Spilittelsens Herre — eller hvordan Listhaug ble nestleder i FrP

I den mørkeste avkroken av stortinget sitter en sammenkrøket og blek skikkelse. Det pistrete, hvite håret henger i floker ned til skuldrene.

Det store hodet går fra side til side, duvende i fast takt mens den leter etter noe i mørket. Innimellom stopper den opp og hisser sint, hveser til seg selv.

– Sssstøre! Sssstøre!, spytter den ut mellom sammenbitte tenner, før den tar til å leite videre.

— Min kosssteligste. Vi ssskal vissse dem. Javissst min kosssteligssste! Vi ssskal vissse dem! Ssstøre! Ssssstøøøøree!, hveser hun mens hun nok en gang forsøker å fri til media. Men det er bare mørket som svarer henne

Forfallet til dette forkrøpne vesenet som famler hvileløst rundt på stortinget begynte den dagen hun mistet den. Det kosteligste. Og det var Støres feil.

Hun hveser og spytter når hun tenker på ordet Støre. Men hun klarer ikke lenger å huske hva det var, dette Støre. Eller hva det var hun mistet eller hvorfor. Men hun leter fortsatt. For hun vet at om hun finner det hun mistet, vil hun atter en gang reise seg.

Og slik har det vært i dager, i uker, i måneder. Hele flere måneder har vesenet forgått i stortingets glemsel fra fordums tid. En tid da hun var i alles øyner og på alles lepper.

Sakte har hun blitt til dette krypende vesenet ved maktens røtter. På uhvilelig søken etter sin kostligste.

Men en dag begynner røttene å dirre. Hun været noe kjent. Noe ubehagelig. Noe farlig. Men hun har ikke tid å dvele ved det. Hun må fortsette å famle i mørket.

Med ett trefferen lysstråle henne. Litt forvirret kikker hun opp. Det sterke lyset treffer henne i øynene. Det svir i huden. Skarpt! Det er skarpt! Lyset er skarpt, tenker hun forvirret. Hun løfter hånden foran ansiktet for å verne seg mens hun snur hodet vekk. Men det hjelper ikke. For lyset når helt ned til henne der ved maktens røtter.

Ut fra lyset høres sinte stemmer. Banning og spotting. Stemmene blir høyere og høyere. Og ut fra lyset strømmer det en elv av FrPere. De bærer med seg en en skrikende og sparkende Per Sandberg. Han brøler som en okse, og vrir seg voldsomt. Men når det ser ut som om han skal klare å rive seg løs, strammer FrPerne grepet og holder ham fast.

Fremst går Keshvari og Gjedda. Begge utstyrt med fakler og høygafler. De roper sint til Sandberg, og anmaser massen med FrPere. Det er amper stemning.

Prosesjonen stopper foran det forkrøpne vesenet som forsøker å gjemme seg dypere i mørket. Hun ser urolig på mobben.

De slipper Sandberg ned, og danner en ring rundt ham. Sandberg forsøker desperat å bryre ut. Han tar fart og løper alt han har, men blir stadig kastet tilbake til midten.

Så høres Gjeddas og Keshvaris stemme som bryter harmdirrende gjennom luften. De snakker i kor, som med én tunge.

— Sandberg. Du har sveket ditt parti, ditt folk og vår politikk. Vi fordømmer deg og gir deg vår strengeste straff!

Med et rykk vender de andre FrPerne Sandberg ryggen. Han faller skrikende på kne. Sakte men sikkert løses sandberg opp i små lys som sakte svever rundt. En stund kan man skimte formen av Sandberg, men etter hvert blir den mer og mer utydelig. Til slutt er det bare mangen små lys som sakte siger rundt hverandre.

Og ut av denne løftes det en gullstol. Og på denne gullstolen kan man skimte Letnes som svever lett over sirkelen. Og et lite øyeblikk gir hun fra seg et glimt, før hun svinner hen til intet.

Men Sandbergs lys skinner enda. De små lysene begynner å rotere raskere og raskere. Før de til slutt spres til alle kanter.

Tilbake i sirkelen, der Sandberg en gang stod, står det en liten mann. Han går sakte mot det sammenkrøpne vesenet med armene løftet som til en omfavnelse.

