Ofret på medias alter

Lommemannfeberen herjer vilt i alle landets medier. Og spesielt de bergenske. Dette til tross for laber interesse fra leserne.

Det som kanskje er mest interessant er nye takter fra media. De har blitt mer pågående og intense i sin iver etter å formidle pikante detaljer. Medias behov for å sjokkere får fult utløp. Når reportere og journalister får muligheten til å gjengi overgrepene som er begått, er det ikke en eneste journalistøye som er tørt.

Og slik har de selv blitt overgripere i sin jakt etter pikante detaljer og sjokk-oppslag.

Overgripes på nytt 
I vitneboksen sitter en 17 år gammel gutt hvis historie om et overgrep blir til offentlig forlystelse. Det opprinnelige overgrepet var brutalt. For hans del burde nok ikke denne saken blitt oppklart. Særlig ikke med tanke på konsekvensene dette har fått for ham.

I prosessen med å dømme en serieovergriper blottstilles en 17 år gammel gutt for hele nasjonen. Han har ikke bedt om å bli overgrepet, han har ikke bedt om å vitne, og han har heller ikke bedt om å bli sitert i riksmedia. Men like vel skjer alt dette med ham.

Alle klassekameratene og alle i lokalsamfunnet hans vet hvem han er. Alle hans muligheter for å kunne legge bak seg det som skjedde på det offentlige badet for syv år siden er borte. I stede blir han selv, hans foreldre og nære, tilskuer til sitt eget overgrep gjennom media. Hvilke konsekvenser dette har for gutten er uvisst. Men hvis han klarer seg, er det ikke lommemannen eller medias gevinst.

Ondskapens ansikt
Ondskapen har fått et ansikt og et navn. Dette er Erik Andersen. Saken mot ham er alvorlig, og han har alt innrømt skyld. Han er ondskapen som lurer i folkedypet. Alle foreldres angst og redsel. Han er en overgriper.

Men i vår iver etter å straffe ham, så glemmer media at han har barn, venner og familie som ikke fortjener å bli straffet. Men straffet blir de.

Det sjokkerende i denne saken er at en overgriper kan herje i flere år uten å bli tatt. Omfanget av saken er enda mer sjokkerende. Men det mest sjokkerende er medias lyst til å gjøre saken verre for de som er innblandet.

Hvis det bare var lommemannen som hadde lidd under mediasirkuset så hadde det ikke vært noe problem, utover brudd på en del grunnleggende rettsprinsipper. Gapestokken er en gammel avstraffingsmetode. Men å sette alle ofrene og lommemannens nærmeste i den samme gapestokken er svært kritikkverdig. Det er faktisk uetisk.

Medias intensjoner er svært uklare i denne saken. At de går langt utover det å opplyse er hevet over enhver tvil. Og med tanke på at opinionen er lunken til saken, så kan det ikke være salgs- eller seertall som driver den fremover. Lommemannsaken har ingen funksjon utover å være sosialpornografi. Et begrep som ikke burde blitt brukt for å karakterisere dekningen av en overgrepssak.

Vårt rettsystem sitt monopol på å straffe har fått konkurranse med en justis som er blindere enn justitia. Media straffer alle som har eller er vært borti saken, om de er aldri så uskyldige. Aller hardest straffer media dem som har lidd mest: ofrene. Og det uten noen åpenbare motiver.

En barbeint guide til Twitter

Det siste halve året har jeg blitt bitt av Twitter-basillen. Jeg digger det! Det er som en åpen informasjonskanal inn i flere verdener jeg ikke hadde tilgang til før. Jeg følger mennesker jeg synes et interessante, og de fleste av dem følger meg.

Forfattere, bloggere, mediefolk, gründere, helsearbeidere, lærere, kjendiser, it-folk. Alle som en er de engasjerte mennesker som er verdt å bruke de fem sekundene det tar å lese en kvitring – det er det heter når du legger noe ut på twitter.

Det jeg liker med Twitter er at det er back to basic. Den er 100 % tekstbasert. Ingen fancy applikasjoner eller urolige reklamer som gir deg epileptisk anfall. Det er som den gode gamle tickeren. Rein tekst som flyter ut i verdensveven fra mange ivrige fingrer.

Jeg har i denne bloggposten tatt for meg tre faktorer som jeg mener er viktig for en som skal kvitre.

