Listhaugs monster

Sylvi Listhaug gikk friskt ut mot pedofile overgripere som nyslått justisminister. Responsen ble ikke slik hun hadde forventet.

Listhaug er en erfaren retoriker. Det var nok derfor hun i TV2 gikk hardt ut mot pedofile overgripere. Hun var opptatt av å stramme inn lovverket for å hindre dømte overgripere å reiser til utlandet for å begå det man kaller bestillingsovergrep.

At Listhaug er oppriktig i sitt engasjoment for å beskytte barn og hindre overgrep er det ingen grunn til å betvile.

Like vel er det nok ikke tilfeldig at det var akkurat kampen mot bestillingsovergrep hun valgte å fronte som nyslått justisminister. Etter all sansynlighet var dette en nøye uttenkt strategi for å vise at Listhaug er en handlekraftig justisminister som hele Norge kan stille seg bak.

Forlater ikke innvandringssporet
Å forlate innvandringssporet er en riktig besluttning for å innta en ny og samlende ministerrolle. Listhaug velger ikke dette, men har lagt til en ny fanesak ved siden av innvandring. Nemlig overgrep mot barn.

Dette er et godt valg. Pedofile overgripere er den gruppen som har minst støttespillere, og er den gruppen mennesker som er minst likt av alle lag i samfunnet. Rett og slett fordi handlingen er så grotesk, at det er lett å demonisere dem.

Strategien var vanntett: Et felles mål. En utgruppe så til de grader forhatt. Hva kunne vel gå galt?

Planen var lagt, og målene tydeligjort. Så fant Listhaug og apparatet rundt henne en sak som handlet om akkurat bestillingsovergrep, kontaktet media, og kjørte show. Inn kom Listhaug susende i kjent vigør. Hun leverte Listhaugretorikk slik vi kjenner den.

Tilbakeslag
Men så skjedde det. Folk reagerte på språkbruken hennes. Hun ble kritisert fordi hun brukte ordet monster for å beskrive pedofile overgripere.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at Listhaug både ble lei seg og skuffet over responsen. Ikke bare slo den vanntette strategien feil, men hun fikk kritikk for å si noe som de aller fleste mener. Dette må føles urettferdig selv for en garvet politiker som Listhaug.

Forsvar for pedofile
For hva gikk galt? Hvordan klarte Listhaug det kunststykket å få kommentariatet og twitteratet til å rykke ut til forsvar for pedofile?

Ser vi bort fra at slik språkbruk er et klart brudd på hva man skal forvente å høre fra en justisminister, er det to grunner som utkrystaliserer seg.

Den ene grunnen er at Listhaug i fire år har vært med å skape en stor kløft i innvandringdebatten, og har anvendt så hard retorikk at splittelsen har sementert seg nærmest totalt.

Og nettopp her ligger det en massiv mistillit og kjører. Deler av debattantene er så innstilt på å gå i opposisjon til Listhaugs utspill, at det ikke spiller noen rolle om hun retter kritikk mot innvandrere, pedofile eller eiendomsmeglere. Sier Listhaug noe om noen eller noe, så mener mange det motsatte på rein ryggradsrefleks.

Den andre grunnen er at det hele er så gjennkjennbart. Listhaugs formel er å finne en gruppe, for så å ytre fordømmende karakterestikker av denne gruppen. Retorikken er konfliktsøkende, absolutt og er ment å hemme dialog, heller enn å fremme den. Utspillet om pedofile er så likt det vi har sett tidligere i innvandringsdebatten at man kan bytte ordet pedofil overgriper med ordet innvandrer.

Når man bruker så sterke ord, og så deevaluerende språk, blir det vanskelig for mange å høre på.

Listhaugs monster
Listhaug har alt å tjene på å tone ned aggressiv karakterestikker av grupper. For når man anvender splittende retorikk, så er det splittelse man får. Om så saken man fremmer er rettskaffen eller ei.

Listhaugs monster er ikke innvandrere, pedofile eller hylekoret. Det er hennes egen retorikk. Og så lenge hun ikke endrer språket til å bli inkluderende og konstruktivt, vil monsteret lure på justisministerens kontor.

For Listhaug er det fortsatt et langt stykke igjen før hun oppnår å bli en justisminister folket har tillit til. Først må hun drepe sitt eget monster. Så må hun rive ned barrierene hun selv har skapt.

