Alternativ behandling er fiende av fornuften

Det har i kjølvannet av NRK programmet «Folkeopplysningen» oppstått mye diskusjon rundt temaet alternativ behandling. Som det fremgår i programmet, er nærmest all alternativ medisin i seg selv virkningsløs. Det er andre virkningsmekanismer som gir uttelling.

Behandlingsform etter behandlingsform får strykkarakter i  «Folkeopplysningen». I hver episode kommer man frem til at det er placebo eller at det er behandler/pasient-relasjonen som er den «aktive ingrediensen». Det er denne oppdagelsen som får noen oppegående mennesker til å si at «så lenge det virker, så spiller det vel ingen rolle hvordan?»

Det man ikke tar i betraktning når man kommer med en slik uttalelse er at man da også godtar det underliggende idégrunnlaget til behandlingsformen. Når man har dokumentert at det er placebo eller behandler/pasient-relasjonen som er virkningfaktoren, og ikke behandlingen i seg selv, så har behandleren en etisk plikt til å opplyse om dette.

Hadde den alternative behandleren vært ærlig og fortalt at det er ikke er medisinen eller remediene i seg selv som «helbreder», men at det er det å være i behandling som er det avgjørende for behandlingens suksess, så kunne samfunnet ha godtatt en slik milliardindustri. Problemet oppstår når alternative behandlere enten avfeier dokumentasjon som motsier deres idégrunnlag, eller tar slike funn til inntekt for sin egen behandling. Mange alternative behandlere tviholder på alle mytene og overtroen som er underliggende for behandlingsformen, til tross for at dette beviselig er tull. Slik vranglære skaper overtro.

Moderne medisinsk metode
Når moderne medisin utfører tester på sine behandlingsformer tar de høyde for placeboeffekten og andre faktorer. Dette er fordi det er selve behandlingen som skal virke. Strenge krav til metode og hvordan man skal tolke resultater er selve bærebjelken i medisinsk forskning.

Nå må det tilføyes at det er noen medisinske behandlingsformer som viser seg som rene placebobehandlinger. Eksempelvis psykofarma. Dette har lenge vært omstridt behandling innenfor psykiatrien, og i senere tid har det kommet frem forskning som taler for at disse medisinene har liten eller ingen virkning. Dette er forskning i prosess, og det blir forsket aktivt for å finne ut av om disse medisinene faktisk fungerer eller ikke fungerer. Hvis det viser seg at denne medisinen er uten virkninger, vil den bli tatt ut av markedet og inn på gravplassen med de virkningsløse medisinene. Kanskje alternative behandlere kan plukke disse opp og anvende dem i behandlingen sin? Det er nemlig fra denne skraphaugen de fleste alternative behandlinger er hentet fra.

Den moderne medisinen viser ansvar og fjerner medisiner og behandlingsformer som viser seg å ikke fungere, selv om dette ofte tar tid. Alternative behandlere derimot, nekter å ta ansvar, og klamrer seg til myter og egenkomponerte forklaringsmodeller, heller enn godt dokumentert vitenskapelig forskning.

Alternativ behandling er overtro
Ved å godta alternativ behandling og medisiner, tillater vi at overtro får rotfeste, og vi er på vei tilbake til tiden da man kurerte kvalme med kvikksølv, oppkast og diaré med arsenikk og gjennomførte årelating for samtlige sykdommer.

Den kunnskapen vitenskapen og menneskeheten har opparbeidet seg har ikke kommet lett. Vitenskapen har kjempet mor religiøse dogmer, politiske ideologier og mot generell ufornuft og overtro. Denne kampen er fortsatt i gang, og flere steder i verden må vitenskap vike for dogmer og mytiske forestillinger.

Vi må ikke falle for fristelsen å gå bakover. Ved å tillate alternative behandlinger forkaster vi vitenskapelig forskning. Hvis overtroen igjen får rotfeste i befolkningen og i vitenskapelige miljøer, vil flere hundre års utvikling regregere. Hvis dette skjer gjenstår det å se hvor mye pest og kolera vi klarer å kurere med urteomslag, energibaner og sukkerpiller.

Videre lesning om alternativ behandling
– Forskning.no: Fra overtro til vitenskap
– Folkeopplysningen fra webtv NRK.no Folkeopplysningen sesong 1
Anbefales! NIFAB – Nasjonalt informasjonssenter for alternativ medisin

Lyntoget og nasjonen med de visjonsløse

I Norge lider vi under det å være smålåten og mangel på store visjonener. Dette er i de fleste tilfeller lurt. Men ikke når det gjelder lyntog.

