About fimreite

En skjeggete skoleleder som mener mangt om mye. Blir lett hissig og er allergisk mot toskeskap og sure unger. Er vara i Bergen bystyre for Arbeiderpartiet. Har en broken fortid som frilanser og kommunikasjonsguru.

Blåtirsdag

Arbeiderpartiet gjorde et utrolig dårlig valg. Valgresultatet ble så dårlig at det til og med siver gjennom Oslosmoggen og inn i Folkets Hus på Youngstorget.

La oss først se på forutsettningene: Arbeiderpartiet har vært fire år i opposisjon, og burde i løpet av denne tiden fått regjeringsslitasjen restituert. Men det er lite restitusjon å spore. La oss være ærlig. Arbeiderpartiet er overhode ikke et oposisjonsparti, for selv i oposisjon oppfører Arbeiderpartiet seg som om vi er i posisjon. Det er en dårlig strategi når vi står ovenfor FrP som oppfører seg som om de fortsatt er i oposisjon, og hyler som en stukken gris bare det kommer en antydning til kritikk.

For det andre burde en regjeringsslitasje, kombinert med svak ledelse, agressiv retorikk om svake grupper, offentlig konflikter mellom statståder og støttepartier, en liste med løftebrudd like lang som Siv Jensens kjole, undergraving av stortingets vedtak, og pengebruk som fulle sjømenn virkelig ha gjort døra høg og porten vid for Arbeiderpartiet. Men den gang ei.

Som du ser bruker jeg et helt avsnitt på å liste opp noen av de overordnede nederlagene og lastene til regjeringen. Som en konsekvens har både Høyre og FrP mistet stemmer. Men forbausende lite i forhold til alt rabalderet som ligger og dupper i kjølvannet av gjentatte tabber og feilskjær.

Men Arbeiderpartiet? Hele venstrefløyen i norsk politikk har gått frem. Rødt og SV er styrket, MDG har gått litt frem. Mens Senterpartiet har fått en gigantisk opptur. I grell kontrast til Arbeiderparties nedtur.

Så til grunnene. Det er mange. En viktig grunn er feilet valgkampstrategi. Arbeiderpartiet har satset feil. Virkelig feil. Alle skal med, og alle i arbeid var en kalkun som hjelpeløst forsøkte å fly. Vingene flakset impotent og kraftløse, uten i stand til å få den overvokste og fete kroppen opp fra bakken. Og til tross for at kalkunen havarerte med meldinger om økt sysselsetting, så ga vi flatt til siste slutt.

Nå må det sies. Den økonomiske krisen er på langt nær over. Europa sliter fortsatt og er i en slags tilstand av krise. Arbeidsledighet, lav økonomisk vekst og sosial uro er bare tre ting som kjennetegner andre vesteuropeiske land. Også her hos oss er utsiktene blekere enn før 2012. Men det spiller ingen rolle at vi er på vei mot stupet. For folk og næringsliv er ikke interessert i en korrekt virkelighetsbeskrivelse. Det er med politikk som med værmeldingen: Vi lytter til den som lover oss mest godværsdager.

Det er også andre grunner til nederlaget som vil komme til etter hvert. Men for meg er det én grunn som skiller seg ut.

Denne grunnen er partileder Jonas Gahr støre og Trond Giske. De er dyktige politikere, intelligente og kompetente mennesker det står stor respekt av. Men de mangler det man på godt norsk kaller x-faktor.

Ingen av dem engasjerer eller treffer med budskapet sitt. De har lav grad av karisma og de fremstår kjedelige og uengasjerte. De blir oppfattet som mørkemenn som svartmaler den skarlagenrøde norske himmelen.

Løsningen? Vi trenger fortsatt dyktige veteraner som Trond og Jonas. Utfordringen vår ligger i at det ikke er noen klare arvtaker. Ingen ny Jens, Trygve, Gro eller Einar beredt til å fylle skoene til våre to dyktige ledere. Så her har vi en kultiveringsjobb foran oss.

Men la en ting være klart: Det er ikke Jonas eller Trond sin skyld at vi feilet så ettertrykkelig i dette valget. Det er vi, medlemmene selv, som må ta det ansvaret. Det er vi som har stemt disse to herrene inn som ledere, og det er oss selv som har stemt frem strategiene og partiprogrammet. Det er vi, Arbeiderpartiet, som på så forferdelig vis har ødslet bort denne sjansen.

