Historien om Markus og de nasjonale prøvene

Markus er den i klassen som ikke klarer det de andre klarer. Han henger ikke med når læreren snakker fra tavlen, og han klarer ikke å jobbe med oppgaver. Tankene hans er helt andre steder, og når han prøver å gjøre en innsats butter det imot. Markus er den eleven i hver klasse som har atferd- eller lærevansker.

Markus er den i klassen som ikke klarer det de andre klarer. Han henger ikke med når læreren snakker fra tavlen, og han klarer ikke å jobbe med oppgaver. Tankene hans er helt andre steder, og når han prøver å gjøre en innsats butter det imot. Markus er den eleven i hver klasse som har atferds- eller lærevansker.

Da de andre elevene for lengst leste for å lære, lærte Markus fortsatt å lese. Bokstav for bokstav forsøker Markus å lage mening fra ord og ord til setninger. Det går ikke fort. I matematikken sliter Markus med å huske hvordan man går frem. Tallene danser meningsløst på rutete papir. Engelsk kan han bare glemme. Markus får ikke til sitt eget språk en gang, hvorfor forventer noen av ham at han skal klare et fremmedspråk?

De andre elevene leser sider opp og sider ned og finner svarene som ligger skjult mellom linjene. Markus klarer ikke en gang å lese det som stå på linjen. Kanskje han kaster bøkene i gulvet, eller kanskje han legger hodet på pulten for å dagdrømme dagen vekk. Eller kanskje han begynner å vandre hvileløst rundt i klasserommet på søken etter noe, eller noen, å kamuflere sin dårlighet med.

Så en dag fant noen kloke hoder ut at; jo, vi skal få Markus til å føle seg enda dårligere med å holde nasjonale prøver i det langstrakte land. «Men hva er dette får noe gnål?» undrer de som bestemmer. «Disse irriterendes lærerne påstår at Markus vil føle seg verre av nasjonale prøver. Det passer ikke vårt syn på skole!».

Alle lærerne roper seg hese på Markus sin fortelling: Ut i det byråkratiske mørket roper vi i et forsøk på å beskytte Markus mot mektige krefter. Vi får som svar at «Det er likt for alle». Men det er ikke likt for Markus. Når vi ordner det slik at Markus kan slippe å føle seg dum kommer det anklagende: «Dere jukser på nasjonale prøver!». Dette er den endelige bekreftelsen på at resten av samfunnet mener han ikke er verdt noe. Markus vet og Markus forstår.

Jeg og andre lærere er Markus sitt vern mot samfunnets nykker og motetrender. Vi skal beskytte ham mot å føle seg mislykket, og vi skal få ham til å lykkes ut fra sine egne forutsetninger. Av to onder må vi velge ett: Der vi kan gi Markus fritak mot å føle seg udugelig og verdiløs så gjør vi det. Men det er ikke alle Markusene som slipper unna nedverdigelsen. Skam dere som tvinger oss til dette!

Hvis det å beskytte Markus mot å føle seg enda mer mislykket er å jukse på nasjonale prøver, så skal jeg jukse til verden går under. Jeg vil jukse så hardt og så lenge at krampa tar meg. Jeg vil alltid verne Markus mot ødeleggende krefter så sant jeg er lærer.

For ordens skyld: Markus var det mest populære guttenavnet i tiden fra 1999 – 2002.  I denne teksten er navnet Markus representant for alle elevene med lære- eller atferdsvansker i den norske skolen.

Provosert av Marte Krogh

Media valgte å intervjue Marthe Krogh ene og alene for glamourfaktoren.

Jeg må si meg svært provosert av Marte Krogh. Ikke fordi hun ytrer seg. Ikke for det hun ytrer seg om heller. Innholdet i det hun sier er for meg revnende likegyldig. Jeg bryr meg katten, for å si det rett ut.

Det jeg provoseres over er at Marte Krogh har fått oppmerksomhet ene og alene fordi hun er rik. Og for all del. Det er hennes velsignelse. At hun har stilt opp i intervjuet er helt riktig for henne. Hun ble nok svært stolt for forespørselen. Men provokasjonen ligger i hvor media er på vei.

Media valgte å intervjue Marte Krogh ene og alene for glamourfaktoren. Marte Krogh er en Hollywoodfruer. En Hollywoodfrue kjennetegnes med et høyt ytre fokus, som sminke, utseende, klær og andre høystatusymboler, og et tilsynelatende fravær av et indre liv. De er glanset som et motemagasin, og har et like interessant sjeleliv som de selsomme magasinene med sine innholdsløse artikler om mote og reklame for fuktighetskremer. Den største bragden en Hollywoodfrue har gjennomført er å ha giftet seg rik og å skamløst bruke mannens penger.

Nå er sikkert Marte Krog et sympatisk og flott menneske. Det er ikke henne jeg forsøker å kritiserer. Jeg forsøker å rette en liten kritikk mot media som begynner å miste perspektivet på hvilke rolle de har i samfunnet vårt.

Jeg sier nei til glamour i nyhetene. Dette hører hjemme på glanset papir og i glorete moteblogger. Ikke i en riksdekkende nyhetskanal.

Norsk kultur er fremmed kultur

Norge har aldri vært et isolert land. Vi har importert og eksportert kultur gjennom handel, migrasjon og krigføring.

Norge har aldri vært et isolert land. Vi har importert og eksportert kultur gjennom handel, migrasjon og krigføring. 

Vikingene eksporterte sin egen kultur med sverd, men tok frivillig med seg kristen kultur hjem, sammen med slaver som også bidrog med å endre den samtidige kulturen. 

Hanseatene hadde en handelsstasjon i Bergen fra ca 1350, og har siden da preget byens kultur og identitet. Også de tyske bergverksarbeideren som mer eller mindre bygde Kongsberg på 1600-tallet har tatt med seg sin kultur og satt sitt preg på det norske. 

Men endringer har også kommet innenfra, som Haugianerne på 1800-tallet og nasjonalromantikken, selv om begge disse bevegelsene var impulser fra Europa. Hele vår historie forteller oss at vår kultur er et lappeteppe av påvirkninger fra utsiden.

Det er derfor umulig for noen, vår kulturminister inkludert, å kunne gi en definisjon på hva kultur er, og ikke minst hva den ikke er. Og de som forsøker å bestemme hva norsk kultur er for noe, er inne på en farlig vei som ikke fører noe godt med seg.

Det jeg tror Hustad, Tybring-Gjedde og deres meningsfeller reagerer på er den raske endringen av kulturen de er en del av. Og de er ikke alene. Vi lever i en tid hvor endringer skjer i et rasende tempo, og kulturen og samfunnet rundt oss har trolig aldri endret seg så rask som nå.

Det hele føles svært flyktig og flytende. I et forsøk på å gjøre mening av denne endringen blir det viktig for de av oss som er godt etablerte å hegne om det som man selv mener er norsk kultur. Utfordringen ligger i at norsk kultur alltid har vært i endring, og at summen av alle kulturene som er plassert innenfor nasjonalstatens grenser er det som utgjør det norske.

Personlig kan jeg føle på noe av det samme som disse to innvender. En del av de felles verdiene som jeg opplever som norske er i endring på en måte jeg ikke nødvendigvis er tjent med eller liker. Samtidig forstår jeg også at dette er en naturlig utvikling som alltid har funnet sted.

Slik har det trolig vært i uminnelige tider, lenge før vikingene. Det er derfor svært passende å avslutter med de siste strofene fra Sigbjørn Obstfelders sitt dikt «Jeg ser» publisert i 1893.

Jeg ser, jeg ser…
Jeg er vist kommet paa en feil klode!
Her er saa underligt…

Hvordan lærer elevene – En lærers perspektiv

Hvordan læring foregår og hva læring er strides de lærde om. Jeg skal ikke legge ut om læringsteorier, men jeg vil gjerne dele hva jeg som lærer mener er viktig for læring.

Hvordan læring foregår og hva læring er strides de lærde om. Jeg skal ikke legge ut om læringsteorier, men jeg vil gjerne dele hva jeg som lærer mener er viktig for læring.

For meg kommer man aldri unna det at læring er noe som skjer i eleven. Det er i hjernen til eleven at koblinger av nervebaner skjer. Men vi kommer heller ikke unna at det er elevens sanser som er broen mellom elevens sinn og verden utenfor. Eleven lærer gjennom sansene sine ved å se, ta, lukte, smake osv. Leser eleven en tekst, bruker denne øynene sine. Skriver eleven en tekst, så bruker eleven nervecellene i hånda, korrigerer med øynene, og prosesserer i tanken, så overfører eleven det til papiret gjennom pennen. Så enkelt, men like vel så komplisert.

Å finne ut hvordan hjernen virker er fortsatt under arbeid. Like vel er det svært mye vi som forelder og lærer kan gjøre når det gjelder læring for våre barn. Etter min erfaring er det tre faktorer som skal til for å få maksimalt læringsutbytte fra en elev.

Hjemmet
Først og fremst må foreldrene gi gode holdninger til sine barn. Hvis en elev kommer hjem og får vite at det som skjer på skolen bare er tull, at læreren er dum, eller eleven møtes med likegyldighet for sine faglige prestasjoner, så lærer barnet at skolen ikke er noe å bruke tiden sin på. I en kamp om elevens gunst mellom skolen og hjemmet, er det alltid hjemmet som vinner. Det finnes også foreldre som prioriterer fritidsaktiviteter som fotball eller dans foran skole. Da er man som forelder på ville veier. Det er skolen som vil sikre barnets fremtid, ikke fotballen eller dansingen.

Læreren
En annen viktig faktor er læreren. Hvis jeg som lærer skal lede barns læring, må jeg være strukturert, ha varierte opplegg som er tilpasset den enkelte, og samtidig ha en god relasjon til eleven og hjem. Jeg må (vei)lede eleven med å strukturere kunnskapen og sørge for at elevene forholder seg til denne på forskjellige måter. Det er min oppgave som lærer å motivere og tilrettelegge slik at hver enkelt elev oppnår sitt maksimale potensiale.

klassemiljøet
Den tredje faktoren er klassemiljøet. Mennesker er sosiale vesen, og når man tvinger 20-30 mennesker inn i et lite klasserom, vil det sosiale ha svært mye å si. Da er det viktig at klassemiljøet er et miljø hvor elevene har positive holdninger til egen og andres læring. Hvis elevene har en positiv holdning til det å lære, oppsøker eleven læring på egenhånd. Elevene er da motivert for læring.

Alle disse tre faktorene virker sammen. De kan påvirke hverandre i positiv eller negativ forstand. Det trengs ikke flere enn to negative elever i en klasse for å ødelegge læringen for resten. Da er det viktig at engasjerte lærere følger opp klassen, elevene og hjemmet. For hvis man kommer fra et hjem der man ikke setter pris på skoleprestasjoner, så er dette holdninger man tar med seg inn i klassemiljøet. Eller hvis man som lærer ikke klarer å luke ut negativ adferd, så vil dette gå utover hele klassen. Hvis klassemiljøet er negativt, så hjelper det lite hva man forsøker av opplegg. Da er ikke elevene motivert for å lære eller lære av hverandre.

Motivert for læring
Disse tre faktorene har flere fellesnevnere, men jeg er opptatt av spesielt en. Dette er motivasjon. For motivasjon for læring kommer innenfra, og påvirkes i ulik grad av ytre faktorer som hjemmet, læreren og medelevene. Til syvende og sist er det eleven selv som må ønske å lære, fordi det er i elevens hjerne kunnskapen dannes. Men vi rundt eleven må gjøre vårt ytterste for at eleven blir motivert.

Det er selvfølgelig langt mer komplisert en tre faktorer. Og det er selvfølgelig mye mer komplisert enn det jeg gir uttrykk for her. Men like vel er dette noe som gir mening for meg i læreryrket. Motivasjon for læring og gode holdninger er det som skal til for å lykkes. Ikke bare i skolen men også videre i livet.

….

Tidligere bloggposter jeg har skrevet om læring og skole

Porno er kvinneforherligende og manneundertrykkende

Feminister trekker gjerne frem porno som noe av det verste innen kvinneundertrykkende underholdning. De har selvfølgelig rett. Men jeg vil samtidig påstå at porno er kvinneforherligende, samtidig som den er manneundertrykkende. Dette er hvorfor:

Feminister trekker gjerne frem porno som noe av det verste innen kvinneundertrykkende underholdning. De har selvfølgelig rett. Men jeg vil samtidig påstå at porno er kvinneforherligende, samtidig som den er manneundertrykkende. Dette er hvorfor:

Forherligelse av kvinnekroppen lik den vi finner i dagens pornofilmer

I de fleste pornofilmer er det lite eller ingen oppmerksomhet på mannens ansikt, kropp eller emosjoner. Hvis kameraet i det hele tatt er rettet mot mannen, er det mot kjønnsorganet. Eller rettere sagt: Kameraet er rettet mot hvilken nytelseseffekt mannelemmet gir kvinnen.

Pornofilmen reduserer mannen til et endimensjonalt vesen, hvis eneste følelse er seksuell nytelse. Like vel blir denne dimensjonen alltid fortrengt til fordel for kvinnen. Mannen sin nytelse står aldri alene eller uavhengig av kvinnen i en pornofilm, men fremstilles som et redskap for å oppnå ekstase og vellyst for kvinnen.

På denne måten kan man si at mannen har blitt tildelt rollen som statist i sin egen seksualakt, hvor det i utgangspunktet skulle vært en likestilt situasjon mellom mannen og kvinnen. Porno kan derfor sies å være manneundertrykkende fordi mannen er redusert til en kjøttdildo.

Pornoen er kvinneforherligende fordi den har oppmerksomheten rettet mot kvinnens nytelse og velvære. Kvinnen i pornofilmer fremstilles aldri som passiv eller likegyldig, men som en aktiv og nytende deltaker i sitt eget seksualakt. Hun viser alltid pasjon og engasjement i oppnåelsen av egen tilfredsstillelse. Det er kvinnen sin nytelse som er i høysetet gjennom hele seansen.

I motsetning til mannens ansikt, ser vi ofte kvinnens ansikt i en pornofilm. Her viser hun nytelse på alle tenkelige måter, både med stemmen og ansiktsuttrykk.

Pornoen er en forherligelse av kvinnens kropp og seksuelle nytelse. I en pornofilm vil det alltid være en kvinnekropp, eller deler av denne til stede i bildet. Faktisk er mannen så ubetydelig at kvinnen ofte opptrer alene hvor hun gjerne fremprovoserer nytelse på egenhånd.