Lyntog er fremtidens transportmiddel. Det er miljøvennlig, komfortabelt, rimelig å vedlikeholde og lønnsomt å drive. Det som koster er byggingen av traseen. Altså selve oppstartsavgiften. Lyntog er fremtiden, og vi er på ingen måte med.

Det er vår smålåtne måte å tenke på som forhindrer oss i å utvikle et transportmiddel for fremtiden.

Vi er hemmet av en forsiktighet som forhindrer oss i å tenke større enn neste års budsjett. Ser vi for eksempel hvordan man bygger ut veinettet, har dette den samme smålåtenheten over seg. De fleste veitraseene som bygges i Norge er allerede underdimensjonerte når de tas i bruk. Her kan vi med fordel flesket litt mer til. I stede planlegger Vegvesenet neste utvidelse samtidig som de ferdigstiller den første.

Bergensbanen en stor visjon
Da Stortinget besluttet å bygget Bergensbanen, var dette et prestisjeprosjekt som kostet et helt statsbudsjett. Et lyntog vil bli dyrt, men forholdsvis mindre enn det den unge nasjonen Norge hadde brukt da banen stod ferdig i 1909. Vi var en fattig nasjon som virkelig våget å ta sats mot fremtiden.

Norge anno det 21. århundret satser ikke på prestisjeprosjekter som gavner alle, men har i stede bygget et operahus i Bjørvika. Selvfølgelig i gangavstand fra Stortinget. Samtidig antar forskere at havet vil stige over to meter, og dermed vil operaen være oversvømt innen 50-100 år. Ironien er at vi selv er i verdensklassen når det gjelder å hente opp olje, gass og kull som er en sterk bidragsyter til klimakrisen. På denne måten er vi selv med på å drukne vårt eget prestisjeprosjekt.

Men om det havner under vann eller ikke: Operahuset et smykke som vi kan jåle oss med i internasjonale sammenhenger, og er på ingen måte en satsing som gavner innbyggerne og landet når Nordsjøen er tom for sort gull. Når det gjelder jålerier og olje har vi ingen problemer med å fravike vår protestantiske etikk.

Vår protestantiske arv
Denne protestantiske etikken er rotfestet i nasjonen Norge til tross for at Norge nå, mer enn tidligere, er en sekulær stat. Kort oppsummert går denne etikken ut på at vi skal jobbe hardt, og vi skal ikke be om annet enn mer hardt arbeid. Vi skal ikke sette pengene over styr, og vi skal ikke ødsle. Og vi skal på ingen måte vise at vi er rike, som for eksempel å bygge et operahus.

Denne holdningen har reddet Norge fra Hollandsk syke. En syke som rammer nasjoner som er blitt fete av rikdommer fra olje eller andre naturresurser, og som drukner seg selv i egen rikdom. Hadde vi lyttet til FrP hadde vi ikke hatt en så sterk økonomi og velferd som vi har i dag. Vår sparsomhet er nødvendig og riktig, men ikke når den hemmer oss i å utvikle for fremtiden.

De fleste forstår at oljeeventyret en gang tar slutt. Det vitner ikke om vidsyn å satse alle pengene på en hest som sakker akterut. Vi trenger flere nysatsinger og større visjoner. Lyntog er en slik visjonær nysatsing.

Det er nå vi kan koste på oss å investere i fremtiden. Å legge penger på bok er svært klokt, men ved å la være å bygge et miljøvennlig alternativ for fremtiden har vi allerede nå sviktet de som kommer etter oss. Det haster, og det haster nå.

I etterpåklokskapens navn

Mandag 13.08.2012 ble rapporten fra Stortingets 22. julikommisjon publisert. Reaksjonene lar ikke vente på seg.

Vi er vitne til et realt oppvaskmøte med gråtende politisjefer og en beklagende statsminister. Etterpåklokskapen har slått inn over oss ett år etter tragedien.

Det er lett å i ettertid rette en klandrende pekefinger mot styresmaktene og de som var ansvarlig for sikkerheten 22. juli. Etterklokskap kan være nyttig og bra, men den må anvendes med klokskap.

Denne klokskapen er ikke lett å finne blant de mange oppslagene og utspillene. Mange aktører er ute på krigsstien og retter en harmdirrende pekefinger mot politi, PST og regjeringen. Det virker som om de fleste har glemt at denne rapporten er et verktøy som kan hjelpe oss å identifisere svakheter i beredskapen i fremtiden, og ikke minst kunne utvikle prosedyrene for å plukke opp galninger som har avvikende ideer og viljen til å gjennomføre dem.

