Listhaugs monster

Sylvi Listhaug gikk friskt ut mot pedofile overgripere som nyslått justisminister. Responsen ble ikke slik hun hadde forventet.

Listhaug er en erfaren retoriker. Det var nok derfor hun i TV2 gikk hardt ut mot pedofile overgripere. Hun var opptatt av å stramme inn lovverket for å hindre dømte overgripere å reiser til utlandet for å begå det man kaller bestillingsovergrep.

At Listhaug er oppriktig i sitt engasjoment for å beskytte barn og hindre overgrep er det ingen grunn til å betvile.

Like vel er det nok ikke tilfeldig at det var akkurat kampen mot bestillingsovergrep hun valgte å fronte som nyslått justisminister. Etter all sansynlighet var dette en nøye uttenkt strategi for å vise at Listhaug er en handlekraftig justisminister som hele Norge kan stille seg bak.

Forlater ikke innvandringssporet
Å forlate innvandringssporet er en riktig besluttning for å innta en ny og samlende ministerrolle. Listhaug velger ikke dette, men har lagt til en ny fanesak ved siden av innvandring. Nemlig overgrep mot barn.

Dette er et godt valg. Pedofile overgripere er den gruppen som har minst støttespillere, og er den gruppen mennesker som er minst likt av alle lag i samfunnet. Rett og slett fordi handlingen er så grotesk, at det er lett å demonisere dem.

Strategien var vanntett: Et felles mål. En utgruppe så til de grader forhatt. Hva kunne vel gå galt?

Planen var lagt, og målene tydeligjort. Så fant Listhaug og apparatet rundt henne en sak som handlet om akkurat bestillingsovergrep, kontaktet media, og kjørte show. Inn kom Listhaug susende i kjent vigør. Hun leverte Listhaugretorikk slik vi kjenner den.

Tilbakeslag
Men så skjedde det. Folk reagerte på språkbruken hennes. Hun ble kritisert fordi hun brukte ordet monster for å beskrive pedofile overgripere.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at Listhaug både ble lei seg og skuffet over responsen. Ikke bare slo den vanntette strategien feil, men hun fikk kritikk for å si noe som de aller fleste mener. Dette må føles urettferdig selv for en garvet politiker som Listhaug.

Forsvar for pedofile
For hva gikk galt? Hvordan klarte Listhaug det kunststykket å få kommentariatet og twitteratet til å rykke ut til forsvar for pedofile?

Ser vi bort fra at slik språkbruk er et klart brudd på hva man skal forvente å høre fra en justisminister, er det to grunner som utkrystaliserer seg.

Den ene grunnen er at Listhaug i fire år har vært med å skape en stor kløft i innvandringdebatten, og har anvendt så hard retorikk at splittelsen har sementert seg nærmest totalt.

Og nettopp her ligger det en massiv mistillit og kjører. Deler av debattantene er så innstilt på å gå i opposisjon til Listhaugs utspill, at det ikke spiller noen rolle om hun retter kritikk mot innvandrere, pedofile eller eiendomsmeglere. Sier Listhaug noe om noen eller noe, så mener mange det motsatte på rein ryggradsrefleks.

Den andre grunnen er at det hele er så gjennkjennbart. Listhaugs formel er å finne en gruppe, for så å ytre fordømmende karakterestikker av denne gruppen. Retorikken er konfliktsøkende, absolutt og er ment å hemme dialog, heller enn å fremme den. Utspillet om pedofile er så likt det vi har sett tidligere i innvandringsdebatten at man kan bytte ordet pedofil overgriper med ordet innvandrer.

Når man bruker så sterke ord, og så deevaluerende språk, blir det vanskelig for mange å høre på.

Listhaugs monster
Listhaug har alt å tjene på å tone ned aggressiv karakterestikker av grupper. For når man anvender splittende retorikk, så er det splittelse man får. Om så saken man fremmer er rettskaffen eller ei.

Listhaugs monster er ikke innvandrere, pedofile eller hylekoret. Det er hennes egen retorikk. Og så lenge hun ikke endrer språket til å bli inkluderende og konstruktivt, vil monsteret lure på justisministerens kontor.

For Listhaug er det fortsatt et langt stykke igjen før hun oppnår å bli en justisminister folket har tillit til. Først må hun drepe sitt eget monster. Så må hun rive ned barrierene hun selv har skapt.

Skal man trekke lærdom av denne saken, så må det bli noe som dette: Man ligger som man reder.

Hoder må rulle #metoo

Det ropes etter blod i #metoo-berserkerrus. Hoder må rulle for at mobben skal få sitt.

#metoo-kampanjen kom på overtid. Å ta tak i en kultur av unnfallenhet og stilletiende aksept for seksuell uakseptabel adferd var påtrengende. Og urovekkende, med tanke på at slike saker har dukket opp med jevne mellomrom opp gjennom årene. Men hunden var død og ble begravet uten mer selvransakelse enn noen krokodilletårer, løgner og floksler. Så ble det business as usual. Slikt kan vi ikke ha det.

