På grunn av frafall fra Kari og Pål disker i dag firerbandens to mest nerdete representanter, Tøger og Stein Ove, opp til en halsbrekkende samtale om skandalen i NAV, og ser denne opp mot rettssikkerhet, individene som er rammet og holdningene våre til de som går på NAV.
https://www.buzzsprout.com/679115/1978921-einar-fordes-fargefjernsyn-no3-skandalen-i-nav
I denne episoden diskuterer Kari, Tøger, Stein Ove og Pål hva som er utfordringene til arbeiderpartiet, og ikke minst hva løsningen er. Deretter går de videre og diskuterer opposisjonstilværelsen og hvorfor Senterpartiet mestrer dette så godt, før de til slutt snakker litt om miljøsaken.
Støtt arbeidet mot hat og ekstremisme. Støtt læringssenteret på Utøya.
De siste dagene har lært oss at hatet som tok livet av 69 ungdommer på Utøya fortsatt lever iblant oss. Og at dette hatet har støtte inn i regjeringen.
Justisminister Sylvi Listhaug ytret en påstand om Arbeiderpartiet som nører oppunder konspiratoriske ideer.
Som en reaksjon på at Listhaug har måttet stå til ansvar for ytringen sin har rasistiske grupper mobilisert. De sender blomster til støtte for Listhaug.
Vi står maktesløse og ser på mens hatet får boble fritt. Fortsatt støtter Justisministeren dette hatet med å posere på facebook og i media med blomster sendt fra grupper som sprer hat.
Jeg vil oppfordre alle til å støtte Læringssenteret på utøya. Læringssenteret har opplæring i demokrati og demokratiske verdier. Noe som vil motvirke hat og ekstremisme.
Si nei til hatet!
Vipps til utøya AS på #81335 for å motvirke hat og ekstremisme.
Giskesaken tar oppmerksomheten bort fra det politiske prosjektet.
Giskesaken tar oppmerksomheten bort fra det politiske prosjektet.
Nå er det nok. Nå må Trond Giske ta, ikke bare ett, men tre steg tilbake.
Om så alle varslingene er falske, er det hans plikt som leder å ivareta den organisasjonen han er valgt til å lede.
Slik dette har utviklet seg gjør han det motsatte. Hans innbitte motsvar og forsvar fører til en vridning av oppmerksomheten. Han formelig lokker sensasjonshungrige journalister til seg. Politikken drukner i burleske fortellinger om Giskes påståtte eskapader.
Nå holder han Arbeiderpartiet gissel med å skape støy og uro. Han burde la det ligge. Trekke seg rolig tilbake lukke døren bak seg og i stillhet ta det som kommer.
Trond Giske må legge til side personlig nag, aggresjon, ærgjerrighet og sinne. Hans oppgave som leder er å ivareta partiet, ikke sin egen stolthet eller selvfølelse.
Løgn eller ikke. La alle medlemmene få partiet sitt tilbake. La oss sette politikk på kartet. Solidaritet, velferd, samhold, nasjonsbygging. Og jage regjeringen fra nederlag til nederlag i opposisjon.
Kjære Trond Giske. Du er valgt inn som leder. Oppfør deg som en.
Det var ikke et katastrofalt dårlig valg eller dårlig ledelse av valgkampen som felte Trond Giske, men at han har tafset på tenåringsjenter i AUF.
Etter et historisk valgnederlag og en valgkamp som gikk forferdelig galt for Arbeiderpartiet, var det lite ledelsen i partiet gjorde for å vise at de tok ansvar. Noen skinnprosesser ble iverksatt som seg hør og bør. Og dette resulterte i noen powerpointer og noen festtaler for å gi det hele et skinn av at «vi på toppen tar dere i grasrota på alvor». Nok sagt.
