Kategori: Kultur

Vestlandet mot Østlandet

Hadde Vestlandet og Østlandet møttes til strid, hvem hadde da vunnet?

Skulle jeg ha sett for meg disse to landsdelene som stridskjemper, og skaldet en kjempeviser, så tror jeg at den hadde sett slik ut:

Hadde Vestlandet og Østlandet møttes til strid, hvem hadde da vunnet?

Skulle jeg ha sett for meg disse to landsdelene som stridskjemper, og skaldet en kjempeviser, så tror jeg at den hadde sett slik ut:

Austlandet fager med heva hovud
Vestlandet sterkt med staut sinnelag
Dei kjempa mot kvatrandre
På Filefjell står det eit slag

Austlandet heva si største slegge
Vepna med storting og kongelott
Vestlandet klargjer sitt rundeskjold
Med oljeplattformar og kraftindustri

Autslandet tek springfart mot Vestlandet
med flate skogar og stille vatn
Vestlendingen stålsetter seg mot tømmer
Med djupe fjordar og storm

Men so dreg vestlandet sitt hemmelege våpen
Ein fisk frå mere og fra hav
Med kraft han kyler fisken
og stoggar austlandet sin trav

Austlandet svarar
med dansk skriftsspråk og svensk kulturhagn
At no får det faen meg halde
Med europeisk og anglosaksisk trong

Gispande set dei seg ned
dei kjempane på Filefjell
dei hoverar over ein kopp med kaffe
Og ei overdose særnorsk kultur

La mine fordommer i fred

Jeg har fordommer. Du har fordommer. Alle har fordommer. Men det er helt greit, så lenge man vet at de er nettopp det: Fordommer.

Jeg har fordommer. Du har fordommer. Alle har fordommer. Men det er helt greit, så lenge man vet at de er nettopp det: Fordommer.

Fordommene hjelper oss å navigere i virkeligheten. Ved at vi raskt kan sette et menneske i bås, klarer vi å spare tankekraft. Vi behøver ikke å snuse, spørre og grave. Vi observerer kjapt, og innen få sekunder tror vi at vi vet hvem vi har foran oss.

Vi har alle generelle båser eller kategorier. Disse utgjør et mentalt skjema som er fordommene våre. For hver enkelt bås eller fordom, har vi knyttet visse egenskaper. Vi har markører som klesstil, måten å snakke på, dialekt, ord. Vi kan også sette andre i bås med grunnlag i hvilken bil du kjører, hvilke avis du leser og hvordan du oppfører deg. Alt dette utgjør en helhet som vi setter sammen, og putter det inn i den båsen som er nærmest.

Men som de fleste av oss vet, faller ofte disse forestillingene når man blir kjent med mennesket bak fordommen. Like vel, og like forbannet iherdig, setter vi neste person vi møter inn i en bås. Rett og slett fordi det er enkelt.

Vi har også flere fordommer enn de vi er klar over. For eksempel har du garantert en fordom mot en yrkesgruppe. Hvis du er håndverker har du trolig fordommer mot akademikere, og er du akademiker har du trolig fordommer mot håndverkere. Eller man sier noe sånt som «Typisk amerikaner» eller «Typisk lærer». Den du snakker med vil ofte nikke gjenkjennende. Til og med hvis du selv er amerikaner eller lærer vil du nikke. Vi har med andre ord fordommer også mot oss selv.

Men problemer oppstår når fordommer blir absolutt sannheter. Når man får reaksjoner som fremmedfrykt, rasisme, homohets eller åpent hat mot en gruppe mennesker. Da er vi ute å kjøre. Fordommene våre er der for å strukturere virkeligheten, ikke for å ødelegge den.

Derfor vil jeg noe frimodig påstå at jeg er glad i mine egne fordommer, til tross for at de er overdrevne og stupide. De er der for en grunn. Men så lenge jeg vet at de er forenklinger og generaliseringer av virkeligheten, så gjør de heller ingen skade. Det er verre med dem som tar dem som sannheter.