Like vel kan vi på ingen måter helgardere oss. Før 22. juli var beredskapen og etterretningen rettet mot islamistiske terrorister. Å plukke opp en marginalisert ung mann sine grandiose vrangforestillinger blant mange andre marginaliserte unge menn var, og trolig er, en umulig oppgave. Like vel har PST og politiet det siste året tatt denne trusselen på alvor.

På bedringens vei?
Et eksempel på dette er saken med antifeministen Eivind Berge som ble pågrepet for drapstrusler og oppfordring til drap av polititjenestemenn. Politiet anså truslene på bloggen til Berge som såpass reelle at de aksjonerte. Aksjonen til tross: Berge ble til slutt «frikjent» i høyesterett. Frikjennelsen er i seg selv svært tvilsom, og skaper en farlig presedens. Det kunne like gjerne vært Breivik som ble frikjent for sitt manifest og sine trusler. Politiet har med andre ord lært, men ikke rettssystemet. Det må tilføyes at det er lovendringer på vei.

Men nettopp dette eksempelet viser hvor sakte systemer omstiller seg. For ikke å snakke om hvor raskt systemer reagere på en situasjon det ikke var forberedt på.

Eli Ørjaseter har i bloggen sin trukket en sammenligning mellom 22. juli og 9, april 1940. Hun legger frem argumenter om at vi skulle visst bedre da, og vi skulle visst bedre nå. Denne fortolkningen av historien er etter mitt skjønn lite nyansert.

Hvem kan klandres?
Overfallet på Norge i 1940 var nettopp det: Et overfall. I følge historikerne Michael Tamelander og Niklas Zettering var det stor usikkerhet rundt hvem som overfalt oss dnatten 9. april. I følge boken deres «9. april – Nazitysklands invasjon av Norge» var det like høy sannsynlighet at det var de allierte som overfalt Norge, som det var tyskerne. I følge Tamelander og Zettering hadde britene planene klare for en invasjon av Norge. Det var tilfeldigheter og hendelser andre steder som førte til at tyskerne slo til først.

9. april og 22. juli har de samme kaotiske kjennetegnene. Et nærmest totalt sammenbrudd, hvor ingen visste hvem som angrep og hvor angrepene ble satt inn.

Den 9. april var det usikkert om det var de allierte eller aksemaktene som angrep. Stortinget, regjeringen og de militære var usikre på hvor angrepene var rettet, og ikke minst hvor mange og hvordan. Mobiliseringssystemet kollapset, og regjeringen Nygaardsvold rømmet i panikk. Men ikke uten at Kong Håkon 7. tok i bruk vetoretten, og slik unngikk en kapitulasjon.

På samme måte ante man ikke hva som skjedde da bomben gikk av i regjeringskvartalet. Slik jeg forstår det fungerte beredskapen slik den skulle. Helt til det begynte å komme rapporter fra Utøya om at det var løsnet skudd der. Det hele var utenkelig og forferdelig. Beredskapen måtte skifte fokus, og i all hast ble det disponert innsats mot utøya. Da politiet gikk i land og aksjonerte, visste de heller ikke om det var en eller flere bevæpnede personer på Utøya. Det var med andre ord en kaotisk og uoversiktlig situasjon systemet og enkeltmennesker reagerte på.

Alt dette skjedde med få timer mellomrom, og forferdelsen over grusomhetene var utført av én person åpenbarte seg ikke før en stund etterpå. Grufullhetene og omfanget er uten sidestykke i vår opplevde historie.

Paralysert av fare
Mennesker blir handlingslammet, redde eller sinte nå de blir konfrontert med fare. Kriser utløser merkelige reaksjoner hos både system og hos mennesker. Systemer kan øve og være så godt forberedt som mulig, men både 9. april og 22. juli var en umenneskelig situasjon for de som var involvert.

Som etter 9. april så også 22. juli, skal vi på død og liv legge skylden på noen andre utover den eller de som utførte selve ondskapen: vi forsøker å legger ansvaret på skuldre som allerede er tynget av skyld. Vi oppretter komiteer og iverksetter utredninger til det flyter over av synsere og forståsegpåere.

La oss bruke denne nye innsikten i å forbedre systemene så best vi kan, og ikke klandre de som ble kastet inn i en situasjon som var like umenneskelig som den var grusom. Vi må aldri glemme at kriser får frem det verste og det beste i oss. 22. juli fortsetter å gjøre nettopp det.

Møtet med en yngre meg

Hadde jeg som tyveåring møtt meg selv som trettitreåring, hadde jeg møtt den nåverende meg med nedlatende forakt.