Synd og skam hører hjemme i kirka, i politikken hører løsninger til. Vi må finne vår løsning. Og vi må finne den riktige løsningen, uten at de går på tvers av våre verdier som fellesskap, solidaritet, likhet og frihet under ansvar.

Løsningene ligger i gode prosesser. Og gode prosesser kjennetegnes av at alle er med.

Vi har en viktig jobb foran oss. Viktigere nå enn noen gang, til å kjempe mot høyrepopulisme og ulikhet, ta de svakeste i forsvar, jobbe for miljøvern og en sunn og bærekraftig vekst forankret i folket, i næringslivet og i fagforeningene.

Kammerater. Fremtiden er foran oss, ikke bak oss. La oss løfte blikket og skue frem.

Derfor må du stemme Arbeiderpartiet på mandag

Vi er i slutten av tidenes merkligste valgkamp. Vi ser småpartier sprade rundt som selvsikre konger, og de to store mastodontene i norsk politikk, Arbeiderpartiet og Høyre sliter på hver sin måte.

Arbeiderpartiet

Høyres politikk har druknet helt i støy og ville utspill fra sammarbeidspartiene. Høyre og statsminister Erna Solberg har vist et utad dårlig lederskap. FrP har fått ture på som de vil. FrP Statsråder har motarbeidet regjeringen, og kjører sitt eget løp. Åpne konflikter i media mellom KrF og FrP, og Venstre og FrP. Erna Solberg må aktivt ut og ta avstand til utspill fra egne statråder. Maken til regjeringskaos har vi ikke vært vitner til siden krigen.

Mitt eget parti, Arbeiderpartiet, har på sin side ikke klart å koble seg på, eller inn, i velgernes hjerter, og har bommet på kampsaker. Sysselsettingen øker, og bunnen faller ut av valgkampstrategien «arbeid for alle». Jonas og Trond klarer ikke helt å riste av seg en aura av elite og akademia.

Til tross for dette er det tre viktige grunner til at din stemme bør gå til Arbeiderpartiet på mandag.

1. Eneste virkelige garantist mot FrP i regjering

Stemmer du MDG, SV eller Rødt for å slippe FrP i regjering? De er småpartier, og en stemme på disse kan føre til at FrP og Høyre får flertall sammen. Des flere stemmer på AP, desto tryggere er du på at FrP blir kastet ut av regjeringskontorene og inn i den tabloide oposisjobstilværelsen de fortjener.

Arbeiderpartiet kan også styre uten støttepartier, men trenger din stemme for å stå tryggere og sterkere mot høyrepopulistene og Listhaugs retorikk. Stem Arbeiderpartiet hvis du vil bli kvitt Trump-klonene.

2. Økonomisk og politisk stabilitet

Arbeiderpartiet forstår regnskap og mennesker, og at det ene ikke utelukker det andre. Vi vet at vi ikke kan bruke mer penger enn vi har, og at oljefondet er for fremtiden.

Vi vet at en sunn og fornuftig næringspolitikk er veien å gå, samtidig som det stilles krav til arbeider og bedriftseier. Vi går i tett samarbeid med både bedrifter og arbeidstakere og skaper de beste forholdene som kan tenkes for at alle parter i abeidslivet får det så bra som mulig.

Vi vil ikke godta statsråder som sier regjeringen og stortinget midt imot, kjører sitt eget sololøp og skaper splid og usikkerhet. Vi står sammen, og du får en tydelig og forutsigbar politikk. Investorer elsker politisk stabilitet. Du bør også like det. Stem Arbeiderpartiet.

3. De best kvalifiserte til jobben

Hvis du var en arbeidsgiver, ville ikke du ha ansatt den personen med den beste CVen og de beste resultatene?

Arbeiderpartiet har de beste folkene til jobben. Jonas har vært både finansminister og utenriksminister, Trond har også vært minister. Ingen andre partier har så mange erfarne folk å sette inn i regjering som Arbeiderpartiet. Vi har et stort tilfang av erfarne og kompetente mennesker som går rett inn i regjeringsapparatet og leverer fra dag én. Ingen fomling. Ingen nøling. Ingen usikkerhet. Her blir det orden i sysakene. Og du fortjener et kompetent og samkjørt regjeringsapparat etter de fire siste årene med rot og kjekling.