Vesenet står som forsteinet og ser storøyd på opptrinnet foran henne. Men så ser hun t-skjorten til den lille mannen. Et glitrende trykk, pulserende i gull:

Én retorikk skal samle dem, én retorikk skal finne dem, én retorikk betvinge dem og i mørket binde dem.

Hun kjenner kraften som strømme gjennom kroppen. Håret flommer utover, gyllent og vakkert. Fargen kommer tilbake i ansiktet, med røde roset i kinnene. Og hun står rakrygget og nydelig igjen.

Så, med et sus, kommer det til syne fra det sydende mørket et kors. Hun stiger opp på det. Og Keshvari jubler. Og Gjedda jubbler, og FrP jubler og mørket jubler.

— Det e funnet!, roper hun. Det e funnet! Ej e igjen hel! Nå skal ej bade aviser, fjernsyn, radio og sosiale medier i splittende retorikk, ej skal finne alle sinte, bitre og marginaliserte sjeler, og jeg skal binde dem alle!

Listhaug skinner atter en gang. Og til jubel stiger hun opp til maktens tinder, løftet av korset. Og atter en gang pryder hodet hennes av en glorie av torner.

Men hva hun en gang var, har hun ikke glemt. Å nei. Hun har ikke glemt.

Støre.

Jern-Erna

Med hendene fast foldet bak ryggen står hun og skuer over riket. Den blå buksedrakten sitter stramt rundt hoftene, og de høye helene gir henne en rett og stram positur.

Hun skuer over fjorder og fjell, berg og dal. Over merer og oljerigger. Her er hennes rike. Her er hun hersker. Hun ser over fungerende strukturer, fungerende institusjoner og infrastruktur. Og hun ser på velferdsordninger som virker, og glade velfødte borgere. Alt i alt er hun fornøyd med riket sitt.

Hennes meditering blir brått avbrutt. En høy røykhoste skjærer igjennom luften. Erna himler litt med øynene, setter på seg jernmasken, og snur seg rundt.

Masken hun bærer er honet ut gjennom flere tiår. Det første laget ble smidd i bystyret i bergen. Naglene som holdt spantene på plass ble slått inn som bystyreleder i samme by. De tynne, men kraftige stålplatene som dekket kinnene ble brutalt hamret ut da hun stod imot, og vant, kontrollen i Høyre. Nesebeskyttelsen ble til da hun overvant valgnederlaget i 2009. En maske som har tjent henne godt gjennom valgkamp og storpolitikk.

Der, gjennom to glugger i masken, ser hun Siv Jensen komme ramlende på alt for store sko. Siv sjangler fra side til side, og av og til tar hun utrolig nok to steg tilbake.

— Jeg ville nok ikke brukt de skoene, bemerker Erna tørt med sin silkemyke stemme.

Siv ser forundret opp på Erna. Hun har på ferden mot statsministeren strødt om seg med økonomiske analyser og regneark. Hun retter på den sorte kjolen med trykk på av lebestifter. Hun drar irritert i kjolen en ekstra gang. Kjolen har en lei tendens til å vrikke seg opp på magen når hun går.

— Hvordan går det med fiskeriministeren?

— Jeg tror det går bra.

— Jaha…

Det blir stille. Siv smiler nervøst. Hun liker ikke at Erna er stille. Hun kan såvidt skimte de blå øynene som rolig vurderere henne bak masken. Siv forstår at det er noe Erna ønsker. Men hva? Hun famler litt nervøst på en tetrinærrapport som nettopp har kommet inn fra direktoratet, og som viser alle piler opp. Siv trodde at Erna ville bli glad, men som alltid er hun likegyldig. Så Siv tar sats og mobiliserer så mye engasjement hun klarer.

— Her er rapport som…

— Legg dem der, svarer Erna og peker på et lite avhjelpningsbord på andre siden av rommer.

Siv kjenner at hjertet synker. Hun tar sats en gang til og blar ivrig frem en graf om økende syselsetting som hun vifter i retning Erna.

— Hvis du ser her går det som det suser i norsk økonomi, vi har en økning på…

— Bare legg dem der borte, sier Erna med sin rolige stemme, og peker på det lille avkastningsbordet en gang til.

— Men…

— Takk for hjelpen. Har fiskeriministeren flyttet sammen med elskerinnen sin? Spør Erna helt rolig. Det er umulig å høre om hun er sint eller lei, glad eller lykkelig. Stemmen er like behagelig som alltid, og masken like urørlig.