Lepramuseet – Turist i egen by 2.1

Denne lørdagen gikk Turist i egen by til Lepramuseet. En ganske så morbid perle som kan spore sine aner helt tilbake til tidlig 1400-tallet. Til tross for innbydende urtehage og romantisk 1700-talls trebygninger er det vanskelig å ikke ta innover seg de lidelser og skjebner som tilbragte sine liv nettopp her på Sankt Jørgens hospital.

Denne lørdagen gikk Turist i egen by til Lepramuseet. En ganske så morbid perle som kan spore sine aner helt tilbake til tidlig 1400-tallet. Til tross for innbydende urtehage og romantisk 1700-talls trebygninger er det vanskelig å ikke ta innover seg de lidelser og skjebner som tilbragte sine liv nettopp her på Sankt Jørgens hospital.

Allerede på 1400-tallet ble sykehuset nevnt i flere kilder, men i dag er det ingenting igjen av bygningene som stod her den gangen. Grunnen til dette er at det har herjet branner i Bergen opp gjennom tidene. Den siste gangen Hospitalet ble bygd opp igjen var på begynnelsen av1700-tallet. Det er det vi ser i dag.

Borggården: Inngangen til kirken til høyre.

Morbid idyll
Vi kommer inn fra moderne og støyende gater, og blir med ett hensatt i idyllen som møter oss. En hellelagt borggård åpenbarer seg foran oss med tilgang til hage, kirke og vakre trebygninger. Vi trer inn museets hovedinngang og møtes med en stor hall med tilstøtende små værelser hvor pasientene sov. Det er et galleri i andre etasje hvor det også er små soveværelser. Fra galleriet som strekker seg langs tre av de fire veggene kan du se ned på fellesarealet.

I fellesrommet spiste de innlagte, jobbet og drev med diverse fritidssysler. Soverommene er små og spartanske. Det er så vidt plass til senger her inne. Mellom sengene er det akkurat plass til et lite bord.

Små soveværelser med to små senger og et lite bord.

Pasienter frem til 1946
Siden 1972 har sankt Jørgens hospital tjent som museum. Da hadde det stått mer eller mindre tomt siden 1946, da de to siste leprasmittede døde.

Dårlige forhold og knapp økonomi dominerer sykehusets historie. De innlagte, også kalt «lemmer», hadde lite å rutte med. Dette til tross for at man vet at de på 1600-tallet fikk kostpenger. Noen lemmer tok på seg arbeid med å lage sko og annet håndverk for folk i området. Men sykdommen ga ofte nedsatt finmotorikk, kroniske smerter og i noen tilfeller blindhet, så det var trolig ikke alle som maktet å tilegne seg denne ekstrainntekten. De innlagte fikk mat og husly, men måtte betale for legemidler, salver og bandasjer selv.

Forgjengeren til bokollektivet? Hovedrommet med små soveværelser

På museet får vi innsikt i lepraens historie, sykehusets historie, samt servert personlige skjebner og dagliglivet til de som bodde her. Rapporter om smerter, stinkende byller, fyll og uhygieniske forhold fra 1600-tallet er bare noen av flere triste historier som fyller dette stedet.

Men spedalskhet var ikke arvelig
Helt opp til midten av 1800-tallet mente man at lepra var en arvelig sykdom. Grunnen var at lepra ikke er særlig smittsomt, og at sykesøstrene og personalet ved Sankt Jørgens Hospital ikke ble syke. Man registrerte også at lepra forekom hyppig i noen familier. Det var ikke før den egenrådige legen G. H. Armauer Hansen begynte med systematiske undersøkelser at man klarte å bevise at lepra var en bakterieinfeksjon.

Populær kirke: Her pakker musikanter sammen, slik at neste vielse kan forberedes.

Før dette fikk de innsatte bevege seg fritt rundt i byen. Også gamle kjøpte seg plass ved hospitalet og levde sammen med de leprasmittede. At lepra ikke ble ansett som smittsomt var en av grunnene til at sykdommen var et problem i Bergen. En annen grunn var dårlig kosthold og elendige sanitære forhold. Sykdommen rammet helst de fattige.

