Herr brunsnegle

I dag fant jeg en brunsnegle i hagen. Han hilste kjekt med hornene sine da han så opp fra å spise en annen, såret brunsegle. «Goddag Herr snegle, hvordan er din dag?» spurte jeg, og løftet på hatten. «Jotakk, bare bra», sa han mellom munfuller av innvoller.

«Hvem har du til middag i dag, Herr Snegle?» Spurte jeg nysgjerrig. «Åh, dette er min mor. Som du ser lever hun enda, men innvollene henger ut. Da kan man jo ikke annet enn å spise. Jeg tror forresten det var et av dine barn som slo henne med en pinne» svarte han etterteksomt.

«Å huff og huff! Det er jo aldeles forferdelig!» Utbrøt jeg forferdet. «Hvordan kan jeg gjøre det godt igjen?»

Herr Snegle tenkte seg om mens han smattet i seg mer innvoller. «Nja… du kan jo gi meg et navn?»

Jeg tenkte meg om. Så sa jeg. «Jeg døper deg Brun Dritt».

Snegelen nikket og tok en siste bit. «Takk, det var et fint navn», sa han. «Selv takk», svarte jeg og klasket dem begge med en sko.

wp-1461045053257.jpg

Brunsnegelen. Ein skikkelig ranglar.

Medietrening i representantboligen

Hun sukker høyt igjen. Uten at det ser ut som om det hjelper eller er til skade for den del. Faktisk har hun prøvd i fire timer å banke inn i den tjukke skallen til ministeren at det han har tenkt å gjøre er en jævlig dårlig idé.

–som sagt vil jeg fraråde at du og … ehr… venninen din stiller i debattprogrammet i dag.

— Å æ si te dæ at æ betal dæ itkj før å gje mæ slik idiotisk råd. Æ betal dæ førr å lær ho Bære å snakk på radio!

Hun sukket igjen. Hvorfor klarer han ikke å si navnet hennes riktig en eneste gang? Hun studerer den unge, vakre jenten, som sitter der med sine flotte trekk, store vakre øyne, brun, silkemyk hud og leppene skøvet litt overdrevent ut. Noe som gir henne et litt trassig utseende, som å kompensere for den naive og tidvis forvirrede viftingen med øyenvippene.

«Flotte pupper, er de ekte?», tar hun seg selv i å tenke. Ved siden av den vakre jenten sitter en gammel mann. Og ikke særlig vakker eller pen i noens bok. Men har en slags bøsete, primitiv sjarm. «Hulemann», tenker hun. Sjarmerende smil. Hun vurderer dem begge. Ser på jenta og tenker «Lykkejeger?».

Hun spør ham hvor toalettet er.

–Ha meg unskyldt, sier hun, og går mot badet.

Inne på badet plasserer hun håndflatene på kanten av servanten og legger vekten av hele overkroppen på dem. Hun lener seg fremover og ser på seg selv.

I speilet kikker en sliten kvinne tilbake. Huden er gusten og blek. Mørket under øynene er tydelig fremtredende til tross for iherdig forsøk å sminke dem vekk. Det pistrete håret, preget av utallige farginger, henger slitt ut fra en slags hestehalen. I det hun retter seg opp i kroppen og ser seg selv i profil, ser hun de tynne, beinete fingrene og mørke blodårer som tydelig makker seg under huden. Hun ser seg i helprofil i speilet og kniper seg selv irritert i sideflesket. Til tross for uthulte kinn, aktiv trening og knallhard diett var sideflesket der like fullt. Alltid.

Hun sukker. Hva er det med gamle griser som så lett lar seg forlede av vakre unge kvinner? Og hva i allverden er det den unge, vakre jenten vil oppnå?

Hun forstod at det var mye her hun ikke visste. Hun hadde jobbet som underdøkende journalist i Dagbladet i mange år, da media hadde råd til slikt. Etter det hadde hun forsøkt seg som frilanser med vekslende hell. Til slutt ble hun ble rekrutert til PR-byrået av en bekjent. Hun måtte få inn noe fast inntekt. Spesielt etter skilsmissen, og hun satt igjen med ansvar for ungene. Eksen hadde funnet seg en ung og vakker kjæreste, og han hadde ikke sett seg tilbake etter det.