Skal man trekke lærdom av denne saken, så må det bli noe som dette: Man ligger som man reder.

Hymne til kringkastingsavgiften

Kringkastingsavgiften er trolig den mest utskjelte avgiften i Norge. Samtidig som den er den mest konkrete. Det er lett å forstår hvor pengene går.

Vi har mange interessante avgifter her til lands. Vi har avgifter på brus, sukker, bobblene i muserende vann, alkohol, tobakk og drivstoff. Så har vi flyseteavgift, og poseavgift, også kalt miljøavgift, og så videre.

Det alle disse avgiftene har til felles er at vi vet hva de beskatter, men ikke hva de finansierer. Flyseteavgiften går ikke til å finansiere flysetet du sitter i. Poseavgiften går ikke til å finansiere plastposen du kjøper. Ei heller får du billigere alkohol. Faktisk blir alle disse tingene dyrere.

Man kan si at pengene du betaler i avgift går til å finansiere foreldrepermisjonen din. Eller sykemeldingen din. Eller pensjonen din. Eller veien du kjører på, skole, helsevesen, eldreomsorg. Alle disse avgiftene går inn i fellesskapet, uten en fast adressat.

Unntaket er kringkastingsavgiften. Også kalt NrK-lisensen. Mange tror at det er et slags abonnement hvor man betaler for NrK-TV. Men det stemmer ikke. Kringkastingsavgiften er finnansiering for både radio og tv.

Men det stopper ikke der. Du får med på kjøpet nettside, nettv og tilhørende digitalt innhold. Kringkastingsavgiften betaler for å holde infrastrukturen ved like slik at tv- og radiomaster sender ut signaler. Den betaler også for for serverene som gir deg innhold på nett. På toppen av egenprodusert innhold, får du kvalitet fra andre leverandører. I tillegg får du en bredde du ikke finner hos andre.

Så har vi selve prisen, eller avgiften. For 2.970,24,- i året får du betraktelig mye mer enn andre tilbydere. Og nå som alle aktører legger innholdet bak en betalingsmur, så får du de samme nyhetene uten å måtte betale ekstra for det.

Sammenligner vi kringkastingsavgiften med to andre leverandører av TV, så er kringkastingsavgiften et kupp.

Ser vi bort fra etableringsavgiften, koster den rimligste pakken hos Canal Digital 5.628,- kroner i året. Get setter deg tilbake 5.988,- i året for sin rimligste innholdspakke. Mot NrK sin pakke for 2.970,24 i året.

Og har du ikke tv, så slipper du kringkastingsavgiften, selv om du har en DAB-radio i bilen. Hvis ikke det er raust, vet ikke jeg.

Så. Ser du på NrK nettv, hører på radioprogrammer, leser nyheter på nrk.no, ser du på NrK TV eller hører på radio, så bruker du infrastrukturen som kringkastingsavgiften går til.

Er du et voksent menneske med normal inntekt som ser eller hører på NrK? Betal med et smil. For her får du mye mer enn du gir.

Sven Egil Omdal, ministeren og korset

Sven Egil Omdal gikk hen og åpnet pandoras eske. Nå blir han forsøkt korsfestet av Listhaug og hennes menighet.

Av og til bør man holde kjeft, selv om det klør i fingrene og man er provosert til beinet. Sven Egil Omdals facebookpublisering om Listhaugs kors under det omstridte kristenseminaret «Oslo Symposium» når nye høyder hva gjelder moralsk forargelse.

At Listhaug aktivt bruker det at hun er Kristen til å fremme seg selv som politiker er kjent. At en politiker kler og ter seg etter publikum er også kjent. At Listhaug lar korset henge godt synlig i et kristent seminar er altså å forvente. Ingen nyhet der, før Omdal fikk den ufattelig gode ideen å telle korsbilder av Listhaug og poste funnet på facebook.

Å påpeke det åpenbare
Det er her det med å holde kjeft kommer inn. Å påpeke det åpenbare er ikke alltid like lurt. Og hvis man skal påpeke det åpenbare, må man tenke seg godt om før man trykker enter. Det har de fleste av oss erfart. Nå også Sven Egil Omdal.

