San(d)heten om Johaug

Hele dopingsaken mot Johaug er en Svensk konspirasjon.

Jeg har det fra sikre kilder. Johaug er uskyldig. Hun ble påtvunget dopingsalven av svenske, kvinnelige idrettsutøvere.

Facebook sier at svenskene var supersjalu på Johaug fordi hun er så sjukt perfekt. De svenske idrettsjentene er i tillegg til å være helt sinnsykt dårlige, også stygge og feite. Også lukter de vondt.

De synes at den perfekte Johaug var vakker både innvendig og utvendig. Og de styggfeite svenske idrettsjentene med skeive tenner og pissgult, tynt pistrete hår ville gjøre Johaug stygg på alle måter. 

En natt da Johaug sov vakkert med snille drømmer, snek de svenske idrettsjentene seg inn til henne. Og mens Johaug drømte om å vinne hederlig med blodet boblende over av renhet, gode intensjoner og uselviske handlinger, dro de svenske idrettsjentene ned sine svette treningsbukser. Så tok de en etter en og presset de hårete og herpesbefengte rumpene sine mot Johaugs vakre, fyldige lepper.

Det var slik Johaug fikk munnsåret sitt. For selv om de svenske idrettsjentene er dumme, er de like vel slu. 

For de visste at Johaug ville gå til idrettslege Bendiksen for hjelp. Så de tok og slo ihjel Bendiksen med en stor falukorv. Så tok de og spiste kjøttet hans, og beina hans, og tarmene hans, og innvollene hans, så det bare var skinnet igjen. Og så tok  Charlotte Calla på seg skinnet til Bendiksen, som en Bendiksen onepiece.

Da Johaug kom til Bendiksen og ba om hjelp med munnsåret, forstod hun at noe var galt.

-Men Bendiksen, hvorfor har du så slapp hud, spurte Johaug.

-Det er fordi jeg har slanket meg, mitt barn, svarte Calla.

-Men Bendiksen, hvorfor har du så røde øyne, spurte Johaug.

-Det er fordi din uskyld og skjønnhet lyser for sterkt og blender meg, mitt barn, sa Calla.

– Men Bendiksen, hvorfor har du en tube Clostebol i hånden, spurte Johaug.

– Det er fordi vi vil få deg dømt for doping, skrek Calla, og hoppet på Johaug.

Men Johaug er superrask og supersterk, og kastet Calla med en lillefinger ut av løypen.

Men da kom alle de andre svenske idretsjentene pesende. Og selv om Johaug er supermegasterk både i viljen og i kroppen, kom det flete og flere svenske idretsjenter til. Først kom ti. Og de klarte ikke å rikke Johaug. Så kom hundre. Og de klarte ikke å rikke Johaug. Så kom tusener. Og de klarte ikke å rikke Johaug. Så kom titusener. Og de klarte ikke å rikke Johaug. Til slutt kom hundredetusener svenske idrettsjenter, og først da klarte de å legge Johaug i bakken.

Så tok de svenske idrettsjentene å smurte clostebol på leppene til en gråtende og kjempendr Johaug. Og de lo ondskapsfullt med de skeive munnene sine.

-Der har du fordi du er så mye bedre, pener og sykt smartere enn oss, ropte de i kor.

Og det var slik Johaug testet positivt på doping. 

Ministeren som ble til et troll

Det var en gang en minister, som gikk til Facebook for å gjøre seg populær. Og populær ble hun. For trollene østenfor Nordkapp og nordenfor Lindesnes likte det hun sa.

Erna konge hadde bestemt at at alle skulle være lykkelig i riket. Og for å være lykkelig visste Erna Konge at man trengte en jobb, et sted å bo, trygghet fra fare og trakassering. Og det viktigste av alt: For å virkelig være lykkelig måtte man lære å forstå det kongeriket man hadde kommet til. Erna Konge kalte dette integrering. Og derfor ble statsråden oppnevnt ved kongens bord for å gjøre alle de fremmede i riket lykkelig.

Men ministeren ville ikke gjøre de fremmede som kom til riket lykkelig. Hver dag var hun på Internett og lekte med trollene. Hun ropte utover det ganske land hvor ulykkelig hun ønsket at de som kom til riket skulle få det. Og trollene jublet og danset, alle som en.

