Den offentlige dugnadens død

Det offentlige har et rykte på seg å være en trygg plass å arbeide. Hadde du kommet innenfor i en fast stilling, kunne du nærmest helt slutte å jobbe. Bare å ikke dukke opp eller å være ruset på jobb ga hjemmel for oppsigelse – så vidt.

Det offentlige har et rykte på seg å være en trygg plass å arbeide. Hadde du kommet innenfor i en fast stilling, kunne du nærmest helt slutte å jobbe. Bare å ikke dukke opp eller å være ruset på jobb ga hjemmel for oppsigelse – så vidt.

Selv har jeg jobbet flere steder i det offentlige, men fremdeles har jeg til gode å oppleve fast ansatte som misbruker dette systemet. Jeg har heller sett det motsatte: At folk jobber mer enn de skal. De kommer tidlig og går sent, uten å kreve lønn, overtid eller avspasering. Mange jeg har jobbet sammen med, og spesielt mellomledere og lærere, bruker av sin egen fritid på å jobbe gratis for det offentlige. Store deler av de offentlige tjenestene drives av enkeltmenneskers dugnadsånd og offervilje.

Denne dugnadsånden blant de offentlig ansatte kommer blant annet av at man til tross for lav lønn, så har man en trygg jobb. Man vet at om noe skulle oppstå så vil man ikke miste jobben om man gjør dårlig arbeid i en periode. I det private næringslivet ville man trolig tjene en god del mer, men da hadde man ikke stått like trygt: Hvis man gjør en dårlig jobb, eller det forekommer endringer i markedet, så blir man raskt arbeidsledig.

Det finnes sikkert andre faktorer for en slik dugnadsvilje, men uavhengig av hvilken grunn så kan man si at det en stilletiende kontrakt mellom den ansatte og det offentlige som arbeidsgiver.

Men hva skjer når det offentlige fremstår som mindre eller like trygt enn det private? Når NAV truer med å si opp 500 ansatte, når kommunene anvender vikarbyråer for å slippe å betale for faste ansettelser, unngå forpliktelser og arbeidsbetingelser, samt å kunne betale lønn under tariff? At det offentlige ønsker å betale mindre for mer er helt tydelig, samtidig som rettighetene og tryggheten til den enkelte arbeidstaker blir redusert. Med andre ord: Hva skjer når forutsetningene for den stilletiende kontrakten opphører?

Det offentlige er i ferd med å undergrave seg selv som arbeidsgiver ved å gjøre hverdagen utrygg for sine faste ansatte. I kappløpet mot å få mer for mindre, har det offentlige helt glemt at akkurat offentlig forvaltning og tjenesteyting er avhengig av menneskene som jobber i organisasjonen . Ser man også på at det er i det offentlige det har vært mest vekst de seineste årene, er det også grunn til å tro at rekrutteringen til disse yrkene blir enda vanskeligere enn før.

Samtidig begynner de offentlige organisasjonene å tilnærme seg organiseringen og tankesett som man finner i næringslivet. Det blir benyttet incentivstyrte mekanismer med stort fokus på økonomi og målbare parameter, og flere utdanningsinstitusjoner som normalt har levert hjernekraft til det private næringslivet begynner å levere hjernekraft til det offentlige. Eksempelvis utdanner nå NHH rektorer. Dette betyr at terskelen mellom det offentlige og det private næringslivet blir stadig lavere, og med tanke på at en offentlig stilling er dårligere betalt, mindre trygt og at man også har begrensede karrièreveier, vil vi se en lekkasje av dyktige mennesker  fra det offentlige- til det private næringslivet.

På toppen av det hele kreves det større innsats fra hver enkelt arbeidstaker for samme lønn. For eksempel blir det innført nye kontrollregimer og dokumentasjonskrav på toppen av arbeidet som skal utføres. Dette betyr at tiden til å utføre en gitt arbeidsoppgave i praksis blir redusert på grunn av dokumentasjonskravene. Også lærerne rapportere at de bruker mer tid på administrativt arbeid enn å drive undervisning. Løsningen er at den offentlige ansatte henter inn denne tiden fra egen fritid.

Kommune og stat vil ha mer «bang for the buck». De innfører kontrollsystemer og viser slik mistillit til sine ansatte. De minsker jobbsikkerheten, samtidig som de ikke vil gi mer lønn for økt arbeidsmengde. Det sier seg selv at en slik personalpolitikk ikke vil holde mål i lengden.

NAV og meg – En surrealistisk fortelling

Som livet skulle ha det ble jeg arbeidsledig i januar. Ferdig studert med en tilleggsutdanning på ett år, klar til å søke jobb som lærer. Dessverre tok dette lang tid. Men tenk hvor heldige vi er som lever i en velferdsstat som tar vare på oss når vi trenger det. Derfor fylte jeg ut en søknad om dagpenger og sendte den inn til NAV.

Som livet skulle ha det ble jeg arbeidsledig i januar. Ferdig studert med en tilleggsutdanning på ett år, klar til å søke jobb som lærer. Dessverre tok dette lang tid. Men tenk hvor heldige vi er som lever i en velferdsstat som tar vare på oss når vi trenger det. Derfor fylte jeg ut en søknad om dagpenger og sendte den inn til NAV.

Den kom raskt i retur. Jeg hadde krysset av feil. Det viste seg at jeg måtte si meg villig til å ta imot alle typer jobber hvor som helst i landet. Avslaget ble tatt til etterrettning og feilen korrigert. En ny og forbedret søknad ble sendt i retur.

Men det var ikke helt uten at jeg begynte å lukte svidd byråkrati. Denne mistanken kom av at flere telefonsamtaler med NAV med enkle spørsmål hadde gitt ulike svar. Ett av disse enkle spørsmålene lød: «Hvordan går jeg riktig frem for å søke dagpenger?». Etter hvert som antall samtaler med NAV økte, ble det etter hvert svært spennende å gjette seg til hvilket svar jeg fikk denne gangen.

Informasjonen på nett og i brosjyrer var det også lite hjelp i. Man skulle tro at mine fem år i akademia hadde gitt meg gode læringsstratgegier og trening i å sette meg inn i kompliserte tekster, men jeg må helt ærlig innrømme at jeg hadde problemer med å navigere i NAVs forunderlige irrganger. Informasjonen jeg tok stilling til var i beste fall tvetydig, og svært tungvint og vanskelig formulert.

Sendt hjem
Så løsningen var at jeg personlig stilte opp på mitt lokale NAV kontor i Bergen. Og ikke bare én gang men to ganger. Den første gangen ble jeg sendt hjem igjen med beskjed om at de ikke kunne hjelpe meg å fylle ut søknaden. Dette måtte jeg gjøre selv. Andre gangen var det en hyggelig dame som så gjennom søknaden min, og svarte at «dette ser greit ut» så ble den sendt inn. «Det tar to til tre uker å behandle den» kunne hun fortelle meg.

Informasjon? Hva er det?
Så da ventet jeg tre til fire uker, men ikke et eneste vedtak kom. Ikke en lyd! Hadde de glemt meg? Var søknaden blitt borte? Hva er det som skjer? Det var i den fjerde uken jeg begynte å ringe.

«Det er fire til fem ukers behandlingstid i Hordaland» kunne en stemme fortelle meg da jeg ringte inn og etterlyste søknaden min. Men ikke før jeg nærmest hadde tvunget vedkommende til å finne ut om de i hele tatt hadde mottatt den. Det var tydeligvis vanskelig å fortelle meg noe annet enn at den var registrert den og den datoen. Ellers var det magert med informasjon å få. Så jeg falt til ro med dette.

I uke fem ringte jeg inn og etterlyste søknaden min. «Det er for tiden fem til seks ukers behandlingstid i Hordaland» sa den noe likegyldige stemmen i den andre enden av telefonen. «For tiden?» spurte jeg, uten at ironien nådde gjennom. Damen i andre enden kunne ikke gi meg noen forklaring. Hun kunne heller ikke gi meg en kontaktperson, sette meg over til avdelingen som behandlet søknaden min eller fortelle meg noe som helst annet enn det damen uken i forveien hadde fortalt meg.

Fortvilet, sint og gretten
Det var rundt omkring her jeg begynte å bli gretten, bitete og i hele min interaksjon med NAV svæt lite vennlig. Den totale mangelen på informasjon gjorde meg usikker og småhissig. I telefonen ble jeg oppfarende og kom hele tiden med småstikke som «åja, da jeg leverte fikk jeg beskjed om at det tok to til tre uker. Vi er vel strengt tatt inni den femte. Bare dumt at DU ikke kan hjelpe meg!» osv. Min holdning til NAV var rett og slett amper.

I den sjette uken fikk jeg beskjed at «det er nå seks til syv ukers behandlingstid i Hordaland». Jeg gadd ikke stille mer spørsmål. Jeg la på uten å ønske saksbehandleren en god dag.

Manglet dokumentasjon
Til slutt kom svar på søknaden. I april, fire måned etter at jeg sendte den første søknaden, fikk jeg svar. NAV hadde brukt syv uker på å finne ut av at jeg manglet dokumentasjon. Noe sjokkert konstaterte jeg at vedkommende som hadde hjulpet meg å se gjennom søknaden min på NAVkontoret ikke hadde gitt meg beskjed om at jeg trengte mer papirer på inntekt, skatt, arbeidsforhold, arbeidstimer med mer. Jeg hadde også ringt inn i forveien og forhørt meg, og fikk vite at det jeg leverte var tilstrekkelig.

Så jeg ringte rundt og rundt, satt i timesvis i telefonen med NAV. Ble sendt fra avdeling til avdeling. Jeg snakket med et titalls mennesker og leste meg opp på nett. Til slutt tok jeg kontakt med samtlige av mine arbeidsgivere de siste årene, skreiv ut selvangivelsen tilbake til 2007 og la med karakterutskriftene mine og årsoppgavene mine, og skrev en redegjørelse for hvert enkelt dokument som jeg stiftet til vedleggene. Deretter fylte jeg ut en helt ny søknad, og la ved en redegjørelse for redegjørelsene. Her skulle det faen meg dokumenteres! Så sendte jeg all dokumentasjon som jeg kunne finne om meg selv og mitt arbeidsliv sammen med en ny søknad.

50 % ikke 50 % like vel
I mellomtiden hadde jeg ordnet meg som ringevikar ved en skole. Ulempen var at jeg måtte ligge under 50 % stilling for å ikke miste retten til dagpenger. Og hvis jeg mistet retten til dagpenger var dette krise, siden jeg som ringevikar i perioder ikke får oppdrag i hele tatt. Her måtte jeg balansere og sjonglere uten å fornærme skolen og uten å miste retten til dagpenger. Det gikk. Såvidt.

Til slutt fikk jeg svar, denne gangen etter to til tre uker. Ulempen var at svaret var nei. Men begrunnelsen for avslaget var ikke veldig lett å forstå. Etter at madammen hadde lest avslaget, som også er akademiker og i tillegg er ansatt i det offentlige, kom vi i fellesskap frem til at NAV mente at i mitt tilfelle var 50 % 15 timer uken og ikke 18.45 timer. Skal jeg tippe kommer dette av at jeg studerte fulltid i fjor, og at dette ikke regnes som jobbing fra NAVs side. Men dette blir kun spekulering fordi grunnen ikke fremgår i avslaget.