Selve det visuelle formspråket i en pornofilm tar gjerne nærbilder av ulike deler av kvinnekroppen, før den zoomer ut og tar et panorama av kvinnekroppens former. Det visuelle i en pornofilm fokuserer nesten utelukkende på de feminine formene, og kan på denne måten sies å representere en tilbedelse av det feminine.

Selv om det er en vedtatt sannhet at pornografi er kvinneundertrykkende, er den også manneundertrykkende og kvinneforherligende. Det er på tide at mannsjåvinistene går sammen med feministene for å ytre sin indignasjon mot den undertrykkende pornoen.

En fantastsik beskrivelse av hvordan man som ny lærer opplever presset på jobb, men også hvordan man blir dratt inn igjen. Noe å tenke på for oss som har vært i «gamet» en stund. Det er ikke rart at lærere mener at de har den beste jobben i verden, samtidig som de synes de har den mest krevende. God blogg!

Lærerråd

I juleferien i fjor var eg rimeleg sikker på at eg burde slutte som lærar. Det eg hadde hatt lyst til å bli sidan eg gjekk på ungdomsskulen, og som eg hadde brukt seks år på å utdanne meg til, stod plutseleg for meg som eit einaste stort feilval. Eg trudde eg hadde valt læraryrket fordi eg faktisk brydde meg om folk. Men dei siste månadene hadde eg opplevde at eg stort sett berre tenkte på meg sjølv. Kvar gong eg gjekk frå ein time, kjørte eg økta i repetisjon, med fokuset på meg sjølv: Var planen min god nok? Hadde eg fått sagt det eg ville? Hadde eg sagt det slik eg ville? Alt handla om meg og mine prestasjonar. Idet dette gjekk opp for meg, vart eg rimeleg sikker på at eg ikkje eigna meg som lærar. Det var det litt tungt å skulle ta innover seg.

Vis opprinnelig innlegg 901 ord igjen

Derfor skal du elske misunnelse

Jeg satt og snakket med en elev som jeg ofte tar med ut av klassen for å gjøre andre aktiviteter enn bare skole. I det siste hadde denne eleven vært motvillig til å bli tatt ut av klasserommet, til tross for at eleven trivdes mye bedre med meg og mine alternative pedagogiske opplegg enn å være i klasserommet.

Jeg satt og snakket med en elev som jeg ofte tar med ut av klassen for å gjøre andre aktiviteter enn bare skole. I det siste hadde denne eleven vært motvillig til å bli tatt ut av klasserommet, til tross for at eleven trivdes mye bedre med meg og mine alternative pedagogiske opplegg enn å være i klasserommet.

Etter å lurt og lirket en stund kom det frem at elven ikke ville bli med meg ut fordi noen andre elever hadde «slengt med leppa». Dette oppstod som regel da eleven ivrig hadde lagt ut om hva vi hadde funnet på mens de andre hadde jobbet med fag. Eleven var svært frustrert.

«Men de andre er jo bare misunnelig», fortalte jeg eleven. «Det er jo det som er problemet!», svarte eleven surt, som om jeg ikke forstod noen ting. Og det stemte jo på en måte.

Jeg og eleven hadde en felles forståelse av et problem, vi brukte også samme ordene, men vi la noe helt forskjellig i tolkningen av det.

For eleven var misunnelse noe slemt og dårlig. Det var en negativ oppmerksomhet som var plagsom og ekkel. Misunnelse var altså noe slemt som gikk utover eleven, og som gjorde de andre elevene slemme. Eleven hadde et svært negativt syn på det hele, og begynte derfor å nekte å gjøre ting som denne hadde lyst til.

I mitt hode var misunnelsen fra de andre et kompliment til eleven: At de andre elevene ville gjøre det samme. I stede for å tolke irritasjonen til de andre som en trussel eller som noe slemt, så jeg på dette som en anerkjennelse av eleven som ble med meg ut for å gjøre andre aktiviteter enn bare skole.

Personlig anser jeg misunnelse som det ypperste kompliment jeg kan få. At andre ønsker seg det som jeg har eller er, er kanskje den største hederen andre kan gi meg. For meg er det en bekreftelse på at jeg har gjort noe riktig i forhold til andre, side de ønsker dette så forferdelig mye at de misunner meg det. Og hvis de også viser at de er misunnelig, så koser jeg meg godt.

Jeg og eleven satt og diskuterte dette med hvordan vi kunne se på misunnelse resten av timen. Til slutt ble vi enig om at selv om det var ubehagelig å bli utsatt for andres misunnelse, så var det jammen meg flott også. Etter denne samtalen hadde jeg ikke lenger problemer med å få denne eleven med meg ut.

Skal vi melke en moral ut av denne hendelsen, så må det bli noe slik som: «med å se positivt på ting, så får man det så mye bedre med seg selv og andre.» …eller noe i den dur.
Eller hva tenker du?

PS. Jeg måtte selvfølgelig ta en alvorsprat med elevene som hadde slengt med leppa. 

Hvem er vinner i Øygardsaken?

Saken om den overgrepsiktede ordføreren Øygard er en stygg historie på mer enn en måte. For den tiltalte er det kun to utfall: Skyldig eller ikke skyldig. For alle de involverte er saken en tragedie uansett dom.

La meg gjøre det helt klart: Rettferdighet skje fyldes. Spesielt når det gjelder overgrepssaker.

Denne teksten vil ikke ta for seg skyldspørsmålet. Den er ment som et bidrag i debatten om det som skjer med de innvolverte når en sak blir mat for media.

Skyldig?
La oss anta at Øygard blir dømt skyldig. Han vil for alltid være overgriperen, og jenta vil alltid bli husket som den misbrukte. Selv om media har anonymisert henne, vet trolig alle i Vågå og omegn hvem hun er. Dette er ikke bare rykter i lukkede kretser i Vågå. Det er en riksdekkende sak. Hvilken ekstra belastning denne intense dekningen får for jenta er umulig å si.

Øygards familie, venner og kolleger blir også skadelidende i denne saken. Den støttende kona vil i beste fall fremstå som naiv. Bare å ha vært assosiert med denne mannen vil trolig bli en belastning for de fleste. Hvilke konsekvenser dette kan få i et lite lokalsamfunn er vanskelig å forestille seg. Det er en skam å bære for ordførerens kjente og nære.

Uskyldig?
Men på den annen side: Hvis dommen skulle tippe andre veien. At jenta har løyet, og at Øygard er uskyldig. At det her handler om sverting av en mann hvis intensjoner og handlinger i utgangspunktet var gode. Da har denne saken ruinere Øygard og merket ham for livet.  «Kanskje han faktisk gjorde det», vil noen hviske over kaffekopper i Vågå og i APs partikontor. Karrieren hans er over, og det er sådd tvil om hans moral.

Men også jenta bli skadelidende hvis det viser seg at hun har løyet, eller bare har «misforstått» forholdet sitt til Øygard. Hun vil bli den som løy. Kjenner jeg små lokalsamfunn rett, er ikke disse nådige mot syndere. Og løgn er som kjent en grov synd. Hennes moral er senket under hvert minstemål, og hun må betale prisen for dette resten av livet.

Men det er ikke sikkert at det stopper med henne. Kanskje noen vil trekke hele hennes omgangskrets i tvil. Kanskje noen vil snakke om at familien hennes har gitt henne en dårlig oppdragelse, og hennes venner vil være av den tvilsomme sorten som du ikke vil at dine barn skal være sammen med. Å være en løyner er en tung belastning for en ung jente.

Uansett utfall er det vanskelig å forestille seg den enorme ekstrabelastningen det er at saken utspiller seg på førstesidene. Alle blir skadelidende, uskyldig eller skyldig.

Og vinneren er
En part tjener på denne saken uansett hvilken vei dommen faller. Dette er media.

Saken er allerede en bestselger. I hovedrollen har vi en gammel skitten mann i maktposisjon som forgriper seg på den lille uskyldige jenta. Saken blir ekstra saftig fordi den gamle skitne mannen og den krenkede uskyldige jenta står i skarp kontrast mot hverandre. Det er som om romanen Lolita utspiller seg i Søndre-Gudbrandsdal tingrett. Media håver inn på ivrige klikkere og løssalg med skrikende forsider.

Media tar sine vante grep. De lager god sosialpornografi til vår forlystelse. De hauser opp saken og legger den ut med pikante detaljer fra avhørene. Ene dagen blir vi styrt i jentas favør, den andre dagen Øygards. Media velger ut og bearbeider informasjonen før vi får den servert. Nøye tilrettelagt og regissert.

Sosialpornografiske misbrukere
Men vi har en part til som vi ikke må glemme. Det er meg og deg. For hadde ikke vi vist interesse for saken, så hadde heller ikke media omtalt den. Slik sett er vi med på å opprettholder mediatrykket mot rettsaken, og dermed øke byrden for de involverte. Hadde vi latt være å klikke på saken, eller latt være å kjøpe aviser med bilde fra rettsaken, hadde vi gitt et tydelig signal om at vi ikke tolerere slike overtramp mot mennesker i en sårbar situasjon.

Men vi klarer det ikke. Vi elsker sosialpornografien vår. Vi sluker åte som media legger ut til oss. Vi får rett og slett ikke nok snuskete detaljer.

Mens de involverte og pårørende blir offer for medias intense sensasjonsjag, har vi to parter som kommer vinnende ut av saken. Den ene er media som profitterer på andres ulykke. Den andre er oss lesere som får servert underholdning av nedrigste kvalitet.

Jeg ber om litt anstendighet og hensyn. Vår nysgjerrighet gjør det bare verre.

Videre lesning
Artikkel fra Nasjonalt Kunnskapssenter for vold og traumatisk stress(NKVTS) Seksuelle overgrep – Barn og unge – Definisjoner og omfang
Fremlegg av Professor Dr. philos Ragnhild Hennum Offerets rettsstilling

Alternativ behandling er fiende av fornuften

Det har i kjølvannet av NRK programmet «Folkeopplysningen» oppstått mye diskusjon rundt temaet alternativ behandling. Som det fremgår i programmet, er nærmest all alternativ medisin i seg selv virkningsløs. Det er andre virkningsmekanismer som gir uttelling.

Det har i kjølvannet av NRK programmet «Folkeopplysningen» oppstått mye diskusjon rundt temaet alternativ behandling. Som det fremgår i programmet, er nærmest all alternativ medisin i seg selv virkningsløs. Det er andre virkningsmekanismer som gir uttelling.

Behandlingsform etter behandlingsform får strykkarakter i  «Folkeopplysningen». I hver episode kommer man frem til at det er placebo eller at det er behandler/pasient-relasjonen som er den «aktive ingrediensen». Det er denne oppdagelsen som får noen oppegående mennesker til å si at «så lenge det virker, så spiller det vel ingen rolle hvordan?»

Det man ikke tar i betraktning når man kommer med en slik uttalelse er at man da også godtar det underliggende idégrunnlaget til behandlingsformen. Når man har dokumentert at det er placebo eller behandler/pasient-relasjonen som er virkningfaktoren, og ikke behandlingen i seg selv, så har behandleren en etisk plikt til å opplyse om dette.

Hadde den alternative behandleren vært ærlig og fortalt at det er ikke er medisinen eller remediene i seg selv som «helbreder», men at det er det å være i behandling som er det avgjørende for behandlingens suksess, så kunne samfunnet ha godtatt en slik milliardindustri. Problemet oppstår når alternative behandlere enten avfeier dokumentasjon som motsier deres idégrunnlag, eller tar slike funn til inntekt for sin egen behandling. Mange alternative behandlere tviholder på alle mytene og overtroen som er underliggende for behandlingsformen, til tross for at dette beviselig er tull. Slik vranglære skaper overtro.

Moderne medisinsk metode
Når moderne medisin utfører tester på sine behandlingsformer tar de høyde for placeboeffekten og andre faktorer. Dette er fordi det er selve behandlingen som skal virke. Strenge krav til metode og hvordan man skal tolke resultater er selve bærebjelken i medisinsk forskning.

Nå må det tilføyes at det er noen medisinske behandlingsformer som viser seg som rene placebobehandlinger. Eksempelvis psykofarma. Dette har lenge vært omstridt behandling innenfor psykiatrien, og i senere tid har det kommet frem forskning som taler for at disse medisinene har liten eller ingen virkning. Dette er forskning i prosess, og det blir forsket aktivt for å finne ut av om disse medisinene faktisk fungerer eller ikke fungerer. Hvis det viser seg at denne medisinen er uten virkninger, vil den bli tatt ut av markedet og inn på gravplassen med de virkningsløse medisinene. Kanskje alternative behandlere kan plukke disse opp og anvende dem i behandlingen sin? Det er nemlig fra denne skraphaugen de fleste alternative behandlinger er hentet fra.

Den moderne medisinen viser ansvar og fjerner medisiner og behandlingsformer som viser seg å ikke fungere, selv om dette ofte tar tid. Alternative behandlere derimot, nekter å ta ansvar, og klamrer seg til myter og egenkomponerte forklaringsmodeller, heller enn godt dokumentert vitenskapelig forskning.

Alternativ behandling er overtro
Ved å godta alternativ behandling og medisiner, tillater vi at overtro får rotfeste, og vi er på vei tilbake til tiden da man kurerte kvalme med kvikksølv, oppkast og diaré med arsenikk og gjennomførte årelating for samtlige sykdommer.

Den kunnskapen vitenskapen og menneskeheten har opparbeidet seg har ikke kommet lett. Vitenskapen har kjempet mor religiøse dogmer, politiske ideologier og mot generell ufornuft og overtro. Denne kampen er fortsatt i gang, og flere steder i verden må vitenskap vike for dogmer og mytiske forestillinger.

Vi må ikke falle for fristelsen å gå bakover. Ved å tillate alternative behandlinger forkaster vi vitenskapelig forskning. Hvis overtroen igjen får rotfeste i befolkningen og i vitenskapelige miljøer, vil flere hundre års utvikling regregere. Hvis dette skjer gjenstår det å se hvor mye pest og kolera vi klarer å kurere med urteomslag, energibaner og sukkerpiller.

Videre lesning om alternativ behandling
– Forskning.no: Fra overtro til vitenskap
– Folkeopplysningen fra webtv NRK.no Folkeopplysningen sesong 1
Anbefales! NIFAB – Nasjonalt informasjonssenter for alternativ medisin

La mine fordommer i fred

Jeg har fordommer. Du har fordommer. Alle har fordommer. Men det er helt greit, så lenge man vet at de er nettopp det: Fordommer.