Høygafler og fakler
Men nå er høygaflene honet og faklene tent. Mobben strømmer ut i de virituelle gatene for å denge løs på perverse avvikere. Media blir omgjort til gigantiske gapestokker, der sinte medborgete går løs på overtredere. Mobben skal ha sitt.

Media svinger pisken gang på gang over blodige rygger. Vi ser sår åpne seg der tykk hud engang var. Og for hvert nye piskeslag jubler mobben høyere. Ikke engang når benpipa stikker brukket ut av den sønderrevde ryggen stopper mobben å juble når pisken treffer. Det har gått sport i å sparke folk som ligger nede.

Det hele er som hentet fra middelanderens torturlignende avrettinger. Bare at nå har det flyttet inn i media, kommentarfeltene og sosiale medier.

Oppgjørets time
De som har begått overtredelser må gjøre opp for seg. Og noen overtredelser er så grove at vedkommende som har begått overtramp ikke fortjene videre tillit. De groveste overtredelsene må også straffeforfølges.

Men det er ikke min jobb. Ikke din heller. Eller medias jobb for den del. Det er den enkelte organisasjon og påtalemyndigheter som skal gjøre den jobben.

Forbrytelse og straff
Norge er en rettsstat med strenge skiller mellom de ulike instansene i retssystemet. Vi har stortinget som er lovgivere, vi har domsstolene som dømmer, og politiet som håndhever lover og dommer. Dette er gjort av gode grunner. For ligger makten til å gjøre alt dette i en og samme instans er det synonym med tyrrani og despotisme.

Nå har vi fått media og sosiale media som gjør alle disse tre tingene. Samtidig, og i en emosjonell tåke. Det ser ikke bra ut.

Svin på skogen
Det er først når systemet svikter at media må sette kritisk søkelys på problemet. Spesielt i #metoo-saker har de i mange år sviktet. Kanskje fordi de selv har en del svin på skogen.

Alle har krav på en rettferdig straff. Og alle har krav på å bli hørt. Offrene har et særskilt krav om å bli hørt og vernet om. Men det betyr ikke at overgriperen eller overtrederen er fritt vilt. At Høyre nekter Tonning Riise tilsvarsrett er imot alle rettslige prinsipper og direkte udemokratisk. Slike prosesser finner vi i stater og systemer Høyre selv ikke ønsker å bli sammenlignet med.

Hverken Giske, Leirstein eller Tonning Riise er monstere som må utryddes, hånes og fornedres. De er mennesker de også. Og de har alle familier som ikke fortjener å bli straffet for deres fedres/sønners synder.

Smålighetens tyrrani
Vi må stoppe opp og tenke oss om. Vurdere om dette sleivsparket eller denne kommentaren bidrar til noe positivt for andre enn din egen smålighet.

Og er det egentlig i ditt sted å sette deg til doms over andre?

Lytesamfunnet – Grandes eskapade

Trine Schei Grande hadde et one-night-stand med en 17-år gammel gutt da hun var 38. Når ble slike historier av offentlig interesse?

Saken så langt var at Grande hadde sex med en tenåring i en åker for 10 år siden. Det var frivillig, det påstår de begge. Hendelsen skjedde i et privat arrangement uten direkte tilknyttning til Venstre eller politiske verv. De hadde seg med hverandre, og så gikk de hver til sitt.

Ekkelt? Ja. For voksne kvinner å ha seg med en tenåring er tegn på dårlig dømmekraft, eller kanskje lav impulskontroll. Det er en del moralske implikasjoner som reiser seg, og noen etiske også. Disse blir diskutert opp og ned in mente i sosiale medier.

Gutten har valgt å stå frem for å få fred. I følge ham selv har det vært et kjør uten like fra media. Og han sier selv at han har blitt tilbudt penger fra Reset.no for å stå frem. Han gjør det han må. Han velger et medie og står frem i VG. For ham er nok saken ferdig. Han kan puste lettet ut (trolig).

For Grandes del har historien nettopp begynt. Tiden vil vise hvor den tar henne.

Hendelsen skjedde ikke i tilknytning til en offentlig sammenheng. Hun hadde ingen kjent maktrelasjon til gutten. Dette skjedde ti år tilbake i tid. De begge er enig om at det var frivillig, selv om de tydeligvis har opplevd situasjonen annerledes.

Det er i denne saken viktig å stille seg noen spørsmål. Når blir slike saker foreldet? Skal dustete ting man gjør heftes ved til evig tid? Og spesielt hendelser som ikke omfattes juridisk eller står i konflikt med verv eller stilling?