Den første dagen ropte ministeren: «Dere skal ikke forvente å bli bært på gullstol, dere som kommer til riket!» Og trollene jublet og danset omkring henne.

Den andre dagen ropte ministeren: «Alle som kommer til riket må drikke seg fulle og spise svinekjøtt!» Og trollene jublet og danset omkring henne.

Den tredje dagen ropte ministeren: «Dere er godhetstyranner, dere som ønsker de fremmede godt!» Og trollene jublet og danset omkring henne.

Men så ble de andre folkene i kongeriket lei av ministerens roping. Og mange ropte tilbake. «Slutt å trolle andre mennesker!». Men trollene ble så sinte at de fløy i flint. De truet og hyttet og bannet og forfulgte de som ropte til ministeren. De trollet og trollet og trollet slik at det ikke ble ørens lyd.

Ministeren bare smilte. Så ropte hun utover riket «Typpisk hylekoret å ville åpne grensene til riket slik at alle som vil kan komme inn».

Da sprakk ministeren. Og ut fra edder og galle, oppkast og splittende retorikk steg ministeren forvandlet ut. For hun selv hadde blitt til et troll. 

Og om Erna konge ikke enda har klart å stoppet trollene, så trollet ministeren vel enda.

Og snipp snapp snute, så har begynnelsen på slutten begynt.

Mannegruppa Ottar og hvorfor menn hater den

Joda. Det måtte skje. Noen lavpannede idioter åpnet opp det hemmelige rommet de fleste av oss menn er innom av og til.

Når vi går inn i dette rommet kan vi ta frem neandertalerne i oss. Her er alt tillat. Spøker som er så grove at de ikke tåler dagens lys. Vi er upolert, usiviliserte, ufine og langt over grensa  av det anstendige. Og vi ler høyt og med åpen munn. Dette er det rommet hvor vi får ventilere guff og edder og galle. Primalterapi for den moderne mannen.

Vi snakker ikke sammen om følelser, vi menn. Eller om ting vi opplever som vanskelig. I stede prater vi drit. Tøffer oss. Bruser med fjærene. Vi viser fingeren til verden, og får utløp for frustrasjon.

Vi gjør dette i skjul. På guttetur. I garderoben etter trening. På spillkveld. Gjerne med promille eller pumpet opp på adrenalin. Alltid sammen med andre menn vi vet vi kan stole på. Som ikke sladrer. Det er et trygt rom for oss menn. Det er selve kontrakten.

Så måtte noen opprette en gruppe der dritten vi ventilere for egenterapi blir gjort tilgjengelig for offentlig beskuelse. Og som alltid er det den største idioten som blir lagt merke til. Han som alltid må gå lenger enn oss andre, som alltid er mest vulgær og går over grensen. Han som vi andre kanskje rister litt på hodet av, eller som sier ting som får oss andre til å utveksle megetsigende blikk. Han vi ler av, og ikke med.

Men det er ikke alltid så enkelt heller. For det er gjerne den som har det verst som er den drøyeste. Problemer på jobben, med kona, eller andre livskriser blir manifestert som oppkast og faenskap som velter ut av kjeften. Den trauste, rolige og sindige mannen blir for en stakket stund forvandlet til en lavpannnet gorilla. Og disse verdifulle minuttene gir mannen nok krefter til å håndtere det som enn måtte tynge ham.

Men  denne gangen blir dette gjort offentlig. Og som alltid når ting blir satt inn i feil kontekst blir det dritt. Og det er ikke å skyve under stol at noen har gått for langt denne gangen også. Bare at nå er det ikke gutta som overbærende holder ut med overtrampene som er tilskuere, men de som vi ikke vil invitere inn i trehytta vår: Kvinnen.

Og da kvinner vi på ingen måte vil at skal vite om våre ulisensierte egnterapi: Den politisk korrekte kvinnen. Den feministiske kvinnen. Kona, samboeren, søsteren, datteren og mammaen vår. Og den aller verste kvinnen: Menn som tenker som kvinner. Alle disse som vi vet vil misforstå primalterapien, og ta det som nedrig, perverst og ekkelt. Mennesker vi vet ikke vil være kloke eller rause nok til å se det som det er.