1.  Grunnleggende – Altså basics. Det du trenger å vite om Twitter
1. Sosial interaksjon – Twitter er et sosialt forum, hvor du forholder seg til andre mennesker
3. Hvordan komme i gang – En steg for steg veiledning til hvordan lykkes på Twitter

Hvis du trenger mer utfyllende informasjon, eller du mangler noe i denne guiden, så se @plosiv sin geniale guide «Ny på Twitter«. Den er vel verdt en gjennomlesning eller tre!

The basics!

Skriv hva du måtte ønske, så lenge det er under 140 tegn med mellomrom. Det er ganske utfordrende og gøy. Det lærer deg å være økonomisk med ordene. Jeg vil påstå at jeg personlig har blitt flinkere å fatte meg presis og i korthet etter at jeg begynte med tvitring.

Å følge eller bli fulgt
På Twitter kan du følge hvem det måtte være. Du behøver ikke godkjenning for å følge noen. Twitter er ekstremt åpent og offentlig. Men du velger heller ikke dine followers, eller de som ønsker å følge deg. De velger deg. Så selv om du følger en person, vil ikke nødvendigvis vedkommende følge deg tilbake; eller vica verca.

@brukernavn
Du har de som følger og de som blir fulgt. De som velger å ikke følge deg, ser heller ikke hva du skriver. Hvis du vil si noe til en annen person, må du sende en såkalt mention. En mention er brukernavnet med en @ foran.

Eksempelvis så er mitt brukernavn Fimreite. Setter du en @ foran, blir det @fimreite. Da ser jeg beskjeden du sender selv om jeg ikke følger deg. Det er også nødvendig å bruke mention når du snakker direkte til en person eller du har en samtale på gang.

Hashtags #
Hashtags er rett og slett en måte å merke kvitringen din på slik at du og andre kan følge et tema lettere. Dette gjør du med å sette hashtag (#) foran et ord. Grunnen til at hashtags er praktisk, er at den gjør det lett å føle et tema eller emne. Setter du en Hashtag foran et ord, slik som #tulling eller #grønnskolling behøver ikke noen å følge deg for å se hva du har kvitret. Det er bare å søke ordet som er hashtaget, og du får opp alle som har kvitret med denne hastagen i kvittringen sin.

Publisere linker på Twitter
Eneste innholdet du kan publisere på Twitter er linker. Du kan derfor linke bilder, artikler, bloggposts med mer. Men mange linker er over 140 tegn, og dette gir utfordringer.

Eller ikke…

Løsningen er å gå inn på linkeforkortere, slik som bit.ly eller tinyurl.com. Dette er tjenester som korter ned de lange linkene dine, slik at du får plass til dem i kvitringen din.

RT = Re-tweet
Er når noen gjengir en annens kvitring. Det er aldri god kutyme å stjele andres uttalelser, heller ikke på Twitter. Så hvis noen sier noe bra, og du ønsker å sende dette videre, setter du RT + brukernavnet på vedkommende som er twittens rette far(eller mor).  Hvis jeg sier noe lurt, og du har lyst til å sende dette videre, så blir det RT @fimreite bla-bla-bla.

Twitter har også en innebygget versjon av dette, men det er ikke alle som velger å bruke denne fordi den som får sin tvitring videresendt må sjekke dette selv under menyen. Manuell metode får man opp at noen har RTet deg i mentions.

Lister
Lister er en god måte å organisere folk i kategori. I skrivende stund følger jeg over 800 mennesker, og da er man nødt til å sortere etter interesse og tema. For eksempel etter yrke, alder, geografisk område, interesser.  Alle slags kategorier som måtte passe ditt hode best.

Sosial interaksjon

Selv om det er noen som har gjort det til sin karriere å være profesjonelle rævhål på Twitter, er de fleste som er ute i twittersfæren ute etter å utveksle informasjon, lære ting, være sosial eller dele. Deling er et viktig prinsipp. Jeg opplever kvitrere som ekstremt hjelpsomme, og som stiller opp med informasjon hvis de kan. Jeg har fått ekstremt mye hjelp fra folk i twitersfæren. Praktiske løsninger, så vel som svar på teoretiske spørmål.

Twitter er i prinsippet det samme som å ta en megafon, stille seg i midten av en stor folkemasse og proklamere hva du spiste til middag. De fleste kvitrerene har ekshibisjonistiske trekk, og skarpe twitteralbuer, så her må man kreve sin rett.

