Jern-Erna

Med hendene fast foldet bak ryggen står hun og skuer over riket. Den blå buksedrakten sitter stramt rundt hoftene, og de høye helene gir henne en rett og stram positur.

Hun skuer over fjorder og fjell, berg og dal. Over merer og oljerigger. Her er hennes rike. Her er hun hersker. Hun ser over fungerende strukturer, fungerende institusjoner og infrastruktur. Og hun ser på velferdsordninger som virker, og glade velfødte borgere. Alt i alt er hun fornøyd med riket sitt.

Hennes meditering blir brått avbrutt. En høy røykhoste skjærer igjennom luften. Erna himler litt med øynene, setter på seg jernmasken, og snur seg rundt.

Masken hun bærer er honet ut gjennom flere tiår. Det første laget ble smidd i bystyret i bergen. Naglene som holdt spantene på plass ble slått inn som bystyreleder i samme by. De tynne, men kraftige stålplatene som dekket kinnene ble brutalt hamret ut da hun stod imot, og vant, kontrollen i Høyre. Nesebeskyttelsen ble til da hun overvant valgnederlaget i 2009. En maske som har tjent henne godt gjennom valgkamp og storpolitikk.

Der, gjennom to glugger i masken, ser hun Siv Jensen komme ramlende på alt for store sko. Siv sjangler fra side til side, og av og til tar hun utrolig nok to steg tilbake.

— Jeg ville nok ikke brukt de skoene, bemerker Erna tørt med sin silkemyke stemme.

Siv ser forundret opp på Erna. Hun har på ferden mot statsministeren strødt om seg med økonomiske analyser og regneark. Hun retter på den sorte kjolen med trykk på av lebestifter. Hun drar irritert i kjolen en ekstra gang. Kjolen har en lei tendens til å vrikke seg opp på magen når hun går.

— Hvordan går det med fiskeriministeren?

— Jeg tror det går bra.

— Jaha…

Det blir stille. Siv smiler nervøst. Hun liker ikke at Erna er stille. Hun kan såvidt skimte de blå øynene som rolig vurderere henne bak masken. Siv forstår at det er noe Erna ønsker. Men hva? Hun famler litt nervøst på en tetrinærrapport som nettopp har kommet inn fra direktoratet, og som viser alle piler opp. Siv trodde at Erna ville bli glad, men som alltid er hun likegyldig. Så Siv tar sats og mobiliserer så mye engasjement hun klarer.

— Her er rapport som…

— Legg dem der, svarer Erna og peker på et lite avhjelpningsbord på andre siden av rommer.

Siv kjenner at hjertet synker. Hun tar sats en gang til og blar ivrig frem en graf om økende syselsetting som hun vifter i retning Erna.

— Hvis du ser her går det som det suser i norsk økonomi, vi har en økning på…

— Bare legg dem der borte, sier Erna med sin rolige stemme, og peker på det lille avkastningsbordet en gang til.

— Men…

— Takk for hjelpen. Har fiskeriministeren flyttet sammen med elskerinnen sin? Spør Erna helt rolig. Det er umulig å høre om hun er sint eller lei, glad eller lykkelig. Stemmen er like behagelig som alltid, og masken like urørlig.

— Øh… ja. Jeg har snakket med ham og advart ham mot å…

— Takk. Var det noe mer? Stemmen kommer rolig ut fra den smale gluggen som gjemmer munnen.

–Nei… Nei… øh… Nei… Siv går litt kjeitete mot bordet og legger fra seg rapportene. Sirlig legger hun dem ned, og passer på at de beste tallene ligger på toppen, godt synlig. Hun snur seg tilbake mot Erna for å ta farvel, men Erna har alt snudd ryggen til og skuer utover landet.

Siv kjenner gråten presser seg på mens hun går mot døren. Hun åpner den forsiktig, og lukker den stille bak seg mens en tåre triller ensomt ned kinnene hennes, ned over trykket av lebestifter, og lander stille på skoen.

I det samme døren er lukket snur Erna seg raskt tilbake mot rommet. Het står samtlige av Høyres ministere og gruppeldere ettet rang. Ministerene først, gruppelederne bakerst. De står i ordnede geledd. De bukker dypt.

— Nå har FrP malt seg inn i enda et hjørne. Opposisjonen og menings-ytrere er opptatt av Sandbergs siste fadese. Gå nå ut og gjennomfør Høyrepolitikk mens vi kan. Jobb raskt i det stille. Her har vi skatter å kutte for de som har mye, og avgifter å øke for de som har minst. Velferdsgoder og trygdeordninger å rasere, og offentlig tilbud å privatisere.

