Du bør tjene like mye som en offentlig ansatt

Som offentlig ansatt tjener jeg betraktelig mindre enn de med tilsvarende utdanning og stilling i det private næringslivet. Like vel er min påstand at jeg tjener passelig – Det er de i privat sektor som tjener for mye.

I Norge har vi den såkalte frontfagsmodellen som betyr at lønningene i konkurranseutsatt eksportnæring er det som bestemmer lønnsveksten i andre sektorer. Dette er en avtale som arbeidsgiverforeningene og fagforeningene har blitt enig om.

Så lenge oljen varer, kan vi kunne fortsette å prise oss selv ut av internasjonale markeder

Så lenge oljen varer, kan vi fortsette å prise oss selv ut av internasjonale markeder

Grunnen til at man har valgt denne modellen er et ønske om å forhindre norsk eksportnæring å prise seg ut av det internasjonale markedet. I Norge er det gjerne den ansatte som er det dyreste leddet i produksjonsprosessen. Det var altså med en antakelse om at fagforeningene innen eksportnæringen hadde et skarpt blikk for makroøkonomi, og en uselvisk holdning til egen lønn, at partene bestemte seg for frontfagsmodellen. I tillegg hadde også fagforeningene i offentlig sektor trolig en forhåpning om å akselerere egen lønnsvekst når de gikk inn for denne avtalen. Det var altså disse to motsetningene som førte arbeidsgivere og arbeidstakere sammen.

Denne avtalen har ikke levd opp til noen av forventningene. I praksis har lønnsavstanden mellom frontfagene og offentlig sektor økt, og norsk eksportnæring har priset seg ut av det internasjonale markedet.

Stor forskjell
I 2013 var gjennomsnittslønnen for en som jobbet i frontfagene på 528 100 kroner i året. Kommunal sektor hadde på sin side en gjennomsnittsinntekt på 448 000 kroner i året. Det er altså 80 100 i året som skiller disse to. Regnet om til prosent blir dette like over 15 % i differanse. I rene penger utgjør dette 6 675 kroner i måneden.

I tillegg til dette er den prosentmessige lønnsveksten i frontfagene noe større enn i kommunal sektor. Frontfagene hadde i 2013 en lønnsvekst på 3,9 % mens kommunalt ansatte fikk en lønnsvekst på 3,7 %. Eneste unntaket var i 2008 og 2009 hvor offentlig sektor gjennom harde forhandlinger forsøkte å ta inn noe av lønnsforskjellen. Offentlig sektor fikk seg et lite hopp, men ikke nok til å komme nær frontfagene. Med unntak av disse to årene har frontfagene hatt en noe høyere økning.

Selv om lønnsveksten hadde vært lik i prosent i alle sektorer, hadde frontfagene like vel tatt fra. Forklaringen er at 3 % av 528 100 blir mer enn 3 % av 448 000. Selv om man har en identisk lønnsvekst i prosent, vil en slik modell føre til at lønnsgapet mellom offentlig og privat sektor øker.

Snu på hodet
Det er på tide å snu denne modellen på hodet. Lønningene i frontfagene bør følge lønnsveksten til de som jobber i offentlig sektor. Og ikke bare det: Lønningene til de som jobber i frontfagene må justeres mot offentlig nivå.

Ser vi på lønnsnivået i Norge, sier det seg selv at det ikke er bærekraftig. Vi har allerede priset oss selv ut av de fleste markeder. Eneste grunnen til at vi kan tillate oss å fortsette på denne kursen, er at oljen pumper kunstig liv inn i økonomien. Det er denne svarte guggen som har fortrengt det friske blodet, og hindrer tilvekst av nytt vev. Og når det går tomt for svart gugge, vil den norske velferdstaten gå ned i knestående, til tross for bugnende oljepenger på bok.

En lønnsjustering mot offentlig sektor vil trolig føre til at prisveksten reduseres. Slik det er nå trekker de som jobber i frontfagene opp prisen på mat og andre forbruksprodukter. Grunnen til at prisen på elektronikk og klær har gått ned, er at vi kan kjøpe billig fra Kina og andre lavkostland. Denne ordningen kan vise seg å være kortvarig. I Kina vokser det seg frem krav om bedre lønninger og bedre vilkår for arbeiderne, så hvor lenge vi får drahjelp fra den kanten er vanskelig å spå. Men kanskje det ikke vil bli et problem. Det finnes andre land i verden som har en fattig befolkning som desperat lar seg utbytte for livets opphold.

En lønnsjustering mot offentlig sektor vil også kunne hjelpe til å holde inflasjonsmålene på 2,5 %. Des mer penger vi bruker, desto mer kan REMA1000, RIMI, KiWi og andre matlangere ta for varene vi handler. På grunn av at det er de som jobber i frontfagene som er den uoffisielle lønnsadelen, er det også disse som i størst grad presser prisene på konsumvarer opp. Dette er svært kritisk for de som jobber i lavtlønnede yrker. De har i liten grad vært med på lønnsfesten, og merker at de får mindre for lønna.