Jeg har fordommer. Du har fordommer. Alle har fordommer. Men det er helt greit, så lenge man vet at de er nettopp det: Fordommer.

Fordommene hjelper oss å navigere i virkeligheten. Ved at vi raskt kan sette et menneske i bås, klarer vi å spare tankekraft. Vi behøver ikke å snuse, spørre og grave. Vi observerer kjapt, og innen få sekunder tror vi at vi vet hvem vi har foran oss.

Vi har alle generelle båser eller kategorier. Disse utgjør et mentalt skjema som er fordommene våre. For hver enkelt bås eller fordom, har vi knyttet visse egenskaper. Vi har markører som klesstil, måten å snakke på, dialekt, ord. Vi kan også sette andre i bås med grunnlag i hvilken bil du kjører, hvilke avis du leser og hvordan du oppfører deg. Alt dette utgjør en helhet som vi setter sammen, og putter det inn i den båsen som er nærmest.

Men som de fleste av oss vet, faller ofte disse forestillingene når man blir kjent med mennesket bak fordommen. Like vel, og like forbannet iherdig, setter vi neste person vi møter inn i en bås. Rett og slett fordi det er enkelt.

Vi har også flere fordommer enn de vi er klar over. For eksempel har du garantert en fordom mot en yrkesgruppe. Hvis du er håndverker har du trolig fordommer mot akademikere, og er du akademiker har du trolig fordommer mot håndverkere. Eller man sier noe sånt som «Typisk amerikaner» eller «Typisk lærer». Den du snakker med vil ofte nikke gjenkjennende. Til og med hvis du selv er amerikaner eller lærer vil du nikke. Vi har med andre ord fordommer også mot oss selv.

Men problemer oppstår når fordommer blir absolutt sannheter. Når man får reaksjoner som fremmedfrykt, rasisme, homohets eller åpent hat mot en gruppe mennesker. Da er vi ute å kjøre. Fordommene våre er der for å strukturere virkeligheten, ikke for å ødelegge den.

Derfor vil jeg noe frimodig påstå at jeg er glad i mine egne fordommer, til tross for at de er overdrevne og stupide. De er der for en grunn. Men så lenge jeg vet at de er forenklinger og generaliseringer av virkeligheten, så gjør de heller ingen skade. Det er verre med dem som tar dem som sannheter.

Teori og praksis i skolen

Regjering og departement ønsker å føre det eleven lærer inn i en mer praktisk og anvendelig kontekst, samtidig som de ønsker å styrke de teoretiske fagene.

Regjering og departement ønsker å føre det eleven lærer inn i en mer praktisk og anvendelig kontekst, samtidig som de ønsker å styrke de teoretiske fagene.  

I 2001 ble det gitt en norsk eksamen med analyse av teksten»Ikkje Amerika, men Amerika» av Kjartan Fløgstad. Teksten var sterkt ironiserende, og la frem en sammenligning mellom Sør-Amerika og Nynorsk. De fleste elevene klarte ikke å tolke ironien, og tre ganger flere enn vanlig strøk.

Buffalosko og Fila-gensere til tross: Elevene klarte ikke å forstå Fløgstads ironiske tekst ut fra kontekst. Selv om videregående elever anno 2001 var aktive brukere og eksponenter av ironi, gikk Fløgstads ironiske harselas dem hus forbi.

Skolens kontekst er for de fleste elevene fjern fra andre kontekster. Selv om elevene bruker ironi i konteksten friminutt, i konteksten hjem, eller i kontekst SMS, så henger ikke konteksten læring sammen med de førstnevnte kontekstene.

Organiseringen hindrer praksis
Utfordringen er at læringskonteksten og klasseromkonteksten i seg selv ikke innbyr til en klar og praktisk kobling til livet «utenfor murene».

Skolen er en institusjon hvor man samler opptil 30 forskjellige mennesker i små rom. Eneste differensieringen er årskull og skolens geografisk plassering. Skal dette fungere kreves det stram regi og sterk kontroll, sammen med en hel del kompromisser. Denne måten å organisere undervisningen på gir lite rom for praktisk læring.

Et annet eksempel er skolens motvilje til å engasjere seg i sosiale medier, som Facebook eller blogging. Hadde skolen vært villig til å ta et steg nærmere elevenes kontekst, ville skolen kanskje ha klart å føre læring inn i elevenes andre kontekster. Men som skolen og lærere har påpekt i utallige debatter, er det etiske innvendinger mot å engasjere seg så sterkt i elevens privatliv.

Også kommunikasjonen med hjemmet har begrensninger, og denne skal ytterligere bli innskrenket fordi man nå har søkelys på elevens rett til privatliv. Dette er viktige og riktige innvendinger, men når det gjelder å føre læring over til elevens andre kontekster vil en slik innskrenkning bety at skillet mellom elevens læringskontekst og fritidskontekst vil bli ytterligere forsterket.

Norsk skole en praktisk skole
Til tross for dette er den norske skolen per i dag en svært praktisk og tilretteleggende skole. Både lærere, læreplaner og læreverk forsøker å tilnærme seg elevens liv – Altså fritidskontekst. Men som norskeksamen i 2001 viste, er dette lettere sagt en gjort.

Løsningen fra regjeringen og utdanningsdirektoratet er å forsøke å tilrettelegge med mer praksis i alle fag. Dette til tross for at Norske skoler taper terreng i forhold til andre OECD-land hva det gjelder teoretisk kunnskap.

Den teoretiske kunnskapen i Norge sakker akterut, til tross for uttalt satsing innen basisfagene norsk, naturfag og matematikk. Dette er svært teoretiske fag, og krever derfor en teoretisk tilnærming. En tilnærming de norske elevene i liten grad mestrer fordi læreverk og læreplaner tar sikte på å være praktisk og relatert til elevens eget liv. Altså å nærme seg elevens andre kontekster.

Som allerede vist legger ikke skolens kontekst til rette for slik praktisk læring. En del fag er lite velvillig til å tillate en praksis, rett og slett fordi fagene er iboende teoretiske. Like vel forsøker den norske skolen å føre konteksten læring inn i elevenes liv gjennom sine egne virkemidler, samtidig som disse virkemidlene legger hindringer for dette. Skolens kontekst er for ulik i forhold til elevens andre fritidskontekster.

Den norske enhetsskolen kan ikke si «ja takk, begge deler», men må velge: Skal skolen jobbe med teori, og slik hevde seg konkurranse med andre OECD-land? Eller skal skolen tre inn i elevenes kontekst med større nærhet og praksis?

Ikke plass til læring i skolen

Skolen skal romme mer enn det er tid til. Dette går på bekostning av læring.

Skolen skal romme mer enn det er tid til. Dette går på bekostning av læring.

Den norske skolen av i dag skal romme et utall av tjenester og tiltak. Ikke bare er skolen en institusjon for læring, men en institusjon for oppdragelse, mekling, kulturtilbud og sosialt arbeid.

Skolens oppdrag
Hva opplæring er og hva som skal læres er grundig forklart i opplæringsloven og i læreplanene. Læreplanene er oppdraget fra staten til skole og lærerne. Denne er politisk styrt og er vedtatt av stortinget.

Læreplanen for fag forklarer hva man skal lære elevene. Her har vi fire grunnleggende ferdigheter som skal læres i alle fag gjennom hele utdanningsløpet. Dette er Lesing, skriving, regning og å utrykke seg skriftlig og muntlig, og å bruke digitale vertøy. Fagplanen forteller også hva som skal læres i de ulike fagene på skolen fordelt på trinn.

Disse er i og for seg greie. Så har vi Generell del av læreplanen, som forteller oss hvilke mennesker skolen skal (ut)danne. Til slutt har vi prinsipper for opplæringen som forteller oss på hvilken måte opplæringen skal foregå.

Dette er spennende lesning, spesielt siden det er flere motsetninger mellom de ulike delene.

Læreplanen er en maksimumsplan som rommer alt for mye. Konsekvensen av dette er at lærerne som skal utføre oppdraget ikke helt vet hvordan de skal få dette til. Ikke bare har lærerne for liten tid til å gjennomføre alt staten har bestilt, men det er i beste fall forvirrende lesing. Konsekvensen er at lærerne følger læreplanen for fag, siden denne er den mest håndfaste delen.

Men tiden som kan brukes til fag blir spist av velmenende tiltak fra stat og skoleeier. På de fleste skolene har man et antimobbeprogram, trivselslederprogram, obligatoriske nasjonale prøver, sosiale begivenheter, trafikkopplæring, holdningsprogrammer, julespill, fadderordninger, temadager og listen fortsetter og fortsetter. For hvert slikt tiltak som blir lagt til skolen, vil det bli mindre tid til å utføre det som er skolens hovedoppgave: Nemlig å lære elevene fag.

Politisk populisme
Politikere ynder å legge alle utfordringer som har med barn å gjøre over på skolen. Når Norske barn er overvektige, blir det lagt på skolen å slanke dem. Når barn spiser usunt, blir det lagt på skolen å få dem til å spise sunt. Når barn har oppfører seg dårlig blir det lagt på skolen å rett opp i oppførselen deres. Skolen skal også forebygge rus og kriminalitet blant ungdom, og skolen skal opplyse og veilede innen yrkesvalg, vaner, livsstil og så videre.

Flere av disse oppgavene er langt utenfor skolens primære virksomhet. Mange lærere fungerer som sosialarbeidere som jobber med adferd, rus, vold og hjem. Skolen er også et knutepunkt for flere institusjoner som jobber med ulik problematik innen psykiatri, rus, hjemmesituasjon, tilpassningsproblematikk, integrering, sykdom og barnevern. PPT og BUP er slike institusjoner som skolen jobber tett med, for å nevne noen. For hver slik oppgave som blir lagt til skolen, forsvinner enda mer tid fra læring av fag.

Ikke ferdig oppdratt
Skolen bruker mye tid på å oppdra elevene. Ulike undersøkelser viser at norske elever er mer bråkete og er mindre lydhør i forhold til læreren enn i andre land. Elevene kommer ikke lenger ferdig oppdratt til skolen, men det må brukes mye tid til å få klassen til å fungere som et velsmurt maskineri. Dette er krevende når alle delene ønsker å jobbe i et eget tempo og med noe helt annet. Derfor er det mye oppmerksomhet rundt klasseledelse blant norske lærere.

En servicestasjon for barn
Foreldre står nærmest i kø med ulike krav som skolen skal oppfylle. Når ungene har røket uklar i sin egen fritid, krever ofte foreldre at skolen skal ta tak i dette. Skolen blir av noen foreldre ansett som en slags servicestasjon hvor både oppdragelse, konflikthåndtering og læring skal serveres. Noen foreldre blir også indignert over at de må hjelpe sine egne barn med lekser. Disse argumenterer for at det er skolens ansvar å lære barna, ikke foreldrenes.

Sannheten er at disse foreldrene har delvis rett. Den tiden barna er på skolen brukes i mindre grad til læring av tradisjonelle skolefag. Og her ligger det et paradoks. Etter hvert som alle utenomaktivitetene blir overtatt av pedagogene, må foreldrene i større grad lære barna det som man ikke får tid til på skolen. Var det noen som sa sosial ujevnhet?

Så når oppdragelse, tiltak og ulike prøver er gjennomført; Når Konfliktene er håndtert og klassen har kommet til ro, er plutselig skoledagen over uten at skolefagene beskrevet i læreplanen har blitt gjennomført. Det burde defor ikke være en stor overraskelse at vi skårer dårlig i forhold til andre OECD-land når vi ikke har tid igjen til å lære elevene fag på skolen.

Noen kilder til påstandene i denne bloggen
Læreplanen
Fagartikkel: Atferdsproblemer i norsk skole – et mindre problem enn antatt (Gustafsen og Nordahl)

Toast og Thaidamer – Kultur på avveie

Selv om jeg ikke er sosialantropolog, har jeg en aldri så liten interesse for kulturelle fenomener. Spesielt hverdagshendelser.

Selv om jeg ikke er sosialantropolog, har jeg en aldri så liten interesse for kulturelle fenomener. Spesielt hverdagshendelser.

På jobben forleden dag forekom det en slik hendelse. De som vasker på skolen jeg jobber på er for det meste fra Thailand. De har flyttet hit i voksen alder og dette fører gjerne til artige kulturelle merkverdigheter i fri utfoldelse.

Spesielt hadde en av damene vist interesse for maten som står fremme på personalrommet. Dette er overskuddsmat som settes frem for alle slik at de som vil kan forsyne seg. Her finner vi Toast, rundstykker og frukt.

Forsiktig henvender hun seg til meg og spør om hun kunne forsyne seg. «jada», svarte jeg. «Alt som står på bordet her er for alle. Det er bare å forsyne seg.» Hun ble straks ivrig. Hun begynte å lete gjennom skuffer og skap. Litt småhektisk spurte hun etter poser, men jeg svarte at jeg trodde at vi  ikke hadde poser her på personalrommet. Etter å  ha åpnet den samme skuffen en gang til, løp hun til papirdispenseren og tok flere flak med papir.

Så forsynte hun seg av fatet. Toast på toast ble raskt pakket inn i papir, og alle som en ble stukket ned i lommene på arbeidsbeltet hennes. «Til senere», sa hun, før hun raskt forsvant ut døren.

Noe lattermildt gikk jeg inn på lærerværelse og fortalte om situasjonen som hadde utspilt seg på personalrommet.

Responsen ble sterk irritasjon over vaskehjelpen som hadde tatt for seg av godene. Jeg fikk streng instruksjon fra mine kolleger at jeg måtte gi beskjed til vaskehjelpen neste gang hun gjorde noe lignende.

Grunnen til at jeg fortalte mine kolleger om hendelsen, var at jeg syntes det var en artig anekdote. Jeg hadde ikke helt forventet at kollegene mine ville vise irritasjon over noen kalde toast og vassene rundstykker. Jeg svarte så forsonende som mulig at «Det har trolig bare med kultur å gjøre. Er ikke det kjempespennende?».

En annen grunn til at jeg synes denne episoden er spennende, er hvor lett kulturelle konflikter kan oppstå over noe så banalt som gratis toast. Innenfor våre etablerte normer tar man ikke for seg av felles goder. Man tar det man trenger og sørger for at det alltid er noe igjen til nestemann.

