Tøger Fimreite har fått påvist korona, og snakker om det her. Hvordan forløper smitten seg? Hva skjer og nårtid skjer de ulike tiltakene? Hør denne beretningen fra sykesengen.
Kategori: Samfunn
Tenketanker #59 – Mads Liabøs Trumpiske analyser
I denne episoden tenker Tøger Fimreite og kommunikatør Mads Liabø omkring valget i USA. Hvordan blir sosiale medier brukt i den amerikanske valgkampen?
I denne episoden tenker Tøger Fimreite og kommunikatør Mads Liabø omkring valget i USA. Hvordan blir sosiale medier brukt i den amerikanske valgkampen?
Tenketanker #57 Kvinnehat
I denne episoden tenker Tøger Fimreite høyt omkring hvordan feminisme anser menn, strukturer og likestilling. Og hvorfor klarer ikke Tøger Fimreite å få til den enkle spøken i begynnelsen?
I denne episoden tenker Tøger Fimreite høyt omkring hvordan feminisme anser menn, strukturer og likestilling. Og hvorfor klarer ikke Tøger Fimreite å få til den enkle spøken i begynnelsen?
Tenketanker #48 – Trumps Twitter
I denne episoden av Tenketanker tenker Tøger Fimreite høyt omkring president Trumps siste Twitterpåfunn, hvor twitter har linket inn en faktasjekk på to av hans tweeter. Hvordan passer dette inn politisk, og ikke minst: Hvordan passer hans reaksjon på dette med ytringsfriheten?
I denne episoden av Tenketanker tenker Tøger Fimreite høyt omkring president Trumps siste Twitterpåfunn, hvor twitter har linket inn en faktasjekk på to av hans tweeter. Hvordan passer dette inn politisk, og ikke minst: Hvordan passer hans reaksjon på dette med ytringsfriheten?
Tenketanker #47 – Aksjeselskapet
I dagens episode av tenketanker snakker Tøger Fimreite om aksjeselskapet. Hva har dette med slaveri å gjøre, hvorfor prater han om flipp-flopper og hvordan kan man enkelt svindle med bruk av AS?
I dagens episode av tenketanker snakker Tøger Fimreite om aksjeselskapet. Hva har dette med slaveri å gjøre, hvorfor prater han om flip-flopper og hvordan kan man enkelt svindle med bruk av AS?
Tenketanker #43 – Last ned den jævla smittestoppæppen!
I et sjeldent innfall av skråsikkerhet bruker Tøger Fimreite opptil flere banneord for å understreke sin egen tilkortkomming innen bruk av det norske språk. Hvorfor må du laste ned Smittestopp-appen, og hvorfor har de som skriker høyest om brudd på personvern ingen troverdighet når det gjelder personvern? Denne episoden går høyt ut.
I et sjeldent innfall av skråsikkerhet bruker Tøger Fimreite opptil flere banneord for å understreke sin egen tilkortkomming innen bruk av det norske språk. Hvorfor må du laste ned Smittestopp-appen, og hvorfor har de som skriker høyest om brudd på personvern ingen troverdighet når det gjelder personvern? Og hva kan konsekvensen bli om for få laster den ned? Denne episoden går høyt ut.
Einar Førdes Fargefjernsyn No3
På grunn av frafall fra Kari og Pål disker i dag firerbandens to mest nerdete representanter, Tøger og Stein Ove, opp til en halsbrekkende samtale om skandalen i NAV, og ser denne opp mot rettssikkerhet, individene som er rammet og holdningene våre til de som går på NAV.
https://www.buzzsprout.com/679115/1978921-einar-fordes-fargefjernsyn-no3-skandalen-i-nav
Einar Førdes Fargefjernsyn – Episode 2
I denne episoden diskuterer Kari, Tøger, Stein Ove og Pål hva som er utfordringene til arbeiderpartiet, og ikke minst hva løsningen er. Deretter går de videre og diskuterer opposisjonstilværelsen og hvorfor Senterpartiet mestrer dette så godt, før de til slutt snakker litt om miljøsaken.
Einar Førdes Fargefjernsyn
Dag er dagen da den rykende ferske podcasten Einar Førdes Fargefjernsyn ble lansert. Den aller første episoden av den sosialdemokratiske sorten, hvor Kari Bernardini, Pål Hafstad Thorsen, Stein Ove Lien og meg snakker om løst og fast slarv omkring sosialdemokratiet.
Her er det bare å lytte av hjertens lyst.
Tenketanker #15 La dem spise kake!
I dagens episode snakker jeg som eliten, og forteller alle som stemte FNB, eller bompartiet, at det bare er å spise kake.
Tenketanker #14 Balladen om velferdsprofitørene
I dagen episode anklager Tøger Fimreite FRP og Høyre for å være sosialister, samt at han vrir og vrenger litt på det merksnodige fenomenet med velferdsprofitører i velferdsstaten Norge.
Au Pairen, statsråden og redaktøren
Historien om Kallmyr og Au Pairen føyer seg inn i et større narrativ om fattige og rike, om eldre, hvite menn og unge brune kvinner, og ikke minst om hvordan penger for noen gjør de mest ondskafulle handlinger moralsk aktverdig.
Tanken kom til meg da jeg leste innlegget av redaktør Gunnar Stavrum i nettavisen. Etter hvert som jeg leste dukket det opp et ubehag. Ikke i forhold til saken, for det er egentlig ikke en stor sak, og forhåpentligvis en ærlig misforståelse fra Kallmyrs side.
Det som vekte ubehag var noe urovekkende i argumentasjonen til Stavrum. Noe jeg hadde sett før.
Svært forenklet kokte Stavrum saken om Au Pairen ned til at Kallmyrs handling var moralsk høyverdig og alturistisk ved å la den unge Au Pairen bo gratis hos ham mens UDI behandlet oppholdstilatelsen. En uselvisk handling for å hjelpe en stakkars kvinne i nød. Noe alle ville gjort, argumenterer Stavrum.
Smaken jeg fikk i munnen ble besk, og ordene motbydelige. For nettopp denne argumentasjonen hadde jeg sett før. Dette var veldig likt ordene de som reiser til Filipinene for å kjøpe sex også anvender. Deres argument er at ved å kjøpe seksuelle tjenester nærmest avhjelper fattigdom, og derfor blir deres heller tvilsomme handling en høyverdig handling. Det samme ser vi igjen i overgrepssaker, blant annet ved bestillingsovergrep. Det kan virke som om mange tenker at så lenge det er et bytte til stede, altså penger mot en tjeneste, er dette helt i orden samme hva tjenesten er. Og ved at det er gjort med fattige mennesker, så blir kjøpet omgjort til en handling om å hjelpe.
Nå har jeg hverken Stavrum eller Kallmyr anklaget for slike handlinger. Langt derifra. Men dette inngår i et større narrativ som disse to herrene uforvarende er med å oppretholde.
La oss se på Au Pair-ordningen. Dette er en ordning som er ment som en kultur- og språkutvekslingsordning. Praksisen har blitt at Au Pairer er en billig måte for velstående familier å få hushjelp på. Mange Au Pairer forlater mann og barn for å tjene inn penger for familien sin. Samtidig er ikke Au Pairen beskyttet på samme måte som en arbeidstaker, noe som legger til rette for misbruk av ordningen. Og i noen tilfeller overgrep. En Au Pair er på vertsfamiliens nåde.
At noen mennesker i desperasjon finner seg i å innordne seg i en slik skeiv maktrelasjon betyr ikke det at det er riktig. Kanskje heller det motsatte.
Vi ser det samme i tekstilfabrikker der kvinner arbeider i slavelignende forhold for å levere klær til vestlige kunder. Det finnes utallige eksempler på at fattigdom blir brukt av rike til å oppnå goder, og der fattige gjør det de må for å overleve. Det er ofte kvinner og barn som lider under forhold som for oss virker utenkelige.