Leprabakterien førte til smerter, svie og i noen tilfeller til blindhet

Da man oppdagede at lepraen var smittsom, ble de innlagte på hospitalet isolert. De ble dømt til å vandre på hospitalets område, med begrensede eller ingen muligheter til å besøke omverdenen. Tiltaket virket, og antallet smittede sank drastisk. Men det gjorde ikke situasjonen bedre for de som bodde på hospitalet under kummerlige kår. Kuren mot lepra ble ikke funnet før man fant penicillin.

Tragedier og triumfer
Men til tross for triste skjebner er Sankt Jørgens Hospital en historie om vitenskap, og hvordan man med systematiske undersøkelser kunne kartlegge og oppdage hvilke type sykdom lepraen var. De såkalte lepraarkivene var systematiske undersøkelser med gode og detaljerte data om spredning og smitte. På grunn av disse klarte man til slutt å påvise at lepraen var en smittsom sykdom, og finne ut hvordan man ble smittet. Dataene fra Arkivet ble brukt til å bekjempe sykdommen. Den dag i dag blir disse dataene brukt i steder som fortsatt rammes av leprabakterien. Å vite at vitenskapelig arbeid utført på 1800-tallet i Bergenfortsatt er gyldig er fascinerende.

De innlagte plantet sine egne urter

Fantastisk trekirke
Fortsette vi til enden av den store hallen går vi igjennom en dør. Denne døren fører til den gamle trekirken. Her er det flere små båser som er sirlig nummerert. Kirken er av laftet tømmer, og det er mye ubehandlet tre. I dag har det stått et bryllup her, og vi har bare noen minutter på oss til å se oss rundt og studere de flotte treutsmykningene som er å finne her.

Lepramuseet er helt klart en skult juvel som gir oss innsikt i en grusom sykdom. Det gir oss også innsyn i livet gjennom flere århundrer, og hvordan vitenskapen og samfunnet utviklet seg. Hvis ikke dette er interessant for deg, finner du personlige beretninger om lidelser og dagligliv til en gruppe mennesker som ble utstøtt fra samfunnet. Samme hvilke grunner du måtte ha, så kommer du ikke utenom at turen til Lepramuseet er et klart must.

Videre lesning
Lepramuseets egne hjemmesider: http://www.bymuseet.no/?vis=80
Artikkel fra forskning.no: http://www.forskning.no/artikler/2012/mars/317972

Turist i egen by 2.0 – Bryggens Museum

Lørdag 30. juli gikk turist i egen by til Bryggens Museum, anonymt plassert mellom Havnekontoret og SAS bryggen. Museet er starten på guidet tur rundt bryggen.

Lørdag 30. juli gikk turist i egen by til Bryggens Museum, anonymt plassert mellom Havnekontoret og SAS bryggen. Museet er starten på guidet tur rundt bryggen.

Bryggens Museum er bygget over utgravninger av 1100-tallets Bergen. I nederste etasje finner vi permanente utstillinger, og etter hvert som vi går oppover, er det vekslende utstillinger både av kunst og historie. I dag var det en utstilling av kunstneren Laurie Grundt som gjestet tredje etasje.

Bryggen anno 1100
Den permanente utstillingen er en samling svidde tufter. De står der pent til utstilling for folk å fantasere rundt. Lyset slippes inn gjennom de store panoramavinduene, slik at du ser Mariakirken bak de utbrente tuftene. Denne kirken stod her også da husene, som man antar har vært lagerbyggninger, stod.

En halv etasje nedenfor utgravningene ser vi skroget av et skip fra 1200-tallet. Du ser at noen av plankene er sorte av sot. Dette fordi disse ble plukket fra det opprinnelige skipet og brukt til å bygge opp igjen bryggen. Hele elleve deler har de funnet fra dette skipet, og satt dem sammen igjen her på bryggens museum. Grunnen til at de er svidde er at Bryggen brant til stadighet, og at bergenserene bygde opp igjen byen med det de fant, før det så brant igjen. Bergensere var egenrådige og lite villig til å tenke nytt for 1000 år siden også.

