Tenketanker #7

I dag tenker jeg høyt om Jarle Petterson, AKA @JarlePetterson på twitter, om ytringsfrihet, Arendalsuken, det antidemokratiske partiet Alliansen og hvorfor jeg følger den selverklærte fascisten Hans Lysglimt Johansen på twitter uten å blokkerer ham,selv om jeg har lyst.

Kos deg!

Følg også TenkeTanker på Spotify og iTunes!

Au Pairen, statsråden og redaktøren

Historien om Kallmyr og Au Pairen føyer seg inn i et større narrativ om fattige og rike, om eldre, hvite menn og unge brune kvinner, og ikke minst om hvordan penger for noen gjør de mest ondskafulle handlinger moralsk aktverdig.

Tanken kom til meg da jeg leste innlegget av redaktør Gunnar Stavrum i nettavisen. Etter hvert som jeg leste dukket det opp et ubehag. Ikke i forhold til saken, for det er egentlig ikke en stor sak, og forhåpentligvis en ærlig misforståelse fra Kallmyrs side.

Det som vekte ubehag var noe urovekkende i argumentasjonen til Stavrum. Noe jeg hadde sett før.

Svært forenklet kokte Stavrum saken om Au Pairen ned til at Kallmyrs handling var moralsk høyverdig og alturistisk ved å la den unge Au Pairen bo gratis hos ham mens UDI behandlet oppholdstilatelsen. En uselvisk handling for å hjelpe en stakkars kvinne i nød. Noe alle ville gjort, argumenterer Stavrum.

Smaken jeg fikk i munnen ble besk, og ordene motbydelige. For nettopp denne argumentasjonen hadde jeg sett før. Dette var veldig likt ordene de som reiser til Filipinene for å kjøpe sex også anvender. Deres argument er at ved å kjøpe seksuelle tjenester nærmest avhjelper fattigdom, og derfor blir deres heller tvilsomme handling en høyverdig handling. Det samme ser vi igjen i overgrepssaker, blant annet ved bestillingsovergrep. Det kan virke som om mange tenker at så lenge det er et bytte til stede, altså penger mot en tjeneste, er dette helt i orden samme hva tjenesten er. Og ved at det er gjort med fattige mennesker, så blir kjøpet omgjort til en handling om å hjelpe.

Nå har jeg hverken Stavrum eller Kallmyr anklaget for slike handlinger. Langt derifra. Men dette inngår i et større narrativ som disse to herrene uforvarende er med å oppretholde.

La oss se på Au Pair-ordningen. Dette er en ordning som er ment som en kultur- og språkutvekslingsordning. Praksisen har blitt at Au Pairer er en billig måte for velstående familier å få hushjelp på. Mange Au Pairer forlater mann og barn for å tjene inn penger for familien sin. Samtidig er ikke Au Pairen beskyttet på samme måte som en arbeidstaker, noe som legger til rette for misbruk av ordningen. Og i noen tilfeller overgrep. En Au Pair er på vertsfamiliens nåde.

At noen mennesker i desperasjon finner seg i å innordne seg i en slik skeiv maktrelasjon betyr ikke det at det er riktig. Kanskje heller det motsatte.

Vi ser det samme i tekstilfabrikker der kvinner arbeider i slavelignende forhold for å levere klær til vestlige kunder. Det finnes utallige eksempler på at fattigdom blir brukt av rike til å oppnå goder, og der fattige gjør det de må for å overleve. Det er ofte kvinner og barn som lider under forhold som for oss virker utenkelige.

Historien om Kallmyr og Au Pairen handler dypest sett om hvordan rike mennesker utnytter fattige på en systematisk måte. At Kallmyr har Au Pair og hjelper denne handler ikke om å være grei eller snill, men om å få beholde en underbetalt hushjelp. Dette er ikke Kallmyrs feil, han bruker systemet slik det er lagt opp til.