Historien om Kallmyr og Au Pairen handler dypest sett om hvordan rike mennesker utnytter fattige på en systematisk måte. At Kallmyr har Au Pair og hjelper denne handler ikke om å være grei eller snill, men om å få beholde en underbetalt hushjelp. Dette er ikke Kallmyrs feil, han bruker systemet slik det er lagt opp til.
Men han er samtidig med på å oppretholde dette systemet, og får støtte av Stavrum. Sett utenfra er det vanskelig å fri seg fra at dette er hvite mektige menn som slår ring om hverandre, og en fattig kvinne fra filipinene som innordner seg deres vilje.
Tenketanker #5
Nummer 5 i tenketanker er endelig ute. I denne episoden tar jeg for meg hva som skjer når vi mister hjernen vår og jager i flokk på twitter, og hvorfor vi alle er nasjonalister.
Nummer 5 i tenketanker er endelig ute. I denne episoden tar jeg for meg hva som skjer når vi mister hjernen vår og jager i flokk på twitter, og hvorfor vi alle er nasjonalister.
Si nei til hatet 22. juli
De siste syv årene har vi sett at hatet som tok livet av 69 ungdommer på Utøya fortsatt lever iblant oss.
Vi står maktesløse og ser på mens hatet får boble fritt. Hatet har bredt om seg og funnet veien helt inn i regjeringen. Og gir gjødsel til en voksende underskog av konspirasjonsteorier og hat.
Terroristens holdninger som den gang for 7 år siden var ansett som ekstreme, er i dag mainstream. Blant annet synet på flyktninger og muslimer. Holdninger som kommer sammen med et iskaldt, grøssende guffs fra fortiden.
Vi har alle et personlig ansvar for å stå imot hat og ekstremisme. Vi må tørre å sette foten ned. Og vi må si at det er nok. Du har en plikt til å si ifra til mennesker som sprer hat.
Jeg vil oppfordre alle til å støtte Læringssenteret på utøya. Jeg har gitt et lite bidrag. Nå er det din tur.
Læringssenteret har blant annet opplæring i demokrati og demokratiske verdier, og jobber aktiv mot ekstremisme.
Si nei til hatet!
Støtt læringssenteret på Utøya
Støtt arbeidet mot hat og ekstremisme. Støtt læringssenteret på Utøya.
De siste dagene har lært oss at hatet som tok livet av 69 ungdommer på Utøya fortsatt lever iblant oss. Og at dette hatet har støtte inn i regjeringen.
Justisminister Sylvi Listhaug ytret en påstand om Arbeiderpartiet som nører oppunder konspiratoriske ideer.
Som en reaksjon på at Listhaug har måttet stå til ansvar for ytringen sin har rasistiske grupper mobilisert. De sender blomster til støtte for Listhaug.
Vi står maktesløse og ser på mens hatet får boble fritt. Fortsatt støtter Justisministeren dette hatet med å posere på facebook og i media med blomster sendt fra grupper som sprer hat.
Jeg vil oppfordre alle til å støtte Læringssenteret på utøya. Læringssenteret har opplæring i demokrati og demokratiske verdier. Noe som vil motvirke hat og ekstremisme.
Si nei til hatet!
Vipps til utøya AS på #81335 for å motvirke hat og ekstremisme.
Hege Storhaugs radikalisering
Har Hege Storhaug og Human Rights Service gjennomgått en radikalisering?
Da jeg først ble oppmerksom på Hege Storhaug og hennes analyser om Islam var jeg ikke helt fremmed for disse tankene.
Dette var vel på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Hege Storhaug var en utskjelt skikkelse som fikk mye motbør.
Radikal Islam
I kronikker og media gikk hun hardt ut mot det hun beskrev som radikal Islam. Hun var slik jeg husker det svært påpasselig med å understreket at det ikke var muslimer generelt hun kritiserte.
Det var mye himling med øynene når Hege Storhaug advarte mot radikal Islam. Hun ble gjerne idiotforklart eller kalt rasist. At motbøren hun fikk var unyansert og respektløs er lett å se i etterpåklokskap.
Situasjonen den gang var at her i vesten trodde man at alle elsket det vestlige. At vesten var de gode. Det endelige beviset kom da vesten «vant» den kalde krigen, og vestlige verdier blomstret i etterspillet av murens fall. Alle som påpekte at denne vestlige fetishen for det meste var en vestlig greie, var ignoranter. Det var gjerne venstresiden som kritiserte vestlig selvgodhet. Og Hege Storhaug.
Opinionen i endring
Men så skjedde 9/11, og World Trade Center falt til grunnen sammen med en del vestlige vrangforestillinger om egen fortreffelighet. Så fulgte terroraksjoner mot vestlige mål. Terroranslag i London, Paris, Madrid og Berlin utført av radikaliserte islamister. Ofte var terroristene født og oppvokst i det samme området hvor denne utførte terroren. Og gjerne var det miljøer rundt en moské som utpekte seg som arnested. Hege Storhaug hadde hatt mye rett i hennes advarsler.
Det var ikke lenger kontroversielt å advare mot radikal Islam. Hege storhaug kunne endelig hvile på laubærbladene og fortsette å advare mot radikalisering, og bli hørt uten å bli gjort til skamme. Hennes meninger var ikke lenger politisk ukorrekt.
Men det gjorde hun ikke. For mens opinionen tok et steg mot høgre, fulgte Hege Storhaug opp med selv å ta et steg til høgre. Hun bevegde seg inn i islamofobiske forestilinger, og driver nå og sprer konspiratorisk tankegods om islam og muslimer gjennom Human Rights Service og bokutgivelser.
Reaksjonær sannhetsgehalt
Dette viser to ting. Det første er at Hege Storhaug er reaksjonær. Når opinionen flytter seg mot henne, flytter hun seg tilsvarende i motsatt retning. Hun mener imot det etablerte på ren refleks. Noe som gjør henne svært farlig når hun blir lyttet til. Hun har flere tilhengere som tror fullt ut på hennes analyser. Med tanke på hvordan opinionen ser ut til å godta mer og mer av høyresidens tankegods, er en ytterligere reaksjonær bevegelse fra Storhaug en tanke som burde vekke uro.
Det andre er at vi må behandle våre meningsmotstandere med respekt og argumentere saklig uten å gå til personangrep. Den tidligere latterliggjøringen av Storhaugs advarsler om radikal Islam blir nå brukt som sannhetsgehalt for hennes nåtidige konspirasjonsteorier og islamofobi. Hun hadde rett da, derfor har hun rett nå.
Ved første øyekast har Hege Storhaug blitt radikalisert. Sannheten er at hun står i relativ lik avstand til flertallet nå som før. Det er oss andre som har kommet nærmere hennes tankegods.
Ulv, ulvere, ulvest – ulvepopulisme
ulvedebatten er politisk og basert på følelser. Så lenge følelsene rår, vil ulvedebatten bestå. Er det riktig at en bestands væren er redusert til et verdispørsmål?
Heten ulvedebatten skaper her til lands er såvidt overgått av innvandringssdebatten. Det er for en som står utenfor vanskelig å fatte at et så lite fenomen som ulv skaper så mye splittelse.
La oss først se litt på tall.
I 2016 døde 4,85 % av sau og lam på beite på landsbasis. Dette utgjør et tap på 75 272 sau og lam. I den samme perioden ble det søkt erstatning for tap grunnet rovdyr for 17 550 sau og lam. Dette utgjør 23,3 % av totalt tap av sau og lam blir tatt av rovdyr. Ulven står for 9 % av disse 23 %, eller 1.580 sau og lam. Til sammenligning tar jerven 34 %, gaupa 21 % og bjørnen 13 %. Ulven står altså for 2 % av det totale tapet av alle omkomne sau og lam på landsbasis.
Det dør altså flere sau av sult eller fall på beite enn av ulv. Etter all sansynlighet dreper tamhund flere sau enn ulven. Videre er ulven det rovdyret som dreper minst sau. Det er rart at sauebøndene ikke er mer forbannet på jerven. Men mest forbannet skulle de vært på forholdene på beitet, som er den største sauemorderen.