Bak skipet har de rekonstruert en strete, eller en gate, fra middelalderbyen Bergen. Her er det stilt ut ulike ting og tang de har funnet under utgravningene av Bryggen på femti- og sekstitallet. Blant annet et gammelt sete fra en utedass, som fortsatt stinker av ammoniakk selv etter flere hundre år i jorden. Her finner du også fortellinger om hverdagsliv og hvordan makten var fordelt den gangen Bergen var hovedstad i Norge, og hvem som eide jord. Det er også en hel del informasjon om Hanseatene.

Kafeen er i galleriet over utgravningen, og de serverer enkel kantinemat. Bak kantinen er det flere utstillinger om Bryggen og livet i Bergen i middelalderen.

Sankta Sunniva og det heilage skrinet
Se hjemmesiden til utstillingen
Bergen og Vestlandets patrona, eller vernehelgen, er Sankta Sunniva. Hennes historie begynner i Irland, og ender i Bergen på 1500 tallet, lenge etter hennes død. I utstillingen blir vi tatt gjennom de ulike periodene til Sankta Sunniva fordelt på ulike rom.

Det første rommet omhandler Sankta Sunnivas flukt fra Irland, hvor hun rømte fra en hedensk beiler og lot seg drive med strømmet dit hvor Gud ønsket. Hun og hennes følge endte på Selja, en øy utenfor Nordfjord. Her skal de ha levd et svært salig liv.

Men så skjedde det i de dager at Håkon Jarl fikk nyss om at det var noen på Selja, og han sendte sinte krigsmenn ut for å undersøke. Da kultens medlemmer så flåten med krigsmenn nærme seg, ble de redde og ba til Gud at de måtte redde dem. I sin nåde raste Gud stein over sin flokk, og lot dem dø alle som en.

Etter Håkon Jarls død resite Olav Trygvasson til Selja for å undersøke vitnesbyrd fra bønder og reisende om merkelige hendelser på Selja. Her fant kongen liket til Sankta Sunniva flere år etter hennes død, men hun så ut som om hun nettopp hadde omkommet. Hun ble brakt til Bergen og hun ble kanonisert som helgen.

I det neste rommet finner vi en rekonstruksjon av skrinet, eller kisten, til Sankta Sunniva. Rekonstruksjonen er bygd på gjetninger fordi man ikke aner hvor skrinet med levningene til Vestlandets enste helgen har tatt veien. Det siste man så noe til det var på Nordnes en gang på 1500-tallet. Så brant kirken skrinet var plassert i, helt tilfeldig like før reformasjonen. Siden har ingen sett det.

Utstillingen rommer både lesestoff, tegnebord, bilder og malerier om Sankta Sunniva.

85 år gammel revolusjon
Se hjemmesiden til utstillingen
Så har vi en liten kuriositet. Kunsteren Laurie Grundts(85) sine malerier og skulpturer stilles ut i et hjørne av Bryggens museum. La det være helt klart at jeg ikke er en kunstkjenner, men jeg våger meg like vel på en kritikk.

Maleriene og skulpturene er klossete og skeive. De bærer preg av en pensel som er barnlig og ute av stand til å gjenskape perspektiv og proporsjoner. Det er ikke abstrakt kunst Grundt skaper, men figurativ. Om den barnlige penselen er intendert og viser til en dyp symbolikk kan godt være. I så fall går det meg hus forbi. Grundts malerier er vulgære, og forsøker å sjokkere. Han har stilt ut androgyne rekonstruksjoner av kjente kunstverk. Særlig har han malt flerfoldige versjoner av riksløven med erigert penis, riksløven som onanerer sin erigerte penis og riksløven med pungen dinglende. Med andre ord en pubertal gjengivelse av kjente nasjonalsymboler. Noe av dette vekker noe munterhet og treffer slik det skal, men Grundt tenderer oftest til å bli overtydelig i symbolikken og vulgær i vendingen. Provokasjonen uteblir. Hovedarbeidet er en frise som går rundt hele rommet og viser Russlands historie. Sikkert interessant for noen.

Alt i alt inneholder Bryggens Musem mye spennende. Utstillingene er varierte, og favner over mye. Om det er spennende nok til å ta enda en tur, er jeg ikke helt sikker på, men det er helt klart verdt tiden å ta minst en tur innom.

%d bloggere liker dette: