Tenketanker #15 La dem spise kake!

I dagens episode snakker jeg som eliten, og forteller alle som stemte FNB, eller bompartiet, at det bare er å spise kake.

Tenketanker #14 Balladen om velferdsprofitørene

I dagen episode anklager Tøger Fimreite FRP og Høyre for å være sosialister, samt at han vrir og vrenger litt på det merksnodige fenomenet med velferdsprofitører i velferdsstaten Norge.

Au Pairen, statsråden og redaktøren

Historien om Kallmyr og Au Pairen føyer seg inn i et større narrativ om fattige og rike, om eldre, hvite menn og unge brune kvinner, og ikke minst om hvordan penger for noen gjør de mest ondskafulle handlinger moralsk aktverdig.

Tanken kom til meg da jeg leste innlegget av redaktør Gunnar Stavrum i nettavisen. Etter hvert som jeg leste dukket det opp et ubehag. Ikke i forhold til saken, for det er egentlig ikke en stor sak, og forhåpentligvis en ærlig misforståelse fra Kallmyrs side.

Det som vekte ubehag var noe urovekkende i argumentasjonen til Stavrum. Noe jeg hadde sett før.

Svært forenklet kokte Stavrum saken om Au Pairen ned til at Kallmyrs handling var moralsk høyverdig og alturistisk ved å la den unge Au Pairen bo gratis hos ham mens UDI behandlet oppholdstilatelsen. En uselvisk handling for å hjelpe en stakkars kvinne i nød. Noe alle ville gjort, argumenterer Stavrum.

Smaken jeg fikk i munnen ble besk, og ordene motbydelige. For nettopp denne argumentasjonen hadde jeg sett før. Dette var veldig likt ordene de som reiser til Filipinene for å kjøpe sex også anvender. Deres argument er at ved å kjøpe seksuelle tjenester nærmest avhjelper fattigdom, og derfor blir deres heller tvilsomme handling en høyverdig handling. Det samme ser vi igjen i overgrepssaker, blant annet ved bestillingsovergrep. Det kan virke som om mange tenker at så lenge det er et bytte til stede, altså penger mot en tjeneste, er dette helt i orden samme hva tjenesten er. Og ved at det er gjort med fattige mennesker, så blir kjøpet omgjort til en handling om å hjelpe.

Nå har jeg hverken Stavrum eller Kallmyr anklaget for slike handlinger. Langt derifra. Men dette inngår i et større narrativ som disse to herrene uforvarende er med å oppretholde.

La oss se på Au Pair-ordningen. Dette er en ordning som er ment som en kultur- og språkutvekslingsordning. Praksisen har blitt at Au Pairer er en billig måte for velstående familier å få hushjelp på. Mange Au Pairer forlater mann og barn for å tjene inn penger for familien sin. Samtidig er ikke Au Pairen beskyttet på samme måte som en arbeidstaker, noe som legger til rette for misbruk av ordningen. Og i noen tilfeller overgrep. En Au Pair er på vertsfamiliens nåde.

At noen mennesker i desperasjon finner seg i å innordne seg i en slik skeiv maktrelasjon betyr ikke det at det er riktig. Kanskje heller det motsatte.

Vi ser det samme i tekstilfabrikker der kvinner arbeider i slavelignende forhold for å levere klær til vestlige kunder. Det finnes utallige eksempler på at fattigdom blir brukt av rike til å oppnå goder, og der fattige gjør det de må for å overleve. Det er ofte kvinner og barn som lider under forhold som for oss virker utenkelige.

Historien om Kallmyr og Au Pairen handler dypest sett om hvordan rike mennesker utnytter fattige på en systematisk måte. At Kallmyr har Au Pair og hjelper denne handler ikke om å være grei eller snill, men om å få beholde en underbetalt hushjelp. Dette er ikke Kallmyrs feil, han bruker systemet slik det er lagt opp til.

Men han er samtidig med på å oppretholde dette systemet, og får støtte av Stavrum. Sett utenfra er det vanskelig å fri seg fra at dette er hvite mektige menn som slår ring om hverandre, og en fattig kvinne fra filipinene som innordner seg deres vilje.

Tenketanker #5

Nummer 5 i tenketanker er endelig ute. I denne episoden tar jeg for meg hva som skjer når vi mister hjernen vår og jager i flokk på twitter, og hvorfor vi alle er nasjonalister.