Så har vi Sophie Elise og andre rosabloggere som raser mot Mannegruppen Ottar og truer med søksmål. Hva hadde dere forventet når dere spiller på sex, og bevisst posisjonerer merkevaren deres som sexobjekt? At dere ikke ville bli utsatt for seksuell interesse fra bunnslammet av mannerasen? At disse desperate internettrunkerene som går på byen for å slåss mot andre menn i seksuell frustrasjon ikke skal ha en noe upassende interesse for deg og din hel- og halvnakne kropp? De begjærer deg , men vet at de ikke kan få deg. Da blir uttrykket noe merkelig.Tilgi dem, O rosablogger, for de vet ikke hvilket hode de tenker med.

Og så var det disse famøse bildene. Disse bildene tatt i elskovsakten av ekstypen din. Hva tenkte du på da han dro frem mobilen og knipset i vei? «Whoptido»? Du burde vite at typene du tiltrekkes av, og som blir tiltrukket av deg, er posører av verste sort. Gutter som er mer opptatt av vaskebrettet og kostholdet sitt enn av deg. De bryr seg ikke om anstendighet fordi det ikke er et hypet klesmerke de kan ha på seg på kjendisfester, injisere det i musklene for å gjøre dem større, eller sniffe det fra skjermen på en iPhone av nyeste modell. Du kan nesten ta det som en selvfølge at disse bildene havner på nettet, rett og slett fordi eksen din er en drittsekker som vet at  bildene vil gi ham en sinnssyk kred hos de andre drittsekkene.

Misforstå meg rett. Ingen fortjener å få bilde av seg selv med en manns fremmedlegeme i munnen lagt ut på nett. Men litt nettvett er å forvente når man er en blogger og soper inn millioner på å forlede svake sjeler med skjult reklame for kosmetikk og plastiske operasjoner. Du av alle burde vite bedre. Du av alle burde gå foran som et godt eksempel. Ikke la andre ta bilder som du ikke kan stå inne for. Spesielt ikke avkledd og med, ja, du vet…

Samtidig får dette marginale internettfenomenet en enorm oppmerksomhet. Ledet an av rosabloggere og andre lettkrenkede kvinnemennesker. Og vi gjennomsnittlige menn nikker så hardt og ivrig at hodet vårt nesten ramler av. For nå er gode råd dyre. Vi er enig med våre kvinner i at Mannegruppa Ottar er så alt for ille, men ikke av samme grunn. Like vel jatter vi velvillig med. Det er i vår interesse. Men i vårt stille sinn ønsker vi Mannegruppa Ottar tilbake inn i glemselen der den hører hjemme. Hadde vi kunnet, hadde vi gitt disse fehodene en omgang med et vått håndkle og sendt dem ut i minusgrader med buksevann. Slik er straffen for å ha brutt kontrakten.

Tilbake til mørket og forglemmelsen med deg, Mannegruppa Ottar.Bli tilintetgjort og slettet fra media, facebook og folks bevissthet. For av dine asker kan vi andre menn reise oss og få tilbake rommet vårt der menn kan være menn. Der vi trygt kan prate uforpliktende dritt og ikke bry oss om sosiale normer. Vi trenger deg som en trygg havn hvor vi kan slippe våre frustrasjoner, sorger og sinne uten å bli fordømt.

Og forresten: Er det ikke litt vel femi å lage en facebookgruppe?

Syklisten

Mellom Åsane og Bergen sentrum finnes det kun en eneste sykkeltrasé. Denne traseen binder Åsane sine nesten 40.000 innbyggere til resten av Bergen.

Motorveien mellom Åsane og Bergen sentrum er nei-nei å sykle på. Det er ulovlig å sykle på motorveien, for ikke å si livsfarlig. Hvis du er av den spreke sorten kan du sykle opp svingene og ned Munkebotn. Men da bør du være godt trent og takle en rask stigning på 200 meter.

Derfor blir den beste veien å sykle rundt Eidsvågneset. Det samme neset som jeg bor på.

