Julenissen – En kommunistisk konspirasjon

Det er flere ting som tyder på at nissen er en reinspikka kommunist. For det første har han drapert den røde fane omkring sitt blekfete legeme. Han har langt hvitt skjegg, ikke ulikt Karl Marx, og han deler ut gaver uten noen form for materiell gjengjeldelse. Men det er visse handlinger som blir belønnet av kommunist-nissen.

Julenissen gir bare gaver til snille barn. Dette er barn som tilsynelatende utfører uselviske handlinger, og ukritisk følger det som foreldrene pålegger dem. Er barnet slemt får det ingenting. Under det å være slem inngår det når barnet  ikke viser hensyn til andre, det utfører handlinger som undergraver foreldrenes autoritet, eller gjør andre mennesker lei seg.

La oss ta en rask analyse: De slemme barna representerer kapitalister: De tenker kun på seg selv og sitt eget, uten hensyn til samfunnet for øvrig, og skader andre mennesker for egen vinnings skyld. Slemme barn undergraver også fellesskapet og autoritetene ved å ikke følge foreldrene eller pålagte solidariske spilleregler. Foreldrene er her symbol på den kommunistiske stat, som strengt men velmenende legger føringer for barna.

De snille barna gjør som foreldrene sier. Foreldrene, som er symbol på den kommunistiske stat og fellesskap, gir instruksjoner og føringer. Disse føringene blir fulgt av snille barn fordi de vet at det er til fellesskapets beste. De snilleste barna er de som tenker på fellesskapet og ser seg selv som et tannhjul i samfunnsmaskineriet.

Derfor er hele julegaveseansen uten tvil propaganda for å overbevise de egoistiske kapitalist-barna at de faktisk er slemme, og at Ayn Rand er full av dritt.

Planøkonomiske alver
Gratis gaver undergraver også forbrukersamfunnet. De gratisarbeidende alvene som tilvirker gavene inngår ikke i en sunn markedsøkonomisk modell. Alvene får ingen lønn, men må jobbe i sweat-shops uten annen betaling enn tak over hodet og en matbeta. De yter etter evne, og får etter behov.

Gavene som de tilvirker trenger heller ingen underleverandører, og siden det ikke er grosister og andre mellomledd involvert, betyr dette at ingen kan kjøpe opp disse gavene for å tjene penger på dem. Til og med logistikksystemet hindrer sysselsetting og den frie markedstanken: Nissen leverer gavene selv.

Siden hele kjeden er kostnadsfri, og ingen tjener penger på dette, undergraver nissens system all kapitalistisk og liberalistisk tankegang. Dette betyr at bedrifter ikke klare å konkurrere med nissen, og de bukker under. Nok en spiker i kisten levert av den kommunistiske verdenskonspirasjonen.

The Coca-Cola company
Og for å gjøre saken verre: Nissen og den kommunistiske verdenskonspirasjonens viktigste redskap er The Coca-Cola company. Det er heller ingen tilfeldighet at samme året (1886) The Coca-Cola company ble opprettet er det samme som da Karl Marx ga ut artikkelen Kapital: En kritisk analyse av den kapitalistiske produksjonen. Og det tre år etter sin død. Og ja: Det er Coca-Cola som eier rettighetene til julenissen. I det minste er det det vi skal tro.

Nissen og  the Coca-Cola company kan uhemmet spre sin kommunistiske propaganda under beskyttelse av det selvsame systemet som de iherdig undergraver. I tillegg har de laget en brus som er så velsmakende, at forbrukeren holder seg til dette ene produktet. Noe som undergraver det frie markedet ved at ingen prøver nye brusmerker.

Coca-Cola og julenissen tar med andre ord sikte på et verdensomspennende monopol. Og et monopol er i følge Marxs og Engels kapitalismens iboende mekanisme til selvødeleggelse. Og når kappitalismen imploderer vil kommunismen vokse frem som en naturlig reaksjon på kapitalismens utilstrekkeligheter. Godt hjulpet av Nissen og The Coca-Cola Company.

Er du enda ikke overbevist? Da bør du merke deg hvilken farge du finner i Coca-Colas logo.

Det store hjertet

Da jeg gikk på ungdomsskolen var det en del som allerede da begynte å eksperimentere med rusmidler. Noen lot det være med en smak, andre gjorde det til en livsstil. De som gjorde det sistnevnte begynte alle som en på hardere stoff etter hvert. Da de fylte sytten var mange allerede blandingsmissbrukere: Piller, alkohol, dop og hva enn de kunne ruse seg på.

Men så skjedde det noe. Kommunen oppdaget plutselig at de hadde et rusmiljø. Og dette var i en kommune hvor noe slikt nærmest var utenkelig. Men da realitetene til slutt seig inn i kommunestyret, ble det ansatt en helsearbeider med erfaring med ungdom og rus. Hennes metoder var kontroversielle. Hun tok tak i problemet og mer eller mindre satte seg på ungdommen som var rammet.