Konsekvensen av denne måten å tenke på er at sistemann river en liten bit av den siste toasten, og lar denne ligge igjen. For slik har man ikke vært grådig og tatt den siste fra fatet. Selv om man vet at ingen tar det siste stykket med vandalisert toast. På denne måten blir handlingen symbolsk heller enn praktisk.

Nå vet jeg ikke hva den thailandske vaskehjelpen hadde tenkt. Men hun har trolig antatt at siden det er gratis, er det bare å kjøre på. Kanskje man i Thailand synes at det er frekt å ikke forsyne seg godt når man først blir bydd på? Eller kanskje hun kommer fra fattige kår hvor mat har vært en gode som er sjelden? Jeg vet ikke.

Vaskehjelpens handlinger brøt med en forventning som kom med dette fatet med toast, frukt og halve rundstykker. Hun skulle etter våre moralkoder bare forsynt seg med det hun trengte. Hvis det var mye på fatet, kunne hun til nøden tatt med seg en toast eller et halvt rundstykke i hånden. Hun gjorde det motsatte.

Hadde noen andre sett henne, så hadde de trolig ikke blitt like lattermild som meg. De hadde blitt moralsk indignerte, og foraktelig fortalt om den grådige vaskedamen som bare lemper innpå med fellesgoder uten tanke på andre. Slikt blir det lett dårlig stemning av.

Er det rart at det er krig i verden når det ikke skal mer til en et fat med frukt og seige rundstykker for å skape konflikt mellom kulturer?

Neste gang jeg ser noe lignende holder jeg bare kjeft.

Den perfekte skolen

En kollega og jeg utvekslet noen kjappe replikker over kopimaskinen forleden dag. Sånn i forbifarten. Slikt blir det gjerne god satire av.

En kollega og jeg utvekslet noen kjappe replikker over kopimaskinen forleden dag. Sånn i forbifarten. Slikt blir det gjerne god satire av .

Vi hadde ved et lykketreff fått et halvt minutt å utveksle morsomheter når vi stod og ventet på at kopimaskinen skulle spytte ut flere klassesett med prøver. Et halvminutt som er sjelden i skolehverdagen. På dette halve minuttet kom vi frem til en løsning, som er alle løsningers mor hva det gjelder å effektivisere skolen.

Forslaget var like enkelt som det var genialt. For virkelig å kunne dokumentere hvor dyktige lærere er, må vi først og fremst få mer tid til byråkratiske oppgaver. Hva er det som tar tid bort fra byråkratiske oppgaver, kontrollregimer og møtevirksomhet? Jo: Elevene.

Alle skoler burde kvitte seg med elevene sine, og slik frigjøre mer tid til livsnødvendig dokumentering. Vi ble begge begeistret der vi stod i det bleke lyset fra kopimaskinen, høye på kaffe. Vi var begge skjønt enig. En skole uten elever var løsningen.

Uten elever i skolen ville vi oppnå null fravær. Vi kunne rapportere om ingen adferdsproblemer. Ingen lærevansker. Ingen mobbing. Ingen klager fra misfornøyde foreldre som ønsker at barna deres skal få toppkarakterer uten å løfte en finger. For ikke å snakke om de enorme innsparingene vi kunne ha levert til skoleeier. Altså kommunen. Det hadde rett og slett blitt et plussprosjekt.

Vi kunne ha dokumentert hverandres fremragende lærervirksomhet i flere dokumenter og rapporter, behørlig diskutert i ulike utvalg, og slik kunne alle lærerne ha vist til glimrende resultater på alle felt. Vi kunne ha dokumentert av hjertens lyst uten å bry oss om tåpelige detaljer som elever.

Det var med et fornøyd smil vi begge løp videre til våre respektive oppgaver. Han skulle planlegge et opplegg, jeg skulle tilbake i undervisningen med kopiene mine.

Men det var like vel med en ekkel smak i munnen. For det er alltid en kjerne av sannhet i god satire.

Skolen har de siste årene beveget seg mot en sterkere byråkratisk organisering. En måte å organisere skolen på som går på bekostning av eleven. Eleven har blitt redusert til mål som skal dokumenteres og stilles opp mot delmål. Byråkratiet er i ferd med å fortrenge skolens primære virksomhet, og bli det viktigste i en lærerhverdag.

Det er bekymringsverdig når man kjenner på at skolen setter større pris på møysommelige byråkrater, i stede for dyktige pedagoger med hjertet og sinnet dypt nedsenket i elevenes læring. Vi er på feil spor.

De små stegene

Jeg har de siste årene jobbet mye med barn med spesielle behov. Her er noen av tankene jeg har gjort meg rundt dette.

Jeg har de siste årene jobbet mye med barn med spesielle behov. Her er noen av tankene jeg har gjort meg rundt dette.

Amerikanske filmer fremstiller ofte en god lærer som en villstyring som går imot systemet. Ved å gjøre alt feil, gjør læreren alt rett. «School of rock» er en slik film.

Virkeligheten er helt annerledes. Det finnes ingen lett vei i spesialpedagogikk. Det er tunge tak og hardt arbeid for både lærer og elev.

De gangene det plutselig løsner, er dette frukter av en lang prosess med anvedelse av ulike strategier, pedagogiske modeller og hardt arbeid. Knallhardt arbeid.

Elever som har problemer med å lære må jobbe dobbelt så hardt som alle andre. Ingenting kommer av seg selv. Man er ikke like flink som de andre, så man finner noe man ef flink til; noe man mestrer. Mange av de som ikke klarer å lære fag, blir flinke til å lage støy og uro. Svært flinke.

Flink bråkmaker
Dette gir tre kortsiktig gevinster for eleven: Eleven unngår å jobbe med et vanskelig skolefag, eleven setter dagsorden i klasserommet, og eleven gjør noe han eller hun er flink til. Det er skjelden en elev som ikke klarer skolens innhold er stille og forsagt.

Tenk deg selv: valget står mellom å være baias og klovn, ellet at du må gjøre skolefag som er så tungt, vanskelig og kjedelig at du hater det. Hva hadde du valgt?

I School of Rock kommer en villter Jack Black inn uten noen utdanning og treffer barn som er så preget og kuet av systemet, at hans kulhet og villskap bare preller av dem. Han blir kompis med elevene, og det oppstår en gjensidig respekt. I virkeligheten vil kule lærere som åpner opp for villskap og kulhet rask mister all autoritet. Barn overtar styringen med en gang muligheten byr seg. Lærere som blir for mye kompis med en elev som ikke klarerer skolens faglige og sosiale innhold, ender ofte opp som en tosk.

Avhengig av struktur og omsorg
Elevene må møtes med klare krav og tydelig struktur. Samtidig må eleven møtes med tålmodighet og omsorg, til tross for at han eller hun skjeller deg ut, spytter på deg eller er utgjort sårende. Det er en balansekunst på en skarp egg, hvor det er lett å trå feil.

All læring skjer i eleven. Det er i eleven sitt hode kunskapen skal lagres og brukes. Det er i eleven sin hjerne at bokstaver føres sammen til ord og ord til setninger. At antall kan skrives med tall, og at tall kan legges sammen og trekkes fra, deles og ganges.

Men elever som sliter med læring er ikke motivert til å lære. De kjenner så alt for godt sine egne begrensninger. Skal jeg hjelpe et barn å lære må det ha hjelp med motivasjonen. Det hjelper og å vilje av stål og engasjerte foreldre. Men dessverre er det ikke alle barn som har dette.

Har du barn som har problemer på skolen, må du hjelpe alt du kan. Du må hjelpe med lekser. Du må hjelpe med motivasjon. Dere må jobbe sammen med skolen for å lykkes. Det er hardt arbeid å være dårlig, og det koster mye i innsats og motivasjon å bli flink.

Bør Stoltenberg trekke seg?

Stoltenberg tar ikke de nødvendige grepene etter 22. julirapporten, og er ikke villig til å endre et styringssystem som ikke fungerer. Istedenfor forsterker han det som er feil.

Stoltenberg tar ikke de nødvendige grepene som følger 22. julirapporten, og er ikke villig til å endre et styringssystem som ikke fungerer. Istedenfor forsterker han det som er feil.

VG gikk på lederplass hardt ut mot Stoltenberg og krevde hans avgang like i etterkant av 22. juli rapporten. Også andre medier og bloggere krevde hans avgang. Jeg gikk ut og mente at å kreve Statsministerens avgang for 22. juli var feil. Dette mener jeg fortsatt. 22. juli var en krise som krevde mer enn det vi kunne gi. Stoltenberg håndterte krisen på en svært god måte, noe rapporten også bekrefter.

Men jeg krever at de som leder tar lærdom og ansvar når dette er påkrevd. Stoltenberg har på ingen måte tatt lærdom. Han fortsetter å fremynde et styringssystem som rapporten på mange måter dokumenterer at ikke fungerer.

I Stortingets høring 28.08.12 viste Faremo og Stoltenberg at de ikke tar 22. juli rapporten til etterretning. Ledere som ikke er villig til å ta tak i et problem når det stirrer dem i hvitøyet, er uskikket til å lede.

Rapporten påviser flere systemfeil. Systemfeil som kommer som en direkte konsekvens av ideologien «New Public Management«. Dette er et styringssystem som baserer seg på markedstenkning, i en sektor hvor marked ikke eksisterer.

Rapporten forteller oss at polititjenestemenn har blitt til byråkrater som sitter og måler seg selv ut fra konstruerte måleparameter. Tid som i stede burde brukes til å være politi. Det har blitt protestert, men ingen av dem som styrer har lyttet. Heller ikke nå som konsekvensen av et slikt styringssystem har kommet frem i lyset lytter de.

Faremo og Stoltenberg fortsetter med New Public Management. De skal kure det offentlige med mer New Public Management og prater med New Public Management-tullespråk til krampa tar dem. De tar ikke ansvar. De tar ikke grep. De vil ikke endre et system som ikke fungerer. Istedenfor vil de forsterke det som ikke fungerer, og slik kveler de delene som fungerer slik det skal.

Ledere som ikke tar inn over seg alvoret, og som ikke retter opp i det de er satt til å forvalte, er ledere vi ikke kan tolerere.

Hvis ikke Stoltenberg klarer å ta lærdom av 22. julirapporten, bør han trekke seg.

Videre lesning
Morten Strøksnes «Harde Fakta»
Justis- og beredskapsdepartementets hjemmeside om 22.juli «Oppfølging av 22. juli kommisjonen»
Klassekampen «Målstyring svekker staten»
Lærerbloggen Lærerråd: «22. juli-kommisjonen om mål(e)styring – noen som kjenner seg igjen?«

Hvordan reklamen påvirker

Reklamen bruker flere grep for å få deg til å kjøpe. Her forklarer jeg noen av dem.

Reklamen bruker flere grep for å få deg til å kjøpe. Her forklarer jeg noen av dem.

Du synes kanskje at reklame på fjernsyn og i radio er greit. Du synes kanskje til og med at reklame er underholdende. Og noen av dem er både underholdende og morsomme. De ti første gangene man ser den.

Reklamene som forteller en historie eller et morsomt poeng er ikke laget for underholdningsverdien. Den er først og fremst laget for å fange deg inn og holde oppmerksomheten din. Historien og det morsomme poenget er middelet til målet.

Hvis en reklame klarer å fange oppmerksomheten din, kan avsenderen levere budskapet. Gjennom en god reklame vil du bli utsatt for produktet flere ganger, og dette vil bli satt inn i en sammenheng eller en situasjon. Denne sammenhengen eller situasjonen har et positivt fortegn, og du vil ønske deg inn i den samme situasjonen eller sammenhengen. Og her kommer det deilige poenget. Inngangen til denne fantastiske verden du har sett i reklamen er jo produktet. Løp og kjøp.

Eksempelvis: Hvis du drikker Pepsi Max kan du ta del i gleden med Torres og andre fotballidoler. Bruker du Adidas blir du som en toppidretsutøver. Bruker du Garnier ultralift rynkekrem, blir du like vakker som Mona Grudt. Listen er like lang som sendeflaten.

Men ikke alle reklamer like gode på å koble positive følelser til et produkt. Ofte tar historien opp all plassen til fordel for produktet, og det eneste du husker er historien. Man ser mange slike tabber, spesielt i Norge.

Dårlige reklamer bruker billige triks
Grunnen til at du kjøper et produkt som du har sett i en dårlig reklame, er at du har blitt mast på i flere omganger gjennom hele dagen. Dette fungerer fordi repetering er et godt pedagogisk virkemiddel, men ikke spesielt imponerende for en reklame. Det vitner om dårlig håndverk.

Derfor anvendes det billige triks. Jeg har allerede nevnt repetering. Et annet eksempel er at lyden i reklamen er mikset opp, slik at reklamen har høyere lyd enn programmet du ser eler hører på. Tanken bak et slikt grep er å fange oppmerksomheten din. Dette fungerer bra til å fange oppmerksomheten din, men kanskje ikke på en slik måte avsender hadde håpet.

Ser vi mot ser mot psykologien ser vi at høy lyd som oppleves påtrengende fører til irritasjon og misnøye. Du er kanskje allerede irritert av å bli avbrutt i et program du ser eller hører på. Denne negative og irriterte holdningen knytter du gjerne til produktet som presenteres. I noen tilfeller er denne effekten så sterk, at med en gang programmet går til reklame, så skifter du kanal. Dette fenomenet blir innen psykologien kalt reaktans.

Grunnen til at det har blitt gjort på denne måten, er at norsk reklame jevnt over er dårlig. Det finnes noen lyspunkter, men disse er sjeldne. De norske reklamene baserer seg på triks som lyd og repetering. Dette fortjener på ingen måte applaus.

En god reklame manipulerer deg ved å få deg til å knytte positive assosiasjoner til produktet. Ikke ved å plage deg. Så får du selv bedømme det etiske ved å bli manipulert.

Lyntoget og nasjonen med de visjonsløse

I Norge lider vi under det å være smålåten og mangel på store visjonener. Dette er i de fleste tilfeller lurt. Men ikke når det gjelder lyntog.

I Norge lider vi under det å være smålåten og mangel på store visjonener. Dette er i de fleste tilfeller lurt. Men ikke når det gjelder lyntog.

Lyntog er fremtidens transportmiddel. Det er miljøvennlig, komfortabelt, rimelig å vedlikeholde og lønnsomt å drive. Det som koster er byggingen av traseen. Altså selve oppstartsavgiften. Lyntog er fremtiden, og vi er på ingen måte med.

