Tenketanker #2

Tenketanker tenker i dag omkring sist gang, mye om den alternative høyresiden og avslutter med syklisten som symptom på gamle, sure gubber

Nummer to i rekken

Tenketanker tenker i dag omkring sist podcast, mye om den alternative høyresiden og avslutter med syklisten som symptom på gamle, sure gubber. 

Tenketanker #1

Intro – Thorstein Skårnes – Trekanten Giske, Sofie og VG – Sixpencens amputerte historie

Første og kanskje siste podcast

Intro – Thorstein «@bareenmann» Skårnes – Trekanten Giske, Sofie og VG – Sixpencens amputerte historie

Spilittelsens Herre — eller hvordan Listhaug ble nestleder i FrP

I den mørkeste avkroken av stortinget sitter en sammenkrøket og blek skikkelse. Det pistrete, hvite håret henger i floker ned til skuldrene.

Det store hodet går fra side til side, duvende i fast takt mens den leter etter noe i mørket. Innimellom stopper den opp og hisser sint, hveser til seg selv.

– Sssstøre! Sssstøre!, spytter den ut mellom sammenbitte tenner, før den tar til å leite videre.

— Min kosssteligste. Vi ssskal vissse dem. Javissst min kosssteligssste! Vi ssskal vissse dem! Ssstøre! Ssssstøøøøree!, hveser hun mens hun nok en gang forsøker å fri til media. Men det er bare mørket som svarer henne

Forfallet til dette forkrøpne vesenet som famler hvileløst rundt på stortinget begynte den dagen hun mistet den. Det kosteligste. Og det var Støres feil.

Hun hveser og spytter når hun tenker på ordet Støre. Men hun klarer ikke lenger å huske hva det var, dette Støre. Eller hva det var hun mistet eller hvorfor. Men hun leter fortsatt. For hun vet at om hun finner det hun mistet, vil hun atter en gang reise seg.

Og slik har det vært i dager, i uker, i måneder. Hele flere måneder har vesenet forgått i stortingets glemsel fra fordums tid. En tid da hun var i alles øyner og på alles lepper.

Sakte har hun blitt til dette krypende vesenet ved maktens røtter. På uhvilelig søken etter sin kostligste.

Men en dag begynner røttene å dirre. Hun været noe kjent. Noe ubehagelig. Noe farlig. Men hun har ikke tid å dvele ved det. Hun må fortsette å famle i mørket.

Med ett trefferen lysstråle henne. Litt forvirret kikker hun opp. Det sterke lyset treffer henne i øynene. Det svir i huden. Skarpt! Det er skarpt! Lyset er skarpt, tenker hun forvirret. Hun løfter hånden foran ansiktet for å verne seg mens hun snur hodet vekk. Men det hjelper ikke. For lyset når helt ned til henne der ved maktens røtter.

Ut fra lyset høres sinte stemmer. Banning og spotting. Stemmene blir høyere og høyere. Og ut fra lyset strømmer det en elv av FrPere. De bærer med seg en en skrikende og sparkende Per Sandberg. Han brøler som en okse, og vrir seg voldsomt. Men når det ser ut som om han skal klare å rive seg løs, strammer FrPerne grepet og holder ham fast.

Fremst går Keshvari og Gjedda. Begge utstyrt med fakler og høygafler. De roper sint til Sandberg, og anmaser massen med FrPere. Det er amper stemning.

Prosesjonen stopper foran det forkrøpne vesenet som forsøker å gjemme seg dypere i mørket. Hun ser urolig på mobben.

De slipper Sandberg ned, og danner en ring rundt ham. Sandberg forsøker desperat å bryre ut. Han tar fart og løper alt han har, men blir stadig kastet tilbake til midten.

Så høres Gjeddas og Keshvaris stemme som bryter harmdirrende gjennom luften. De snakker i kor, som med én tunge.

— Sandberg. Du har sveket ditt parti, ditt folk og vår politikk. Vi fordømmer deg og gir deg vår strengeste straff!

Med et rykk vender de andre FrPerne Sandberg ryggen. Han faller skrikende på kne. Sakte men sikkert løses sandberg opp i små lys som sakte svever rundt. En stund kan man skimte formen av Sandberg, men etter hvert blir den mer og mer utydelig. Til slutt er det bare mangen små lys som sakte siger rundt hverandre.

Og ut av denne løftes det en gullstol. Og på denne gullstolen kan man skimte Letnes som svever lett over sirkelen. Og et lite øyeblikk gir hun fra seg et glimt, før hun svinner hen til intet.

Men Sandbergs lys skinner enda. De små lysene begynner å rotere raskere og raskere. Før de til slutt spres til alle kanter.

Tilbake i sirkelen, der Sandberg en gang stod, står det en liten mann. Han går sakte mot det sammenkrøpne vesenet med armene løftet som til en omfavnelse.

Vesenet står som forsteinet og ser storøyd på opptrinnet foran henne. Men så ser hun t-skjorten til den lille mannen. Et glitrende trykk, pulserende i gull:

Én retorikk skal samle dem, én retorikk skal finne dem, én retorikk betvinge dem og i mørket binde dem.

Hun kjenner kraften som strømme gjennom kroppen. Håret flommer utover, gyllent og vakkert. Fargen kommer tilbake i ansiktet, med røde roset i kinnene. Og hun står rakrygget og nydelig igjen.

Så, med et sus, kommer det til syne fra det sydende mørket et kors. Hun stiger opp på det. Og Keshvari jubler. Og Gjedda jubbler, og FrP jubler og mørket jubler.

— Det e funnet!, roper hun. Det e funnet! Ej e igjen hel! Nå skal ej bade aviser, fjernsyn, radio og sosiale medier i splittende retorikk, ej skal finne alle sinte, bitre og marginaliserte sjeler, og jeg skal binde dem alle!

Listhaug skinner atter en gang. Og til jubel stiger hun opp til maktens tinder, løftet av korset. Og atter en gang pryder hodet hennes av en glorie av torner.

Men hva hun en gang var, har hun ikke glemt. Å nei. Hun har ikke glemt.

Støre.

Jern-Erna

Med hendene fast foldet bak ryggen står hun og skuer over riket. Den blå buksedrakten sitter stramt rundt hoftene, og de høye helene gir henne en rett og stram positur.

Hun skuer over fjorder og fjell, berg og dal. Over merer og oljerigger. Her er hennes rike. Her er hun hersker. Hun ser over fungerende strukturer, fungerende institusjoner og infrastruktur. Og hun ser på velferdsordninger som virker, og glade velfødte borgere. Alt i alt er hun fornøyd med riket sitt.

Hennes meditering blir brått avbrutt. En høy røykhoste skjærer igjennom luften. Erna himler litt med øynene, setter på seg jernmasken, og snur seg rundt.

Masken hun bærer er honet ut gjennom flere tiår. Det første laget ble smidd i bystyret i bergen. Naglene som holdt spantene på plass ble slått inn som bystyreleder i samme by. De tynne, men kraftige stålplatene som dekket kinnene ble brutalt hamret ut da hun stod imot, og vant, kontrollen i Høyre. Nesebeskyttelsen ble til da hun overvant valgnederlaget i 2009. En maske som har tjent henne godt gjennom valgkamp og storpolitikk.

Der, gjennom to glugger i masken, ser hun Siv Jensen komme ramlende på alt for store sko. Siv sjangler fra side til side, og av og til tar hun utrolig nok to steg tilbake.

— Jeg ville nok ikke brukt de skoene, bemerker Erna tørt med sin silkemyke stemme.

Siv ser forundret opp på Erna. Hun har på ferden mot statsministeren strødt om seg med økonomiske analyser og regneark. Hun retter på den sorte kjolen med trykk på av lebestifter. Hun drar irritert i kjolen en ekstra gang. Kjolen har en lei tendens til å vrikke seg opp på magen når hun går.

— Hvordan går det med fiskeriministeren?

— Jeg tror det går bra.

— Jaha…

Det blir stille. Siv smiler nervøst. Hun liker ikke at Erna er stille. Hun kan såvidt skimte de blå øynene som rolig vurderere henne bak masken. Siv forstår at det er noe Erna ønsker. Men hva? Hun famler litt nervøst på en tetrinærrapport som nettopp har kommet inn fra direktoratet, og som viser alle piler opp. Siv trodde at Erna ville bli glad, men som alltid er hun likegyldig. Så Siv tar sats og mobiliserer så mye engasjement hun klarer.

— Her er rapport som…

— Legg dem der, svarer Erna og peker på et lite avhjelpningsbord på andre siden av rommer.

Siv kjenner at hjertet synker. Hun tar sats en gang til og blar ivrig frem en graf om økende syselsetting som hun vifter i retning Erna.

— Hvis du ser her går det som det suser i norsk økonomi, vi har en økning på…

— Bare legg dem der borte, sier Erna med sin rolige stemme, og peker på det lille avkastningsbordet en gang til.

— Men…

— Takk for hjelpen. Har fiskeriministeren flyttet sammen med elskerinnen sin? Spør Erna helt rolig. Det er umulig å høre om hun er sint eller lei, glad eller lykkelig. Stemmen er like behagelig som alltid, og masken like urørlig.

— Øh… ja. Jeg har snakket med ham og advart ham mot å…

— Takk. Var det noe mer? Stemmen kommer rolig ut fra den smale gluggen som gjemmer munnen.

–Nei… Nei… øh… Nei… Siv går litt kjeitete mot bordet og legger fra seg rapportene. Sirlig legger hun dem ned, og passer på at de beste tallene ligger på toppen, godt synlig. Hun snur seg tilbake mot Erna for å ta farvel, men Erna har alt snudd ryggen til og skuer utover landet.

Siv kjenner gråten presser seg på mens hun går mot døren. Hun åpner den forsiktig, og lukker den stille bak seg mens en tåre triller ensomt ned kinnene hennes, ned over trykket av lebestifter, og lander stille på skoen.

I det samme døren er lukket snur Erna seg raskt tilbake mot rommet. Het står samtlige av Høyres ministere og gruppeldere ettet rang. Ministerene først, gruppelederne bakerst. De står i ordnede geledd. De bukker dypt.

— Nå har FrP malt seg inn i enda et hjørne. Opposisjonen og menings-ytrere er opptatt av Sandbergs siste fadese. Gå nå ut og gjennomfør Høyrepolitikk mens vi kan. Jobb raskt i det stille. Her har vi skatter å kutte for de som har mye, og avgifter å øke for de som har minst. Velferdsgoder og trygdeordninger å rasere, og offentlig tilbud å privatisere.

Ernas stemme klinger som myk silke.

Et unisont rop fra ministrene og gruppelederne flerrer gjennom luften som en pisk. Et rop som står i sterk kontrast til den balanserte og rolige kvinnen som står og skuer over dem. De svaret i kor:

— Javel Fru Statsminister!

Så trer de av, og marsjerer taktfast ut av rommet.

Herr brunsnegle

I dag fant jeg en brunsnegle i hagen. Han hilste kjekt med hornene sine da han så opp fra å spise en annen, såret brunsegle. «Goddag Herr snegle, hvordan er din dag?» spurte jeg, og løftet på hatten. «Jotakk, bare bra», sa han mellom munfuller av innvoller.

«Hvem har du til middag i dag, Herr Snegle?» Spurte jeg nysgjerrig. «Åh, dette er min mor. Som du ser lever hun enda, men innvollene henger ut. Da kan man jo ikke annet enn å spise. Jeg tror forresten det var et av dine barn som slo henne med en pinne» svarte han etterteksomt.

«Å huff og huff! Det er jo aldeles forferdelig!» Utbrøt jeg forferdet. «Hvordan kan jeg gjøre det godt igjen?»

Herr Snegle tenkte seg om mens han smattet i seg mer innvoller. «Nja… du kan jo gi meg et navn?»

Jeg tenkte meg om. Så sa jeg. «Jeg døper deg Brun Dritt».

Snegelen nikket og tok en siste bit. «Takk, det var et fint navn», sa han. «Selv takk», svarte jeg og klasket dem begge med en sko.

wp-1461045053257.jpg
Brunsnegelen. Ein skikkelig ranglar.

Medietrening i representantboligen

Hun sukker høyt igjen. Uten at det ser ut som om det hjelper eller er til skade for den del. Faktisk har hun prøvd i fire timer å banke inn i den tjukke skallen til ministeren at det han har tenkt å gjøre er en jævlig dårlig idé.

–som sagt vil jeg fraråde at du og … ehr… venninen din stiller i debattprogrammet i dag.

— Å æ si te dæ at æ betal dæ itkj før å gje mæ slik idiotisk råd. Æ betal dæ førr å lær ho Bære å snakk på radio!

Hun sukket igjen. Hvorfor klarer han ikke å si navnet hennes riktig en eneste gang? Hun studerer den unge, vakre jenten, som sitter der med sine flotte trekk, store vakre øyne, brun, silkemyk hud og leppene skøvet litt overdrevent ut. Noe som gir henne et litt trassig utseende, som å kompensere for den naive og tidvis forvirrede viftingen med øyenvippene.

«Flotte pupper, er de ekte?», tar hun seg selv i å tenke. Ved siden av den vakre jenten sitter en gammel mann. Og ikke særlig vakker eller pen i noens bok. Men har en slags bøsete, primitiv sjarm. «Hulemann», tenker hun. Sjarmerende smil. Hun vurderer dem begge. Ser på jenta og tenker «Lykkejeger?».