De ansvarlige ble sittende
Fortsatt satt de som hadde meislet ut strategiene og gjennomført valgkampen trygt og godt i Elfenbentårnet på Youngstorvet. Ikke bare det. Etter valget ble den ene nestlederen som bar hovedansvaret for valgkampen promotert til APs finanspolitiske talsmann og fraksjonsleder i Finanskomiteen. Man kan nesten påstå at han ble promotert for å lede etterkrigstidens nest dårligste valgkamp. Nå var det ikke denne lederens skyld alene at det gikk så galt, men denne bar hovedansvaret.
Det ble i ettertid ytret misnøye mot hvordan valgkampen hadde blitt drevet, og flere klaget offentlig på arbeidsmiljøet i kampanjen, uten at det virket som om noen på Youngstorvet tok særlig notis av dette. Midt i stormen forsvant en gruppe rådgivere i protest mot nominasjonen til finanspolitisk talsmann, mot arbeidsmiljøet og mot valgkampen. Hver person hadde sine egne grunner. Men de ansvarlige ble sittende.
Den som hadde hovedansvaret for valgkampen og som var en av dem som fikk kritikk for hvordan arbeidsmiljøet ble i valgkampen var Trond Giske.
Bare her burde han tatt et steg til side. Tatt til ettertanke at dette ikke gikk veien. Og tatt ansvar for hans rolle i å redusere sitt eget partis inflytelse i norsk politikk. Men han ble.
Enter spin doctor
Men så skjedde det i de dager at media fant en ikke-sak på Trond Giske. Her var det snakk om én SMS tilbake på 2000-tallet av heller harmløs karakter. Fete typer og dramatiske ingresser til tross: Saken viste seg å være lite levedyktig. Journalistene gjorde et så dårlig håndtverk at det knapt kan kalles journalistikk. Det hele var substansløst, tynn suppe som manglet alt annet enn spiker.
Dette var etter all sansynlighet en skittpakke. Om den kommer fra de som er i opposisjon til Giskes maktbase internt i partiet, om det er de forsmådde tilsidesatte som tok sin hatt og gikk i protest, eller om det er andre partier eller organisasjoner med et horn i siden på Giske som står bak skittpakken vites ikke. Men at her var det såkalte spin doctors ute og gikk er hevet over enhver tvil.
Selve saken ble dementert av den som var utpekt som offer. Og som vanlig kom det skinnhellig passivt-aggresivt forsvar fra media på sedvanlig sytete og klagete måte. Det er ikke bare toppolitikere som sliter med å ta selvkritikk når man gjør et dårlig arbeid.
Nye varslinger
Det var like før Giske slapp av kroken. Men ikke-saken tjente sin funksjon. Varslinger begynte å rase inn til elfenbenstårnet på Yongstorvet. Dritt fra hele Giskes karriere kom flytende inn til tigerstaden. Noen av sakene nådde også media, og denne gangen var det ikke tomme og substansløse saker som SMS saken fra en pr-konsulent. Men fra offerene selv. Det var som om en trykkoker eksploderte.
Utidig tafsing
Sakene som ble portrettert beskrev en leder som hadde brukt makten sin på en utidig måte. Unge jenter i AUF hadde blitt tafset og kysset på av en betydelig mange år eldre Giske. En Giske som hadde et lederansvar for disse jentene. Maktovertramp i likestillingspartiet AP, utført av en av partiets mektigste menn. Forargelsen er stor både i og utenfor Arbeiderpartiet. Reaksjonene er masssive. Fordømmelsene like så.
Giske er i skrivende stund sykemeldt. Det er grenser for hva et menneske klarer å bære av byrder. Trolig er hans stjerne i partiet slukket, i det minste betraktelig dimmet.
Alvorlig maktmisbruk
Dette er alvorlig adferd, og burde ha blitt stoppet for lenge siden. Spesielt når mannen ikke lenger er en gutt, men en voksen mann med viktige tillitsverv. Når han selv ikke forstod alvoret, burde de rundt ham ha sagt ifra. Og konsekvensen vært den at han ikke fikk avansere i partiet før han tok seg kraftig sammen. Uten tegn til bedring og obligatorisk trygling om tilgivelse til de han forulempet, burde han ikke få videre tillit som leder. Men her har Giskes støttespillere feilet. Enten fordi de ikke visste bedre, eller fordi de er notorisk bejaende. Begge deler er ille.