Blant annet tok hun en av ungdommene med seg hjem, og sørget for å avruse ham. I flere døgn tørket hun oppkast mens ungdommen svettet giften ut av kroppen. Hun fulgte ham tett opp. Og det gjorde hun med dem alle. Hun børstet skitten av dem, og klarte det foreldrene og skole ikke hadde klart: Hun fikk dem sakte men sikkert tilbake til samfunnet igjen.

Og hun gjorde en god jobb. Disse ungdommene trengte henne. De trengte en person som ikke bare anså dem som en åtte-til-fire jobb, men som var tilgjengelig til alle døgnets tider. En person som nådeløst invaderte livene deres og fikk dem bort fra miljøet de vanket i. En som tok tak i problemene og stilte krav. Samtidig sørget hun for at disse fortapte unge mennene fikk tilbake troen på seg selv. Det var håp.

Jeg skulle ønske at dette var en historie som endte godt. Men det gjør den ikke. Hun og tre av ungdommene hun jobbet med å få rusfrie var på vei tilbake fra en aktivitet da ulykken skjedde. De kolliderte med en møtende bil. Selv om alle fire overlevde, og ungdommen kom unna med mindre skader, stod det svært dårlig til med helsearbeideren. Hun måtte legges inn på Haukeland.

Da hun kom hjem måtte hun etter hvert kjøpe dop fra de samme ungdommene hun tidligere hadde prøvd å redde. Hun var blitt avhengig av smertestillende tabletter på grunn av smerter og et langvarig sykehusopphold.

Noen av de hun hadde forsøkt å få ut av ulykka vandret nok en gang tilbake til ulvene. Sakte men sikkert ble de lullet inn i rusens giftige barm.

Men arbeidet hennes bar frukter. Flere av ungdommene hun hjalp på fote er i dag voksne, rusfrie og lever normale liv. De har tatt seg utdanning og har fått seg anstendige jobber. Og det var hennes innsats og hennes oppriktige måte å bry seg om guttungene som var utslagsgivende.

Det er sjelden det er systemer som redder mennesker fra seg selv. De kan i beste fall legge til rette. Det er til syvende og sist mennesker som hjelper mennesker. Og det er de som våger å involvere seg som vil gjøre en forskjell.

Se hvordan du kan gjøre en forskjell for ungdom som har det vanskelig: www.denene.no

Ofret på medias alter

Lommemannfeberen herjer vilt i alle landets medier. Og spesielt de bergenske. Dette til tross for laber interesse fra leserne.

Det som kanskje er mest interessant er nye takter fra media. De har blitt mer pågående og intense i sin iver etter å formidle pikante detaljer. Medias behov for å sjokkere får fult utløp. Når reportere og journalister får muligheten til å gjengi overgrepene som er begått, er det ikke en eneste journalistøye som er tørt.

Og slik har de selv blitt overgripere i sin jakt etter pikante detaljer og sjokk-oppslag.

Overgripes på nytt 
I vitneboksen sitter en 17 år gammel gutt hvis historie om et overgrep blir til offentlig forlystelse. Det opprinnelige overgrepet var brutalt. For hans del burde nok ikke denne saken blitt oppklart. Særlig ikke med tanke på konsekvensene dette har fått for ham.

I prosessen med å dømme en serieovergriper blottstilles en 17 år gammel gutt for hele nasjonen. Han har ikke bedt om å bli overgrepet, han har ikke bedt om å vitne, og han har heller ikke bedt om å bli sitert i riksmedia. Men like vel skjer alt dette med ham.

Alle klassekameratene og alle i lokalsamfunnet hans vet hvem han er. Alle hans muligheter for å kunne legge bak seg det som skjedde på det offentlige badet for syv år siden er borte. I stede blir han selv, hans foreldre og nære, tilskuer til sitt eget overgrep gjennom media. Hvilke konsekvenser dette har for gutten er uvisst. Men hvis han klarer seg, er det ikke lommemannen eller medias gevinst.

Ondskapens ansikt
Ondskapen har fått et ansikt og et navn. Dette er Erik Andersen. Saken mot ham er alvorlig, og han har alt innrømt skyld. Han er ondskapen som lurer i folkedypet. Alle foreldres angst og redsel. Han er en overgriper.

Men i vår iver etter å straffe ham, så glemmer media at han har barn, venner og familie som ikke fortjener å bli straffet. Men straffet blir de.

Det sjokkerende i denne saken er at en overgriper kan herje i flere år uten å bli tatt. Omfanget av saken er enda mer sjokkerende. Men det mest sjokkerende er medias lyst til å gjøre saken verre for de som er innblandet.

Hvis det bare var lommemannen som hadde lidd under mediasirkuset så hadde det ikke vært noe problem, utover brudd på en del grunnleggende rettsprinsipper. Gapestokken er en gammel avstraffingsmetode. Men å sette alle ofrene og lommemannens nærmeste i den samme gapestokken er svært kritikkverdig. Det er faktisk uetisk.

Medias intensjoner er svært uklare i denne saken. At de går langt utover det å opplyse er hevet over enhver tvil. Og med tanke på at opinionen er lunken til saken, så kan det ikke være salgs- eller seertall som driver den fremover. Lommemannsaken har ingen funksjon utover å være sosialpornografi. Et begrep som ikke burde blitt brukt for å karakterisere dekningen av en overgrepssak.