Og der er vi inne på kjernen av vår forargelse. Den er moralsk. Grande har et moralsk lyte vi ikke liker. Og det er ikke sikkert at det er et lyte heller. Det kan rett og slett være et enkelttilfelle. Et øyeblikk med svakhet fra Grandes side. Men det vet vi ikke. Ikke enda, i alle tilfeller.

Og om det så skulle vise seg at Grande liker unge menn, er hun ikke den eneste kvinnen som foretrekker det.

Men betyr dette moralske lytet at hun er uegnet som politiker? Og er dette noe vi egentlig har noe med?

Politikere har krav på et privatliv. Også Grande. Og denne saken handler ikke om henne som politiker, men i aller høyeste grad om hennes sexliv. I mitt hode er det noe av det mest private vi har.

Når hele samfunnet har gått av hengslene, og moralske lyter er det som definerer vår tillit til en politiker, er vi ute på tynn is. Vi har i en moralsk blodtåke blitt en morbid variant av «The Sun».

Hvis vi i fremtiden vil ha politikere som er mennesker, må vi tåle at de er seg selv med sine lyter og tilkortkomminger. Så lenge disse ikke går på bekostning av verv og integritet.

Kim Jung-uns narrespill

Hvem andre enn Nord Korea selv tjener på at landet har kjernefysiske våpen?

Narren var i føydale tider en aktet person ved hoffet. Han var den som kunne komme med skjemt om kongen uten at det ble regnet som fornærmelse. Innenfor visse grenser.

20180109_113327.jpg

Dette er nok en sannhet med modifikasjoner. Å være narr var ofte en kort karriere. Og narren kunne risikere å bli et hode kortere.

Narren og bjellene
En narr av i dag finner vi på den internasjonsle scenen kroppsliggjort av Nord Koreas statsleder Kim Jong-un.

Kim Jong-uns narrebjeller er atomvåpen og ballistiske missiler. Og det gir et lite og ubetydelig land i alle henseelser en oppmerksomhet som er en supermakt verdig. Nordkorea veier ikke tungt økonomisk eller politisk. Men får en internasjonal behandling som om de var det. Det er narrebjellene som gjør jobben ved FNs hoff.

For narren selv er disse bjellene kjærkommen. Beleiret av fiender, i det minste i eget bilde, er avskrekking den Nordkoreanske strategien for å overleve i et ugjestmildt klima. Nordkorea satser tungt på avskrekkende våpen og et formidabelt forsvar. Den nordkoreanske hæren er den fjerde største i antall i verden. Men en stor flokk med underernært kanonføde med dårlig utstyr virker i liten grad avskrekkende.

Det som gir Kim Jong-Un sin internasjonale pondus er Nord Koreas påståtte kjernefysiske muskler.

Forskere som Halvor Kippe ved Forsvarets Forsknings Institutt, mener at sansynlighten for at Nordkorea har utviklet kjernefysisk stridsevne er svært høy. Prinsippene for hvordan å lage slike bomber er godt kjent, men å ha nok materiell til å lage slike våpen tar tid og krever teknologi.

Bombene må være små og lette nok til å bli plassert i nesen på et ballistisk missil. Deretter må bomben tåle å bli fraktet i høy hastighet, høyt opp i atmosfæren, og må tåle store temperatur- og trykkforskjeller. Den siste utfordringen er å detonere bomben over målet. For å få dette til trenger man teknologi. Mye teknologi.

Den kalde krigen
Tilbake i 1956 hadde Nord Korea god tilgang på sovietisk teknologi. Soviet startet opplæringen nordkoreanske forskere og leverte ulik teknologi i atomkappløpet mot USA. Sovietisk teknologi var ledende både når det gjelder atombomber og leveringssystemer. Etter at Sovjetunionen trakk seg ut fra Nord Korea etter en politisk konflikt med Kina i 1972, ble Nord Korea knytter opp mot Kina. Kina ble atommakt i 1956.

Raskt frem i tid, og etter en kort periode med fredelig tilnærming takket være den Sør Koreanske solskinnspolitikken, kom en ny periode med eskalering mellom Nord- og Sør Korea. I 2006 begynte Nord Korea å teste balistiske missiler som en reaksjon på Sør Koreas hardere linje mot landet. Dette var av type kortdistansemissil.

Første atomrøvesprengning
9. oktober samme år annonserte Nord Korea at de hadde foretatt en vellykket underjordisk atomprøvespregning. Seismiske målinger viste at sprengningen tilsvarte 500 tonn med TNT. Dette var så besjedent at om det var en prøvesprengnig i det hele tatt, var det en mislykket en. Nyheten om en prøvesprengning ble møtt med stor skepsis internasjonalt.

I 2007 ble videre atomspregninger og atomvåpenutvikling angivelig lagt på is som et resultat av forhandlinger. En av mange forklaringer på hvorfor Nord Korea gikk med på en slik avtale, var at de ikke hadde resursene som var nødvendig for å bygge en fungerende atombombe.