Veien om Eidsvågneset var tidligere, før motorveien, hovedinnfartsåren nordfra. Noen steder er det plass til to biler. Andre steder knapt en. Og nesten hele veien er det et vertikalt stup ned i hav eller hage på den ene siden, og fjellvegg på den andre. Veien er bygget langs med neset, så den slynger seg som en slange utover vågen. Derfor vet man aldri helt hva som venter bak neste skarpe sving. Så her skal alle syklistene som skal til og fra sentrum passere.

Og så jeg. I en stor, svart, elektrisk varebil. Men frykt ikke. Som sjåfør er jeg hensynsfull og forsiktig. Jeg har alltid hatt stor sympati med syklistene som er forvist til denne geitestien av en vei i Norges nest største by. De klemmes opp mot fjellvegger, vakler på asfaltkanter med vertikalt og dødlig fall på den andre siden. Jeg holder alltid god avstand og kjører gjerne flere kilometer i 20-30 km/t for å gi disse stakkar forviste syklistene muligheten til å komme fra det i livet.

Sa jeg stakkars? Jeg mener suicidale. De ter seg som fulle folk som har kommet over et parti sykler med karbonramme, racingdekk, sykkelsko, grønn sykkeltrøye, sykkelhjelm, sykkelhansker, sykkelflaske, sykkebukse og sykkelbrille. Verdier av flerfoldige titalls tusen virrer formålsløst rundt i veibanen, søkende etter en buss eller bil å snisse.

Selvfølgelig har de for høy fart der bilene kan komme forbi, slik at forbikjøring blir umulig. Og de sykler for sakte der det ikke er mulig å komme forbi uten å kveste den desorienterte tohjulede trafikanten. Og så vet man heller aldri hvor i veibanen dene Tour De France imitatoren vil vingle neste gang.

bicyclist-cyclist-finger-flipping-bird-fuck-you-181x300

En syklist hilser i kjent stil på sine medtrafikanter.

Var det suicidal jeg sa? Jeg mente arrogant. Disse menneskene driter ikke bare i sin egen sikkerhet. Men gir blanke faen i andre trafikanter. For dette syklende herrefolket er trafikkregler og hensyn til andre å anse som et mildt forslag. De sykler gjerne to i bredden, uten å gi mine til å slippe forbi bilistene som tålmodig danner en hale etter dem. De suser over fotgjengerfelt uten så mye som en antydning til å stige av, og i en slik fart at det er umulig å se dem i tide. Dette resulteter i at man må stå på bremsen, og bagasje, bikkje og unger treffer frontruten med et knas.

De driter i sykkelfelt, veksler mellom fortau, gangfelt, sykkelfelt og kjørefelt etter lunefulle innfall og lyster. De er aggressive og plinger og hoier på gående gamle damer og barn. Langfingen er kanskje den hilsen du får mest ganger fra en syklist. De fremviser en slik ringeakt for grunnleggende trafikale regler og folkeskikk at man skulle tro at noen hadde løslatt alle fangene på lukket avdeling og gitt dem sykler.

Ett eksempel her forleden dag: En av disse herremennene med karbonramme, grått krøllete hår dingler arrogant fra under hjelmen – Han lå i et lite stykke sykkelfelt utenfor Prixbutikken i Helleveien. Litt lettet pustet jeg ut: Her var det trygt. Og da, uten forvarsel, og mens jeg var oppe på siden av ham, svinger han ut i veibanen. For mitt indre øye så jeg et krøllete hode forsvinne under bilen min, og mens jeg trykket inn bremsen kunne jeg høre karbon, aluminium og teknisk tøy bli blandet med kvernet kjøtt og oppmalt bein, mens tarmene slynget seg rundt hjulene. All slags terror åpenbarte seg i mitt indre i angst og beven.

Men heldigvis fikk jeg vrengt bilen til venstre i siste sekund slik at krøllemannen fikk sitt lebensraum. Jeg høgg foten i bremsen og med forferdelse så jeg at syklisten med en arrogant og likegyldig håndbevegelse signaliserte at han skulle legge seg ut til venstre. Sånn ca. en god fem-ti meter etter at han hadde gjort manøveren han signsliserte om. Så syklet han ved siden av det tomme sykkelfeltet noen kilometer til. Hjertet mitt hamret og øynene var oppsperret. Dette var bare første av flere syklistepisoder denne dagen.