Men gjør dette uten å være ufin! Som alle sosiale systemer gjelder folkeskikk og god oppførsel. Det kan være lurt å lytte i begynnelsen. Se hva andre gjør, lese de kulturelle kodene, sjargongen osv. Hva som er twitterkoscher og hva er ikke twitterkoscher.

Etter hvert som du henger på Twitter vil du etter hvert få relasjoner med andre mennesker. Kanskje du til og med får nye venner? Til slutt ender du nok opp på twitterfestivalene og twitterpils sammen med de du kvitrer med, så husk å være ærlig og høflig. Hvis du er uærlig eller later som om du er noen du ikke er, så vil du til slutt møter deg selv i døren.

Store deler av samtalene som foregår på Twitter er såkalt småprat. Shit-chat om været, morsomme ord eller  tanker. Det kan være lurt å henge med på de samtalene som interesserer deg, selv om de i noen tilfeller kan virke meningsløse.

Som i det virkelige liv er småprat til for å oppnå sosial tilhørighet og vise hvem man er. Det samme går for twittersfæren. Mange kvitrere er ute etter en eller form for bekeftelse, og måten å gi dem dette på er selvfølgelig å sende dem et svar. Tada! Du bygger relasjon med noen.

Twitter er personlig, og det er ekte mennesker du har med å gjøre. Vær deg selv, vær ærlig, og ha det gøy.

Hvordan komme i gang:

1. Opprett en konto.
Et brukernavn og legg ut et bilde. Helst et av deg selv. Dette gir de som følger deg et ansikt å forholde seg til. Personlig har jeg ikke sans for morsomme bilder eller lignende, men det kan også være en måte å bygge identitet på.

2. Finn noen å følge
Finn folk du synes er interessante og følg dem!
Du kan følge politikere, forfattere, kjendiser og andre  på Twitter. Du søker dem opp i «find people» feltet.

Finn folk du kjenner og følg dem! Disse har du allerede en relasjon til, og er ofte mer enn villig å sette deg i gang og anbefale deg til sine followers. Hvis du ikke kjenner noen i twitter er det bare å spørre om hjelp. Du kan for eksempel legge meg til. Jeg har som policy å følge alle som følger meg. Hvis noen synes jeg er verdt å følge, så mener jeg det samme om dem.

De veloppdratte kvitrerene(de som er på twitter), ønsker som oftest å følge deg tilbake. Men vær oppmerksom på at politikere og kjendiser, eller mennesker med mange followers, ikke alltid ønsker å følge deg tilbake. Dette er fordi det lett kan bli for mye informasjon, og at alle slags tullinger sender dem en mention(brukernavn med @ foran) Selv om de følger dette, er det ut av pur høflighet.

3. Start samtaler!
Twitter handler i stor grad om samtaler og meningsutvekslinger. Følg med på hva de du følger sier, og svar dem. Det er vanlig høflighet å svare folk når de spør deg om noe, og det samme gjelder også på Twitter. Hvis noen nevner deg eller hjelper deg, si takk. Det koster så lite, og det langt under de 140 tegnene du har til rådighet.

Det er svært begrensende å klare å svare utfyllende på 140 tegn, men dette er noe av sjarmen med Twitter.

Å referer andre med en RT (Re-tweet) er også en god måte å få andre til å følge deg. Du viser interesse for det andre kvitere har å si, og du viser også hva du interesserer deg for.

Finn noen temaer du liker. Søk dem frem,ved for eksempel finne en hashtag(#) du liker. Populære hashtags i Norge finner du på hashtags.no. Dette er et nettsted som viser hva som blir hashtaget mest om i norge, og kan hjelpe deg å navigere på Twitter også.

Finner du et tema du liker, finner du også mennesker du liker. Og mennesker du liker å følge, følger som oftest andre mennesker du liker. Med andre ord bør du følge de menneskene du liker. Men ha i bakhodet at du ikke bør følge så alt for mange, rett og slett fordi det lett kan bli for mye informasjon.

Så er det bare å sette i gang og bli hekta på Twitter!

fem tommelfingerregler for Twitter
Vær høflig
Vær ærlig
Vær åpen
Vær engasjert
Vær tålmodig

Odøren av informasjonsarbeid

Jeg jobber til daglig med mitt lille firma Fimreite Kommuniserer. Her tar jeg på meg små og store oppdrag for bedrifter innen kommunikasjon. En av oppgavene mine er å skrive pressemeldinger og jobbe disse inn i media. Det som forundrer meg er hvordan noen journalister behandler meg som om jeg lukter vondt når jeg tar kontakt med dem i embeds medfør.