Den neste prøvespregningen kom i 2009, og ble beregnet tilsvarende 2,4 kilotonn TNT med bakgrunn i seismiske målinger. Til sammenligning hadde bomben som ble sluppet over Hiroshima i Japan i 1945 en styrke tilsvarende 16 kilotonn

Det er nærliggende å tro at prøvespregningene i 2009 kom som en maktdemonstrasjon i maktvakumet som oppstod da Kim Jung-il fikk slag i 2008. Da prøvespregningen fant sted ble det gjort forbredeler for at Kim Jong-un skulle overta.

Etter dette har Nord Korea foretatt to vellykede prøvespregninger.

Interkoninentalt leveringssystem
I 2009 og i 2012 ble det foretatt to mislykkede oppskytninger av potensielt interkontinentale missiler. Den 12. desember 2012 klarte Nord Korea å skyte en sattelitt i bane rundt jorda, og slik demonstrere en potensielt våpenplattform som kan nå fastland USA.

Den nye narren
2011 ble Kim Jong-un statsleder i Nord Korea.

Kim Jung-un mener at atomvåpen og leveringssystem til disse er nøkkelen til å fremme landet politisk, og å unngå å bli invadert av USA. Det siste er bærebjelken i Nord Koreas selvforståelse, og er selve limet i landets politikk. Med god grunn.

Og nå kommer vi inn på selve kjernen. Det var ikke før etter at Kim Jung-il fikk slag at missil- og atomprogrammet produserte vellykkede prøvespregninger og potensielt fungerende leverigssystemer.

Man kan argumentere for at det var et maktskifte i Nord Korea som førte til endring i prioriteringer. Og at disse endringene er det som har gjort til at Nord Korea raskt har blitt en atommakt.

Hvem tjener på det
Jeg ønsker å presentere en annen hypotese. Og det er at Kim Jung-un holder oss for narr. Han er klippefast i troen på at om han ikke klarer å overbevise sine fiender om at han har atomvåpen, og enda viktigere, at han er villig til å bruke dem hvis nødvendig, vil Nord Korea bli invadert.

Den merkelige retorikken fra Nord Korea er et resultat av dette. Den er ment å skremme og vise at Nord Korea er villig til å bruke sin kjernefysiske kapasitet mot den som angriper. Så langt har regimet gjort en god jobb.

Men. Hva om både missilene og atomvåpenene faktisk bare er et narrespill. At både missiler og atombomber i hemmelighet er ført inn i landet av en annen makt, i sammarbeid med Nord Korea, og at både oppskytningene og prøvespregningene er utført av noen helt andre enn Nord Koreanerene selv?

Hvis vi tar et blikk mot Nord Koreas strategiske plassering, og ser hvem som har interesse av å ha et destabiliserende Nord Korea til stede i regione, vil vi se flere stormakter i spill.

Vi har Kina som grenser mot Nord Korea, og slik vil ha gode muligheter til å smugle inn både missiler og bomber til Nord Korea.

Men denne typen strategi er ikke typisk for Kina. Deres doktrine er myk makt, og går ut på å gå aktivt inn i en region med økonomiske muskler, og kjøpe seg selv tilstedeværelse og allierte med å investere i infrastruktur og handel. De bruker aktivt forhandlinger og diplomati, kombinert med tålmodighet, for å oppnå sinr mål.

Med Nord Korea gjør Kina nesten det motsatte, de begrenser handel med dem, og holde dem, i det minst offisielt, på en stram line. Det er også i Kinas interesse å ha stabilitet i regionen fordi de selv har store politiske og økonomiske interesser i forhold til blant annet Japan, Sør Korea og USA, at de neppe er interessert i en narr som plutselig kan handle på tvers av Kinesiske interesser, og i verste fall utløse væpnede konfrontasjoner.

Russisk kald krig-doktrine
Den andre stormakter som deler grenser med Nord Korea er Russland. Og ser vi på Russland tegner det seg et spennende bilde.

På midten av 2000-tallet ble forholdet mellom vesten og Russland kraftig forsuret. Etter hvert som forholdet ble surere, økte Russland sin aktivtet med å destabilisere stater i regioner der vestlige innflytelse og interesse var tilstede.

I 2008 gikk russiske styrker inn i Georgia, og destabilisere et vestligvennlig regime. Georgias tilnærminger mot vesten ble noe mindre, spesielt da vesten ikke gjorde annet enn åfordømme russiske herjinger.

I 2014 invaderte og anekterte Russland krimhalvøya, som da var en del av Ukraina. Også i Ukraina var det en vestligvennlig regime, og også denne gangen gjorde vesten ingenting annet enn å fordømme angrepet. Russland fortsatte en destabiliseringskampanje nord i landet med å sende inn våpen og regulære styrker kamuflert som frivillige fremmedkrigere.