En lønnsjustering mot offentlig sektor betyr at boligprisen blir stabilisert, noe som fører til at flere kan få tilgang på egen bolig. De siste femten- tyve årene har prisen på boliger økt mer enn lønnsveksten i frontfagene. Noe av grunnen til dette er at bankene har blitt mer rundhåndet med å låne ut penger med større risiko. Med en justering mot offentlige lønninger vil risikoen for utlån øke for bankene, og forhåpentlig vis stimulere til å gi mer ansvarlige lån til ansvarlige kunder. Dette vil i sin tur stoppe mye av boligprisveksten. Igjen vil de i lavtlønnede yrker nyte godt av at at en husstand ikke behøver å tjene over millionen i året for å få seg et lite rekkehus utenfor byen, og ny-etablerere vil få en lavere terskel inn på boligmarkedet.

Nedkjøling påkrevd
Dette er selvfølgelig forenklede forklaringer. Men ved å justere frontfagene mot offentlige lønninger vil vi klare å kjøle ned den norske økonomien.

Men kanskje vi ikke behøver å bry oss så mye om det. Når økonomien først synker ned i Nordsjøen må vi ta grep om vi liker det eller ikke. Kanskje arbeidsledigheten blir så høy at bedrifter kan gi luselønn utenfor tariff. Kanskje sentralbanken velger å sette opp renten for å få utenlandske aktører til å sette penger i norske banker. Og når det ikke kommer skattepenger inn til staten, da er det i første omgang tjenester som ikke er livsnødvendig som vil forsvinne, som barnehage og en del trygdeytelser. Men etter hvert vil det komme kutt i helsestell og legeordninger for at staten ikke får inntekter. Den norske velferdsstaten flyter på toppen av oljen, den også.

Vi kan allerede nå begynne å forberede oss på en myk overgang. Et naturlig førstesteg er å justere alle lønningene mot offentlig nivå, og la offentlig sektor lede an i lønnsutviklingen.

Galopperende boliglån

Vi her i Norge lever i en illusjon om at det er en menneskerett å eige egen bolig, selv om man ikke har råd til det. Konsekvensene av en slik blind prinsippfasthet er ødeleggende.

Det har lenge vært en debatt rundt det å eige egen bolig. Spesielt har et nærmest samlet politisk Norge ønsket å senke terskelen for førstegangskjøpere. Men det er svært få som stiller spørsmålstegn til om det er fornuftig at absolutt alle skal eige.

La meg først og fremst gjøre det helt klart: Har man råd til å eige egen bolig så er dette både fornuftigt og trygt. Men det jeg protestere mot, er det jeg mener er en utlånspraksis med for høy risiko, og med mulige store konsekvenser for samfunnet

Ser vi mot land vi liker å sammenligne oss med, som Tyskland, England og Frankrike, er det på ingen måte en rettighet å eige sin egen bopel. Det er et privilegium. Her på haugen har det å eige blitt en rettighet som overskygger rasjonelle argumenter og sunn privatøkonomi.

Høy risiko
Resultatet er at bankene låner velvillig ut til folk som ikke har inntekt til å betjene en renteøkning. Eksempler på slike grupper er studenter, enslige med middels inntekt og unge par. Like vel har bankene gitt opp til hundre prosent finansiering til både studenter, enslige med middels inntekt og unge par. Selv om de fleste bankene begynner å stille krav til egenkapital, er dette like vel ikke tilstrekkelig skulle rentene øke. Eller godt nok når finanskrisen slår inn over Norge.

Så langt har det gått bra, men det er ikke lenge siden finanskrisen i USA og Europa ble antent med lignende boliglånpraksis. Dette var den såkalte «Sub-prime krisen». La oss raskt oppdatere oss på denne:

Sub-prime krise også her?
Amerikanske banker ga lån til mennesker hvor det var ekstremt høy risiko for at de ikke ville klare å betjene lånet. Grunnen til at de kunne gjøre dette, var at de pakket høyrisikolånene sammen med andre lån med middels eller lav risiko, for så å selge disse gjennom Terra og andre finansskurker. Dette gikk fint, så lenge økonomien holdt seg stabil, og en viss prosentandel av de dårlige lånene gikk sin skeive gang.

Men når det først begynte å rakne, raknet det fullstendig. Mennesker som ikke hadde råd til å sitte på eiendommene sine måtte flytte, og bankene satt igjen med boliger de ikke fikk solgt. Dette førte til gigantiske tap for de som nå satt og eide lånene, som de norske kommunene Haugesund, Narvik og Bremanger.