Vårt rettsystem sitt monopol på å straffe har fått konkurranse med en justis som er blindere enn justitia. Media straffer alle som har eller er vært borti saken, om de er aldri så uskyldige. Aller hardest straffer media dem som har lidd mest: ofrene. Og det uten noen åpenbare motiver.

En bonde flytter til byen

Da jeg var 19 ble jeg brått revet bort fra en liten kommune med 1.600 innbyggere. På nuten vi hadde bygd huset vårt på, kunne vi speidet over gården og mine besteforeldres hus. Skulle vi smugkikke på naboen, måtte dette skje med kikkert.

På den lille grendaskulen gikk 1. til 3. klasse sammen. Det samme gjaldt også for 4. – 6. . I hver klasse var det ti elever. På skolen 20 elever totalt. Alle var kjærester med hverandre, og alle var mer eller mindre i slekt. Det var gjengs hvem som skulle gifte seg med hvem når de ble store. Det hele ble avtalt ut fra hvem som hadde sterkest pappa og lik sosial stand.

Om det var noe i dette fikk vi aldri vite. Systemet falt sammen. Grendaskulen ble nedlagt, og vi kom inn i større klasser. Og vi ble re-sosialisert. Nye folk, nye regler. Slag i slag gjennom ungdomskulen og Allmenne og Administrative Fag.

Men da jeg var nitten ble jeg ført ut i den store verden om bord på en av marinens fregatter. Og det var her jeg fant kjærligheten. Ikke om bord, men en dame i land. Hun var 28, bodde i egen leilighet og fôrte meg med mat da jeg var i sulten. Hun fikk mye pes av sine venner fordi hun hadde funnet seg en liten gakk-gakk. Men hun klagde ikke. Ikke når jeg hørte på i alle fall.

Da jeg gikk i land for siste gang hadde jeg for lengst mistet interessen for den gamle damen. Bergen lå for mine føtter, og etter noen krumspring satte jeg mine sjøbein på Universitetet i Bergen.

Jeg var flink til å være student, men aldri særlig god til å studere. Pengene fra Satans Lånekasse strømmet like vel inn på konto. Og like fort som de kom, så forsvant de. Det samme gjaldt romansene: Det ble hyppig frekventering på utesteder og klubber. Det var også nødvendig med en liten bijobb og små mikrolån fra heimen for å spe på festingen.

Men så. Så var de en høy dame som plutselig feide meg av over ende. Selv om det hele minnet om Erlend Loes “Tatt av kvinnen“, så satt jeg der og var samboer i en leilighet midt i Bergen. Ikke ante jeg hvordan jeg kom dit, eller hva jeg gjorde med dette kvinnemennesket. Men slutt tok det.

Og jeg er her ved enden av historien. Det var rett etter dette bruddet jeg traff min elskede, kjæreste Sunniva. En leilighet og to katter senere bor vi fortsatt sammen. Om vi er lykkelige hele tiden kan vel diskuteres, men vi har det bra sammen. Det er vel sånn det skal være.

Og moralen? Det er flere moraler her: Det går bra til slutt. Kjærligheten vil finne deg. Gode ting skjer for den som venter, og så videre. Men hadde vi ikke hatt skoler for alle, hadde jeg vært gardbruker i ytre Sogn den dag i dag. Hadde det ikke vært for Hans Majestets Kongelige marine hadde jeg ikke satt mine bein i Bergen. Og hadde det ikke vært for universitet og lånekassen hadde jeg ikke bodd med min kjæreste Sunniva. Etter all sannsynlighet hadde jeg vært gift med en sambygding som ganske sikkert hadde vært tremenningen min.

Så derfor føler jeg at både kjærligheten og jeg har mye å takke velferdsstaten for.  

Takk!

(Men ikke la det gå deg til hodet, velferdsstaten, for det er jævlig mye jeg vil klage på også!)

En barbeint guide til Twitter

Det siste halve året har jeg blitt bitt av Twitter-basillen. Jeg digger det! Det er som en åpen informasjonskanal inn i flere verdener jeg ikke hadde tilgang til før. Jeg følger mennesker jeg synes et interessante, og de fleste av dem følger meg.

Forfattere, bloggere, mediefolk, gründere, helsearbeidere, lærere, kjendiser, it-folk. Alle som en er de engasjerte mennesker som er verdt å bruke de fem sekundene det tar å lese en kvitring – det er det heter når du legger noe ut på twitter.

Det jeg liker med Twitter er at det er back to basic. Den er 100 % tekstbasert. Ingen fancy applikasjoner eller urolige reklamer som gir deg epileptisk anfall. Det er som den gode gamle tickeren. Rein tekst som flyter ut i verdensveven fra mange ivrige fingrer.

Jeg har i denne bloggposten tatt for meg tre faktorer som jeg mener er viktig for en som skal kvitre.

1.  Grunnleggende – Altså basics. Det du trenger å vite om Twitter
1. Sosial interaksjon – Twitter er et sosialt forum, hvor du forholder seg til andre mennesker
3. Hvordan komme i gang – En steg for steg veiledning til hvordan lykkes på Twitter

Hvis du trenger mer utfyllende informasjon, eller du mangler noe i denne guiden, så se @plosiv sin geniale guide «Ny på Twitter«. Den er vel verdt en gjennomlesning eller tre!