— Drittsekk!, utbryter hun høyt. Hun stivnet til og lytter. Har de hørt henne inn i stuen? Hun lytter litt til. Hun kan høre mumling og litt fnising innimellom. Alt virker normalt. Hun puster lettet ut.

Hun kunne kjenne det i journalistgenet. Når noe ikke stemmer. En intiusjon som satt i ryggraden. Noe var helt galt.

Det var måten den unge kvinnen smilte og kniste når statsråden kjekket seg. Hun smilte med øynene og med munnen, men kroppen var lent bort og vekk fra ham. Når den aldrende ministeren strøk og tok på den unge damen var det som om hun spente seg opp som en buestreng nærmest umerkelig, men smilte like fullt.

Det var derimot svært tydelig at ministeren var svært betatt av den unge kvinnen. Han klarte nesten ikke å ta øynene fra henne, ble tydelig oppmuntret av hennes trillende latter når han kjekket seg. Han klarte ikke å holde fingrene fra henne, og brukte enhver anledning til å stryke og ta på henne. Og han smilte fårete. Hele tiden. Mannen var en omvandrende ereksjon.

Noe var galt. Men hun måtte undertrykke det. Hun hadde en jobb å gjøre. Penger å tjene. Barn å fø.

Hun trakk inn magen og stakk frem puppene og rettet opp ryggen, før hun tok tak i dørhåndtaket og gikk resolutt inn til de to flørtende.

— Før vi setter i gang vil jeg atter en gang fraråde deg fra å åpne opp for media. Selv om du har fått hard medfart allerede, vil du nå åpne opp et rotterace uten like. Media vil aktivt oppsøke deg, dine venner og din familie. De vil oppsøke deg oftere og mer aggressivt enn de til nå har gjort. Mitt råd er at du sitter helt stille i båten og rir av stormen til…

Ministeten utbryter med høy stemme.

–No e det nok! No gjer du jobben din, ellæs kan du be byrrå senne non anner!

Et lite øyeblikk var det som om masken til den unge damen sprakk, at hun mistet litt kontrollen, og et drag av noe ubestemmelig, noe fluktig, fór over ansiktet hennes når ministeren ropte opp. Men det var et lite nanosekund, så smilte hun igjen med øynene og munnen. Kontrollen gjennvunnet

— Skal vi sette i gang, da? Hvis du setter deg der borte. Fint! Ikke se i kamera, ikke se på ministeren. Bare se på programledeten når du snakker. Sånn ja! Når ministeten snakker, se på ham. Nikk og smil innimellom. Der ja. Flott. Ok.

Første spørsmål: …

En historie fra Islamofobavdelingen

Gjedda sitter og fråder og gnisser tenner i Frps islamofobavdeling. Klokken nærmer seg slaget tolv.

Gjedda bøyer seg fremmover og stemmer ifra med føttene mot gulvet så stolen deiser i bakken. Med et rykk reiser han seg rasende. Han smeller håndflaten i bordet så FrP-pin, rødslipset og eggelikøren går i gulvet. Han brøler:

— Her må noe gjøres! Nok er nok!

Sylvi nikker ettertenksom og suger på et stykke svinekjøtt som er fanget mellom tennene. Et råttent stykke kjøtt som har kilt seg fast, helt siden mars, og vil ikke gi slipp. En irriterende påminnelse som alltid er der og forteller henne hva hun hadde. Og hva hun ikke har nå.

–Støre! mumler hun, som om hun banner, før hun sier med lav og rolig stemme:

— ja. Her må noke gjerast. Ikkje meir bæring på gullstol. Han må sendes tilbake der han kom fra.

–Hjelp i nærområdene, brøler Gjedda. Tydelig fornøyd med svaret han har fått, og svaret han har gitt.

Bård Hoksrud piler forvirret og målløst rundt bordet. Øyne hans virrer nervøst fra Sylvi og til Gjedda, og tilbake igjen mens han gjentar med preget og skjelven stemme:

–Lakrispiper, segway, vannscooter, tilbake der de kom fra. Heeehehehe.

Han ser lengselsfullt mot en stor jerndør i endene av rommet. Bak døren høres det pusting og pesing. Stønning og sukking. Innimellom kommer utbrudd som «Mora Jens!» og «Snikislamiseeeering!». Hoksrud piler mot døren. Med full kraft river han og sliter han i døren. Legger hele vekten sin bak og forsøker å åpne den. Men den rekker seg ikke. Han hyler desperat.