Uttalelsen hans på facebook var dårlig underbygd, og bar preg av emosjon. Telleøvelsen viste seg også å ikke tåle nærmere ettersyn. Faktisk begynte pressen å telle bilder for harde livet av Listhaug, med eller uten kors.

Like vel: I politisk kvarter(eller nyhetsmorgen) på P2 den 6. mars kunne Listhaug fortelle at hun som statsråd hadde begynt å bære korssmykket oftere, og begrunnet dette med at det var tøft å være minister.

Falske nyheter?
Hun bekreftet altså Omdals antakelse om at hun hadde begynt å bære korset oftere. Forskjellen var at der Listhaug forklarte det med at hun trengte det som åndelig støtte, så Omdal det som politisk taktikkerier.

Det er altså tolkningen av denne handlingen Omdal og Listhaug er uenig om. Og tolkninger av faktiske forhold er ikke fake news som Listhaug påstår. Så her må man ha begrepene klart for seg.

Om noe, er dette en diskurs. Begge parter ser det samme, men tolker ulikt ut fra eget ståsted. Begge kjemper om definisjonsmakten til dette spesielle korset på denne spesifikke politikeren. Så langt ser det ut som det er Listhaug som vinner frem.

Sinna og forsmådd statsråd
Det jeg reagerer mer på, er Listhaugs sterke reaksjon på Omdals utspill. Hun burde holde seg til å dementere påstandene til Omdal, og konkludere med at dette er feil. Det er hun i sin fulle rett til å gjøre. Hun kunne til og med kommet unna med et «jeg er såret og lei meg for påstandene som legges frem mot meg.».

I stede fyrer hun løs med superlativer og svartmaling. Hun utaler at dette er det verste hun har opplevd, fake news, hun har tålt mye etc. Det er så uverdig å høre på et maktmenneske som bærer over seg på denne måten på grunn av kritikk.

Og det er i denne reaksjonen det største overtrampet ligger. For hun er et maktmenneske med en fremtredende posisjon. Man kommer ikke stort høyere i Norge enn minister. Og som minister blir man ofte utsatt for merksnodige kritikker og innvendinger. Og det er statsrådens demoktatiske lederplikt å svare på slike utspill på en seriøs og respektfull måte. Kall det gjerne maktens byrde.

Skaper et fiendebilde
I stede går hun skarpt ut og skaper et fiendebilde av Omdal. Samtidig tar hun fokuset bort fra politikk, og trer inn i emosjonenes rike. Når man også spiller på religiøsitet, begynner blandingen å bli svært så brannfarlig. Og potensielt livsfarlig.

Ja. Omdal kom skeivt ut med en melding på Facebook. Men korset som Listhaug bærer rundt halsen er alt for lite til å korsfeste ham på.

Vi bør kunne forvente mer av våre folkevalgte ministere enn emosjonell raljering. Hva med litt profesjonalitet til en forandring?

Provosert av Marte Krogh

Jeg må si meg svært provosert av Marte Krogh. Ikke fordi hun ytrer seg. Ikke for det hun ytrer seg om heller. Innholdet i det hun sier er for meg revnende likegyldig. Jeg bryr meg katten, for å si det rett ut.

Det jeg provoseres over er at Marte Krogh har fått oppmerksomhet ene og alene fordi hun er rik. Og for all del. Det er hennes velsignelse. At hun har stilt opp i intervjuet er helt riktig for henne. Hun ble nok svært stolt for forespørselen. Men provokasjonen ligger i hvor media er på vei.

Media valgte å intervjue Marte Krogh ene og alene for glamourfaktoren. Marte Krogh er en Hollywoodfruer. En Hollywoodfrue kjennetegnes med et høyt ytre fokus, som sminke, utseende, klær og andre høystatusymboler, og et tilsynelatende fravær av et indre liv. De er glanset som et motemagasin, og har et like interessant sjeleliv som de selsomme magasinene med sine innholdsløse artikler om mote og reklame for fuktighetskremer. Den største bragden en Hollywoodfrue har gjennomført er å ha giftet seg rik og å skamløst bruke mannens penger.

Nå er sikkert Marte Krog et sympatisk og flott menneske. Det er ikke henne jeg forsøker å kritiserer. Jeg forsøker å rette en liten kritikk mot media som begynner å miste perspektivet på hvilke rolle de har i samfunnet vårt.