Og nå kaster alle seg på det moralske indignasjonskoret. Det akkes og det offes, det fordømmes og forbannnes, i redaksjoner, sosiale medier og kommentarfelt.
Det var altså ikke en sak som hadde med Giskes politiske resultater å gjøre som ble hans bane. Men hans utidige tilbøyninger for å være en skjørtejeger.
Amerikanske tilstander?
Spørsmålet man bør stille seg oppi alt dette er om vi har kommet dit i norsk politikk at man som politiker kan gjøre en så dårlig jobb man bare makter, uten at det får noen konsekvenser. Men det som er fellende er lyter av moralsk karakter.
Og nå er det noen som vil ta dette perspektivet ille opp. Ikke gjør det. Tenk litt med hodet. For: Er det blitt sånn at det må brukes et PR-byrå som lager drittpakker, roter i folks privatliv og forhistorie, for å felle en politiker? Er det kun lyter eller handlinger som andre synes er moralsk forkastelig som er målestokken for om en politiker blir sittende eller ikke? Da er det ikke lenger politikk, men en jævla såpeopera.
Hvem får vi da som politikere?
Og hvem vil da ønske å være politiker, hvis du vet at alle feilsteg, tabber og avvik du enn måtte ha gjort, gjør, eller innehar, vil bli brukt mot deg? Når vandel og moralsk fromhet er viktigere dyder enn selve det politiske prosjektet?
Vi har allerede utfordring med at politikere i økende grad er en homogen gruppe. For å sette det på spissen: Det er få «av folket» som stiger inn i maktens korridorer, men en overvekt av profesjonelle politikere med lederverv fra ungdomspartiene, master i sam.pol. og som er født og oppvokst på beste vestkant.
En bedre norsk offentlighet
I et forsøk på å ta et steg tilbake og trekke noen linjer i denne saken, så ønsker meg norske tilstander, ikke amerikanske. Jeg ønsker en offentlighet der politikere blir vurdert etter hva de får til som politiker, heller enn personlige lyter. Jeg ønsker meg media som ikke er nyttige idioter for PR-byråer. Og jeg ønsker meg ansvarlige politikere som ikke misbruker makten sin.
Og helt ærlig; er det for mye å be om?
Vi er i slutten av tidenes merkligste valgkamp. Vi ser småpartier sprade rundt som selvsikre konger, og de to store mastodontene i norsk politikk, Arbeiderpartiet og Høyre sliter på hver sin måte.
Høyres politikk har druknet helt i støy og ville utspill fra sammarbeidspartiene. Høyre og statsminister Erna Solberg har vist et utad dårlig lederskap. FrP har fått ture på som de vil. FrP Statsråder har motarbeidet regjeringen, og kjører sitt eget løp. Åpne konflikter i media mellom KrF og FrP, og Venstre og FrP. Erna Solberg må aktivt ut og ta avstand til utspill fra egne statråder. Maken til regjeringskaos har vi ikke vært vitner til siden krigen.
Mitt eget parti, Arbeiderpartiet, har på sin side ikke klart å koble seg på, eller inn, i velgernes hjerter, og har bommet på kampsaker. Sysselsettingen øker, og bunnen faller ut av valgkampstrategien «arbeid for alle». Jonas og Trond klarer ikke helt å riste av seg en aura av elite og akademia.
Til tross for dette er det tre viktige grunner til at din stemme bør gå til Arbeiderpartiet på mandag.
1. Eneste virkelige garantist mot FrP i regjering
Stemmer du MDG, SV eller Rødt for å slippe FrP i regjering? De er småpartier, og en stemme på disse kan føre til at FrP og Høyre får flertall sammen. Des flere stemmer på AP, desto tryggere er du på at FrP blir kastet ut av regjeringskontorene og inn i den tabloide oposisjobstilværelsen de fortjener.