The basics!

Skriv hva du måtte ønske, så lenge det er under 140 tegn med mellomrom. Det er ganske utfordrende og gøy. Det lærer deg å være økonomisk med ordene. Jeg vil påstå at jeg personlig har blitt flinkere å fatte meg presis og i korthet etter at jeg begynte med tvitring.

Å følge eller bli fulgt
På Twitter kan du følge hvem det måtte være. Du behøver ikke godkjenning for å følge noen. Twitter er ekstremt åpent og offentlig. Men du velger heller ikke dine followers, eller de som ønsker å følge deg. De velger deg. Så selv om du følger en person, vil ikke nødvendigvis vedkommende følge deg tilbake; eller vica verca.

@brukernavn
Du har de som følger og de som blir fulgt. De som velger å ikke følge deg, ser heller ikke hva du skriver. Hvis du vil si noe til en annen person, må du sende en såkalt mention. En mention er brukernavnet med en @ foran.

Eksempelvis så er mitt brukernavn Fimreite. Setter du en @ foran, blir det @fimreite. Da ser jeg beskjeden du sender selv om jeg ikke følger deg. Det er også nødvendig å bruke mention når du snakker direkte til en person eller du har en samtale på gang.

Hashtags #
Hashtags er rett og slett en måte å merke kvitringen din på slik at du og andre kan følge et tema lettere. Dette gjør du med å sette hashtag (#) foran et ord. Grunnen til at hashtags er praktisk, er at den gjør det lett å føle et tema eller emne. Setter du en Hashtag foran et ord, slik som #tulling eller #grønnskolling behøver ikke noen å følge deg for å se hva du har kvitret. Det er bare å søke ordet som er hashtaget, og du får opp alle som har kvitret med denne hastagen i kvittringen sin.

Publisere linker på Twitter
Eneste innholdet du kan publisere på Twitter er linker. Du kan derfor linke bilder, artikler, bloggposts med mer. Men mange linker er over 140 tegn, og dette gir utfordringer.

Eller ikke…

Løsningen er å gå inn på linkeforkortere, slik som bit.ly eller tinyurl.com. Dette er tjenester som korter ned de lange linkene dine, slik at du får plass til dem i kvitringen din.

RT = Re-tweet
Er når noen gjengir en annens kvitring. Det er aldri god kutyme å stjele andres uttalelser, heller ikke på Twitter. Så hvis noen sier noe bra, og du ønsker å sende dette videre, setter du RT + brukernavnet på vedkommende som er twittens rette far(eller mor).  Hvis jeg sier noe lurt, og du har lyst til å sende dette videre, så blir det RT @fimreite bla-bla-bla.

Twitter har også en innebygget versjon av dette, men det er ikke alle som velger å bruke denne fordi den som får sin tvitring videresendt må sjekke dette selv under menyen. Manuell metode får man opp at noen har RTet deg i mentions.

Lister
Lister er en god måte å organisere folk i kategori. I skrivende stund følger jeg over 800 mennesker, og da er man nødt til å sortere etter interesse og tema. For eksempel etter yrke, alder, geografisk område, interesser.  Alle slags kategorier som måtte passe ditt hode best.

Sosial interaksjon

Selv om det er noen som har gjort det til sin karriere å være profesjonelle rævhål på Twitter, er de fleste som er ute i twittersfæren ute etter å utveksle informasjon, lære ting, være sosial eller dele. Deling er et viktig prinsipp. Jeg opplever kvitrere som ekstremt hjelpsomme, og som stiller opp med informasjon hvis de kan. Jeg har fått ekstremt mye hjelp fra folk i twitersfæren. Praktiske løsninger, så vel som svar på teoretiske spørmål.

Twitter er i prinsippet det samme som å ta en megafon, stille seg i midten av en stor folkemasse og proklamere hva du spiste til middag. De fleste kvitrerene har ekshibisjonistiske trekk, og skarpe twitteralbuer, så her må man kreve sin rett.

Men gjør dette uten å være ufin! Som alle sosiale systemer gjelder folkeskikk og god oppførsel. Det kan være lurt å lytte i begynnelsen. Se hva andre gjør, lese de kulturelle kodene, sjargongen osv. Hva som er twitterkoscher og hva er ikke twitterkoscher.

Etter hvert som du henger på Twitter vil du etter hvert få relasjoner med andre mennesker. Kanskje du til og med får nye venner? Til slutt ender du nok opp på twitterfestivalene og twitterpils sammen med de du kvitrer med, så husk å være ærlig og høflig. Hvis du er uærlig eller later som om du er noen du ikke er, så vil du til slutt møter deg selv i døren.

Store deler av samtalene som foregår på Twitter er såkalt småprat. Shit-chat om været, morsomme ord eller  tanker. Det kan være lurt å henge med på de samtalene som interesserer deg, selv om de i noen tilfeller kan virke meningsløse.