Argumentasjonen henger altså ikke på greip.
Men så har vi de som vil bevare ulvestammen. Heller ikke deres argumentasjon henger på greip.
For det første ble den skandinaviske ulvebestanden trolig utryddet en gang på 60- 70-tallet. Det var ikke før på 80-tallet at ulvestammen reetablerte seg. Først i Sverige, så i Norge. Genetiske analyser tyder på at ulvestammen vi nå har i Norge er av Finsk-Russisk avstamning. For å sette det litt på spissen, så kan forsvar av ulven sammenlignes med å forsvare Kråkebollen eller brunsnegelen. Ingen av artene hører til her i utgangspunktet.
Jeg forstår bonden svært godt. Å miste dyr er en tragedie. Men tatt i betraktning at ulven tar så få dyr, og at ulven er den minste trusselen, er dette rart.
På den andre siden er den skandinaviske ulven utryddet. Den ulvebestanden vi har i dag er ikke hjemmehørende i hverken Norge eller Svergie. Så hvorfor vi skal verne om en fremmed art er også litt utydelig.
Eneste forklaringen jeg sitter igjen med er at ulvedebatten handler om følerier. Og at hver leir skaper sine egne myter og forestillinger.
For en som står på utsiden og ser den intense og innbitte ordkrigen om ulv virket dette helt surrealistisk. Det hadde vært like rasjonelt å krangle som fillene fyker over hvilke mummikopp som var finest.
Følerier og myter har ingen plass i naturforvaltning. Her må det såkalte harde fakta til, undebygget av forskning.
Ulvens videre eksistens eller utryddelse er blitt et politisk spørsmål. Og det en politikk som ikke er forankret i forskning.
Når denne ulvepopulismen får regjere fritt, vil ulven forbli politikk. Men ved å frata politikere muligheten til å bestemme over ulven, og legge forvaltningen av denne på et administrativt nivå, vil vi kunne få fred fra denne meningsløse debatten.
Og vi vil også kunne få en klok forvaltning som tar hensyn til både bonde og ulv.
Listhaugs monster
Sylvi Listhaug gikk friskt ut mot pedofile overgripere som nyslått justisminister. Responsen ble ikke slik hun hadde forventet.
Sylvi Listhaug gikk friskt ut mot pedofile overgripere som nyslått justisminister. Responsen ble ikke slik hun hadde forventet.
Listhaug er en erfaren retoriker. Det var nok derfor hun i TV2 gikk hardt ut mot pedofile overgripere. Hun var opptatt av å stramme inn lovverket for å hindre dømte overgripere å reiser til utlandet for å begå det man kaller bestillingsovergrep.
At Listhaug er oppriktig i sitt engasjoment for å beskytte barn og hindre overgrep er det ingen grunn til å betvile.
Like vel er det nok ikke tilfeldig at det var akkurat kampen mot bestillingsovergrep hun valgte å fronte som nyslått justisminister. Etter all sansynlighet var dette en nøye uttenkt strategi for å vise at Listhaug er en handlekraftig justisminister som hele Norge kan stille seg bak.
Forlater ikke innvandringssporet
Å forlate innvandringssporet er en riktig besluttning for å innta en ny og samlende ministerrolle. Listhaug velger ikke dette, men har lagt til en ny fanesak ved siden av innvandring. Nemlig overgrep mot barn.
Dette er et godt valg. Pedofile overgripere er den gruppen som har minst støttespillere, og er den gruppen mennesker som er minst likt av alle lag i samfunnet. Rett og slett fordi handlingen er så grotesk, at det er lett å demonisere dem.
Strategien var vanntett: Et felles mål. En utgruppe så til de grader forhatt. Hva kunne vel gå galt?
Planen var lagt, og målene tydeligjort. Så fant Listhaug og apparatet rundt henne en sak som handlet om akkurat bestillingsovergrep, kontaktet media, og kjørte show. Inn kom Listhaug susende i kjent vigør. Hun leverte Listhaugretorikk slik vi kjenner den.
Tilbakeslag
Men så skjedde det. Folk reagerte på språkbruken hennes. Hun ble kritisert fordi hun brukte ordet monster for å beskrive pedofile overgripere.
Det er ikke vanskelig å tenke seg at Listhaug både ble lei seg og skuffet over responsen. Ikke bare slo den vanntette strategien feil, men hun fikk kritikk for å si noe som de aller fleste mener. Dette må føles urettferdig selv for en garvet politiker som Listhaug.
Forsvar for pedofile
For hva gikk galt? Hvordan klarte Listhaug det kunststykket å få kommentariatet og twitteratet til å rykke ut til forsvar for pedofile?
Ser vi bort fra at slik språkbruk er et klart brudd på hva man skal forvente å høre fra en justisminister, er det to grunner som utkrystaliserer seg.
Den ene grunnen er at Listhaug i fire år har vært med å skape en stor kløft i innvandringdebatten, og har anvendt så hard retorikk at splittelsen har sementert seg nærmest totalt.
Og nettopp her ligger det en massiv mistillit og kjører. Deler av debattantene er så innstilt på å gå i opposisjon til Listhaugs utspill, at det ikke spiller noen rolle om hun retter kritikk mot innvandrere, pedofile eller eiendomsmeglere. Sier Listhaug noe om noen eller noe, så mener mange det motsatte på rein ryggradsrefleks.
Den andre grunnen er at det hele er så gjennkjennbart. Listhaugs formel er å finne en gruppe, for så å ytre fordømmende karakterestikker av denne gruppen. Retorikken er konfliktsøkende, absolutt og er ment å hemme dialog, heller enn å fremme den. Utspillet om pedofile er så likt det vi har sett tidligere i innvandringsdebatten at man kan bytte ordet pedofil overgriper med ordet innvandrer.
Når man bruker så sterke ord, og så deevaluerende språk, blir det vanskelig for mange å høre på.
Listhaugs monster
Listhaug har alt å tjene på å tone ned aggressiv karakterestikker av grupper. For når man anvender splittende retorikk, så er det splittelse man får. Om så saken man fremmer er rettskaffen eller ei.
Listhaugs monster er ikke innvandrere, pedofile eller hylekoret. Det er hennes egen retorikk. Og så lenge hun ikke endrer språket til å bli inkluderende og konstruktivt, vil monsteret lure på justisministerens kontor.
For Listhaug er det fortsatt et langt stykke igjen før hun oppnår å bli en justisminister folket har tillit til. Først må hun drepe sitt eget monster. Så må hun rive ned barrierene hun selv har skapt.
Skal man trekke lærdom av denne saken, så må det bli noe som dette: Man ligger som man reder.
Hoder må rulle #metoo
Det ropes etter blod i #metoo-berserkerrus. Hoder må rulle for at mobben skal få sitt.
Det ropes etter blod i #metoo-berserkerrus. Hoder må rulle for at mobben skal få sitt.
#metoo-kampanjen kom på overtid. Å ta tak i en kultur av unnfallenhet og stilletiende aksept for seksuell uakseptabel adferd var påtrengende. Og urovekkende, med tanke på at slike saker har dukket opp med jevne mellomrom opp gjennom årene. Men hunden var død og ble begravet uten mer selvransakelse enn noen krokodilletårer, løgner og floksler. Så ble det business as usual. Slikt kan vi ikke ha det.
Høygafler og fakler
Men nå er høygaflene honet og faklene tent. Mobben strømmer ut i de virituelle gatene for å denge løs på perverse avvikere. Media blir omgjort til gigantiske gapestokker, der sinte medborgete går løs på overtredere. Mobben skal ha sitt.
Media svinger pisken gang på gang over blodige rygger. Vi ser sår åpne seg der tykk hud engang var. Og for hvert nye piskeslag jubler mobben høyere. Ikke engang når benpipa stikker brukket ut av den sønderrevde ryggen stopper mobben å juble når pisken treffer. Det har gått sport i å sparke folk som ligger nede.