Ernas stemme klinger som myk silke.

Et unisont rop fra ministrene og gruppelederne flerrer gjennom luften som en pisk. Et rop som står i sterk kontrast til den balanserte og rolige kvinnen som står og skuer over dem. De svaret i kor:

— Javel Fru Statsminister!

Så trer de av, og marsjerer taktfast ut av rommet.

Herr brunsnegle

I dag fant jeg en brunsnegle i hagen. Han hilste kjekt med hornene sine da han så opp fra å spise en annen, såret brunsegle. «Goddag Herr snegle, hvordan er din dag?» spurte jeg, og løftet på hatten. «Jotakk, bare bra», sa han mellom munfuller av innvoller.

«Hvem har du til middag i dag, Herr Snegle?» Spurte jeg nysgjerrig. «Åh, dette er min mor. Som du ser lever hun enda, men innvollene henger ut. Da kan man jo ikke annet enn å spise. Jeg tror forresten det var et av dine barn som slo henne med en pinne» svarte han etterteksomt.

«Å huff og huff! Det er jo aldeles forferdelig!» Utbrøt jeg forferdet. «Hvordan kan jeg gjøre det godt igjen?»

Herr Snegle tenkte seg om mens han smattet i seg mer innvoller. «Nja… du kan jo gi meg et navn?»

Jeg tenkte meg om. Så sa jeg. «Jeg døper deg Brun Dritt».

Snegelen nikket og tok en siste bit. «Takk, det var et fint navn», sa han. «Selv takk», svarte jeg og klasket dem begge med en sko.

wp-1461045053257.jpg

Brunsnegelen. Ein skikkelig ranglar.

TeVen

På black friday kjøpte jeg meg en TV. Den står nå i Oslo og venter på å bli sendt ut av landet.

Valget falt på en 65 tommer LG i SJ80-serien. 10-bits panel. Quad core prosessor. 200HZ oppdateringsfrekvens på bakpanelet. HDR 10 og HDR Visual. En TV for fremtiden.

Men gleden var kortvarig. For i høyre nedre hjørne var det hvite flekker der det skulle være svart. Og noen skjermbilder, spesielt fra Playstation4 ble 1/4 av skjermen helt hvit. Når jeg bevegede «Magic remote» ble fargene i området rundt pekepilen blasse. Og av og til hang interne apper seg opp, slik at jeg måtte resette til fabrikkinnstillinger for å få appen til å virke. Og innimellom koblet TVen seg ned fra det trådløse nettet uten grunn. Noe var galt.

Stort hvit felt når jeg laster inn «World of Tanks» i PS4.

Jeg tok kontakt med LG. Det ble mye frem og tilbake. Jeg tok bilder av feilen, og filmet noen scener fra «stranger things» hvor de hvite feltene kom godt til syne i nedre høyre hjørnet. Til slutt ble jeg tilbudt en servicemann men måtte betale hvis han ikke fant feil på TVen min. Men siden jeg hadde 30 dagers retur, virket det noe dustete å ta den risikoen.

Jeg tok derfor kontakt med forhandler. Dette var NetOnNet.no. Jeg forklarte vedkommende i andre enden dilemmaet mitt. Det jeg sa var at «hvis TVen skal være slik og vise hvite felter slik som dette, vil jeg ikke ha den». Det kunne han forstå.

Han foreslo at jeg sendte tilbake TVen til dem, så fikk jeg en ny. Det sa jeg at hørtes bra ut.

Jeg ventet. Og ventet. Helt til returretten nesten var over. Da sendte jeg en purring og lurte på hva som skjedde. Noen dager etter at fristen for retur var over, fikk jeg svar sammen med en beklagelse for seint svar. Hyggelig det.

En servicesak ble opprettet. Og uken etter tok Bring kontakt for å hente tven. Jeg spurte om de også da leverte den nye TVen samtidig. Det ble stille i andre enden. Og jeg hørte at vedkommende ble stresset. Hun sjekket og kunne ikke finne noen ny leveranse til meg fra NetOnNet.no. Jeg ble usikker selv, og vi ble enig om å sjekke på hver vår kant.

Et enkelt søk viste at hun hadde rett. I en av epostene jeg hadde fått stod det at det ikke var før de hadde fått sjekket TVen at de kunne sende meg en ny. Med forbehold om at det var noe galt med den. Ikke helt slik jeg hadde forstått den opprinnelige avtalen, men misforståelser kan fort forekomme. Så da var jeg like langt.