Som i det virkelige liv er småprat til for å oppnå sosial tilhørighet og vise hvem man er. Det samme går for twittersfæren. Mange kvitrere er ute etter en eller form for bekeftelse, og måten å gi dem dette på er selvfølgelig å sende dem et svar. Tada! Du bygger relasjon med noen.

Twitter er personlig, og det er ekte mennesker du har med å gjøre. Vær deg selv, vær ærlig, og ha det gøy.

Hvordan komme i gang:

1. Opprett en konto.
Et brukernavn og legg ut et bilde. Helst et av deg selv. Dette gir de som følger deg et ansikt å forholde seg til. Personlig har jeg ikke sans for morsomme bilder eller lignende, men det kan også være en måte å bygge identitet på.

2. Finn noen å følge
Finn folk du synes er interessante og følg dem!
Du kan følge politikere, forfattere, kjendiser og andre  på Twitter. Du søker dem opp i «find people» feltet.

Finn folk du kjenner og følg dem! Disse har du allerede en relasjon til, og er ofte mer enn villig å sette deg i gang og anbefale deg til sine followers. Hvis du ikke kjenner noen i twitter er det bare å spørre om hjelp. Du kan for eksempel legge meg til. Jeg har som policy å følge alle som følger meg. Hvis noen synes jeg er verdt å følge, så mener jeg det samme om dem.

De veloppdratte kvitrerene(de som er på twitter), ønsker som oftest å følge deg tilbake. Men vær oppmerksom på at politikere og kjendiser, eller mennesker med mange followers, ikke alltid ønsker å følge deg tilbake. Dette er fordi det lett kan bli for mye informasjon, og at alle slags tullinger sender dem en mention(brukernavn med @ foran) Selv om de følger dette, er det ut av pur høflighet.

3. Start samtaler!
Twitter handler i stor grad om samtaler og meningsutvekslinger. Følg med på hva de du følger sier, og svar dem. Det er vanlig høflighet å svare folk når de spør deg om noe, og det samme gjelder også på Twitter. Hvis noen nevner deg eller hjelper deg, si takk. Det koster så lite, og det langt under de 140 tegnene du har til rådighet.

Det er svært begrensende å klare å svare utfyllende på 140 tegn, men dette er noe av sjarmen med Twitter.

Å referer andre med en RT (Re-tweet) er også en god måte å få andre til å følge deg. Du viser interesse for det andre kvitere har å si, og du viser også hva du interesserer deg for.

Finn noen temaer du liker. Søk dem frem,ved for eksempel finne en hashtag(#) du liker. Populære hashtags i Norge finner du på hashtags.no. Dette er et nettsted som viser hva som blir hashtaget mest om i norge, og kan hjelpe deg å navigere på Twitter også.

Finner du et tema du liker, finner du også mennesker du liker. Og mennesker du liker å følge, følger som oftest andre mennesker du liker. Med andre ord bør du følge de menneskene du liker. Men ha i bakhodet at du ikke bør følge så alt for mange, rett og slett fordi det lett kan bli for mye informasjon.

Så er det bare å sette i gang og bli hekta på Twitter!

fem tommelfingerregler for Twitter
Vær høflig
Vær ærlig
Vær åpen
Vær engasjert
Vær tålmodig

Døde menn i Kongo

I mørkeste Kongo, Afrikas hjerte, har nå historien fått en ironisk vri:  Det er de innfødte som begår urettheter mot nordmenn, og ikke omvendt.

Kongo 1885: Kong Leopold II av Belgia ønsker tilgang til dyrebare råvarer. For å oppnå dette klekker han ut en plan som i korte trekk går ut på å opprette en frihandelsstat hvor afrikanere og europeere skal handle sammen som likemenn. En stat som skal være en motsats til andre kolonier som er blitt fordelt mellom de europeiske stormaktene.

Kong Leopolds idé er en filantropisk idé; et frihandelseksperiment som vinner gehør hos andre europeiske kolonimakter. Resultatet er at i Kong Leopold II får en stor bit av Afrika som sin private tumlekasse. Fristaten Kongo ser dagens lys.

Men fristaten Kongo blit alt annet enn ideen som fødte den. Frostaten Kongo blir til Afrikas mest brutale kolloni, hvor overgrep, tortur, bortføringer og lemlesting blir sentrale administrative verktøy. Verktøy som har som eneste hensikt å hente ut elfenben og gummi til vesten.

I prosessen med å vinne ut råvarene blir landsbyer omgjort til konsentrasjonsleirer, og de innfødte blir internert som slaver i et føydalt system under handelsselskapene. På 25 blir Kongos befolkning halvert. Og sentralt i disse prosessene finner vi 200-300 unge, norske menn.

Den norske bistanden bestod i å hjelpe Leopolds menn til å komme seg opp elvene. Disse var sentrale i å frakte råvarer ut av landet, og Leopolds innflytelse lenger inn i Kongo.

Men det var ikke bare dyktig norsk sjømannskap som var etterspurt kompetanse i fristaten. På grunn av løsrivelsesprosessen fra Sverige, var det på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet et overskudd på offiserer i Norge. Dette førte til at cirka 50 nordmenn tjente som offiserer i Leopolds private hær. Om nordmennene var med på selve drepingen og avhakkingen av hender er uvisst, men historiske kilder går langt i å foreslå at de ga ordren.