Det er vår smålåtne måte å tenke på som forhindrer oss i å utvikle et transportmiddel for fremtiden.

Vi er hemmet av en forsiktighet som forhindrer oss i å tenke større enn neste års budsjett. Ser vi for eksempel hvordan man bygger ut veinettet, har dette den samme smålåtenheten over seg. De fleste veitraseene som bygges i Norge er allerede underdimensjonerte når de tas i bruk. Her kan vi med fordel flesket litt mer til. I stede planlegger Vegvesenet neste utvidelse samtidig som de ferdigstiller den første.

Bergensbanen en stor visjon
Da Stortinget besluttet å bygget Bergensbanen, var dette et prestisjeprosjekt som kostet et helt statsbudsjett. Et lyntog vil bli dyrt, men forholdsvis mindre enn det den unge nasjonen Norge hadde brukt da banen stod ferdig i 1909. Vi var en fattig nasjon som virkelig våget å ta sats mot fremtiden.

Norge anno det 21. århundret satser ikke på prestisjeprosjekter som gavner alle, men har i stede bygget et operahus i Bjørvika. Selvfølgelig i gangavstand fra Stortinget. Samtidig antar forskere at havet vil stige over to meter, og dermed vil operaen være oversvømt innen 50-100 år. Ironien er at vi selv er i verdensklassen når det gjelder å hente opp olje, gass og kull som er en sterk bidragsyter til klimakrisen. På denne måten er vi selv med på å drukne vårt eget prestisjeprosjekt.

Men om det havner under vann eller ikke: Operahuset et smykke som vi kan jåle oss med i internasjonale sammenhenger, og er på ingen måte en satsing som gavner innbyggerne og landet når Nordsjøen er tom for sort gull. Når det gjelder jålerier og olje har vi ingen problemer med å fravike vår protestantiske etikk.

Vår protestantiske arv
Denne protestantiske etikken er rotfestet i nasjonen Norge til tross for at Norge nå, mer enn tidligere, er en sekulær stat. Kort oppsummert går denne etikken ut på at vi skal jobbe hardt, og vi skal ikke be om annet enn mer hardt arbeid. Vi skal ikke sette pengene over styr, og vi skal ikke ødsle. Og vi skal på ingen måte vise at vi er rike, som for eksempel å bygge et operahus.

Denne holdningen har reddet Norge fra Hollandsk syke. En syke som rammer nasjoner som er blitt fete av rikdommer fra olje eller andre naturresurser, og som drukner seg selv i egen rikdom. Hadde vi lyttet til FrP hadde vi ikke hatt en så sterk økonomi og velferd som vi har i dag. Vår sparsomhet er nødvendig og riktig, men ikke når den hemmer oss i å utvikle for fremtiden.

De fleste forstår at oljeeventyret en gang tar slutt. Det vitner ikke om vidsyn å satse alle pengene på en hest som sakker akterut. Vi trenger flere nysatsinger og større visjoner. Lyntog er en slik visjonær nysatsing.

Det er nå vi kan koste på oss å investere i fremtiden. Å legge penger på bok er svært klokt, men ved å la være å bygge et miljøvennlig alternativ for fremtiden har vi allerede nå sviktet de som kommer etter oss. Det haster, og det haster nå.

Galopperende boliglån

Vi her i Norge lever i en illusjon om at det er en menneskerett å eige egen bolig, selv om man ikke har råd til det. Konsekvensene av en slik blind prinsippfasthet er ødeleggende.

Vi her i Norge lever i en illusjon om at det er en menneskerett å eige egen bolig, selv om man ikke har råd til det. Konsekvensene av en slik blind prinsippfasthet er ødeleggende.

Det har lenge vært en debatt rundt det å eige egen bolig. Spesielt har et nærmest samlet politisk Norge ønsket å senke terskelen for førstegangskjøpere. Men det er svært få som stiller spørsmålstegn til om det er fornuftig at absolutt alle skal eige.

La meg først og fremst gjøre det helt klart: Har man råd til å eige egen bolig så er dette både fornuftigt og trygt. Men det jeg protestere mot, er det jeg mener er en utlånspraksis med for høy risiko, og med mulige store konsekvenser for samfunnet

Ser vi mot land vi liker å sammenligne oss med, som Tyskland, England og Frankrike, er det på ingen måte en rettighet å eige sin egen bopel. Det er et privilegium. Her på haugen har det å eige blitt en rettighet som overskygger rasjonelle argumenter og sunn privatøkonomi.

Høy risiko
Resultatet er at bankene låner velvillig ut til folk som ikke har inntekt til å betjene en renteøkning. Eksempler på slike grupper er studenter, enslige med middels inntekt og unge par. Like vel har bankene gitt opp til hundre prosent finansiering til både studenter, enslige med middels inntekt og unge par. Selv om de fleste bankene begynner å stille krav til egenkapital, er dette like vel ikke tilstrekkelig skulle rentene øke. Eller godt nok når finanskrisen slår inn over Norge.

Så langt har det gått bra, men det er ikke lenge siden finanskrisen i USA og Europa ble antent med lignende boliglånpraksis. Dette var den såkalte «Sub-prime krisen». La oss raskt oppdatere oss på denne:

Sub-prime krise også her?
Amerikanske banker ga lån til mennesker hvor det var ekstremt høy risiko for at de ikke ville klare å betjene lånet. Grunnen til at de kunne gjøre dette, var at de pakket høyrisikolånene sammen med andre lån med middels eller lav risiko, for så å selge disse gjennom Terra og andre finansskurker. Dette gikk fint, så lenge økonomien holdt seg stabil, og en viss prosentandel av de dårlige lånene gikk sin skeive gang.

Men når det først begynte å rakne, raknet det fullstendig. Mennesker som ikke hadde råd til å sitte på eiendommene sine måtte flytte, og bankene satt igjen med boliger de ikke fikk solgt. Dette førte til gigantiske tap for de som nå satt og eide lånene, som de norske kommunene Haugesund, Narvik og Bremanger.

Sviktende mekanismer
Like vel er det en slående ironi i dette. Grunnen til at en huseiger i USA bare kan levere nøklene til banken, og slik bli kvitt eigendommen og låneforpliktelsen, var en tanke om å holde bankene økonomisk ansvarlig. Bankene løp en risiko ved å låne ut. Hadde dette systemet fungert etter intensjonen, ville ikke USA hatt en Sub-prime krise. Siden bankene kunne minimere tapene, og selge lånene og risikoen til andre, ble det en stor tilleggsinntekt å ta opp og selge videre dårlige lån. Helt til markedet knelte.

Det er imidlertid flere mekanismer i det Norske systemet som kan motvirke en kollaps på linje med USA og sub-prime krisen. En av disse er at Norsk boligeiere ikke bare kan reise fra eiendommen sin, og slik overføre ansvar for lån og bolig til banken. Klarer man ikke lånene i Norge, vil man i verste fall settes under gjeldsordning. En annen fordel er at lønnsgapet mellom de som tjener lite og de som tjener moderat er lite. Til slutt kan det også nevnes at vi har en sterk stat som både har muskler og vilje til å gripe inn. Men vi er ikke skånet fra verden utenfor.

Må bremse
I ettertid er det flere som mener at Sub-prime krisen var utløsende for finanskrisen. Andre mener at det var motsatt. Like fullt henger disse krisene sammen, og like vel har vi ikke tatt lærdom av dette her i vår lille økonomiske boble.

Bankene i Norge låner ut vanvittige summer til potensielt dårlige betalere med minimal egenkapital. Samtidig er det sannsynlig at også vi vil bli truffet av finanskrisen som resten av verden. Ser vi også på hvordan man i utlandet mener at Norge er inne i en boligboble, er det på tide å slå på bremsene og glemme prinsipper og innbitte rettigheter. Vi må stramme inn ytterligere på utlån.

Videre lesing
En fin  oversikt over Sub-prime krisen The subprime mortgage fiasco explained

I etterpåklokskapens navn

Mandag 13.08.2012 ble rapporten fra Stortingets 22. julikommisjon publisert. Reaksjonene lar ikke vente på seg.

Mandag 13.08.2012 ble rapporten fra Stortingets 22. julikommisjon publisert. Reaksjonene lar ikke vente på seg.

Vi er vitne til et realt oppvaskmøte med gråtende politisjefer og en beklagende statsminister. Etterpåklokskapen har slått inn over oss ett år etter tragedien.

Det er lett å i ettertid rette en klandrende pekefinger mot styresmaktene og de som var ansvarlig for sikkerheten 22. juli. Etterklokskap kan være nyttig og bra, men den må anvendes med klokskap.

Denne klokskapen er ikke lett å finne blant de mange oppslagene og utspillene. Mange aktører er ute på krigsstien og retter en harmdirrende pekefinger mot politi, PST og regjeringen. Det virker som om de fleste har glemt at denne rapporten er et verktøy som kan hjelpe oss å identifisere svakheter i beredskapen i fremtiden, og ikke minst kunne utvikle prosedyrene for å plukke opp galninger som har avvikende ideer og viljen til å gjennomføre dem.

Like vel kan vi på ingen måter helgardere oss. Før 22. juli var beredskapen og etterretningen rettet mot islamistiske terrorister. Å plukke opp en marginalisert ung mann sine grandiose vrangforestillinger blant mange andre marginaliserte unge menn var, og trolig er, en umulig oppgave. Like vel har PST og politiet det siste året tatt denne trusselen på alvor.

På bedringens vei?
Et eksempel på dette er saken med antifeministen Eivind Berge som ble pågrepet for drapstrusler og oppfordring til drap av polititjenestemenn. Politiet anså truslene på bloggen til Berge som såpass reelle at de aksjonerte. Aksjonen til tross: Berge ble til slutt «frikjent» i høyesterett. Frikjennelsen er i seg selv svært tvilsom, og skaper en farlig presedens. Det kunne like gjerne vært Breivik som ble frikjent for sitt manifest og sine trusler. Politiet har med andre ord lært, men ikke rettssystemet. Det må tilføyes at det er lovendringer på vei.

Men nettopp dette eksempelet viser hvor sakte systemer omstiller seg. For ikke å snakke om hvor raskt systemer reagere på en situasjon det ikke var forberedt på.

Eli Ørjaseter har i bloggen sin trukket en sammenligning mellom 22. juli og 9, april 1940. Hun legger frem argumenter om at vi skulle visst bedre da, og vi skulle visst bedre nå. Denne fortolkningen av historien er etter mitt skjønn lite nyansert.

Hvem kan klandres?
Overfallet på Norge i 1940 var nettopp det: Et overfall. I følge historikerne Michael Tamelander og Niklas Zettering var det stor usikkerhet rundt hvem som overfalt oss dnatten 9. april. I følge boken deres «9. april – Nazitysklands invasjon av Norge» var det like høy sannsynlighet at det var de allierte som overfalt Norge, som det var tyskerne. I følge Tamelander og Zettering hadde britene planene klare for en invasjon av Norge. Det var tilfeldigheter og hendelser andre steder som førte til at tyskerne slo til først.

9. april og 22. juli har de samme kaotiske kjennetegnene. Et nærmest totalt sammenbrudd, hvor ingen visste hvem som angrep og hvor angrepene ble satt inn.

Den 9. april var det usikkert om det var de allierte eller aksemaktene som angrep. Stortinget, regjeringen og de militære var usikre på hvor angrepene var rettet, og ikke minst hvor mange og hvordan. Mobiliseringssystemet kollapset, og regjeringen Nygaardsvold rømmet i panikk. Men ikke uten at Kong Håkon 7. tok i bruk vetoretten, og slik unngikk en kapitulasjon.

På samme måte ante man ikke hva som skjedde da bomben gikk av i regjeringskvartalet. Slik jeg forstår det fungerte beredskapen slik den skulle. Helt til det begynte å komme rapporter fra Utøya om at det var løsnet skudd der. Det hele var utenkelig og forferdelig. Beredskapen måtte skifte fokus, og i all hast ble det disponert innsats mot utøya. Da politiet gikk i land og aksjonerte, visste de heller ikke om det var en eller flere bevæpnede personer på Utøya. Det var med andre ord en kaotisk og uoversiktlig situasjon systemet og enkeltmennesker reagerte på.

Alt dette skjedde med få timer mellomrom, og forferdelsen over grusomhetene var utført av én person åpenbarte seg ikke før en stund etterpå. Grufullhetene og omfanget er uten sidestykke i vår opplevde historie.

Paralysert av fare
Mennesker blir handlingslammet, redde eller sinte nå de blir konfrontert med fare. Kriser utløser merkelige reaksjoner hos både system og hos mennesker. Systemer kan øve og være så godt forberedt som mulig, men både 9. april og 22. juli var en umenneskelig situasjon for de som var involvert.

Som etter 9. april så også 22. juli, skal vi på død og liv legge skylden på noen andre utover den eller de som utførte selve ondskapen: vi forsøker å legger ansvaret på skuldre som allerede er tynget av skyld. Vi oppretter komiteer og iverksetter utredninger til det flyter over av synsere og forståsegpåere.

La oss bruke denne nye innsikten i å forbedre systemene så best vi kan, og ikke klandre de som ble kastet inn i en situasjon som var like umenneskelig som den var grusom. Vi må aldri glemme at kriser får frem det verste og det beste i oss. 22. juli fortsetter å gjøre nettopp det.

Hvordan motivere barn til innsats i skolen

Det er snart skolestart, og mange foreldre har store forhåpninger til sine små yndige. Det er spesielt én felle det er lett å gå i når det gjelder å motivere sine egne barn til bedre skoleprestasjoner. Dette er belønninger.

Det er snart skolestart, og mange foreldre har store forhåpninger til sine små yndige. Det er spesielt én felle det er lett å gå i når det gjelder å motivere sine egne barn til bedre skoleprestasjoner. Dette er belønninger.

Mobiltelefoner, iPad, reiser eller andre goder er dårlige motivatorer. Velmenende foreldre bruker slike triks. Det fungerer aldri. Du kan insistere på at det virker, og du tror på det selv. Kanskje barnet ditt har fått gode resultater på grunn av en bestikkelse, men jeg vet. Å gi en iPhone som belønning for skoleprestasjoner, er det samme som å gi en svømmer gullmedalje i spydkast. Belønningen hører ikke sammen med prestasjonen.

