Kategori: fiksjon

I den mørkeste avkroken av stortinget sitter en sammenkrøket og blek skikkelse. Det pistrete, hvite håret henger i floker ned til skuldrene.

Det store hodet går fra side til side, duvende i fast takt mens den leter etter noe i mørket. Innimellom stopper den opp og hisser sint, hveser til seg selv.

– Sssstøre! Sssstøre!, spytter den ut mellom sammenbitte tenner, før den tar til å leite videre.

— Min kosssteligste. Vi ssskal vissse dem. Javissst min kosssteligssste! Vi ssskal vissse dem! Ssstøre! Ssssstøøøøree!, hveser hun mens hun nok en gang forsøker å fri til media. Men det er bare mørket som svarer henne

Forfallet til dette forkrøpne vesenet som famler hvileløst rundt på stortinget begynte den dagen hun mistet den. Det kosteligste. Og det var Støres feil.

Hun hveser og spytter når hun tenker på ordet Støre. Men hun klarer ikke lenger å huske hva det var, dette Støre. Eller hva det var hun mistet eller hvorfor. Men hun leter fortsatt. For hun vet at om hun finner det hun mistet, vil hun atter en gang reise seg.

Og slik har det vært i dager, i uker, i måneder. Hele flere måneder har vesenet forgått i stortingets glemsel fra fordums tid. En tid da hun var i alles øyner og på alles lepper.

Sakte har hun blitt til dette krypende vesenet ved maktens røtter. På uhvilelig søken etter sin kostligste.

Men en dag begynner røttene å dirre. Hun været noe kjent. Noe ubehagelig. Noe farlig. Men hun har ikke tid å dvele ved det. Hun må fortsette å famle i mørket.

Med ett trefferen lysstråle henne. Litt forvirret kikker hun opp. Det sterke lyset treffer henne i øynene. Det svir i huden. Skarpt! Det er skarpt! Lyset er skarpt, tenker hun forvirret. Hun løfter hånden foran ansiktet for å verne seg mens hun snur hodet vekk. Men det hjelper ikke. For lyset når helt ned til henne der ved maktens røtter.

Ut fra lyset høres sinte stemmer. Banning og spotting. Stemmene blir høyere og høyere. Og ut fra lyset strømmer det en elv av FrPere. De bærer med seg en en skrikende og sparkende Per Sandberg. Han brøler som en okse, og vrir seg voldsomt. Men når det ser ut som om han skal klare å rive seg løs, strammer FrPerne grepet og holder ham fast.

Fremst går Keshvari og Gjedda. Begge utstyrt med fakler og høygafler. De roper sint til Sandberg, og anmaser massen med FrPere. Det er amper stemning.

Prosesjonen stopper foran det forkrøpne vesenet som forsøker å gjemme seg dypere i mørket. Hun ser urolig på mobben.

De slipper Sandberg ned, og danner en ring rundt ham. Sandberg forsøker desperat å bryre ut. Han tar fart og løper alt han har, men blir stadig kastet tilbake til midten.

Så høres Gjeddas og Keshvaris stemme som bryter harmdirrende gjennom luften. De snakker i kor, som med én tunge.

— Sandberg. Du har sveket ditt parti, ditt folk og vår politikk. Vi fordømmer deg og gir deg vår strengeste straff!

Med et rykk vender de andre FrPerne Sandberg ryggen. Han faller skrikende på kne. Sakte men sikkert løses sandberg opp i små lys som sakte svever rundt. En stund kan man skimte formen av Sandberg, men etter hvert blir den mer og mer utydelig. Til slutt er det bare mangen små lys som sakte siger rundt hverandre.

Og ut av denne løftes det en gullstol. Og på denne gullstolen kan man skimte Letnes som svever lett over sirkelen. Og et lite øyeblikk gir hun fra seg et glimt, før hun svinner hen til intet.

Men Sandbergs lys skinner enda. De små lysene begynner å rotere raskere og raskere. Før de til slutt spres til alle kanter.

Tilbake i sirkelen, der Sandberg en gang stod, står det en liten mann. Han går sakte mot det sammenkrøpne vesenet med armene løftet som til en omfavnelse.

Vesenet står som forsteinet og ser storøyd på opptrinnet foran henne. Men så ser hun t-skjorten til den lille mannen. Et glitrende trykk, pulserende i gull:

Én retorikk skal samle dem, én retorikk skal finne dem, én retorikk betvinge dem og i mørket binde dem.

Hun kjenner kraften som strømme gjennom kroppen. Håret flommer utover, gyllent og vakkert. Fargen kommer tilbake i ansiktet, med røde roset i kinnene. Og hun står rakrygget og nydelig igjen.

Så, med et sus, kommer det til syne fra det sydende mørket et kors. Hun stiger opp på det. Og Keshvari jubler. Og Gjedda jubbler, og FrP jubler og mørket jubler.

— Det e funnet!, roper hun. Det e funnet! Ej e igjen hel! Nå skal ej bade aviser, fjernsyn, radio og sosiale medier i splittende retorikk, ej skal finne alle sinte, bitre og marginaliserte sjeler, og jeg skal binde dem alle!

Listhaug skinner atter en gang. Og til jubel stiger hun opp til maktens tinder, løftet av korset. Og atter en gang pryder hodet hennes av en glorie av torner.

Men hva hun en gang var, har hun ikke glemt. Å nei. Hun har ikke glemt.

Støre.