–SIV! Ansvarlig finanspolitikk! Kompromiss! Regjeringsplattformen! Geløya!

Sylvi tar noen raske steg mot døra med korset dinglende etter seg som en hale. Hun har en bister mine når hun endelig når bort til Hoksrud som krymper seg desperat opp mot jerndør.

–Hald kjeften din!, gneldrer Sylvi hardt, og gir Hoksrud en kraftig fik over munnen med håndbaken, slik at han raver i retning Gjedda.

–Ja hold kjeft!, bjeffer Gjedda, og gir Hoksrud en ny fik.

–Unnskyld, unnskyld, unnskyld, ynker Hoksrud, mens han faller på kne og tar til å rydde opp Frp-pins og glasskår fra gulvet. Slipset tør han ikke røre.

Sylvis ansikt lyser plutselig opp. Den strenge mina erstattes med et flir. Og mens hun fikler hektisk med korset hun har rundt halsen, utbryter hun:

— Vi skriv noke stygt om han på Fjesboka! Staden der politikk blir forma og utført. Og Ei, Ei e mesias.

–Espen! Er treng deg!, roper Sylvi ut i rommet.

Og straks, ut fra skyggene svares det det med et hiss:

–Ja, min herskerrinne. Jeg er evig i din tjeneste.

Ut fra mørket kommer det en krøket og forpint skikkelse. Tynget av Macbooken som han drar etter seg med stort besvær og i møye.

–Espen! skriv noke stygt om nestleiaren på Fjesboka. Skriv slik at dei badar meg i blomster! Skriv slik at dei elsker meg!

Den forkrøplede skikkelsen hisser først irritert. Så blir det blir stille. Alle ser på den lille skikkelsen som lutende kryper rundt i randen av skyggene. Hoksrud sleiker seg nervøst om munnen og ser på de to andre. Så drar Espen opp Macbooken med et stønn, og begynner å skrive.

Med mumling og besvergelser hamrer han på tastaturet. Det hvite LED-lyset fra skjermen bader det oppspilte ansiktet hans. Ut fra besvergelser og hamringen kommer det etterhvert til syne: «FrP er mer opptatt av å reise på ferie med asylsøkere til hjemlandet, enn å sende dem hjem.»

–publiser–

En ond latter brer seg i islamofobavdeling. Nå skal de vise dem alle!

Si nei til hatet 22. juli

De siste syv årene har vi sett at hatet som tok livet av 69 ungdommer på Utøya fortsatt lever iblant oss.

Vi står maktesløse og ser på mens hatet får boble fritt. Hatet har bredt om seg og funnet veien helt inn i regjeringen. Og gir gjødsel til en voksende underskog av konspirasjonsteorier og hat.

Terroristens holdninger som den gang for 7 år siden var ansett som ekstreme, er i dag mainstream. Blant annet synet på flyktninger og muslimer. Holdninger som kommer sammen med et iskaldt, grøssende guffs fra fortiden.

Vi har alle et personlig ansvar for å stå imot hat og ekstremisme. Vi må tørre å sette foten ned. Og vi må si at det er nok. Du har en plikt til å si ifra til mennesker som sprer hat.

Jeg vil oppfordre alle til å støtte Læringssenteret på utøya. Jeg har gitt et lite bidrag. Nå er det din tur.

Læringssenteret har blant annet opplæring i demokrati og demokratiske verdier, og jobber aktiv mot ekstremisme.

Si nei til hatet!

Støtt læringssenteret på Utøya

De siste dagene har lært oss at hatet som tok livet av 69 ungdommer på Utøya fortsatt lever iblant oss. Og at dette hatet har støtte inn i regjeringen.

Justisminister Sylvi Listhaug ytret en påstand om Arbeiderpartiet som nører oppunder konspiratoriske ideer.

Som en reaksjon på at Listhaug har måttet stå til ansvar for ytringen sin har rasistiske grupper mobilisert. De sender blomster til støtte for Listhaug.

Vi står maktesløse og ser på mens hatet får boble fritt. Fortsatt støtter Justisministeren dette hatet med å posere på facebook og i media med blomster sendt fra grupper som sprer hat.

Jeg vil oppfordre alle til å støtte Læringssenteret på utøya. Læringssenteret har opplæring i demokrati og demokratiske verdier. Noe som vil motvirke hat og ekstremisme.

Si nei til hatet!