Det hele er som hentet fra middelanderens torturlignende avrettinger. Bare at nå har det flyttet inn i media, kommentarfeltene og sosiale medier.
Oppgjørets time
De som har begått overtredelser må gjøre opp for seg. Og noen overtredelser er så grove at vedkommende som har begått overtramp ikke fortjene videre tillit. De groveste overtredelsene må også straffeforfølges.
Men det er ikke min jobb. Ikke din heller. Eller medias jobb for den del. Det er den enkelte organisasjon og påtalemyndigheter som skal gjøre den jobben.
Forbrytelse og straff
Norge er en rettsstat med strenge skiller mellom de ulike instansene i retssystemet. Vi har stortinget som er lovgivere, vi har domsstolene som dømmer, og politiet som håndhever lover og dommer. Dette er gjort av gode grunner. For ligger makten til å gjøre alt dette i en og samme instans er det synonym med tyrrani og despotisme.
Nå har vi fått media og sosiale media som gjør alle disse tre tingene. Samtidig, og i en emosjonell tåke. Det ser ikke bra ut.
Svin på skogen
Det er først når systemet svikter at media må sette kritisk søkelys på problemet. Spesielt i #metoo-saker har de i mange år sviktet. Kanskje fordi de selv har en del svin på skogen.
Alle har krav på en rettferdig straff. Og alle har krav på å bli hørt. Offrene har et særskilt krav om å bli hørt og vernet om. Men det betyr ikke at overgriperen eller overtrederen er fritt vilt. At Høyre nekter Tonning Riise tilsvarsrett er imot alle rettslige prinsipper og direkte udemokratisk. Slike prosesser finner vi i stater og systemer Høyre selv ikke ønsker å bli sammenlignet med.
Hverken Giske, Leirstein eller Tonning Riise er monstere som må utryddes, hånes og fornedres. De er mennesker de også. Og de har alle familier som ikke fortjener å bli straffet for deres fedres/sønners synder.
Smålighetens tyrrani
Vi må stoppe opp og tenke oss om. Vurdere om dette sleivsparket eller denne kommentaren bidrar til noe positivt for andre enn din egen smålighet.
Og er det egentlig i ditt sted å sette deg til doms over andre?
Lytesamfunnet – Grandes eskapade
Trine Schei Grande hadde et one-night-stand med en 17-år gammel gutt da hun var 38. Når ble slike historier av offentlig interesse?
Trine Schei Grande hadde et one-night-stand med en 17-år gammel gutt da hun var 38. Når ble slike historier av offentlig interesse?
Saken så langt var at Grande hadde sex med en tenåring i en åker for 10 år siden. Det var frivillig, det påstår de begge. Hendelsen skjedde i et privat arrangement uten direkte tilknyttning til Venstre eller politiske verv. De hadde seg med hverandre, og så gikk de hver til sitt.
Ekkelt? Ja. For voksne kvinner å ha seg med en tenåring er tegn på dårlig dømmekraft, eller kanskje lav impulskontroll. Det er en del moralske implikasjoner som reiser seg, og noen etiske også. Disse blir diskutert opp og ned in mente i sosiale medier.
Gutten har valgt å stå frem for å få fred. I følge ham selv har det vært et kjør uten like fra media. Og han sier selv at han har blitt tilbudt penger fra Reset.no for å stå frem. Han gjør det han må. Han velger et medie og står frem i VG. For ham er nok saken ferdig. Han kan puste lettet ut (trolig).
For Grandes del har historien nettopp begynt. Tiden vil vise hvor den tar henne.
Hendelsen skjedde ikke i tilknytning til en offentlig sammenheng. Hun hadde ingen kjent maktrelasjon til gutten. Dette skjedde ti år tilbake i tid. De begge er enig om at det var frivillig, selv om de tydeligvis har opplevd situasjonen annerledes.
Det er i denne saken viktig å stille seg noen spørsmål. Når blir slike saker foreldet? Skal dustete ting man gjør heftes ved til evig tid? Og spesielt hendelser som ikke omfattes juridisk eller står i konflikt med verv eller stilling?
Og der er vi inne på kjernen av vår forargelse. Den er moralsk. Grande har et moralsk lyte vi ikke liker. Og det er ikke sikkert at det er et lyte heller. Det kan rett og slett være et enkelttilfelle. Et øyeblikk med svakhet fra Grandes side. Men det vet vi ikke. Ikke enda, i alle tilfeller.
Og om det så skulle vise seg at Grande liker unge menn, er hun ikke den eneste kvinnen som foretrekker det.
Men betyr dette moralske lytet at hun er uegnet som politiker? Og er dette noe vi egentlig har noe med?
Politikere har krav på et privatliv. Også Grande. Og denne saken handler ikke om henne som politiker, men i aller høyeste grad om hennes sexliv. I mitt hode er det noe av det mest private vi har.
Når hele samfunnet har gått av hengslene, og moralske lyter er det som definerer vår tillit til en politiker, er vi ute på tynn is. Vi har i en moralsk blodtåke blitt en morbid variant av «The Sun».
Hvis vi i fremtiden vil ha politikere som er mennesker, må vi tåle at de er seg selv med sine lyter og tilkortkomminger. Så lenge disse ikke går på bekostning av verv og integritet.
Kim Jung-uns narrespill
Hvem andre enn Nord Korea selv tjener på at landet har kjernefysiske våpen?
Hvem andre enn Nord Korea selv tjener på at landet har kjernefysiske våpen?
Narren var i føydale tider en aktet person ved hoffet. Han var den som kunne komme med skjemt om kongen uten at det ble regnet som fornærmelse. Innenfor visse grenser.
Dette er nok en sannhet med modifikasjoner. Å være narr var ofte en kort karriere. Og narren kunne risikere å bli et hode kortere.
Narren og bjellene
En narr av i dag finner vi på den internasjonsle scenen kroppsliggjort av Nord Koreas statsleder Kim Jong-un.
Kim Jong-uns narrebjeller er atomvåpen og ballistiske missiler. Og det gir et lite og ubetydelig land i alle henseelser en oppmerksomhet som er en supermakt verdig. Nordkorea veier ikke tungt økonomisk eller politisk. Men får en internasjonal behandling som om de var det. Det er narrebjellene som gjør jobben ved FNs hoff.
For narren selv er disse bjellene kjærkommen. Beleiret av fiender, i det minste i eget bilde, er avskrekking den Nordkoreanske strategien for å overleve i et ugjestmildt klima. Nordkorea satser tungt på avskrekkende våpen og et formidabelt forsvar. Den nordkoreanske hæren er den fjerde største i antall i verden. Men en stor flokk med underernært kanonføde med dårlig utstyr virker i liten grad avskrekkende.
Det som gir Kim Jong-Un sin internasjonale pondus er Nord Koreas påståtte kjernefysiske muskler.
Forskere som Halvor Kippe ved Forsvarets Forsknings Institutt, mener at sansynlighten for at Nordkorea har utviklet kjernefysisk stridsevne er svært høy. Prinsippene for hvordan å lage slike bomber er godt kjent, men å ha nok materiell til å lage slike våpen tar tid og krever teknologi.
Bombene må være små og lette nok til å bli plassert i nesen på et ballistisk missil. Deretter må bomben tåle å bli fraktet i høy hastighet, høyt opp i atmosfæren, og må tåle store temperatur- og trykkforskjeller. Den siste utfordringen er å detonere bomben over målet. For å få dette til trenger man teknologi. Mye teknologi.
Den kalde krigen
Tilbake i 1956 hadde Nord Korea god tilgang på sovietisk teknologi. Soviet startet opplæringen nordkoreanske forskere og leverte ulik teknologi i atomkappløpet mot USA. Sovietisk teknologi var ledende både når det gjelder atombomber og leveringssystemer. Etter at Sovjetunionen trakk seg ut fra Nord Korea etter en politisk konflikt med Kina i 1972, ble Nord Korea knytter opp mot Kina. Kina ble atommakt i 1956.