Hun spør ham hvor toalettet er.

–Ha meg unskyldt, sier hun, og går mot badet.

Inne på badet plasserer hun håndflatene på kanten av servanten og legger vekten av hele overkroppen på dem. Hun lener seg fremover og ser på seg selv.

I speilet kikker en sliten kvinne tilbake. Huden er gusten og blek. Mørket under øynene er tydelig fremtredende til tross for iherdig forsøk å sminke dem vekk. Det pistrete håret, preget av utallige farginger, henger slitt ut fra en slags hestehalen. I det hun retter seg opp i kroppen og ser seg selv i profil, ser hun de tynne, beinete fingrene og mørke blodårer som tydelig makker seg under huden. Hun ser seg i helprofil i speilet og kniper seg selv irritert i sideflesket. Til tross for uthulte kinn, aktiv trening og knallhard diett var sideflesket der like fullt. Alltid.

Hun sukker. Hva er det med gamle griser som så lett lar seg forlede av vakre unge kvinner? Og hva i allverden er det den unge, vakre jenten vil oppnå?

Hun forstod at det var mye her hun ikke visste. Hun hadde jobbet som underdøkende journalist i Dagbladet i mange år, da media hadde råd til slikt. Etter det hadde hun forsøkt seg som frilanser med vekslende hell. Til slutt ble hun ble rekrutert til PR-byrået av en bekjent. Hun måtte få inn noe fast inntekt. Spesielt etter skilsmissen, og hun satt igjen med ansvar for ungene. Eksen hadde funnet seg en ung og vakker kjæreste, og han hadde ikke sett seg tilbake etter det.

— Drittsekk!, utbryter hun høyt. Hun stivnet til og lytter. Har de hørt henne inn i stuen? Hun lytter litt til. Hun kan høre mumling og litt fnising innimellom. Alt virker normalt. Hun puster lettet ut.

Hun kunne kjenne det i journalistgenet. Når noe ikke stemmer. En intiusjon som satt i ryggraden. Noe var helt galt.

Det var måten den unge kvinnen smilte og kniste når statsråden kjekket seg. Hun smilte med øynene og med munnen, men kroppen var lent bort og vekk fra ham. Når den aldrende ministeren strøk og tok på den unge damen var det som om hun spente seg opp som en buestreng nærmest umerkelig, men smilte like fullt.

Det var derimot svært tydelig at ministeren var svært betatt av den unge kvinnen. Han klarte nesten ikke å ta øynene fra henne, ble tydelig oppmuntret av hennes trillende latter når han kjekket seg. Han klarte ikke å holde fingrene fra henne, og brukte enhver anledning til å stryke og ta på henne. Og han smilte fårete. Hele tiden. Mannen var en omvandrende ereksjon.

Noe var galt. Men hun måtte undertrykke det. Hun hadde en jobb å gjøre. Penger å tjene. Barn å fø.

Hun trakk inn magen og stakk frem puppene og rettet opp ryggen, før hun tok tak i dørhåndtaket og gikk resolutt inn til de to flørtende.

— Før vi setter i gang vil jeg atter en gang fraråde deg fra å åpne opp for media. Selv om du har fått hard medfart allerede, vil du nå åpne opp et rotterace uten like. Media vil aktivt oppsøke deg, dine venner og din familie. De vil oppsøke deg oftere og mer aggressivt enn de til nå har gjort. Mitt råd er at du sitter helt stille i båten og rir av stormen til…

Ministeten utbryter med høy stemme.

–No e det nok! No gjer du jobben din, ellæs kan du be byrrå senne non anner!

Et lite øyeblikk var det som om masken til den unge damen sprakk, at hun mistet litt kontrollen, og et drag av noe ubestemmelig, noe fluktig, fór over ansiktet hennes når ministeren ropte opp. Men det var et lite nanosekund, så smilte hun igjen med øynene og munnen. Kontrollen gjennvunnet

— Skal vi sette i gang, da? Hvis du setter deg der borte. Fint! Ikke se i kamera, ikke se på ministeren. Bare se på programledeten når du snakker. Sånn ja! Når ministeten snakker, se på ham. Nikk og smil innimellom. Der ja. Flott. Ok.

Første spørsmål: …

En historie fra Islamofobavdelingen

Gjedda sitter og fråder og gnisser tenner i Frps islamofobavdeling. Klokken nærmer seg slaget tolv.

Gjedda bøyer seg fremmover og stemmer ifra med føttene mot gulvet så stolen deiser i bakken. Med et rykk reiser han seg rasende. Han smeller håndflaten i bordet så FrP-pin, rødslipset og eggelikøren går i gulvet. Han brøler:

— Her må noe gjøres! Nok er nok!

Sylvi nikker ettertenksom og suger på et stykke svinekjøtt som er fanget mellom tennene. Et råttent stykke kjøtt som har kilt seg fast, helt siden mars, og vil ikke gi slipp. En irriterende påminnelse som alltid er der og forteller henne hva hun hadde. Og hva hun ikke har nå.

–Støre! mumler hun, som om hun banner, før hun sier med lav og rolig stemme:

— ja. Her må noke gjerast. Ikkje meir bæring på gullstol. Han må sendes tilbake der han kom fra.

–Hjelp i nærområdene, brøler Gjedda. Tydelig fornøyd med svaret han har fått, og svaret han har gitt.

Bård Hoksrud piler forvirret og målløst rundt bordet. Øyne hans virrer nervøst fra Sylvi og til Gjedda, og tilbake igjen mens han gjentar med preget og skjelven stemme:

–Lakrispiper, segway, vannscooter, tilbake der de kom fra. Heeehehehe.

Han ser lengselsfullt mot en stor jerndør i endene av rommet. Bak døren høres det pusting og pesing. Stønning og sukking. Innimellom kommer utbrudd som «Mora Jens!» og «Snikislamiseeeering!». Hoksrud piler mot døren. Med full kraft river han og sliter han i døren. Legger hele vekten sin bak og forsøker å åpne den. Men den rekker seg ikke. Han hyler desperat.

–SIV! Ansvarlig finanspolitikk! Kompromiss! Regjeringsplattformen! Geløya!

Sylvi tar noen raske steg mot døra med korset dinglende etter seg som en hale. Hun har en bister mine når hun endelig når bort til Hoksrud som krymper seg desperat opp mot jerndør.

–Hald kjeften din!, gneldrer Sylvi hardt, og gir Hoksrud en kraftig fik over munnen med håndbaken, slik at han raver i retning Gjedda.

–Ja hold kjeft!, bjeffer Gjedda, og gir Hoksrud en ny fik.

–Unnskyld, unnskyld, unnskyld, ynker Hoksrud, mens han faller på kne og tar til å rydde opp Frp-pins og glasskår fra gulvet. Slipset tør han ikke røre.

Sylvis ansikt lyser plutselig opp. Den strenge mina erstattes med et flir. Og mens hun fikler hektisk med korset hun har rundt halsen, utbryter hun:

— Vi skriv noke stygt om han på Fjesboka! Staden der politikk blir forma og utført. Og Ei, Ei e mesias.

–Espen! Er treng deg!, roper Sylvi ut i rommet.

Og straks, ut fra skyggene svares det det med et hiss:

–Ja, min herskerrinne. Jeg er evig i din tjeneste.

Ut fra mørket kommer det en krøket og forpint skikkelse. Tynget av Macbooken som han drar etter seg med stort besvær og i møye.

–Espen! skriv noke stygt om nestleiaren på Fjesboka. Skriv slik at dei badar meg i blomster! Skriv slik at dei elsker meg!

Den forkrøplede skikkelsen hisser først irritert. Så blir det blir stille. Alle ser på den lille skikkelsen som lutende kryper rundt i randen av skyggene. Hoksrud sleiker seg nervøst om munnen og ser på de to andre. Så drar Espen opp Macbooken med et stønn, og begynner å skrive.

Med mumling og besvergelser hamrer han på tastaturet. Det hvite LED-lyset fra skjermen bader det oppspilte ansiktet hans. Ut fra besvergelser og hamringen kommer det etterhvert til syne: «FrP er mer opptatt av å reise på ferie med asylsøkere til hjemlandet, enn å sende dem hjem.»

–publiser–

En ond latter brer seg i islamofobavdeling. Nå skal de vise dem alle!

Si nei til hatet 22. juli

De siste syv årene har vi sett at hatet som tok livet av 69 ungdommer på Utøya fortsatt lever iblant oss.

Vi står maktesløse og ser på mens hatet får boble fritt. Hatet har bredt om seg og funnet veien helt inn i regjeringen. Og gir gjødsel til en voksende underskog av konspirasjonsteorier og hat.

Terroristens holdninger som den gang for 7 år siden var ansett som ekstreme, er i dag mainstream. Blant annet synet på flyktninger og muslimer. Holdninger som kommer sammen med et iskaldt, grøssende guffs fra fortiden.

Vi har alle et personlig ansvar for å stå imot hat og ekstremisme. Vi må tørre å sette foten ned. Og vi må si at det er nok. Du har en plikt til å si ifra til mennesker som sprer hat.

Jeg vil oppfordre alle til å støtte Læringssenteret på utøya. Jeg har gitt et lite bidrag. Nå er det din tur.

Læringssenteret har blant annet opplæring i demokrati og demokratiske verdier, og jobber aktiv mot ekstremisme.

Si nei til hatet!

Støtt læringssenteret på Utøya

Støtt arbeidet mot hat og ekstremisme. Støtt læringssenteret på Utøya.

De siste dagene har lært oss at hatet som tok livet av 69 ungdommer på Utøya fortsatt lever iblant oss. Og at dette hatet har støtte inn i regjeringen.

Justisminister Sylvi Listhaug ytret en påstand om Arbeiderpartiet som nører oppunder konspiratoriske ideer.

Som en reaksjon på at Listhaug har måttet stå til ansvar for ytringen sin har rasistiske grupper mobilisert. De sender blomster til støtte for Listhaug.

Vi står maktesløse og ser på mens hatet får boble fritt. Fortsatt støtter Justisministeren dette hatet med å posere på facebook og i media med blomster sendt fra grupper som sprer hat.

Jeg vil oppfordre alle til å støtte Læringssenteret på utøya. Læringssenteret har opplæring i demokrati og demokratiske verdier. Noe som vil motvirke hat og ekstremisme.

Si nei til hatet!

Vipps til utøya AS på #81335 for å motvirke hat og ekstremisme.

FUCK HØYRETROLLENE OG MEDIENE SOM TILLATER DEM

Jepp.

Du leste riktig. Ikke bare bruker jeg store bokstaver, jeg bruker også det kjente norske ordet «Fuck».

Etymologisk kommer ordet «Fuck» fra norrønt «å fukka». Eller å jukke. Dette stammer igjen fra germansk «ficken», som betyr å stryke, gnikke. Et skikkelig arisk banneord, med andre ord. Re-oppdaget gjennom engelsk sprog og amerikanske filmer. Som hovedsaklig er produsert, skrevet og resisjert av liberale.

Nå har «å fukka» kommet tilbake. Eller føkk, som det nå uttales. Og for å ære dette fantastiske germanske ordet som betyr å kopulere, så har en ung, kvinnelig skribent og samfunnsdebattant med somalisk bakgrunn og muslimsk hodeplagg satt navnet Sylvi Listhaug bak ordet.

Nå! Ikke pent gjort, dette. Og hvorfor en ung dame med innvadrerbakgrunn har lyst til å kopulere den middelaldrende og lett rasistiske Sylvi Listhaug er selvfølgelig et spørsmal man på ingen måte bør stiller seg.

Men dette ønsket om kopulasjon gikk ikke upåaktet hen.

Før jeg går videre ser jeg det som nødvendig å slå et slag for velferdstaten. For signe oss skattebetalere som gir uføre trygd til å leve et verdig liv. Mine tanker går til de som av ulike grunner har falt ut av arbeidslivet. Og mitt hjerte slår for dere, og jeg priser sosialdemokratiet for å produsere et så ivaretagende og godt system.

Men så er det noen uføretrygdede som ikke ser det på denne måten. De liker gjerne å motta ytelser. Men er ikke veldig rause med å ønske at andre skal få en del av gratis-penger-kaka.

Disse herlige, høyrevridde hatsprederne får indirekte betalt av staten for å bedrive hets på nettet. De flokker seg på Facebook. På Resett. De deler konspiratorisk fantasilektyre med både rasistisk over-, under- og mellomtoner. Og de skriker som torturerte hettemåker hvis noen sier dem imot.

Disse tekstkrigerene finansiert av sosialistiske velferdsordninger elsker Sylvi Listhaug. De elsker henne så høyt og så inderlig at når den mørkhudede, unge, hijabbekledde kvinnen erklærer sin intensjon om kopulering med henne, så stopper jorden.

Så rasende er de, at de truer, banner, forfølger og er rett og slett er ekle med denne unge, ærlige og taleføre kvinnen. Sjalusi gjør slikt med folk.

For disse er barn av Listhaug, og er sterkt preget av både Ødipus og Elektra. Så når noen utenfra erklærer sin intensjon om noe de alle ønsker innerst inne med mor Listhaug, så er angrep det beste forsvar. Ikke bare for å forsvare sitt etos, men også for å skjule sitt… eh…. patos for omverdenen og seg selv.