Det er mye mer å fortelle om NAV og min reise i surrealismens verden. Blant annet var jeg på jobbkurs, og hadde mange spennende samtaler med saksbehandlere osv. Skulle jeg fortalt hele historien hadde denne bloggposten blitt en roman Franz Kafka verdig. Og jeg har vitterlig følt meg som Joseph K., hovedpersonen i «prosessen«, i min samhandlig med NAV.

Enkelt ikke enkelt like vel
Min problemstilling var relativt enkel. Like vel klarte ikke NAV å ivareta min velferd. Jeg vil faktisk påstå at NAV reduserte velferden min ganske kraftig. De lot meg vente, ga meg ikke informasjon, ga motstridende svar og jeg visste aldri om jeg fikk penger eller ikke. Jeg kan bare med gru tenke på hvordan de med sammensatte behov eller vanskelige problemstillinger blir behandlet av dette systemet. Som jeg i ren fortvilelse ytret i en av mine siste samtaler med NAV: «Jeg håper at dette er siste gang jeg har med dere å gjøre!».

Min opplevelse av NAV er langt unna de humanistiske idealene som velferdsstaten er tuftet på. Slik jeg ser det er det NAVs oppgave å sørge for at den som faller utenfor, eller ikke klarer seg, skal få muligheten til å komme over kneika. NAV skal hjelpe og bistå de som trenger det. I stede er NAV et byråkratisk system som er blottet for alle menneskelige verdier, og hvor jeg som bruker blir kastet inn i et univers hvor logikk og vanlig sunn fornuft opphører å eksistere.

Utdanningsfabrikken

Fra da jeg var liten husker jeg Pink Floyds låt «Another brick in the wall part 2». Låten var befriende og jeg tolket den som en statement mot en skole som jeg opplevde som undertrykkende og kontrollerende. Selv om sangen var noe pysete, så var det teksten som gjorde seg. Spesielt «Hey, teacher! Leave us kids alone!» var et parti jeg gjerne sang med på.

Fra da jeg var liten husker jeg Pink Floyds låt «Another brick in the wall part 2». Låten var befriende og jeg tolket den som en statement mot en skole som jeg opplevde som undertrykkende og kontrollerende. Selv om sangen var noe pysete, så var det teksten som gjorde seg. Spesielt «Hey, teacher! Leave us kids alone!» var et parti jeg gjerne sang med på.

Som lærer har denne sangen blitt mer aktuell enn noen gang tidligere. Læreplanen –  som er lærerens, skolens og skoleeiers oppdrag fra staten – har redusert eleven til en vare.

Som lærer står jeg ved samlebåndet vi kaller skolen. Jeg er bare en av mange lærere som står villig og former elevene i statens nyliberalistiske bilde. Samlebåndet kryper seg fremover til de ulike postene i en norsk elevs liv: Barneskolen, mellomtrinnet, ungdomsskolen, videregående og til slutt universitet og høyskole. I andre enden skal utdanningsfabrikken levere en splitter ny samfunnsborger med de påkrevde ferdighetene som er definert av samfunnet. Vi skaper gårsdagens idealer i dag. Dette til tross for at det allmektige markedet forteller oss at utdanning ikke lenger er noen garanti for en god jobb. Det er til og med industriledere som går ut og sier at utdanning er tull.

På min post ved samlebåndet har jeg ansvaret for å proppe en tilmålt mengde kunnskap inn i de ulike hodene. Mengden er allerede instruert og definert i læreplanen. En læreplan som er nærmest blottet for pedagogikk og pedagogiske idealer, men kraftig inspirert av næringslivets visjoner og misjoner. Til tross for at noen deler av læreplanen gir rom for å hjelpe elevene realisere seg selv, finne ut hva de liker og anledning til å øve på demokrati og folkeskikk, så setter PISA, TIMMS og andre konkurransepregede tester en effektiv stopper for slikt arbeid. Vi utdanner ikke dugendes mennesker lenger. I stede skal elevene bli flinke i å løse oppgaver som er definert av OECD. At resultat blir navlebeskuende, udemokratiske oppgaveløsere spiller ingen rolle, så lenge jeg kan dokumentere at jeg har lært dem det som fagplanen har fastsatt.

I Pink Floyd videoen ser vi de ansiktsløse barna som siver langs et industribånd, før de faller ned i en kjøttkvern. Ut i andre enden kommer en rød uniform masse. Selv om læreplanen snakker varmt om individuell tilpassing, er det i praksis plass til lite individualisme og hensyn til elevenes ulikheter. De fastsatte læreplanene slår fast at dette og dette skal eleven kunne. Og dette skal jeg tvinge inn i hodet til eleven med ulike manipuleringsteknikker som blir kalt «individuelt tilpasset opplæring».

Misforstå meg rett: Konkrete mål for opplæringen er viktig. Men det er ikke alt som kan konkretiseres, tallfestes eller måles. Dessverre har det oppstått en skeivhet i den norske skolen i dag. Det er nesten bare den tilmålte og den målbare kunnskapen som får plass. Dette betyr at jeg som lærer har liten eller ingen tid til å hjelpe elevene mine å realisere seg selv,  slik at de kan bli hele mennesker.

Og helt til slutt: Pink Floyd, Another brick in the wall part 2.

En overvekt av kritikk

Kari Jaquesson har gått hardt ut og fornærmet de som lider av vår største folkesykdom: Fedme. Reaksjonene er et gisp gjennom det politisk korrekte Norge. Å påstå at fedme er problem som handler om egne valg er kontroversielt i et land hvor vi ikke våger å opplyse om fakta som er krenkende.

Kari Jaquesson har gått hardt ut og fornærmet de som lider av vår største folkesykdom: Fedme. Reaksjonene er et gisp gjennom det politisk korrekte Norge. Å påstå at fedme er problem som handler om egne valg er kontroversielt i et land hvor vi ikke våger å opplyse om fakta som er krenkende.

Det hele er i prinsippet ganske enkelt. For å gå ned i vekt må man ta ut mer enn man tar inn. At dette er vanskelig i våre dager hvor de fleste jobber handler om å sitte stille, og maten er lett tilgjengelig, er ganske tydelig. Det er nettopp derfor det heter livsstilssykdom.

Jeg jobbet en liten periode på et behandlingssenter for overvektige. Jeg vet at det er en kamp for å motstå overspising. Ofte var det tungt for de som kom til senteret å bevege seg, og de hadde flere strategier for å slippe unna trening. Det var ikke sjeldent at de som kom dit frivillig og betalte med sine egne og familiens penger, smuglet inn chips, cola og andre godsaker for å trøstespise seg igjennom slankekuren. Regimet på senteret var hardt. Tidlig opp, små måltider og trening mellom undervisningsøktene.

Det viktigste på senteret var livsstilsendring. Å lære å spise riktig og å trene er ingen lett oppgave når man er tung og deprimert. Men like vel: Regimet var hardt og treningen var krevende. Alle gikk ned i vekt når de var på senteret. Det var når de kom hjem strabasene begynte. Ikke sjeldent kom de tilbake til senteret fordi de ikke klarte å anvende det de hadde lært. Det var enklere å trakke opp igjen gjengrodde stier, enn å gå opp nye.

Grunnen til at jeg liker Kari Jaquesson sin uttalelse er at hun sier er rett, direkte og uten omsvøp: Trener du og spiser riktig, så vil du gå ned i vekt. Dette var også hovedbudskapet på senteret jeg jobbet på. Men flere overvektige og politiske korrekte har lagt seg på en linje om at selv om det Kari Jaquesson sier for de aller fleste overvektige er riktig, så får hun ikke lov til å støte noen.

Kari Jaquesson er en fanatisk og mager skikkelse som spiser mindre enn det hun burde, og trener mer enn det som kanskje er sunt. Hennes livsstil er å trene, og hun klarer ikke å forstå dem som ikke gjør som henne.

Jaquesson er en talskvinne for den oversunne livsstilen. Å sette henne til veggs fordi hun gjør jobben sin som offentlig person innen trening og livsstil er i mine øyner galt. Kanskje hun formulerte seg uheldig, kanskje hun ikke vet bedre, men det endrer ikke kjensgjerningen av at hun har rett.

Det bærer en strøm

Mye er sagt om monstermastene i Hardanger. Og mer skal sies. Også denne bloggen omhandler monstermastene. På en måte.

Mye er sagt om monstermastene i Hardanger. Og mer skal sies. Også denne bloggen omhandler monstermastene. På en måte.

Eller, ikke helt. Det er snakk om vårt syn på teknologi. Da bergensbanen ble bygget var det om å gjøre for de rike bergenserne å flytte så nær jernbanen som mulig. Damplokomotivet som pustende bar varer, folk og fe over fjellet var et tegn på fremskritt. Stortinget bevilget hele statsbudsjett for å få dette til, og alle ønsket å ta del i nasjonens teknologiske fremskritt.

Tyssedal Kraftstasjon (1908-1989). Stasjoenen ble fredet i mai 2000 som nasjonalt kulturminne. Kilde: http://www.tyssedal.no/

Elektrisitet var ansett som inngangen til en ny verden. Tilgangen på høye fall og temming av naturen ga oss vannkraft. Dette var fremtiden, og åpnet opp for industri og smelteverk inne i trange fjordarmer langs kysten. Det vokste frem små tettsteder med butikker og annen næring rundt kraftkrevende industri. Det var vannkraften som skulle bære Norge inn i fremtiden som industrinasjon. Kraftstasjonene som ble reist bærer preg av denne kongstanken. De var praktbygg fint utsmykket både innvendig og utvendig. Her skulle rikdom, samfunn og nasjonen bygges.

Ser vi mot Japan, og fremtredelsen av elektrisitet under keiser Meijis reformer tidlig på 1900-tallet, ser man at strømledninger var noe man smykket huset sitt med. Hadde man strømledninger inn til huset, var dette et statussymbol. Å legge kablene i jord var en tanke som nærmest var latterlig. Selv om strømkablene subbet ned i gaten, ble kuttet og representerer et problem for ferdsel, tok det lang tid før Japanerne ønsket å skjule strømkablene sine med å legge dem under bakken.

Ser vi på dagens Norge sitter vi i den andre enden av denne skalaen. Selv om de fleste av oss er helt avhengig av strøm for å komme gjennom vinteren, få varmt vann, lys og tilfredstilt egen forlystelse i form av spill, tv og pc, så ønsker vi ikke vedkjenne oss selve ryggraden i det som gir oss alt dette.

Det er det samme med monstermastene som med kjøttet vi kjøper i butikken: Vi spiser det gjerne, men liker lite å vedkjenne oss at det kommer fra dyr. Vi vil ha den pent pakket, renset og klar for nyting.

Det er mye estetikk knyttet til monstermastene. Arkitektonisk ruver de majestetisk over det golde fjordlandskapet som smykker. Legger man godviljen til kan man kanskje anse mastene som små avarter av Eifeltårnet. De er vakre fordi de frakter velstand og muligheten til å fortsatt kunne nyte oppvarming og forlystelser. De er nydelige fordi energien de frakter er fornybar og miljøvennlig. Hvis man ser på mastene med slike øyner, blir saken ganske annerledes.

Grunnen til at vi synes at monstermastene er stygge er kulturell. Vi ønsker velstanden, men ikke konsekvensen av den. Det er heller ikke sikkert at turistene synes at mastene er stygge. Dette er det ingen som har spurt dem om. Kanskje de til og med synes at de er vakre?