2015 gikk Russland aktivt inn i Syria med flystøtte, og snudde utviklingen i konflikten til fordel for Assadregimet. Senere gikk Russland aktivt inn med styrker.

Russland har en tendens til å skape kaos og destabilitet der de selv ikke kan oppnå direkte kontroll. Det kan virke som om denne typen destabilisering er en doktrine for å holde vestlig innflytelse på et minimum. Og spesielt er dette tydelig i stater som grenser til Russland.

Russland leve godt med galninger ved makten, så lenge det ikke skader dem selv. I beste fall kan Russland komme inn på sin hvite hest og redde dagen. Og slik selv få strategisk kontroll under en humanitær fane. Strategien ser så langt ut til å være svært effektiv.

Slik sett går en tenkt operasjon inn i et mønster som man har sett fra Russland. Ved å i hemmelighet føre interkontinentale missiler inn i Nord korea, og avfyre dem på den internasjonale scenen, oppstår det et kaos som låser hele den strategiske situasjonen i Østasia.

Den andre akten er å føre inn atombomber og så detonere dem i et fjell, vel vitende om at alle øyne er rettet mot Nord korea. Ironisk nok er det enklere å få inn en atombombe enn å hente inn et komplett leveringssytem som interkontinentale balistiske misiler.

Så kan Russland i etterkant fordømme angrepet, og innta en nøytral rolle i spillet, og slik få et strategisk overtak. Russland kan sågar gi seg selv nøkkelrolle i å forhandle fred og atomsikkerhet i regionen.

Protagonisten selv, Kim Jong-un, får all verdens oppmerksomhet. Og kan sove i trygg forvisshet om at alle tror han har atomvåpen og fungerende leveringssystem.

Og når det nå har entret en klovn inn fra høyre i form av Trump, er scenen satt for et skikkelig narrespill.

Postscriptum
Bare for å ha alt på det reine. Jeg presenterer her én mulig hypotese. Like vel vil jeg tilføye at jeg anser at Nord Korea har utviklet kjernefysiske våpen og leveringssystemer på egenhånd mer sannsynlig enn at en makt har smuglet disse inn. Videre er det enda større sannsynlighet for at Nord Korea har fått hjelp. Enten av en annen makt, eller at de har kjøpt teknologi, forskere og materiell på «svartebørsen», men at de selv har utviklet og bygd sine kjernefysiske kapasiteter.

La det bli ro i folkets hus

Giskesaken tar oppmerksomheten bort fra det politiske prosjektet.

Nå er det nok. Nå må Trond Giske ta, ikke bare ett, men tre steg tilbake.

Om så alle varslingene er falske, er det hans plikt som leder å ivareta den organisasjonen han er valgt til å lede.

Slik dette har utviklet seg gjør han det motsatte. Hans innbitte motsvar og forsvar fører til en vridning av oppmerksomheten. Han formelig lokker sensasjonshungrige journalister til seg. Politikken drukner i burleske fortellinger om Giskes påståtte eskapader.

Nå holder han Arbeiderpartiet gissel med å skape støy og uro. Han burde la det ligge. Trekke seg rolig tilbake lukke døren bak seg og i stillhet ta det som kommer.

Trond Giske må legge til side personlig nag, aggresjon, ærgjerrighet og sinne. Hans oppgave som leder er å ivareta partiet, ikke sin egen stolthet eller selvfølelse.

Løgn eller ikke. La alle medlemmene få partiet sitt tilbake. La oss sette politikk på kartet. Solidaritet, velferd, samhold, nasjonsbygging. Og jage regjeringen fra nederlag til nederlag i opposisjon.

Kjære Trond Giske. Du er valgt inn som leder. Oppfør deg som en.

Derfor må du stemme Arbeiderpartiet på mandag

Vi er i slutten av tidenes merkligste valgkamp. Vi ser småpartier sprade rundt som selvsikre konger, og de to store mastodontene i norsk politikk, Arbeiderpartiet og Høyre sliter på hver sin måte.

Arbeiderpartiet

Høyres politikk har druknet helt i støy og ville utspill fra sammarbeidspartiene. Høyre og statsminister Erna Solberg har vist et utad dårlig lederskap. FrP har fått ture på som de vil. FrP Statsråder har motarbeidet regjeringen, og kjører sitt eget løp. Åpne konflikter i media mellom KrF og FrP, og Venstre og FrP. Erna Solberg må aktivt ut og ta avstand til utspill fra egne statråder. Maken til regjeringskaos har vi ikke vært vitner til siden krigen.

Mitt eget parti, Arbeiderpartiet, har på sin side ikke klart å koble seg på, eller inn, i velgernes hjerter, og har bommet på kampsaker. Sysselsettingen øker, og bunnen faller ut av valgkampstrategien «arbeid for alle». Jonas og Trond klarer ikke helt å riste av seg en aura av elite og akademia.