Belønningen må komme øyeblikkelig etter at prestasjonen er oppnådd. Det nytter ikke å gi barn en premie lenge etterpå. Da har hun eller han glemt hva det er de blir belønnet for, og de gode følelsene som gjør til at belønningen virker er borte.

Jeg bruker skryt og klapp på skulderen, sammen med mye positiv oppmerksomhet når jeg skal motivere. Da stråler eleven og strutter av stolthet. Dette er den beste belønningen man som foresatt og lærer kan gi.

Grunnen til at jeg gjør dette er at det er selve læringsprosessen som må motiverer eleven til prestasjon. Hvis du jobber med barnet ditt slik at det blir begeistret for skolearbeid, vil han eller hun raskt bli begeistret for å jobbe med fag.

Du kan le litt av dette og riste på hode og si: «Det går jo ikke an å bli begeistret og motivert for skolen!». Da vil jeg svare «Det er en grunn til at ditt barn ikke blir begeistret og motivert for skolen. Denne grunnen er deg». For å lære må eleven ha positive holdninger. Siden ditt barn speiler deg, er det du som må jobbe med egne holdninger til skolen, lærere og læring, skal ditt barn lykkes på skolen.

Med skryt og positiv oppmerksomhet må du engasjere deg i skolearbeidet til barnet ditt. Du må hjelpe med lekser. Du må hjelpe med motivasjon. Dere må jobbe sammen med skolen for å lykkes. Det koster mye i innsats og motivasjon for å bli flink. Både du og ditt barn må jobbe sammen med hverandre, og med skolen.

Skal du belønne ditt barn for skolearbeid ikke gi iPod, iPad, iPhone eller reiser. Vær heller raus med skryt og nærhet. Vis interesse for prestasjonene barnet ditt gjør på skolen og vær tilstede når det gjelder lekser og hvis hun eller han ønsker å fortelle om skoleadagen.

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Jeg har plassert min blogg i <a href=»http://bloggurat.net/kart/registrere/973/bergen»>Bergen</a&gt; på <a href=»http://bloggurat.net/kart/»>norske bloggkart</a>!

Romfolket og de rabiate fundamentalistene

Debatten om romfolket domineres av to hovedleirer. Den ene er den rabiate velferdsnasjonalisten, den andre er de fundamentalistiske humanistene.

Debatten om romfolket domineres av to hovedleirer. Den ene er den rabiate velferdsnasjonalisten, den andre er de fundamentalistiske humanistene.

Jeg har tidligere skrevet om Romfolket der jeg har prøvd å balansere diskusjonen. Her forsøkte jeg å sette meg inn i de to hovedpartenes ståsted, og jeg oppfordret til en balansert debatt. Du kan lese innlegger her. Jeg vil i dette innlegget se på de to partene som dominerer debatten i meda, nemlig den rabiate velferdsnasjonalisten og de fundamentalistiske humanistene.

Den rabiate velferdsnasjonalisten
Med dette mener jeg ikke bloggeren Fjordmann eller høyreekstreme. Her refererer jeg til karakterer som Per Sandberg. Han er en som skriker høyt og avviser alle argument med at Romfolket ikke hører hjemme her, ergo har de heller ikke rettigheter. Sandberg og hans meningsfeller rykker raskt ut i media og sier seg uenig i at Romfolket skal motta noe som helst slags støtte, spesielt hvis det gjelder penger. For eksempel viste en bastant Sandberg sin moralske fortørnelse når det viste seg at Romfolk som ikke klarer å tigge til livets opphold, får nødhjelp for å komme seg hjem(NRK.no).

I Sanbergs øyne representerer Romfolket amoralske banditter og røvere som ønsker å snylte på velferdsstaten. For ham spiller det ingen rolle om Romfolket sulter i hel, eller de dør av infeksjoner i gatene. For velferdsnasjonalisten er velferdsstaten den hellige gral som kun de innfødte får drikke av.

Fundamentalistiske humanister
De fundamentalistiske humanistene er Sandbergs rake motsetning. Et eksempel på en slik humanist er Bjønnulv Evenrud i stiftelsen «Folk er Folk». For dem gjelder kun ett argument, og det er det humanistiske. Om så Romfolket forgår av forhold i sine egne leire, forsøpler eller sulter, skal de hjelpes og dulles med for enhver pris. Alle forslag eller tiltak som går ut på å stille krav, eller blir oppfattet som krenkelse av Romfolket rettighetrer, blir ansett som inhumant, og dermed ondskap(NRK.no). Derfor blir alle forslag som ikke tar ekstreme hensyn til Romfolket samenlignes med Holocaust.

Disse to leirene setter en effektiv stopper for andre og mer konstruktive stemmer i debatten. Ingen fornuftige løsninger kommer ut av Sanbergs eller Evenruds ensidige svart-hvit-syn. De har til og med dratt Romfolket inn i debatten, uten at jeg tror at de selv ønsker dette. Sikkert er det at Romfolket ikke tjener på Evenruds støtte eller Sanbergs fordømming.

Det er nøden som tvinger Romfolket til å trekke hele Europa på tvers for å tigge. De er trolig mer opptatt av å overleve dag for dag enn å bli avbildet i media. Like vel opplever Romfolket at de har blitt til slagmarken til de rabiate velferdsnasjonalisten og de fundamentalistiske humanistene.

Nok en gang etterlyser jeg reflekterte og kloke stemmer i denne skrikekonflikten. Skrikingen gavner absolutt ingen, og i hvert fall ikke Romfolket. La oss ignorere de rabiate og det fundamentalistiske, og la oss omfavne den balanserte og kloke tanke.
Blogglisten

Møtet med en yngre meg

Hadde jeg som tyveåring møtt meg selv som trettitreåring, hadde jeg møtt den nåverende meg med nedlatende forakt.

Hadde jeg som tyveåring møtt meg selv som trettitreåring, hadde jeg møtt den nåverende meg med nedlatende forakt.

Da jeg var i begynnelsen av tyveårene trodde jeg at jeg som tredveåring ville være en vellykket forretningsmann. Jeg har alltid vært fasinert av reklame, og siktet meg tidlig inn mot en slik karriere. Hvis reklamen ikke gikk min vei, var jeg sikker på at den trettitre år gamle meg ville ha en jobb hvor jeg gikk med dress og tjente penger som gress.

I tillegg til dette var jeg sikker på at jeg ville kjøre rundt i en sportsbil. Eller en sedan av riktig merke. Ikke BMW, men kanskje en Lexus eller en Mercedes. I hvert fall ikke en stasjonsvogn av japansk eller fransk fabrikat.

Evig singel?
Jeg kunne ikke se meg selv som en som hadde tid eller tålmodighet til forhold. Jeg skulle leve for jobben og jobben skulle leve for meg. Om kveldene skulle jeg feste med et smil inn de sene timer. Så skulle jeg ta med meg en deilig dame med hjem til den flotte minimalistiske penthouse-leiligheten midt i sentrum. Eller kanskje jeg også eide hele bygården selv?

Som tyveåring hadde jeg forakt for folk som valgte å jobbe i det offentlige. Jeg kunne ikke forstå hvem som kunne tenke seg en underbetalt jobb, bare jobbe fra åtte til halv fire, og være en grå del av et byråkratisk og ubrukelig maskineri. Jeg kunne på ingen måte forstå hvordan man kunne realisere seg selv gjennom en offentlig stilling. Spesielt lærere hadde jeg stor forakt for.

Om lærere og barn
Lærere var for den 20-årige meg siste sort. Som lærer hadde man i mine øyne gitt opp alt håp om å realisere seg selv, så man forsøker å leve gjennom barn. Denne måten å anskue læreryrket på var ikke ulikt måten jeg så på det å få egne barn. Å få barn var å gi avkall på seg selv. Å gi avkall på seg selv og egen selvrealisering er noe man gjør når løpet er kjørt, og alt håp borte.

Jeg så på forstedene som pesten. Dette var et sted hvor man flyttet for å ale opp ekle småborgerlige snørrunger, i ekle små rekkehus og hvor man slarvet og brydde seg om hager og overfladiske ting. Bare tanken på forstedene gjorde meg kvalm. Hvem i helvete ville bo i slike motbydelige ghettoer? Slik reflekterte den unge Tøger Fimreite.

Meg som trettitre
Så hvorfor hadde unge Fimreite sett med forakt på den nåtidige trettitre år gamle Fimreite?

Fordi: Etter å ha kysset min kjæreste samboer i snart ti år, svinger jeg kjekt ut fra forstadshuset vårt i den grå og anonyme stasjonsvognen på vei til skolen hvor jeg jobber som lærer. I speilet kan jeg fornøyd konstatere at huset og hagen er relativt velpleid, men jeg vet at jeg må ta noen tak når helgen kommer. Noe misfornøyd registrerer jeg at naboen som vi deler vegg med har malt tregjerdet sitt rødt. Vi har beholdt vårt i brunt som resten av husene i gaten. Rødt passer ikke inn her, tenker jeg surt.

Noen kvelder tar jeg en pils og ser ut over mine sparsomme kvadratmeter med hage, og sukker fornøyd med dagens innsats som offentlig ansatt. Kanskje jeg har rettet noen oppgaver eller forberedt et undervisningsopplegg. Men som regel er jeg sliten, og har lagt meg før klokken ti. Joda, jeg er for det meste fornøyd med tilværelsen.

Overbærende
Så selv om jeg som tyveåring hadde møtt nåtidige meg med forakt, hadde jeg møtt den yngre meg med overbærenhet. Kanskje jeg hadde latt en hissig og purung Fimreite raljere over reklamens fortreffelighet, eller latt meg forklare forakten mot det offentlige og mot forstedene. Kanskje jeg hadde nikket forståelsesfullt og smilt lurt.

I mitt stille sinn hadde jeg tenkt om meg selv: For en tosk jeg var da jeg var tyve.

Takk og pris for at man blir eldre og klokere.

Romfolkets drømmer og storsamfunnets krav

Historien om romfolkene som har satt sin elsk på Norge er en historie om unnfallenhet, feighet og liten vilje til å tenke fremover. Det er en historie om idioti, og hvordan å late som om noe ikke eksisterer skaper konflikt.

Tenk deg at du er medlem av en utsultet, forfulgt og lutfattig gruppe uten muligheter til hverken jobb eller karriere i et allerede lutfattig land. La oss si Romania, Bulgaria eller Ungarn. Si at du har opplevd å bli forfulgt av storsamfunnet. At politiet har foretatt ulovlige arrestasjoner, kanskje banket deg opp, eller at du ikke har rettigheter i det landet du bor i. Det eneste du har å klamre deg til er de andre i gruppen din, familien og uten utsikter til forbedringer. På grunn av dette har du en iboende sterk mistro til samfunnet du bor i og opplevelse av at storsamfunnet, politiet og rettsvesen er en del av et undertrykkingsregime. Du føler deg forfulgt, og med rette.

Men så en dag treffer en som har tjent penger på tigging. Og det i et kaldt land hvor menneskene er varme og givergleden stor. Hvor politiet ikke spytter og slår etter deg, og hvor du har muligheter til å få litt penger uten å bli forvist og forfulgt. Du kan sove på gater og i velholdte parker uten å bli plaget. Dette er himmelen tenker du, og så reiser du nordover sammen med andre i gruppen din for å tjene litt penger.

Den som fortalte deg alle disse tingene hadde nok overdrevent en smule, men noen ting stemte. Du slipper å bli trakassert. I verste fall får man noen sure miner og fulle mennesker som ypper, men man er sjelden utrygg. Politiet er som regel hjelpsomme. Og man kan sove hvor man vil. Om dagene tigger man og får litt å klare seg for. Noen dager lite, andre dager mer.

Man reiser hjem og forteller historien om dette merkelige landet til andre. Så neste gang man reiser har naboene og onkelen til naboen, og familien til fetteren din, hengt seg med for å ta del av dette fantastiske eventyret som ikke er et eventyr, men bedre enn hva man får der du bor nå.

For hver ny pulje reiser opp til det kolde nord, er det flere som har lyst til å bli med. Alle hjelper hverandre, og nettverkene innenfor familiene og gruppen fungerer som bistand og guider. Mengden av mennesker som er involvert øker, det samme gjør graden av organisering.

En lokal innbygger
Men la oss si at du bor i Oslo. Du bor i en leilighet, og i et samfunn som er regulert og trygt. Om du ikke betaler din skatt med glede, forstår du at disse pengene gir deg trygghet og rettigheter i form av velferdsgoder. Du gir og du får.

Du er trygg på at både politi og påtalemyndigheter ivaretar dine rettigheter, og du har gode muligheter for en karriere, selvrealisering og god utdannelse.

Til tross for dette bor du tett og trafikkert. Det er folk over alt og du trenger et sted å puste. Men du kan ikke bruke de offentlige tilbudene, for i parken ved siden av lukter det av ekskrementer. Det er mennesker som har bygd telt og skur der, og de går ikke an å komme seg frem på grunn av alt søppelet og provisoriske skur og biler. Du føler kanskje et stikk av ubehag når en liten dame med brune øyner tittende frem fra under skautet strekker pappkoppen sin mot deg og med tynn stemme sier «please!». Kanskje du også gir, for å lette litt på den samme samvittigheten. Men du liker det ikke.

Du er ikke et ondt menneske, og det er ikke din feil at du er født i Norge, verdens rikeste land. Du føler like vel et snev av dårlig samvittighet når du i ditt stille sinn ønsker å bruke parkene og byrommene uten å bli plaget. Du føler at en liten gruppe mennesker som ikke klarer å følge de vanlige spillereglene, og heller ikke bidrar til fellesskapet, har tatt parken og byrommet til gissel. Men du sier det ikke høyt av redsel for å være inhuman. Eller rasist. Så du ignorerer problemet og forsøker å late som det ikke er, selv om det blir mer og mer påtrengende.

clash of civilizations
Men en dag er antallet Rommennesker i byen blitt for stort. Forholdene er svært kritikkverdig for alle parter: Hygiene, smittefare, praksiser som er direkte ulovlige som gjelder barn og andre forhold kommer tydelig frem når antallet har blitt stort. Det som har vært til mild irritasjon har blitt til et uoverkommelig problem. Myndighetene er tvunget til å reagerer. Byråkratiske tiltak på norsk måte blir iverksatt.

Romfolket på sin side forstår ikke hvor dette kommer fra. De har jo bare gjort som de alltid har gjort de siste årene. Igjen opplever de å bli forfulgt, bare denne gangen av merkelige lover og regler, og av papir og byråkrater. De stiller seg uforstående til det hele, og forsøker å tilpasse seg. Men i stede blir de jaget.