Så det er ikke rart at det blir som det har blitt.

Og uten flere omveier hopper jeg rett til slutten.

Du som har orket å lese dette makkverket av en tekst helt til slutt: Finn noe mer nyttig å bruke tiden din på!

Hege Storhaugs radikalisering

Har Hege Storhaug og Human Rights Service gjennomgått en radikalisering?

Da jeg først ble oppmerksom på Hege Storhaug og hennes analyser om Islam var jeg ikke helt fremmed for disse tankene.

Dette var vel på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Hege Storhaug var en utskjelt skikkelse som fikk mye motbør.

Radikal Islam
I kronikker og media gikk hun hardt ut mot det hun beskrev som radikal Islam. Hun var slik jeg husker det svært påpasselig med å understreket at det ikke var muslimer generelt hun kritiserte.

Det var mye himling med øynene når Hege Storhaug advarte mot radikal Islam. Hun ble gjerne idiotforklart eller kalt rasist. At motbøren hun fikk var unyansert og respektløs er lett å se i etterpåklokskap.

Situasjonen den gang var at her i vesten trodde man at alle elsket det vestlige. At vesten var de gode. Det endelige beviset kom da vesten «vant» den kalde krigen, og vestlige verdier blomstret i etterspillet av murens fall. Alle som påpekte at denne vestlige fetishen for det meste var en vestlig greie, var ignoranter. Det var gjerne venstresiden som kritiserte vestlig selvgodhet. Og Hege Storhaug.

Opinionen i endring
Men så skjedde 9/11, og World Trade Center falt til grunnen sammen med en del vestlige vrangforestillinger om egen fortreffelighet. Så fulgte terroraksjoner mot vestlige mål. Terroranslag i London, Paris, Madrid og Berlin utført av radikaliserte islamister. Ofte var terroristene født og oppvokst i det samme området hvor denne utførte terroren. Og gjerne var det miljøer rundt en moské som utpekte seg som arnested. Hege Storhaug hadde hatt mye rett i hennes advarsler.

Det var ikke lenger kontroversielt å advare mot radikal Islam. Hege storhaug kunne endelig hvile på laubærbladene og fortsette å advare mot radikalisering, og bli hørt uten å bli gjort til skamme. Hennes meninger var ikke lenger politisk ukorrekt.

Men det gjorde hun ikke. For mens opinionen tok et steg mot høgre, fulgte Hege Storhaug opp med selv å ta et steg til høgre. Hun bevegde seg inn i islamofobiske forestilinger, og driver nå og sprer konspiratorisk tankegods om islam og muslimer gjennom Human Rights Service og bokutgivelser.

Reaksjonær sannhetsgehalt
Dette viser to ting. Det første er at Hege Storhaug er reaksjonær. Når opinionen flytter seg mot henne, flytter hun seg tilsvarende i motsatt retning. Hun mener imot det etablerte på ren refleks. Noe som gjør henne svært farlig når hun blir lyttet til. Hun har flere tilhengere som tror fullt ut på hennes analyser. Med tanke på hvordan opinionen ser ut til å godta mer og mer av høyresidens tankegods, er en ytterligere reaksjonær bevegelse fra Storhaug en tanke som burde vekke uro.

Det andre er at vi må behandle våre meningsmotstandere med respekt og argumentere saklig uten å gå til personangrep. Den tidligere latterliggjøringen av Storhaugs advarsler om radikal Islam blir nå brukt som sannhetsgehalt for hennes nåtidige konspirasjonsteorier og islamofobi. Hun hadde rett da, derfor har hun rett nå.

Ved første øyekast har Hege Storhaug blitt radikalisert. Sannheten er at hun står i relativ lik avstand til flertallet nå som før. Det er oss andre som har kommet nærmere hennes tankegods.

TeVen

Har TVen vår fått avslag på asylsøknaden sin? Eller skal den på ferie? Hva gjør TVen i tollen i Oslo og venter på å bli sendt ut av landet?

På black friday kjøpte jeg meg en TV. Den står nå i Oslo og venter på å bli sendt ut av landet.

Valget falt på en 65 tommer LG i SJ80-serien. 10-bits panel. Quad core prosessor. 200HZ oppdateringsfrekvens på bakpanelet. HDR 10 og HDR Visual. En TV for fremtiden.

Men gleden var kortvarig. For i høyre nedre hjørne var det hvite flekker der det skulle være svart. Og noen skjermbilder, spesielt fra Playstation4 ble 1/4 av skjermen helt hvit. Når jeg bevegede «Magic remote» ble fargene i området rundt pekepilen blasse. Og av og til hang interne apper seg opp, slik at jeg måtte resette til fabrikkinnstillinger for å få appen til å virke. Og innimellom koblet TVen seg ned fra det trådløse nettet uten grunn. Noe var galt.

Stort hvit felt når jeg laster inn «World of Tanks» i PS4.

Jeg tok kontakt med LG. Det ble mye frem og tilbake. Jeg tok bilder av feilen, og filmet noen scener fra «stranger things» hvor de hvite feltene kom godt til syne i nedre høyre hjørnet. Til slutt ble jeg tilbudt en servicemann men måtte betale hvis han ikke fant feil på TVen min. Men siden jeg hadde 30 dagers retur, virket det noe dustete å ta den risikoen.

Jeg tok derfor kontakt med forhandler. Dette var NetOnNet.no. Jeg forklarte vedkommende i andre enden dilemmaet mitt. Det jeg sa var at «hvis TVen skal være slik og vise hvite felter slik som dette, vil jeg ikke ha den». Det kunne han forstå.

Han foreslo at jeg sendte tilbake TVen til dem, så fikk jeg en ny. Det sa jeg at hørtes bra ut.

Jeg ventet. Og ventet. Helt til returretten nesten var over. Da sendte jeg en purring og lurte på hva som skjedde. Noen dager etter at fristen for retur var over, fikk jeg svar sammen med en beklagelse for seint svar. Hyggelig det.

En servicesak ble opprettet. Og uken etter tok Bring kontakt for å hente tven. Jeg spurte om de også da leverte den nye TVen samtidig. Det ble stille i andre enden. Og jeg hørte at vedkommende ble stresset. Hun sjekket og kunne ikke finne noen ny leveranse til meg fra NetOnNet.no. Jeg ble usikker selv, og vi ble enig om å sjekke på hver vår kant.

Et enkelt søk viste at hun hadde rett. I en av epostene jeg hadde fått stod det at det ikke var før de hadde fått sjekket TVen at de kunne sende meg en ny. Med forbehold om at det var noe galt med den. Ikke helt slik jeg hadde forstått den opprinnelige avtalen, men misforståelser kan fort forekomme. Så da var jeg like langt.

Men her hadde jeg alt satt ting i bevegelse, og tenkte at det ville gå raskere å bare sende meg en ny hvis de fant feil, i stede for å reparere. Hvor lang tid ville egentlig det ta? Så jeg avtalte en hentedato med Bring. Så sagt så gjort.

Jeg plukket TVen ned fra veggen og pakket den ned igjen i esken. Så kom Bring og hentet den. Sorgen var stor hos ett-og-et-halvtåringen da hun oppdaget at «poppeloppane vekke». Til tross for kort bekjentskap i kjellerstuen, hadde vi blitt glad i TVen. Gode filmstunder med popcorn og brus, til glede for alle i familien.

En uke etter at Bring hadde vært og henter TVen begynte jeg å bli urolig. Hvorfor hørte jeg ingenting fra Bring eller NetOnNet? Jeg tok en telefon.

Etter en laaang kø i telefonen til NetOnNets serviceavdeling, kom jeg igjennom. Etter å snakket litt frem og tilbake med en kundekonsulent fant vi ut at pakken hadde kommet til Oslo og stod på terminalen der. «I Oslo?» Spurte jeg, noe forundret at det hadde tatt en uke for TVen å komme til Oslo. » Ja den skal fortolles». «Fortolles?» Spurte jeg forundret.»Ja, den skal jo til Sverige». «Sverige!?» Utbrøt jeg forvirret. «Ja NetOnNet.no er svensk. Vi har hovedlager og service i Sverige». Jeg ble noe paff. Etter at en utålmodig kundekonsulent måtte fortelle meg at TVen skulle til sverige noen ganger til, forstod jeg endelig hva det var han sa. Jeg angret på at jeg ikke hadde sagt ja til LG sin servicemann.

Jeg måtte spørre hvor lenge jeg måtte vente før jeg fikk en ny TV i retur. «Tre uker til!?», utbrøt jeg. Her ble jeg noe katatonisk og usammenhengende, og snakket springende om løst og fast relatert til TVen.

I skrivende stund står TVen min fortsatt i Oslo og venter på å bli fortollet. Veggen i kjellerstuen er tom. Og den vil trolig stå tom en stund til. Fortsettelsen er i vente, og med min flaks blir det nok enda mer å skrive om.

Ulv, ulvere, ulvest – ulvepopulisme

ulvedebatten er politisk og basert på følelser. Så lenge følelsene rår, vil ulvedebatten bestå. Er det riktig at en bestands væren er redusert til et verdispørsmål?

Heten ulvedebatten skaper her til lands er såvidt overgått av innvandringssdebatten. Det er for en som står utenfor vanskelig å fatte at et så lite fenomen som ulv skaper så mye splittelse.

Ulven får mytiske egenskaper. For noen er ulven ondskap. For noen renhet og uskyld.

La oss først se litt på tall.

I 2016 døde 4,85 % av sau og lam på beite på landsbasis. Dette utgjør et tap på 75 272 sau og lam. I den samme perioden ble det søkt erstatning for tap grunnet rovdyr for 17 550 sau og lam. Dette utgjør 23,3 % av totalt tap av sau og lam blir tatt av rovdyr. Ulven står for 9 % av disse 23 %, eller 1.580 sau og lam. Til sammenligning tar jerven 34 %, gaupa 21 % og bjørnen 13 %. Ulven står altså for 2 % av det totale tapet av alle omkomne sau og lam på landsbasis.

Det dør altså flere sau av sult eller fall på beite enn av ulv. Etter all sansynlighet dreper tamhund flere sau enn ulven. Videre er ulven det rovdyret som dreper minst sau. Det er rart at sauebøndene ikke er mer forbannet på jerven. Men mest forbannet skulle de vært på forholdene på beitet, som er den største sauemorderen.

Argumentasjonen henger altså ikke på greip.

Men så har vi de som vil bevare ulvestammen. Heller ikke deres argumentasjon henger på greip.

For det første ble den skandinaviske ulvebestanden trolig utryddet en gang på 60- 70-tallet. Det var ikke før på 80-tallet at ulvestammen reetablerte seg. Først i Sverige, så i Norge. Genetiske analyser tyder på at ulvestammen vi nå har i Norge er av Finsk-Russisk avstamning. For å sette det litt på spissen, så kan forsvar av ulven sammenlignes med å forsvare Kråkebollen eller brunsnegelen. Ingen av artene hører til her i utgangspunktet.

Jeg forstår bonden svært godt. Å miste dyr er en tragedie. Men tatt i betraktning at ulven tar så få dyr, og at ulven er den minste trusselen, er dette rart.

På den andre siden er den skandinaviske ulven utryddet. Den ulvebestanden vi har i dag er ikke hjemmehørende i hverken Norge eller Svergie. Så hvorfor vi skal verne om en fremmed art er også litt utydelig.

Eneste forklaringen jeg sitter igjen med er at ulvedebatten handler om følerier. Og at hver leir skaper sine egne myter og forestillinger.

For en som står på utsiden og ser den intense og innbitte ordkrigen om ulv virket dette helt surrealistisk. Det hadde vært like rasjonelt å krangle som fillene fyker over hvilke mummikopp som var finest.

Følerier og myter har ingen plass i naturforvaltning. Her må det såkalte harde fakta til, undebygget av forskning.

Ulvens videre eksistens eller utryddelse er blitt et politisk spørsmål. Og det en politikk som ikke er forankret i forskning.

Når denne ulvepopulismen får regjere fritt, vil ulven forbli politikk. Men ved å frata politikere muligheten til å bestemme over ulven, og legge forvaltningen av denne på et administrativt nivå, vil vi kunne få fred fra denne meningsløse debatten.

Og vi vil også kunne få en klok forvaltning som tar hensyn til både bonde og ulv.

Listhaugs monster

Sylvi Listhaug gikk friskt ut mot pedofile overgripere som nyslått justisminister. Responsen ble ikke slik hun hadde forventet.

Sylvi Listhaug gikk friskt ut mot pedofile overgripere som nyslått justisminister. Responsen ble ikke slik hun hadde forventet.

Listhaug er en erfaren retoriker. Det var nok derfor hun i TV2 gikk hardt ut mot pedofile overgripere. Hun var opptatt av å stramme inn lovverket for å hindre dømte overgripere å reiser til utlandet for å begå det man kaller bestillingsovergrep.

At Listhaug er oppriktig i sitt engasjoment for å beskytte barn og hindre overgrep er det ingen grunn til å betvile.

Like vel er det nok ikke tilfeldig at det var akkurat kampen mot bestillingsovergrep hun valgte å fronte som nyslått justisminister. Etter all sansynlighet var dette en nøye uttenkt strategi for å vise at Listhaug er en handlekraftig justisminister som hele Norge kan stille seg bak.