Men han er samtidig med på å oppretholde dette systemet, og får støtte av Stavrum. Sett utenfra er det vanskelig å fri seg fra at dette er hvite mektige menn som slår ring om hverandre, og en fattig kvinne fra filipinene som innordner seg deres vilje.

TenkeTanker #6

I dag snakker jeg om hele tre ting. Først litt om hvem sin feil det er at jeg er på twitter, deretter en del om bompenger, før jeg ror meg helt ut på fjorden og synker mens jeg forsøker å oppklare Game of Thrones sesong 8.

Tenketanker #5

Nummer 5 i tenketanker er endelig ute. I denne episoden tar jeg for meg hva som skjer når vi mister hjernen vår og jager i flokk på twitter, og hvorfor vi alle er nasjonalister.

Tenketanker #4

Nummer fire i serien tenketanker. I dag handler det om meg. Og bare meg. Men også litt om overvekt og om Kristin Clemet også da.

Tenketanker #3

Nummer tre i rekken

 

Tredje episode av tenketanker tar for seg @SigurdImsen på twitter, litt om Wara-saken og en hel masse om hvorfor vi ikke liker synet av vindturbiner.

Tenketanker #2

Nummer to i rekken

Tenketanker tenker i dag omkring sist podcast, mye om den alternative høyresiden og avslutter med syklisten som symptom på gamle, sure gubber. 

Tenketanker #1

Første og kanskje siste podcast

Intro – Thorstein «@bareenmann» Skårnes – Trekanten Giske, Sofie og VG – Sixpencens amputerte historie

Spilittelsens Herre — eller hvordan Listhaug ble nestleder i FrP

I den mørkeste avkroken av stortinget sitter en sammenkrøket og blek skikkelse. Det pistrete, hvite håret henger i floker ned til skuldrene.

Det store hodet går fra side til side, duvende i fast takt mens den leter etter noe i mørket. Innimellom stopper den opp og hisser sint, hveser til seg selv.

– Sssstøre! Sssstøre!, spytter den ut mellom sammenbitte tenner, før den tar til å leite videre.

— Min kosssteligste. Vi ssskal vissse dem. Javissst min kosssteligssste! Vi ssskal vissse dem! Ssstøre! Ssssstøøøøree!, hveser hun mens hun nok en gang forsøker å fri til media. Men det er bare mørket som svarer henne

Forfallet til dette forkrøpne vesenet som famler hvileløst rundt på stortinget begynte den dagen hun mistet den. Det kosteligste. Og det var Støres feil.

Hun hveser og spytter når hun tenker på ordet Støre. Men hun klarer ikke lenger å huske hva det var, dette Støre. Eller hva det var hun mistet eller hvorfor. Men hun leter fortsatt. For hun vet at om hun finner det hun mistet, vil hun atter en gang reise seg.

Og slik har det vært i dager, i uker, i måneder. Hele flere måneder har vesenet forgått i stortingets glemsel fra fordums tid. En tid da hun var i alles øyner og på alles lepper.

Sakte har hun blitt til dette krypende vesenet ved maktens røtter. På uhvilelig søken etter sin kostligste.

Men en dag begynner røttene å dirre. Hun været noe kjent. Noe ubehagelig. Noe farlig. Men hun har ikke tid å dvele ved det. Hun må fortsette å famle i mørket.

Med ett trefferen lysstråle henne. Litt forvirret kikker hun opp. Det sterke lyset treffer henne i øynene. Det svir i huden. Skarpt! Det er skarpt! Lyset er skarpt, tenker hun forvirret. Hun løfter hånden foran ansiktet for å verne seg mens hun snur hodet vekk. Men det hjelper ikke. For lyset når helt ned til henne der ved maktens røtter.

Ut fra lyset høres sinte stemmer. Banning og spotting. Stemmene blir høyere og høyere. Og ut fra lyset strømmer det en elv av FrPere. De bærer med seg en en skrikende og sparkende Per Sandberg. Han brøler som en okse, og vrir seg voldsomt. Men når det ser ut som om han skal klare å rive seg løs, strammer FrPerne grepet og holder ham fast.