Arbeiderpartiet kan også styre uten støttepartier, men trenger din stemme for å stå tryggere og sterkere mot høyrepopulistene og Listhaugs retorikk. Stem Arbeiderpartiet hvis du vil bli kvitt Trump-klonene.
2. Økonomisk og politisk stabilitet
Arbeiderpartiet forstår regnskap og mennesker, og at det ene ikke utelukker det andre. Vi vet at vi ikke kan bruke mer penger enn vi har, og at oljefondet er for fremtiden.
Vi vet at en sunn og fornuftig næringspolitikk er veien å gå, samtidig som det stilles krav til arbeider og bedriftseier. Vi går i tett samarbeid med både bedrifter og arbeidstakere og skaper de beste forholdene som kan tenkes for at alle parter i abeidslivet får det så bra som mulig.
Vi vil ikke godta statsråder som sier regjeringen og stortinget midt imot, kjører sitt eget sololøp og skaper splid og usikkerhet. Vi står sammen, og du får en tydelig og forutsigbar politikk. Investorer elsker politisk stabilitet. Du bør også like det. Stem Arbeiderpartiet.
3. De best kvalifiserte til jobben
Hvis du var en arbeidsgiver, ville ikke du ha ansatt den personen med den beste CVen og de beste resultatene?
Arbeiderpartiet har de beste folkene til jobben. Jonas har vært både finansminister og utenriksminister, Trond har også vært minister. Ingen andre partier har så mange erfarne folk å sette inn i regjering som Arbeiderpartiet. Vi har et stort tilfang av erfarne og kompetente mennesker som går rett inn i regjeringsapparatet og leverer fra dag én. Ingen fomling. Ingen nøling. Ingen usikkerhet. Her blir det orden i sysakene. Og du fortjener et kompetent og samkjørt regjeringsapparat etter de fire siste årene med rot og kjekling.
På grunn av dette og mye mer:
Stem Arbeiderpartiet på mandag.
Jeg er ikke uenig i asylforliket som et samlet storting står bak. Men jeg er dypt og inderlig uenig i måten det blir gjennomført på.
Jeg er ikke uenig i asylforliket som et samlet storting står bak. Men jeg er dypt og inderlig uenig i måten det blir gjennomført på.
For tiden skammer jeg meg over å være Norsk. En følelse jeg sjelden føler. For som nordmenn flest strutter jeg av stolthet over mitt hjemland. Jeg må innrømme at jeg blir fryktelig stolt over oss selv når lille Norge forhandler fred og forsoning mellom stridende parter, som mellom palestinere og israelitter, eller fred på Sri Lanka. Jeg er stolt over at vi har lite korrupsjon, og at avstanden mellom “makta” og folket er kort. Spesielt stolt er jeg over vår respekt for menneskerettigheter og hvordan vi behandler våre svakeste. Jeg anser mitt lille land som et fyrtårn av medmenneskelighet.
Men dette fyrtårnet bleknet da de blå-grå inntok regjeringskontorene. En uforsonlig linje ble introdusert. Vi ser nå sinte statsråder som viser en åpen forakt for det som gjør oss til nordmenn. De sparker nedover mot de som er svakere enn dem selv. Heiet frem og bejublet av syteklassen. De kaller vår mest verdifulle og særnorske verdi for godhetstyranniet. Men det er ikke de gode som er tyranner.
Jeg kan forstår hvorfor noen ivrer etter å få flyktningene ut. Jeg kan forstår at flyktningstrømmen belaster systemet mer enn det det kanskje er rom for. Jeg forstår at antallet som kommer over grensen er skremmende på flere måter. Og jeg forstår også at mange av de som kommer ikke har rett på asyl. Men det må i anstendighetens navn være mulig å la dem beholde verdigheten. Ikke frata dem sin menneskelighet. Vis dem den respekt alle mennesker fortjener og har krav på.
Det er uverdig at de som søker trygghet holdes innesperret i asylmottakene mot deres vilje. Det er uverdig at i samme øyeblikk som de får avslag på opphold, nærmest bli dratt ut av mottaket og inn i bussen som tar dem strake veien til grensen. Og det er uverdig at de eskorteres til grensen av politi på en måte vi ikke en gang unner våre verste kriminelle.