Da jeg var i begynnelsen av tyveårene trodde jeg at jeg som tredveåring ville være en vellykket forretningsmann. Jeg har alltid vært fasinert av reklame, og siktet meg tidlig inn mot en slik karriere. Hvis reklamen ikke gikk min vei, var jeg sikker på at den trettitre år gamle meg ville ha en jobb hvor jeg gikk med dress og tjente penger som gress.

I tillegg til dette var jeg sikker på at jeg ville kjøre rundt i en sportsbil. Eller en sedan av riktig merke. Ikke BMW, men kanskje en Lexus eller en Mercedes. I hvert fall ikke en stasjonsvogn av japansk eller fransk fabrikat.

Evig singel?
Jeg kunne ikke se meg selv som en som hadde tid eller tålmodighet til forhold. Jeg skulle leve for jobben og jobben skulle leve for meg. Om kveldene skulle jeg feste med et smil inn de sene timer. Så skulle jeg ta med meg en deilig dame med hjem til den flotte minimalistiske penthouse-leiligheten midt i sentrum. Eller kanskje jeg også eide hele bygården selv?

Som tyveåring hadde jeg forakt for folk som valgte å jobbe i det offentlige. Jeg kunne ikke forstå hvem som kunne tenke seg en underbetalt jobb, bare jobbe fra åtte til halv fire, og være en grå del av et byråkratisk og ubrukelig maskineri. Jeg kunne på ingen måte forstå hvordan man kunne realisere seg selv gjennom en offentlig stilling. Spesielt lærere hadde jeg stor forakt for.

Om lærere og barn
Lærere var for den 20-årige meg siste sort. Som lærer hadde man i mine øyne gitt opp alt håp om å realisere seg selv, så man forsøker å leve gjennom barn. Denne måten å anskue læreryrket på var ikke ulikt måten jeg så på det å få egne barn. Å få barn var å gi avkall på seg selv. Å gi avkall på seg selv og egen selvrealisering er noe man gjør når løpet er kjørt, og alt håp borte.

Jeg så på forstedene som pesten. Dette var et sted hvor man flyttet for å ale opp ekle småborgerlige snørrunger, i ekle små rekkehus og hvor man slarvet og brydde seg om hager og overfladiske ting. Bare tanken på forstedene gjorde meg kvalm. Hvem i helvete ville bo i slike motbydelige ghettoer? Slik reflekterte den unge Tøger Fimreite.

Meg som trettitre
Så hvorfor hadde unge Fimreite sett med forakt på den nåtidige trettitre år gamle Fimreite?

Fordi: Etter å ha kysset min kjæreste samboer i snart ti år, svinger jeg kjekt ut fra forstadshuset vårt i den grå og anonyme stasjonsvognen på vei til skolen hvor jeg jobber som lærer. I speilet kan jeg fornøyd konstatere at huset og hagen er relativt velpleid, men jeg vet at jeg må ta noen tak når helgen kommer. Noe misfornøyd registrerer jeg at naboen som vi deler vegg med har malt tregjerdet sitt rødt. Vi har beholdt vårt i brunt som resten av husene i gaten. Rødt passer ikke inn her, tenker jeg surt.

Noen kvelder tar jeg en pils og ser ut over mine sparsomme kvadratmeter med hage, og sukker fornøyd med dagens innsats som offentlig ansatt. Kanskje jeg har rettet noen oppgaver eller forberedt et undervisningsopplegg. Men som regel er jeg sliten, og har lagt meg før klokken ti. Joda, jeg er for det meste fornøyd med tilværelsen.

Overbærende
Så selv om jeg som tyveåring hadde møtt nåtidige meg med forakt, hadde jeg møtt den yngre meg med overbærenhet. Kanskje jeg hadde latt en hissig og purung Fimreite raljere over reklamens fortreffelighet, eller latt meg forklare forakten mot det offentlige og mot forstedene. Kanskje jeg hadde nikket forståelsesfullt og smilt lurt.

I mitt stille sinn hadde jeg tenkt om meg selv: For en tosk jeg var da jeg var tyve.

Takk og pris for at man blir eldre og klokere.

Ølgleder

De fleste nordmenn har oppdaget hvordan skikkelig brygget øl skal smake. De Norske mikrobryggeriene leder an kampen for det gode øl.

Vi har de siste årene fått et utall av mikrobryggerier som har ledet an kampen med å gi godt øl til folket. Mikrobryggeriet har siden slutten av 90-tallet brygget kvalitet og god smak. I kjølvannet av disse suksessene har vi fått Ægir, Nøgne Ø og Haand bryggerier, for å nevne de store små. Men de er ikke så små lenger, og mikrobryggerienes fantastiske ølbrygg vinner frem i det store utlandet.