Fremst går Keshvari og Gjedda. Begge utstyrt med fakler og høygafler. De roper sint til Sandberg, og anmaser massen med FrPere. Det er amper stemning.

Prosesjonen stopper foran det forkrøpne vesenet som forsøker å gjemme seg dypere i mørket. Hun ser urolig på mobben.

De slipper Sandberg ned, og danner en ring rundt ham. Sandberg forsøker desperat å bryre ut. Han tar fart og løper alt han har, men blir stadig kastet tilbake til midten.

Så høres Gjeddas og Keshvaris stemme som bryter harmdirrende gjennom luften. De snakker i kor, som med én tunge.

— Sandberg. Du har sveket ditt parti, ditt folk og vår politikk. Vi fordømmer deg og gir deg vår strengeste straff!

Med et rykk vender de andre FrPerne Sandberg ryggen. Han faller skrikende på kne. Sakte men sikkert løses sandberg opp i små lys som sakte svever rundt. En stund kan man skimte formen av Sandberg, men etter hvert blir den mer og mer utydelig. Til slutt er det bare mangen små lys som sakte siger rundt hverandre.

Og ut av denne løftes det en gullstol. Og på denne gullstolen kan man skimte Letnes som svever lett over sirkelen. Og et lite øyeblikk gir hun fra seg et glimt, før hun svinner hen til intet.

Men Sandbergs lys skinner enda. De små lysene begynner å rotere raskere og raskere. Før de til slutt spres til alle kanter.

Tilbake i sirkelen, der Sandberg en gang stod, står det en liten mann. Han går sakte mot det sammenkrøpne vesenet med armene løftet som til en omfavnelse.

Vesenet står som forsteinet og ser storøyd på opptrinnet foran henne. Men så ser hun t-skjorten til den lille mannen. Et glitrende trykk, pulserende i gull:

Én retorikk skal samle dem, én retorikk skal finne dem, én retorikk betvinge dem og i mørket binde dem.

Hun kjenner kraften som strømme gjennom kroppen. Håret flommer utover, gyllent og vakkert. Fargen kommer tilbake i ansiktet, med røde roset i kinnene. Og hun står rakrygget og nydelig igjen.

Så, med et sus, kommer det til syne fra det sydende mørket et kors. Hun stiger opp på det. Og Keshvari jubler. Og Gjedda jubbler, og FrP jubler og mørket jubler.

— Det e funnet!, roper hun. Det e funnet! Ej e igjen hel! Nå skal ej bade aviser, fjernsyn, radio og sosiale medier i splittende retorikk, ej skal finne alle sinte, bitre og marginaliserte sjeler, og jeg skal binde dem alle!

Listhaug skinner atter en gang. Og til jubel stiger hun opp til maktens tinder, løftet av korset. Og atter en gang pryder hodet hennes av en glorie av torner.

Men hva hun en gang var, har hun ikke glemt. Å nei. Hun har ikke glemt.

Støre.

Jern-Erna

Med hendene fast foldet bak ryggen står hun og skuer over riket. Den blå buksedrakten sitter stramt rundt hoftene, og de høye helene gir henne en rett og stram positur.

Hun skuer over fjorder og fjell, berg og dal. Over merer og oljerigger. Her er hennes rike. Her er hun hersker. Hun ser over fungerende strukturer, fungerende institusjoner og infrastruktur. Og hun ser på velferdsordninger som virker, og glade velfødte borgere. Alt i alt er hun fornøyd med riket sitt.

Hennes meditering blir brått avbrutt. En høy røykhoste skjærer igjennom luften. Erna himler litt med øynene, setter på seg jernmasken, og snur seg rundt.

Masken hun bærer er honet ut gjennom flere tiår. Det første laget ble smidd i bystyret i bergen. Naglene som holdt spantene på plass ble slått inn som bystyreleder i samme by. De tynne, men kraftige stålplatene som dekket kinnene ble brutalt hamret ut da hun stod imot, og vant, kontrollen i Høyre. Nesebeskyttelsen ble til da hun overvant valgnederlaget i 2009. En maske som har tjent henne godt gjennom valgkamp og storpolitikk.