Jeg sier nei til glamour i nyhetene. Dette hører hjemme på glanset papir og i glorete moteblogger. Ikke i en riksdekkende nyhetskanal.

Hvem er vinner i Øygardsaken?

Saken om den overgrepsiktede ordføreren Øygard er en stygg historie på mer enn en måte. For den tiltalte er det kun to utfall: Skyldig eller ikke skyldig. For alle de involverte er saken en tragedie uansett dom.

La meg gjøre det helt klart: Rettferdighet skje fyldes. Spesielt når det gjelder overgrepssaker.

Denne teksten vil ikke ta for seg skyldspørsmålet. Den er ment som et bidrag i debatten om det som skjer med de innvolverte når en sak blir mat for media.

Skyldig?
La oss anta at Øygard blir dømt skyldig. Han vil for alltid være overgriperen, og jenta vil alltid bli husket som den misbrukte. Selv om media har anonymisert henne, vet trolig alle i Vågå og omegn hvem hun er. Dette er ikke bare rykter i lukkede kretser i Vågå. Det er en riksdekkende sak. Hvilken ekstra belastning denne intense dekningen får for jenta er umulig å si.

Øygards familie, venner og kolleger blir også skadelidende i denne saken. Den støttende kona vil i beste fall fremstå som naiv. Bare å ha vært assosiert med denne mannen vil trolig bli en belastning for de fleste. Hvilke konsekvenser dette kan få i et lite lokalsamfunn er vanskelig å forestille seg. Det er en skam å bære for ordførerens kjente og nære.

Uskyldig?
Men på den annen side: Hvis dommen skulle tippe andre veien. At jenta har løyet, og at Øygard er uskyldig. At det her handler om sverting av en mann hvis intensjoner og handlinger i utgangspunktet var gode. Da har denne saken ruinere Øygard og merket ham for livet.  «Kanskje han faktisk gjorde det», vil noen hviske over kaffekopper i Vågå og i APs partikontor. Karrieren hans er over, og det er sådd tvil om hans moral.

Men også jenta bli skadelidende hvis det viser seg at hun har løyet, eller bare har «misforstått» forholdet sitt til Øygard. Hun vil bli den som løy. Kjenner jeg små lokalsamfunn rett, er ikke disse nådige mot syndere. Og løgn er som kjent en grov synd. Hennes moral er senket under hvert minstemål, og hun må betale prisen for dette resten av livet.

Men det er ikke sikkert at det stopper med henne. Kanskje noen vil trekke hele hennes omgangskrets i tvil. Kanskje noen vil snakke om at familien hennes har gitt henne en dårlig oppdragelse, og hennes venner vil være av den tvilsomme sorten som du ikke vil at dine barn skal være sammen med. Å være en løyner er en tung belastning for en ung jente.

Uansett utfall er det vanskelig å forestille seg den enorme ekstrabelastningen det er at saken utspiller seg på førstesidene. Alle blir skadelidende, uskyldig eller skyldig.

Og vinneren er
En part tjener på denne saken uansett hvilken vei dommen faller. Dette er media.

Saken er allerede en bestselger. I hovedrollen har vi en gammel skitten mann i maktposisjon som forgriper seg på den lille uskyldige jenta. Saken blir ekstra saftig fordi den gamle skitne mannen og den krenkede uskyldige jenta står i skarp kontrast mot hverandre. Det er som om romanen Lolita utspiller seg i Søndre-Gudbrandsdal tingrett. Media håver inn på ivrige klikkere og løssalg med skrikende forsider.

Media tar sine vante grep. De lager god sosialpornografi til vår forlystelse. De hauser opp saken og legger den ut med pikante detaljer fra avhørene. Ene dagen blir vi styrt i jentas favør, den andre dagen Øygards. Media velger ut og bearbeider informasjonen før vi får den servert. Nøye tilrettelagt og regissert.

Sosialpornografiske misbrukere
Men vi har en part til som vi ikke må glemme. Det er meg og deg. For hadde ikke vi vist interesse for saken, så hadde heller ikke media omtalt den. Slik sett er vi med på å opprettholder mediatrykket mot rettsaken, og dermed øke byrden for de involverte. Hadde vi latt være å klikke på saken, eller latt være å kjøpe aviser med bilde fra rettsaken, hadde vi gitt et tydelig signal om at vi ikke tolerere slike overtramp mot mennesker i en sårbar situasjon.