Jeg er en sosialdemokrat. Jeg tror på enhetsskolen, et fargerikt fellesskap, solidaritet, likhet for alle og frihet med ansvar. Men når det gjelder syklister har jeg begynt å tro at segregering er den eneste løsningen fremfor fredelig sameksistens.

Vi må bygge egne sykkelstier som er skjermet fra resten av veinettet, da helst med overbygg. Vi må innføre bøter og strenge fengselstraffer for syklister som beveger seg ute blant andre trafikanter. Vi må gjøre alt vi kan for at disse syklende psykopaten ikke beveger seg fritt sammen med oss gående og kjørende.

Derfor siet jeg JA til sykkelstier, veier og egne sykkelfelt.

Ode til brunsnegelen

Du brune, slimete, kamerat
Som bur i hagen
Som kikkar fram når sola gløttar
På utkikk etter mat

Du sleikar deg om munnen
For i hagen veks det blomar
Som du kan ete
etter vetterdvalen

Smyganda, bleik og glissen
gjennomsiktig og liten
Forsynar du deg forsiktig
Av spirande hagevekstar

Du vert berre større
Di meir du et
Og du vert berre fleire
Di meir du et

Og snart er det tusener av deg
Som et og et og et
Du et opp solsikka vi planta
Og stauder og urt

Du et deg gjennom heile
Sortimentet kjøpt i vår
Og snart er det ikkje meire att
Enn tistlar og rosekratt

Du brunsnegelen, min venn
Eg helsa deg kjekt velkomen
Med salt og kjemikaliar
Kjekt å sjå deg att

image

Brunsnegelen. Ein skikkelig ranglar.

Send den fortapte mullaen til meg

Mulla Krekar treng ikkje flytte til kyrkjetangnesoddebøen i sør-trøndelag. Han kan bu hos meg på Eidsvågneset.

Eg skulle ha tatt imot han og gitt han ein klem. Tatt imot han som ein bror eg ikkje visste eg hadde. Den bortkomne sonen.

Eg skule ha gitt han eit nytt bøneteppe som innflytningsgåve. Eit fint og mjukt eit. For asfalten her på Eidsvågneset er vond å knele på.

Vi skulle ha snakka saman som gamle vener. Om smått og stort. Han skulle ha fortalt om lengtinga til Kurdistan , eg skulle lovprist han for kampen om å bli i Noreg.

Vi skulle ha funne oss ei blomstereng, og sprunge over ho hand i hand, og smilt til kvarandre. So skulle vi ha skreve kryptiske dødstruslar til politikarar og samfunnstoppar. Snakka i merkelege vendingart til media, og ledd godt av dei etterpå. Vi skulle vore indignert på den norske staten. Og søkt om sosialstønad frå NAV Åsane. So skulle eg ha servert han surra svinesteik med kvitlauk.

Vi skulle ha snakka ut i dei seine timane. Om smått og stort. Vore usamd om litt, og samd om anna. Vi skulle ha drukke vin og sverma og ledd.

So skulle vi ha lagt oss når sola stod opp, skjegg mot skjegg, og latt kjærleiken blomstre. Latt laganden gjera slik han gjer, når to skjeggemenn delar seng.

Nei. Ikkje send mullaen til kyrkjefjordoddenuten. Send han til meg.

Men eg må spyrje kona og ungane fyrst.

Påskefred

I år bestemte vi oss for å ikke reise noen steder i påsken. Jeg tror dette er den beste påsken noensinne.

Ny jobb, småbarnsfamilie, rotete hus, og diverse luftveisinfeksjoner og magesykdommer på løpende bånd, førte til at tanken på å forflytte seg fortonet seg som en lidelse. Vi valgte derfor å bli hjemme i påsken.

Prelude
Hjemmepåske medførte flere positive bivirkninger. Blant annet slipper undertegnede å lesse bilen full av småbarnspø som kona mener er viktig, men som ikke vil bli brukt. Det å lesse påskeræl og småbarnsfamilepø på en stasjonsvogn er en krevende øvelse, særlig siden det ikke er nok med litt klær og et par leker. Her skal det pakkes spisestol, liggestol, reiseseng, sprinkelseng og andre sitte- og liggeapparaturer tilpasset barn fra 0-35 år. Deretter nok mat og hermetikk til å fø et middels stort asylmottak. Så skal leker, klær og utstyr for snowboard, langrenn, alpint og tropiske ekspedisjoner surres et sted utenpå bilen. Når ting, kid og kone er trygt plassert i bilen, og den svinger ut av utkjørselen, skraper den muntert langs bakken og krenger faretruendre fra side til side mens den sakte kryper fremover.