En gammel sang
Konflikten er med andre ord et faktum. Det er en gammel sang som knirker sine bedrøvelige toner. Her er det de fremmede mot de etablerte. En minoritet som ikke forstår storsamfunnets regler, og et storsamfunn som er stort og tungt og reagerer for sent.

Vi forstår ikke hverandre, vi som er etablerte og de som er fremmede.

Det er vår egen unnlatelse og feighet som har ført oss ut i konflikt. Vi har ikke vært klare på spillereglene til de fremmede som kommer, og de fremmede har ikke klart å forstå oss. Vi burde for lenge siden ha stilt klare krav. Å tillate at en stor gruppe mennesker driver gatelangs og be om almisser er nedverdigende for alle parter.

Jeg har ikke prøvd å finne løsningen på problemet i denne bloggposten, det er nok av de som mener sterkt og hardt. Men jeg er overbevist om at spissfindige juridiske tolkninger av ulike offentlige instanser, misforstått humanisme eller hardtslående høyrepopulisme, er alle dårlige løsninger. Alle fører med seg konflikt, enten med romfolket, eller med de som må forholde seg til romfolket i sitt dagligliv.

En løsning burde ha vært på plass for flere år siden, før det ble en konflikt. I stede har vi latet som ingenting, til tross for faresignaler.

Nå er det for sent, og vi er i ferd med å jage en allerede forfulgt minoritet. Jeg frykter at det ikke kommer en lykkelig slutt på denne historien før vi klarer å formidler hva vi forventer av dem. Det haster med å komme i dialog.

De syv landeplagene

I følge media har de syv landeplagene rammet oss denne sommeren: hoggorm, flått, mygg, veps, brunsnegel, sigøynere og regn. Joda. Guds straff og verdens ende og alt det der er her. Herfra går det med bybanen like til helvete.

I følge media har de syv landeplagene rammet oss denne sommeren: hoggorm, flått, mygg, veps, brunsnegel, sigøynere og regn. Joda. Guds straff og verdens ende og alt det der er her. Herfra går det med bybanen like til helvete.

Hoggorm
Hoggormen, slangen; Selve syndefallet har nå invadert oss her nord. Eller ikke.

Grunnen til at vi har en opplevd økning av hoggorm er at vi har hatt en mild vinter, og derfor har flere overlevd overvintringen. Heldigvis er hoggormen reddere oss enn vi er for den, så la dem bare være i fred.

Flått
Hadde bibelen utspilt seg her i Norge, hadde flåtten fått en selvskreven plass i akopalypsen. Et lite insekt som overfaller uskyldige og suger blodet av dem er som skapt for mytene. Men den gang ei.

Flåttbitt er og blir ufarlig. Det er en mikroskopisk sjanse for å bli smittet av Borrelia-bakterien eller andre smitter, men du har trolig større sjanser å vinne i Lotto. Jeg kommer fra en liten bygd i ytre Sogn. Gjennom oppveksten har jeg plukket utallige flåtter fra min bleke lekam. Ubehagelig og irriterende, men ikke noe annet. Samtlige i familien min har blitt bitt av flått. Faktisk tror jeg at hele Hyllestad kommune har blitt bitt av flått. For ikke å snakke om alle som bor i et vestlandsfylke. Med unntak av Bergen og forfinede byfolk. Og det er nok herfra angsten for flått har sitt utspring: Byfiser med angst for naturen.

Mygg
Hva skal man si om denne blodsugeren? Den liker våte somrer, og legger eggene sine i vann og i pytter. Joda. Store svermer med mygg tar for seg av blodet ditt, men det er ikke store svermer med ampre gresshopper det er snakk om her. Myggen representerer ingen fare for liv og helse. De har ikke med seg malaria, denguefeber eller gul feber. De er forferdelig irriterende, og det er selve oppgaven til myggen. Det som derimot er mer interessant er at det kun er hunmyggen som suger blod. Hannmyggen spiser frukt og drikker nektar. Så her har vi mye fint for antifeminister å ta av. Og kanskje en ikke så alt for liten konspirasjonsteori?

Veps
Vepsen har trolig ADHD, men her kan man ikke bruke Ritalin for å roe gemyttet. Den suser åndsfraværende rundt uten mål og mening, men får den øye på noe som interesserer den er oppmerksomheten plutselig rettet ett hundre prosent. Siden vepsen er en uhelbredelig søtmomser, er det lurt å ikke ha blomster eller ting med sukker i nærheten når man er ute og koser seg. Da blir vepsen sjalu og vil ha. På grunn av at vepsen ofte dør når den stikker, er ikke vepsen særlig innstilt på å stikke noen med mindre den tror at løpet er kjørt. Og man dør ikke av et vepsestikk. Med mindre man er allergisk.

Brunsnegelen
Denne krabaten liker seg i masser og spesielt i hagen din. Brunsnegelen er en skikkelig inkluderende krabat som spiser alt den kommer over. Ser vi på mediaoppslagene og alt brunsnegelhylingen skulle man tro at den voldtok og drepte små barn. «Mordersnilen» seiler elegant gjennom førstesiden denne sommeren. Jada, den spiser yndlingsblomsten din. Ja, det er mange av dem. Og ja: Den ser ut som bæsj som renner bortover på en elv av slim. Brunsnegelen har kommet for å bli, og den vil fortsatt spise muntert av hagen din. Vi har bare oss selv å klandre: Når vi importerer eksotiske planter for å ha i hagen, da kommer det også eksotiske dyr med på lasset.

Rumenere
Rumenske romfolk er også en eksotisk art som har invadert norske storbyer etter at Schengen-avtalen kom på plass, og Romania ble en del av EU i 2011. Rumenske sigøynere har beleiret Oslo i sommer, og tar nå over Sofienberg Kirke. De tigger i gatene, driter i parkene, forsøpler offentlige parker og bygg, og de mest ihuga av dem bedriver gjerne litt vinningskriminalitet eller menneskehandel på si. Disse krabatene kan man ikke plukke, klippe i to, legge i saltlake eller helle kokende vann over. Et alternativ hadde jo vært å tilby dem en midlertidig jobb. Som for eksempel å plukke sin egen dritt fra parkene eller rydde vekk søppelet etter deres egne provisoriske leire. Det finnes nok mange flere og gode tilbud der ute hvis vi legger hodene i bløt. Men det er lettere å klage og syte, enn å gjøre noe som gavner alle parter.

Regn
Dette er vel det eneste som har noe hold når det gjelder verdens undergang, skal man tro ekspertene. Dette er en direkte konsekvens av klimaendringene som angivelig er menneskeskapt. Til tross for økende bevis for at klimaet faktisk er i endring, ser ikke menneskene ut til å ha viljen til å gjøre noe med det. Om det er vår skyld eller ikke spiller ingen rolle. For hvis det bare er for oss å forurense mindre, er det lite tilfredsstillende å fortelle klimaskeptikerne at de tok feil når verden går under.

God verdens ende sommer til alle i det lille mikrokosmos vi kaller Norge!

Lepramuseet – Turist i egen by 2.1

Denne lørdagen gikk Turist i egen by til Lepramuseet. En ganske så morbid perle som kan spore sine aner helt tilbake til tidlig 1400-tallet. Til tross for innbydende urtehage og romantisk 1700-talls trebygninger er det vanskelig å ikke ta innover seg de lidelser og skjebner som tilbragte sine liv nettopp her på Sankt Jørgens hospital.

Denne lørdagen gikk Turist i egen by til Lepramuseet. En ganske så morbid perle som kan spore sine aner helt tilbake til tidlig 1400-tallet. Til tross for innbydende urtehage og romantisk 1700-talls trebygninger er det vanskelig å ikke ta innover seg de lidelser og skjebner som tilbragte sine liv nettopp her på Sankt Jørgens hospital.

Allerede på 1400-tallet ble sykehuset nevnt i flere kilder, men i dag er det ingenting igjen av bygningene som stod her den gangen. Grunnen til dette er at det har herjet branner i Bergen opp gjennom tidene. Den siste gangen Hospitalet ble bygd opp igjen var på begynnelsen av1700-tallet. Det er det vi ser i dag.

Borggården: Inngangen til kirken til høyre.

Morbid idyll
Vi kommer inn fra moderne og støyende gater, og blir med ett hensatt i idyllen som møter oss. En hellelagt borggård åpenbarer seg foran oss med tilgang til hage, kirke og vakre trebygninger. Vi trer inn museets hovedinngang og møtes med en stor hall med tilstøtende små værelser hvor pasientene sov. Det er et galleri i andre etasje hvor det også er små soveværelser. Fra galleriet som strekker seg langs tre av de fire veggene kan du se ned på fellesarealet.

I fellesrommet spiste de innlagte, jobbet og drev med diverse fritidssysler. Soverommene er små og spartanske. Det er så vidt plass til senger her inne. Mellom sengene er det akkurat plass til et lite bord.

Små soveværelser med to små senger og et lite bord.

Pasienter frem til 1946
Siden 1972 har sankt Jørgens hospital tjent som museum. Da hadde det stått mer eller mindre tomt siden 1946, da de to siste leprasmittede døde.

Dårlige forhold og knapp økonomi dominerer sykehusets historie. De innlagte, også kalt «lemmer», hadde lite å rutte med. Dette til tross for at man vet at de på 1600-tallet fikk kostpenger. Noen lemmer tok på seg arbeid med å lage sko og annet håndverk for folk i området. Men sykdommen ga ofte nedsatt finmotorikk, kroniske smerter og i noen tilfeller blindhet, så det var trolig ikke alle som maktet å tilegne seg denne ekstrainntekten. De innlagte fikk mat og husly, men måtte betale for legemidler, salver og bandasjer selv.

Forgjengeren til bokollektivet? Hovedrommet med små soveværelser

På museet får vi innsikt i lepraens historie, sykehusets historie, samt servert personlige skjebner og dagliglivet til de som bodde her. Rapporter om smerter, stinkende byller, fyll og uhygieniske forhold fra 1600-tallet er bare noen av flere triste historier som fyller dette stedet.

Men spedalskhet var ikke arvelig
Helt opp til midten av 1800-tallet mente man at lepra var en arvelig sykdom. Grunnen var at lepra ikke er særlig smittsomt, og at sykesøstrene og personalet ved Sankt Jørgens Hospital ikke ble syke. Man registrerte også at lepra forekom hyppig i noen familier. Det var ikke før den egenrådige legen G. H. Armauer Hansen begynte med systematiske undersøkelser at man klarte å bevise at lepra var en bakterieinfeksjon.

Populær kirke: Her pakker musikanter sammen, slik at neste vielse kan forberedes.

Før dette fikk de innsatte bevege seg fritt rundt i byen. Også gamle kjøpte seg plass ved hospitalet og levde sammen med de leprasmittede. At lepra ikke ble ansett som smittsomt var en av grunnene til at sykdommen var et problem i Bergen. En annen grunn var dårlig kosthold og elendige sanitære forhold. Sykdommen rammet helst de fattige.

Leprabakterien førte til smerter, svie og i noen tilfeller til blindhet

Da man oppdagede at lepraen var smittsom, ble de innlagte på hospitalet isolert. De ble dømt til å vandre på hospitalets område, med begrensede eller ingen muligheter til å besøke omverdenen. Tiltaket virket, og antallet smittede sank drastisk. Men det gjorde ikke situasjonen bedre for de som bodde på hospitalet under kummerlige kår. Kuren mot lepra ble ikke funnet før man fant penicillin.

Tragedier og triumfer
Men til tross for triste skjebner er Sankt Jørgens Hospital en historie om vitenskap, og hvordan man med systematiske undersøkelser kunne kartlegge og oppdage hvilke type sykdom lepraen var. De såkalte lepraarkivene var systematiske undersøkelser med gode og detaljerte data om spredning og smitte. På grunn av disse klarte man til slutt å påvise at lepraen var en smittsom sykdom, og finne ut hvordan man ble smittet. Dataene fra Arkivet ble brukt til å bekjempe sykdommen. Den dag i dag blir disse dataene brukt i steder som fortsatt rammes av leprabakterien. Å vite at vitenskapelig arbeid utført på 1800-tallet i Bergenfortsatt er gyldig er fascinerende.

De innlagte plantet sine egne urter

Fantastisk trekirke
Fortsette vi til enden av den store hallen går vi igjennom en dør. Denne døren fører til den gamle trekirken. Her er det flere små båser som er sirlig nummerert. Kirken er av laftet tømmer, og det er mye ubehandlet tre. I dag har det stått et bryllup her, og vi har bare noen minutter på oss til å se oss rundt og studere de flotte treutsmykningene som er å finne her.

Lepramuseet er helt klart en skult juvel som gir oss innsikt i en grusom sykdom. Det gir oss også innsyn i livet gjennom flere århundrer, og hvordan vitenskapen og samfunnet utviklet seg. Hvis ikke dette er interessant for deg, finner du personlige beretninger om lidelser og dagligliv til en gruppe mennesker som ble utstøtt fra samfunnet. Samme hvilke grunner du måtte ha, så kommer du ikke utenom at turen til Lepramuseet er et klart must.

Videre lesning
Lepramuseets egne hjemmesider: http://www.bymuseet.no/?vis=80
Artikkel fra forskning.no: http://www.forskning.no/artikler/2012/mars/317972

Selvbestemt omskjæring

Det har den siste tiden vært en del rabalder rundt temaet omskjæring av guttebarn. Grunnen er at helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen ønsker å flytte rituell omskjæring inn i norske sykehus. Det betyr en økning på rundt 13 millioner årlig i helseutgifter. Og det for et inngrep som ikke har noe med medisin å gjøre.

Det har den siste tiden vært en del rabalder rundt temaet omskjæring av guttebarn. Grunnen er at helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen ønsker å flytte rituell omskjæring inn i norske sykehus. Det betyr en økning på rundt 13 millioner årlig i helseutgifter.  Og det for et inngrep som ikke har noe med medisin å gjøre.

For meg handler dette om råderett over egen kropp. Ved omskjæring av et guttebarn skjer dette uten et reflektert samtykke fra barnet selv. Inngrepet er også umulig å reversere, så vedkommende har ikke muligheten til å angre seg ved et senere tidspunkt.