La dem i det minste få hodet over vannet før de står hutrende på Murmansk uten penger, uten en plan og med en annerledes fremtid enn de hadde håpet på for bare noen timer tilbake. Gi dem en mulighet til å kunne ta innover seg konsekvensene, og la dem få forlate riket med hevet hode.
Jeg skammer meg, og det er fordi vi som nasjon er blitt tyranner. Ikke godhetstyranner, som statsråd Listhaug påstår. Vi er heller ikke den typen tyranner som er klekket ut som en strategi for å forføre syteklassen, eller som et effektivt retorisk grep i politisk øyemed.
Vi er blitt ekte tyranner. Vi tyranniserer medmennesker med frihetsberøvelse og unødvendig krenkelser. Vi er uverdighetstyraner.
Mandag strømmer Bergens borgere til valgurnene for å bestemme hvem som skal styre byen de neste fire årene. Og for å se hva du får og ikke får, bør du sammenligne alternativet mot de som har hatt makten de siste 12 årene.
Arbeiderpartiets byrådslederkandidat, Harald schjelderup, vil faktisk være valgt inn i bystyret av byens borgere. Det er uaktuelt for Arbeiderpartiet å la en komité av priviligerte gå helt utenom folkestyret og internt velge inn en byrådsleder som ikke har stått på valgseddelen. Å gjøre noe sånt er tross alt svært likt hvordan de gjorde det i sovjetiske dumaen eller det kinesiske kommunistpartiet. Arbeiderpartiet tror på demokratiske verdier, og folkestyre.
Arbeiderpartiets ordførerkandidat, Marte Mjøs Persen, vil ikke te seg slik at hun tilsynelatende gir et rederi hele bryggen 17. mai og fronter saker for den samme skipsrederen mot regjeringen, og på den andre siden får påkostet luksusreiser for seg selv og familien av den samme rederen. Marte Mjøs Persen vil ikke la være å rapportere om frynsegoder hun får av næringslivet, ei heller lyve om det til media. Marte Mjøs Persen vil være åpen og ærlig om sitt virke som ordfører og ikke vise dårlig dømmekraft i representasjonssaker
Orden i egne rekker
Arbeiderpartiet sine byråder vil være lojal mot bystyrets beslutning, og ikke henge ut skittentøyet sitt til offentlig beskuelse. Arbeiderpartiets byråder vil utføre bystyrets vedtak, selv om de er uenig, og ikke gråte til media eller bedrive skittent spill og falle samarbeidspartner i ryggen.
Arbeiderpartiet har stemt og vedtatt at bybanen skal gå i tunnell. Selv om ikke alle i Arbeiderpartiet er enig i dette, godtar medlemmene at demokrati handler om å bøye av for flertallets vilje. Arbeiderpartiet vil ikke gå ut i media og skape usikkerhet hos byens borgere om hva de mener om bybanesaken, eller andre saker for den del.
Arbeiderpartier vil heller ikke si at bybanen skal til Loddefjord i stede for Åsane for å få fred i egen leir på bekostning av byens borgere. Arbeiderpartiet vil ikke ødsle bort flerfoldige millioner i skattekroner i planlegging og utredninger for å få fred i eget parti. Arbeiderpartiet står for sine løfter og vil sørge for en ryddig demokratisk prosess om det gjelder bybane, eiendomssalg eller økonomi.
økonomisk redningsajsjon
Arbeiderpartiet vil ikke lyve om eiendomsskatten. Og vil heller ikke avskaffe denne og kjøre byen på skakke økonomisk slik at de blir tvunget til å gjeninnføre skatten, bare dyrere enn den var. Men det Arbeiderpartiet kan love å rydde opp og få økonomien på rett kjøl.