Forlater ikke innvandringssporet
Å forlate innvandringssporet er en riktig besluttning for å innta en ny og samlende ministerrolle. Listhaug velger ikke dette, men har lagt til en ny fanesak ved siden av innvandring. Nemlig overgrep mot barn.

Dette er et godt valg. Pedofile overgripere er den gruppen som har minst støttespillere, og er den gruppen mennesker som er minst likt av alle lag i samfunnet. Rett og slett fordi handlingen er så grotesk, at det er lett å demonisere dem.

Strategien var vanntett: Et felles mål. En utgruppe så til de grader forhatt. Hva kunne vel gå galt?

Planen var lagt, og målene tydeligjort. Så fant Listhaug og apparatet rundt henne en sak som handlet om akkurat bestillingsovergrep, kontaktet media, og kjørte show. Inn kom Listhaug susende i kjent vigør. Hun leverte Listhaugretorikk slik vi kjenner den.

Tilbakeslag
Men så skjedde det. Folk reagerte på språkbruken hennes. Hun ble kritisert fordi hun brukte ordet monster for å beskrive pedofile overgripere.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at Listhaug både ble lei seg og skuffet over responsen. Ikke bare slo den vanntette strategien feil, men hun fikk kritikk for å si noe som de aller fleste mener. Dette må føles urettferdig selv for en garvet politiker som Listhaug.

Forsvar for pedofile
For hva gikk galt? Hvordan klarte Listhaug det kunststykket å få kommentariatet og twitteratet til å rykke ut til forsvar for pedofile?

Ser vi bort fra at slik språkbruk er et klart brudd på hva man skal forvente å høre fra en justisminister, er det to grunner som utkrystaliserer seg.

Den ene grunnen er at Listhaug i fire år har vært med å skape en stor kløft i innvandringdebatten, og har anvendt så hard retorikk at splittelsen har sementert seg nærmest totalt.

Og nettopp her ligger det en massiv mistillit og kjører. Deler av debattantene er så innstilt på å gå i opposisjon til Listhaugs utspill, at det ikke spiller noen rolle om hun retter kritikk mot innvandrere, pedofile eller eiendomsmeglere. Sier Listhaug noe om noen eller noe, så mener mange det motsatte på rein ryggradsrefleks.

Den andre grunnen er at det hele er så gjennkjennbart. Listhaugs formel er å finne en gruppe, for så å ytre fordømmende karakterestikker av denne gruppen. Retorikken er konfliktsøkende, absolutt og er ment å hemme dialog, heller enn å fremme den. Utspillet om pedofile er så likt det vi har sett tidligere i innvandringsdebatten at man kan bytte ordet pedofil overgriper med ordet innvandrer.

Når man bruker så sterke ord, og så deevaluerende språk, blir det vanskelig for mange å høre på.

Listhaugs monster
Listhaug har alt å tjene på å tone ned aggressiv karakterestikker av grupper. For når man anvender splittende retorikk, så er det splittelse man får. Om så saken man fremmer er rettskaffen eller ei.

Listhaugs monster er ikke innvandrere, pedofile eller hylekoret. Det er hennes egen retorikk. Og så lenge hun ikke endrer språket til å bli inkluderende og konstruktivt, vil monsteret lure på justisministerens kontor.

For Listhaug er det fortsatt et langt stykke igjen før hun oppnår å bli en justisminister folket har tillit til. Først må hun drepe sitt eget monster. Så må hun rive ned barrierene hun selv har skapt.

Skal man trekke lærdom av denne saken, så må det bli noe som dette: Man ligger som man reder.

Hoder må rulle #metoo

Det ropes etter blod i #metoo-berserkerrus. Hoder må rulle for at mobben skal få sitt.

Det ropes etter blod i #metoo-berserkerrus. Hoder må rulle for at mobben skal få sitt.

#metoo-kampanjen kom på overtid. Å ta tak i en kultur av unnfallenhet og stilletiende aksept for seksuell uakseptabel adferd var påtrengende. Og urovekkende, med tanke på at slike saker har dukket opp med jevne mellomrom opp gjennom årene. Men hunden var død og ble begravet uten mer selvransakelse enn noen krokodilletårer, løgner og floksler. Så ble det business as usual. Slikt kan vi ikke ha det.

Høygafler og fakler
Men nå er høygaflene honet og faklene tent. Mobben strømmer ut i de virituelle gatene for å denge løs på perverse avvikere. Media blir omgjort til gigantiske gapestokker, der sinte medborgete går løs på overtredere. Mobben skal ha sitt.

Media svinger pisken gang på gang over blodige rygger. Vi ser sår åpne seg der tykk hud engang var. Og for hvert nye piskeslag jubler mobben høyere. Ikke engang når benpipa stikker brukket ut av den sønderrevde ryggen stopper mobben å juble når pisken treffer. Det har gått sport i å sparke folk som ligger nede.

Det hele er som hentet fra middelanderens torturlignende avrettinger. Bare at nå har det flyttet inn i media, kommentarfeltene og sosiale medier.

Oppgjørets time
De som har begått overtredelser må gjøre opp for seg. Og noen overtredelser er så grove at vedkommende som har begått overtramp ikke fortjene videre tillit. De groveste overtredelsene må også straffeforfølges.

Men det er ikke min jobb. Ikke din heller. Eller medias jobb for den del. Det er den enkelte organisasjon og påtalemyndigheter som skal gjøre den jobben.

Forbrytelse og straff
Norge er en rettsstat med strenge skiller mellom de ulike instansene i retssystemet. Vi har stortinget som er lovgivere, vi har domsstolene som dømmer, og politiet som håndhever lover og dommer. Dette er gjort av gode grunner. For ligger makten til å gjøre alt dette i en og samme instans er det synonym med tyrrani og despotisme.

Nå har vi fått media og sosiale media som gjør alle disse tre tingene. Samtidig, og i en emosjonell tåke. Det ser ikke bra ut.

Svin på skogen
Det er først når systemet svikter at media må sette kritisk søkelys på problemet. Spesielt i #metoo-saker har de i mange år sviktet. Kanskje fordi de selv har en del svin på skogen.

Alle har krav på en rettferdig straff. Og alle har krav på å bli hørt. Offrene har et særskilt krav om å bli hørt og vernet om. Men det betyr ikke at overgriperen eller overtrederen er fritt vilt. At Høyre nekter Tonning Riise tilsvarsrett er imot alle rettslige prinsipper og direkte udemokratisk. Slike prosesser finner vi i stater og systemer Høyre selv ikke ønsker å bli sammenlignet med.

Hverken Giske, Leirstein eller Tonning Riise er monstere som må utryddes, hånes og fornedres. De er mennesker de også. Og de har alle familier som ikke fortjener å bli straffet for deres fedres/sønners synder.

Smålighetens tyrrani
Vi må stoppe opp og tenke oss om. Vurdere om dette sleivsparket eller denne kommentaren bidrar til noe positivt for andre enn din egen smålighet.

Og er det egentlig i ditt sted å sette deg til doms over andre?

Hymne til kringkastingsavgiften

Kringkastingsavgiften er trolig den mest utskjelte avgiften i Norge. Samtidig som den er den mest konkrete. Det er lett å forstår hvor pengene går.

Kringkastingsavgiften er trolig den mest utskjelte avgiften i Norge. Samtidig som den er den mest konkrete. Det er lett å forstår hvor pengene går.

Vi har mange interessante avgifter her til lands. Vi har avgifter på brus, sukker, bobblene i muserende vann, alkohol, tobakk og drivstoff. Så har vi flyseteavgift, og poseavgift, også kalt miljøavgift, og så videre.

Det alle disse avgiftene har til felles er at vi vet hva de beskatter, men ikke hva de finansierer. Flyseteavgiften går ikke til å finansiere flysetet du sitter i. Poseavgiften går ikke til å finansiere plastposen du kjøper. Ei heller får du billigere alkohol. Faktisk blir alle disse tingene dyrere.

Man kan si at pengene du betaler i avgift går til å finansiere foreldrepermisjonen din. Eller sykemeldingen din. Eller pensjonen din. Eller veien du kjører på, skole, helsevesen, eldreomsorg. Alle disse avgiftene går inn i fellesskapet, uten en fast adressat.

Unntaket er kringkastingsavgiften. Også kalt NrK-lisensen. Mange tror at det er et slags abonnement hvor man betaler for NrK-TV. Men det stemmer ikke. Kringkastingsavgiften er finnansiering for både radio og tv.

Men det stopper ikke der. Du får med på kjøpet nettside, nettv og tilhørende digitalt innhold. Kringkastingsavgiften betaler for å holde infrastrukturen ved like slik at tv- og radiomaster sender ut signaler. Den betaler også for for serverene som gir deg innhold på nett. På toppen av egenprodusert innhold, får du kvalitet fra andre leverandører. I tillegg får du en bredde du ikke finner hos andre.

Så har vi selve prisen, eller avgiften. For 2.970,24,- i året får du betraktelig mye mer enn andre tilbydere. Og nå som alle aktører legger innholdet bak en betalingsmur, så får du de samme nyhetene uten å måtte betale ekstra for det.

Sammenligner vi kringkastingsavgiften med to andre leverandører av TV, så er kringkastingsavgiften et kupp.

Ser vi bort fra etableringsavgiften, koster den rimligste pakken hos Canal Digital 5.628,- kroner i året. Get setter deg tilbake 5.988,- i året for sin rimligste innholdspakke. Mot NrK sin pakke for 2.970,24 i året.

Og har du ikke tv, så slipper du kringkastingsavgiften, selv om du har en DAB-radio i bilen. Hvis ikke det er raust, vet ikke jeg.

Så. Ser du på NrK nettv, hører på radioprogrammer, leser nyheter på nrk.no, ser du på NrK TV eller hører på radio, så bruker du infrastrukturen som kringkastingsavgiften går til.

Er du et voksent menneske med normal inntekt som ser eller hører på NrK? Betal med et smil. For her får du mye mer enn du gir.

Lytesamfunnet – Grandes eskapade

Trine Schei Grande hadde et one-night-stand med en 17-år gammel gutt da hun var 38. Når ble slike historier av offentlig interesse?

Trine Schei Grande hadde et one-night-stand med en 17-år gammel gutt da hun var 38. Når ble slike historier av offentlig interesse?

Saken så langt var at Grande hadde sex med en tenåring i en åker for 10 år siden. Det var frivillig, det påstår de begge. Hendelsen skjedde i et privat arrangement uten direkte tilknyttning til Venstre eller politiske verv. De hadde seg med hverandre, og så gikk de hver til sitt.

Ekkelt? Ja. For voksne kvinner å ha seg med en tenåring er tegn på dårlig dømmekraft, eller kanskje lav impulskontroll. Det er en del moralske implikasjoner som reiser seg, og noen etiske også. Disse blir diskutert opp og ned in mente i sosiale medier.

Gutten har valgt å stå frem for å få fred. I følge ham selv har det vært et kjør uten like fra media. Og han sier selv at han har blitt tilbudt penger fra Reset.no for å stå frem. Han gjør det han må. Han velger et medie og står frem i VG. For ham er nok saken ferdig. Han kan puste lettet ut (trolig).

For Grandes del har historien nettopp begynt. Tiden vil vise hvor den tar henne.

Hendelsen skjedde ikke i tilknytning til en offentlig sammenheng. Hun hadde ingen kjent maktrelasjon til gutten. Dette skjedde ti år tilbake i tid. De begge er enig om at det var frivillig, selv om de tydeligvis har opplevd situasjonen annerledes.

Det er i denne saken viktig å stille seg noen spørsmål. Når blir slike saker foreldet? Skal dustete ting man gjør heftes ved til evig tid? Og spesielt hendelser som ikke omfattes juridisk eller står i konflikt med verv eller stilling?

Og der er vi inne på kjernen av vår forargelse. Den er moralsk. Grande har et moralsk lyte vi ikke liker. Og det er ikke sikkert at det er et lyte heller. Det kan rett og slett være et enkelttilfelle. Et øyeblikk med svakhet fra Grandes side. Men det vet vi ikke. Ikke enda, i alle tilfeller.

Og om det så skulle vise seg at Grande liker unge menn, er hun ikke den eneste kvinnen som foretrekker det.

Men betyr dette moralske lytet at hun er uegnet som politiker? Og er dette noe vi egentlig har noe med?

Politikere har krav på et privatliv. Også Grande. Og denne saken handler ikke om henne som politiker, men i aller høyeste grad om hennes sexliv. I mitt hode er det noe av det mest private vi har.

Når hele samfunnet har gått av hengslene, og moralske lyter er det som definerer vår tillit til en politiker, er vi ute på tynn is. Vi har i en moralsk blodtåke blitt en morbid variant av «The Sun».

Hvis vi i fremtiden vil ha politikere som er mennesker, må vi tåle at de er seg selv med sine lyter og tilkortkomminger. Så lenge disse ikke går på bekostning av verv og integritet.

Kim Jung-uns narrespill

Hvem andre enn Nord Korea selv tjener på at landet har kjernefysiske våpen?

Hvem andre enn Nord Korea selv tjener på at landet har kjernefysiske våpen?