Vipps til utøya AS på #81335 for å motvirke hat og ekstremisme.

FUCK HØYRETROLLENE OG MEDIENE SOM TILLATER DEM

Jepp.

Du leste riktig. Ikke bare bruker jeg store bokstaver, jeg bruker også det kjente norske ordet «Fuck».

Etymologisk kommer ordet «Fuck» fra norrønt «å fukka». Eller å jukke. Dette stammer igjen fra germansk «ficken», som betyr å stryke, gnikke. Et skikkelig arisk banneord, med andre ord. Re-oppdaget gjennom engelsk sprog og amerikanske filmer. Som hovedsaklig er produsert, skrevet og resisjert av liberale.

Nå har «å fukka» kommet tilbake. Eller føkk, som det nå uttales. Og for å ære dette fantastiske germanske ordet som betyr å kopulere, så har en ung, kvinnelig skribent og samfunnsdebattant med somalisk bakgrunn og muslimsk hodeplagg satt navnet Sylvi Listhaug bak ordet.

Nå! Ikke pent gjort, dette. Og hvorfor en ung dame med innvadrerbakgrunn har lyst til å kopulere den middelaldrende og lett rasistiske Sylvi Listhaug er selvfølgelig et spørsmal man på ingen måte bør stiller seg.

Men dette ønsket om kopulasjon gikk ikke upåaktet hen.

Før jeg går videre ser jeg det som nødvendig å slå et slag for velferdstaten. For signe oss skattebetalere som gir uføre trygd til å leve et verdig liv. Mine tanker går til de som av ulike grunner har falt ut av arbeidslivet. Og mitt hjerte slår for dere, og jeg priser sosialdemokratiet for å produsere et så ivaretagende og godt system.

Men så er det noen uføretrygdede som ikke ser det på denne måten. De liker gjerne å motta ytelser. Men er ikke veldig rause med å ønske at andre skal få en del av gratis-penger-kaka.

Disse herlige, høyrevridde hatsprederne får indirekte betalt av staten for å bedrive hets på nettet. De flokker seg på Facebook. På Resett. De deler konspiratorisk fantasilektyre med både rasistisk over-, under- og mellomtoner. Og de skriker som torturerte hettemåker hvis noen sier dem imot.

Disse tekstkrigerene finansiert av sosialistiske velferdsordninger elsker Sylvi Listhaug. De elsker henne så høyt og så inderlig at når den mørkhudede, unge, hijabbekledde kvinnen erklærer sin intensjon om kopulering med henne, så stopper jorden.

Så rasende er de, at de truer, banner, forfølger og er rett og slett er ekle med denne unge, ærlige og taleføre kvinnen. Sjalusi gjør slikt med folk.

For disse er barn av Listhaug, og er sterkt preget av både Ødipus og Elektra. Så når noen utenfra erklærer sin intensjon om noe de alle ønsker innerst inne med mor Listhaug, så er angrep det beste forsvar. Ikke bare for å forsvare sitt etos, men også for å skjule sitt… eh…. patos for omverdenen og seg selv.

Så det er ikke rart at det blir som det har blitt.

Og uten flere omveier hopper jeg rett til slutten.

Du som har orket å lese dette makkverket av en tekst helt til slutt: Finn noe mer nyttig å bruke tiden din på!

Hege Storhaugs radikalisering

Har Hege Storhaug og Human Rights Service gjennomgått en radikalisering?

Da jeg først ble oppmerksom på Hege Storhaug og hennes analyser om Islam var jeg ikke helt fremmed for disse tankene.

Dette var vel på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Hege Storhaug var en utskjelt skikkelse som fikk mye motbør.

Radikal Islam
I kronikker og media gikk hun hardt ut mot det hun beskrev som radikal Islam. Hun var slik jeg husker det svært påpasselig med å understreket at det ikke var muslimer generelt hun kritiserte.

Det var mye himling med øynene når Hege Storhaug advarte mot radikal Islam. Hun ble gjerne idiotforklart eller kalt rasist. At motbøren hun fikk var unyansert og respektløs er lett å se i etterpåklokskap.

Situasjonen den gang var at her i vesten trodde man at alle elsket det vestlige. At vesten var de gode. Det endelige beviset kom da vesten «vant» den kalde krigen, og vestlige verdier blomstret i etterspillet av murens fall. Alle som påpekte at denne vestlige fetishen for det meste var en vestlig greie, var ignoranter. Det var gjerne venstresiden som kritiserte vestlig selvgodhet. Og Hege Storhaug.