Den moderne eventyreren
Moland og French er en moderne variant av de norske offiserene som reiste ut i kong Leopolds tjeneste: De begge har erfaring fra det militære, om enn svært kortvarig, og de leier seg selv og sin militære kompetanse ut for penger. Og det er vel heller ikke til å skyve under stol at spenning og eventyr tiltrekker unge misstilpasse menn, som ikke finner sin plass her hjemme.

Veien til dette ligger åpen for eventyrere som Moland og French fordi ingen av institusjonene som skal beskytte og gi likhet for loven fungerer i Kongo. Politi og myndigheter er gjennomsyret av korrupsjon, og er ute av stand til å ivareta grunnleggende rettigheter for landets borgere. Institusjonene i Kongo kan sammenlignes med den italienske mafiaen, enn det vi forbinder med politi.

Dette kommet også tydelig frem i Moland og French-saken: Vi blir gjennom media vitne til en parodi av en rettssak, hvor rettferdighet og grunnleggende rettsprinsipper nærmest er totalt fraværende.

Korrupsjonen tro
Det er tvilsomt om militærtribunalet er klar over den lange tradisjonen de to nordmennene holder i hevd. Det tribunalet trolig er mest opptatt av er hvor mye penger de kan putte i egen lomme. Derfor er det er tvilsomt at Moland og French blir henrettet. De må etter all sannsynlighet betale det de kan til korrupte kongolesiske tjenestemenn. Dette er et system som er finjustert til å melke den siste dollaren ut av de som er uheldig nok til å peke seg selv ut som passende offer.

Alle skal ha sin del av kaken: Dommere, tjenestemenn og vakter. Den døde sjåførens pårørende vil trolig heller aldri se noe til erstatningen som er tilkjent dem. Dette fordi pengene på mystisk vis vil forsvinne på veien. Til slutt, når det ikke er mer å hente fra Moland og French, må de i verste fall sone noen symbolske år. Men etter all sannsynlighet blir de deportert tilbake til Norge på statens regning.

Siden Moland og French tydeligvis ikke forstår hvordan det kongolesiske utnyttelsessystemet virker, kan det se ut som om de blir i Kongo en stund til. Men til slutt blir de fleste misstilpassede unge menn tuktet av korrupsjonen til å innse hva som skal til for å kjøper dem frihet, og de kan bestikke seg hjem igjen.

Kong Leopolds terrorregime var et system hvis mål var å tappe Kongos ressurser på bekostning av de innfødte. Så det er kanskje ironisk at grunnleggende beskyttelse og rettsikkerhet er like fraværende for Moland og French, som den var for kongoleserne under norske offiserer.

Om Leopolds Nordmenn
http://www.klassekampen.no/30401/article/item/null
http://www.frittogvilt.no/kongeligslaveleir/innledning.htm
http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/article1752351.ece

Den evige norske fattigdommen

Å bekjempe den Norske fattigdommen er det samme som å hoppe etter Wirkola. Samme hvor mye penger som pøses inn i fattigdomsbekjempelsen, vil det alltid være noen som har mindre penger enn andre. Grunnen er enkel: I Norge har vi ikke absolutt fattige, men relativt fattige.

De absolutt fattige mangler alt av grunnleggende behov. Mat, klær, og ofte tak over hodet. I tillegg har de ikke muligheten til å oppnå noe av dette i uoverskuelig fremtid. Slike fattige finner vi i slummer rundt om i verden under uverdige forhold. Hver dag er en kamp for å overleve.

Denne fattigdommen står i grell kontrast til fattigdommen vi ser i Norge. Dette er fordi vi har en relativ fattigdom. Takket være en aktiv og tilstedeværende velferdsstat får de som faller utenfor mat, klær og husly, samt utbetalt en fast sum i måneden. Hvis det er nødvendig, tar det offentlige over og styrer økonomien for de som av forskjellige grunner ikke makter dette selv. Dette, kombinert med et høyt lønnsnivå og liten forskjell i lønnsutbetalinger, fører til at vi ikke har absolutt fattige i Norge.

Den typen fattigdom som vi har her til lands er en relativ fattigdom. Dette er fattige som har tilgang på penger, husly, mat og klær. Grunnen til at de opplever seg selv som fattige, og at andre betrakter dem som dette, er at de har mindre enn de andre i samfunnet. Det har ganske enkelt med hvem vi sammenligner oss med. Og i et samfunn hvor forbruk er viktig for å vise at man er vellykket, skal det lite til før man føler seg fattig.

Den relative fattigdommen bør tas på alvor. Frustrasjonen over å ikke ha råd eller muligheten til å gjøre det samme som dine like er et sosialt problem. I et samfunn der selvrealisering settes så høyt som i vårt, er det frustrerende å ikke være i stand til å vise dette med aktiviteter eller merkevarer. Å falle utenfor flokken er en av de største krisene flokkdyret mennesket kan oppleve.