Et eksempel: En bedrift jeg representer trengte flere ansatte med en spesiell type utdanning. Denne utdanningen eksisterte ikke i Norge, så bedriften tok kontakt med en skole og fikk opprettet en linje med dette faget. Når dette var unnagjort, trengte de å formidle linjen til potensielle søkere. De tok kontakt med meg for å hjelpe dem å jobbe saken inn i media.

Dette er en bransje som var hardt rammet av nedgangstider. Mange mennesker var berørte i form av oppsigelser og permitteringer. Derfor mente bedriften at dette måtte være en viktig sak å få formiddlet til samfunnet. De fleste mediene tok vel i mot meg, og var enig i at dette var en viktig sak. Det var også flere som publiserte pressemeldingen jeg hadde skrevet i sin helhet.

Men så tok jeg kontakt med mediet som er regionens største, og det var som å treffe en mur av avvisning. Nå er det ikke jeg som bestemmer hva redaksjonen skal skrive, men man behøver ikke å behandle andre uhøflig. Jeg har full forståelse for at det må foretas en redaksjonell avgjørelse, og at det i mange tilfeller kommer opp saker som er viktigere enn bedriftsnyheter.

Like fult er dette er et gjentagende mønster som dukker opp med akkurat dette mediet. Det er ikke første gang jeg opplever disse som arrogante, og nærmest uinteressert i tingene som skjer i regionen de skal dekke. Så mitt spørsmål er: Er det jeg som lukter vondt eller er det bedriftene?

Det kan ikke være det siste. Dette fordi mediet jeg snakker om har noen yndlinger de skriver svært mye om, mens de ikke nevner 90 % av de andre bedriftene. Disse yndlingsbedriftene er heller ikke blant regionens største. Det er derfor nærliggende å anta at det er meg det lukter av.

Er det lukten av PR-rådgiver det stinker av meg? Er det en odør så stram at vedkommende journalist behandler meg med forakt?

For å sitere journalisten den andre gangen jeg tok kontakt med ham: – Hvis du vil ha dette publisert hos oss, anbefaler jeg deg å ta kontakt med annonseavdelingen.

Haken min formelig falt i bakken. Var journalisten ute etter penger? Hvor var samfunnsansvaret? Hvorfor er det mer interessant å ha redaksjonelt fokus på taxisjåfører med vond rygg og mennesker som er i konflikt med NAV, enn en ny utdanning? Hva med utdanning som veien ut av ulykka? Dette var etter min mening en sak som kunne gitt mange mennesker håp og muligheter. Men i stedet valgte mediet å fokusere på Donald Duck-saker.

I et forsøk på å forklare hva jeg gjør som kommunikatør, håper jeg at odøren av PR-rådgiver ikke blir like motbydelig neste gang jeg tar kontakt med en journalist:

Som PR-rådgiver gjør jeg følgende:

  1. Jeg tilrettelegger saken slik at journalisten lettere kan innhente informasjon
  2. Jeg formidler saker som har relevans for samfunnet vi lever i
  3. Hjelper bedrifter med å fremheve hva som er interessant for media, og hvordan henvende seg mot det rigtige mediet
  4. Jeg formidler bare saker som har kvalitet og interesse for samfunnet
  5. Jeg sørger for at saken er basert på fakta

Og hvis jeg enda lukter vondt, har jeg et klart budskap til journalister: Jeg er et produkt av deres egne handlinger. Et svar på et behov som har oppstått i markedet.

Grunnen til dette er:

  1. Bedrifter er redde for at journalister skal skrive usannheter om dem
  2. Mange bedrifter opplever å bli feilsitert og at reine faktafeil kommer på trykk
  3. Mange bedrifter opplever journalister som innpåslitne og masete når det skjer en ulykke, at de kun er ute etter å skade bedriften når muligheten byr seg.
  4. Journalister som henvender seg ikke forteller hvorfor de tar kontakt, og at sitater og hendelser blir plassert inn i en helt annen kontekst enn det som var forutsetningene for intervjuet.

Som alltid er det flere sider av samme sak, og nesten samtlige medier jeg henvender meg til er høflige, vennlige, og svært profesjonelle.

Så neste gang en pr-rådgiver tar kontakt, bør du tenke over at det spiller en rolle hvordan du representerer deg selv og din arbeidsgiver til omverdenen. Det er rett og slett vanlig høflighet og omdømmebygging i praksis.