Raskt frem i tid, og etter en kort periode med fredelig tilnærming takket være den Sør Koreanske solskinnspolitikken, kom en ny periode med eskalering mellom Nord- og Sør Korea. I 2006 begynte Nord Korea å teste balistiske missiler som en reaksjon på Sør Koreas hardere linje mot landet. Dette var av type kortdistansemissil.
Første atomrøvesprengning
9. oktober samme år annonserte Nord Korea at de hadde foretatt en vellykket underjordisk atomprøvespregning. Seismiske målinger viste at sprengningen tilsvarte 500 tonn med TNT. Dette var så besjedent at om det var en prøvesprengnig i det hele tatt, var det en mislykket en. Nyheten om en prøvesprengning ble møtt med stor skepsis internasjonalt.
I 2007 ble videre atomspregninger og atomvåpenutvikling angivelig lagt på is som et resultat av forhandlinger. En av mange forklaringer på hvorfor Nord Korea gikk med på en slik avtale, var at de ikke hadde resursene som var nødvendig for å bygge en fungerende atombombe.
Den neste prøvespregningen kom i 2009, og ble beregnet tilsvarende 2,4 kilotonn TNT med bakgrunn i seismiske målinger. Til sammenligning hadde bomben som ble sluppet over Hiroshima i Japan i 1945 en styrke tilsvarende 16 kilotonn
Det er nærliggende å tro at prøvespregningene i 2009 kom som en maktdemonstrasjon i maktvakumet som oppstod da Kim Jung-il fikk slag i 2008. Da prøvespregningen fant sted ble det gjort forbredeler for at Kim Jong-un skulle overta.
Etter dette har Nord Korea foretatt to vellykede prøvespregninger.
Interkoninentalt leveringssystem
I 2009 og i 2012 ble det foretatt to mislykkede oppskytninger av potensielt interkontinentale missiler. Den 12. desember 2012 klarte Nord Korea å skyte en sattelitt i bane rundt jorda, og slik demonstrere en potensielt våpenplattform som kan nå fastland USA.
Den nye narren
2011 ble Kim Jong-un statsleder i Nord Korea.
Kim Jung-un mener at atomvåpen og leveringssystem til disse er nøkkelen til å fremme landet politisk, og å unngå å bli invadert av USA. Det siste er bærebjelken i Nord Koreas selvforståelse, og er selve limet i landets politikk. Med god grunn.
Og nå kommer vi inn på selve kjernen. Det var ikke før etter at Kim Jung-il fikk slag at missil- og atomprogrammet produserte vellykkede prøvespregninger og potensielt fungerende leverigssystemer.
Man kan argumentere for at det var et maktskifte i Nord Korea som førte til endring i prioriteringer. Og at disse endringene er det som har gjort til at Nord Korea raskt har blitt en atommakt.
Hvem tjener på det
Jeg ønsker å presentere en annen hypotese. Og det er at Kim Jung-un holder oss for narr. Han er klippefast i troen på at om han ikke klarer å overbevise sine fiender om at han har atomvåpen, og enda viktigere, at han er villig til å bruke dem hvis nødvendig, vil Nord Korea bli invadert.
Den merkelige retorikken fra Nord Korea er et resultat av dette. Den er ment å skremme og vise at Nord Korea er villig til å bruke sin kjernefysiske kapasitet mot den som angriper. Så langt har regimet gjort en god jobb.
Men. Hva om både missilene og atomvåpenene faktisk bare er et narrespill. At både missiler og atombomber i hemmelighet er ført inn i landet av en annen makt, i sammarbeid med Nord Korea, og at både oppskytningene og prøvespregningene er utført av noen helt andre enn Nord Koreanerene selv?
Hvis vi tar et blikk mot Nord Koreas strategiske plassering, og ser hvem som har interesse av å ha et destabiliserende Nord Korea til stede i regione, vil vi se flere stormakter i spill.
Vi har Kina som grenser mot Nord Korea, og slik vil ha gode muligheter til å smugle inn både missiler og bomber til Nord Korea.
Men denne typen strategi er ikke typisk for Kina. Deres doktrine er myk makt, og går ut på å gå aktivt inn i en region med økonomiske muskler, og kjøpe seg selv tilstedeværelse og allierte med å investere i infrastruktur og handel. De bruker aktivt forhandlinger og diplomati, kombinert med tålmodighet, for å oppnå sinr mål.
Med Nord Korea gjør Kina nesten det motsatte, de begrenser handel med dem, og holde dem, i det minst offisielt, på en stram line. Det er også i Kinas interesse å ha stabilitet i regionen fordi de selv har store politiske og økonomiske interesser i forhold til blant annet Japan, Sør Korea og USA, at de neppe er interessert i en narr som plutselig kan handle på tvers av Kinesiske interesser, og i verste fall utløse væpnede konfrontasjoner.
Russisk kald krig-doktrine
Den andre stormakter som deler grenser med Nord Korea er Russland. Og ser vi på Russland tegner det seg et spennende bilde.
På midten av 2000-tallet ble forholdet mellom vesten og Russland kraftig forsuret. Etter hvert som forholdet ble surere, økte Russland sin aktivtet med å destabilisere stater i regioner der vestlige innflytelse og interesse var tilstede.
I 2008 gikk russiske styrker inn i Georgia, og destabilisere et vestligvennlig regime. Georgias tilnærminger mot vesten ble noe mindre, spesielt da vesten ikke gjorde annet enn åfordømme russiske herjinger.
I 2014 invaderte og anekterte Russland krimhalvøya, som da var en del av Ukraina. Også i Ukraina var det en vestligvennlig regime, og også denne gangen gjorde vesten ingenting annet enn å fordømme angrepet. Russland fortsatte en destabiliseringskampanje nord i landet med å sende inn våpen og regulære styrker kamuflert som frivillige fremmedkrigere.
2015 gikk Russland aktivt inn i Syria med flystøtte, og snudde utviklingen i konflikten til fordel for Assadregimet. Senere gikk Russland aktivt inn med styrker.
Russland har en tendens til å skape kaos og destabilitet der de selv ikke kan oppnå direkte kontroll. Det kan virke som om denne typen destabilisering er en doktrine for å holde vestlig innflytelse på et minimum. Og spesielt er dette tydelig i stater som grenser til Russland.
Russland leve godt med galninger ved makten, så lenge det ikke skader dem selv. I beste fall kan Russland komme inn på sin hvite hest og redde dagen. Og slik selv få strategisk kontroll under en humanitær fane. Strategien ser så langt ut til å være svært effektiv.
Slik sett går en tenkt operasjon inn i et mønster som man har sett fra Russland. Ved å i hemmelighet føre interkontinentale missiler inn i Nord korea, og avfyre dem på den internasjonale scenen, oppstår det et kaos som låser hele den strategiske situasjonen i Østasia.
Den andre akten er å føre inn atombomber og så detonere dem i et fjell, vel vitende om at alle øyne er rettet mot Nord korea. Ironisk nok er det enklere å få inn en atombombe enn å hente inn et komplett leveringssytem som interkontinentale balistiske misiler.
Så kan Russland i etterkant fordømme angrepet, og innta en nøytral rolle i spillet, og slik få et strategisk overtak. Russland kan sågar gi seg selv nøkkelrolle i å forhandle fred og atomsikkerhet i regionen.
Protagonisten selv, Kim Jong-un, får all verdens oppmerksomhet. Og kan sove i trygg forvisshet om at alle tror han har atomvåpen og fungerende leveringssystem.
Og når det nå har entret en klovn inn fra høyre i form av Trump, er scenen satt for et skikkelig narrespill.