På grunn av dette og mye mer:

Stem Arbeiderpartiet på mandag.

Selgerne som ikke ville selge

Jeg skal ha meg en flatTV for å gjøre vår forsømte kjellerstuen om til et underholdningsrom for store og små. Men å anskaffe en ny flatTV har vist seg å være like komplisert som hjernekirurgi, eller deromkring.

I den forbindelse har jeg tatt to turer til Lefdal, fast bestemt på å kjøpe en på forhånd nøye utvalgt flatTV. To ganger har jeg returnert uten noen TV i det hele tatt, flat eller ei.

Den første flatTVen jeg hadde sett meg ut var en LG fra fjorårets sortiment. En helt ok tv, men ikke noe mer enn det. Den manglet en og annen årsaktuell gimmick, men ville gjøre nytten for meg og mitt bruk.

Jeg fikk etter litt møye tak i en selger. Han kunne fortelle at han ikke kunne anbefale den tven jeg hadde bestemt meg for. I stede prøvde han å selge inn en OLEDtv. 10 tommer mindre og 4.000 dyrere. Videre fortalte han varmt om de nye HDR 10 standardene og dolby visual som nå var kommet, og ville være definerende for fremtidens tver. Noe min utvalgte tv manglet.

Etter hvert førte dette til at jeg ikke lenger ville ha den flatskjermen jeg hadde sett meg ut. Problemet var bare at alternativene han ga meg var enten for dyre, for små eller for dårlig innmat. Jeg ga opp og vendte hjem.

Uken etter var det salg på en 60 tommer, det også LG, med alle de riktige benevnelser, kraft og oppskalleringer som tenkes kan. En TV fra mellomsjiktet. Eneste aberet var at den var 5 tommer mindre enn det jeg ønsket. Etter å ha googlet litt fant jeg ut at 60 tommer var greit i forhold til en sitteavstand på mellom 3 og 4 meter. Og som var det jeg trengte til kjellerstua.

Atter en gang mannet jeg meg opp og marsjerte målbevisst inn på Lefdal. Denne gangen ble jeg raskt betjent av blid ung mann med masse energi. Han hadde ganske sikkert tatt et par Redbull for mye.

Han pratet og pratet, han avbrøt meg når jeg forsøkte å stille spørsmål, og han snakket like fort som en auksjonarius.

Han erklærte at mitt valg av TV ikke var et godt valg, og mente videre at dette ikke var et godt tilbud. Han kunne også fortelle at 60 tommer var en ukurant størrelse. Deretter viste han meg en 65′ som var dobbelt så dyr som den jeg hadde bestemt meg for. Ikke bare var den dobbelt så dyr, men den var grunnleggende dårligere på alle aspekter. Med unntak av på et felt: Den hadde en 65 tommer skjerm.

Jeg forstod raskt at han ikke kjente godt nok til flatskjermene han solgte. Det vil si, han var mest interessert i å vise meg hvor brukervennlig og estetisk vakker den var. Metallramme og det hele. Og hvordan menyene fløt! Ach Himmel! Han la ut om brukervennelighet og oppdateringer på Tizen VS Android og Gud vet hva. Jeg forsøkte flere ganger å lede samtalen inn på spesifikasjonene og bildekvaliteten, men ga etter hvert opp.

Til slutt ble jeg ganske irritert, og avbøt at «jeg bryr meg fuck all om hvordan tv’en ser ut. Det jeg bryr meg om er bildekvalitet!».

Det oppstod en slags pinlig stillhet. I det minste for min nyervervede selgervenn å være. Så fortsatte han å prate som før, bare litt saktere.

Med to-åringen i ene handa, og en papirlapp i den andre, tuslet jeg slukøret ut av Lefdal for andre gang på to uker. På papirlappen stod det listet opp tre tilbud på flatskjermer som ikke var aktuelt å kjøpe. Blant annet den jeg hadde bestemt meg for å ta med meg hjem en snau time tidligere.

Trumpeffekten

Trumps kontroversielle politikk gir oss her på berget både muligheter og utfordringer.

Utfordringen ligger i Trumps amorøse flørting med Russland. Det er ikke tilfeldig at Russland tilspisset sin retorikk mot Norge, økte sine militære aktiviteter og skøv Norske politikere ut i den russiske vinternatten. Denne tilspissingen sammenfalt med Trumps valgseier.