Hun sukker høyt igjen. Uten at det ser ut som om det hjelper eller er til skade for den del. Faktisk har hun prøvd i fire timer å banke inn i den tjukke skallen til ministeren at det han har tenkt å gjøre er en jævlig dårlig idé.

–som sagt vil jeg fraråde at du og … ehr… venninen din stiller i debattprogrammet i dag.

— Å æ si te dæ at æ betal dæ itkj før å gje mæ slik idiotisk råd. Æ betal dæ førr å lær ho Bære å snakk på radio!

Hun sukket igjen. Hvorfor klarer han ikke å si navnet hennes riktig en eneste gang? Hun studerer den unge, vakre jenten, som sitter der med sine flotte trekk, store vakre øyne, brun, silkemyk hud og leppene skøvet litt overdrevent ut. Noe som gir henne et litt trassig utseende, som å kompensere for den naive og tidvis forvirrede viftingen med øyenvippene.

«Flotte pupper, er de ekte?», tar hun seg selv i å tenke. Ved siden av den vakre jenten sitter en gammel mann. Og ikke særlig vakker eller pen i noens bok. Men har en slags bøsete, primitiv sjarm. «Hulemann», tenker hun. Sjarmerende smil. Hun vurderer dem begge. Ser på jenta og tenker «Lykkejeger?».

Hun spør ham hvor toalettet er.

–Ha meg unskyldt, sier hun, og går mot badet.

Inne på badet plasserer hun håndflatene på kanten av servanten og legger vekten av hele overkroppen på dem. Hun lener seg fremover og ser på seg selv.

I speilet kikker en sliten kvinne tilbake. Huden er gusten og blek. Mørket under øynene er tydelig fremtredende til tross for iherdig forsøk å sminke dem vekk. Det pistrete håret, preget av utallige farginger, henger slitt ut fra en slags hestehalen. I det hun retter seg opp i kroppen og ser seg selv i profil, ser hun de tynne, beinete fingrene og mørke blodårer som tydelig makker seg under huden. Hun ser seg i helprofil i speilet og kniper seg selv irritert i sideflesket. Til tross for uthulte kinn, aktiv trening og knallhard diett var sideflesket der like fullt. Alltid.

Hun sukker. Hva er det med gamle griser som så lett lar seg forlede av vakre unge kvinner? Og hva i allverden er det den unge, vakre jenten vil oppnå?

Hun forstod at det var mye her hun ikke visste. Hun hadde jobbet som underdøkende journalist i Dagbladet i mange år, da media hadde råd til slikt. Etter det hadde hun forsøkt seg som frilanser med vekslende hell. Til slutt ble hun ble rekrutert til PR-byrået av en bekjent. Hun måtte få inn noe fast inntekt. Spesielt etter skilsmissen, og hun satt igjen med ansvar for ungene. Eksen hadde funnet seg en ung og vakker kjæreste, og han hadde ikke sett seg tilbake etter det.

— Drittsekk!, utbryter hun høyt. Hun stivnet til og lytter. Har de hørt henne inn i stuen? Hun lytter litt til. Hun kan høre mumling og litt fnising innimellom. Alt virker normalt. Hun puster lettet ut.

Hun kunne kjenne det i journalistgenet. Når noe ikke stemmer. En intiusjon som satt i ryggraden. Noe var helt galt.

Det var måten den unge kvinnen smilte og kniste når statsråden kjekket seg. Hun smilte med øynene og med munnen, men kroppen var lent bort og vekk fra ham. Når den aldrende ministeren strøk og tok på den unge damen var det som om hun spente seg opp som en buestreng nærmest umerkelig, men smilte like fullt.

Det var derimot svært tydelig at ministeren var svært betatt av den unge kvinnen. Han klarte nesten ikke å ta øynene fra henne, ble tydelig oppmuntret av hennes trillende latter når han kjekket seg. Han klarte ikke å holde fingrene fra henne, og brukte enhver anledning til å stryke og ta på henne. Og han smilte fårete. Hele tiden. Mannen var en omvandrende ereksjon.

Noe var galt. Men hun måtte undertrykke det. Hun hadde en jobb å gjøre. Penger å tjene. Barn å fø.

Hun trakk inn magen og stakk frem puppene og rettet opp ryggen, før hun tok tak i dørhåndtaket og gikk resolutt inn til de to flørtende.

— Før vi setter i gang vil jeg atter en gang fraråde deg fra å åpne opp for media. Selv om du har fått hard medfart allerede, vil du nå åpne opp et rotterace uten like. Media vil aktivt oppsøke deg, dine venner og din familie. De vil oppsøke deg oftere og mer aggressivt enn de til nå har gjort. Mitt råd er at du sitter helt stille i båten og rir av stormen til…

Ministeten utbryter med høy stemme.

–No e det nok! No gjer du jobben din, ellæs kan du be byrrå senne non anner!

Et lite øyeblikk var det som om masken til den unge damen sprakk, at hun mistet litt kontrollen, og et drag av noe ubestemmelig, noe fluktig, fór over ansiktet hennes når ministeren ropte opp. Men det var et lite nanosekund, så smilte hun igjen med øynene og munnen. Kontrollen gjennvunnet

— Skal vi sette i gang, da? Hvis du setter deg der borte. Fint! Ikke se i kamera, ikke se på ministeren. Bare se på programledeten når du snakker. Sånn ja! Når ministeten snakker, se på ham. Nikk og smil innimellom. Der ja. Flott. Ok.

Første spørsmål: …