Omskjæring av menn i Norge skal etter min mening være samtykket av personen selv. Samtykket er ikke gyldig før personen er over myndig alder. Altså menn i lovens rette forstand. Siden inngrepet ikke har medisinsk relevans, bør det også betales av personen selv.

Velferdsstaten betaler ikke for voksnes kosmetiske inngrep, med mindre det er spesielt skjerpende tilfeller. Velferdsstaten betaler ikke for silikoninnplantat, ikke for penisforlengelse, ei heller ansiktsløftninger eller fettsuging. Grunnen er at disse inngrepene ikke er å anse som medisinsk nødvendige. Slike kosmetiske inngrep er et bevisst valg om å oppnå et kulturelt ideal. I disse eksemplene er det kulturelle idealet hvordan man skal se ut. Jeg velger å se omskjæring som et kulturelt ideal, spesielt med tanke på historien til dette fenomenet.

Religiøst ståsted: Ser man på saken fra et religiøst ståsted, har alle religioner endret skikker i takt med kulturen rundt seg. Religioner har tatt til seg nye skikker og gjort disse til sine egne, men også valgt bort gamle skikker som ikke lenger er tjenlige. Omskjæring av guttebarn er ikke annerledes, spesielt ikke siden man antar at omskjæring av guttebarn startet i Egypt.

Inngrepet som vi kaller omskjæring er egentlig mer omfattende enn det som ble utført blant jødene frem til 500 e.kr. Før dette skar man «kun» bort tuppen av forhuden. Men på grunn av at mange strakk forhuden tilbake ved å knytte vekter og lodd til den gjenværende forhuden, ble det utviklet metoder som tok vekk hele forhuden. Det var med andre ord en politisk avgjørelse.

Mitt grunnsyn er at individets rett til å bestemme over egen kropp trumfer alle dogmatiske og kulturelle forestillinger. Hvis gutten fortsatt ønsker å fjerne forhuden når han er myndig, er det bare å sette i gang så lenge han betaler selv.  Det er faktisk ikke vanskeligere enn det.

Videre lesning:
Norsk legeforening: http://tidsskriftet.no/article/2200877
Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/Mannlig_omskj%C3%A6ring
En ganske så grundig(!?) artikkel fra VG.no http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10058564

Turist i egen by 2.0 – Bryggens Museum

Lørdag 30. juli gikk turist i egen by til Bryggens Museum, anonymt plassert mellom Havnekontoret og SAS bryggen. Museet er starten på guidet tur rundt bryggen.

Lørdag 30. juli gikk turist i egen by til Bryggens Museum, anonymt plassert mellom Havnekontoret og SAS bryggen. Museet er starten på guidet tur rundt bryggen.

Bryggens Museum er bygget over utgravninger av 1100-tallets Bergen. I nederste etasje finner vi permanente utstillinger, og etter hvert som vi går oppover, er det vekslende utstillinger både av kunst og historie. I dag var det en utstilling av kunstneren Laurie Grundt som gjestet tredje etasje.

Bryggen anno 1100
Den permanente utstillingen er en samling svidde tufter. De står der pent til utstilling for folk å fantasere rundt. Lyset slippes inn gjennom de store panoramavinduene, slik at du ser Mariakirken bak de utbrente tuftene. Denne kirken stod her også da husene, som man antar har vært lagerbyggninger, stod.

En halv etasje nedenfor utgravningene ser vi skroget av et skip fra 1200-tallet. Du ser at noen av plankene er sorte av sot. Dette fordi disse ble plukket fra det opprinnelige skipet og brukt til å bygge opp igjen bryggen. Hele elleve deler har de funnet fra dette skipet, og satt dem sammen igjen her på bryggens museum. Grunnen til at de er svidde er at Bryggen brant til stadighet, og at bergenserene bygde opp igjen byen med det de fant, før det så brant igjen. Bergensere var egenrådige og lite villig til å tenke nytt for 1000 år siden også.

Bak skipet har de rekonstruert en strete, eller en gate, fra middelalderbyen Bergen. Her er det stilt ut ulike ting og tang de har funnet under utgravningene av Bryggen på femti- og sekstitallet. Blant annet et gammelt sete fra en utedass, som fortsatt stinker av ammoniakk selv etter flere hundre år i jorden. Her finner du også fortellinger om hverdagsliv og hvordan makten var fordelt den gangen Bergen var hovedstad i Norge, og hvem som eide jord. Det er også en hel del informasjon om Hanseatene.

Kafeen er i galleriet over utgravningen, og de serverer enkel kantinemat. Bak kantinen er det flere utstillinger om Bryggen og livet i Bergen i middelalderen.

Sankta Sunniva og det heilage skrinet
Se hjemmesiden til utstillingen
Bergen og Vestlandets patrona, eller vernehelgen, er Sankta Sunniva. Hennes historie begynner i Irland, og ender i Bergen på 1500 tallet, lenge etter hennes død. I utstillingen blir vi tatt gjennom de ulike periodene til Sankta Sunniva fordelt på ulike rom.

Det første rommet omhandler Sankta Sunnivas flukt fra Irland, hvor hun rømte fra en hedensk beiler og lot seg drive med strømmet dit hvor Gud ønsket. Hun og hennes følge endte på Selja, en øy utenfor Nordfjord. Her skal de ha levd et svært salig liv.

Men så skjedde det i de dager at Håkon Jarl fikk nyss om at det var noen på Selja, og han sendte sinte krigsmenn ut for å undersøke. Da kultens medlemmer så flåten med krigsmenn nærme seg, ble de redde og ba til Gud at de måtte redde dem. I sin nåde raste Gud stein over sin flokk, og lot dem dø alle som en.

Etter Håkon Jarls død resite Olav Trygvasson til Selja for å undersøke vitnesbyrd fra bønder og reisende om merkelige hendelser på Selja. Her fant kongen liket til Sankta Sunniva flere år etter hennes død, men hun så ut som om hun nettopp hadde omkommet. Hun ble brakt til Bergen og hun ble kanonisert som helgen.

I det neste rommet finner vi en rekonstruksjon av skrinet, eller kisten, til Sankta Sunniva. Rekonstruksjonen er bygd på gjetninger fordi man ikke aner hvor skrinet med levningene til Vestlandets enste helgen har tatt veien. Det siste man så noe til det var på Nordnes en gang på 1500-tallet. Så brant kirken skrinet var plassert i, helt tilfeldig like før reformasjonen. Siden har ingen sett det.

Utstillingen rommer både lesestoff, tegnebord, bilder og malerier om Sankta Sunniva.

85 år gammel revolusjon
Se hjemmesiden til utstillingen
Så har vi en liten kuriositet. Kunsteren Laurie Grundts(85) sine malerier og skulpturer stilles ut i et hjørne av Bryggens museum. La det være helt klart at jeg ikke er en kunstkjenner, men jeg våger meg like vel på en kritikk.

Maleriene og skulpturene er klossete og skeive. De bærer preg av en pensel som er barnlig og ute av stand til å gjenskape perspektiv og proporsjoner. Det er ikke abstrakt kunst Grundt skaper, men figurativ. Om den barnlige penselen er intendert og viser til en dyp symbolikk kan godt være. I så fall går det meg hus forbi. Grundts malerier er vulgære, og forsøker å sjokkere. Han har stilt ut androgyne rekonstruksjoner av kjente kunstverk. Særlig har han malt flerfoldige versjoner av riksløven med erigert penis, riksløven som onanerer sin erigerte penis og riksløven med pungen dinglende. Med andre ord en pubertal gjengivelse av kjente nasjonalsymboler. Noe av dette vekker noe munterhet og treffer slik det skal, men Grundt tenderer oftest til å bli overtydelig i symbolikken og vulgær i vendingen. Provokasjonen uteblir. Hovedarbeidet er en frise som går rundt hele rommet og viser Russlands historie. Sikkert interessant for noen.

Alt i alt inneholder Bryggens Musem mye spennende. Utstillingene er varierte, og favner over mye. Om det er spennende nok til å ta enda en tur, er jeg ikke helt sikker på, men det er helt klart verdt tiden å ta minst en tur innom.

Truet til stillhet av Jesus-sjokolade

Det er vanskelig for meg å holde sinnet i sjakk når jeg leser om «Morten» og hvordan han har blitt truet av selskapet som distribuerer sjokoladen Xocai.

Det er vanskelig for meg å holde sinnet i sjakk når jeg leser om «Morten» og hvordan han har blitt truet av selskapet som distribuerer sjokoladen Xocai.

Xocai er, ifølge deres egen hjemmeside, en sjokolade som er mer lik Jesus enn sjokolade: Den utfører mirakler og gjør syke friske. Sjokoladen er til og med sunnere enn sunn mat. Tro det den som kan.

Men udokumenterte påstander og mirakler til tross: Slike grandiose påstander er noe som får den mest sedate til å bli mistenksom. «Morten» var langt fra sedat, og tok seg tid til å sette seg inn i påstandene til Xocai fortreffelige effekter. «Morten» skrev en kritisk bloggpost om Xocai, og måten denne helsesjokoladen ble distribuert via nettverksmarkedsføring. Her publisert på Tjomlids blogg: 30 punkter du bør undersøke før du starter som Xocai distributør.

Når bloggere påpeker feil i markedsføringen av et produkt, og resultatet blir at selskapet som distribuerer produktet reagerer med trusler og sjikanering, er det noe som er riv ruskende galt. Ikke bare truer Sjokoservice Norge «Morten» med søksmål fra USA, men de publiserte kontaktinformasjon, bilder av familien og oppfordrer indirekte sine distributører til å oppsøke «Morten» på arbeid og hjemme. Det er noen som ikke forstår demokratiske spilleregler og hvordan norsk lov fungere i administrasjonen til Sjokoservice.

Det er tydelig at her har selskapet Sjokoservice Norge brukt tid og krefter på å terrorisere personer som anvender yttringsfriheten. Selskapet og deres nettverksdistrubitører har hatt mange muligheter til å komme til motmele i bloggen til «Morten» og i andre forum med saklige argumenter på hvorfor «Morten» og hans meningsfeller tar feil. I stede truer Sjokoservice Norge «Morten» og familien hans.

Skam dere Sjokoservice Norge!

Her er en god og grundig bloggpost fra Gunnar Tjomlid –  Xocai – en stygg historie om norsk sjokolademafia

Andre kilder om saken:

Bloggeren Serendipitycat http://www.serendipitycat.no/?p=9014

NRK: http://www.nrk.no/helse-forbruk-og-livsstil/1.8222691

Ølgleder

De fleste nordmenn har oppdaget hvordan skikkelig brygget øl skal smake. De Norske mikrobryggeriene leder an kampen for det gode øl.

De fleste nordmenn har oppdaget hvordan skikkelig brygget øl skal smake. De Norske mikrobryggeriene leder an kampen for det gode øl.

Vi har de siste årene fått et utall av mikrobryggerier som har ledet an kampen med å gi godt øl til folket. Mikrobryggeriet har siden slutten av 90-tallet brygget kvalitet og god smak. I kjølvannet av disse suksessene har vi fått Ægir, Nøgne Ø og Haand bryggerier, for å nevne de store små. Men de er ikke så små lenger, og mikrobryggerienes fantastiske ølbrygg vinner frem i det store utlandet.

Før 2000 led vi av en generisk farsott. Da var det pilsneren og fatøl tilberedt i store kvanta som var tingen. Prosessen med masseprodusering gir oss smakløst og kjedelig pils, som ikke er verdt å bruke penger på. De fleste kjente eksponenter for slik drittøl er Hansa, Ringnes, Mac Øl osv. Alle de store kjente bryggeriene lager pilsner for den smakslammede gane.

Den generiske ølen vi kjøper i vanvittige kvanta er egentlig utvannet. Bryggeriene stormbrygger pilsen slik at det går raskere. Resultatet er en sterk øl, som til de grader blir vannet ut, før boksene og flaskene klirrer ut av fabrikken raskere enn gjæret setter seg.

Dette var noe helt annet før.

Der jeg kommer fra, i ytre sogn, har vi en dal som ikke fikk vei før den tyske okkupasjonsmakten fant ut at de som bodde der fortjente kommunikasjon med omverdenen. Tyskernes velvilje hadde selvfølgelig mye med at det var svært mange medlemmer av NS som bodde i akkurat denne dalen. Men til tross for nazisympatier, så var det en ting de gjorde riktig: Å brygge øl.

Alle bøndene i dalen fulgte en eldgammel oppskrift i form av et dikt. Dette diktet er hemmelig, men det står blant annet at kornsekken skal ligge så og så mange dager i bekken, og at når månen står slik og slik, skal ølet settes til gjæring. Prosessen var en blanding av presis vitenskap og vrøvlete overtro. Resultatet ble at minst en av bøndene fikk til et knakandes godt øl. De mislykkede ølresultatene gikk i heimebrentsapparatet. Romjula var med andre ord berga med fest og moro i dalen.

Denne tradisjonen med å brygge øl er gammal her i landet. Gulatinget vedtok for eksempel en lov der hvert eneste gårdsbruk skulle brygge øl til Jól. Hvis du ikke brygget øl tre år på rad, ble du fratatt gård og grunn. Kom kongens menn på besøk måtte bonden stille garden, kost, kjerring og øl til fintfolket, eller risikere å bli et hode kortere. Øl har en lang og «ærefull» historie her til lands. Helt til industrialisert masseproduksjon overtok, og de lokale variantene forsvant.

Men takk Ymir for at vi endelig kan kjøpe godt øl. Mikrobryggeriene, som ikke lenger er så veldig mikroskopiske, har vunnet fram. Dette til tross for at flere av disse ølmerkene ikke er å finne i butikkene. Man må oppsøke dedikerte ølbarer med stort utvalg, eller gå på vinmonopolet.

Mens mesteparten av det vi kan kalle middelklassen slurper i seg sine franske viner og smatter vellystig på vinsmakerkurs, har hipstere, opposisjonelle og profesjonelle kverulanter funnet veien til øl. Jeg har også en mistanke om at overklassen har trykket øl til sitt bryst, rett og slett fordi middelklassen nå drikker fin vin til det aller meste. Å bli oppfattet som spissborgerlig er en synd for både arbeiderklassen, overklassen og hipstere. Derfor finner disse gruppene sammen i et berusende ølfellesskap.

Så det er bare å drikke i vei. Her er noen av mine favoritter. Disse kan anskaffes ved alle seriøse ølutsalg.

Nøgne Ø – Wit

Nøgne Ø – Bitter

Ægir – India pale ale