Jeg er verken for eller mot mastene i Hardanger. Jeg har helt andre ting å bruke tiden min på. Det er viktig for meg å fundere på om om den norske folkesjelen har koblet seg helt av fra virkeligheten, og om vi lever i et magisk drømmeland hvor strømmen på guddommelig vis kommer til huset, og hvor kjøttet på ukjent måte dukker opp i butikkhyllene. Men en ting er likevel ganske sikkert. Selv om man ser de estetiske verdiene i monstermastene, er det neppe noen som ønsker å ta med seg familien og flytte nær opptil strømettet for å kunne nyte synet av dem.

Død linje og oppgavehelvete

Jeg er stresset. Jeg er stresset ut av mitt eget hode. Det er litt for mye for meg, tror jeg.

Jeg får vel bare bite tennene sammen og gå på med krummet nakke. Må komme meg over kneika.

Hvorfor har det blitt sånn?
Jeg har tatt på meg for mye. Jeg bare flyter. Fire oppgaver skal leveres, samtidig som en turistbok skal være ferdig. Da jeg tok på meg skriveoppdraget ante jeg ikke at den skulle leveres i går. Alt for kort tid på dette prosjektet. Jeg spurte, men fikk signal om at det var noe hip som happ når turistboken skulle være ferdig.

Og oppgavene? I mitt overmot trodde jeg at jeg var ferdig, men etter å ha fått veiledning på dem er det klart at dette er et typisk eksempel på hovmod for fall. Mye må rettes. En del må endres. Og fag skal leses. Virkeligheten er en sosial konstruksjon påstår noen, inklusive meg selv. Men dette konstruktet virker svært konkret når man kjenner tiden som grådig sikler deg ned nakken.

Jeg har nå under fjorten dager på meg å gjøre meg ferdig.

Søvn! Jeg savner deg allerede!

Har ikke tid å blogge!

Må stikke!

Mannens klagesang

Det er kanskje noe ironisk at en mann skriver et blogginnlegg om den perfekte mannen. Men det er ikke noe nytt. Artister som Bjørn Eidsvåg og Unge frustrerte menn har laget sanger om hvor frustrerende det kan være å være mann i Norge.

Like vel er mannsrollen den som er minst diskutert. Dette til tross for at kvinner i større grad stiller høye krav til hva en mann skal være.

En gang på slutten syttitallet begynte kvinnene å hevde seg. Dette var mer eller mindre en stille revolusjon. Sakte men sikkert overtok kvinnene høyere utdanning, og inntok yrker og utdanninger som tradisjonelt har vært mannsbastioner. Kvinner gjør det bra i amasonstaten Norge.

Kvinner tjener sine egne penger. De er ikke avhengige av mannen. De velger i større grad partnere og forvalter sine liv med den største selvfølgelighet. Men til tross for dette virker det som om kvinner er misfornøyde med sin frihet.

For det første velger kvinner pent brukte partnere. Det er nok av eksempler på menn som nærmest går på rundgang i noen miljøer. Fraskilte menn med barn har altså høy verdistigning. Ikke bare har mannen bevist at han er attraktiv hos andre kvinner, han har også produsert levedyktig avkom. En slik kombo kan ikke den norske kvinnen motstå.

Kvinner sammenligner seg med hverandre. Hvis en kvinne har større pupper, penere legger eller flottere hår, føler den andre kvinnen seg truet. Ikke fordi at det er viktig å se bra ut for mannen. Det er viktigere å se penere ut enn venninnene sine.  Derfor løper den usikre kvinnen til nærmeste salong for å få finere pupper, legger eller hår.

Mannen har blitt et ytre statussymbol for den norske kvinnen. Hvis kvinnen ser at en mann er attraktiv hos andre, er han med andre ord et godt varp. Og en slik mann vil hun jo gjerne ha.

En del kvinner reiser til det store utlandet for å finne seg en partner. Spesielt til land hvor mannen er sjåvinistisk. Kniping i rumpa, sensuell dansing, brautende atferd og overfladiske komplimenter er det som får de norske damene til å smelte som smør i den brennende tropesolen. Grunnen kvinnen oppgir til at de trekker til sjåvinistene, er at sjåvinistene får dem til å føler seg attraktive. De føler seg som vakre kvinner verdsatt for sin skjønnhet.

Det er den føyelige norske mannen som får dem til å trekke til de store utland for å føle seg som kvinner. Oss menn har gjennom skole og oppdragelse lært at kvinnen er vår like. At vi skal behandle henne med respekt og at hun ikke skal behandles som et objekt. Straffen og sanksjonene er sterke hvis vi prøver å bryte disse reglene. Dette er noe vi menn tar med oss i voksenlivet.

Så når kvinnen har fått det som hun vil, og norske menn tøfler seg ynkelig under amasonenes åk, er de like vel ikke fornøyde. Likestillingens pris passer ikke kvinnen. De vil være primadonnaer, yrkeskvinner, mor og sexobjekt  –  samtidig. Mannen som forsørger har gått ut på dato.  Den norske mannen er redusert til et avlsdyr som kvinnen stolt kan vise frem til sine like: Andre kvinner.

Overvåk meg, vær så snill!

Jeg var i et møte hos en av mine kunder for en stund tilbake. Vi kom inn på temaet sosiale medier. Selvfølgelig, siden jeg jobber med kommunikasjon. Men i dette tilfellet fikk jeg tilført en del ny kunnskap. Nærmere bestemt holdninger.

Hun var opprinnelig fra Tyskland. Perspektivet hun presenterte var et som jeg ikke hadde tatt stilling til. Hun var mildt sagt svært kritisk til sosiale medier.

I det gamle Østtyskland var alle potensielle angivere. Systemet med angiverier som Hitler-Tyskland utviklet, ble tatt videre og perfeksjonert av Ministerium für Staatssicherheit. Stasi brukte skolerommet, venner og familie som arena for å hente inn informasjon. Det skulle ikke mange kritiske ytringer til før man ble tatt inn til avhør.

Det er ikke før i nyere tid at vi ikke vekter våre ord på gullvekt. Ukritisk blogger vi, Twittrer og oppdaterer facebookprofiler. Vi deltar i diskusjoner og er helt åpen om politisk orientering, livssyn, religion og andre avvik. Vi er helt hemningsløse i vår utfoldelse. Et privilegium som er svært få samfunn forunt.

Men vi behøver ikke å reise ut av landet for å finne eksempler på avlytting. Flere av mine lærere på videregående ble avlyttet. De var aktive innen studentorganisasjoner eller bedrev radikale aktiviteter på åtti- og begynnelsen av nittitallet. Flere av dem fikk hakeslepp da mappene deres ble åpnet. Politiets overvåkningstjeneste(POT), nå PST, visste mye om dem.

En av mine veiledere på universitetet kunne fortelle at PST hadde skjulte mikrofoner rundt om på studentsenteret i Bergen. Formålet var å plukke opp samfunnsfiendtlige og konspiratoriske aktiviteter tidlig. Overvåkningen varte til ut på nittitallet.

Tidene er forandret. Nå legger vi alt ut til offentlig forlystelse. Og jeg er ingen foregangsmann. Jeg legger ut meninger og personlige opplysninger til offentlig beskuelse. Hadde jeg skrevet det jeg skriver her på bloggen min, i for eksempel Iran, hadde jeg nok befunnet meg i politisk asyl et sted her i vesten. Eller foran en eksekusjonspelotong.

Hvis noe skulle skje her i Norge hadde mange av oss bloggere raskt og brutalt blitt pasifisert. Kanskje det er et slikt scenario PST forbereder seg på? De er til stede på Twitter, facebook og andre sosiale medier hvor deling av private og utleverende ytringer er den gjeldende ideologien. De behøver ikke lenger å overvåke oss. Vi følger dem frivillig på Twitter.

Det er derfor jeg følger PST på Twitter. Jeg vil være sikker på at de har et godt utvalg av fritenkere å velge mellom når folkefiender skal velges ut og føres til retterstedet.

Bad Dreams

I forbindelse med et utdrikningslag havnet jeg på Bergens nyeste severdighet: Strippeklubben Dreams. Min første tur på strippeklubb noensinne. Hurra! Men det jeg ikke hadde regnet med hvor skitten og maktesløs dette fikk meg til å føle.

Misforstå meg rett. Jeg har ingenting imot å beskue en dame som tar av seg klærne og sklir ned en påle. Men jeg har sett en naken dame før. Og det uten å betale 250,- i cover. Med andre ord: Lite valuta for pengene.

Men jeg var sjokkert over den trykkende stemningen i lokalet. Ser man bort fra at det var nærmest tomt, så var stemmingen tung og klam. De få menneskene som var til stede satt ved en elevert alterring som omkranset pandemoniet hvor fristerinnene utfoldet seg. Dette var ikke et gledens hus. Det var unge frustrerte menns hus. Og de betrakter fristerinnene med steinansikter. Døde i øynene. Uten å blunke. Desperasjonen var til å ta og føle på.

Selskapet mitt var ved godt humør og ramlet inn i en bås. Pengene satt løst til ære for brudgommen, og drikkevarene stablet seg opp. Mens vi satt her kom en hel gjeng med lettkledde damer og satte seg ned hos oss. De mer eller mindre brøytet seg inn, og tok plass. Noe himmelfallen så vi engstelig på hverandre før vi trakk på skuldrene og prøvde å finne ut hva damene ville.

De var strippere. Hun som havnet ved siden av meg snakket ikke Norsk. Bare dårlig og gebrokken engelsk. Jeg prøvde uten hell å forklare henne at vi var ute på utdrikkningslag. Men samtale annet enn age, sex og location var helt utelukket. Det var imidlertid en setting hun veldig fort begynte å repetere.

De ville bli påspandert drinker. Og de var svært insisterende, likefrem og frekke. Dette nektet vi selvfølgelig, og jentene forsvant fortere enn vi klarte å si «kjøp din egen». De forlot bordet med ukvemsord. Dette var en ubehagelig opplevelse, og flere av oss begynte å se etter utgangen.

Etter en stund ble jeg og en annen enig om å dra et annet sted. På vei ut døren ble vi stoppet av to tvilsomme personer. Vi aner ikke hvem de var, de fortalt egentlig aldri hvorfor de tok kontakt. Men de trakk oss til sides og snakket med oss. Om de sonderte terrenget for å selge dop, eller om de bare var blakke unge gutter som ville inn, er jeg ikke sikker på. Men da den ene spurte meg om jeg kunne gå bort til en i baren og hilse fra en eller annen gjeng var høfligheten brukt opp. Jeg gikk ut med et foraktelig snøft.

Ute på gaten stod vi og ristet på hodet. Lo litt skjemt av opplevelsen. Jeg har sjeldent følt meg så inn i sjelen skitten og uanstendig som i det øyeblikket. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle reagere på å gå på strippeklubb i det hele tatt.

Opplevelsen var sjelesprengende, trykkende og trist: Pågående østeuropeiske jenter. Desperate unge menn som sikler på nakne kropper. Kriminelt klientell. Tyngende og desperat stemning. Med andre ord et gledesløst gledeshus.

Og moralen? Moralen er enkel: Don’t go there!

Idiotene

Etter å ha lest om Erasmuns fra Rotterdam har jeg blitt overbevist: Den folkelige danningen er en trussel mot sunn fornuft. Og videre er den farligste makten dumskap og dårskap. Jeg kunne ikke ha sagt det bedre selv.

Det er skummelt hvor mange kunnskapsløse og ureflekterte mennesker som tusler fritt rundt i samfunnet vårt. Dette er mennesker som støtter seg til ”livserfaring” og en obskøn definisjon av fornuft, samtidig som de tror på magiske krystaller, Märthas engler og drøye konspirasjonsteorier. De fremhever sin egen kvasivitenskap som sannhetsbærende og går imot etablerte syn.