Men vi klarer det ikke. Vi elsker sosialpornografien vår. Vi sluker åte som media legger ut til oss. Vi får rett og slett ikke nok snuskete detaljer.

Mens de involverte og pårørende blir offer for medias intense sensasjonsjag, har vi to parter som kommer vinnende ut av saken. Den ene er media som profitterer på andres ulykke. Den andre er oss lesere som får servert underholdning av nedrigste kvalitet.

Jeg ber om litt anstendighet og hensyn. Vår nysgjerrighet gjør det bare verre.

Videre lesning
Artikkel fra Nasjonalt Kunnskapssenter for vold og traumatisk stress(NKVTS) Seksuelle overgrep – Barn og unge – Definisjoner og omfang
Fremlegg av Professor Dr. philos Ragnhild Hennum Offerets rettsstilling

Hvordan reklamen påvirker

Reklamen bruker flere grep for å få deg til å kjøpe. Her forklarer jeg noen av dem.

Du synes kanskje at reklame på fjernsyn og i radio er greit. Du synes kanskje til og med at reklame er underholdende. Og noen av dem er både underholdende og morsomme. De ti første gangene man ser den.

Reklamene som forteller en historie eller et morsomt poeng er ikke laget for underholdningsverdien. Den er først og fremst laget for å fange deg inn og holde oppmerksomheten din. Historien og det morsomme poenget er middelet til målet.

Hvis en reklame klarer å fange oppmerksomheten din, kan avsenderen levere budskapet. Gjennom en god reklame vil du bli utsatt for produktet flere ganger, og dette vil bli satt inn i en sammenheng eller en situasjon. Denne sammenhengen eller situasjonen har et positivt fortegn, og du vil ønske deg inn i den samme situasjonen eller sammenhengen. Og her kommer det deilige poenget. Inngangen til denne fantastiske verden du har sett i reklamen er jo produktet. Løp og kjøp.

Eksempelvis: Hvis du drikker Pepsi Max kan du ta del i gleden med Torres og andre fotballidoler. Bruker du Adidas blir du som en toppidretsutøver. Bruker du Garnier ultralift rynkekrem, blir du like vakker som Mona Grudt. Listen er like lang som sendeflaten.

Men ikke alle reklamer like gode på å koble positive følelser til et produkt. Ofte tar historien opp all plassen til fordel for produktet, og det eneste du husker er historien. Man ser mange slike tabber, spesielt i Norge.

Dårlige reklamer bruker billige triks
Grunnen til at du kjøper et produkt som du har sett i en dårlig reklame, er at du har blitt mast på i flere omganger gjennom hele dagen. Dette fungerer fordi repetering er et godt pedagogisk virkemiddel, men ikke spesielt imponerende for en reklame. Det vitner om dårlig håndverk.

Derfor anvendes det billige triks. Jeg har allerede nevnt repetering. Et annet eksempel er at lyden i reklamen er mikset opp, slik at reklamen har høyere lyd enn programmet du ser eler hører på. Tanken bak et slikt grep er å fange oppmerksomheten din. Dette fungerer bra til å fange oppmerksomheten din, men kanskje ikke på en slik måte avsender hadde håpet.

Ser vi mot ser mot psykologien ser vi at høy lyd som oppleves påtrengende fører til irritasjon og misnøye. Du er kanskje allerede irritert av å bli avbrutt i et program du ser eller hører på. Denne negative og irriterte holdningen knytter du gjerne til produktet som presenteres. I noen tilfeller er denne effekten så sterk, at med en gang programmet går til reklame, så skifter du kanal. Dette fenomenet blir innen psykologien kalt reaktans.

Grunnen til at det har blitt gjort på denne måten, er at norsk reklame jevnt over er dårlig. Det finnes noen lyspunkter, men disse er sjeldne. De norske reklamene baserer seg på triks som lyd og repetering. Dette fortjener på ingen måte applaus.

En god reklame manipulerer deg ved å få deg til å knytte positive assosiasjoner til produktet. Ikke ved å plage deg. Så får du selv bedømme det etiske ved å bli manipulert.