— Øh… ja. Jeg har snakket med ham og advart ham mot å…

— Takk. Var det noe mer? Stemmen kommer rolig ut fra den smale gluggen som gjemmer munnen.

–Nei… Nei… øh… Nei… Siv går litt kjeitete mot bordet og legger fra seg rapportene. Sirlig legger hun dem ned, og passer på at de beste tallene ligger på toppen, godt synlig. Hun snur seg tilbake mot Erna for å ta farvel, men Erna har alt snudd ryggen til og skuer utover landet.

Siv kjenner gråten presser seg på mens hun går mot døren. Hun åpner den forsiktig, og lukker den stille bak seg mens en tåre triller ensomt ned kinnene hennes, ned over trykket av lebestifter, og lander stille på skoen.

I det samme døren er lukket snur Erna seg raskt tilbake mot rommet. Het står samtlige av Høyres ministere og gruppeldere ettet rang. Ministerene først, gruppelederne bakerst. De står i ordnede geledd. De bukker dypt.

— Nå har FrP malt seg inn i enda et hjørne. Opposisjonen og menings-ytrere er opptatt av Sandbergs siste fadese. Gå nå ut og gjennomfør Høyrepolitikk mens vi kan. Jobb raskt i det stille. Her har vi skatter å kutte for de som har mye, og avgifter å øke for de som har minst. Velferdsgoder og trygdeordninger å rasere, og offentlig tilbud å privatisere.

Ernas stemme klinger som myk silke.

Et unisont rop fra ministrene og gruppelederne flerrer gjennom luften som en pisk. Et rop som står i sterk kontrast til den balanserte og rolige kvinnen som står og skuer over dem. De svaret i kor:

— Javel Fru Statsminister!

Så trer de av, og marsjerer taktfast ut av rommet.

Herr brunsnegle

I dag fant jeg en brunsnegle i hagen. Han hilste kjekt med hornene sine da han så opp fra å spise en annen, såret brunsegle. «Goddag Herr snegle, hvordan er din dag?» spurte jeg, og løftet på hatten. «Jotakk, bare bra», sa han mellom munfuller av innvoller.

«Hvem har du til middag i dag, Herr Snegle?» Spurte jeg nysgjerrig. «Åh, dette er min mor. Som du ser lever hun enda, men innvollene henger ut. Da kan man jo ikke annet enn å spise. Jeg tror forresten det var et av dine barn som slo henne med en pinne» svarte han etterteksomt.

«Å huff og huff! Det er jo aldeles forferdelig!» Utbrøt jeg forferdet. «Hvordan kan jeg gjøre det godt igjen?»

Herr Snegle tenkte seg om mens han smattet i seg mer innvoller. «Nja… du kan jo gi meg et navn?»

Jeg tenkte meg om. Så sa jeg. «Jeg døper deg Brun Dritt».

Snegelen nikket og tok en siste bit. «Takk, det var et fint navn», sa han. «Selv takk», svarte jeg og klasket dem begge med en sko.

wp-1461045053257.jpg

Brunsnegelen. Ein skikkelig ranglar.

Mediatrening i representantboligen

Hun sukker høyt igjen. Uten at det ser ut som om det hjelper eller er til skade for den del. Faktisk har hun prøvd i fire timer å banke inn i den tjukke skallen til ministeren at det han har tenkt å gjøre er en jævlig dårlig idé.

–som sagt vil jeg fraråde at du og … ehr… venninen din stiller i debattprogrammet i dag.

— Å æ si te dæ at æ betal dæ itkj før å gje mæ slik idiotisk råd. Æ betal dæ førr å lær ho Bære å snakk på radio!

Hun sukket igjen. Hvorfor klarer han ikke å si navnet hennes riktig en eneste gang? Hun studerer den unge, vakre jenten, som sitter der med sine flotte trekk, store vakre øyne, brun, silkemyk hud og leppene skøvet litt overdrevent ut. Noe som gir henne et litt trassig utseende, som å kompensere for den naive og tidvis forvirrede viftingen med øyenvippene.