Opinionen i endring
Men så skjedde 9/11, og World Trade Center falt til grunnen sammen med en del vestlige vrangforestillinger om egen fortreffelighet. Så fulgte terroraksjoner mot vestlige mål. Terroranslag i London, Paris, Madrid og Berlin utført av radikaliserte islamister. Ofte var terroristene født og oppvokst i det samme området hvor denne utførte terroren. Og gjerne var det miljøer rundt en moské som utpekte seg som arnested. Hege Storhaug hadde hatt mye rett i hennes advarsler.

Det var ikke lenger kontroversielt å advare mot radikal Islam. Hege storhaug kunne endelig hvile på laubærbladene og fortsette å advare mot radikalisering, og bli hørt uten å bli gjort til skamme. Hennes meninger var ikke lenger politisk ukorrekt.

Men det gjorde hun ikke. For mens opinionen tok et steg mot høgre, fulgte Hege Storhaug opp med selv å ta et steg til høgre. Hun bevegde seg inn i islamofobiske forestilinger, og driver nå og sprer konspiratorisk tankegods om islam og muslimer gjennom Human Rights Service og bokutgivelser.

Reaksjonær sannhetsgehalt
Dette viser to ting. Det første er at Hege Storhaug er reaksjonær. Når opinionen flytter seg mot henne, flytter hun seg tilsvarende i motsatt retning. Hun mener imot det etablerte på ren refleks. Noe som gjør henne svært farlig når hun blir lyttet til. Hun har flere tilhengere som tror fullt ut på hennes analyser. Med tanke på hvordan opinionen ser ut til å godta mer og mer av høyresidens tankegods, er en ytterligere reaksjonær bevegelse fra Storhaug en tanke som burde vekke uro.

Det andre er at vi må behandle våre meningsmotstandere med respekt og argumentere saklig uten å gå til personangrep. Den tidligere latterliggjøringen av Storhaugs advarsler om radikal Islam blir nå brukt som sannhetsgehalt for hennes nåtidige konspirasjonsteorier og islamofobi. Hun hadde rett da, derfor har hun rett nå.

Ved første øyekast har Hege Storhaug blitt radikalisert. Sannheten er at hun står i relativ lik avstand til flertallet nå som før. Det er oss andre som har kommet nærmere hennes tankegods.

TeVen

På black friday kjøpte jeg meg en TV. Den står nå i Oslo og venter på å bli sendt ut av landet.

Valget falt på en 65 tommer LG i SJ80-serien. 10-bits panel. Quad core prosessor. 200HZ oppdateringsfrekvens på bakpanelet. HDR 10 og HDR Visual. En TV for fremtiden.

Men gleden var kortvarig. For i høyre nedre hjørne var det hvite flekker der det skulle være svart. Og noen skjermbilder, spesielt fra Playstation4 ble 1/4 av skjermen helt hvit. Når jeg bevegede «Magic remote» ble fargene i området rundt pekepilen blasse. Og av og til hang interne apper seg opp, slik at jeg måtte resette til fabrikkinnstillinger for å få appen til å virke. Og innimellom koblet TVen seg ned fra det trådløse nettet uten grunn. Noe var galt.

Stort hvit felt når jeg laster inn «World of Tanks» i PS4.

Jeg tok kontakt med LG. Det ble mye frem og tilbake. Jeg tok bilder av feilen, og filmet noen scener fra «stranger things» hvor de hvite feltene kom godt til syne i nedre høyre hjørnet. Til slutt ble jeg tilbudt en servicemann men måtte betale hvis han ikke fant feil på TVen min. Men siden jeg hadde 30 dagers retur, virket det noe dustete å ta den risikoen.

Jeg tok derfor kontakt med forhandler. Dette var NetOnNet.no. Jeg forklarte vedkommende i andre enden dilemmaet mitt. Det jeg sa var at «hvis TVen skal være slik og vise hvite felter slik som dette, vil jeg ikke ha den». Det kunne han forstå.

Han foreslo at jeg sendte tilbake TVen til dem, så fikk jeg en ny. Det sa jeg at hørtes bra ut.

Jeg ventet. Og ventet. Helt til returretten nesten var over. Da sendte jeg en purring og lurte på hva som skjedde. Noen dager etter at fristen for retur var over, fikk jeg svar sammen med en beklagelse for seint svar. Hyggelig det.