Men her hadde jeg alt satt ting i bevegelse, og tenkte at det ville gå raskere å bare sende meg en ny hvis de fant feil, i stede for å reparere. Hvor lang tid ville egentlig det ta? Så jeg avtalte en hentedato med Bring. Så sagt så gjort.

Jeg plukket TVen ned fra veggen og pakket den ned igjen i esken. Så kom Bring og hentet den. Sorgen var stor hos ett-og-et-halvtåringen da hun oppdaget at «poppeloppane vekke». Til tross for kort bekjentskap i kjellerstuen, hadde vi blitt glad i TVen. Gode filmstunder med popcorn og brus, til glede for alle i familien.

En uke etter at Bring hadde vært og henter TVen begynte jeg å bli urolig. Hvorfor hørte jeg ingenting fra Bring eller NetOnNet? Jeg tok en telefon.

Etter en laaang kø i telefonen til NetOnNets serviceavdeling, kom jeg igjennom. Etter å snakket litt frem og tilbake med en kundekonsulent fant vi ut at pakken hadde kommet til Oslo og stod på terminalen der. «I Oslo?» Spurte jeg, noe forundret at det hadde tatt en uke for TVen å komme til Oslo. » Ja den skal fortolles». «Fortolles?» Spurte jeg forundret.»Ja, den skal jo til Sverige». «Sverige!?» Utbrøt jeg forvirret. «Ja NetOnNet.no er svensk. Vi har hovedlager og service i Sverige». Jeg ble noe paff. Etter at en utålmodig kundekonsulent måtte fortelle meg at TVen skulle til sverige noen ganger til, forstod jeg endelig hva det var han sa. Jeg angret på at jeg ikke hadde sagt ja til LG sin servicemann.

Jeg måtte spørre hvor lenge jeg måtte vente før jeg fikk en ny TV i retur. «Tre uker til!?», utbrøt jeg. Her ble jeg noe katatonisk og usammenhengende, og snakket springende om løst og fast relatert til TVen.

I skrivende stund står TVen min fortsatt i Oslo og venter på å bli fortollet. Veggen i kjellerstuen er tom. Og den vil trolig stå tom en stund til. Fortsettelsen er i vente, og med min flaks blir det nok enda mer å skrive om.

Selgerne som ikke ville selge

Jeg skal ha meg en flatTV for å gjøre vår forsømte kjellerstuen om til et underholdningsrom for store og små. Men å anskaffe en ny flatTV har vist seg å være like komplisert som hjernekirurgi, eller deromkring.

I den forbindelse har jeg tatt to turer til Lefdal, fast bestemt på å kjøpe en på forhånd nøye utvalgt flatTV. To ganger har jeg returnert uten noen TV i det hele tatt, flat eller ei.

Den første flatTVen jeg hadde sett meg ut var en LG fra fjorårets sortiment. En helt ok tv, men ikke noe mer enn det. Den manglet en og annen årsaktuell gimmick, men ville gjøre nytten for meg og mitt bruk.

Jeg fikk etter litt møye tak i en selger. Han kunne fortelle at han ikke kunne anbefale den tven jeg hadde bestemt meg for. I stede prøvde han å selge inn en OLEDtv. 10 tommer mindre og 4.000 dyrere. Videre fortalte han varmt om de nye HDR 10 standardene og dolby visual som nå var kommet, og ville være definerende for fremtidens tver. Noe min utvalgte tv manglet.

Etter hvert førte dette til at jeg ikke lenger ville ha den flatskjermen jeg hadde sett meg ut. Problemet var bare at alternativene han ga meg var enten for dyre, for små eller for dårlig innmat. Jeg ga opp og vendte hjem.

Uken etter var det salg på en 60 tommer, det også LG, med alle de riktige benevnelser, kraft og oppskalleringer som tenkes kan. En TV fra mellomsjiktet. Eneste aberet var at den var 5 tommer mindre enn det jeg ønsket. Etter å ha googlet litt fant jeg ut at 60 tommer var greit i forhold til en sitteavstand på mellom 3 og 4 meter. Og som var det jeg trengte til kjellerstua.

Atter en gang mannet jeg meg opp og marsjerte målbevisst inn på Lefdal. Denne gangen ble jeg raskt betjent av blid ung mann med masse energi. Han hadde ganske sikkert tatt et par Redbull for mye.

Han pratet og pratet, han avbrøt meg når jeg forsøkte å stille spørsmål, og han snakket like fort som en auksjonarius.