Men det gjør ingenting For når man tar inn på hovedveien faller du straks inn i en enorm kortesje med stasjonsvogner og SUV-er som er proppet til randen av skrikende unger og kjeftende foreldre. Kortesjen tar deg sakte gjennom slaps, regn, bedriten påskeradio og andre naturfenomener som oppstår samtidig når påsken inntreffer. Målet er en hytte eller et skisted sammen med ti-tusener av andre som skal nyte påskefjellet i ro og mak.

Påskefjellet
Vel fremme og innlosjert begynner påsken. Og da skal du gå på ski. Som de fleste vet er ikke ski to planker man har festet under beina. Å nei, du! Det er en aktivitet som krever en enorm investering. Siden man faktisk går på ski to eller tre ganger i året, trenger du skiutstyr tilsvarende en halv årslønn. Skal du faktisk ta i bruk skiutstyret må du bruke den andre halvdelen på skikort til familien. Den tredje halvdelen går til å betale oppholdet. Så er det bare å komme seg av gårde og nyte påsken i løypa eller bakken.

Og det gjør man ved å stille seg i kø. Selv om leppene er blå, hansken er frosset fast i skistaven og øyeeplet frosset fast til øyelokket, er skrittet og rumpa god og varm etter all den ufrivillige gnikkingen med de som står foran og bak deg i køen.

Så er det «svisj» opp, og «svosj» ned for å stille seg i kø enda en gang.

Å renne langt
Å gå på langrenn i påskefjellet er også en selsom opplevelse. Ser man bort fra klagende unger og elendige skiferdigheter, er det like ensomt på påskefjellet som i en syrisk flyktningeleir. Behørig utrustet med pulk og rød anorakk, brøyter du deg gjennom flere lag med kvikk lunsj-papir, appelsinskall og flekker med frossen kakao. Er du heldig så finner du et bortgjemt sted hvor du kan fore ungene med kvikk lunsj, appelsiner og kakao. Roen blir bare avbrutt av muntre skigåere, eller når en snøskuter brummer fornøyelig forbi i sporet.

Mens du sitter der, hører du den alarmerende lyden av sure unger lenger nede i løypa, og du forter deg med å komme deg av sted. For du vet at etter deg kommer noen andre med pulk og rød anorakk som må fylle kakao, appelsiner og kvikk lunsj på de tverre unger. Det er sjelefred og ro på høyfjellet i påska.

Hytta til svigers eller moderne bekvemmeligheter?
Mørbanket, utslitt og blakk trekker du deg tilbake til ditt lille krypinn. Er du skikkelig heldig er dette svigarfars hytte, bygget i 1912, uten strøm, vann eller elektrisitet. Eneste oppvarmingen er en minimalistisk vedovn som slår røyken inn i rommet, og som varmer i en radius på cirka en meter på en god dag. Hytten ble påbygd i 1950 for å få plass til en trekkfull hems med plass til alle barna, barnebarna og barnebarnas barn. Og alle møter selvfølgelig opp, hovedsakelig for å krangle om hvem som skal arve hytta.

Svigerfars hytte til tross: De fleste av oss er godt innkvartert i moderne anlegg med både sparepærer, boblebad og badstue. Dessverre er du så sliten at du ikke orker å bruke bekvemmelighetene. Utmattet og sulten stuper du i seng. Og like før søvnen slår deg i svime, går det opp for deg at dagen i dag vil være helt identisk til den som kommer i morgen, og den etter der igjen.

De av oss som har valgt å bli hjemme i påsken opplever at vi har byen mer eller mindre for seg selv. Vi kan gå i ro og mak på butikken, spise ute, og vi kan slappe av med påskekrim, påskebok og annet påskegodt i kjente og kjære omgivelser.

Jeg anbefaler alle en god hjemmepåske!

God påske til alle andre også.