En servicesak ble opprettet. Og uken etter tok Bring kontakt for å hente tven. Jeg spurte om de også da leverte den nye TVen samtidig. Det ble stille i andre enden. Og jeg hørte at vedkommende ble stresset. Hun sjekket og kunne ikke finne noen ny leveranse til meg fra NetOnNet.no. Jeg ble usikker selv, og vi ble enig om å sjekke på hver vår kant.

Et enkelt søk viste at hun hadde rett. I en av epostene jeg hadde fått stod det at det ikke var før de hadde fått sjekket TVen at de kunne sende meg en ny. Med forbehold om at det var noe galt med den. Ikke helt slik jeg hadde forstått den opprinnelige avtalen, men misforståelser kan fort forekomme. Så da var jeg like langt.

Men her hadde jeg alt satt ting i bevegelse, og tenkte at det ville gå raskere å bare sende meg en ny hvis de fant feil, i stede for å reparere. Hvor lang tid ville egentlig det ta? Så jeg avtalte en hentedato med Bring. Så sagt så gjort.

Jeg plukket TVen ned fra veggen og pakket den ned igjen i esken. Så kom Bring og hentet den. Sorgen var stor hos ett-og-et-halvtåringen da hun oppdaget at «poppeloppane vekke». Til tross for kort bekjentskap i kjellerstuen, hadde vi blitt glad i TVen. Gode filmstunder med popcorn og brus, til glede for alle i familien.

En uke etter at Bring hadde vært og henter TVen begynte jeg å bli urolig. Hvorfor hørte jeg ingenting fra Bring eller NetOnNet? Jeg tok en telefon.

Etter en laaang kø i telefonen til NetOnNets serviceavdeling, kom jeg igjennom. Etter å snakket litt frem og tilbake med en kundekonsulent fant vi ut at pakken hadde kommet til Oslo og stod på terminalen der. «I Oslo?» Spurte jeg, noe forundret at det hadde tatt en uke for TVen å komme til Oslo. » Ja den skal fortolles». «Fortolles?» Spurte jeg forundret.»Ja, den skal jo til Sverige». «Sverige!?» Utbrøt jeg forvirret. «Ja NetOnNet.no er svensk. Vi har hovedlager og service i Sverige». Jeg ble noe paff. Etter at en utålmodig kundekonsulent måtte fortelle meg at TVen skulle til sverige noen ganger til, forstod jeg endelig hva det var han sa. Jeg angret på at jeg ikke hadde sagt ja til LG sin servicemann.

Jeg måtte spørre hvor lenge jeg måtte vente før jeg fikk en ny TV i retur. «Tre uker til!?», utbrøt jeg. Her ble jeg noe katatonisk og usammenhengende, og snakket springende om løst og fast relatert til TVen.

I skrivende stund står TVen min fortsatt i Oslo og venter på å bli fortollet. Veggen i kjellerstuen er tom. Og den vil trolig stå tom en stund til. Fortsettelsen er i vente, og med min flaks blir det nok enda mer å skrive om.

Ulv, ulvere, ulvest – ulvepopulisme

Heten ulvedebatten skaper her til lands er såvidt overgått av innvandringssdebatten. Det er for en som står utenfor vanskelig å fatte at et så lite fenomen som ulv skaper så mye splittelse.

Ulven får mytiske egenskaper. For noen er ulven ondskap. For noen renhet og uskyld.

La oss først se litt på tall.

I 2016 døde 4,85 % av sau og lam på beite på landsbasis. Dette utgjør et tap på 75 272 sau og lam. I den samme perioden ble det søkt erstatning for tap grunnet rovdyr for 17 550 sau og lam. Dette utgjør 23,3 % av totalt tap av sau og lam blir tatt av rovdyr. Ulven står for 9 % av disse 23 %, eller 1.580 sau og lam. Til sammenligning tar jerven 34 %, gaupa 21 % og bjørnen 13 %. Ulven står altså for 2 % av det totale tapet av alle omkomne sau og lam på landsbasis.

Det dør altså flere sau av sult eller fall på beite enn av ulv. Etter all sansynlighet dreper tamhund flere sau enn ulven. Videre er ulven det rovdyret som dreper minst sau. Det er rart at sauebøndene ikke er mer forbannet på jerven. Men mest forbannet skulle de vært på forholdene på beitet, som er den største sauemorderen.