Han erklærte at mitt valg av TV ikke var et godt valg, og mente videre at dette ikke var et godt tilbud. Han kunne også fortelle at 60 tommer var en ukurant størrelse. Deretter viste han meg en 65′ som var dobbelt så dyr som den jeg hadde bestemt meg for. Ikke bare var den dobbelt så dyr, men den var grunnleggende dårligere på alle aspekter. Med unntak av på et felt: Den hadde en 65 tommer skjerm.

Jeg forstod raskt at han ikke kjente godt nok til flatskjermene han solgte. Det vil si, han var mest interessert i å vise meg hvor brukervennlig og estetisk vakker den var. Metallramme og det hele. Og hvordan menyene fløt! Ach Himmel! Han la ut om brukervennelighet og oppdateringer på Tizen VS Android og Gud vet hva. Jeg forsøkte flere ganger å lede samtalen inn på spesifikasjonene og bildekvaliteten, men ga etter hvert opp.

Til slutt ble jeg ganske irritert, og avbøt at «jeg bryr meg fuck all om hvordan tv’en ser ut. Det jeg bryr meg om er bildekvalitet!».

Det oppstod en slags pinlig stillhet. I det minste for min nyervervede selgervenn å være. Så fortsatte han å prate som før, bare litt saktere.

Med to-åringen i ene handa, og en papirlapp i den andre, tuslet jeg slukøret ut av Lefdal for andre gang på to uker. På papirlappen stod det listet opp tre tilbud på flatskjermer som ikke var aktuelt å kjøpe. Blant annet den jeg hadde bestemt meg for å ta med meg hjem en snau time tidligere.

Ministeren som ble til et troll

Det var en gang en minister, som gikk til Facebook for å gjøre seg populær. Og populær ble hun. For trollene østenfor Nordkapp og nordenfor Lindesnes likte det hun sa.

Erna konge hadde bestemt at at alle skulle være lykkelig i riket. Og for å være lykkelig visste Erna Konge at man trengte en jobb, et sted å bo, trygghet fra fare og trakassering. Og det viktigste av alt: For å virkelig være lykkelig måtte man lære å forstå det kongeriket man hadde kommet til. Erna Konge kalte dette integrering. Og derfor ble statsråden oppnevnt ved kongens bord for å gjøre alle de fremmede i riket lykkelig.

Men ministeren ville ikke gjøre de fremmede som kom til riket lykkelig. Hver dag var hun på Internett og lekte med trollene. Hun ropte utover det ganske land hvor ulykkelig hun ønsket at de som kom til riket skulle få det. Og trollene jublet og danset, alle som en.

Den første dagen ropte ministeren: «Dere skal ikke forvente å bli bært på gullstol, dere som kommer til riket!» Og trollene jublet og danset omkring henne.

Den andre dagen ropte ministeren: «Alle som kommer til riket må drikke seg fulle og spise svinekjøtt!» Og trollene jublet og danset omkring henne.

Den tredje dagen ropte ministeren: «Dere er godhetstyranner, dere som ønsker de fremmede godt!» Og trollene jublet og danset omkring henne.

Men så ble de andre folkene i kongeriket lei av ministerens roping. Og mange ropte tilbake. «Slutt å trolle andre mennesker!». Men trollene ble så sinte at de fløy i flint. De truet og hyttet og bannet og forfulgte de som ropte til ministeren. De trollet og trollet og trollet slik at det ikke ble ørens lyd.

Ministeren bare smilte. Så ropte hun utover riket «Typpisk hylekoret å ville åpne grensene til riket slik at alle som vil kan komme inn».

Da sprakk ministeren. Og ut fra edder og galle, oppkast og splittende retorikk steg ministeren forvandlet ut. For hun selv hadde blitt til et troll. 

Og om Erna konge ikke enda har klart å stoppet trollene, så trollet ministeren vel enda.

Og snipp snapp snute, så har begynnelsen på slutten begynt.

Purring

​​- Purring, sa katten. – Nei! Purr!, sa mannen. – Purring, sa katten og ga mannen et visittkort. Mannen kikket forvirret ned på kortet: «Inkassopurring AS» stod det med kursiv gullskrift. Han tok et nærmere blikk på katten som stod foran ham: Spisse sko. Dress med moderne snitt. En stor klumpete klokke på ene labben, og et par designbriller dinglende på neseroten. Dette er ikke en katt man vil stryke mot hårene, tenkte mannen.

-Purr?, spurte mannen sakte og med et lite snev av håp i stemmen. Katten himlet litt irritert med øynene, vasket seg ettertenksomt på den høyre poten og sa med fast stemme -Purring!

-Ja, ja, tenkte mannen. Jeg får vel ta til takke med en purring. Det er tross alt fra​​ en katt.