Postscriptum
Bare for å ha alt på det reine. Jeg presenterer her én mulig hypotese. Like vel vil jeg tilføye at jeg anser at Nord Korea har utviklet kjernefysiske våpen og leveringssystemer på egenhånd mer sannsynlig enn at en makt har smuglet disse inn. Videre er det enda større sannsynlighet for at Nord Korea har fått hjelp. Enten av en annen makt, eller at de har kjøpt teknologi, forskere og materiell på «svartebørsen», men at de selv har utviklet og bygd sine kjernefysiske kapasiteter.
Selgerne som ikke ville selge
Jeg skal ha meg en flatTV for å gjøre vår forsømte kjellerstuen om til et underholdningsrom for store og små. Men å anskaffe en ny flatTV har vist seg å være like komplisert som hjernekirurgi, eller deromkring.
I den forbindelse har jeg tatt to turer til Lefdal, fast bestemt på å kjøpe en på forhånd nøye utvalgt flatTV. To ganger har jeg returnert uten noen TV i det hele tatt, flat eller ei.
Den første flatTVen jeg hadde sett meg ut var en LG fra fjorårets sortiment. En helt ok tv, men ikke noe mer enn det. Den manglet en og annen årsaktuell gimmick, men ville gjøre nytten for meg og mitt bruk.
Jeg fikk etter litt møye tak i en selger. Han kunne fortelle at han ikke kunne anbefale den tven jeg hadde bestemt meg for. I stede prøvde han å selge inn en OLEDtv. 10 tommer mindre og 4.000 dyrere. Videre fortalte han varmt om de nye HDR 10 standardene og dolby visual som nå var kommet, og ville være definerende for fremtidens tver. Noe min utvalgte tv manglet.
Etter hvert førte dette til at jeg ikke lenger ville ha den flatskjermen jeg hadde sett meg ut. Problemet var bare at alternativene han ga meg var enten for dyre, for små eller for dårlig innmat. Jeg ga opp og vendte hjem.
Uken etter var det salg på en 60 tommer, det også LG, med alle de riktige benevnelser, kraft og oppskalleringer som tenkes kan. En TV fra mellomsjiktet. Eneste aberet var at den var 5 tommer mindre enn det jeg ønsket. Etter å ha googlet litt fant jeg ut at 60 tommer var greit i forhold til en sitteavstand på mellom 3 og 4 meter. Og som var det jeg trengte til kjellerstua.
Atter en gang mannet jeg meg opp og marsjerte målbevisst inn på Lefdal. Denne gangen ble jeg raskt betjent av blid ung mann med masse energi. Han hadde ganske sikkert tatt et par Redbull for mye.
Han pratet og pratet, han avbrøt meg når jeg forsøkte å stille spørsmål, og han snakket like fort som en auksjonarius.
Han erklærte at mitt valg av TV ikke var et godt valg, og mente videre at dette ikke var et godt tilbud. Han kunne også fortelle at 60 tommer var en ukurant størrelse. Deretter viste han meg en 65′ som var dobbelt så dyr som den jeg hadde bestemt meg for. Ikke bare var den dobbelt så dyr, men den var grunnleggende dårligere på alle aspekter. Med unntak av på et felt: Den hadde en 65 tommer skjerm.
Jeg forstod raskt at han ikke kjente godt nok til flatskjermene han solgte. Det vil si, han var mest interessert i å vise meg hvor brukervennlig og estetisk vakker den var. Metallramme og det hele. Og hvordan menyene fløt! Ach Himmel! Han la ut om brukervennelighet og oppdateringer på Tizen VS Android og Gud vet hva. Jeg forsøkte flere ganger å lede samtalen inn på spesifikasjonene og bildekvaliteten, men ga etter hvert opp.
Til slutt ble jeg ganske irritert, og avbøt at «jeg bryr meg fuck all om hvordan tv’en ser ut. Det jeg bryr meg om er bildekvalitet!».
Det oppstod en slags pinlig stillhet. I det minste for min nyervervede selgervenn å være. Så fortsatte han å prate som før, bare litt saktere.
Med to-åringen i ene handa, og en papirlapp i den andre, tuslet jeg slukøret ut av Lefdal for andre gang på to uker. På papirlappen stod det listet opp tre tilbud på flatskjermer som ikke var aktuelt å kjøpe. Blant annet den jeg hadde bestemt meg for å ta med meg hjem en snau time tidligere.
Trumpeffekten
Trumps kontroversielle politikk gir oss her på berget både muligheter og utfordringer.
Trumps kontroversielle politikk gir oss her på berget både muligheter og utfordringer.
Utfordringen ligger i Trumps amorøse flørting med Russland. Det er ikke tilfeldig at Russland tilspisset sin retorikk mot Norge, økte sine militære aktiviteter og skøv Norske politikere ut i den russiske vinternatten. Denne tilspissingen sammenfalt med Trumps valgseier.
Russland tolket signalene fra Trump dit hen at USA i verste fall ville bli mer proteksjonistisk, og legge mer ansvar over til den enkelte nasjon i NATO. I beste fall ville USA knytte sterke bånd med Russland, og betrakte dette bilaterale samarbeidet mer betydningsfullt enn NATO. Putin har trolig hatt noen våte drømmer om USA og Russland som deler verden mellom seg som i fordums sovietisk tid.
Russisk skrutvinge
Disse to mulighetene åpnet et større handlingsrom for russerne, som nærmest øyeblikkelig satt Norge i en skrutvinge. Under Obama visste russerne at NATO og vesten stod støtt og samlet. Og til tross for at Norge er et lite land med et puslete forsvar, hadde vi lyttende ører, varme hjerter og klingende mynt i Washington og Brussel. Ikke en pusling å bølle med, selv om puslingen krevde fiskeri- og territoriale rettigheter rundt Svalbard, Nordishavet og Arktis.
Beijing sparker opp dører
På den positive siden var det en annen stormakt som endret holdning til Norge. Da Trump ble valgt inn, endret Kina sin holdning til oss nærmest over natten. Som ved et trylleslag åpnet Beijing dørene på vidt gap. Man kan nesten si at kineserne selv sparket opp dørene.
Nå kan det hende at Beijing hadde satt en tidsfrist, eller det var andre faktorer som førte til denne plutselige endringen. Men trolig var det mine fienders venner må bli mine venner. Norge ble strategisk relevant for Kina. Eller kunne i det minste bli det.
Forsmådd Kina
For igjen. Norge har gode kontakter og er sterkt knytter til USA. Og vi blir lyttet til i Washington. Like vel: Under Obama var det viktigere med handel og sammarbeid mellom USA og Kina enn at Kina var forsmådd på grunn av nobelsprisutdelingen til Liu Xiaobo
Trump overtydelige signaler og nærmest åpne agresjon mot kina, fikk kinesiske toppledere til å se at deres lukrative inntjeninger kunne bli truet av en uforsonlig og ustadig Trump. Og kanskje til og med åpne konflikter i områder med Kinesiske interesser?
Enter Solberg
Kineserne måtte endre strategi. Norge gikk fra å være strategisk irrelevant, til å bli en av flere viktig brikke i å jobbe rundt USA, og sikre kinesisk innpass og innflytelse hvor enn den måtte finnes. Dørene i Beijing føk av hengslene, og inn steg Solberg og en siklende norsk handelsstand.
Men Trump har vist seg ustadig og uforsigbar. Plutselig godsnakker han med kineserne, og ønsker handelsavtale og tett sammarbeid. Og selv om Beijing fortsatt er fornærmet på norge, og vi har mistet vår strategiske relevans, har de like vel ønsket oss velkommen inn.
For er det noe Kineserne hater, er det å miste ansikt. De har falt på sitt eget sverd, og har gitt seg selv det eneste alternativet å smile stivt og ønske velkommen disse hvitbleke kjempene med store neser inn i folkerepublikken de på det groveste har fornærmet med å dele ut en høyt aktet utmerkelse til en fiende av folket.
Tilbake til Russland
Putins våte drøm om å sove i skei med USA forsvant raskt da 59 tomahawkmissiler hamret inn i en syrisk militærflyplass. Angrepet kom dager etter et gassangrep på sivile, utført av det russiskstøttede Assadregimet. Det viser seg at Trumps USA ikke er så proteksjonistisk som man skulle få inntrykk av. Og de svarer med makt uten å blunke.