Russland tolket signalene fra Trump dit hen at USA i verste fall ville bli mer proteksjonistisk, og legge mer ansvar over til den enkelte nasjon i NATO. I beste fall ville USA knytte sterke bånd med Russland, og betrakte dette bilaterale samarbeidet mer betydningsfullt enn NATO. Putin har trolig hatt noen våte drømmer om USA og Russland som deler verden mellom seg som i fordums sovietisk tid.

Russisk skrutvinge
Disse to mulighetene åpnet et større handlingsrom for russerne, som nærmest øyeblikkelig satt Norge i en skrutvinge. Under Obama visste russerne at NATO og vesten stod støtt og samlet. Og til tross for at Norge er et lite land med et puslete forsvar, hadde vi lyttende ører, varme hjerter og klingende mynt i Washington og Brussel. Ikke en pusling å bølle med, selv om puslingen krevde fiskeri- og territoriale rettigheter rundt Svalbard, Nordishavet og Arktis.

Beijing sparker opp dører
På den positive siden var det en annen stormakt som endret holdning til Norge. Da Trump ble valgt inn, endret Kina sin holdning til oss nærmest over natten. Som ved et trylleslag åpnet Beijing dørene på vidt gap. Man kan nesten si at kineserne selv sparket opp dørene.

Nå kan det hende at Beijing hadde satt en tidsfrist, eller det var andre faktorer som førte til denne plutselige endringen. Men trolig var det mine fienders venner må bli mine venner. Norge ble strategisk relevant for Kina. Eller kunne i det minste bli det.

Forsmådd Kina
For igjen. Norge har gode kontakter og er sterkt knytter til USA. Og vi blir lyttet til i Washington. Like vel: Under Obama var det viktigere med handel og sammarbeid mellom USA og Kina enn at Kina var forsmådd på grunn av nobelsprisutdelingen til Liu Xiaobo

Trump overtydelige signaler og nærmest åpne agresjon mot kina, fikk kinesiske toppledere til å se at deres lukrative inntjeninger kunne bli truet av en uforsonlig og ustadig Trump. Og kanskje til og med åpne konflikter i områder med Kinesiske interesser?

Enter Solberg
Kineserne måtte endre strategi. Norge gikk fra å være strategisk irrelevant, til å bli en av flere viktig brikke i å jobbe rundt USA, og sikre kinesisk innpass og innflytelse hvor enn den måtte finnes. Dørene i Beijing føk av hengslene, og inn steg Solberg og en siklende norsk handelsstand.

Men Trump har vist seg ustadig og uforsigbar. Plutselig godsnakker han med kineserne, og ønsker handelsavtale og tett sammarbeid. Og selv om Beijing fortsatt er fornærmet på norge, og vi har mistet vår strategiske relevans, har de like vel ønsket oss velkommen inn.

For er det noe Kineserne hater, er det å miste ansikt. De har falt på sitt eget sverd, og har gitt seg selv det eneste alternativet å smile stivt og ønske velkommen disse hvitbleke kjempene med store neser inn i folkerepublikken de på det groveste har fornærmet med å dele ut en høyt aktet utmerkelse til en fiende av folket.

Tilbake til Russland
Putins våte drøm om å sove i skei med USA forsvant raskt da 59 tomahawkmissiler hamret inn i en syrisk militærflyplass. Angrepet kom dager etter et gassangrep på sivile, utført av det russiskstøttede Assadregimet. Det viser seg at Trumps USA ikke er så proteksjonistisk som man skulle få inntrykk av. Og de svarer med makt uten å blunke.

Plutselig er Putins handlingsrom mer begrenset enn da Obama satt i det Hvite Hus. Obama var sterkt kritisk til bruk av militære virkemidler i utenrikspolitiske spørsmål. Blant annet unnlot Obamaadministrasjonen å bruke militær makt da Assadregimet brukte gass sist gang. Og Obama unnlot å bruke militære virkemidler da Russland angrep og anekterte Krim. Den nye administrasjonen har vist seg å være raske med å bruke militære virkemidler.

Russlands nyervervede mot kan vise seg å bli en ganske impotent affære. Spesielt når det sitter en uforsigbar og konfliktglad Trump på den andre siden av Atlanterhavet, og vestlige sanksjoner sakte men sikkert maler den russiske økonomien i stykker.

Tyskland tør opp
Og til slutt. Trump antieuropeiske retorikk og konfronterende linje, i kombinasjon med brexit, har ført til at Tyskland tør opp. 