Arbeiderpartiet vil ikke la pensjonspengene til kommunens ansatte forsvinne inn i sluket av gjeld. Arbeiderpariet vil heller ikke selge unna kommunens eiendommer for å dekke det voksende underskuddet. Eller tyne kommunalt eide bedrifter til bristepunktet for å finansiere eget vanstyre.
Så, kjære velger. Har du ikke forstått hva jeg snakker om bør du kikke nærmere på dem som nå sitter ved makten. For hvis du gjør det vil du se at et makeskifte i Bergen er på overtid. Det er på tide med ansvarlig styring av byen mellom de syv fjell.
Når offentlige allmenninger blir overlatt til private aktører, må politiske valgboder vike for spekepølseselgere. Det er et demokratisk problem.
Jeg skriver om Åsane senter, og om hva som skjer når et sentrum er i private hender. På trykk i Bergens Tidene 24.06.14.
Link til BT: Åsanes uverdige sentrum
Når offentlige allmenninger blir overlatt til private aktører, må politiske valgboder vike for spekepølseselgere. Det er et demokratisk problem.
Under valgkampen i 2013 var jeg vitne til et opptrinn som ga meg assosiasjoner til helt andre styresett enn det man vanligvis forbinder med frie valg og demokrati. Lørdagen før valget ble et annet parti geleidet bort fra Åsane Storsenter av vektere. Grunnen var at partiene hadde glemt å be om tillatelse til å holde stand.
Som seg hør og bør spør man selvfølgelig om å få holde stand på et offentlig sted. Også partier som har representanter på Stortinget. Vi som hadde tatt kontakt og tinget oss plass på forhånd hadde fått tildelt tre dager. Noe som selvfølgelig er for lite med tanke på at valgkampen varer fra august og til 8. september. For alle partier er muligheten til å møte velgerne ansikt til ansikt for å besvare spørsmål trolig den viktigste oppgaven i et valg. For demokratiet er disse møtene livsnødvendige. Når et parti nektes å møte velgerne, er dette et demokratisk problem.
I seg selv er det ingenting i veien for at et kjøpesenter holder stram regi på hva som skjer på sitt eget område. Men Åsane senter har en samfunnsrolle som er mer enn et sted man handler.
Det er til Åsane senter de 38.000 innbyggerne i bydelen må reise for å motta offentlige tjenester. På senteret finner vi legevakt, helsestasjon, bibliotek og kulturkontor. Senteret huser også Nav, samt ulike kontorer og tjenester, som tannlege og fysioterapi. Vegg i vegg til Åsane Storsenter finner du Åsane kirke, U. Pihl videregående skole og Åsanehallen. Disse er på vei til å bli bygd inn i senterområdet eller revet. I tillegg er det en villet politikk å legge trafikknutepunkt til senteret som vei, buss og bybane som frakter kundene rett til senterdøren. Alle disse offentlige kontorene og tjenestene trekker mennesker til senteret og gir Åsane Senter en legitimitet som bydelsentrum.
Grunnen til dette er at den offentlige allmenningen i Åsane er i private hender
Det er likevel noe slående paradoksalt med Åsane senter som Åsanes sentrum. Når man besøker senteret for å handle, eller man skal på biblioteket, på legevakten, levere papirer til Nav, eller skal i kirken, så blir man møtt av skrikende reklameplakater, spekepølseselgere, ivrige pushere av strøm og eiendomsprosjekter. Det er mange som får selge tjenester og produkter.
Det man ikke finner på senteret er engasjert ungdom som selger lodd for idrettslaget sitt. Eller organisasjoner som driver en opplysningskampanje om en sak de brenner for. Tre ganger hvert andre år kan du aller nådigst treffe på lokalpolitikere som driver valgkamp. Frivilligheten er i stor grad fraværende fra sentrum i Bergens største bydel.
Grunnen til dette er at den offentlige allmenningen i Åsane er i private hender. Publikum skal lokkes hit for å legge fra seg penger. I seg selv er dette helt greit: Selvfølgelig skal et kjøpesenter generere valuta for sine leietakere. Samtidig er Bergen kommune den største enkeltstående leietakeren ved Åsane senter.