«Flotte pupper, er de ekte?», tar hun seg selv i å tenke. Ved siden av den vakre jenten sitter en gammel mann. Og ikke særlig vakker eller pen i noens bok. Men har en slags bøsete, primitiv sjarm. «Hulemann», tenker hun. Sjarmerende smil. Hun vurderer dem begge. Ser på jenta og tenker «Lykkejeger?».

Hun spør ham hvor toalettet er.

–Ha meg unskyldt, sier hun, og går mot badet.

Inne på badet plasserer hun håndflatene på kanten av servanten og legger vekten av hele overkroppen på dem. Hun lener seg fremover og ser på seg selv.

I speilet kikker en sliten kvinne tilbake. Huden er gusten og blek. Mørket under øynene er tydelig fremtredende til tross for iherdig forsøk å sminke dem vekk. Det pistrete håret, preget av utallige farginger, henger slitt ut fra en slags hestehalen. I det hun retter seg opp i kroppen og ser seg selv i profil, ser hun de tynne, beinete fingrene og mørke blodårer som tydelig makker seg under huden. Hun ser seg i helprofil i speilet og kniper seg selv irritert i sideflesket. Til tross for uthulte kinn, aktiv trening og knallhard diett var sideflesket der like fullt. Alltid.

Hun sukker. Hva er det med gamle griser som så lett lar seg forlede av vakre unge kvinner? Og hva i allverden er det den unge, vakre jenten vil oppnå?

Hun forstod at det var mye her hun ikke visste. Hun hadde jobbet som underdøkende journalist i Dagbladet i mange år, da media hadde råd til slikt. Etter det hadde hun forsøkt seg som frilanser med vekslende hell. Til slutt ble hun ble rekrutert til PR-byrået av en bekjent. Hun måtte få inn noe fast inntekt. Spesielt etter skilsmissen, og hun satt igjen med ansvar for ungene. Eksen hadde funnet seg en ung og vakker kjæreste, og han hadde ikke sett seg tilbake etter det.

— Drittsekk!, utbryter hun høyt. Hun stivnet til og lytter. Har de hørt henne inn i stuen? Hun lytter litt til. Hun kan høre mumling og litt fnising innimellom. Alt virker normalt. Hun puster lettet ut.

Hun kunne kjenne det i journalistgenet. Når noe ikke stemmer. En intiusjon som satt i ryggraden. Noe var helt galt.

Det var måten den unge kvinnen smilte og kniste når statsråden kjekket seg. Hun smilte med øynene og med munnen, men kroppen var lent bort og vekk fra ham. Når den aldrende ministeren strøk og tok på den unge damen var det som om hun spente seg opp som en buestreng nærmest umerkelig, men smilte like fullt.

Det var derimot svært tydelig at ministeren var svært betatt av den unge kvinnen. Han klarte nesten ikke å ta øynene fra henne, ble tydelig oppmuntret av hennes trillende latter når han kjekket seg. Han klarte ikke å holde fingrene fra henne, og brukte enhver anledning til å stryke og ta på henne. Og han smilte fårete. Hele tiden. Mannen var en omvandrende ereksjon.

Noe var galt. Men hun måtte undertrykke det. Hun hadde en jobb å gjøre. Penger å tjene. Barn å fø.

Hun trakk inn magen og stakk frem puppene og rettet opp ryggen, før hun tok tak i dørhåndtaket og gikk resolutt inn til de to flørtende.

— Før vi setter i gang vil jeg atter en gang fraråde deg fra å åpne opp for media. Selv om du har fått hard medfart allerede, vil du nå åpne opp et rotterace uten like. Media vil aktivt oppsøke deg, dine venner og din familie. De vil oppsøke deg oftere og mer aggressivt enn de til nå har gjort. Mitt råd er at du sitter helt stille i båten og rir av stormen til…

Ministeten utbryter med høy stemme.

–No e det nok! No gjer du jobben din, ellæs kan du be byrrå senne non anner!

Et lite øyeblikk var det som om masken til den unge damen sprakk, at hun mistet litt kontrollen, og et drag av noe ubestemmelig, noe fluktig, fór over ansiktet hennes når ministeren ropte opp. Men det var et lite nanosekund, så smilte hun igjen med øynene og munnen. Kontrollen gjennvunnet

— Skal vi sette i gang, da? Hvis du setter deg der borte. Fint! Ikke se i kamera, ikke se på ministeren. Bare se på programledeten når du snakker. Sånn ja! Når ministeten snakker, se på ham. Nikk og smil innimellom. Der ja. Flott. Ok.