Samme hvem som tar på seg å løse fattigdomsproblematikken i Norge, er det dømt til å misslykkes. Å få bukt med den relative fattigdommen er en umulig oppgave. Hvis en gruppe fattige blir løftet ut av uføret, vil en annen gruppe automatisk falle bak og bli de nye fattige. Dette fører til at samme hvor mye vi jobber med fattigdom, og samme hvor mye ressurser vi bruker på bekjempelsen av denne, vil det alltid være noen som er fattige. Selv om vi alltid bør jobbe for at ingen faller utenfor samfunnet, vil det alltid være noen som har mindre råd enn andre. Så neste gang noen lover å bekjempe fattigdommen i Norge, bør de også vite at dette er et løfte som umulig kan holdes.

The rise and fall of a salesman

Den pompøse og norske overskriften til tross: Jeg har en broken fortid som selger. Og som selger likte jeg ikke meg selv noe særlig. Jeg sleit meg gjennom dagen på inngående salg og pushet telekomprodukter til det private markedet.

Da jeg jobbet for en av landets største telekombedrift – noe jeg gjorde i ca. et halvt år – fikk jeg etter fire måneder en grunnleggende åpenbaring som snudde opp/ned på hvordan jeg så på bedriften. Det var en opplevelse som tvang meg til å endret måte jeg behandlet de som ringte inn på – og som førte til at  jeg sluttet.

Åpenbaringen kom i kjølvannet av et motiveringskurs. Beskjeden på kurset var klar og tydelig: ”Husk at kunden er i kjøpsmodus når han ringer inn til deg. Derfor skal du alltid selge opp” og ”Vi tjener ikke penger på tradisjonelle abonnement, så du skal selge mest mulig ekstratjenester” etc. etc. Vi lærte å manipulere gamle tanter og gotroende mennesker.

Det som var rått parti når det gjaldt hele denne affæren, var at det var inngående salg. De fleste som ringte inn til meg anså meg som en rådgiver, ikke som selger. Dette kombinert med at jeg hadde teknikkene inne, førte til at jeg i bedriftens navn lurte gamle tanter til å kjøpe tjenester de ikke trengte. Intetanende mennesker som ringte inn for å få råd angående kompliserte telekomløsninger endte opp med å kjøpe tjenester de overhode ikke trengte.

I rettferdighetens navn bør det nevnes at det er ikke bare telekombedrifter som tvinger sine ansatte til å selge, og lurer sine kunder til å kjøpe mer enn de trenger.

DnBnor er en slik bedrift. Kundebehandlerne får dollartegn i øynene hvis du vil sette inn en større sum. Da jeg studerte fikk jeg utbetalt stipendet mitt seint, noe som førte til at jeg satte førti tusen inn på konto. Kundekonsulenten i DnBnor ble ekstremt insisterende og la ivrig ut om hvor bra det var å spare penger ved å investere i lyssky fond innen genteknologi og firma som i dag er svarteliste av oljefondet. Da jeg fortvilt prøvde å fortelle kundekonsulenten at jeg trengte de pengene for å betale husleie og utgifter jeg skyldte, ble dette møtt med en hardnakket økonomisk argumentasjon, og at jeg måtte tenke på fremtiden.

Til slutt tok jeg imot informasjon og fikk servert et surt ”men da kommer du ikke tilbake” da jeg sa at jeg måtte tenke på det. Og det stemte: Jeg kom aldri tilbake. Dette var en av mange herndelser som førte til at  jeg sa opp alle kontoene mine med DnBnor og valgte en annen bank.

Til DnBnors forsvar så er alle bankene sine kundekonsulenter blitt hardcore selgere. Kundekonsulent i bank er blitt et begrep som er blottet for ordets opprinnelige mening.

Salg finner du over alt. Det er nittitallets amerikanske konfliktfilosofi som råder. Og hovedtanken er at det er en krig mellom selger og kjøper. Som selger skal du tvinge en potensiell kunde i kne med sleipe salgstriks. Mersalg, mersalg mersalg er mantraen. Og dette er en mentalitet som gjennomsyrer nærmest alle relasjoner hvor det er salg involvert.

Å velge en slik salgsstrategi i en bedrift er i mitt hode kontraproduktivt. Bedriften er tjent med å gi god sørvis og holde kunden fornøyd. Og dette oppnår ikke bedriften ved at kunden hele tiden opplever at han eller henne blir lurt hver gang de tar kontakt med kundeservice eller skal kjøpe en vare eller tjeneste.

Hvorfor ønsker bedrifter å lure kundene sine til å kjøpe dyrest og mest mulig, når det beste på lang sikt hadde vært å gi god veiledning og råd? Og er det bra at salgsavdelingen i en bedrift får anledning til å ødelegger omdømmet til bedriften de skal tjene? 

Dette er de foretningsmessige aspektet ved det hele. Men det viktigste er like fult det etisk. Er det virkelig slik vi ønsker å behandle hverandre? Å lure andre mennesker? Å være på vakt hele tiden mot at folk vil selge på deg mer enn du trenger? Se seg over skuldrene og være forbredt på å bli lurt?