Sviktende mekanismer
Like vel er det en slående ironi i dette. Grunnen til at en huseiger i USA bare kan levere nøklene til banken, og slik bli kvitt eigendommen og låneforpliktelsen, var en tanke om å holde bankene økonomisk ansvarlig. Bankene løp en risiko ved å låne ut. Hadde dette systemet fungert etter intensjonen, ville ikke USA hatt en Sub-prime krise. Siden bankene kunne minimere tapene, og selge lånene og risikoen til andre, ble det en stor tilleggsinntekt å ta opp og selge videre dårlige lån. Helt til markedet knelte.

Det er imidlertid flere mekanismer i det Norske systemet som kan motvirke en kollaps på linje med USA og sub-prime krisen. En av disse er at Norsk boligeiere ikke bare kan reise fra eiendommen sin, og slik overføre ansvar for lån og bolig til banken. Klarer man ikke lånene i Norge, vil man i verste fall settes under gjeldsordning. En annen fordel er at lønnsgapet mellom de som tjener lite og de som tjener moderat er lite. Til slutt kan det også nevnes at vi har en sterk stat som både har muskler og vilje til å gripe inn. Men vi er ikke skånet fra verden utenfor.

Må bremse
I ettertid er det flere som mener at Sub-prime krisen var utløsende for finanskrisen. Andre mener at det var motsatt. Like fullt henger disse krisene sammen, og like vel har vi ikke tatt lærdom av dette her i vår lille økonomiske boble.

Bankene i Norge låner ut vanvittige summer til potensielt dårlige betalere med minimal egenkapital. Samtidig er det sannsynlig at også vi vil bli truffet av finanskrisen som resten av verden. Ser vi også på hvordan man i utlandet mener at Norge er inne i en boligboble, er det på tide å slå på bremsene og glemme prinsipper og innbitte rettigheter. Vi må stramme inn ytterligere på utlån.

Videre lesing
En fin  oversikt over Sub-prime krisen The subprime mortgage fiasco explained

Det greske problemet

Jeg liker Hellas. Faktisk liker jeg Hellas så mye at jeg ofte reiser dit på ferie. Spesielt er vi mye på øyen Lesvos, ikke langt unna Tyrkia. Vi har etter hvert fått oss noen lokale venner som vi diskuterer med. Årets tema var selvfølgelig den økonomiske krisen.

Men selv om vår venn insisterte på at grekerne hadde lært leksen sin, og at de måtte endre innstilling, var dette noe som satt langt inne. Og etter hvert som vi diskuterte gikk det raskt opp for meg hvorfor Hellas lå nede for telling.

Vår venn er servitør på en liten taverna i havnen. En av mange, og ikke en spesielt god heller; men koselig og lite formell. Dette er også tavernaen hvor borgermesteren drikker Ozo på kvelden sammen med byens lille elite. Blant annet faren til vår venn, servitøren.

Faren til vår venn er bonde. Han leverer råvarer til denne tavernaen, en del andre, og noen hoteller i byen. Det som er interessant er at denne virksomheten foregikk under bordet, godt sjult fra staten og skattemyndighetene. Ikke en tomat, agurk, løk, oliven eller kotelett ble registrert, og derfor ingen moms. Hvis skattemyndighetene kom på besøk, ville innehaveren trekke på skuldrene og insistere på at det ikke er hans varer.

Om kveldene reiste fiskerene ut og fisket i de små båtene sine. Et ganske vakkert skue der de enkle lanternene bevegde seg sakte rundt og utenfor den lille bukta. Om morgenen tar de med seg fangsten med fisk og akkar, og selger dem til tavernaen i denne lille byen. Heller ikke her blir salget registrert noe sted, selv om penger skifter hender.

Selv om denne lille byen ikke er et mål for masseturismen, har byen over ti tavernaer som håndterer skatt og moms på samme måte. Flere av dem har ikke en gang tillatelse til å drive matservering. Selv om man får en kvittering på kjøpet man gjør i Hellas, så betyr ikke dette at momsen som står oppført blir sendt til skattemyndighetene. Tvert imot: Sannsynligheten er større for at den forsvinner ned i lomma på eieren av establisementet.

De fleste foretninger foregår på denne måten i Hellas. Med tanke på at ferienæringen er blant de største i landet, er det også et tankekors at staten får så lite skattepenger ut av turismen. Det er private avtaler under bordet som er den rådende økonomiske modellen Hellas. Egentlig sitter grekerne på en enorm gullgruve som enkelt kan realisere med det eksisterende lovverket.

Det ligger trolig millioner av euro og venter på å bli høstet rundt om i den svarte greske økonomien. Men viljen til å gjennomføre nødvendige tiltak er nærmest fraværende, og i dette trolig også forståelsen for å gi til fellesskapet gjennom skatteseddelen. Grekerne er et hardfør folk som ikke liker innblanding fra andre. Spesielt ikke staten. Dette til tross for at EU og IMF har skrudd hardere til i form av krav til innsparinger. Som vår venn sa i en av våre diskusjoner: -”We have all been stealing from the government for years, but no one are willing to give back what they have stolen.”