For eksempel mener en del av disse menneskene at svinevaksinen er en konspirasjon. Det er like mange avarter av denne konspirasjonen som det er skeptikere. (For mer utfyllende informasjon les Christer Gulbrandsens blogg ).

Men det alle konspirasjonsteoriene har til felles er at de ser bort ifra at det er flere organ som ettersjekker og dobbeltsjekker at preparatene som sendes ut til sluttbrukeren holder det de lover. For å sikre kvaliteten er det enorme statlige, så vel som internasjonale og globale instanser som utfører kliniske tester på preparatene. Effekter måles og det sjekkes for bivirkninger. Fra en medisin utvikles til den kommer på markedet tar det mellom to til fem år. Og det settes ekstremt strenge krav til dokumentasjon. En medisin kommer ikke på markedet før det er sikkert at den er ufarlig, kartlagte bivirkninger og at den faktisk fungerer mot det den skal.

Alternativ medisin derimot trenger bare å dokumentere at den ikke er dødelig eller medfører varige mén. Derfor kan alternativ medisin bli sluppet på markedet uten testing eller dokumentasjon, og med bivirkninger som ikke ville ha blitt godkjent for et legemiddel. Dette kan være bivirkninger som lakserende effekt(Solhatt) eller dehydrering med mer. Dette er fordi alternativ medisin kommer under næringsmiddel, og ikke medisiner. Hadde det blitt stilt like strenge krav til dokumentasjon om virkning og bieffekter til alternativ medisin, hadde hyllene i butikker som selger slik medisin vært tomme.

Som den Irske komikerne Dara O’Briain sier: ”Vi har testet alternativ medisin! Vi har funnet ut hva som virker og kalt dette medisin, mens resten er en kopp te og en pose med Potpurri!”

Problemet er at den sunne fornuften og livserfaringen står høyere i kurs enn faktisk kunnskap. Hadde disse folkene satt seg ned og lest på WHO sine hjemmesider, gått på legemiddeltilsynets hjemmeside, eller lest seg opp på den offentlige dokumentasjonen som er tilgjengelig for alle medisinske produkter, så hadde de trolig ikke forkastet legemidler. Men menneskene som lider av den såkalte sunne fornuften vil like vel avvise godt dokumenterte funn ved å stemple disse som løgn og konspirasjon.

Det er spesielt ett punkt som er interessant når det gjelder alternativ behandling. Den er så magisk og spesielt at det ikke kan dokumenteres. Alternativ medisin blir i likhet med sine talsmenn nervøs og klarer ikke å levere resultater under press. Den alternative medisinen glimrer med sitt fravær når den skal granskes.

Talsmenn og overbeviste kan til tross for manglende dokumentasjon fortelle om noen som har blitt kurert, eller har en tante som er blitt healet. De kan fortelle konkrete historier hvor noen har blitt kurert av forkjølelse eller vond rygg med alternative medisiner. Hvor legene har feilet, har håndspåleggelse, omslag av urter og en kopp med te kurert lidelser som blir ansett som psykosomatiske. Det er merkelig at det er akkurat disse lidelsene som blir kurert.

Det er noe paradoksalt ved den alternativ medisin og forsvarere av den såkalte sunne fornuften. Dette er de samme menneskene som tror at skolemedisinen er en konspirasjon og bruker store summer på alternative behandlingsmetoder. De støtter en industri som selger sukkerpiller, te og utblandet vann som remedier mot alskens lidelser og sykdom. De omfavner og forsvarer innbitt en industri som på verdensbasis tjener milliarder av kroner på menneskers dårskap. Det er ingen tvil om at det er en stor konspirasjon på ferde. Det er dem selv som er konspiratørene mot den virkelige fornuften.

Harald Eias korstog mot den avskyelige samfunnsvitenskapen

Etter å ha sett de første programmene i Hjernevask  hadde håpet at Harald Eia skulle balansere de andre programmene i serien. Men i stede tegner det seg et helt annet mønster. Harald Eia er på et korstog for å bekjempe sitt gamle hovedfag, samfunnsvitenskapen. Retoriske grep hagler. Latterliggjøringen er sterkt til stede. Eia behersker propagandaens kunst godt.

Harald Eia går i strupen på Norske autoriteter. Og det er neppe tilfeldig. Eias forakt for autoriteter ligger helt oppe i dagen. Han legger samfunnsviternes syn til grunn først, før han finner forskere som kan bevise at den eller de forskerne han har satt opp til mannfall blir motbevist. Samfunnsforskerne får ikke presentere sine statistikker eller forskning, mens de opponerende forskerne får fritt presentere detaljerte resultater uten kritiske spørsmål. Både Pedersen og Hernes kan vise til vel så god forskning som de amerikanske og engelske forskerne. og hvorfor har ikke Eia intervjuet norske autoriteter på gener?

Eia tegner konfliktlinjer. Han setter arv opp mot miljø. Og han har gjort seg til talsmann for arv. Dette til tross for at denne måten å tenke på for lengst er pasé. Det er bare de mest ekstreme variantene som avviser det ene eller det andre.

Eia er et firkanhode. Han evner ikke å tenke i grått. For ham er alt svart og hvitt, og hvis det ikke kan plasseres i absolutte og avgrensede bokser, så er det heller ikke interessant å presentere. Det er mye god forskning på forholdet mellom genene våre og hvordan miljøet påvirker utviklingen av disse. Moderate forskere som tegner dynamiske forhold mellom arv og miljø, og som forklarer en gjensidig påvirkning i begge rettinger; samtidig.

For firkanhodet Eia er slik tenkning umulig. Det passer ikke i boksene hans. Dette er forskning som ikke kan brukes til å rettferdiggjøre hans korstog mot storkanonene i norsk samfunnsvitenskap. Og jeg tviler også på at de forskerne som blir brukt til å sable ned de norske forskerne er særlig fornøyd med å bli brukt som ammunisjon. Jeg håper ihvertfall det.

De adelige og kongelige har i århundrer begrunnet en gudegitt gave til å være overlegen andre på grunn av arv. Den Nazitiske ideologien rettferdiggjorde utryddelsen av andre folkeslag på grunn av arv. Det indiske samfunnet har en hel underklasse som er frarøvet alle muligheter til å bevege seg oppover i samfunnet fordi dette er bestemt av arv. Arv er en måte å tenke på som tradisjonelt har blitt misbrukt. Blir vi for lydhøre i forhold til bilogiske og genetiske argumenter, kan vi fort befinne oss i en situasjon der vi både symbolsk og faktisk steriliserer mennesker vitenskapen anser som genetisk mindreverdige.

Og til deg som sitter og rister på hodet over dette argumentet: Den siste av Romfolket som ble tvangssteriliset her i norge, ble sterilisert i 1972. Gener og arv har blitt brukt som rettferdiggjøring av forfølgelse og massedrap. Er det et slikt samfunn vi ønsker? Vi kan ikke tillate oss å bli fanget av genetisk absolutthet. Historien har vist oss at det kan gå fryktelig galt.

Men uansett hvordan man vrir og vender på det, argumenterer og diskuterer: Hvilke samfunn ville du ha valgt? Et samfunn der genene bestemmer hva du blir og hvor langt du kan komme? Eller et samfunn som mener at alle har like genetiske forutsettinger, man må bare legge miljøet til rette?

NSB Pariaklasse – En lidelseshistorie

I syv uker fremover skal jeg pendle fra Bergen til Voss. En tur som tar i overkant av en time hver vei med tog. Dette i seg selv er slitsomt, særlig når det tar meg 30 minutter til togstasjonen fra hvor jeg bor.

Men alt dette er i og for seg greit. Jeg har et månedskort og kan sover på toget.

I teorien.

På grunn av pendlerkortet får jeg ikke fast plass på regionaltoget som går Bergen-Oslo. Jeg må sette meg ned et sted og håpe på at setet ikke tilhører noen som har kjøpt billett med akkurat dette setenummer på.

Så når jeg ligger og sover søtt og drømmer om min lærergjerning, kan noen pirke brydd borti meg og fortelle med dels klandrende, dels unnskyldende stemme, at jeg sover i deres sete. Det eneste jeg kan gjøre er å mumle unnskyld og sjangle søvndrukken til et nytt sete. Hvor det samme kan skje ved neste stasjon. Uønsket og jaget vandrer pendlere fra sete til sete i håp om å få seg litt søvn.

Vandring til tross: Regionaltogene er en luksus som er pendlere sjeldent forunt. Lokaltogene som man vanligvis tar har ikke nummererte seter, men derimot seter som det er umulig å sove i. Seteryggen stopper et sted før skuldrene, og den er montert i en nitti graders vinkel. Dette betyr at man tipper fremover med kroppen når man har sovnet og toget senker farten, eller at man pådrar seg en stygg nakkeskade hvis man er uheldig og sovner sittende.

Eneste måten å få seg litt anstendig søvn på, er å legge seg over tre seter samtidig. Dette er ikke bare frekt og fjortisaktig. Det ser også umåtelig dumt ut.

Så sitter jeg og andre pendlere rett opp og ned, sløvet i blikket. Og bortover vognene kan man se hoder som dupper opp og ned, bare avbrutt når ryggraden hindrer hodet å legge seg på skulderen eller brystet. Innimellom blir hodeduppingen stanset av at kroppene blir slengt fremover når toget senker farten.

Når toget går inn i tunneler, noe det er mange av her på vestlandet, så blir trykket så høyt at det er like før trommehinnene blir rikosjettert ut av ørene dine. Dette fører til et artig skue med pendlere som gaper for å utligne trykket i øregangen. Og de som har klart å duppe av i perfekt balanse mellom hode, kropp og setet, får en ublid oppvåkning av at trommehinnene prøver å frigjøre seg fra øregangen.

Så til tross for at jeg kanskje er relativt opplagt når jeg stiger på NSBs kuvogner, så er jeg mørbanket og nærmest døv når jeg raver ut på skinnegangene på Voss stasjon. En perfekt begynnelse på en perfekt dag.

Så derfor: Kjære NSB. Kunne dere sette inn noen seter som er tilnærmet behagelige i lokaltogene? Eller i det minste gi oss i NSB pariaklasse et setenummer på regionaltogene?

Flippeti-flopp!

Jo da… så da var vi i gang med fjernstyringen av Thomas på Thomas sin Fanpage. Men ingen kom. Dette til tross for promotering og informasjonsarbeid i forkant.

I ettertid kan man si at det er tre hovedgrunner til at dette floppet som en skadeskutt kalkun:

  1. Utydelighet
  2. Endringer og mangel på kontinuitet
  3. Resurser

 
1. Utydelighet
Facebook gir deg mange muligheter. Alt for mange etter min mening. Det er en wall på fansiden og en wall på eventsiden. At dette blir to waller å forholde seg til blir vanskelig. Hvor skal fjernstyringen foregå? Hvor skal jeg skrive? Legitime spørsmål som jeg har svart på i selve eventen. Men det var ikke intuitivt, og teksten var nok trolig for lang for den virtuelle turboverdenen.

På grunn av at det ikke er et eventalternativ som heter fjernstyring, så satte jeg karakteristikken at det var ”Club/party”. Siden folk som fikk invitasjon kanskje har trodd at det er en invitasjon til en fest, og ikke en fjernstyring, så kan dette ha ført til at flere bare har ignorert invitasjonen på det grunnlaget.