Til tross for dette er det tre viktige grunner til at din stemme bør gå til Arbeiderpartiet på mandag.

1. Eneste virkelige garantist mot FrP i regjering

Stemmer du MDG, SV eller Rødt for å slippe FrP i regjering? De er småpartier, og en stemme på disse kan føre til at FrP og Høyre får flertall sammen. Des flere stemmer på AP, desto tryggere er du på at FrP blir kastet ut av regjeringskontorene og inn i den tabloide oposisjobstilværelsen de fortjener.

Arbeiderpartiet kan også styre uten støttepartier, men trenger din stemme for å stå tryggere og sterkere mot høyrepopulistene og Listhaugs retorikk. Stem Arbeiderpartiet hvis du vil bli kvitt Trump-klonene.

2. Økonomisk og politisk stabilitet

Arbeiderpartiet forstår regnskap og mennesker, og at det ene ikke utelukker det andre. Vi vet at vi ikke kan bruke mer penger enn vi har, og at oljefondet er for fremtiden.

Vi vet at en sunn og fornuftig næringspolitikk er veien å gå, samtidig som det stilles krav til arbeider og bedriftseier. Vi går i tett samarbeid med både bedrifter og arbeidstakere og skaper de beste forholdene som kan tenkes for at alle parter i abeidslivet får det så bra som mulig.

Vi vil ikke godta statsråder som sier regjeringen og stortinget midt imot, kjører sitt eget sololøp og skaper splid og usikkerhet. Vi står sammen, og du får en tydelig og forutsigbar politikk. Investorer elsker politisk stabilitet. Du bør også like det. Stem Arbeiderpartiet.

3. De best kvalifiserte til jobben

Hvis du var en arbeidsgiver, ville ikke du ha ansatt den personen med den beste CVen og de beste resultatene?

Arbeiderpartiet har de beste folkene til jobben. Jonas har vært både finansminister og utenriksminister, Trond har også vært minister. Ingen andre partier har så mange erfarne folk å sette inn i regjering som Arbeiderpartiet. Vi har et stort tilfang av erfarne og kompetente mennesker som går rett inn i regjeringsapparatet og leverer fra dag én. Ingen fomling. Ingen nøling. Ingen usikkerhet. Her blir det orden i sysakene. Og du fortjener et kompetent og samkjørt regjeringsapparat etter de fire siste årene med rot og kjekling.

På grunn av dette og mye mer:

Stem Arbeiderpartiet på mandag.

Sven Egil Omdal, ministeren og korset

Sven Egil Omdal gikk hen og åpnet pandoras eske. Nå blir han forsøkt korsfestet av Listhaug og hennes menighet.

Av og til bør man holde kjeft, selv om det klør i fingrene og man er provosert til beinet. Sven Egil Omdals facebookpublisering om Listhaugs kors under det omstridte kristenseminaret «Oslo Symposium» når nye høyder hva gjelder moralsk forargelse.

At Listhaug aktivt bruker det at hun er Kristen til å fremme seg selv som politiker er kjent. At en politiker kler og ter seg etter publikum er også kjent. At Listhaug lar korset henge godt synlig i et kristent seminar er altså å forvente. Ingen nyhet der, før Omdal fikk den ufattelig gode ideen å telle korsbilder av Listhaug og poste funnet på facebook.

Å påpeke det åpenbare
Det er her det med å holde kjeft kommer inn. Å påpeke det åpenbare er ikke alltid like lurt. Og hvis man skal påpeke det åpenbare, må man tenke seg godt om før man trykker enter. Det har de fleste av oss erfart. Nå også Sven Egil Omdal.

Uttalelsen hans på facebook var dårlig underbygd, og bar preg av emosjon. Telleøvelsen viste seg også å ikke tåle nærmere ettersyn. Faktisk begynte pressen å telle bilder for harde livet av Listhaug, med eller uten kors.

Like vel: I politisk kvarter(eller nyhetsmorgen) på P2 den 6. mars kunne Listhaug fortelle at hun som statsråd hadde begynt å bære korssmykket oftere, og begrunnet dette med at det var tøft å være minister.

Falske nyheter?
Hun bekreftet altså Omdals antakelse om at hun hadde begynt å bære korset oftere. Forskjellen var at der Listhaug forklarte det med at hun trengte det som åndelig støtte, så Omdal det som politisk taktikkerier.

Det er altså tolkningen av denne handlingen Omdal og Listhaug er uenig om. Og tolkninger av faktiske forhold er ikke fake news som Listhaug påstår. Så her må man ha begrepene klart for seg.

Om noe, er dette en diskurs. Begge parter ser det samme, men tolker ulikt ut fra eget ståsted. Begge kjemper om definisjonsmakten til dette spesielle korset på denne spesifikke politikeren. Så langt ser det ut som det er Listhaug som vinner frem.