Narren var i føydale tider en aktet person ved hoffet. Han var den som kunne komme med skjemt om kongen uten at det ble regnet som fornærmelse. Innenfor visse grenser.

20180109_113327.jpg

Dette er nok en sannhet med modifikasjoner. Å være narr var ofte en kort karriere. Og narren kunne risikere å bli et hode kortere.

Narren og bjellene
En narr av i dag finner vi på den internasjonsle scenen kroppsliggjort av Nord Koreas statsleder Kim Jong-un.

Kim Jong-uns narrebjeller er atomvåpen og ballistiske missiler. Og det gir et lite og ubetydelig land i alle henseelser en oppmerksomhet som er en supermakt verdig. Nordkorea veier ikke tungt økonomisk eller politisk. Men får en internasjonal behandling som om de var det. Det er narrebjellene som gjør jobben ved FNs hoff.

For narren selv er disse bjellene kjærkommen. Beleiret av fiender, i det minste i eget bilde, er avskrekking den Nordkoreanske strategien for å overleve i et ugjestmildt klima. Nordkorea satser tungt på avskrekkende våpen og et formidabelt forsvar. Den nordkoreanske hæren er den fjerde største i antall i verden. Men en stor flokk med underernært kanonføde med dårlig utstyr virker i liten grad avskrekkende.

Det som gir Kim Jong-Un sin internasjonale pondus er Nord Koreas påståtte kjernefysiske muskler.

Forskere som Halvor Kippe ved Forsvarets Forsknings Institutt, mener at sansynlighten for at Nordkorea har utviklet kjernefysisk stridsevne er svært høy. Prinsippene for hvordan å lage slike bomber er godt kjent, men å ha nok materiell til å lage slike våpen tar tid og krever teknologi.

Bombene må være små og lette nok til å bli plassert i nesen på et ballistisk missil. Deretter må bomben tåle å bli fraktet i høy hastighet, høyt opp i atmosfæren, og må tåle store temperatur- og trykkforskjeller. Den siste utfordringen er å detonere bomben over målet. For å få dette til trenger man teknologi. Mye teknologi.

Den kalde krigen
Tilbake i 1956 hadde Nord Korea god tilgang på sovietisk teknologi. Soviet startet opplæringen nordkoreanske forskere og leverte ulik teknologi i atomkappløpet mot USA. Sovietisk teknologi var ledende både når det gjelder atombomber og leveringssystemer. Etter at Sovjetunionen trakk seg ut fra Nord Korea etter en politisk konflikt med Kina i 1972, ble Nord Korea knytter opp mot Kina. Kina ble atommakt i 1956.

Raskt frem i tid, og etter en kort periode med fredelig tilnærming takket være den Sør Koreanske solskinnspolitikken, kom en ny periode med eskalering mellom Nord- og Sør Korea. I 2006 begynte Nord Korea å teste balistiske missiler som en reaksjon på Sør Koreas hardere linje mot landet. Dette var av type kortdistansemissil.

Første atomrøvesprengning
9. oktober samme år annonserte Nord Korea at de hadde foretatt en vellykket underjordisk atomprøvespregning. Seismiske målinger viste at sprengningen tilsvarte 500 tonn med TNT. Dette var så besjedent at om det var en prøvesprengnig i det hele tatt, var det en mislykket en. Nyheten om en prøvesprengning ble møtt med stor skepsis internasjonalt.

I 2007 ble videre atomspregninger og atomvåpenutvikling angivelig lagt på is som et resultat av forhandlinger. En av mange forklaringer på hvorfor Nord Korea gikk med på en slik avtale, var at de ikke hadde resursene som var nødvendig for å bygge en fungerende atombombe.

Den neste prøvespregningen kom i 2009, og ble beregnet tilsvarende 2,4 kilotonn TNT med bakgrunn i seismiske målinger. Til sammenligning hadde bomben som ble sluppet over Hiroshima i Japan i 1945 en styrke tilsvarende 16 kilotonn

Det er nærliggende å tro at prøvespregningene i 2009 kom som en maktdemonstrasjon i maktvakumet som oppstod da Kim Jung-il fikk slag i 2008. Da prøvespregningen fant sted ble det gjort forbredeler for at Kim Jong-un skulle overta.

Etter dette har Nord Korea foretatt to vellykede prøvespregninger.

Interkoninentalt leveringssystem
I 2009 og i 2012 ble det foretatt to mislykkede oppskytninger av potensielt interkontinentale missiler. Den 12. desember 2012 klarte Nord Korea å skyte en sattelitt i bane rundt jorda, og slik demonstrere en potensielt våpenplattform som kan nå fastland USA.

Den nye narren
2011 ble Kim Jong-un statsleder i Nord Korea.

Kim Jung-un mener at atomvåpen og leveringssystem til disse er nøkkelen til å fremme landet politisk, og å unngå å bli invadert av USA. Det siste er bærebjelken i Nord Koreas selvforståelse, og er selve limet i landets politikk. Med god grunn.

Og nå kommer vi inn på selve kjernen. Det var ikke før etter at Kim Jung-il fikk slag at missil- og atomprogrammet produserte vellykkede prøvespregninger og potensielt fungerende leverigssystemer.

Man kan argumentere for at det var et maktskifte i Nord Korea som førte til endring i prioriteringer. Og at disse endringene er det som har gjort til at Nord Korea raskt har blitt en atommakt.

Hvem tjener på det
Jeg ønsker å presentere en annen hypotese. Og det er at Kim Jung-un holder oss for narr. Han er klippefast i troen på at om han ikke klarer å overbevise sine fiender om at han har atomvåpen, og enda viktigere, at han er villig til å bruke dem hvis nødvendig, vil Nord Korea bli invadert.

Den merkelige retorikken fra Nord Korea er et resultat av dette. Den er ment å skremme og vise at Nord Korea er villig til å bruke sin kjernefysiske kapasitet mot den som angriper. Så langt har regimet gjort en god jobb.

Men. Hva om både missilene og atomvåpenene faktisk bare er et narrespill. At både missiler og atombomber i hemmelighet er ført inn i landet av en annen makt, i sammarbeid med Nord Korea, og at både oppskytningene og prøvespregningene er utført av noen helt andre enn Nord Koreanerene selv?

Hvis vi tar et blikk mot Nord Koreas strategiske plassering, og ser hvem som har interesse av å ha et destabiliserende Nord Korea til stede i regione, vil vi se flere stormakter i spill.

Vi har Kina som grenser mot Nord Korea, og slik vil ha gode muligheter til å smugle inn både missiler og bomber til Nord Korea.

Men denne typen strategi er ikke typisk for Kina. Deres doktrine er myk makt, og går ut på å gå aktivt inn i en region med økonomiske muskler, og kjøpe seg selv tilstedeværelse og allierte med å investere i infrastruktur og handel. De bruker aktivt forhandlinger og diplomati, kombinert med tålmodighet, for å oppnå sinr mål.

Med Nord Korea gjør Kina nesten det motsatte, de begrenser handel med dem, og holde dem, i det minst offisielt, på en stram line. Det er også i Kinas interesse å ha stabilitet i regionen fordi de selv har store politiske og økonomiske interesser i forhold til blant annet Japan, Sør Korea og USA, at de neppe er interessert i en narr som plutselig kan handle på tvers av Kinesiske interesser, og i verste fall utløse væpnede konfrontasjoner.

Russisk kald krig-doktrine
Den andre stormakter som deler grenser med Nord Korea er Russland. Og ser vi på Russland tegner det seg et spennende bilde.

På midten av 2000-tallet ble forholdet mellom vesten og Russland kraftig forsuret. Etter hvert som forholdet ble surere, økte Russland sin aktivtet med å destabilisere stater i regioner der vestlige innflytelse og interesse var tilstede.

I 2008 gikk russiske styrker inn i Georgia, og destabilisere et vestligvennlig regime. Georgias tilnærminger mot vesten ble noe mindre, spesielt da vesten ikke gjorde annet enn åfordømme russiske herjinger.

I 2014 invaderte og anekterte Russland krimhalvøya, som da var en del av Ukraina. Også i Ukraina var det en vestligvennlig regime, og også denne gangen gjorde vesten ingenting annet enn å fordømme angrepet. Russland fortsatte en destabiliseringskampanje nord i landet med å sende inn våpen og regulære styrker kamuflert som frivillige fremmedkrigere.

2015 gikk Russland aktivt inn i Syria med flystøtte, og snudde utviklingen i konflikten til fordel for Assadregimet. Senere gikk Russland aktivt inn med styrker.

Russland har en tendens til å skape kaos og destabilitet der de selv ikke kan oppnå direkte kontroll. Det kan virke som om denne typen destabilisering er en doktrine for å holde vestlig innflytelse på et minimum. Og spesielt er dette tydelig i stater som grenser til Russland.

Russland leve godt med galninger ved makten, så lenge det ikke skader dem selv. I beste fall kan Russland komme inn på sin hvite hest og redde dagen. Og slik selv få strategisk kontroll under en humanitær fane. Strategien ser så langt ut til å være svært effektiv.

Slik sett går en tenkt operasjon inn i et mønster som man har sett fra Russland. Ved å i hemmelighet føre interkontinentale missiler inn i Nord korea, og avfyre dem på den internasjonale scenen, oppstår det et kaos som låser hele den strategiske situasjonen i Østasia.

Den andre akten er å føre inn atombomber og så detonere dem i et fjell, vel vitende om at alle øyne er rettet mot Nord korea. Ironisk nok er det enklere å få inn en atombombe enn å hente inn et komplett leveringssytem som interkontinentale balistiske misiler.

Så kan Russland i etterkant fordømme angrepet, og innta en nøytral rolle i spillet, og slik få et strategisk overtak. Russland kan sågar gi seg selv nøkkelrolle i å forhandle fred og atomsikkerhet i regionen.

Protagonisten selv, Kim Jong-un, får all verdens oppmerksomhet. Og kan sove i trygg forvisshet om at alle tror han har atomvåpen og fungerende leveringssystem.

Og når det nå har entret en klovn inn fra høyre i form av Trump, er scenen satt for et skikkelig narrespill.

Postscriptum
Bare for å ha alt på det reine. Jeg presenterer her én mulig hypotese. Like vel vil jeg tilføye at jeg anser at Nord Korea har utviklet kjernefysiske våpen og leveringssystemer på egenhånd mer sannsynlig enn at en makt har smuglet disse inn. Videre er det enda større sannsynlighet for at Nord Korea har fått hjelp. Enten av en annen makt, eller at de har kjøpt teknologi, forskere og materiell på «svartebørsen», men at de selv har utviklet og bygd sine kjernefysiske kapasiteter.

La det bli ro i folkets hus

Giskesaken tar oppmerksomheten bort fra det politiske prosjektet.

Giskesaken tar oppmerksomheten bort fra det politiske prosjektet.

Nå er det nok. Nå må Trond Giske ta, ikke bare ett, men tre steg tilbake.

Om så alle varslingene er falske, er det hans plikt som leder å ivareta den organisasjonen han er valgt til å lede.

Slik dette har utviklet seg gjør han det motsatte. Hans innbitte motsvar og forsvar fører til en vridning av oppmerksomheten. Han formelig lokker sensasjonshungrige journalister til seg. Politikken drukner i burleske fortellinger om Giskes påståtte eskapader.

Nå holder han Arbeiderpartiet gissel med å skape støy og uro. Han burde la det ligge. Trekke seg rolig tilbake lukke døren bak seg og i stillhet ta det som kommer.

Trond Giske må legge til side personlig nag, aggresjon, ærgjerrighet og sinne. Hans oppgave som leder er å ivareta partiet, ikke sin egen stolthet eller selvfølelse.

Løgn eller ikke. La alle medlemmene få partiet sitt tilbake. La oss sette politikk på kartet. Solidaritet, velferd, samhold, nasjonsbygging. Og jage regjeringen fra nederlag til nederlag i opposisjon.

Kjære Trond Giske. Du er valgt inn som leder. Oppfør deg som en.

Lytesamfunnet

Det var ikke et katastrofalt dårlig valg eller dårlig ledelse av valgkampen som felte Trond Giske, men at han har tafset på tenåringsjenter i AUF.

Etter et historisk valgnederlag og en valgkamp som gikk forferdelig galt for Arbeiderpartiet, var det lite ledelsen i partiet gjorde for å vise at de tok ansvar. Noen skinnprosesser ble iverksatt som seg hør og bør. Og dette resulterte i noen powerpointer og noen festtaler for å gi det hele et skinn av at «vi på toppen tar dere i grasrota på alvor». Nok sagt.

De ansvarlige ble sittende
Fortsatt satt de som hadde meislet ut strategiene og gjennomført valgkampen trygt og godt i Elfenbentårnet på Youngstorvet. Ikke bare det. Etter valget ble den ene nestlederen som bar hovedansvaret for valgkampen promotert til APs finanspolitiske talsmann og fraksjonsleder i Finanskomiteen. Man kan nesten påstå at han ble promotert for å lede etterkrigstidens nest dårligste valgkamp. Nå var det ikke denne lederens skyld alene at det gikk så galt, men denne bar hovedansvaret.