Nummer 5 i tenketanker er endelig ute. I denne episoden tar jeg for meg hva som skjer når vi mister hjernen vår og jager i flokk på twitter, og hvorfor vi alle er nasjonalister.

Si nei til hatet 22. juli

De siste syv årene har vi sett at hatet som tok livet av 69 ungdommer på Utøya fortsatt lever iblant oss.

Vi står maktesløse og ser på mens hatet får boble fritt. Hatet har bredt om seg og funnet veien helt inn i regjeringen. Og gir gjødsel til en voksende underskog av konspirasjonsteorier og hat.

Terroristens holdninger som den gang for 7 år siden var ansett som ekstreme, er i dag mainstream. Blant annet synet på flyktninger og muslimer. Holdninger som kommer sammen med et iskaldt, grøssende guffs fra fortiden.

Vi har alle et personlig ansvar for å stå imot hat og ekstremisme. Vi må tørre å sette foten ned. Og vi må si at det er nok. Du har en plikt til å si ifra til mennesker som sprer hat.

Jeg vil oppfordre alle til å støtte Læringssenteret på utøya. Jeg har gitt et lite bidrag. Nå er det din tur.

Læringssenteret har blant annet opplæring i demokrati og demokratiske verdier, og jobber aktiv mot ekstremisme.

Si nei til hatet!

Støtt læringssenteret på Utøya

Støtt arbeidet mot hat og ekstremisme. Støtt læringssenteret på Utøya.

De siste dagene har lært oss at hatet som tok livet av 69 ungdommer på Utøya fortsatt lever iblant oss. Og at dette hatet har støtte inn i regjeringen.

Justisminister Sylvi Listhaug ytret en påstand om Arbeiderpartiet som nører oppunder konspiratoriske ideer.

Som en reaksjon på at Listhaug har måttet stå til ansvar for ytringen sin har rasistiske grupper mobilisert. De sender blomster til støtte for Listhaug.

Vi står maktesløse og ser på mens hatet får boble fritt. Fortsatt støtter Justisministeren dette hatet med å posere på facebook og i media med blomster sendt fra grupper som sprer hat.

Jeg vil oppfordre alle til å støtte Læringssenteret på utøya. Læringssenteret har opplæring i demokrati og demokratiske verdier. Noe som vil motvirke hat og ekstremisme.

Si nei til hatet!

Vipps til utøya AS på #81335 for å motvirke hat og ekstremisme.

Hege Storhaugs radikalisering

Har Hege Storhaug og Human Rights Service gjennomgått en radikalisering?

Da jeg først ble oppmerksom på Hege Storhaug og hennes analyser om Islam var jeg ikke helt fremmed for disse tankene.

Dette var vel på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Hege Storhaug var en utskjelt skikkelse som fikk mye motbør.

Radikal Islam
I kronikker og media gikk hun hardt ut mot det hun beskrev som radikal Islam. Hun var slik jeg husker det svært påpasselig med å understreket at det ikke var muslimer generelt hun kritiserte.

Det var mye himling med øynene når Hege Storhaug advarte mot radikal Islam. Hun ble gjerne idiotforklart eller kalt rasist. At motbøren hun fikk var unyansert og respektløs er lett å se i etterpåklokskap.

Situasjonen den gang var at her i vesten trodde man at alle elsket det vestlige. At vesten var de gode. Det endelige beviset kom da vesten «vant» den kalde krigen, og vestlige verdier blomstret i etterspillet av murens fall. Alle som påpekte at denne vestlige fetishen for det meste var en vestlig greie, var ignoranter. Det var gjerne venstresiden som kritiserte vestlig selvgodhet. Og Hege Storhaug.

Opinionen i endring
Men så skjedde 9/11, og World Trade Center falt til grunnen sammen med en del vestlige vrangforestillinger om egen fortreffelighet. Så fulgte terroraksjoner mot vestlige mål. Terroranslag i London, Paris, Madrid og Berlin utført av radikaliserte islamister. Ofte var terroristene født og oppvokst i det samme området hvor denne utførte terroren. Og gjerne var det miljøer rundt en moské som utpekte seg som arnested. Hege Storhaug hadde hatt mye rett i hennes advarsler.

Det var ikke lenger kontroversielt å advare mot radikal Islam. Hege storhaug kunne endelig hvile på laubærbladene og fortsette å advare mot radikalisering, og bli hørt uten å bli gjort til skamme. Hennes meninger var ikke lenger politisk ukorrekt.