Dramaet om den avskyelige Breivik

Det er noen medier som er helt uhelbredelig når det gjelder Breiviksaken. De har gjort det hele om til et klassisk drama, hvor hovedpersonen er terroristen, og de pårørende er redusert til statister.

Dramaturgien media anvender er velkjent fra andre saker: I Orderud-saken blir tragedien fremstilt som en detektivroman. Som leser får du tildelt ulike spor og hint, slik at du kan danne dine egne konklusjoner. Alt fra barnålbeviset og sokkebeviset, til bakgrunn, bekjentskaper og ulike motiver. Alle velkjente momenter og rekvisitter i en god kriminalhistorie ala Nesbø.

Dekningen av terrorsaken har mye av det samme i seg. Vi får servert hint om hvorfor Breivik har blitt som han har blitt. Inn i bildet får vi barnevernet, gamle venner, foreldre, lærere og historier fra gamle arbeidsforhold og bekjente. Vi får små drypp slik at vi som lesere kan sette sammen en profil av terroristen, der vi selv vektlegger de ulike diagnosekriteriene. Også de ulike sakkyndige og rapportene er med på å hjelpe oss i å bestemme hvilke lidelse terroristen har eller ikke har. Vi kan velge fra øverste hylle når det gjelder alt av lidelser, diagnoser, ideologi og motiver.

Det er noe uverdig med dekningen av rettsaken. Vi ser at den terrortiltalte fryder seg, gråter, brisker seg, blir indignert og fornærmet. Alle fasettene av terroristens personlighet blir behørig observert, dokumentert og servert til allmenheten i et rasende tempo. Ofrene og de pårørende har blitt redusert til statister i det episke dramaet om den avskylige Breivik. Og det er denne skeivheten som er så skremmende.

Media burde gitt mindre spalteplass til den terrortiltalte, og heller fokusert på de tusen andre tingene som ligger og flyter i kjølvannet av 22. juli. Hva har dette gjort med oss som nasjon? Hva har dette gjort med AUF og AP som parti? Hvordan har dette påvirket en hel generasjon med unge? Men interessen for å dekke slike spørsmål er laber fra medias side. Man kan kanskje tro at det er for å skåne de pårørende, men jeg tviler.

Vi trenger de gode analysene og de dyptpløyende refleksjonene. Vi må forstå hvordan hendelsen har påvirket oss. Det siste vi trenger er en lemfeldig psykoanalyse av terroristens sjelelige sår servert av tabloide medier. Vi må granske og forstå våre egne traumer, og slutte å granske den terrortiltalte. Vi må ikke lenger godta at terroristen innehar hovedrollen.

Hvor var media før 22. juli?

Pressens rolle rundt begivenhetene under og etter 22. juli angrepet har fått en hel del oppmerksomhet. Blant annet har de pårørende og ofrene for 22. juli meldt utvalgte media til pressens faglige utvalg. Det er bra at media tar sitt ansvar for det som skjedde. Men hva med tiden før?

Media har nå intensivert jakten på feil hos andre. Hos politiet, hos sikkerhetstjenesten i regjeringskvartalet og PST. Ingen slipper unna pressens granskende blikk. De løfter steiner og leiter med lys og lupe. De ser med argusøyne på manglende beredskapsplaner, varslingstjenester, nødnummer, og PSTs manglende evne til å plukke opp høylytte raljeringer fra en marginalisert ung mann som den 22. juli 2011 gjennomførte et vanvittig terrorangrep.

Media er svært opptatt av å klandre PST for ikke å være observante nok når det gjelder ABB og miljøet rundt ham. Men PST er styrt av rutiner og prosedyrer: Regler og kriterier for hva som utgjør en trussel og hva som ikke gjør det. Media derimot, har ikke disse stengslene. Hvis vi følger medias klandrende finger, og vender den mot dem selv, så er det klart at hvis PST ikke har klart å fange opp ABB, så burde media for lengst ha enset ABB og hans meningsfellers nærvær, for ikke å snakke om verktøyene for å ta tak i problemet.

ABB har ikke gått stille i dørene. Han har trampet rundt både i lyssky miljøer og i legitime politiske miljøer. Han har luftet sine ekstreme meninger både hos FrP og i blogger. Men å ha ekstreme meninger er ikke mot norsk lov. Det er nok av tullinger med ekstreme holdninger og grandiose planer der ute, og PST kan ikke forventes å overvåke enhver tosk med avvikende meninger. Faktisk bør terskelen for å overvåke noen med avvikende meninger være svært høy.