Det ble i ettertid ytret misnøye mot hvordan valgkampen hadde blitt drevet, og flere klaget offentlig på arbeidsmiljøet i kampanjen, uten at det virket som om noen på Youngstorvet tok særlig notis av dette. Midt i stormen forsvant en gruppe rådgivere i protest mot nominasjonen til finanspolitisk talsmann, mot arbeidsmiljøet og mot valgkampen. Hver person hadde sine egne grunner. Men de ansvarlige ble sittende.

Den som hadde hovedansvaret for valgkampen og som var en av dem som fikk kritikk for hvordan arbeidsmiljøet ble i valgkampen var Trond Giske.

Bare her burde han tatt et steg til side. Tatt til ettertanke at dette ikke gikk veien. Og tatt ansvar for hans rolle i å redusere sitt eget partis inflytelse i norsk politikk. Men han ble.

Enter spin doctor
Men så skjedde det i de dager at media fant en ikke-sak på Trond Giske. Her var det snakk om én SMS tilbake på 2000-tallet av heller harmløs karakter. Fete typer og dramatiske ingresser til tross: Saken viste seg å være lite levedyktig. Journalistene gjorde et så dårlig håndtverk at det knapt kan kalles journalistikk. Det hele var substansløst, tynn suppe som manglet alt annet enn spiker.

Dette var etter all sansynlighet en skittpakke. Om den kommer fra de som er i opposisjon til Giskes maktbase internt i partiet, om det er de forsmådde tilsidesatte som tok sin hatt og gikk i protest, eller om det er andre partier eller organisasjoner med et horn i siden på Giske som står bak skittpakken vites ikke. Men at her var det såkalte spin doctors ute og gikk er hevet over enhver tvil.

Selve saken ble dementert av den som var utpekt som offer. Og som vanlig kom det skinnhellig passivt-aggresivt forsvar fra media på sedvanlig sytete og klagete måte. Det er ikke bare toppolitikere som sliter med å ta selvkritikk når man gjør et dårlig arbeid.

Nye varslinger
Det var like før Giske slapp av kroken. Men ikke-saken tjente sin funksjon. Varslinger begynte å rase inn til elfenbenstårnet på Yongstorvet. Dritt fra hele Giskes karriere kom flytende inn til tigerstaden. Noen av sakene nådde også media, og denne gangen var det ikke tomme og substansløse saker som SMS saken fra en pr-konsulent. Men fra offerene selv. Det var som om en trykkoker eksploderte.

Utidig tafsing
Sakene som ble portrettert beskrev en leder som hadde brukt makten sin på en utidig måte. Unge jenter i AUF hadde blitt tafset og kysset på av en betydelig mange år eldre Giske. En Giske som hadde et lederansvar for disse jentene. Maktovertramp i likestillingspartiet AP, utført av en av partiets mektigste menn. Forargelsen er stor både i og utenfor Arbeiderpartiet. Reaksjonene er masssive. Fordømmelsene like så.

Giske er i skrivende stund sykemeldt. Det er grenser for hva et menneske klarer å bære av byrder. Trolig er hans stjerne i partiet slukket, i det minste betraktelig dimmet.

Alvorlig maktmisbruk
Dette er alvorlig adferd, og burde ha blitt stoppet for lenge siden. Spesielt når mannen ikke lenger er en gutt, men en voksen mann med viktige tillitsverv. Når han selv ikke forstod alvoret, burde de rundt ham ha sagt ifra. Og konsekvensen vært den at han ikke fikk avansere i partiet før han tok seg kraftig sammen. Uten tegn til bedring og obligatorisk trygling om tilgivelse til de han forulempet, burde han ikke få videre tillit som leder. Men her har Giskes støttespillere feilet. Enten fordi de ikke visste bedre, eller fordi de er notorisk bejaende. Begge deler er ille.

Og nå kaster alle seg på det moralske indignasjonskoret. Det akkes og det offes, det fordømmes og forbannnes, i redaksjoner, sosiale medier og kommentarfelt.

Det var altså ikke en sak som hadde med Giskes politiske resultater å gjøre som ble hans bane. Men hans utidige tilbøyninger for å være en skjørtejeger.

Amerikanske tilstander?
Spørsmålet man bør stille seg oppi alt dette er om vi har kommet dit i norsk politikk at man som politiker kan gjøre en så dårlig jobb man bare makter, uten at det får noen konsekvenser. Men det som er fellende er lyter av moralsk karakter.

Og nå er det noen som vil ta dette perspektivet ille opp. Ikke gjør det. Tenk litt med hodet. For: Er det blitt sånn at det må brukes et PR-byrå som lager drittpakker, roter i folks privatliv og forhistorie, for å felle en politiker? Er det kun lyter eller handlinger som andre synes er moralsk forkastelig som er målestokken for om en politiker blir sittende eller ikke? Da er det ikke lenger politikk, men en jævla såpeopera.

Hvem får vi da som politikere?
Og hvem vil da ønske å være politiker, hvis du vet at alle feilsteg, tabber og avvik du enn måtte ha gjort, gjør, eller innehar, vil bli brukt mot deg? Når vandel og moralsk fromhet er viktigere dyder enn selve det politiske prosjektet?

Vi har allerede utfordring med at politikere i økende grad er en homogen gruppe. For å sette det på spissen: Det er få «av folket» som stiger inn i maktens korridorer, men en overvekt av profesjonelle politikere med lederverv fra ungdomspartiene, master i sam.pol. og som er født og oppvokst på beste vestkant.

En bedre norsk offentlighet
I et forsøk på å ta et steg tilbake og trekke noen linjer i denne saken, så ønsker meg norske tilstander, ikke amerikanske. Jeg ønsker en offentlighet der politikere blir vurdert etter hva de får til som politiker, heller enn personlige lyter. Jeg ønsker meg media som ikke er nyttige idioter for PR-byråer. Og jeg ønsker meg ansvarlige politikere som ikke misbruker makten sin.

Og helt ærlig; er det for mye å be om?

Blåtirsdag

Arbeiderpartiet gjorde et utrolig dårlig valg. Valgresultatet ble så dårlig at det til og med siver gjennom Oslosmoggen og inn i Folkets Hus på Youngstorget.

La oss først se på forutsettningene: Arbeiderpartiet har vært fire år i opposisjon, og burde i løpet av denne tiden fått regjeringsslitasjen restituert. Men det er lite restitusjon å spore. La oss være ærlig. Arbeiderpartiet er overhode ikke et oposisjonsparti, for selv i oposisjon oppfører Arbeiderpartiet seg som om vi er i posisjon. Det er en dårlig strategi når vi står ovenfor FrP som oppfører seg som om de fortsatt er i oposisjon, og hyler som en stukken gris bare det kommer en antydning til kritikk.

For det andre burde en regjeringsslitasje, kombinert med svak ledelse, agressiv retorikk om svake grupper, offentlig konflikter mellom statståder og støttepartier, en liste med løftebrudd like lang som Siv Jensens kjole, undergraving av stortingets vedtak, og pengebruk som fulle sjømenn virkelig ha gjort døra høg og porten vid for Arbeiderpartiet. Men den gang ei.

Som du ser bruker jeg et helt avsnitt på å liste opp noen av de overordnede nederlagene og lastene til regjeringen. Som en konsekvens har både Høyre og FrP mistet stemmer. Men forbausende lite i forhold til alt rabalderet som ligger og dupper i kjølvannet av gjentatte tabber og feilskjær.

Men Arbeiderpartiet? Hele venstrefløyen i norsk politikk har gått frem. Rødt og SV er styrket, MDG har gått litt frem. Mens Senterpartiet har fått en gigantisk opptur. I grell kontrast til Arbeiderparties nedtur.

Så til grunnene. Det er mange. En viktig grunn er feilet valgkampstrategi. Arbeiderpartiet har satset feil. Virkelig feil. Alle skal med, og alle i arbeid var en kalkun som hjelpeløst forsøkte å fly. Vingene flakset impotent og kraftløse, uten i stand til å få den overvokste og fete kroppen opp fra bakken. Og til tross for at kalkunen havarerte med meldinger om økt sysselsetting, så ga vi flatt til siste slutt.

Nå må det sies. Den økonomiske krisen er på langt nær over. Europa sliter fortsatt og er i en slags tilstand av krise. Arbeidsledighet, lav økonomisk vekst og sosial uro er bare tre ting som kjennetegner andre vesteuropeiske land. Også her hos oss er utsiktene blekere enn før 2012. Men det spiller ingen rolle at vi er på vei mot stupet. For folk og næringsliv er ikke interessert i en korrekt virkelighetsbeskrivelse. Det er med politikk som med værmeldingen: Vi lytter til den som lover oss mest godværsdager.

Det er også andre grunner til nederlaget som vil komme til etter hvert. Men for meg er det én grunn som skiller seg ut.

Denne grunnen er partileder Jonas Gahr støre og Trond Giske. De er dyktige politikere, intelligente og kompetente mennesker det står stor respekt av. Men de mangler det man på godt norsk kaller x-faktor.

Ingen av dem engasjerer eller treffer med budskapet sitt. De har lav grad av karisma og de fremstår kjedelige og uengasjerte. De blir oppfattet som mørkemenn som svartmaler den skarlagenrøde norske himmelen.

Løsningen? Vi trenger fortsatt dyktige veteraner som Trond og Jonas. Utfordringen vår ligger i at det ikke er noen klare arvtaker. Ingen ny Jens, Trygve, Gro eller Einar beredt til å fylle skoene til våre to dyktige ledere. Så her har vi en kultiveringsjobb foran oss.

Men la en ting være klart: Det er ikke Jonas eller Trond sin skyld at vi feilet så ettertrykkelig i dette valget. Det er vi, medlemmene selv, som må ta det ansvaret. Det er vi som har stemt disse to herrene inn som ledere, og det er oss selv som har stemt frem strategiene og partiprogrammet. Det er vi, Arbeiderpartiet, som på så forferdelig vis har ødslet bort denne sjansen.

Synd og skam hører hjemme i kirka, i politikken hører løsninger til. Vi må finne vår løsning. Og vi må finne den riktige løsningen, uten at de går på tvers av våre verdier som fellesskap, solidaritet, likhet og frihet under ansvar.

Løsningene ligger i gode prosesser. Og gode prosesser kjennetegnes av at alle er med.

Vi har en viktig jobb foran oss. Viktigere nå enn noen gang, til å kjempe mot høyrepopulisme og ulikhet, ta de svakeste i forsvar, jobbe for miljøvern og en sunn og bærekraftig vekst forankret i folket, i næringslivet og i fagforeningene.

Kammerater. Fremtiden er foran oss, ikke bak oss. La oss løfte blikket og skue frem.

Derfor må du stemme Arbeiderpartiet på mandag

Vi er i slutten av tidenes merkligste valgkamp. Vi ser småpartier sprade rundt som selvsikre konger, og de to store mastodontene i norsk politikk, Arbeiderpartiet og Høyre sliter på hver sin måte.

Arbeiderpartiet

Høyres politikk har druknet helt i støy og ville utspill fra sammarbeidspartiene. Høyre og statsminister Erna Solberg har vist et utad dårlig lederskap. FrP har fått ture på som de vil. FrP Statsråder har motarbeidet regjeringen, og kjører sitt eget løp. Åpne konflikter i media mellom KrF og FrP, og Venstre og FrP. Erna Solberg må aktivt ut og ta avstand til utspill fra egne statråder. Maken til regjeringskaos har vi ikke vært vitner til siden krigen.

Mitt eget parti, Arbeiderpartiet, har på sin side ikke klart å koble seg på, eller inn, i velgernes hjerter, og har bommet på kampsaker. Sysselsettingen øker, og bunnen faller ut av valgkampstrategien «arbeid for alle». Jonas og Trond klarer ikke helt å riste av seg en aura av elite og akademia.

Til tross for dette er det tre viktige grunner til at din stemme bør gå til Arbeiderpartiet på mandag.

1. Eneste virkelige garantist mot FrP i regjering

Stemmer du MDG, SV eller Rødt for å slippe FrP i regjering? De er småpartier, og en stemme på disse kan føre til at FrP og Høyre får flertall sammen. Des flere stemmer på AP, desto tryggere er du på at FrP blir kastet ut av regjeringskontorene og inn i den tabloide oposisjobstilværelsen de fortjener.

Arbeiderpartiet kan også styre uten støttepartier, men trenger din stemme for å stå tryggere og sterkere mot høyrepopulistene og Listhaugs retorikk. Stem Arbeiderpartiet hvis du vil bli kvitt Trump-klonene.

2. Økonomisk og politisk stabilitet

Arbeiderpartiet forstår regnskap og mennesker, og at det ene ikke utelukker det andre. Vi vet at vi ikke kan bruke mer penger enn vi har, og at oljefondet er for fremtiden.

Vi vet at en sunn og fornuftig næringspolitikk er veien å gå, samtidig som det stilles krav til arbeider og bedriftseier. Vi går i tett samarbeid med både bedrifter og arbeidstakere og skaper de beste forholdene som kan tenkes for at alle parter i abeidslivet får det så bra som mulig.

Vi vil ikke godta statsråder som sier regjeringen og stortinget midt imot, kjører sitt eget sololøp og skaper splid og usikkerhet. Vi står sammen, og du får en tydelig og forutsigbar politikk. Investorer elsker politisk stabilitet. Du bør også like det. Stem Arbeiderpartiet.