Plutselig er Putins handlingsrom mer begrenset enn da Obama satt i det Hvite Hus. Obama var sterkt kritisk til bruk av militære virkemidler i utenrikspolitiske spørsmål. Blant annet unnlot Obamaadministrasjonen å bruke militær makt da Assadregimet brukte gass sist gang. Og Obama unnlot å bruke militære virkemidler da Russland angrep og anekterte Krim. Den nye administrasjonen har vist seg å være raske med å bruke militære virkemidler.
Russlands nyervervede mot kan vise seg å bli en ganske impotent affære. Spesielt når det sitter en uforsigbar og konfliktglad Trump på den andre siden av Atlanterhavet, og vestlige sanksjoner sakte men sikkert maler den russiske økonomien i stykker.
Tyskland tør opp
Og til slutt. Trump antieuropeiske retorikk og konfronterende linje, i kombinasjon med brexit, har ført til at Tyskland tør opp.
Tyskland jobber nå med å redde Europaprosjektet, styrke EUs økonomi og samhold. Og de har bevilget mer penger til forsvar. Som fører dem til tops i Europa hva gjelder militær kapasitet og styrke. Norge er også her på godfot med både EU og Tyskland. Så et styrket EU og et mektigere Tyskland taler i vår favør, fordi vi kan fri til Washington, Brussel og Berlin hvis det er noe vi trenger.
Så langt har Norge nytt godt av Trumpeffekten. Men om dette vil forbli slik, er umulig å vite. For Trump oppererer etter sin egen logikk og uforståkelige innfall.
Hva fremtiden bringer er umulig å spå. Men det levner ingen tvil om at vi lever i en interessante tider.
Sven Egil Omdal, ministeren og korset
Sven Egil Omdal gikk hen og åpnet pandoras eske. Nå blir han forsøkt korsfestet av Listhaug og hennes menighet.
Av og til bør man holde kjeft, selv om det klør i fingrene og man er provosert til beinet. Sven Egil Omdals facebookpublisering om Listhaugs kors under det omstridte kristenseminaret «Oslo Symposium» når nye høyder hva gjelder moralsk forargelse.
At Listhaug aktivt bruker det at hun er Kristen til å fremme seg selv som politiker er kjent. At en politiker kler og ter seg etter publikum er også kjent. At Listhaug lar korset henge godt synlig i et kristent seminar er altså å forvente. Ingen nyhet der, før Omdal fikk den ufattelig gode ideen å telle korsbilder av Listhaug og poste funnet på facebook.
Å påpeke det åpenbare
Det er her det med å holde kjeft kommer inn. Å påpeke det åpenbare er ikke alltid like lurt. Og hvis man skal påpeke det åpenbare, må man tenke seg godt om før man trykker enter. Det har de fleste av oss erfart. Nå også Sven Egil Omdal.
Uttalelsen hans på facebook var dårlig underbygd, og bar preg av emosjon. Telleøvelsen viste seg også å ikke tåle nærmere ettersyn. Faktisk begynte pressen å telle bilder for harde livet av Listhaug, med eller uten kors.
Like vel: I politisk kvarter(eller nyhetsmorgen) på P2 den 6. mars kunne Listhaug fortelle at hun som statsråd hadde begynt å bære korssmykket oftere, og begrunnet dette med at det var tøft å være minister.
Falske nyheter?
Hun bekreftet altså Omdals antakelse om at hun hadde begynt å bære korset oftere. Forskjellen var at der Listhaug forklarte det med at hun trengte det som åndelig støtte, så Omdal det som politisk taktikkerier.
Det er altså tolkningen av denne handlingen Omdal og Listhaug er uenig om. Og tolkninger av faktiske forhold er ikke fake news som Listhaug påstår. Så her må man ha begrepene klart for seg.
Om noe, er dette en diskurs. Begge parter ser det samme, men tolker ulikt ut fra eget ståsted. Begge kjemper om definisjonsmakten til dette spesielle korset på denne spesifikke politikeren. Så langt ser det ut som det er Listhaug som vinner frem.
Sinna og forsmådd statsråd
Det jeg reagerer mer på, er Listhaugs sterke reaksjon på Omdals utspill. Hun burde holde seg til å dementere påstandene til Omdal, og konkludere med at dette er feil. Det er hun i sin fulle rett til å gjøre. Hun kunne til og med kommet unna med et «jeg er såret og lei meg for påstandene som legges frem mot meg.».
I stede fyrer hun løs med superlativer og svartmaling. Hun utaler at dette er det verste hun har opplevd, fake news, hun har tålt mye etc. Det er så uverdig å høre på et maktmenneske som bærer over seg på denne måten på grunn av kritikk.
Og det er i denne reaksjonen det største overtrampet ligger. For hun er et maktmenneske med en fremtredende posisjon. Man kommer ikke stort høyere i Norge enn minister. Og som minister blir man ofte utsatt for merksnodige kritikker og innvendinger. Og det er statsrådens demoktatiske lederplikt å svare på slike utspill på en seriøs og respektfull måte. Kall det gjerne maktens byrde.
Skaper et fiendebilde
I stede går hun skarpt ut og skaper et fiendebilde av Omdal. Samtidig tar hun fokuset bort fra politikk, og trer inn i emosjonenes rike. Når man også spiller på religiøsitet, begynner blandingen å bli svært så brannfarlig. Og potensielt livsfarlig.
Ja. Omdal kom skeivt ut med en melding på Facebook. Men korset som Listhaug bærer rundt halsen er alt for lite til å korsfeste ham på.
Vi bør kunne forvente mer av våre folkevalgte ministere enn emosjonell raljering. Hva med litt profesjonalitet til en forandring?
Media + høyrepopulisme = sant
Historien om fremveksten til den populistiske høyresiden, er et kjærlighetsdrama mellom media og populistene.
Uten medias oppmerksomhet hadde trolig den populistiske høyresiden fortsatt vært et marginalt fenomen. Selvfølgelig er dette en forenkling. Det er andre mekanismer og samfunnsstrømninger som har vært med å løfte høyrepopulismen opp og frem. Men media har vært instrumentell i å føre den nye høyrepopulismen til makten.
Konfliktlinjer
For å finne en forklaring på dette må vi se på noen grunnleggende trekk i media. Journalister ynder å trekke det man kan kalle konfliktlinjer mellom to parter. Altså det er én part mot en annen part. Det er foreldre mot barnevern. Arbeidsgiver mot arbeidstaker. Det er brukere mot NAV. Pasienter mot sykehus. By mot land. Makt og motmakt. Du forstår sikkert tegningen.
Og her kommer vi inn på elsk-hat forholdet media og den populistiske høyresiden har til hverandre. Selv om store deler av media, og spesielt kommentariatet, er grunnleggende uenig i det populismen står for, skriver de spaltemeter på spaltemeter om populistene. Oftest med negativt fortegn.
Grunnen til denne interessen er at populistene tegner en tydelig konfliktlinje. Refleksjon og nyanser passer like lite hjemme hos populistene som i media. Det er i denne enigheten om å forstå verden i svart-hvitt, eller nærmere bestemt kun i hvitt eller svart, at media og populistene byr hverandre opp til dans.
For populistenes del får de et talerør for sine meninger. Om det så er eliten, innvandring, muslimer eller selve demokratiet som er mål for populismens harmdirrende protest, passer denne spissingen og den manglende interessen for å ta den andres perspektiv inn i pressens dramaturgi. Som en ekstra bonus får populistene klage over den skeive dekningen de får av pressen. For å i neste øyeblikk løpe tilbake til den samme journalisten som de nettopp har kritisert for å fremstille dem på en dårlig måte, og fyrer løs med nye synspunkter.