Vestlandet mot Østlandet

Hadde Vestlandet og Østlandet møttes til strid, hvem hadde da vunnet?

Skulle jeg ha sett for meg disse to landsdelene som stridskjemper, og skaldet en kjempeviser, så tror jeg at den hadde sett slik ut:

Austlandet fager med heva hovud
Vestlandet sterkt med staut sinnelag
Dei kjempa mot kvatrandre
På Filefjell står det eit slag

Austlandet heva si største slegge
Vepna med storting og kongelott
Vestlandet klargjer sitt rundeskjold
Med oljeplattformar og kraftindustri

Autslandet tek springfart mot Vestlandet
med flate skogar og stille vatn
Vestlendingen stålsetter seg mot tømmer
Med djupe fjordar og storm

Men so dreg vestlandet sitt hemmelege våpen
Ein fisk frå mere og fra hav
Med kraft han kyler fisken
og stoggar austlandet sin trav

Austlandet svarar
med dansk skriftsspråk og svensk kulturhagn
At no får det faen meg halde
Med europeisk og anglosaksisk trong

Gispande set dei seg ned
dei kjempane på Filefjell
dei hoverar over ein kopp med kaffe
Og ei overdose særnorsk kultur

Porno er kvinneforherligende og manneundertrykkende

Feminister trekker gjerne frem porno som noe av det verste innen kvinneundertrykkende underholdning. De har selvfølgelig rett. Men jeg vil samtidig påstå at porno er kvinneforherligende, samtidig som den er manneundertrykkende. Dette er hvorfor:

Forherligelse av kvinnekroppen lik den vi finner i dagens pornofilmer

I de fleste pornofilmer er det lite eller ingen oppmerksomhet på mannens ansikt, kropp eller emosjoner. Hvis kameraet i det hele tatt er rettet mot mannen, er det mot kjønnsorganet. Eller rettere sagt: Kameraet er rettet mot hvilken nytelseseffekt mannelemmet gir kvinnen.

Pornofilmen reduserer mannen til et endimensjonalt vesen, hvis eneste følelse er seksuell nytelse. Like vel blir denne dimensjonen alltid fortrengt til fordel for kvinnen. Mannen sin nytelse står aldri alene eller uavhengig av kvinnen i en pornofilm, men fremstilles som et redskap for å oppnå ekstase og vellyst for kvinnen.

På denne måten kan man si at mannen har blitt tildelt rollen som statist i sin egen seksualakt, hvor det i utgangspunktet skulle vært en likestilt situasjon mellom mannen og kvinnen. Porno kan derfor sies å være manneundertrykkende fordi mannen er redusert til en kjøttdildo.

Pornoen er kvinneforherligende fordi den har oppmerksomheten rettet mot kvinnens nytelse og velvære. Kvinnen i pornofilmer fremstilles aldri som passiv eller likegyldig, men som en aktiv og nytende deltaker i sitt eget seksualakt. Hun viser alltid pasjon og engasjement i oppnåelsen av egen tilfredsstillelse. Det er kvinnen sin nytelse som er i høysetet gjennom hele seansen.

I motsetning til mannens ansikt, ser vi ofte kvinnens ansikt i en pornofilm. Her viser hun nytelse på alle tenkelige måter, både med stemmen og ansiktsuttrykk.

Pornoen er en forherligelse av kvinnens kropp og seksuelle nytelse. I en pornofilm vil det alltid være en kvinnekropp, eller deler av denne til stede i bildet. Faktisk er mannen så ubetydelig at kvinnen ofte opptrer alene hvor hun gjerne fremprovoserer nytelse på egenhånd.

Selve det visuelle formspråket i en pornofilm tar gjerne nærbilder av ulike deler av kvinnekroppen, før den zoomer ut og tar et panorama av kvinnekroppens former. Det visuelle i en pornofilm fokuserer nesten utelukkende på de feminine formene, og kan på denne måten sies å representere en tilbedelse av det feminine.

Selv om det er en vedtatt sannhet at pornografi er kvinneundertrykkende, er den også manneundertrykkende og kvinneforherligende. Det er på tide at mannsjåvinistene går sammen med feministene for å ytre sin indignasjon mot den undertrykkende pornoen.