3. De best kvalifiserte til jobben

Hvis du var en arbeidsgiver, ville ikke du ha ansatt den personen med den beste CVen og de beste resultatene?

Arbeiderpartiet har de beste folkene til jobben. Jonas har vært både finansminister og utenriksminister, Trond har også vært minister. Ingen andre partier har så mange erfarne folk å sette inn i regjering som Arbeiderpartiet. Vi har et stort tilfang av erfarne og kompetente mennesker som går rett inn i regjeringsapparatet og leverer fra dag én. Ingen fomling. Ingen nøling. Ingen usikkerhet. Her blir det orden i sysakene. Og du fortjener et kompetent og samkjørt regjeringsapparat etter de fire siste årene med rot og kjekling.

På grunn av dette og mye mer:

Stem Arbeiderpartiet på mandag.

Selgerne som ikke ville selge

Jeg skal ha meg en flatTV for å gjøre vår forsømte kjellerstuen om til et underholdningsrom for store og små. Men å anskaffe en ny flatTV har vist seg å være like komplisert som hjernekirurgi, eller deromkring.

I den forbindelse har jeg tatt to turer til Lefdal, fast bestemt på å kjøpe en på forhånd nøye utvalgt flatTV. To ganger har jeg returnert uten noen TV i det hele tatt, flat eller ei.

Den første flatTVen jeg hadde sett meg ut var en LG fra fjorårets sortiment. En helt ok tv, men ikke noe mer enn det. Den manglet en og annen årsaktuell gimmick, men ville gjøre nytten for meg og mitt bruk.

Jeg fikk etter litt møye tak i en selger. Han kunne fortelle at han ikke kunne anbefale den tven jeg hadde bestemt meg for. I stede prøvde han å selge inn en OLEDtv. 10 tommer mindre og 4.000 dyrere. Videre fortalte han varmt om de nye HDR 10 standardene og dolby visual som nå var kommet, og ville være definerende for fremtidens tver. Noe min utvalgte tv manglet.

Etter hvert førte dette til at jeg ikke lenger ville ha den flatskjermen jeg hadde sett meg ut. Problemet var bare at alternativene han ga meg var enten for dyre, for små eller for dårlig innmat. Jeg ga opp og vendte hjem.

Uken etter var det salg på en 60 tommer, det også LG, med alle de riktige benevnelser, kraft og oppskalleringer som tenkes kan. En TV fra mellomsjiktet. Eneste aberet var at den var 5 tommer mindre enn det jeg ønsket. Etter å ha googlet litt fant jeg ut at 60 tommer var greit i forhold til en sitteavstand på mellom 3 og 4 meter. Og som var det jeg trengte til kjellerstua.

Atter en gang mannet jeg meg opp og marsjerte målbevisst inn på Lefdal. Denne gangen ble jeg raskt betjent av blid ung mann med masse energi. Han hadde ganske sikkert tatt et par Redbull for mye.

Han pratet og pratet, han avbrøt meg når jeg forsøkte å stille spørsmål, og han snakket like fort som en auksjonarius.

Han erklærte at mitt valg av TV ikke var et godt valg, og mente videre at dette ikke var et godt tilbud. Han kunne også fortelle at 60 tommer var en ukurant størrelse. Deretter viste han meg en 65′ som var dobbelt så dyr som den jeg hadde bestemt meg for. Ikke bare var den dobbelt så dyr, men den var grunnleggende dårligere på alle aspekter. Med unntak av på et felt: Den hadde en 65 tommer skjerm.

Jeg forstod raskt at han ikke kjente godt nok til flatskjermene han solgte. Det vil si, han var mest interessert i å vise meg hvor brukervennlig og estetisk vakker den var. Metallramme og det hele. Og hvordan menyene fløt! Ach Himmel! Han la ut om brukervennelighet og oppdateringer på Tizen VS Android og Gud vet hva. Jeg forsøkte flere ganger å lede samtalen inn på spesifikasjonene og bildekvaliteten, men ga etter hvert opp.

Til slutt ble jeg ganske irritert, og avbøt at «jeg bryr meg fuck all om hvordan tv’en ser ut. Det jeg bryr meg om er bildekvalitet!».

Det oppstod en slags pinlig stillhet. I det minste for min nyervervede selgervenn å være. Så fortsatte han å prate som før, bare litt saktere.

Med to-åringen i ene handa, og en papirlapp i den andre, tuslet jeg slukøret ut av Lefdal for andre gang på to uker. På papirlappen stod det listet opp tre tilbud på flatskjermer som ikke var aktuelt å kjøpe. Blant annet den jeg hadde bestemt meg for å ta med meg hjem en snau time tidligere.

Trumpeffekten

Trumps kontroversielle politikk gir oss her på berget både muligheter og utfordringer.

Trumps kontroversielle politikk gir oss her på berget både muligheter og utfordringer.

Utfordringen ligger i Trumps amorøse flørting med Russland. Det er ikke tilfeldig at Russland tilspisset sin retorikk mot Norge, økte sine militære aktiviteter og skøv Norske politikere ut i den russiske vinternatten. Denne tilspissingen sammenfalt med Trumps valgseier.

Russland tolket signalene fra Trump dit hen at USA i verste fall ville bli mer proteksjonistisk, og legge mer ansvar over til den enkelte nasjon i NATO. I beste fall ville USA knytte sterke bånd med Russland, og betrakte dette bilaterale samarbeidet mer betydningsfullt enn NATO. Putin har trolig hatt noen våte drømmer om USA og Russland som deler verden mellom seg som i fordums sovietisk tid.

Russisk skrutvinge
Disse to mulighetene åpnet et større handlingsrom for russerne, som nærmest øyeblikkelig satt Norge i en skrutvinge. Under Obama visste russerne at NATO og vesten stod støtt og samlet. Og til tross for at Norge er et lite land med et puslete forsvar, hadde vi lyttende ører, varme hjerter og klingende mynt i Washington og Brussel. Ikke en pusling å bølle med, selv om puslingen krevde fiskeri- og territoriale rettigheter rundt Svalbard, Nordishavet og Arktis.

Beijing sparker opp dører
På den positive siden var det en annen stormakt som endret holdning til Norge. Da Trump ble valgt inn, endret Kina sin holdning til oss nærmest over natten. Som ved et trylleslag åpnet Beijing dørene på vidt gap. Man kan nesten si at kineserne selv sparket opp dørene.

Nå kan det hende at Beijing hadde satt en tidsfrist, eller det var andre faktorer som førte til denne plutselige endringen. Men trolig var det mine fienders venner må bli mine venner. Norge ble strategisk relevant for Kina. Eller kunne i det minste bli det.

Forsmådd Kina
For igjen. Norge har gode kontakter og er sterkt knytter til USA. Og vi blir lyttet til i Washington. Like vel: Under Obama var det viktigere med handel og sammarbeid mellom USA og Kina enn at Kina var forsmådd på grunn av nobelsprisutdelingen til Liu Xiaobo

Trump overtydelige signaler og nærmest åpne agresjon mot kina, fikk kinesiske toppledere til å se at deres lukrative inntjeninger kunne bli truet av en uforsonlig og ustadig Trump. Og kanskje til og med åpne konflikter i områder med Kinesiske interesser?

Enter Solberg
Kineserne måtte endre strategi. Norge gikk fra å være strategisk irrelevant, til å bli en av flere viktig brikke i å jobbe rundt USA, og sikre kinesisk innpass og innflytelse hvor enn den måtte finnes. Dørene i Beijing føk av hengslene, og inn steg Solberg og en siklende norsk handelsstand.

Men Trump har vist seg ustadig og uforsigbar. Plutselig godsnakker han med kineserne, og ønsker handelsavtale og tett sammarbeid. Og selv om Beijing fortsatt er fornærmet på norge, og vi har mistet vår strategiske relevans, har de like vel ønsket oss velkommen inn.

For er det noe Kineserne hater, er det å miste ansikt. De har falt på sitt eget sverd, og har gitt seg selv det eneste alternativet å smile stivt og ønske velkommen disse hvitbleke kjempene med store neser inn i folkerepublikken de på det groveste har fornærmet med å dele ut en høyt aktet utmerkelse til en fiende av folket.

Tilbake til Russland
Putins våte drøm om å sove i skei med USA forsvant raskt da 59 tomahawkmissiler hamret inn i en syrisk militærflyplass. Angrepet kom dager etter et gassangrep på sivile, utført av det russiskstøttede Assadregimet. Det viser seg at Trumps USA ikke er så proteksjonistisk som man skulle få inntrykk av. Og de svarer med makt uten å blunke.

Plutselig er Putins handlingsrom mer begrenset enn da Obama satt i det Hvite Hus. Obama var sterkt kritisk til bruk av militære virkemidler i utenrikspolitiske spørsmål. Blant annet unnlot Obamaadministrasjonen å bruke militær makt da Assadregimet brukte gass sist gang. Og Obama unnlot å bruke militære virkemidler da Russland angrep og anekterte Krim. Den nye administrasjonen har vist seg å være raske med å bruke militære virkemidler.

Russlands nyervervede mot kan vise seg å bli en ganske impotent affære. Spesielt når det sitter en uforsigbar og konfliktglad Trump på den andre siden av Atlanterhavet, og vestlige sanksjoner sakte men sikkert maler den russiske økonomien i stykker.

Tyskland tør opp
Og til slutt. Trump antieuropeiske retorikk og konfronterende linje, i kombinasjon med brexit, har ført til at Tyskland tør opp. 

Tyskland jobber nå med å redde Europaprosjektet, styrke EUs økonomi og samhold. Og de har bevilget mer penger til forsvar. Som fører dem til tops i Europa hva gjelder militær kapasitet og styrke. Norge er også her på godfot med både EU og Tyskland. Så et styrket EU og et mektigere Tyskland taler i vår favør, fordi vi kan fri til Washington, Brussel og Berlin hvis det er noe vi trenger.

Så langt har Norge nytt godt av Trumpeffekten. Men om dette vil forbli slik, er umulig å vite. For Trump oppererer etter sin egen logikk og uforståkelige innfall.

Hva fremtiden bringer er umulig å spå. Men det levner ingen tvil om at vi lever i en interessante tider.

Sven Egil Omdal, ministeren og korset

Sven Egil Omdal gikk hen og åpnet pandoras eske. Nå blir han forsøkt korsfestet av Listhaug og hennes menighet.

Av og til bør man holde kjeft, selv om det klør i fingrene og man er provosert til beinet. Sven Egil Omdals facebookpublisering om Listhaugs kors under det omstridte kristenseminaret «Oslo Symposium» når nye høyder hva gjelder moralsk forargelse.

At Listhaug aktivt bruker det at hun er Kristen til å fremme seg selv som politiker er kjent. At en politiker kler og ter seg etter publikum er også kjent. At Listhaug lar korset henge godt synlig i et kristent seminar er altså å forvente. Ingen nyhet der, før Omdal fikk den ufattelig gode ideen å telle korsbilder av Listhaug og poste funnet på facebook.

Å påpeke det åpenbare
Det er her det med å holde kjeft kommer inn. Å påpeke det åpenbare er ikke alltid like lurt. Og hvis man skal påpeke det åpenbare, må man tenke seg godt om før man trykker enter. Det har de fleste av oss erfart. Nå også Sven Egil Omdal.

Uttalelsen hans på facebook var dårlig underbygd, og bar preg av emosjon. Telleøvelsen viste seg også å ikke tåle nærmere ettersyn. Faktisk begynte pressen å telle bilder for harde livet av Listhaug, med eller uten kors.

Like vel: I politisk kvarter(eller nyhetsmorgen) på P2 den 6. mars kunne Listhaug fortelle at hun som statsråd hadde begynt å bære korssmykket oftere, og begrunnet dette med at det var tøft å være minister.

Falske nyheter?
Hun bekreftet altså Omdals antakelse om at hun hadde begynt å bære korset oftere. Forskjellen var at der Listhaug forklarte det med at hun trengte det som åndelig støtte, så Omdal det som politisk taktikkerier.

Det er altså tolkningen av denne handlingen Omdal og Listhaug er uenig om. Og tolkninger av faktiske forhold er ikke fake news som Listhaug påstår. Så her må man ha begrepene klart for seg.

Om noe, er dette en diskurs. Begge parter ser det samme, men tolker ulikt ut fra eget ståsted. Begge kjemper om definisjonsmakten til dette spesielle korset på denne spesifikke politikeren. Så langt ser det ut som det er Listhaug som vinner frem.

Sinna og forsmådd statsråd
Det jeg reagerer mer på, er Listhaugs sterke reaksjon på Omdals utspill. Hun burde holde seg til å dementere påstandene til Omdal, og konkludere med at dette er feil. Det er hun i sin fulle rett til å gjøre. Hun kunne til og med kommet unna med et «jeg er såret og lei meg for påstandene som legges frem mot meg.».

I stede fyrer hun løs med superlativer og svartmaling. Hun utaler at dette er det verste hun har opplevd, fake news, hun har tålt mye etc. Det er så uverdig å høre på et maktmenneske som bærer over seg på denne måten på grunn av kritikk.

Og det er i denne reaksjonen det største overtrampet ligger. For hun er et maktmenneske med en fremtredende posisjon. Man kommer ikke stort høyere i Norge enn minister. Og som minister blir man ofte utsatt for merksnodige kritikker og innvendinger. Og det er statsrådens demoktatiske lederplikt å svare på slike utspill på en seriøs og respektfull måte. Kall det gjerne maktens byrde.