Argumentasjonen henger altså ikke på greip.

Men så har vi de som vil bevare ulvestammen. Heller ikke deres argumentasjon henger på greip.

For det første ble den skandinaviske ulvebestanden trolig utryddet en gang på 60- 70-tallet. Det var ikke før på 80-tallet at ulvestammen reetablerte seg. Først i Sverige, så i Norge. Genetiske analyser tyder på at ulvestammen vi nå har i Norge er av Finsk-Russisk avstamning. For å sette det litt på spissen, så kan forsvar av ulven sammenlignes med å forsvare Kråkebollen eller brunsnegelen. Ingen av artene hører til her i utgangspunktet.

Jeg forstår bonden svært godt. Å miste dyr er en tragedie. Men tatt i betraktning at ulven tar så få dyr, og at ulven er den minste trusselen, er dette rart.

På den andre siden er den skandinaviske ulven utryddet. Den ulvebestanden vi har i dag er ikke hjemmehørende i hverken Norge eller Svergie. Så hvorfor vi skal verne om en fremmed art er også litt utydelig.

Eneste forklaringen jeg sitter igjen med er at ulvedebatten handler om følerier. Og at hver leir skaper sine egne myter og forestillinger.

For en som står på utsiden og ser den intense og innbitte ordkrigen om ulv virket dette helt surrealistisk. Det hadde vært like rasjonelt å krangle som fillene fyker over hvilke mummikopp som var finest.

Følerier og myter har ingen plass i naturforvaltning. Her må det såkalte harde fakta til, undebygget av forskning.

Ulvens videre eksistens eller utryddelse er blitt et politisk spørsmål. Og det en politikk som ikke er forankret i forskning.

Når denne ulvepopulismen får regjere fritt, vil ulven forbli politikk. Men ved å frata politikere muligheten til å bestemme over ulven, og legge forvaltningen av denne på et administrativt nivå, vil vi kunne få fred fra denne meningsløse debatten.

Og vi vil også kunne få en klok forvaltning som tar hensyn til både bonde og ulv.

Rævnå Kangoo ZE – Elektrisk drittvarebil

Jeg skrev for ca tre år siden en optimistisk post om vårt nye familiemedlem, Renault Kango maxi ZE. Denne må jeg justere — Noe.

La meg først ta det positive. Bilen er fortsatt god å kjøre. Fotsatt plass til tre barneseter ved siden av hverandre i baksetet med god beinplass. Den ligger godt på veien. Du sitter høyt. Det er fortsatt en ekstremt praktisk bil. Og på parkeringsplasser er skyvedører bak gull med tanke på at ivrige barn lett smeller opp døren uten tanke på andre biler.

Jeg har tatt i bruk det store bagasjerommet som bossrom, så barnevognene får ikke lenger plass. Men det ligger på meg, ikke på bilen.

Jeg har kjørt alt som kjøres kan med den bilen. Sofaer, senger, søppel, unger, badekar, dører, gulv, trelast, ferdigmontert spisegruppe til 6 personer osv. Den har bistått ved flytting og oppussing. Alt går inn i kangooen med den største letthet.

Og det må tilføyes at den er håpløs på glatta. Et lite snøfnugg, og bilen blir til en kjelke med fire hjul som suser avgårde. Ungene synes det er gøy. Mor og far er mindre begeistret. Heldigvis er mye laget av plast, så bulker retter ut seg selv.

Den er også billig i drift. Den koster nesten ingenting å kjøre. Den koster ingenting i bom. Billig parkering, forsikring og veiavgift. Som alle elbiler er. Og den er rimelig i innkjøp. Til tross for begredelig rekkevidde på 8-12 mil, har jeg aldri gått tom for strøm.

Men det er ikke helt sant…

Det elektriske på bilen er noe… eh… kjørt. Plutselig står den utladet på 12v-batteriet uten grunn eller forvarsel. Og det til tross for at begge batteriene blir ladet via ladestasjonen. I tillegg har 12v-batteriet en dynamo som lader det under kjøring. Så hvorfor dette batteriet går tomt er et av livets store mysterium.