Med tanke på de store verdiene det offentlige sluser inn til senteret, både i form av infrastruktur, leieinntekter og offentlige tjenester, burde det kunne settes tydeligere føringer for at andre viktige samfunnsfunksjoner, som frivillighet og organisasjonsarbeid får virke på senteret. I et slikt perspektiv får altså ikke innbyggerne i Åsane valuta for skattepengene sine.
Åsane Storsenter er ikke alene om å være et uverdig bydelssentrum. Slike knutepunkt for trafikk, handel og offentlige tjenester er en populær politikk i de fleste andre bydelene, og en trend rundt om i landet. Disse sentrene har en plikt til å ta ansvar for å skape et levende og engasjert bydelssentrum med rom for mer enn bare shopping og forbruk. Hvis ikke, må lokaldemokratiet kreve dette når de regulerer inn sentrene som knutepunkter.
Når man som senter frivillig påtar seg rollen som bydelens hovedallmenning, og også tilstreber seg dette, hører det med at man må bygge opp under det samfunnet det skal betjene.
Bybanefarsen skrangler av gårde i Bystyret i Bergen. Kniver felles dypt i ryggen på venner, avtaler blir brutt, og interne maktkamper spilles ut for åpen scene. Ja, det er vanskelig for byrådspartiene i Bergen å godta demokratiets tyranni.
Bybanefarsen skrangler av gårde i Bystyret i Bergen. Kniver felles dypt i ryggen på venner, avtaler blir brutt, og interne maktkamper spilles ut for åpen scene. Ja, det er vanskelig for byrådspartiene i Bergen å godta demokratiets tyranni.
Farsen om Bybanen er komplett. Den er skitten, og preges av sterke personligheter som kjører sin egen agenda, uavhengig av hva som blir demokratisk bestemt.
La oss først ta for oss Byrådsleder Ragnhild Stolt-Nielsen(H). Da hennes egen bystyregruppe i november vedtok at de ville ha en tunnelløsning, og ikke en løsning over bryggen slik hun selv ønsket, gikk hun og Byråd for miljø og byutvikling, Fillip Rygg(KrF), sammen for å stoppe forslaget. På den ene siden er hennes argumenter om kostnader og faglig forsvarlighet trolig relevante. På den andre siden går hun imot sin egen maktbase.
Dette var Stolt-Nielsens første åpne distanseringen fra Høyres bystyregruppe, og gruppeleder Dag Skansen, og var trolig startskuddet for en åpen Høyre-maktkamp i Bergens offentlighet.
Etter dette har det gått slag i slag med illojalitet, posisjonering og renkspill. Byrådet har jobbet for å få til en Bryggenløsning for bybanen, mens Høyres bystyregruppen har jobbet for en tunnelløsning. Dette kulminerte i at Dag Skansen gikk bak ryggen på sin egen Byrådsleder og inngikk en avtale med Arbeiderpartiet om en tunnelløsning. Arbeiderpartiet på sin side gjorde det eneste riktige og hedret sitt eget vedtak om å legge bybanen nordover i tunnel, og unngå bryggen, til tross for at dette torpederte Byrådets avtale med KrF. Etter en del manøvreringer klarte Dag Skansen å fristille alle representantene i Høyres bystyregruppe, og sikret seg på denne måten et flertall. Slik klarte Skansen å finte ut Byrådet. Resultatet er en irettesatt byrådsleder og et ydmyket Byråd.
Dette er ikke første gangen Høyre ikke klarer å holde orden i egne rekker. Høyre har for mange jokere som titter frem og mener midt imot egne vedtak. Etter min mening har Høyre mistet grepet om sin egen lokalpolitikk. På toppen av dette har vi et Byråd som er i utakt med sin egen maktbase. Det er som om Høyre helt har glemt at selve grunnsteinen i et demokrati er flertallet.