Sinna og forsmådd statsråd
Det jeg reagerer mer på, er Listhaugs sterke reaksjon på Omdals utspill. Hun burde holde seg til å dementere påstandene til Omdal, og konkludere med at dette er feil. Det er hun i sin fulle rett til å gjøre. Hun kunne til og med kommet unna med et «jeg er såret og lei meg for påstandene som legges frem mot meg.».

I stede fyrer hun løs med superlativer og svartmaling. Hun utaler at dette er det verste hun har opplevd, fake news, hun har tålt mye etc. Det er så uverdig å høre på et maktmenneske som bærer over seg på denne måten på grunn av kritikk.

Og det er i denne reaksjonen det største overtrampet ligger. For hun er et maktmenneske med en fremtredende posisjon. Man kommer ikke stort høyere i Norge enn minister. Og som minister blir man ofte utsatt for merksnodige kritikker og innvendinger. Og det er statsrådens demoktatiske lederplikt å svare på slike utspill på en seriøs og respektfull måte. Kall det gjerne maktens byrde.

Skaper et fiendebilde
I stede går hun skarpt ut og skaper et fiendebilde av Omdal. Samtidig tar hun fokuset bort fra politikk, og trer inn i emosjonenes rike. Når man også spiller på religiøsitet, begynner blandingen å bli svært så brannfarlig. Og potensielt livsfarlig.

Ja. Omdal kom skeivt ut med en melding på Facebook. Men korset som Listhaug bærer rundt halsen er alt for lite til å korsfeste ham på.

Vi bør kunne forvente mer av våre folkevalgte ministere enn emosjonell raljering. Hva med litt profesjonalitet til en forandring?

Ministeren som ble til et troll

Det var en gang en minister, som gikk til Facebook for å gjøre seg populær. Og populær ble hun. For trollene østenfor Nordkapp og nordenfor Lindesnes likte det hun sa.

Erna konge hadde bestemt at at alle skulle være lykkelig i riket. Og for å være lykkelig visste Erna Konge at man trengte en jobb, et sted å bo, trygghet fra fare og trakassering. Og det viktigste av alt: For å virkelig være lykkelig måtte man lære å forstå det kongeriket man hadde kommet til. Erna Konge kalte dette integrering. Og derfor ble statsråden oppnevnt ved kongens bord for å gjøre alle de fremmede i riket lykkelig.

Men ministeren ville ikke gjøre de fremmede som kom til riket lykkelig. Hver dag var hun på Internett og lekte med trollene. Hun ropte utover det ganske land hvor ulykkelig hun ønsket at de som kom til riket skulle få det. Og trollene jublet og danset, alle som en.

Den første dagen ropte ministeren: «Dere skal ikke forvente å bli bært på gullstol, dere som kommer til riket!» Og trollene jublet og danset omkring henne.

Den andre dagen ropte ministeren: «Alle som kommer til riket må drikke seg fulle og spise svinekjøtt!» Og trollene jublet og danset omkring henne.

Den tredje dagen ropte ministeren: «Dere er godhetstyranner, dere som ønsker de fremmede godt!» Og trollene jublet og danset omkring henne.

Men så ble de andre folkene i kongeriket lei av ministerens roping. Og mange ropte tilbake. «Slutt å trolle andre mennesker!». Men trollene ble så sinte at de fløy i flint. De truet og hyttet og bannet og forfulgte de som ropte til ministeren. De trollet og trollet og trollet slik at det ikke ble ørens lyd.

Ministeren bare smilte. Så ropte hun utover riket «Typpisk hylekoret å ville åpne grensene til riket slik at alle som vil kan komme inn».

Da sprakk ministeren. Og ut fra edder og galle, oppkast og splittende retorikk steg ministeren forvandlet ut. For hun selv hadde blitt til et troll. 

Og om Erna konge ikke enda har klart å stoppet trollene, så trollet ministeren vel enda.

Og snipp snapp snute, så har begynnelsen på slutten begynt.

Agurk burka burkini

Å forby noe fordi man ikke liker det er en utypisk måte å håndtere utfordringer på i Norge.

Burkini fra nettbutikken etsy.com. Merket fra LEYLAK

Burkini fra nettbutikken etsy.com. Merke LEYLAK

Jeg må innrømme at jeg personlig er kritisk til burka og burkini. Grunnen er at burka er en måte å kontrollere kvinner på. Ved å sette strenge begrensninger til hvordan en kvinne skal gå kledd, er dette en måte å innskrenke kvinnens frihet på. For meg er burka et symbol på religiøs undertrykkelse.

Like vel er jeg ikke for et forbud. Det er mye jeg ikke liker. For eksempel liker jeg ikke at folk som går tur med hunden sin utenfor huset mitt lar den bæsje ved garasjen – uten å plukke opp etter seg. Jeg blir gjerne sint, og ønsker alle hundeeiere til et varmt sted med evig pine. Dette til tross for at de fleste hundeeiere er flinke til å plukker opp etter seg. Like vel vil det være urimelig å forby hundehold fordi noen slappe hundeeiere tillater pelsdotten å driter ved akkurat min garasjen.