Men det gjorde hun ikke. For mens opinionen tok et steg mot høgre, fulgte Hege Storhaug opp med selv å ta et steg til høgre. Hun bevegde seg inn i islamofobiske forestilinger, og driver nå og sprer konspiratorisk tankegods om islam og muslimer gjennom Human Rights Service og bokutgivelser.

Reaksjonær sannhetsgehalt
Dette viser to ting. Det første er at Hege Storhaug er reaksjonær. Når opinionen flytter seg mot henne, flytter hun seg tilsvarende i motsatt retning. Hun mener imot det etablerte på ren refleks. Noe som gjør henne svært farlig når hun blir lyttet til. Hun har flere tilhengere som tror fullt ut på hennes analyser. Med tanke på hvordan opinionen ser ut til å godta mer og mer av høyresidens tankegods, er en ytterligere reaksjonær bevegelse fra Storhaug en tanke som burde vekke uro.

Det andre er at vi må behandle våre meningsmotstandere med respekt og argumentere saklig uten å gå til personangrep. Den tidligere latterliggjøringen av Storhaugs advarsler om radikal Islam blir nå brukt som sannhetsgehalt for hennes nåtidige konspirasjonsteorier og islamofobi. Hun hadde rett da, derfor har hun rett nå.

Ved første øyekast har Hege Storhaug blitt radikalisert. Sannheten er at hun står i relativ lik avstand til flertallet nå som før. Det er oss andre som har kommet nærmere hennes tankegods.

Ulv, ulvere, ulvest – ulvepopulisme

ulvedebatten er politisk og basert på følelser. Så lenge følelsene rår, vil ulvedebatten bestå. Er det riktig at en bestands væren er redusert til et verdispørsmål?

Heten ulvedebatten skaper her til lands er såvidt overgått av innvandringssdebatten. Det er for en som står utenfor vanskelig å fatte at et så lite fenomen som ulv skaper så mye splittelse.

Ulven får mytiske egenskaper. For noen er ulven ondskap. For noen renhet og uskyld.

La oss først se litt på tall.

I 2016 døde 4,85 % av sau og lam på beite på landsbasis. Dette utgjør et tap på 75 272 sau og lam. I den samme perioden ble det søkt erstatning for tap grunnet rovdyr for 17 550 sau og lam. Dette utgjør 23,3 % av totalt tap av sau og lam blir tatt av rovdyr. Ulven står for 9 % av disse 23 %, eller 1.580 sau og lam. Til sammenligning tar jerven 34 %, gaupa 21 % og bjørnen 13 %. Ulven står altså for 2 % av det totale tapet av alle omkomne sau og lam på landsbasis.

Det dør altså flere sau av sult eller fall på beite enn av ulv. Etter all sansynlighet dreper tamhund flere sau enn ulven. Videre er ulven det rovdyret som dreper minst sau. Det er rart at sauebøndene ikke er mer forbannet på jerven. Men mest forbannet skulle de vært på forholdene på beitet, som er den største sauemorderen.

Argumentasjonen henger altså ikke på greip.

Men så har vi de som vil bevare ulvestammen. Heller ikke deres argumentasjon henger på greip.

For det første ble den skandinaviske ulvebestanden trolig utryddet en gang på 60- 70-tallet. Det var ikke før på 80-tallet at ulvestammen reetablerte seg. Først i Sverige, så i Norge. Genetiske analyser tyder på at ulvestammen vi nå har i Norge er av Finsk-Russisk avstamning. For å sette det litt på spissen, så kan forsvar av ulven sammenlignes med å forsvare Kråkebollen eller brunsnegelen. Ingen av artene hører til her i utgangspunktet.

Jeg forstår bonden svært godt. Å miste dyr er en tragedie. Men tatt i betraktning at ulven tar så få dyr, og at ulven er den minste trusselen, er dette rart.

På den andre siden er den skandinaviske ulven utryddet. Den ulvebestanden vi har i dag er ikke hjemmehørende i hverken Norge eller Svergie. Så hvorfor vi skal verne om en fremmed art er også litt utydelig.

Eneste forklaringen jeg sitter igjen med er at ulvedebatten handler om følerier. Og at hver leir skaper sine egne myter og forestillinger.

For en som står på utsiden og ser den intense og innbitte ordkrigen om ulv virket dette helt surrealistisk. Det hadde vært like rasjonelt å krangle som fillene fyker over hvilke mummikopp som var finest.