Skaper et fiendebilde
I stede går hun skarpt ut og skaper et fiendebilde av Omdal. Samtidig tar hun fokuset bort fra politikk, og trer inn i emosjonenes rike. Når man også spiller på religiøsitet, begynner blandingen å bli svært så brannfarlig. Og potensielt livsfarlig.

Ja. Omdal kom skeivt ut med en melding på Facebook. Men korset som Listhaug bærer rundt halsen er alt for lite til å korsfeste ham på.

Vi bør kunne forvente mer av våre folkevalgte ministere enn emosjonell raljering. Hva med litt profesjonalitet til en forandring?

Media + høyrepopulisme = sant

Historien om fremveksten til den populistiske høyresiden, er et kjærlighetsdrama mellom media og populistene.

Uten medias oppmerksomhet hadde trolig den populistiske høyresiden fortsatt vært et marginalt fenomen. Selvfølgelig er dette en forenkling. Det er andre mekanismer og samfunnsstrømninger som har vært med å løfte høyrepopulismen opp og frem. Men media har vært instrumentell i å føre den nye høyrepopulismen til makten.

Konfliktlinjer
For å finne en forklaring på dette må vi se på noen grunnleggende trekk i media. Journalister ynder å trekke det man kan kalle konfliktlinjer mellom to parter. Altså det er én part mot en annen part. Det er foreldre mot barnevern. Arbeidsgiver mot arbeidstaker. Det er brukere mot NAV. Pasienter mot sykehus. By mot land. Makt og motmakt. Du forstår sikkert tegningen.

Og her kommer vi inn på elsk-hat forholdet media og den populistiske høyresiden har til hverandre. Selv om store deler av media, og spesielt kommentariatet, er grunnleggende uenig i det populismen står for, skriver de spaltemeter på spaltemeter om populistene. Oftest med negativt fortegn.

Grunnen til denne interessen er at populistene tegner en tydelig konfliktlinje. Refleksjon og nyanser passer like lite hjemme hos populistene som i media. Det er i denne enigheten om å forstå verden i svart-hvitt, eller nærmere bestemt kun i hvitt eller svart, at media og populistene byr hverandre opp til dans.

For populistenes del får de et talerør for sine meninger. Om det så er eliten, innvandring, muslimer eller selve demokratiet som er mål for populismens harmdirrende protest, passer denne spissingen og den manglende interessen for å ta den andres perspektiv inn i pressens dramaturgi. Som en ekstra bonus får populistene klage over den skeive dekningen de får av pressen. For å i neste øyeblikk løpe tilbake til den samme journalisten som de nettopp har kritisert for å fremstille dem på en dårlig måte, og fyrer løs med nye synspunkter.

Ledende populist i tiår
Vi har siden 80-tallet hørt Carl I. Hagen male et bilde som i beste fall er 1/10 rett om innvandring, integrering, eldreomsorg, helsevesenet, veistandard og så videre. Hagen påberoper sitt syn som en absolutt sannhet. Og grunnen til at hans sannhet ikke blir gjort noe med er at eliten dekker over denne ubehagelige sannheten. Siden Hagen tross alt har 1/10 rett, vil flere kunne kjenne seg igjen i budskapet han formidler. Og det et budskap som så alt for godt passer inn i medias forenklinger og konfliktlinjer.

Når Carl I. Hagen gjennom nesten fire tiår har insistert på at han representerer den eneste sanheten og den rene fornuften, vil til slutt et tilstrekkelig antall tro på det. Selv om media til dels latterliggjør, til dels har satt harde fronter mot Hagens synspunkter, har de gitt ham mye plass i både aviser og fjernsynsdebstatter. Og dermed også et talerør.

Toer sine hender
Media har vært instrumentell i å føre høyrepopulismen til makten. Og de er uten evne til å forstå sin egen rolle. Om noe vil de toe sine hender og med rette påstå at de hele veien har kritisert og advart mot populismens fremvekst.

Slik sett fortjener pressen og høyrepopulismen hverandre. Begge har overfladiske og forenklede analyser, de legger begge skylden på alle andre enn seg selv, og begge anvender konfliktorientert språk.

Vi har nå fått mange Carl I. Hager som går ut og propagander sine harde og ytterligående synspunkter. Og selv om høyrepopulistene nå er i posisjon, anvender de den samme retorikken som da de var i oposisjon. Men denne gangen er det selveste demokratiet og ytringsfrigeten de kritiserer for å være imot dem.

Antidemokratisk strømning?
Uten at media tar et steg tilbake og forstår sin egen rolle i høyrepopulismens fremvekst, kan media nok en gang bygge oppunder en bølge som høyrepopulismen kan ri på. Sist gang red populistene rett inn i regjeringskontorene.

Denne gangen går populistene løs på grunnsteinene i demokratiet, som ytringsfriheten og at flertallet vinner frem. Gloser som falske nyheter og oppfordring til å bryte vedtak i stortinget øker i hyppighet.

For høyrepopulistene begynner gjennom pressen å vise urovekkende tendenser. Tendenser mot at de som er imot høyrepopulismens sannhet, også er en folkefiende.

I mi tid

Eg ser djupe dalar
Mørke juv
Høge murar

Eg ser mennesker med avmakt
Eg ser at dei trur
Forleda og forført
Eg ser at stormen ikkje snur

Eg ser kjensler
Frakobla røynda
Eg ser forrakta aukar
For dei som ikkje trur

Eg ser at dei som får makt
Spyttar og sparkar som takk

Eg ser dei
Som gjer
Får mindre
Men trur dei får meir

Eg ser
men det hjelp ikkje å rope

For dei har bestemt seg
Dei som har gjeve
Og dei som har fått

Samhaldet forvitrar
Fornufta forgår

No er det toskeskap som rår

San(d)heten om Johaug

Hele dopingsaken mot Johaug er en Svensk konspirasjon

Hele dopingsaken mot Johaug er en Svensk konspirasjon.

Jeg har det fra sikre kilder. Johaug er uskyldig. Hun ble påtvunget dopingsalven av svenske, kvinnelige idrettsutøvere.

Facebook sier at svenskene var supersjalu på Johaug fordi hun er så sjukt perfekt. De svenske idrettsjentene er i tillegg til å være helt sinnsykt dårlige, også stygge og feite. Også lukter de vondt.

De synes at den perfekte Johaug var vakker både innvendig og utvendig. Og de styggfeite svenske idrettsjentene med skeive tenner og pissgult, tynt pistrete hår ville gjøre Johaug stygg på alle måter.

En natt da Johaug sov vakkert med snille drømmer, snek de svenske idrettsjentene seg inn til henne. Og mens Johaug drømte om å vinne hederlig med blodet boblende over av renhet, gode intensjoner og uselviske handlinger, dro de svenske idrettsjentene ned sine svette treningsbukser. Så tok de en etter en og presset de hårete og herpesbefengte rumpene sine mot Johaugs vakre, fyldige lepper.

Det var slik Johaug fikk munnsåret sitt. For selv om de svenske idrettsjentene er dumme, er de like vel slu.

For de visste at Johaug ville gå til idrettslege Bendiksen for hjelp. Så de tok og slo ihjel Bendiksen med en stor falukorv. Så tok de og spiste kjøttet hans, og beina hans, og tarmene hans, og innvollene hans, så det bare var skinnet igjen. Og så tok Charlotte Calla på seg skinnet til Bendiksen, som en Bendiksen onepiece.

Da Johaug kom til Bendiksen og ba om hjelp med munnsåret, forstod hun at noe var galt.

-Men Bendiksen, hvorfor har du så slapp hud, spurte Johaug.

-Det er fordi jeg har slanket meg, mitt barn, svarte Calla.

-Men Bendiksen, hvorfor har du så røde øyne, spurte Johaug.

-Det er fordi din uskyld og skjønnhet lyser for sterkt og blender meg, mitt barn, sa Calla.

– Men Bendiksen, hvorfor har du en tube Clostebol i hånden, spurte Johaug.

– Det er fordi vi vil få deg dømt for doping, skrek Calla, og hoppet på Johaug.

Men Johaug er superrask og supersterk, og kastet Calla med en lillefinger ut av løypen.

Men da kom alle de andre svenske idretsjentene pesende. Og selv om Johaug er supermegasterk både i viljen og i kroppen, kom det flete og flere svenske idretsjenter til. Først kom ti. Og de klarte ikke å rikke Johaug. Så kom hundre. Og de klarte ikke å rikke Johaug. Så kom tusener. Og de klarte ikke å rikke Johaug. Så kom titusener. Og de klarte ikke å rikke Johaug. Til slutt kom hundredetusener svenske idrettsjenter, og først da klarte de å legge Johaug i bakken.

Så tok de svenske idrettsjentene å smurte clostebol på leppene til en gråtende og kjempendr Johaug. Og de lo ondskapsfullt med de skeive munnene sine.

-Der har du fordi du er så mye bedre, pener og sykt smartere enn oss, ropte de i kor.

Og det var slik Johaug testet positivt på doping.

Dieseltryne – om hvordan vi er oss selv nærmest

Vi er for miljøvern og ren byluft. Så lenge det ikke rammer oss selv.

Vi er for miljøvern og ren byluft. Så lenge det ikke rammer oss selv.

Vi går i fakkeltog mot deponering i Førdefjorden. Vi hytter sint med neven mot bedrifter som forrurenser elver, fjorder, skog og jorder. Og vi rister misbilligende på hodet over land som ikke vil undertegne Parisavtalen. Men ikke våg å nekte meg og dieselbilen min tilgang til Oslo sentrum.

Vi kan mene at kineserne og amerikanerne må slutte å forrurense så mye som de gjør. Og vi erklærer gjerne høyt at alle må forstå at de må være med og dra miljølasset for klodens og menneskehetens beste. Alle må tåle å bruke kullkraft mindre. Og kjøre bil mindre. Spesielt amerikanerne.

Men så skjer det noe her hjemme som får de fleste til å glemme sitt miljøengasjement. Dieselbilen viser seg å være langt mindre miljøvennlig enn antatt. Selv om diselbilen i snitt slipper ut mindre CO2 enn bensinbilen, er den overlegen på NOx. Helt opp til 20 ganger mer enn det normen tilsier er akseptabelt.

I tillegg mener noen seg lurt av politikere til å kjøpe dieselbil. Grunnen til dette er at politikere, med AP i regjering sammen med SV og SP, innførte lave avgifter på kjøp av dieselbil, og ikke minst lave avgifter på selve dieselen. Mange valgte på bakgrunn av dette å kjøpe bil med dieselmotor.

Bakgrunnen for politikernes dieseliver i 2006 var at forskning tilgjengelig dengang tilsa at diesel var et mer miljøvennlig alternativ enn bensin. Men det tok ikke mange år før det ble tydelig at dette ikke stemte. Det kom frem forskning  som fortalte at diesel var en versting. Til slutt var bevisene for at diesel ikke var en snill og miljøvennlig bror av bensin overveldende klare. Politikerne snudde, og avgiftene på diesel økte.

Og så skjer det. Biltrafikken øker, og de store byene i norge har nå blitt så forrurenset av svevestøv, co2 og NOx at det er helsefarlig for de som bor, jobber og ferdes der. Spesielt når luften er kald og står helt stille. Da skapes det såkalte luftlokk. Biltrafikk holdes frem som en av de viktigste kildene til denne forrurensingen. Ikke bare er denne forrurensingen helsefarlig, men også dødelig for de som har komplikasjoner med luftveiene. Forrurensingen er, bokstavelig talt, til å ta og føle på. Men like vel virker det ikke som om budskapet trenger igjennom egen selvrettferdighet og vern av egen lommebok.

Så tar bystyret i Oslo grep. De kan ikke lenger sitte å se på at luften byens borgere puster inn har blitt helsefarlig. Noen vil si at grepet de velger er modig. Andre vil si at tiltakene er for lite og for sent: De forbyr dieselbiler i Oslo sentrum når verdiene av svestøv blir for høy.

Reaksjonene uteblir ikke. Dieselbil-billistene blir rasende. Meninger om miljø, fellesskap og global oppvarming forsvinner som dugg for solen. På Facebook fremstilles forbudet som en totalitær handling med utidig inngripen i folks frihet. Noen i de mørkeste facebookavkroker går langt i å peke på den AP-ledede jødisk-islamske chemtrailkonspirsjonen som styres fra Kina er den bakenforliggende forklaringen.

At voksne folk mener at de har rett til å forrurense fordi 1) De har blitt «lurt» av regjeringen i 2006 og 2) Det er dem til ulempe, er rett og slett provoserende. At de driter i egen helse er så sin sak. Men å drite i andres helse er i min bok en egoistisk handling som burde gitt opphevelse av statsborgerskapet med øyeblikkelig virkning.

Det er så forbannet lett å være for miljøvern og miljøtiltak så lenge det ikke går utover seg selv. Kinesere og amerikanere må slutte å være så egoistiske og forturense så mye. Men vi er ikke villig til å la bilen stå i noen dager for egen og andres helse.

Det er lett å være for miljøvern, så lenge man selv slipper å bære sin del av byrden.