Men hvorfor har ikke media vært sin rolle bevisst i å undersøke disse miljøene rundt ABB? Hvorfor har de tillat at slikt får gå uimotsagt. Hvorfor har ikke media tatt til motmæle?

Svaret er en av to: Enten så har journalistene vært for feige til å komme ut fra sitt småborgerlige skjul, hvor de anmelder rødvin, skriver om kongelige, og de modigste kommer med en og annen krass kommentar til politikere. Å ta på seg sitt samfunnsansvar er ikke veldig interessant når man utsetter seg selv for fare. Høyreekstreme: Det er fali det!

Det andre svaret er at norsk presse har gjort den samme vurderingen som PST: At de høyreekstreme er en marginal gruppe med utklassede unge menn, som i verste fall utgjør en trussel for en og annen ungdom ute på byen en lørdagskveld. At en av disse mistilpasset tullingene skulle klare å gjennomføre noe som lignet en terroraksjon har vært like fjernt for både PST og for pressen som et statskupp på norsk jord.

Skal PST ta noe ansvar for hvorfor ABB ikke ble etterforsket før 22. juli, så hviler det et enda større ansvar på norsk presse. Det er pressens ansvar å sette dagsorden og å legge til rette for debatt. Det er pressens ansvar å undersøke strømninger i samfunnet, både de farlige og ufarlige. Det er pressens ansvar at ulike meninger brytes mot hverandre, og at lyssky og avvikende tanker ikke får gå upåaktet hen. Det er pressens ansvar å sette søkelys på farlige mennesker og miljøer, til tross for fare for egen helse. Det er det som er ekte Journalistikk.

Flippeti-flopp!

Jo da… så da var vi i gang med fjernstyringen av Thomas på Thomas sin Fanpage. Men ingen kom. Dette til tross for promotering og informasjonsarbeid i forkant.

I ettertid kan man si at det er tre hovedgrunner til at dette floppet som en skadeskutt kalkun:

  1. Utydelighet
  2. Endringer og mangel på kontinuitet
  3. Resurser

 
1. Utydelighet
Facebook gir deg mange muligheter. Alt for mange etter min mening. Det er en wall på fansiden og en wall på eventsiden. At dette blir to waller å forholde seg til blir vanskelig. Hvor skal fjernstyringen foregå? Hvor skal jeg skrive? Legitime spørsmål som jeg har svart på i selve eventen. Men det var ikke intuitivt, og teksten var nok trolig for lang for den virtuelle turboverdenen.

På grunn av at det ikke er et eventalternativ som heter fjernstyring, så satte jeg karakteristikken at det var ”Club/party”. Siden folk som fikk invitasjon kanskje har trodd at det er en invitasjon til en fest, og ikke en fjernstyring, så kan dette ha ført til at flere bare har ignorert invitasjonen på det grunnlaget.

En annen ufordring lå i å forklare hvordan dette skulle foregå. Hvordan skal dette gjøres, og være tydeligere og forenkle instruksjonen. Utfordringen ligger i det at dette ikke er en vanlig ting å gjøre, så derfor er det ikke lett for andre å forstå hvordan dette skal gjennomføres. Man kan være så tydelig som overhode mulig, men vi mangler en felles terminologi, og kan rett og slett ikke forklare dette på en god måte. Dette tror jeg vi kan løse med å bruke USP(Unique selling proposition) ved neste korsvei.

Jeg vurderer også at ved neste forsøk skal vi kalle det noe annet enn fjernstyring, og heller finne et ord som kan forklarer konseptet bedre, og skaper interesse.

2. Endringer og mangel på kontinuitet
Dette punktet er trolig et av de viktigste. På grunn av at en del av medlemmene på fansiden trodde at det var Thomas selv som stod bak, måtte vi endre navnet. Siden endring av navn på siden ikke er mulig, måtte vi opprette en ny side og flytte alt innholdet fra den gamle til den nye. Og det mens vi var midt oppe i promoteringen av fjernstyr Thomas eventen.