En annen ufordring lå i å forklare hvordan dette skulle foregå. Hvordan skal dette gjøres, og være tydeligere og forenkle instruksjonen. Utfordringen ligger i det at dette ikke er en vanlig ting å gjøre, så derfor er det ikke lett for andre å forstå hvordan dette skal gjennomføres. Man kan være så tydelig som overhode mulig, men vi mangler en felles terminologi, og kan rett og slett ikke forklare dette på en god måte. Dette tror jeg vi kan løse med å bruke USP(Unique selling proposition) ved neste korsvei.

Jeg vurderer også at ved neste forsøk skal vi kalle det noe annet enn fjernstyring, og heller finne et ord som kan forklarer konseptet bedre, og skaper interesse.

2. Endringer og mangel på kontinuitet
Dette punktet er trolig et av de viktigste. På grunn av at en del av medlemmene på fansiden trodde at det var Thomas selv som stod bak, måtte vi endre navnet. Siden endring av navn på siden ikke er mulig, måtte vi opprette en ny side og flytte alt innholdet fra den gamle til den nye. Og det mens vi var midt oppe i promoteringen av fjernstyr Thomas eventen.

Jeg endret navnet fra ”Thomas Østerfeldt” til ”This Is Thomas Østerfeldt”. Å flytte medlemmene over fra den gamle pagen til den nye viste seg å være vanskelig. På grunn av dette gikk vi fra 68 medlemmer til 7. Dette til tross for mye informasjon og oppfordringer på den gamle pagen.

Dette betydde også at vi måtte opprette en ny event som refererte til den nye siden. Også her mistet vi de gamle påmeldte. Jeg har også en misstanke om at jeg i forvirringen glemte å gjøre godt nok rede for, og ta viktige grep, som kunne ha ført til at flere medlemmer fulgte etter. Blant annet å sende en direkte beskjed til medlemmene. Grunnen til at jeg glemte dette finner du i punktet nedenfor.

3. Resurser
Den siste er rett og slett mangel på resurser. Dette er ikke et sponset eller betalt prosjekt, og er derfor avhengig av dugnadsånd fra de involvertes side. Siden jeg ikke kunne stille på selve eventen og administrere den, ble det heller ikke noe trøkk på twitter og facebook når vi skulle sette i gang. Jeg fikk heller ingen til å vikariere for meg. Siden det manglet en administrator, ble det også vanskelig å gjennomføre selve eventen.

For det andre er tid en knapp ressurs. Jeg sendte e-post til ca 15-20 bloggere hvor jeg spurte om de var interessert i å hjelpe prosjektet, samt pressemeldinger som jeg ikke hadde tid til å følge opp. Dette kom i tillegg til promotering i sosiale medier.

Skulle dette ha fungert måtte jeg ha brukt mye mer tid på å gå direkte mot godt over hundre bloggere, fulgt opp pressemeldinger med telefoner og etablert flere virtuelle samarbeid. Tiden strakk rett og slett ikke til. Dugnadsarbeid er tungt.

En liten fartsdump
Det er med andre ord mye lærdom å hente her, men vi gir oss ikke! Dette er bare en mindre fartsdump mot vårt mål til å skape Norges første ufortjente kjendis. Så vi tar med oss det vi lærte denne gangen, og gjør det forhåpentligvis bedre neste gang. Så det er bare å følge med.

Linker:
Thomas Østenfeldt fanside på Facebook
Thomas på Twitter @ThisIsThomas

Hvordan skape en megakjendis?

Innføringen av realityserier skapte noen usannsynlige kjendiser. De ble kjendiser bare fordi de hadde vært på TV. De hadde ingen egenskaper, trening, karisma eller lignende som kunne rettferdiggjøre kjendisstatusen deres. Men likevel ble det forsøkt å sette disse inn i forskjellige roller i underholdningsbransjen. Noen klarte seg, slik som Gaute Grøtta Grav, mens de fleste landet hardere enn medieselskapene klarte å kaste penger etter dem. De var bare berømte fordi de var berømte. Realitystjernen så dagens lys.

Interessen for denne typen kjendiser er heldigvis dalende. Om man er med i en realityserie eller lignende i våre dager blir man ikke berømt lenger. Det har rett og slett gått inflasjon i hele realitystjerne-konseptet.

Det er derfor det nå åpner seg en helt ny arena for nye kjendiser som ikke fortjener kjendisstatusen. Sosiale medier-kjendiser er den nye ufortjente kjendisen.

Jeg skal derfor prøve å skape Norges første sosiale medier-kjendis. Ambisjonen er å launche Thomas Østenfeldt, alias @ThisIsThomas på twitter, ut fra sosiale medier og inn i kjendisverdenen. Prosjektet går rett og slett ut på å se hvor langt vi kan komme. Hvor går grensen, og er det mulig å skape en kjendis bare ut fra et ønske om det?

Allerede er fanpagen hans oppe og går på facebook, og han er en populær person på Twitter. Men vi må komme videre og lenger. Flere tilhengere trengs.

I den sammenheng søker vi samarbeidspartnere. Folk som kan være med å dytte Thomas ut av cyberspace og inn i bevisstheten til det norske folk som kjendis.

Noen som føler seg kallet eller synes at dette virker som et spennende prosjekt? Ta kontakt med meg på twitter (@fimreite), eller send en e-post på toger@fimreitekommuniserer.no

Thomas Østenfeldt fanside på Facebook
Thomas på Twitter @ThisIsThomas

Julenissen – En kommunistisk konspirasjon

Det er flere ting som tyder på at nissen er en reinspikka kommunist. For det første har han drapert den røde fane omkring sitt blekfete legeme. Han har langt hvitt skjegg, ikke ulikt Karl Marx, og han deler ut gaver uten noen form for materiell gjengjeldelse. Men det er visse handlinger som blir belønnet av kommunist-nissen.

Julenissen gir bare gaver til snille barn. Dette er barn som tilsynelatende utfører uselviske handlinger, og ukritisk følger det som foreldrene pålegger dem. Er barnet slemt får det ingenting. Under det å være slem inngår det når barnet  ikke viser hensyn til andre, det utfører handlinger som undergraver foreldrenes autoritet, eller gjør andre mennesker lei seg.

La oss ta en rask analyse: De slemme barna representerer kapitalister: De tenker kun på seg selv og sitt eget, uten hensyn til samfunnet for øvrig, og skader andre mennesker for egen vinnings skyld. Slemme barn undergraver også fellesskapet og autoritetene ved å ikke følge foreldrene eller pålagte solidariske spilleregler. Foreldrene er her symbol på den kommunistiske stat, som strengt men velmenende legger føringer for barna.

De snille barna gjør som foreldrene sier. Foreldrene, som er symbol på den kommunistiske stat og fellesskap, gir instruksjoner og føringer. Disse føringene blir fulgt av snille barn fordi de vet at det er til fellesskapets beste. De snilleste barna er de som tenker på fellesskapet og ser seg selv som et tannhjul i samfunnsmaskineriet.

Derfor er hele julegaveseansen uten tvil propaganda for å overbevise de egoistiske kapitalist-barna at de faktisk er slemme, og at Ayn Rand er full av dritt.

Planøkonomiske alver
Gratis gaver undergraver også forbrukersamfunnet. De gratisarbeidende alvene som tilvirker gavene inngår ikke i en sunn markedsøkonomisk modell. Alvene får ingen lønn, men må jobbe i sweat-shops uten annen betaling enn tak over hodet og en matbeta. De yter etter evne, og får etter behov.

Gavene som de tilvirker trenger heller ingen underleverandører, og siden det ikke er grosister og andre mellomledd involvert, betyr dette at ingen kan kjøpe opp disse gavene for å tjene penger på dem. Til og med logistikksystemet hindrer sysselsetting og den frie markedstanken: Nissen leverer gavene selv.

Siden hele kjeden er kostnadsfri, og ingen tjener penger på dette, undergraver nissens system all kapitalistisk og liberalistisk tankegang. Dette betyr at bedrifter ikke klare å konkurrere med nissen, og de bukker under. Nok en spiker i kisten levert av den kommunistiske verdenskonspirasjonen.

The Coca-Cola company
Og for å gjøre saken verre: Nissen og den kommunistiske verdenskonspirasjonens viktigste redskap er The Coca-Cola company. Det er heller ingen tilfeldighet at samme året (1886) The Coca-Cola company ble opprettet er det samme som da Karl Marx ga ut artikkelen Kapital: En kritisk analyse av den kapitalistiske produksjonen. Og det tre år etter sin død. Og ja: Det er Coca-Cola som eier rettighetene til julenissen. I det minste er det det vi skal tro.

Nissen og  the Coca-Cola company kan uhemmet spre sin kommunistiske propaganda under beskyttelse av det selvsame systemet som de iherdig undergraver. I tillegg har de laget en brus som er så velsmakende, at forbrukeren holder seg til dette ene produktet. Noe som undergraver det frie markedet ved at ingen prøver nye brusmerker.

Coca-Cola og julenissen tar med andre ord sikte på et verdensomspennende monopol. Og et monopol er i følge Marxs og Engels kapitalismens iboende mekanisme til selvødeleggelse. Og når kappitalismen imploderer vil kommunismen vokse frem som en naturlig reaksjon på kapitalismens utilstrekkeligheter. Godt hjulpet av Nissen og The Coca-Cola Company.

Er du enda ikke overbevist? Da bør du merke deg hvilken farge du finner i Coca-Colas logo.

Det store hjertet

Da jeg gikk på ungdomsskolen var det en del som allerede da begynte å eksperimentere med rusmidler. Noen lot det være med en smak, andre gjorde det til en livsstil. De som gjorde det sistnevnte begynte alle som en på hardere stoff etter hvert. Da de fylte sytten var mange allerede blandingsmissbrukere: Piller, alkohol, dop og hva enn de kunne ruse seg på.

Men så skjedde det noe. Kommunen oppdaget plutselig at de hadde et rusmiljø. Og dette var i en kommune hvor noe slikt nærmest var utenkelig. Men da realitetene til slutt seig inn i kommunestyret, ble det ansatt en helsearbeider med erfaring med ungdom og rus. Hennes metoder var kontroversielle. Hun tok tak i problemet og mer eller mindre satte seg på ungdommen som var rammet.

Blant annet tok hun en av ungdommene med seg hjem, og sørget for å avruse ham. I flere døgn tørket hun oppkast mens ungdommen svettet giften ut av kroppen. Hun fulgte ham tett opp. Og det gjorde hun med dem alle. Hun børstet skitten av dem, og klarte det foreldrene og skole ikke hadde klart: Hun fikk dem sakte men sikkert tilbake til samfunnet igjen.

Og hun gjorde en god jobb. Disse ungdommene trengte henne. De trengte en person som ikke bare anså dem som en åtte-til-fire jobb, men som var tilgjengelig til alle døgnets tider. En person som nådeløst invaderte livene deres og fikk dem bort fra miljøet de vanket i. En som tok tak i problemene og stilte krav. Samtidig sørget hun for at disse fortapte unge mennene fikk tilbake troen på seg selv. Det var håp.

Jeg skulle ønske at dette var en historie som endte godt. Men det gjør den ikke. Hun og tre av ungdommene hun jobbet med å få rusfrie var på vei tilbake fra en aktivitet da ulykken skjedde. De kolliderte med en møtende bil. Selv om alle fire overlevde, og ungdommen kom unna med mindre skader, stod det svært dårlig til med helsearbeideren. Hun måtte legges inn på Haukeland.