Tyskland jobber nå med å redde Europaprosjektet, styrke EUs økonomi og samhold. Og de har bevilget mer penger til forsvar. Som fører dem til tops i Europa hva gjelder militær kapasitet og styrke. Norge er også her på godfot med både EU og Tyskland. Så et styrket EU og et mektigere Tyskland taler i vår favør, fordi vi kan fri til Washington, Brussel og Berlin hvis det er noe vi trenger.

Så langt har Norge nytt godt av Trumpeffekten. Men om dette vil forbli slik, er umulig å vite. For Trump oppererer etter sin egen logikk og uforståkelige innfall.

Hva fremtiden bringer er umulig å spå. Men det levner ingen tvil om at vi lever i en interessante tider.

Sven Egil Omdal, ministeren og korset

Sven Egil Omdal gikk hen og åpnet pandoras eske. Nå blir han forsøkt korsfestet av Listhaug og hennes menighet.

Av og til bør man holde kjeft, selv om det klør i fingrene og man er provosert til beinet. Sven Egil Omdals facebookpublisering om Listhaugs kors under det omstridte kristenseminaret «Oslo Symposium» når nye høyder hva gjelder moralsk forargelse.

At Listhaug aktivt bruker det at hun er Kristen til å fremme seg selv som politiker er kjent. At en politiker kler og ter seg etter publikum er også kjent. At Listhaug lar korset henge godt synlig i et kristent seminar er altså å forvente. Ingen nyhet der, før Omdal fikk den ufattelig gode ideen å telle korsbilder av Listhaug og poste funnet på facebook.

Å påpeke det åpenbare
Det er her det med å holde kjeft kommer inn. Å påpeke det åpenbare er ikke alltid like lurt. Og hvis man skal påpeke det åpenbare, må man tenke seg godt om før man trykker enter. Det har de fleste av oss erfart. Nå også Sven Egil Omdal.

Uttalelsen hans på facebook var dårlig underbygd, og bar preg av emosjon. Telleøvelsen viste seg også å ikke tåle nærmere ettersyn. Faktisk begynte pressen å telle bilder for harde livet av Listhaug, med eller uten kors.

Like vel: I politisk kvarter(eller nyhetsmorgen) på P2 den 6. mars kunne Listhaug fortelle at hun som statsråd hadde begynt å bære korssmykket oftere, og begrunnet dette med at det var tøft å være minister.

Falske nyheter?
Hun bekreftet altså Omdals antakelse om at hun hadde begynt å bære korset oftere. Forskjellen var at der Listhaug forklarte det med at hun trengte det som åndelig støtte, så Omdal det som politisk taktikkerier.

Det er altså tolkningen av denne handlingen Omdal og Listhaug er uenig om. Og tolkninger av faktiske forhold er ikke fake news som Listhaug påstår. Så her må man ha begrepene klart for seg.

Om noe, er dette en diskurs. Begge parter ser det samme, men tolker ulikt ut fra eget ståsted. Begge kjemper om definisjonsmakten til dette spesielle korset på denne spesifikke politikeren. Så langt ser det ut som det er Listhaug som vinner frem.

Sinna og forsmådd statsråd
Det jeg reagerer mer på, er Listhaugs sterke reaksjon på Omdals utspill. Hun burde holde seg til å dementere påstandene til Omdal, og konkludere med at dette er feil. Det er hun i sin fulle rett til å gjøre. Hun kunne til og med kommet unna med et «jeg er såret og lei meg for påstandene som legges frem mot meg.».

I stede fyrer hun løs med superlativer og svartmaling. Hun utaler at dette er det verste hun har opplevd, fake news, hun har tålt mye etc. Det er så uverdig å høre på et maktmenneske som bærer over seg på denne måten på grunn av kritikk.

Og det er i denne reaksjonen det største overtrampet ligger. For hun er et maktmenneske med en fremtredende posisjon. Man kommer ikke stort høyere i Norge enn minister. Og som minister blir man ofte utsatt for merksnodige kritikker og innvendinger. Og det er statsrådens demoktatiske lederplikt å svare på slike utspill på en seriøs og respektfull måte. Kall det gjerne maktens byrde.