Som lokalpolitiker kjenner jeg igjen frustrasjonen som byrådsleder Stolt-Nielsen og gruppeleder Dag Skansen trolig føler. Man mener sterkt om en sak, og man vil fra tid til annen oppleve at dette er det motsatte av flertallet. Surt, men slik er det. Sagt på godt bergensk: Det er det viktig «å belite seg» når man blir nedstemt av et flertall. For når man på demokratisk vis har fattet et vedtak, har man som politiker plikt å falle inn bak dette om man liker det eller ikke. Dette er en demokratisk grunnregel som man ser ut til å ha glemt i Høyre.
Kanskje det er maktarroganse som rir høyresiden i Bergen. De har tross alt hersket fritt i mange år, og de er klar over at Bergen er en blå by. Kanskje de tror de sitter trygt og kan gjøre slik de behager? Det er akkurat derfor det er på tide å tenke nytt.
Tiden er inne for et skifte i Byrådet i Bergen. De borgerlige partiene har levert for mange farser og interne uenigheter. De har drenert bybanen nordover og de har helt tydelig ikke klart å stå samlet om en felles politikk. Det er på tide at bergenserne stemmer på et parti med orden i organisasjonen og som kan stå samlet om en ansvarlig politikk.
Dagen før første mai var jeg som medlem av arbeiderpartiet med på en omvendt dør til dør-aksjon. Vi var ute og stilte spørsmålet: «Hva er viktig for deg?».
Dagen før første mai var jeg som medlem av arbeiderpartiet med på en omvendt dør til dør-aksjon. Vi var ute og stilte spørsmålet: «Hva er viktig for deg?».
Som oftest er formålet med slike aksjoner at vi skal overbevise den som åpner døren om at vår politikk er den beste, at vi har de beste sakene og de beste løsningene.
Dettte stemmer jo selvfølglig, men denne gangen var vi ute i omvendt ærend: Vi skulle forhøre oss om hva som var viktig for den som bor Bergen, nærmere bestemt Rolland i Åsane. Formålet var å få inn forslag til hva vi i Arbeiderpartiet i Åsane, og Bergen Arbeiderparti, skal programfeste og jobbe for fremover.
Lokalpolitikk er et merkelig dyr. Det er kort avstand mellom politikken og de som bor i området. Terskelen er lav for å engasjere seg, og med litt innsats kan man være med å påvirke. Like vel er det få som kommer til våre medlemsmøter og arrangement, til tross for de er åpne for alle. Samtidig er det en del mennesker som klager på at lokalpolitikken ikke tar hensyn til dem. Dette er litt rart, spesielt siden det koster et lite møte en kveld i ny og ne for å være med å fremme forslag til et lokalt partiprogram. Muligheten til å være med og påvirke i eget nærmiljø er stor, hvis man vil.
Denne gangen tar vi som parti ansvar. Vi oppsøker de som bor og lever i nærmiljøet, og spør dem direkte: «Hva er viktig for deg?»
Som parti ønsker vi i Arbeiderpartiet å lytte til dem politikken vår angår. Vi vil rett og slett vite hva du mener vi bør gjøre med skolen, eldreomsorgen, veiutbyggingen, kollektivtrafikken, kultuen, idretten og andre politiske saker i din kommune. Vi ønsker at vår lokalpolitikk fremmer de som bor i kommunen, og for å vite det, trenger vi flere tilbakemeldinger.
Responsen var blandet. Det var flere som ikke ville snakke med oss, og flere av dem vi kom i snakk med hadde ikke tenkt over hva de egentlig ønsket seg av sine lokalpolitikere. Viktigst av alt fikk vi mange gode samtaler som førte til konkrete forslag som vi tar med oss videre.
Hvis det kommer en fra Arbeiderpartiet og ringer på døren din den nærmeste tiden, og spør deg «Hva er viktig for deg?», ta deg to minutter og fortell oss din mening om hva som kan gjøres bedre i ditt nærmiljø. Så kanskje du får ønsket ditt oppfyllt.
Les mer om «Hva er viktig for deg?» og legg inn forslag til hva ditt lokale Arbeiderparti skal jobbe for: Hva er viktig for deg?
TenkeTanker 