Første spørsmål: …

En historie fra Islamofobavdelingen

Gjedda sitter og fråder og gnisser tenner i Frps islamofobavdeling. Klokken nærmer seg slaget tolv.

Gjedda bøyer seg fremmover og stemmer ifra med føttene mot gulvet så stolen deiser i bakken. Med et rykk reiser han seg rasende. Han smeller håndflaten i bordet så FrP-pin, rødslipset og eggelikøren går i gulvet. Han brøler:

— Her må noe gjøres! Nok er nok!

Sylvi nikker ettertenksom og suger på et stykke svinekjøtt som er fanget mellom tennene. Et råttent stykke kjøtt som har kilt seg fast, helt siden mars, og vil ikke gi slipp. En irriterende påminnelse som alltid er der og forteller henne hva hun hadde. Og hva hun ikke har nå.

–Støre! mumler hun, som om hun banner, før hun sier med lav og rolig stemme:

— ja. Her må noke gjerast. Ikkje meir bæring på gullstol. Han må sendes tilbake der han kom fra.

–Hjelp i nærområdene, brøler Gjedda. Tydelig fornøyd med svaret han har fått, og svaret han har gitt.

Bård Hoksrud piler forvirret og målløst rundt bordet. Øyne hans virrer nervøst fra Sylvi og til Gjedda, og tilbake igjen mens han gjentar med preget og skjelven stemme:

–Lakrispiper, segway, vannscooter, tilbake der de kom fra. Heeehehehe.

Han ser lengselsfullt mot en stor jerndør i endene av rommet. Bak døren høres det pusting og pesing. Stønning og sukking. Innimellom kommer utbrudd som «Mora Jens!» og «Snikislamiseeeering!». Hoksrud piler mot døren. Med full kraft river han og sliter han i døren. Legger hele vekten sin bak og forsøker å åpne den. Men den rekker seg ikke. Han hyler desperat.

–SIV! Ansvarlig finanspolitikk! Kompromiss! Regjeringsplattformen! Geløya!

Sylvi tar noen raske steg mot døra med korset dinglende etter seg som en hale. Hun har en bister mine når hun endelig når bort til Hoksrud som krymper seg desperat opp mot jerndør.

–Hald kjeften din!, gneldrer Sylvi hardt, og gir Hoksrud en kraftig fik over munnen med håndbaken, slik at han raver i retning Gjedda.

–Ja hold kjeft!, bjeffer Gjedda, og gir Hoksrud en ny fik.

–Unnskyld, unnskyld, unnskyld, ynker Hoksrud, mens han faller på kne og tar til å rydde opp Frp-pins og glasskår fra gulvet. Slipset tør han ikke røre.

Sylvis ansikt lyser plutselig opp. Den strenge mina erstattes med et flir. Og mens hun fikler hektisk med korset hun har rundt halsen, utbryter hun:

— Vi skriv noke stygt om han på Fjesboka! Staden der politikk blir forma og utført. Og Ei, Ei e mesias.

–Espen! Er treng deg!, roper Sylvi ut i rommet.

Og straks, ut fra skyggene svares det det med et hiss:

–Ja, min herskerrinne. Jeg er evig i din tjeneste.

Ut fra mørket kommer det en krøket og forpint skikkelse. Tynget av Macbooken som han drar etter seg med stort besvær og i møye.

–Espen! skriv noke stygt om nestleiaren på Fjesboka. Skriv slik at dei badar meg i blomster! Skriv slik at dei elsker meg!

Den forkrøplede skikkelsen hisser først irritert. Så blir det blir stille. Alle ser på den lille skikkelsen som lutende kryper rundt i randen av skyggene. Hoksrud sleiker seg nervøst om munnen og ser på de to andre. Så drar Espen opp Macbooken med et stønn, og begynner å skrive.

Med mumling og besvergelser hamrer han på tastaturet. Det hvite LED-lyset fra skjermen bader det oppspilte ansiktet hans. Ut fra besvergelser og hamringen kommer det etterhvert til syne: «FrP er mer opptatt av å reise på ferie med asylsøkere til hjemlandet, enn å sende dem hjem.»

–publiser–

En ond latter brer seg i islamofobavdeling. Nå skal de vise dem alle!