Skaper et fiendebilde
I stede går hun skarpt ut og skaper et fiendebilde av Omdal. Samtidig tar hun fokuset bort fra politikk, og trer inn i emosjonenes rike. Når man også spiller på religiøsitet, begynner blandingen å bli svært så brannfarlig. Og potensielt livsfarlig.

Ja. Omdal kom skeivt ut med en melding på Facebook. Men korset som Listhaug bærer rundt halsen er alt for lite til å korsfeste ham på.

Vi bør kunne forvente mer av våre folkevalgte ministere enn emosjonell raljering. Hva med litt profesjonalitet til en forandring?

Media + høyrepopulisme = sant

Historien om fremveksten til den populistiske høyresiden, er et kjærlighetsdrama mellom media og populistene.

Uten medias oppmerksomhet hadde trolig den populistiske høyresiden fortsatt vært et marginalt fenomen. Selvfølgelig er dette en forenkling. Det er andre mekanismer og samfunnsstrømninger som har vært med å løfte høyrepopulismen opp og frem. Men media har vært instrumentell i å føre den nye høyrepopulismen til makten.

Konfliktlinjer
For å finne en forklaring på dette må vi se på noen grunnleggende trekk i media. Journalister ynder å trekke det man kan kalle konfliktlinjer mellom to parter. Altså det er én part mot en annen part. Det er foreldre mot barnevern. Arbeidsgiver mot arbeidstaker. Det er brukere mot NAV. Pasienter mot sykehus. By mot land. Makt og motmakt. Du forstår sikkert tegningen.

Og her kommer vi inn på elsk-hat forholdet media og den populistiske høyresiden har til hverandre. Selv om store deler av media, og spesielt kommentariatet, er grunnleggende uenig i det populismen står for, skriver de spaltemeter på spaltemeter om populistene. Oftest med negativt fortegn.

Grunnen til denne interessen er at populistene tegner en tydelig konfliktlinje. Refleksjon og nyanser passer like lite hjemme hos populistene som i media. Det er i denne enigheten om å forstå verden i svart-hvitt, eller nærmere bestemt kun i hvitt eller svart, at media og populistene byr hverandre opp til dans.

For populistenes del får de et talerør for sine meninger. Om det så er eliten, innvandring, muslimer eller selve demokratiet som er mål for populismens harmdirrende protest, passer denne spissingen og den manglende interessen for å ta den andres perspektiv inn i pressens dramaturgi. Som en ekstra bonus får populistene klage over den skeive dekningen de får av pressen. For å i neste øyeblikk løpe tilbake til den samme journalisten som de nettopp har kritisert for å fremstille dem på en dårlig måte, og fyrer løs med nye synspunkter.

Ledende populist i tiår
Vi har siden 80-tallet hørt Carl I. Hagen male et bilde som i beste fall er 1/10 rett om innvandring, integrering, eldreomsorg, helsevesenet, veistandard og så videre. Hagen påberoper sitt syn som en absolutt sannhet. Og grunnen til at hans sannhet ikke blir gjort noe med er at eliten dekker over denne ubehagelige sannheten. Siden Hagen tross alt har 1/10 rett, vil flere kunne kjenne seg igjen i budskapet han formidler. Og det et budskap som så alt for godt passer inn i medias forenklinger og konfliktlinjer.

Når Carl I. Hagen gjennom nesten fire tiår har insistert på at han representerer den eneste sanheten og den rene fornuften, vil til slutt et tilstrekkelig antall tro på det. Selv om media til dels latterliggjør, til dels har satt harde fronter mot Hagens synspunkter, har de gitt ham mye plass i både aviser og fjernsynsdebstatter. Og dermed også et talerør.

Toer sine hender
Media har vært instrumentell i å føre høyrepopulismen til makten. Og de er uten evne til å forstå sin egen rolle. Om noe vil de toe sine hender og med rette påstå at de hele veien har kritisert og advart mot populismens fremvekst.

Slik sett fortjener pressen og høyrepopulismen hverandre. Begge har overfladiske og forenklede analyser, de legger begge skylden på alle andre enn seg selv, og begge anvender konfliktorientert språk.

Vi har nå fått mange Carl I. Hager som går ut og propagander sine harde og ytterligående synspunkter. Og selv om høyrepopulistene nå er i posisjon, anvender de den samme retorikken som da de var i oposisjon. Men denne gangen er det selveste demokratiet og ytringsfrigeten de kritiserer for å være imot dem.