Jeg endret navnet fra ”Thomas Østerfeldt” til ”This Is Thomas Østerfeldt”. Å flytte medlemmene over fra den gamle pagen til den nye viste seg å være vanskelig. På grunn av dette gikk vi fra 68 medlemmer til 7. Dette til tross for mye informasjon og oppfordringer på den gamle pagen.

Dette betydde også at vi måtte opprette en ny event som refererte til den nye siden. Også her mistet vi de gamle påmeldte. Jeg har også en misstanke om at jeg i forvirringen glemte å gjøre godt nok rede for, og ta viktige grep, som kunne ha ført til at flere medlemmer fulgte etter. Blant annet å sende en direkte beskjed til medlemmene. Grunnen til at jeg glemte dette finner du i punktet nedenfor.

3. Resurser
Den siste er rett og slett mangel på resurser. Dette er ikke et sponset eller betalt prosjekt, og er derfor avhengig av dugnadsånd fra de involvertes side. Siden jeg ikke kunne stille på selve eventen og administrere den, ble det heller ikke noe trøkk på twitter og facebook når vi skulle sette i gang. Jeg fikk heller ingen til å vikariere for meg. Siden det manglet en administrator, ble det også vanskelig å gjennomføre selve eventen.

For det andre er tid en knapp ressurs. Jeg sendte e-post til ca 15-20 bloggere hvor jeg spurte om de var interessert i å hjelpe prosjektet, samt pressemeldinger som jeg ikke hadde tid til å følge opp. Dette kom i tillegg til promotering i sosiale medier.

Skulle dette ha fungert måtte jeg ha brukt mye mer tid på å gå direkte mot godt over hundre bloggere, fulgt opp pressemeldinger med telefoner og etablert flere virtuelle samarbeid. Tiden strakk rett og slett ikke til. Dugnadsarbeid er tungt.

En liten fartsdump
Det er med andre ord mye lærdom å hente her, men vi gir oss ikke! Dette er bare en mindre fartsdump mot vårt mål til å skape Norges første ufortjente kjendis. Så vi tar med oss det vi lærte denne gangen, og gjør det forhåpentligvis bedre neste gang. Så det er bare å følge med.

Linker:
Thomas Østenfeldt fanside på Facebook
Thomas på Twitter @ThisIsThomas

Hvordan skape en megakjendis?

Innføringen av realityserier skapte noen usannsynlige kjendiser. De ble kjendiser bare fordi de hadde vært på TV. De hadde ingen egenskaper, trening, karisma eller lignende som kunne rettferdiggjøre kjendisstatusen deres. Men likevel ble det forsøkt å sette disse inn i forskjellige roller i underholdningsbransjen. Noen klarte seg, slik som Gaute Grøtta Grav, mens de fleste landet hardere enn medieselskapene klarte å kaste penger etter dem. De var bare berømte fordi de var berømte. Realitystjernen så dagens lys.

Interessen for denne typen kjendiser er heldigvis dalende. Om man er med i en realityserie eller lignende i våre dager blir man ikke berømt lenger. Det har rett og slett gått inflasjon i hele realitystjerne-konseptet.

Det er derfor det nå åpner seg en helt ny arena for nye kjendiser som ikke fortjener kjendisstatusen. Sosiale medier-kjendiser er den nye ufortjente kjendisen.

Jeg skal derfor prøve å skape Norges første sosiale medier-kjendis. Ambisjonen er å launche Thomas Østenfeldt, alias @ThisIsThomas på twitter, ut fra sosiale medier og inn i kjendisverdenen. Prosjektet går rett og slett ut på å se hvor langt vi kan komme. Hvor går grensen, og er det mulig å skape en kjendis bare ut fra et ønske om det?

Allerede er fanpagen hans oppe og går på facebook, og han er en populær person på Twitter. Men vi må komme videre og lenger. Flere tilhengere trengs.

I den sammenheng søker vi samarbeidspartnere. Folk som kan være med å dytte Thomas ut av cyberspace og inn i bevisstheten til det norske folk som kjendis.

Noen som føler seg kallet eller synes at dette virker som et spennende prosjekt? Ta kontakt med meg på twitter (@fimreite), eller send en e-post på toger@fimreitekommuniserer.no

Thomas Østenfeldt fanside på Facebook
Thomas på Twitter @ThisIsThomas