Jeg klarte ikke å være selger lenger. Jeg kom hjem hver dag og følte at jeg var i en etisk klemme. De handlingene jeg gjorde i løpet av en arbeidsdag kunne jeg ikke stå inne for. Derfor sluttet jeg. For meg er det umulig å gå på akkord med  meg selv og mine egne verdier. Og  jeg har vanskeligheter med å forestille meg at andre selgere klarer å se folk inn i øynene og med fast stemme si stolt: Jeg er kundekonsulent!

Odøren av informasjonsarbeid

Jeg jobber til daglig med mitt lille firma Fimreite Kommuniserer. Her tar jeg på meg små og store oppdrag for bedrifter innen kommunikasjon. En av oppgavene mine er å skrive pressemeldinger og jobbe disse inn i media. Det som forundrer meg er hvordan noen journalister behandler meg som om jeg lukter vondt når jeg tar kontakt med dem i embeds medfør.

Et eksempel: En bedrift jeg representer trengte flere ansatte med en spesiell type utdanning. Denne utdanningen eksisterte ikke i Norge, så bedriften tok kontakt med en skole og fikk opprettet en linje med dette faget. Når dette var unnagjort, trengte de å formidle linjen til potensielle søkere. De tok kontakt med meg for å hjelpe dem å jobbe saken inn i media.

Dette er en bransje som var hardt rammet av nedgangstider. Mange mennesker var berørte i form av oppsigelser og permitteringer. Derfor mente bedriften at dette måtte være en viktig sak å få formiddlet til samfunnet. De fleste mediene tok vel i mot meg, og var enig i at dette var en viktig sak. Det var også flere som publiserte pressemeldingen jeg hadde skrevet i sin helhet.

Men så tok jeg kontakt med mediet som er regionens største, og det var som å treffe en mur av avvisning. Nå er det ikke jeg som bestemmer hva redaksjonen skal skrive, men man behøver ikke å behandle andre uhøflig. Jeg har full forståelse for at det må foretas en redaksjonell avgjørelse, og at det i mange tilfeller kommer opp saker som er viktigere enn bedriftsnyheter.

Like fult er dette er et gjentagende mønster som dukker opp med akkurat dette mediet. Det er ikke første gang jeg opplever disse som arrogante, og nærmest uinteressert i tingene som skjer i regionen de skal dekke. Så mitt spørsmål er: Er det jeg som lukter vondt eller er det bedriftene?

Det kan ikke være det siste. Dette fordi mediet jeg snakker om har noen yndlinger de skriver svært mye om, mens de ikke nevner 90 % av de andre bedriftene. Disse yndlingsbedriftene er heller ikke blant regionens største. Det er derfor nærliggende å anta at det er meg det lukter av.

Er det lukten av PR-rådgiver det stinker av meg? Er det en odør så stram at vedkommende journalist behandler meg med forakt?

For å sitere journalisten den andre gangen jeg tok kontakt med ham: – Hvis du vil ha dette publisert hos oss, anbefaler jeg deg å ta kontakt med annonseavdelingen.

Haken min formelig falt i bakken. Var journalisten ute etter penger? Hvor var samfunnsansvaret? Hvorfor er det mer interessant å ha redaksjonelt fokus på taxisjåfører med vond rygg og mennesker som er i konflikt med NAV, enn en ny utdanning? Hva med utdanning som veien ut av ulykka? Dette var etter min mening en sak som kunne gitt mange mennesker håp og muligheter. Men i stedet valgte mediet å fokusere på Donald Duck-saker.

I et forsøk på å forklare hva jeg gjør som kommunikatør, håper jeg at odøren av PR-rådgiver ikke blir like motbydelig neste gang jeg tar kontakt med en journalist:

Som PR-rådgiver gjør jeg følgende:

  1. Jeg tilrettelegger saken slik at journalisten lettere kan innhente informasjon
  2. Jeg formidler saker som har relevans for samfunnet vi lever i
  3. Hjelper bedrifter med å fremheve hva som er interessant for media, og hvordan henvende seg mot det rigtige mediet
  4. Jeg formidler bare saker som har kvalitet og interesse for samfunnet
  5. Jeg sørger for at saken er basert på fakta

Og hvis jeg enda lukter vondt, har jeg et klart budskap til journalister: Jeg er et produkt av deres egne handlinger. Et svar på et behov som har oppstått i markedet.

Grunnen til dette er:

  1. Bedrifter er redde for at journalister skal skrive usannheter om dem
  2. Mange bedrifter opplever å bli feilsitert og at reine faktafeil kommer på trykk
  3. Mange bedrifter opplever journalister som innpåslitne og masete når det skjer en ulykke, at de kun er ute etter å skade bedriften når muligheten byr seg.
  4. Journalister som henvender seg ikke forteller hvorfor de tar kontakt, og at sitater og hendelser blir plassert inn i en helt annen kontekst enn det som var forutsetningene for intervjuet.

Som alltid er det flere sider av samme sak, og nesten samtlige medier jeg henvender meg til er høflige, vennlige, og svært profesjonelle.

Så neste gang en pr-rådgiver tar kontakt, bør du tenke over at det spiller en rolle hvordan du representerer deg selv og din arbeidsgiver til omverdenen. Det er rett og slett vanlig høflighet og omdømmebygging i praksis.