Antidemokratisk strømning?
Uten at media tar et steg tilbake og forstår sin egen rolle i høyrepopulismens fremvekst, kan media nok en gang bygge oppunder en bølge som høyrepopulismen kan ri på. Sist gang red populistene rett inn i regjeringskontorene.

Denne gangen går populistene løs på grunnsteinene i demokratiet, som ytringsfriheten og at flertallet vinner frem. Gloser som falske nyheter og oppfordring til å bryte vedtak i stortinget øker i hyppighet.

For høyrepopulistene begynner gjennom pressen å vise urovekkende tendenser. Tendenser mot at de som er imot høyrepopulismens sannhet, også er en folkefiende.

I mi tid

Eg ser djupe dalar
Mørke juv
Høge murar

Eg ser mennesker med avmakt
Eg ser at dei trur
Forleda og forført
Eg ser at stormen ikkje snur

Eg ser kjensler
Frakobla røynda
Eg ser forrakta aukar
For dei som ikkje trur

Eg ser at dei som får makt
Spyttar og sparkar som takk

Eg ser dei
Som gjer
Får mindre
Men trur dei får meir

Eg ser
men det hjelp ikkje å rope

For dei har bestemt seg
Dei som har gjeve
Og dei som har fått

Samhaldet forvitrar
Fornufta forgår

No er det toskeskap som rår

San(d)heten om Johaug

Hele dopingsaken mot Johaug er en Svensk konspirasjon.

Jeg har det fra sikre kilder. Johaug er uskyldig. Hun ble påtvunget dopingsalven av svenske, kvinnelige idrettsutøvere.

Facebook sier at svenskene var supersjalu på Johaug fordi hun er så sjukt perfekt. De svenske idrettsjentene er i tillegg til å være helt sinnsykt dårlige, også stygge og feite. Også lukter de vondt.

De synes at den perfekte Johaug var vakker både innvendig og utvendig. Og de styggfeite svenske idrettsjentene med skeive tenner og pissgult, tynt pistrete hår ville gjøre Johaug stygg på alle måter.

En natt da Johaug sov vakkert med snille drømmer, snek de svenske idrettsjentene seg inn til henne. Og mens Johaug drømte om å vinne hederlig med blodet boblende over av renhet, gode intensjoner og uselviske handlinger, dro de svenske idrettsjentene ned sine svette treningsbukser. Så tok de en etter en og presset de hårete og herpesbefengte rumpene sine mot Johaugs vakre, fyldige lepper.

Det var slik Johaug fikk munnsåret sitt. For selv om de svenske idrettsjentene er dumme, er de like vel slu.

For de visste at Johaug ville gå til idrettslege Bendiksen for hjelp. Så de tok og slo ihjel Bendiksen med en stor falukorv. Så tok de og spiste kjøttet hans, og beina hans, og tarmene hans, og innvollene hans, så det bare var skinnet igjen. Og så tok Charlotte Calla på seg skinnet til Bendiksen, som en Bendiksen onepiece.

Da Johaug kom til Bendiksen og ba om hjelp med munnsåret, forstod hun at noe var galt.

-Men Bendiksen, hvorfor har du så slapp hud, spurte Johaug.

-Det er fordi jeg har slanket meg, mitt barn, svarte Calla.

-Men Bendiksen, hvorfor har du så røde øyne, spurte Johaug.

-Det er fordi din uskyld og skjønnhet lyser for sterkt og blender meg, mitt barn, sa Calla.

– Men Bendiksen, hvorfor har du en tube Clostebol i hånden, spurte Johaug.

– Det er fordi vi vil få deg dømt for doping, skrek Calla, og hoppet på Johaug.

Men Johaug er superrask og supersterk, og kastet Calla med en lillefinger ut av løypen.

Men da kom alle de andre svenske idretsjentene pesende. Og selv om Johaug er supermegasterk både i viljen og i kroppen, kom det flete og flere svenske idretsjenter til. Først kom ti. Og de klarte ikke å rikke Johaug. Så kom hundre. Og de klarte ikke å rikke Johaug. Så kom tusener. Og de klarte ikke å rikke Johaug. Så kom titusener. Og de klarte ikke å rikke Johaug. Til slutt kom hundredetusener svenske idrettsjenter, og først da klarte de å legge Johaug i bakken.

Så tok de svenske idrettsjentene å smurte clostebol på leppene til en gråtende og kjempendr Johaug. Og de lo ondskapsfullt med de skeive munnene sine.