Jeg liker heller ikke folk som sniker i køen. Da blir jeg gjerne olm i blikket, og innbitt. Det ødelegger rett og slett dagen min å bivåne at folk ikke respekterer andre med å vente på tur. Men like vel er ikke køkultur noe man kan lovfeste. Langt mindre kan man forby  å snike i køen på butikken. Det får være måte på overformynderi.

Det er altså mye man ikke liker, men som hverken er lurt eller praktisk å forby. Noe må man tåle av kompromiss når man lever i et samfunn sammen med andre.

Det samme kan sies om et burkiniforbud i skolen. Min opplevelse er at hvis det skjer aktiviteter på skolen som på en eller annen måte ikke passer innvandrerforeldres verdisyn, uteblir elven denne dagen. De fleste innvandrerforeldre lager ikke støy og roper høyt slik norske foreldre gjerne har en tendens til å gjøre. De lar rett og slett være å utsette seg selv, barnet og skolen for ubehageligheter.

Slike uteblivelser skjer ikke ofte, men typiske eksempler er leirskole, skolegudstjeneste eller bading.

Nettopp. Jeg skrev bading.

Svømmekunskapene blant innvandrere, og spesielt ikke vestlige innvandrere, er lav. Hele 17 % av 5. klassinger med ikke vestlig bakgrunn klarer ikke å  flyte uten hjelpemiddel. Videre klarer 17 % kun å svømme noen meter. Til sammenligning er det 5 % av 5. klasdinger i hver kategori(2013). Hovedpoenget med den norske svømmeoppæring  er at hvis man ramler uti vannet, skal man kunne komme seg til land på egenhånd. Dette er en egenskap som redder liv.

Står jeg mellom valget å tillate burkini i svømmeoppæringen, og slik gi innvandrerbarn muligheten til å lære å svømme, eller å sette ned forbud burkini for prinsippene del, og slik risikere at flere innvandrerbarn ikke lærer seg livreddende svømming, så går liv forran. Hver eneste gang.

En flyktning her, og en flyktning der

Sylvi Listhaug fremstiller seg selv som en handlekraftig maverick i det konforme og flyktningvennlige politiske landskapet. Sannheten er at hun kun er agent for stortingsflertallets vilje.

Sylvi Listhaug går hardt ut. Hun fremstår som en handlekraftig leder og en som gjennomfører FrPs politikk. Listhaug gneldrer kjekt og spissformulerer utsagn til ære for den desillusjonerte FrP-velger.

I kjent FrP-stil spiller hun på egoismen og sytingen til de som er redd for det fremmede. Eller redd for at de som kommer som flyktninger skal utarme velferdsstaten. Eller er skeptisk til det som en gang ble kalt den politiske eliten, selv om Listhaug selv er medlem av denne eliten.

Hun treffer med kirurgisk First House-presisjon nerven i folkedypet. Og i samme slengen akselererer hun FrP oppover på meningsmålingene. Hun er trolig FrPs frelser. For hun mestrer underdogspillet selv om hun er i posisjon. Et kunststykke ingen andre i FrP har klart så langt.

Men det er spill for galleriet. Hun vil til syvende og sist sette ut i livet det stortinget bestemmer. Og det vil trolig bli få endringer, siden stortingsflertallet er for en innstramming, til tross for «sterke reaksjoner» fra KrF og Venstre.

image

Spørsmålet man så må stille seg er: Hvorfor tillates hun dette spillerommet uimotsagt?

Trond Giske forsøker å korrigere Listhaugs utspill i VG. Men på tross av at han er en røynd politiker, og at han har vært statsråd, blir motangrepet like tamt som latten han sipper til på bildet. Det treffer ikke hjem til de Listhaug snakker til.

I stede for å avkle Listhaugs retorikk, og vise at hun ikke er en Maverick eller ikke er i utakt med makteliten, bidrar Giske til å hjelper henne med å få grep om den norske syteklassen.

Og der har vi det. Det spiller ingen rolle hva som er de faktiske forholdene i saken. Det er følelsen som er den eneste ganbare valutaen: Følelsen av å ikke bli hørt eller sett av de som styrer. Følelsen av at innvandrere kommer fritt over grensen og til duk og dekket bord. Følelsen av en velferdsstat som forfordeler de fremmede. Følelsen av utrygghet. Å påstå at følelsen et feil vil bare få dem til å føle enda sterkere. Dette handler om tro. Ikke om kalde fakta.

Men frelser Sylvi, hun behøver ikke forkynne sannheten. Det eneste hun trenger å forkynner er følelsenes evangelium. Og så lenge hun gjør det, vil hun befeste sin posisjon som syteklassens Messias.