Følerier og myter har ingen plass i naturforvaltning. Her må det såkalte harde fakta til, undebygget av forskning.

Ulvens videre eksistens eller utryddelse er blitt et politisk spørsmål. Og det en politikk som ikke er forankret i forskning.

Når denne ulvepopulismen får regjere fritt, vil ulven forbli politikk. Men ved å frata politikere muligheten til å bestemme over ulven, og legge forvaltningen av denne på et administrativt nivå, vil vi kunne få fred fra denne meningsløse debatten.

Og vi vil også kunne få en klok forvaltning som tar hensyn til både bonde og ulv.

Listhaugs monster

Sylvi Listhaug gikk friskt ut mot pedofile overgripere som nyslått justisminister. Responsen ble ikke slik hun hadde forventet.

Sylvi Listhaug gikk friskt ut mot pedofile overgripere som nyslått justisminister. Responsen ble ikke slik hun hadde forventet.

Listhaug er en erfaren retoriker. Det var nok derfor hun i TV2 gikk hardt ut mot pedofile overgripere. Hun var opptatt av å stramme inn lovverket for å hindre dømte overgripere å reiser til utlandet for å begå det man kaller bestillingsovergrep.

At Listhaug er oppriktig i sitt engasjoment for å beskytte barn og hindre overgrep er det ingen grunn til å betvile.

Like vel er det nok ikke tilfeldig at det var akkurat kampen mot bestillingsovergrep hun valgte å fronte som nyslått justisminister. Etter all sansynlighet var dette en nøye uttenkt strategi for å vise at Listhaug er en handlekraftig justisminister som hele Norge kan stille seg bak.

Forlater ikke innvandringssporet
Å forlate innvandringssporet er en riktig besluttning for å innta en ny og samlende ministerrolle. Listhaug velger ikke dette, men har lagt til en ny fanesak ved siden av innvandring. Nemlig overgrep mot barn.

Dette er et godt valg. Pedofile overgripere er den gruppen som har minst støttespillere, og er den gruppen mennesker som er minst likt av alle lag i samfunnet. Rett og slett fordi handlingen er så grotesk, at det er lett å demonisere dem.

Strategien var vanntett: Et felles mål. En utgruppe så til de grader forhatt. Hva kunne vel gå galt?

Planen var lagt, og målene tydeligjort. Så fant Listhaug og apparatet rundt henne en sak som handlet om akkurat bestillingsovergrep, kontaktet media, og kjørte show. Inn kom Listhaug susende i kjent vigør. Hun leverte Listhaugretorikk slik vi kjenner den.

Tilbakeslag
Men så skjedde det. Folk reagerte på språkbruken hennes. Hun ble kritisert fordi hun brukte ordet monster for å beskrive pedofile overgripere.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at Listhaug både ble lei seg og skuffet over responsen. Ikke bare slo den vanntette strategien feil, men hun fikk kritikk for å si noe som de aller fleste mener. Dette må føles urettferdig selv for en garvet politiker som Listhaug.

Forsvar for pedofile
For hva gikk galt? Hvordan klarte Listhaug det kunststykket å få kommentariatet og twitteratet til å rykke ut til forsvar for pedofile?

Ser vi bort fra at slik språkbruk er et klart brudd på hva man skal forvente å høre fra en justisminister, er det to grunner som utkrystaliserer seg.

Den ene grunnen er at Listhaug i fire år har vært med å skape en stor kløft i innvandringdebatten, og har anvendt så hard retorikk at splittelsen har sementert seg nærmest totalt.

Og nettopp her ligger det en massiv mistillit og kjører. Deler av debattantene er så innstilt på å gå i opposisjon til Listhaugs utspill, at det ikke spiller noen rolle om hun retter kritikk mot innvandrere, pedofile eller eiendomsmeglere. Sier Listhaug noe om noen eller noe, så mener mange det motsatte på rein ryggradsrefleks.

Den andre grunnen er at det hele er så gjennkjennbart. Listhaugs formel er å finne en gruppe, for så å ytre fordømmende karakterestikker av denne gruppen. Retorikken er konfliktsøkende, absolutt og er ment å hemme dialog, heller enn å fremme den. Utspillet om pedofile er så likt det vi har sett tidligere i innvandringsdebatten at man kan bytte ordet pedofil overgriper med ordet innvandrer.

