyrs handling var moralsk høyverdig og alturistisk ved å la den unge Au Pairen bo gratis hos ham mens UDI behandlet oppholdstilatelsen. En uselvisk handling for å hjelpe en stakkars kvinne i nød. Noe alle ville gjort, argumenterer Stavrum.
Smaken jeg fikk i munnen ble besk, og ordene motbydelige. For nettopp denne argumentasjonen hadde jeg sett før. Dette var veldig likt ordene de som reiser til Filipinene for å kjøpe sex også anvender. Deres argument er at ved å kjøpe seksuelle tjenester nærmest avhjelper fattigdom, og derfor blir deres heller tvilsomme handling en høyverdig handling. Det samme ser vi igjen i overgrepssaker, blant annet ved bestillingsovergrep. Det kan virke som om mange tenker at så lenge det er et bytte til stede, altså penger mot en tjeneste, er dette helt i orden samme hva tjenesten er. Og ved at det er gjort med fattige mennesker, så blir kjøpet omgjort til en handling om å hjelpe.
Nå har jeg hverken Stavrum eller Kallmyr anklaget for slike handlinger. Langt derifra. Men dette inngår i et større narrativ som disse to herrene uforvarende er med å oppretholde.
La oss se på Au Pair-ordningen. Dette er en ordning som er ment som en kultur- og språkutvekslingsordning. Praksisen har blitt at Au Pairer er en billig måte for velstående familier å få hushjelp på. Mange Au Pairer forlater mann og barn for å tjene inn penger for familien sin. Samtidig er ikke Au Pairen beskyttet på samme måte som en arbeidstaker, noe som legger til rette for misbruk av ordningen. Og i noen tilfeller overgrep. En Au Pair er på vertsfamiliens nåde.
At noen mennesker i desperasjon finner seg i å innordne seg i en slik skeiv maktrelasjon betyr ikke det at det er riktig. Kanskje heller det motsatte.
Vi ser det samme i tekstilfabrikker der kvinner arbeider i slavelignende forhold for å levere klær til vestlige kunder. Det finnes utallige eksempler på at fattigdom blir brukt av rike til å oppnå goder, og der fattige gjør det de må for å overleve. Det er ofte kvinner og barn som lider under forhold som for oss virker utenkelige.
Historien om Kallmyr og Au Pairen handler dypest sett om hvordan rike mennesker utnytter fattige på en systematisk måte. At Kallmyr har Au Pair og hjelper denne handler ikke om å være grei eller snill, men om å få beholde en underbetalt hushjelp. Dette er ikke Kallmyrs feil, han bruker systemet slik det er lagt opp til.
Men han er samtidig med på å oppretholde dette systemet, og får støtte av Stavrum. Sett utenfra er det vanskelig å fri seg fra at dette er hvite mektige menn som slår ring om hverandre, og en fattig kvinne fra filipinene som innordner seg deres vilje.
TenkeTanker 