Da hun kom hjem måtte hun etter hvert kjøpe dop fra de samme ungdommene hun tidligere hadde prøvd å redde. Hun var blitt avhengig av smertestillende tabletter på grunn av smerter og et langvarig sykehusopphold.

Noen av de hun hadde forsøkt å få ut av ulykka vandret nok en gang tilbake til ulvene. Sakte men sikkert ble de lullet inn i rusens giftige barm.

Men arbeidet hennes bar frukter. Flere av ungdommene hun hjalp på fote er i dag voksne, rusfrie og lever normale liv. De har tatt seg utdanning og har fått seg anstendige jobber. Og det var hennes innsats og hennes oppriktige måte å bry seg om guttungene som var utslagsgivende.

Det er sjelden det er systemer som redder mennesker fra seg selv. De kan i beste fall legge til rette. Det er til syvende og sist mennesker som hjelper mennesker. Og det er de som våger å involvere seg som vil gjøre en forskjell.

Se hvordan du kan gjøre en forskjell for ungdom som har det vanskelig: www.denene.no

Ofret på medias alter

Lommemannfeberen herjer vilt i alle landets medier. Og spesielt de bergenske. Dette til tross for laber interesse fra leserne.

Det som kanskje er mest interessant er nye takter fra media. De har blitt mer pågående og intense i sin iver etter å formidle pikante detaljer. Medias behov for å sjokkere får fult utløp. Når reportere og journalister får muligheten til å gjengi overgrepene som er begått, er det ikke en eneste journalistøye som er tørt.

Og slik har de selv blitt overgripere i sin jakt etter pikante detaljer og sjokk-oppslag.

Overgripes på nytt 
I vitneboksen sitter en 17 år gammel gutt hvis historie om et overgrep blir til offentlig forlystelse. Det opprinnelige overgrepet var brutalt. For hans del burde nok ikke denne saken blitt oppklart. Særlig ikke med tanke på konsekvensene dette har fått for ham.

I prosessen med å dømme en serieovergriper blottstilles en 17 år gammel gutt for hele nasjonen. Han har ikke bedt om å bli overgrepet, han har ikke bedt om å vitne, og han har heller ikke bedt om å bli sitert i riksmedia. Men like vel skjer alt dette med ham.

Alle klassekameratene og alle i lokalsamfunnet hans vet hvem han er. Alle hans muligheter for å kunne legge bak seg det som skjedde på det offentlige badet for syv år siden er borte. I stede blir han selv, hans foreldre og nære, tilskuer til sitt eget overgrep gjennom media. Hvilke konsekvenser dette har for gutten er uvisst. Men hvis han klarer seg, er det ikke lommemannen eller medias gevinst.

Ondskapens ansikt
Ondskapen har fått et ansikt og et navn. Dette er Erik Andersen. Saken mot ham er alvorlig, og han har alt innrømt skyld. Han er ondskapen som lurer i folkedypet. Alle foreldres angst og redsel. Han er en overgriper.

Men i vår iver etter å straffe ham, så glemmer media at han har barn, venner og familie som ikke fortjener å bli straffet. Men straffet blir de.

Det sjokkerende i denne saken er at en overgriper kan herje i flere år uten å bli tatt. Omfanget av saken er enda mer sjokkerende. Men det mest sjokkerende er medias lyst til å gjøre saken verre for de som er innblandet.

Hvis det bare var lommemannen som hadde lidd under mediasirkuset så hadde det ikke vært noe problem, utover brudd på en del grunnleggende rettsprinsipper. Gapestokken er en gammel avstraffingsmetode. Men å sette alle ofrene og lommemannens nærmeste i den samme gapestokken er svært kritikkverdig. Det er faktisk uetisk.

Medias intensjoner er svært uklare i denne saken. At de går langt utover det å opplyse er hevet over enhver tvil. Og med tanke på at opinionen er lunken til saken, så kan det ikke være salgs- eller seertall som driver den fremover. Lommemannsaken har ingen funksjon utover å være sosialpornografi. Et begrep som ikke burde blitt brukt for å karakterisere dekningen av en overgrepssak.

Vårt rettsystem sitt monopol på å straffe har fått konkurranse med en justis som er blindere enn justitia. Media straffer alle som har eller er vært borti saken, om de er aldri så uskyldige. Aller hardest straffer media dem som har lidd mest: ofrene. Og det uten noen åpenbare motiver.

En bonde flytter til byen

Da jeg var 19 ble jeg brått revet bort fra en liten kommune med 1.600 innbyggere. På nuten vi hadde bygd huset vårt på, kunne vi speidet over gården og mine besteforeldres hus. Skulle vi smugkikke på naboen, måtte dette skje med kikkert.

På den lille grendaskulen gikk 1. til 3. klasse sammen. Det samme gjaldt også for 4. – 6. . I hver klasse var det ti elever. På skolen 20 elever totalt. Alle var kjærester med hverandre, og alle var mer eller mindre i slekt. Det var gjengs hvem som skulle gifte seg med hvem når de ble store. Det hele ble avtalt ut fra hvem som hadde sterkest pappa og lik sosial stand.

Om det var noe i dette fikk vi aldri vite. Systemet falt sammen. Grendaskulen ble nedlagt, og vi kom inn i større klasser. Og vi ble re-sosialisert. Nye folk, nye regler. Slag i slag gjennom ungdomskulen og Allmenne og Administrative Fag.

Men da jeg var nitten ble jeg ført ut i den store verden om bord på en av marinens fregatter. Og det var her jeg fant kjærligheten. Ikke om bord, men en dame i land. Hun var 28, bodde i egen leilighet og fôrte meg med mat da jeg var i sulten. Hun fikk mye pes av sine venner fordi hun hadde funnet seg en liten gakk-gakk. Men hun klagde ikke. Ikke når jeg hørte på i alle fall.

Da jeg gikk i land for siste gang hadde jeg for lengst mistet interessen for den gamle damen. Bergen lå for mine føtter, og etter noen krumspring satte jeg mine sjøbein på Universitetet i Bergen.

Jeg var flink til å være student, men aldri særlig god til å studere. Pengene fra Satans Lånekasse strømmet like vel inn på konto. Og like fort som de kom, så forsvant de. Det samme gjaldt romansene: Det ble hyppig frekventering på utesteder og klubber. Det var også nødvendig med en liten bijobb og små mikrolån fra heimen for å spe på festingen.

Men så. Så var de en høy dame som plutselig feide meg av over ende. Selv om det hele minnet om Erlend Loes “Tatt av kvinnen“, så satt jeg der og var samboer i en leilighet midt i Bergen. Ikke ante jeg hvordan jeg kom dit, eller hva jeg gjorde med dette kvinnemennesket. Men slutt tok det.

Og jeg er her ved enden av historien. Det var rett etter dette bruddet jeg traff min elskede, kjæreste Sunniva. En leilighet og to katter senere bor vi fortsatt sammen. Om vi er lykkelige hele tiden kan vel diskuteres, men vi har det bra sammen. Det er vel sånn det skal være.

Og moralen? Det er flere moraler her: Det går bra til slutt. Kjærligheten vil finne deg. Gode ting skjer for den som venter, og så videre. Men hadde vi ikke hatt skoler for alle, hadde jeg vært gardbruker i ytre Sogn den dag i dag. Hadde det ikke vært for Hans Majestets Kongelige marine hadde jeg ikke satt mine bein i Bergen. Og hadde det ikke vært for universitet og lånekassen hadde jeg ikke bodd med min kjæreste Sunniva. Etter all sannsynlighet hadde jeg vært gift med en sambygding som ganske sikkert hadde vært tremenningen min.

Så derfor føler jeg at både kjærligheten og jeg har mye å takke velferdsstaten for.  

Takk!

(Men ikke la det gå deg til hodet, velferdsstaten, for det er jævlig mye jeg vil klage på også!)

En barbeint guide til Twitter

Det siste halve året har jeg blitt bitt av Twitter-basillen. Jeg digger det! Det er som en åpen informasjonskanal inn i flere verdener jeg ikke hadde tilgang til før. Jeg følger mennesker jeg synes et interessante, og de fleste av dem følger meg.

Forfattere, bloggere, mediefolk, gründere, helsearbeidere, lærere, kjendiser, it-folk. Alle som en er de engasjerte mennesker som er verdt å bruke de fem sekundene det tar å lese en kvitring – det er det heter når du legger noe ut på twitter.

Det jeg liker med Twitter er at det er back to basic. Den er 100 % tekstbasert. Ingen fancy applikasjoner eller urolige reklamer som gir deg epileptisk anfall. Det er som den gode gamle tickeren. Rein tekst som flyter ut i verdensveven fra mange ivrige fingrer.

Jeg har i denne bloggposten tatt for meg tre faktorer som jeg mener er viktig for en som skal kvitre.

1.  Grunnleggende – Altså basics. Det du trenger å vite om Twitter
1. Sosial interaksjon – Twitter er et sosialt forum, hvor du forholder seg til andre mennesker
3. Hvordan komme i gang – En steg for steg veiledning til hvordan lykkes på Twitter

Hvis du trenger mer utfyllende informasjon, eller du mangler noe i denne guiden, så se @plosiv sin geniale guide «Ny på Twitter«. Den er vel verdt en gjennomlesning eller tre!

The basics!

Skriv hva du måtte ønske, så lenge det er under 140 tegn med mellomrom. Det er ganske utfordrende og gøy. Det lærer deg å være økonomisk med ordene. Jeg vil påstå at jeg personlig har blitt flinkere å fatte meg presis og i korthet etter at jeg begynte med tvitring.

Å følge eller bli fulgt
På Twitter kan du følge hvem det måtte være. Du behøver ikke godkjenning for å følge noen. Twitter er ekstremt åpent og offentlig. Men du velger heller ikke dine followers, eller de som ønsker å følge deg. De velger deg. Så selv om du følger en person, vil ikke nødvendigvis vedkommende følge deg tilbake; eller vica verca.

@brukernavn
Du har de som følger og de som blir fulgt. De som velger å ikke følge deg, ser heller ikke hva du skriver. Hvis du vil si noe til en annen person, må du sende en såkalt mention. En mention er brukernavnet med en @ foran.

Eksempelvis så er mitt brukernavn Fimreite. Setter du en @ foran, blir det @fimreite. Da ser jeg beskjeden du sender selv om jeg ikke følger deg. Det er også nødvendig å bruke mention når du snakker direkte til en person eller du har en samtale på gang.

Hashtags #
Hashtags er rett og slett en måte å merke kvitringen din på slik at du og andre kan følge et tema lettere. Dette gjør du med å sette hashtag (#) foran et ord. Grunnen til at hashtags er praktisk, er at den gjør det lett å føle et tema eller emne. Setter du en Hashtag foran et ord, slik som #tulling eller #grønnskolling behøver ikke noen å følge deg for å se hva du har kvitret. Det er bare å søke ordet som er hashtaget, og du får opp alle som har kvitret med denne hastagen i kvittringen sin.

Publisere linker på Twitter
Eneste innholdet du kan publisere på Twitter er linker. Du kan derfor linke bilder, artikler, bloggposts med mer. Men mange linker er over 140 tegn, og dette gir utfordringer.

Eller ikke…

Løsningen er å gå inn på linkeforkortere, slik som bit.ly eller tinyurl.com. Dette er tjenester som korter ned de lange linkene dine, slik at du får plass til dem i kvitringen din.