To for en
Og ja. Det virker rart at en elbil har to batterier som ikke jobber sammen. Men det er en logikk i det. En Renault kango ZE er egentlig bare en Renault Kangoo hvor de har tatt ut forbrenningmotoren og drivstofftanken, og satt inn elmotor og batteri i stede. Derfor er vindusviskere, bilstereo, døråpnere, kjøreelektronikk og lys på det samme systemet som i fosil-Kangooen. Det hele henter strømmen fra et lite, firkantet bilbatteri under panseret. Og ikke det svære uutømmelige batteriet som driver bilen fremover. Og det er dette systemet som slutter å virke med ujevne mellomrom. Når 12V-elsystemet ikke virker, virker ikke resten av bilen heller. Til tross for at hovedbatteriet formelig bugner over av energi.

Det har forekommet at jeg kommer ut om morgenen på vei til jobb eller barnehage og bilen er helt død. Det er akkurat slike deilige overraskelser man forventer av en bil. Og hvor glad man blir! Ungene har utviket en sjette sans for denne spontane gleden som ufrivillig velter opp i far når bilen står livløs i oppkjørslen, at de våkner med fingrene godt satt inn i ørene de morgenene dette skjer.

Når bilen står, må jeg løpe opp til naboen og låne batterilader for å lade det lille 12v-batteriet under panseret. Av og til er det nok å bare nappe ut ledningene til 12v-batteriet og plugge dem tilbake, så virker bilen igjen, dog med noen feilmeldinger som lyser på dashbordet. Annet enn at det er litt angstprovoserende når du kjører, slår disse seg heldigvis ikke på igjen når du starter bilen neste gang.

Men en gang måtte jeg sende bilen på verksted for å finne feilen. Den stod livløs i oppkjørselen en morgen. Bilen ble seg som hør og bør avhentet av Viking, og fraktet til verksted i skam. Siden Renaulten vår er en bruktinnport, gikk garantien ut etter to år. Så denne reperasjonen kostet oss 6.000 sure penger. Men vi fikk nytt 12v-batteri og dynamo for den prisen. Uten at problemet med at den ikke virker uten synlig grunn forsvant.

Andre skavanker
På første EU-kontroll ble jeg pålagt å bytte stabilisatorstag. På en tre år gammel bil! 3000-Ka-Tching!

Noen dager etter kom en ulyd fra bilen. Inn på verksted. 750 for sjekk — Ka-Tching.

Her var differansialen fremme røket og måtte byttes. Venter i skrivende stund på pris – Ka-Tching. Og igjen… ikke hatt den mer en i tre år. Importert med 20 km på telleren. Tre år med bykjøring.

Varmeapparatet i bilen har sluttet å virke. Heldigvis har bilen dieselvarmer, så vi fryser ikke om vinteren. Hvis vi velger å fikse varmeapparatet, så blir det ka-Tching her også.

Og for å toppe det hele har dashbordlampen for parkeringslys(!) Sluttet å virke. Og det er ikke bare å bytte en lyspære. Hele dritten må byttes. Så Ka-Tching. Hvis jeg gidder.

Andre små irriterende uregelmessigheter er at bluetoothen finner på å slutte å virke for underlige lyster og innfall. Noen ganger får man ikke tatt samtaler via handsfree-en, så sitter man der inne og telefonen ringer høyt og intenst på bilhøyttalerne til inringeren gir opp. For når bluetoothen låser seg, låser bilanlegget seg også. Plutselig vil ikke kartene laste seg inn i GPSen og dieselvarmeren går ikke på. For å løse problemet må bilen slås av. Men en kjapt slå-av-og-på-øvelse funker selvfølgelig ikke, neida. Den må stå minst en halvtime. Og da virker den som om ingenting var skjedd. Merkelige greier.

Det er ikke en bil jeg har skaffet til familien, men en ubrukelig au-pair med en funksjonsnedsettende personlighetsforstyrrelse.

Død hest
Renault markedsfører kangoo ZE som en robust og pålitelig arbeidsbil. Ofte er den avbildet på byggeplasser hvor smilende arbeidere poserer anorektisk og glade rundt bilen. Jeg klarer ikke å forestille meg at sinnasnekkeren hadde posert smilende med en Kangoo som tidligere på dagen hadde måtte lades på 12v-batteriet. Kangooen er ment å være en sliter som tåler en trøkk. Ikke en forfinet og anemisk svane med osteoporose.

Nei. Renault kango maxi ze er en jævla drittbil. Siste gang jeg kjøper Rævnå.