-Der har du fordi du er så mye bedre, pener og sykt smartere enn oss, ropte de i kor.

Og det var slik Johaug testet positivt på doping.

Dieseltryne – om hvordan vi er oss selv nærmest

Vi er for miljøvern og ren byluft. Så lenge det ikke rammer oss selv.

Vi går i fakkeltog mot deponering i Førdefjorden. Vi hytter sint med neven mot bedrifter som forrurenser elver, fjorder, skog og jorder. Og vi rister misbilligende på hodet over land som ikke vil undertegne Parisavtalen. Men ikke våg å nekte meg og dieselbilen min tilgang til Oslo sentrum.

Vi kan mene at kineserne og amerikanerne må slutte å forrurense så mye som de gjør. Og vi erklærer gjerne høyt at alle må forstå at de må være med og dra miljølasset for klodens og menneskehetens beste. Alle må tåle å bruke kullkraft mindre. Og kjøre bil mindre. Spesielt amerikanerne.

Men så skjer det noe her hjemme som får de fleste til å glemme sitt miljøengasjement. Dieselbilen viser seg å være langt mindre miljøvennlig enn antatt. Selv om diselbilen i snitt slipper ut mindre CO2 enn bensinbilen, er den overlegen på NOx. Helt opp til 20 ganger mer enn det normen tilsier er akseptabelt.

I tillegg mener noen seg lurt av politikere til å kjøpe dieselbil. Grunnen til dette er at politikere, med AP i regjering sammen med SV og SP, innførte lave avgifter på kjøp av dieselbil, og ikke minst lave avgifter på selve dieselen. Mange valgte på bakgrunn av dette å kjøpe bil med dieselmotor.

Bakgrunnen for politikernes dieseliver i 2006 var at forskning tilgjengelig dengang tilsa at diesel var et mer miljøvennlig alternativ enn bensin. Men det tok ikke mange år før det ble tydelig at dette ikke stemte. Det kom frem forskning  som fortalte at diesel var en versting. Til slutt var bevisene for at diesel ikke var en snill og miljøvennlig bror av bensin overveldende klare. Politikerne snudde, og avgiftene på diesel økte.

Og så skjer det. Biltrafikken øker, og de store byene i norge har nå blitt så forrurenset av svevestøv, co2 og NOx at det er helsefarlig for de som bor, jobber og ferdes der. Spesielt når luften er kald og står helt stille. Da skapes det såkalte luftlokk. Biltrafikk holdes frem som en av de viktigste kildene til denne forrurensingen. Ikke bare er denne forrurensingen helsefarlig, men også dødelig for de som har komplikasjoner med luftveiene. Forrurensingen er, bokstavelig talt, til å ta og føle på. Men like vel virker det ikke som om budskapet trenger igjennom egen selvrettferdighet og vern av egen lommebok.

Så tar bystyret i Oslo grep. De kan ikke lenger sitte å se på at luften byens borgere puster inn har blitt helsefarlig. Noen vil si at grepet de velger er modig. Andre vil si at tiltakene er for lite og for sent: De forbyr dieselbiler i Oslo sentrum når verdiene av svestøv blir for høy.

Reaksjonene uteblir ikke. Dieselbil-billistene blir rasende. Meninger om miljø, fellesskap og global oppvarming forsvinner som dugg for solen. På Facebook fremstilles forbudet som en totalitær handling med utidig inngripen i folks frihet. Noen i de mørkeste facebookavkroker går langt i å peke på den AP-ledede jødisk-islamske chemtrailkonspirsjonen som styres fra Kina er den bakenforliggende forklaringen.

At voksne folk mener at de har rett til å forrurense fordi 1) De har blitt «lurt» av regjeringen i 2006 og 2) Det er dem til ulempe, er rett og slett provoserende. At de driter i egen helse er så sin sak. Men å drite i andres helse er i min bok en egoistisk handling som burde gitt opphevelse av statsborgerskapet med øyeblikkelig virkning.

Det er så forbannet lett å være for miljøvern og miljøtiltak så lenge det ikke går utover seg selv. Kinesere og amerikanere må slutte å være så egoistiske og forturense så mye. Men vi er ikke villig til å la bilen stå i noen dager for egen og andres helse.

Det er lett å være for miljøvern, så lenge man selv slipper å bære sin del av byrden.