RT = Re-tweet
Er når noen gjengir en annens kvitring. Det er aldri god kutyme å stjele andres uttalelser, heller ikke på Twitter. Så hvis noen sier noe bra, og du ønsker å sende dette videre, setter du RT + brukernavnet på vedkommende som er twittens rette far(eller mor).  Hvis jeg sier noe lurt, og du har lyst til å sende dette videre, så blir det RT @fimreite bla-bla-bla.

Twitter har også en innebygget versjon av dette, men det er ikke alle som velger å bruke denne fordi den som får sin tvitring videresendt må sjekke dette selv under menyen. Manuell metode får man opp at noen har RTet deg i mentions.

Lister
Lister er en god måte å organisere folk i kategori. I skrivende stund følger jeg over 800 mennesker, og da er man nødt til å sortere etter interesse og tema. For eksempel etter yrke, alder, geografisk område, interesser.  Alle slags kategorier som måtte passe ditt hode best.

Sosial interaksjon

Selv om det er noen som har gjort det til sin karriere å være profesjonelle rævhål på Twitter, er de fleste som er ute i twittersfæren ute etter å utveksle informasjon, lære ting, være sosial eller dele. Deling er et viktig prinsipp. Jeg opplever kvitrere som ekstremt hjelpsomme, og som stiller opp med informasjon hvis de kan. Jeg har fått ekstremt mye hjelp fra folk i twitersfæren. Praktiske løsninger, så vel som svar på teoretiske spørmål.

Twitter er i prinsippet det samme som å ta en megafon, stille seg i midten av en stor folkemasse og proklamere hva du spiste til middag. De fleste kvitrerene har ekshibisjonistiske trekk, og skarpe twitteralbuer, så her må man kreve sin rett.

Men gjør dette uten å være ufin! Som alle sosiale systemer gjelder folkeskikk og god oppførsel. Det kan være lurt å lytte i begynnelsen. Se hva andre gjør, lese de kulturelle kodene, sjargongen osv. Hva som er twitterkoscher og hva er ikke twitterkoscher.

Etter hvert som du henger på Twitter vil du etter hvert få relasjoner med andre mennesker. Kanskje du til og med får nye venner? Til slutt ender du nok opp på twitterfestivalene og twitterpils sammen med de du kvitrer med, så husk å være ærlig og høflig. Hvis du er uærlig eller later som om du er noen du ikke er, så vil du til slutt møter deg selv i døren.

Store deler av samtalene som foregår på Twitter er såkalt småprat. Shit-chat om været, morsomme ord eller  tanker. Det kan være lurt å henge med på de samtalene som interesserer deg, selv om de i noen tilfeller kan virke meningsløse.

Som i det virkelige liv er småprat til for å oppnå sosial tilhørighet og vise hvem man er. Det samme går for twittersfæren. Mange kvitrere er ute etter en eller form for bekeftelse, og måten å gi dem dette på er selvfølgelig å sende dem et svar. Tada! Du bygger relasjon med noen.

Twitter er personlig, og det er ekte mennesker du har med å gjøre. Vær deg selv, vær ærlig, og ha det gøy.

Hvordan komme i gang:

1. Opprett en konto.
Et brukernavn og legg ut et bilde. Helst et av deg selv. Dette gir de som følger deg et ansikt å forholde seg til. Personlig har jeg ikke sans for morsomme bilder eller lignende, men det kan også være en måte å bygge identitet på.

2. Finn noen å følge
Finn folk du synes er interessante og følg dem!
Du kan følge politikere, forfattere, kjendiser og andre  på Twitter. Du søker dem opp i «find people» feltet.

Finn folk du kjenner og følg dem! Disse har du allerede en relasjon til, og er ofte mer enn villig å sette deg i gang og anbefale deg til sine followers. Hvis du ikke kjenner noen i twitter er det bare å spørre om hjelp. Du kan for eksempel legge meg til. Jeg har som policy å følge alle som følger meg. Hvis noen synes jeg er verdt å følge, så mener jeg det samme om dem.

De veloppdratte kvitrerene(de som er på twitter), ønsker som oftest å følge deg tilbake. Men vær oppmerksom på at politikere og kjendiser, eller mennesker med mange followers, ikke alltid ønsker å følge deg tilbake. Dette er fordi det lett kan bli for mye informasjon, og at alle slags tullinger sender dem en mention(brukernavn med @ foran) Selv om de følger dette, er det ut av pur høflighet.

3. Start samtaler!
Twitter handler i stor grad om samtaler og meningsutvekslinger. Følg med på hva de du følger sier, og svar dem. Det er vanlig høflighet å svare folk når de spør deg om noe, og det samme gjelder også på Twitter. Hvis noen nevner deg eller hjelper deg, si takk. Det koster så lite, og det langt under de 140 tegnene du har til rådighet.

Det er svært begrensende å klare å svare utfyllende på 140 tegn, men dette er noe av sjarmen med Twitter.

Å referer andre med en RT (Re-tweet) er også en god måte å få andre til å følge deg. Du viser interesse for det andre kvitere har å si, og du viser også hva du interesserer deg for.

Finn noen temaer du liker. Søk dem frem,ved for eksempel finne en hashtag(#) du liker. Populære hashtags i Norge finner du på hashtags.no. Dette er et nettsted som viser hva som blir hashtaget mest om i norge, og kan hjelpe deg å navigere på Twitter også.

Finner du et tema du liker, finner du også mennesker du liker. Og mennesker du liker å følge, følger som oftest andre mennesker du liker. Med andre ord bør du følge de menneskene du liker. Men ha i bakhodet at du ikke bør følge så alt for mange, rett og slett fordi det lett kan bli for mye informasjon.

Så er det bare å sette i gang og bli hekta på Twitter!

fem tommelfingerregler for Twitter
Vær høflig
Vær ærlig
Vær åpen
Vær engasjert
Vær tålmodig

Døde menn i Kongo

I mørkeste Kongo, Afrikas hjerte, har nå historien fått en ironisk vri:  Det er de innfødte som begår urettheter mot nordmenn, og ikke omvendt.

Kongo 1885: Kong Leopold II av Belgia ønsker tilgang til dyrebare råvarer. For å oppnå dette klekker han ut en plan som i korte trekk går ut på å opprette en frihandelsstat hvor afrikanere og europeere skal handle sammen som likemenn. En stat som skal være en motsats til andre kolonier som er blitt fordelt mellom de europeiske stormaktene.

Kong Leopolds idé er en filantropisk idé; et frihandelseksperiment som vinner gehør hos andre europeiske kolonimakter. Resultatet er at i Kong Leopold II får en stor bit av Afrika som sin private tumlekasse. Fristaten Kongo ser dagens lys.

Men fristaten Kongo blit alt annet enn ideen som fødte den. Frostaten Kongo blir til Afrikas mest brutale kolloni, hvor overgrep, tortur, bortføringer og lemlesting blir sentrale administrative verktøy. Verktøy som har som eneste hensikt å hente ut elfenben og gummi til vesten.

I prosessen med å vinne ut råvarene blir landsbyer omgjort til konsentrasjonsleirer, og de innfødte blir internert som slaver i et føydalt system under handelsselskapene. På 25 blir Kongos befolkning halvert. Og sentralt i disse prosessene finner vi 200-300 unge, norske menn.

Den norske bistanden bestod i å hjelpe Leopolds menn til å komme seg opp elvene. Disse var sentrale i å frakte råvarer ut av landet, og Leopolds innflytelse lenger inn i Kongo.

Men det var ikke bare dyktig norsk sjømannskap som var etterspurt kompetanse i fristaten. På grunn av løsrivelsesprosessen fra Sverige, var det på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet et overskudd på offiserer i Norge. Dette førte til at cirka 50 nordmenn tjente som offiserer i Leopolds private hær. Om nordmennene var med på selve drepingen og avhakkingen av hender er uvisst, men historiske kilder går langt i å foreslå at de ga ordren.

Den moderne eventyreren
Moland og French er en moderne variant av de norske offiserene som reiste ut i kong Leopolds tjeneste: De begge har erfaring fra det militære, om enn svært kortvarig, og de leier seg selv og sin militære kompetanse ut for penger. Og det er vel heller ikke til å skyve under stol at spenning og eventyr tiltrekker unge misstilpasse menn, som ikke finner sin plass her hjemme.

Veien til dette ligger åpen for eventyrere som Moland og French fordi ingen av institusjonene som skal beskytte og gi likhet for loven fungerer i Kongo. Politi og myndigheter er gjennomsyret av korrupsjon, og er ute av stand til å ivareta grunnleggende rettigheter for landets borgere. Institusjonene i Kongo kan sammenlignes med den italienske mafiaen, enn det vi forbinder med politi.

Dette kommet også tydelig frem i Moland og French-saken: Vi blir gjennom media vitne til en parodi av en rettssak, hvor rettferdighet og grunnleggende rettsprinsipper nærmest er totalt fraværende.

Korrupsjonen tro
Det er tvilsomt om militærtribunalet er klar over den lange tradisjonen de to nordmennene holder i hevd. Det tribunalet trolig er mest opptatt av er hvor mye penger de kan putte i egen lomme. Derfor er det er tvilsomt at Moland og French blir henrettet. De må etter all sannsynlighet betale det de kan til korrupte kongolesiske tjenestemenn. Dette er et system som er finjustert til å melke den siste dollaren ut av de som er uheldig nok til å peke seg selv ut som passende offer.

Alle skal ha sin del av kaken: Dommere, tjenestemenn og vakter. Den døde sjåførens pårørende vil trolig heller aldri se noe til erstatningen som er tilkjent dem. Dette fordi pengene på mystisk vis vil forsvinne på veien. Til slutt, når det ikke er mer å hente fra Moland og French, må de i verste fall sone noen symbolske år. Men etter all sannsynlighet blir de deportert tilbake til Norge på statens regning.

Siden Moland og French tydeligvis ikke forstår hvordan det kongolesiske utnyttelsessystemet virker, kan det se ut som om de blir i Kongo en stund til. Men til slutt blir de fleste misstilpassede unge menn tuktet av korrupsjonen til å innse hva som skal til for å kjøper dem frihet, og de kan bestikke seg hjem igjen.

Kong Leopolds terrorregime var et system hvis mål var å tappe Kongos ressurser på bekostning av de innfødte. Så det er kanskje ironisk at grunnleggende beskyttelse og rettsikkerhet er like fraværende for Moland og French, som den var for kongoleserne under norske offiserer.

Om Leopolds Nordmenn
http://www.klassekampen.no/30401/article/item/null
http://www.frittogvilt.no/kongeligslaveleir/innledning.htm
http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/article1752351.ece

Den evige norske fattigdommen

Å bekjempe den Norske fattigdommen er det samme som å hoppe etter Wirkola. Samme hvor mye penger som pøses inn i fattigdomsbekjempelsen, vil det alltid være noen som har mindre penger enn andre. Grunnen er enkel: I Norge har vi ikke absolutt fattige, men relativt fattige.

De absolutt fattige mangler alt av grunnleggende behov. Mat, klær, og ofte tak over hodet. I tillegg har de ikke muligheten til å oppnå noe av dette i uoverskuelig fremtid. Slike fattige finner vi i slummer rundt om i verden under uverdige forhold. Hver dag er en kamp for å overleve.

