På en av de mange regntunge dagene i Bergen stod en litt værbitt og jobbsliten Fimreite og vaglet.
Fraværende vandrer øynene mine mot folk som halser forbi eller venter på bussen, for så å raskt bli løftet opp mot bussene som kommer buldrende rundt hushjørnet ved Galleriet. Øynene mister interessen etter å ha sjekket nummeret på bussen, og de fortsetter å vandre fra folk til folk, uten å egentlig se.
Bussen merket med 5 Åsane Terminal O/Eidsvågneset stopper, og folk halser ivrig mot dørene for å unnslippe regnet. En klump av stampende mennesker danner seg rundt døren, men ikke så tett at de skumpler borti hverandre. Det er en tilbaketrukken iver rundt bakdøren.
Fremdøren står derimot vid åpen, fri for hinder av stampende mennesker. Resolutt tar jeg sikte på det gapende hullet i busssiden, stiger på, nikker til bussjåføren og lar øynene ta et sveip over innsiden av bussen etter et ledig sete. Jeg svinger meg inn i et sete som er vendt bakover.
Med ett møter jeg øynene til alle som har steget på. Setet jeg har satt meg i er opphøyet og lengst fremme i bussen. Alle de trøtte og slitne menneskene på vei hjem åpenbarer seg foran meg, og med ett blir jeg bussens naturlige midtpunkt.
En umulig oppgave har blitt tildelt en som liker å studere folk. Jeg må finne et punkt å stirre mot som ser passelig tilfeldig ut, samtidig som de andre passasjerene ikke opplever at det er det jeg prøver på. De andre passasjerene anstrenger seg for å ikke glo på meg. Merkelige og flakkende blikk, usikkerhet, flauhet. Ja, det meste av menneskelig uttrykk innen beklemt sosial usikkerhet utspiller seg som et taust teater fremfor min pidestall av plast trukket i syntetisk stoff.
Men jeg feiler oppgaven like fort som den ble meg tildelt. For en armlengde unna, vendt mot meg, nærmest vinduet, sitter det en dame som fanger interessen min. Ikke med det første, ikke med det andre, ikke med det tredje, men ved det fjerde sveipet innser jeg at det er noe veldig interessant med akkurat denne damen.
En eldre dame setter seg ned i setet ved siden av henne. Den eldre damen ser opp på hun som allerede sitter der med et tiggende hundeblikk og et håpefullt smil. Det er en gest som bærer håp om anerkjennelse og aksept. De hvite krøllene danser mens hun setter seg ned.
Men anerkjennelsen kommer ikke. Ikke bare uteblir den, men damen ved vinduet skjærer et uttrykk i forakt. Hun lener seg nærmere vinduet i tydelig irritasjon over nærværet av den andre. Jeg vet ikke om det var innbilning, men en liten brøkdel av et sekund ser jeg et trekk av usikkerhet fra den eldre damen. Men jeg er ikke sikker, for hun virker med ett mild og samlet der hun sitter og ser fremover i bussen. Nei, kanskje det bare var hjernene min som spilte meg et puss. Kanskje den gamle damen ikke hadde merket seg med den kalde mottakelsen fra den andre.
Men det var denne hendelsen, i dette sekundet, at min interesse for damen nærmest vinduet ble vekket. For hun var ikke det hun ga uttrykk for å være.
Ved første øyekast virket dette som en dame i begynnelsen av førtiårene. Langt hår satt opp i en hestehale på en ungdommelig måte, og klær med moderne snitt. Hun satt der med en gortex-jakke av typen Bergans eller NorthFace. Merket er ikke relevant. Hun satt med bratt rygg, tydelig sprek og full av pågangsmot. En ungdommelig holdning. Kanskje til og med sterk. Alt med holdningen hennes og klesstilen skulle tilsi at hun var i slutten av tredveårene eller i begynnelsen av førtiårene. I det minste ved første øyekast.
Men det var her det stoppet. For håret var grått og slitt, tydelig tæret av tid. Huden var rynket som gammelt lær: Blek med brune flekker som enten kunne være fregner, eller leverflekker. To blå øyne som lynte bittert ut over to skarpe og uthulte kinnben. Hendene hennes lå foldet i fanget, hvite og brunflekket.
Jeg kunne telle hver blodåre som stakk ut fra håndbaken hennes. Blå ormer som slynget seg intrikat under huden. Og fingrene var kanskje det mest spennende av alt. De så ut som om alt kjøtt var skrapt av dem, og at knokene var blitt malt med hvit farge og flekker for å skape inntrykk av hud. Når hun bevegde fingerleddene var de som store kuler som var satt på tynne stilker. Det var et under at de ikke skrek og knirket mens hun bevegede dem.
Så der satt jeg: På en buss, på vei hjem fra jobb. Og jeg klarte ikke å se om det var en dame i begynnelsen av førtiårene som hadde levd et hardt liv, eller en gammel dame som holdt seg godt, som satt på setet nær vinduet. For hvert stjålne blikk og skjulte vurdering ble jeg bare mer og mer forvirret. For meg var hun knokkeldamen. Og det var kanskje nok.
TenkeTanker 