Før 2000 led vi av en generisk farsott. Da var det pilsneren og fatøl tilberedt i store kvanta som var tingen. Prosessen med masseprodusering gir oss smakløst og kjedelig pils, som ikke er verdt å bruke penger på. De fleste kjente eksponenter for slik drittøl er Hansa, Ringnes, Mac Øl osv. Alle de store kjente bryggeriene lager pilsner for den smakslammede gane.

Den generiske ølen vi kjøper i vanvittige kvanta er egentlig utvannet. Bryggeriene stormbrygger pilsen slik at det går raskere. Resultatet er en sterk øl, som til de grader blir vannet ut, før boksene og flaskene klirrer ut av fabrikken raskere enn gjæret setter seg.

Dette var noe helt annet før.

Der jeg kommer fra, i ytre sogn, har vi en dal som ikke fikk vei før den tyske okkupasjonsmakten fant ut at de som bodde der fortjente kommunikasjon med omverdenen. Tyskernes velvilje hadde selvfølgelig mye med at det var svært mange medlemmer av NS som bodde i akkurat denne dalen. Men til tross for nazisympatier, så var det en ting de gjorde riktig: Å brygge øl.

Alle bøndene i dalen fulgte en eldgammel oppskrift i form av et dikt. Dette diktet er hemmelig, men det står blant annet at kornsekken skal ligge så og så mange dager i bekken, og at når månen står slik og slik, skal ølet settes til gjæring. Prosessen var en blanding av presis vitenskap og vrøvlete overtro. Resultatet ble at minst en av bøndene fikk til et knakandes godt øl. De mislykkede ølresultatene gikk i heimebrentsapparatet. Romjula var med andre ord berga med fest og moro i dalen.

Denne tradisjonen med å brygge øl er gammal her i landet. Gulatinget vedtok for eksempel en lov der hvert eneste gårdsbruk skulle brygge øl til Jól. Hvis du ikke brygget øl tre år på rad, ble du fratatt gård og grunn. Kom kongens menn på besøk måtte bonden stille garden, kost, kjerring og øl til fintfolket, eller risikere å bli et hode kortere. Øl har en lang og «ærefull» historie her til lands. Helt til industrialisert masseproduksjon overtok, og de lokale variantene forsvant.

Men takk Ymir for at vi endelig kan kjøpe godt øl. Mikrobryggeriene, som ikke lenger er så veldig mikroskopiske, har vunnet fram. Dette til tross for at flere av disse ølmerkene ikke er å finne i butikkene. Man må oppsøke dedikerte ølbarer med stort utvalg, eller gå på vinmonopolet.

Mens mesteparten av det vi kan kalle middelklassen slurper i seg sine franske viner og smatter vellystig på vinsmakerkurs, har hipstere, opposisjonelle og profesjonelle kverulanter funnet veien til øl. Jeg har også en mistanke om at overklassen har trykket øl til sitt bryst, rett og slett fordi middelklassen nå drikker fin vin til det aller meste. Å bli oppfattet som spissborgerlig er en synd for både arbeiderklassen, overklassen og hipstere. Derfor finner disse gruppene sammen i et berusende ølfellesskap.

Så det er bare å drikke i vei. Her er noen av mine favoritter. Disse kan anskaffes ved alle seriøse ølutsalg.

Nøgne Ø – Wit

Nøgne Ø – Bitter

Ægir – India pale ale

Død linje og oppgavehelvete

Jeg er stresset. Jeg er stresset ut av mitt eget hode. Det er litt for mye for meg, tror jeg.

Jeg får vel bare bite tennene sammen og gå på med krummet nakke. Må komme meg over kneika.

Hvorfor har det blitt sånn?
Jeg har tatt på meg for mye. Jeg bare flyter. Fire oppgaver skal leveres, samtidig som en turistbok skal være ferdig. Da jeg tok på meg skriveoppdraget ante jeg ikke at den skulle leveres i går. Alt for kort tid på dette prosjektet. Jeg spurte, men fikk signal om at det var noe hip som happ når turistboken skulle være ferdig.

Og oppgavene? I mitt overmot trodde jeg at jeg var ferdig, men etter å ha fått veiledning på dem er det klart at dette er et typisk eksempel på hovmod for fall. Mye må rettes. En del må endres. Og fag skal leses. Virkeligheten er en sosial konstruksjon påstår noen, inklusive meg selv. Men dette konstruktet virker svært konkret når man kjenner tiden som grådig sikler deg ned nakken.

Jeg har nå under fjorten dager på meg å gjøre meg ferdig.

Søvn! Jeg savner deg allerede!

Har ikke tid å blogge!

Må stikke!