Denne fattigdommen står i grell kontrast til fattigdommen vi ser i Norge. Dette er fordi vi har en relativ fattigdom. Takket være en aktiv og tilstedeværende velferdsstat får de som faller utenfor mat, klær og husly, samt utbetalt en fast sum i måneden. Hvis det er nødvendig, tar det offentlige over og styrer økonomien for de som av forskjellige grunner ikke makter dette selv. Dette, kombinert med et høyt lønnsnivå og liten forskjell i lønnsutbetalinger, fører til at vi ikke har absolutt fattige i Norge.

Den typen fattigdom som vi har her til lands er en relativ fattigdom. Dette er fattige som har tilgang på penger, husly, mat og klær. Grunnen til at de opplever seg selv som fattige, og at andre betrakter dem som dette, er at de har mindre enn de andre i samfunnet. Det har ganske enkelt med hvem vi sammenligner oss med. Og i et samfunn hvor forbruk er viktig for å vise at man er vellykket, skal det lite til før man føler seg fattig.

Den relative fattigdommen bør tas på alvor. Frustrasjonen over å ikke ha råd eller muligheten til å gjøre det samme som dine like er et sosialt problem. I et samfunn der selvrealisering settes så høyt som i vårt, er det frustrerende å ikke være i stand til å vise dette med aktiviteter eller merkevarer. Å falle utenfor flokken er en av de største krisene flokkdyret mennesket kan oppleve.

Samme hvem som tar på seg å løse fattigdomsproblematikken i Norge, er det dømt til å misslykkes. Å få bukt med den relative fattigdommen er en umulig oppgave. Hvis en gruppe fattige blir løftet ut av uføret, vil en annen gruppe automatisk falle bak og bli de nye fattige. Dette fører til at samme hvor mye vi jobber med fattigdom, og samme hvor mye ressurser vi bruker på bekjempelsen av denne, vil det alltid være noen som er fattige. Selv om vi alltid bør jobbe for at ingen faller utenfor samfunnet, vil det alltid være noen som har mindre råd enn andre. Så neste gang noen lover å bekjempe fattigdommen i Norge, bør de også vite at dette er et løfte som umulig kan holdes.

The rise and fall of a salesman

Den pompøse og norske overskriften til tross: Jeg har en broken fortid som selger. Og som selger likte jeg ikke meg selv noe særlig. Jeg sleit meg gjennom dagen på inngående salg og pushet telekomprodukter til det private markedet.

Da jeg jobbet for en av landets største telekombedrift – noe jeg gjorde i ca. et halvt år – fikk jeg etter fire måneder en grunnleggende åpenbaring som snudde opp/ned på hvordan jeg så på bedriften. Det var en opplevelse som tvang meg til å endret måte jeg behandlet de som ringte inn på – og som førte til at  jeg sluttet.

Åpenbaringen kom i kjølvannet av et motiveringskurs. Beskjeden på kurset var klar og tydelig: ”Husk at kunden er i kjøpsmodus når han ringer inn til deg. Derfor skal du alltid selge opp” og ”Vi tjener ikke penger på tradisjonelle abonnement, så du skal selge mest mulig ekstratjenester” etc. etc. Vi lærte å manipulere gamle tanter og gotroende mennesker.

Det som var rått parti når det gjaldt hele denne affæren, var at det var inngående salg. De fleste som ringte inn til meg anså meg som en rådgiver, ikke som selger. Dette kombinert med at jeg hadde teknikkene inne, førte til at jeg i bedriftens navn lurte gamle tanter til å kjøpe tjenester de ikke trengte. Intetanende mennesker som ringte inn for å få råd angående kompliserte telekomløsninger endte opp med å kjøpe tjenester de overhode ikke trengte.

I rettferdighetens navn bør det nevnes at det er ikke bare telekombedrifter som tvinger sine ansatte til å selge, og lurer sine kunder til å kjøpe mer enn de trenger.

DnBnor er en slik bedrift. Kundebehandlerne får dollartegn i øynene hvis du vil sette inn en større sum. Da jeg studerte fikk jeg utbetalt stipendet mitt seint, noe som førte til at jeg satte førti tusen inn på konto. Kundekonsulenten i DnBnor ble ekstremt insisterende og la ivrig ut om hvor bra det var å spare penger ved å investere i lyssky fond innen genteknologi og firma som i dag er svarteliste av oljefondet. Da jeg fortvilt prøvde å fortelle kundekonsulenten at jeg trengte de pengene for å betale husleie og utgifter jeg skyldte, ble dette møtt med en hardnakket økonomisk argumentasjon, og at jeg måtte tenke på fremtiden.

Til slutt tok jeg imot informasjon og fikk servert et surt ”men da kommer du ikke tilbake” da jeg sa at jeg måtte tenke på det. Og det stemte: Jeg kom aldri tilbake. Dette var en av mange herndelser som førte til at  jeg sa opp alle kontoene mine med DnBnor og valgte en annen bank.

Til DnBnors forsvar så er alle bankene sine kundekonsulenter blitt hardcore selgere. Kundekonsulent i bank er blitt et begrep som er blottet for ordets opprinnelige mening.

Salg finner du over alt. Det er nittitallets amerikanske konfliktfilosofi som råder. Og hovedtanken er at det er en krig mellom selger og kjøper. Som selger skal du tvinge en potensiell kunde i kne med sleipe salgstriks. Mersalg, mersalg mersalg er mantraen. Og dette er en mentalitet som gjennomsyrer nærmest alle relasjoner hvor det er salg involvert.

Å velge en slik salgsstrategi i en bedrift er i mitt hode kontraproduktivt. Bedriften er tjent med å gi god sørvis og holde kunden fornøyd. Og dette oppnår ikke bedriften ved at kunden hele tiden opplever at han eller henne blir lurt hver gang de tar kontakt med kundeservice eller skal kjøpe en vare eller tjeneste.

Hvorfor ønsker bedrifter å lure kundene sine til å kjøpe dyrest og mest mulig, når det beste på lang sikt hadde vært å gi god veiledning og råd? Og er det bra at salgsavdelingen i en bedrift får anledning til å ødelegger omdømmet til bedriften de skal tjene? 

Dette er de foretningsmessige aspektet ved det hele. Men det viktigste er like fult det etisk. Er det virkelig slik vi ønsker å behandle hverandre? Å lure andre mennesker? Å være på vakt hele tiden mot at folk vil selge på deg mer enn du trenger? Se seg over skuldrene og være forbredt på å bli lurt?

Jeg klarte ikke å være selger lenger. Jeg kom hjem hver dag og følte at jeg var i en etisk klemme. De handlingene jeg gjorde i løpet av en arbeidsdag kunne jeg ikke stå inne for. Derfor sluttet jeg. For meg er det umulig å gå på akkord med  meg selv og mine egne verdier. Og  jeg har vanskeligheter med å forestille meg at andre selgere klarer å se folk inn i øynene og med fast stemme si stolt: Jeg er kundekonsulent!

Odøren av informasjonsarbeid

Jeg jobber til daglig med mitt lille firma Fimreite Kommuniserer. Her tar jeg på meg små og store oppdrag for bedrifter innen kommunikasjon. En av oppgavene mine er å skrive pressemeldinger og jobbe disse inn i media. Det som forundrer meg er hvordan noen journalister behandler meg som om jeg lukter vondt når jeg tar kontakt med dem i embeds medfør.

Et eksempel: En bedrift jeg representer trengte flere ansatte med en spesiell type utdanning. Denne utdanningen eksisterte ikke i Norge, så bedriften tok kontakt med en skole og fikk opprettet en linje med dette faget. Når dette var unnagjort, trengte de å formidle linjen til potensielle søkere. De tok kontakt med meg for å hjelpe dem å jobbe saken inn i media.

Dette er en bransje som var hardt rammet av nedgangstider. Mange mennesker var berørte i form av oppsigelser og permitteringer. Derfor mente bedriften at dette måtte være en viktig sak å få formiddlet til samfunnet. De fleste mediene tok vel i mot meg, og var enig i at dette var en viktig sak. Det var også flere som publiserte pressemeldingen jeg hadde skrevet i sin helhet.

Men så tok jeg kontakt med mediet som er regionens største, og det var som å treffe en mur av avvisning. Nå er det ikke jeg som bestemmer hva redaksjonen skal skrive, men man behøver ikke å behandle andre uhøflig. Jeg har full forståelse for at det må foretas en redaksjonell avgjørelse, og at det i mange tilfeller kommer opp saker som er viktigere enn bedriftsnyheter.

Like fult er dette er et gjentagende mønster som dukker opp med akkurat dette mediet. Det er ikke første gang jeg opplever disse som arrogante, og nærmest uinteressert i tingene som skjer i regionen de skal dekke. Så mitt spørsmål er: Er det jeg som lukter vondt eller er det bedriftene?

Det kan ikke være det siste. Dette fordi mediet jeg snakker om har noen yndlinger de skriver svært mye om, mens de ikke nevner 90 % av de andre bedriftene. Disse yndlingsbedriftene er heller ikke blant regionens største. Det er derfor nærliggende å anta at det er meg det lukter av.

Er det lukten av PR-rådgiver det stinker av meg? Er det en odør så stram at vedkommende journalist behandler meg med forakt?

For å sitere journalisten den andre gangen jeg tok kontakt med ham: – Hvis du vil ha dette publisert hos oss, anbefaler jeg deg å ta kontakt med annonseavdelingen.

Haken min formelig falt i bakken. Var journalisten ute etter penger? Hvor var samfunnsansvaret? Hvorfor er det mer interessant å ha redaksjonelt fokus på taxisjåfører med vond rygg og mennesker som er i konflikt med NAV, enn en ny utdanning? Hva med utdanning som veien ut av ulykka? Dette var etter min mening en sak som kunne gitt mange mennesker håp og muligheter. Men i stedet valgte mediet å fokusere på Donald Duck-saker.

I et forsøk på å forklare hva jeg gjør som kommunikatør, håper jeg at odøren av PR-rådgiver ikke blir like motbydelig neste gang jeg tar kontakt med en journalist:

Som PR-rådgiver gjør jeg følgende:

  1. Jeg tilrettelegger saken slik at journalisten lettere kan innhente informasjon
  2. Jeg formidler saker som har relevans for samfunnet vi lever i
  3. Hjelper bedrifter med å fremheve hva som er interessant for media, og hvordan henvende seg mot det rigtige mediet
  4. Jeg formidler bare saker som har kvalitet og interesse for samfunnet
  5. Jeg sørger for at saken er basert på fakta

Og hvis jeg enda lukter vondt, har jeg et klart budskap til journalister: Jeg er et produkt av deres egne handlinger. Et svar på et behov som har oppstått i markedet.

Grunnen til dette er:

  1. Bedrifter er redde for at journalister skal skrive usannheter om dem
  2. Mange bedrifter opplever å bli feilsitert og at reine faktafeil kommer på trykk
  3. Mange bedrifter opplever journalister som innpåslitne og masete når det skjer en ulykke, at de kun er ute etter å skade bedriften når muligheten byr seg.
  4. Journalister som henvender seg ikke forteller hvorfor de tar kontakt, og at sitater og hendelser blir plassert inn i en helt annen kontekst enn det som var forutsetningene for intervjuet.

Som alltid er det flere sider av samme sak, og nesten samtlige medier jeg henvender meg til er høflige, vennlige, og svært profesjonelle.

Så neste gang en pr-rådgiver tar kontakt, bør du tenke over at det spiller en rolle hvordan du representerer deg selv og din arbeidsgiver til omverdenen. Det er rett og slett vanlig høflighet og omdømmebygging i praksis.