Der, gjennom to glugger i masken, ser hun Siv Jensen komme ramlende på alt for store sko. Siv sjangler fra side til side, og av og til tar hun utrolig nok to steg tilbake.

— Jeg ville nok ikke brukt de skoene, bemerker Erna tørt med sin silkemyke stemme.

Siv ser forundret opp på Erna. Hun har på ferden mot statsministeren strødt om seg med økonomiske analyser og regneark. Hun retter på den sorte kjolen med trykk på av lebestifter. Hun drar irritert i kjolen en ekstra gang. Kjolen har en lei tendens til å vrikke seg opp på magen når hun går.

— Hvordan går det med fiskeriministeren?

— Jeg tror det går bra.

— Jaha…

Det blir stille. Siv smiler nervøst. Hun liker ikke at Erna er stille. Hun kan såvidt skimte de blå øynene som rolig vurderere henne bak masken. Siv forstår at det er noe Erna ønsker. Men hva? Hun famler litt nervøst på en tetrinærrapport som nettopp har kommet inn fra direktoratet, og som viser alle piler opp. Siv trodde at Erna ville bli glad, men som alltid er hun likegyldig. Så Siv tar sats og mobiliserer så mye engasjement hun klarer.

— Her er rapport som…

— Legg dem der, svarer Erna og peker på et lite avhjelpningsbord på andre siden av rommer.

Siv kjenner at hjertet synker. Hun tar sats en gang til og blar ivrig frem en graf om økende syselsetting som hun vifter i retning Erna.

— Hvis du ser her går det som det suser i norsk økonomi, vi har en økning på…

— Bare legg dem der borte, sier Erna med sin rolige stemme, og peker på det lille avkastningsbordet en gang til.

— Men…

— Takk for hjelpen. Har fiskeriministeren flyttet sammen med elskerinnen sin? Spør Erna helt rolig. Det er umulig å høre om hun er sint eller lei, glad eller lykkelig. Stemmen er like behagelig som alltid, og masken like urørlig.

— Øh… ja. Jeg har snakket med ham og advart ham mot å…

— Takk. Var det noe mer? Stemmen kommer rolig ut fra den smale gluggen som gjemmer munnen.

–Nei… Nei… øh… Nei… Siv går litt kjeitete mot bordet og legger fra seg rapportene. Sirlig legger hun dem ned, og passer på at de beste tallene ligger på toppen, godt synlig. Hun snur seg tilbake mot Erna for å ta farvel, men Erna har alt snudd ryggen til og skuer utover landet.

Siv kjenner gråten presser seg på mens hun går mot døren. Hun åpner den forsiktig, og lukker den stille bak seg mens en tåre triller ensomt ned kinnene hennes, ned over trykket av lebestifter, og lander stille på skoen.

I det samme døren er lukket snur Erna seg raskt tilbake mot rommet. Het står samtlige av Høyres ministere og gruppeldere ettet rang. Ministerene først, gruppelederne bakerst. De står i ordnede geledd. De bukker dypt.

— Nå har FrP malt seg inn i enda et hjørne. Opposisjonen og menings-ytrere er opptatt av Sandbergs siste fadese. Gå nå ut og gjennomfør Høyrepolitikk mens vi kan. Jobb raskt i det stille. Her har vi skatter å kutte for de som har mye, og avgifter å øke for de som har minst. Velferdsgoder og trygdeordninger å rasere, og offentlig tilbud å privatisere.

Ernas stemme klinger som myk silke.

Et unisont rop fra ministrene og gruppelederne flerrer gjennom luften som en pisk. Et rop som står i sterk kontrast til den balanserte og rolige kvinnen som står og skuer over dem. De svaret i kor:

— Javel Fru Statsminister!

Så trer de av, og marsjerer taktfast ut av rommet.