Når man bruker så sterke ord, og så deevaluerende språk, blir det vanskelig for mange å høre på.

Listhaugs monster
Listhaug har alt å tjene på å tone ned aggressiv karakterestikker av grupper. For når man anvender splittende retorikk, så er det splittelse man får. Om så saken man fremmer er rettskaffen eller ei.

Listhaugs monster er ikke innvandrere, pedofile eller hylekoret. Det er hennes egen retorikk. Og så lenge hun ikke endrer språket til å bli inkluderende og konstruktivt, vil monsteret lure på justisministerens kontor.

For Listhaug er det fortsatt et langt stykke igjen før hun oppnår å bli en justisminister folket har tillit til. Først må hun drepe sitt eget monster. Så må hun rive ned barrierene hun selv har skapt.

Skal man trekke lærdom av denne saken, så må det bli noe som dette: Man ligger som man reder.

Hoder må rulle #metoo

Det ropes etter blod i #metoo-berserkerrus. Hoder må rulle for at mobben skal få sitt.

Det ropes etter blod i #metoo-berserkerrus. Hoder må rulle for at mobben skal få sitt.

#metoo-kampanjen kom på overtid. Å ta tak i en kultur av unnfallenhet og stilletiende aksept for seksuell uakseptabel adferd var påtrengende. Og urovekkende, med tanke på at slike saker har dukket opp med jevne mellomrom opp gjennom årene. Men hunden var død og ble begravet uten mer selvransakelse enn noen krokodilletårer, løgner og floksler. Så ble det business as usual. Slikt kan vi ikke ha det.

Høygafler og fakler
Men nå er høygaflene honet og faklene tent. Mobben strømmer ut i de virituelle gatene for å denge løs på perverse avvikere. Media blir omgjort til gigantiske gapestokker, der sinte medborgete går løs på overtredere. Mobben skal ha sitt.

Media svinger pisken gang på gang over blodige rygger. Vi ser sår åpne seg der tykk hud engang var. Og for hvert nye piskeslag jubler mobben høyere. Ikke engang når benpipa stikker brukket ut av den sønderrevde ryggen stopper mobben å juble når pisken treffer. Det har gått sport i å sparke folk som ligger nede.

Det hele er som hentet fra middelanderens torturlignende avrettinger. Bare at nå har det flyttet inn i media, kommentarfeltene og sosiale medier.

Oppgjørets time
De som har begått overtredelser må gjøre opp for seg. Og noen overtredelser er så grove at vedkommende som har begått overtramp ikke fortjene videre tillit. De groveste overtredelsene må også straffeforfølges.

Men det er ikke min jobb. Ikke din heller. Eller medias jobb for den del. Det er den enkelte organisasjon og påtalemyndigheter som skal gjøre den jobben.

Forbrytelse og straff
Norge er en rettsstat med strenge skiller mellom de ulike instansene i retssystemet. Vi har stortinget som er lovgivere, vi har domsstolene som dømmer, og politiet som håndhever lover og dommer. Dette er gjort av gode grunner. For ligger makten til å gjøre alt dette i en og samme instans er det synonym med tyrrani og despotisme.

Nå har vi fått media og sosiale media som gjør alle disse tre tingene. Samtidig, og i en emosjonell tåke. Det ser ikke bra ut.

Svin på skogen
Det er først når systemet svikter at media må sette kritisk søkelys på problemet. Spesielt i #metoo-saker har de i mange år sviktet. Kanskje fordi de selv har en del svin på skogen.

Alle har krav på en rettferdig straff. Og alle har krav på å bli hørt. Offrene har et særskilt krav om å bli hørt og vernet om. Men det betyr ikke at overgriperen eller overtrederen er fritt vilt. At Høyre nekter Tonning Riise tilsvarsrett er imot alle rettslige prinsipper og direkte udemokratisk. Slike prosesser finner vi i stater og systemer Høyre selv ikke ønsker å bli sammenlignet med.

Hverken Giske, Leirstein eller Tonning Riise er monstere som må utryddes, hånes og fornedres. De er mennesker de også. Og de har alle familier som ikke fortjener å bli straffet for deres fedres/sønners synder.

Smålighetens tyrrani
Vi må stoppe opp og tenke oss om. Vurdere om dette sleivsparket eller denne kommentaren bidrar til noe positivt for andre enn din egen smålighet.

Og er det egentlig i ditt sted å sette deg til doms over andre?