Ledende populist i tiår
Vi har siden 80-tallet hørt Carl I. Hagen male et bilde som i beste fall er 1/10 rett om innvandring, integrering, eldreomsorg, helsevesenet, veistandard og så videre. Hagen påberoper sitt syn som en absolutt sannhet. Og grunnen til at hans sannhet ikke blir gjort noe med er at eliten dekker over denne ubehagelige sannheten. Siden Hagen tross alt har 1/10 rett, vil flere kunne kjenne seg igjen i budskapet han formidler. Og det et budskap som så alt for godt passer inn i medias forenklinger og konfliktlinjer.
Når Carl I. Hagen gjennom nesten fire tiår har insistert på at han representerer den eneste sanheten og den rene fornuften, vil til slutt et tilstrekkelig antall tro på det. Selv om media til dels latterliggjør, til dels har satt harde fronter mot Hagens synspunkter, har de gitt ham mye plass i både aviser og fjernsynsdebstatter. Og dermed også et talerør.
Toer sine hender
Media har vært instrumentell i å føre høyrepopulismen til makten. Og de er uten evne til å forstå sin egen rolle. Om noe vil de toe sine hender og med rette påstå at de hele veien har kritisert og advart mot populismens fremvekst.
Slik sett fortjener pressen og høyrepopulismen hverandre. Begge har overfladiske og forenklede analyser, de legger begge skylden på alle andre enn seg selv, og begge anvender konfliktorientert språk.
Vi har nå fått mange Carl I. Hager som går ut og propagander sine harde og ytterligående synspunkter. Og selv om høyrepopulistene nå er i posisjon, anvender de den samme retorikken som da de var i oposisjon. Men denne gangen er det selveste demokratiet og ytringsfrigeten de kritiserer for å være imot dem.
Antidemokratisk strømning?
Uten at media tar et steg tilbake og forstår sin egen rolle i høyrepopulismens fremvekst, kan media nok en gang bygge oppunder en bølge som høyrepopulismen kan ri på. Sist gang red populistene rett inn i regjeringskontorene.
Denne gangen går populistene løs på grunnsteinene i demokratiet, som ytringsfriheten og at flertallet vinner frem. Gloser som falske nyheter og oppfordring til å bryte vedtak i stortinget øker i hyppighet.
For høyrepopulistene begynner gjennom pressen å vise urovekkende tendenser. Tendenser mot at de som er imot høyrepopulismens sannhet, også er en folkefiende.
Dieseltryne – om hvordan vi er oss selv nærmest
Vi er for miljøvern og ren byluft. Så lenge det ikke rammer oss selv.
Vi er for miljøvern og ren byluft. Så lenge det ikke rammer oss selv.
Vi går i fakkeltog mot deponering i Førdefjorden. Vi hytter sint med neven mot bedrifter som forrurenser elver, fjorder, skog og jorder. Og vi rister misbilligende på hodet over land som ikke vil undertegne Parisavtalen. Men ikke våg å nekte meg og dieselbilen min tilgang til Oslo sentrum.
Vi kan mene at kineserne og amerikanerne må slutte å forrurense så mye som de gjør. Og vi erklærer gjerne høyt at alle må forstå at de må være med og dra miljølasset for klodens og menneskehetens beste. Alle må tåle å bruke kullkraft mindre. Og kjøre bil mindre. Spesielt amerikanerne.
Men så skjer det noe her hjemme som får de fleste til å glemme sitt miljøengasjement. Dieselbilen viser seg å være langt mindre miljøvennlig enn antatt. Selv om diselbilen i snitt slipper ut mindre CO2 enn bensinbilen, er den overlegen på NOx. Helt opp til 20 ganger mer enn det normen tilsier er akseptabelt.
I tillegg mener noen seg lurt av politikere til å kjøpe dieselbil. Grunnen til dette er at politikere, med AP i regjering sammen med SV og SP, innførte lave avgifter på kjøp av dieselbil, og ikke minst lave avgifter på selve dieselen. Mange valgte på bakgrunn av dette å kjøpe bil med dieselmotor.
Bakgrunnen for politikernes dieseliver i 2006 var at forskning tilgjengelig dengang tilsa at diesel var et mer miljøvennlig alternativ enn bensin. Men det tok ikke mange år før det ble tydelig at dette ikke stemte. Det kom frem forskning som fortalte at diesel var en versting. Til slutt var bevisene for at diesel ikke var en snill og miljøvennlig bror av bensin overveldende klare. Politikerne snudde, og avgiftene på diesel økte.
Og så skjer det. Biltrafikken øker, og de store byene i norge har nå blitt så forrurenset av svevestøv, co2 og NOx at det er helsefarlig for de som bor, jobber og ferdes der. Spesielt når luften er kald og står helt stille. Da skapes det såkalte luftlokk. Biltrafikk holdes frem som en av de viktigste kildene til denne forrurensingen. Ikke bare er denne forrurensingen helsefarlig, men også dødelig for de som har komplikasjoner med luftveiene. Forrurensingen er, bokstavelig talt, til å ta og føle på. Men like vel virker det ikke som om budskapet trenger igjennom egen selvrettferdighet og vern av egen lommebok.
Så tar bystyret i Oslo grep. De kan ikke lenger sitte å se på at luften byens borgere puster inn har blitt helsefarlig. Noen vil si at grepet de velger er modig. Andre vil si at tiltakene er for lite og for sent: De forbyr dieselbiler i Oslo sentrum når verdiene av svestøv blir for høy.
Reaksjonene uteblir ikke. Dieselbil-billistene blir rasende. Meninger om miljø, fellesskap og global oppvarming forsvinner som dugg for solen. På Facebook fremstilles forbudet som en totalitær handling med utidig inngripen i folks frihet. Noen i de mørkeste facebookavkroker går langt i å peke på den AP-ledede jødisk-islamske chemtrailkonspirsjonen som styres fra Kina er den bakenforliggende forklaringen.
At voksne folk mener at de har rett til å forrurense fordi 1) De har blitt «lurt» av regjeringen i 2006 og 2) Det er dem til ulempe, er rett og slett provoserende. At de driter i egen helse er så sin sak. Men å drite i andres helse er i min bok en egoistisk handling som burde gitt opphevelse av statsborgerskapet med øyeblikkelig virkning.
Det er så forbannet lett å være for miljøvern og miljøtiltak så lenge det ikke går utover seg selv. Kinesere og amerikanere må slutte å være så egoistiske og forturense så mye. Men vi er ikke villig til å la bilen stå i noen dager for egen og andres helse.
Det er lett å være for miljøvern, så lenge man selv slipper å bære sin del av byrden.
Drømmen om en norsk utopi
Mennesker har en tendens til å ikke se nyanser. Ofte ser vi en sak på en slik måte at kun argumenter som støtter det man allerede tror, er de eneste argumentene man oppfatter. Et godt eksempel på dette er innvandringsdebatten.
Innvandringsdebatten er trolig dette tiårets mest splittende tema. Debatten er splittende langs flere linjer. Blant annet når det gjelder forståelsen av norsk kultur, forståelsen for hva som er norske verdier og hvilket samfunn vi ønsker å leve i. Dette er en verdikamp som splitter det norske samfunnet med en kraft vi ikke har sett siden 1968.
I innvandringsdebatten drukner moderate stemmer. Det som kanskje er verre, er at i utgangspunktet moderate stemmer blir tvunget ut på den ene eller andre ytterfløyen.
Ytrer man seg kritisk til innvandring, vil den såkalte «venstresiden» svare med å stemple deg som kokohøyre. Ytrer du deg negativt om innvandringskritikk, vil det såkalte «kokohøyre» stemple deg som tilhørende venstresiden eller radd.
Debatten er ofte stygg og usmakelig. Det kommer personangrep og usakelige beskrivelser av grupper og personer. Motangrepene er ofte preget av «god-dag-mann-økseskaft». Man snakker ikke sammen med hverandre, men heller til. Alt blir tolket i verste mening. I midten blir det ulevelig fordi begge parter mistror den moderate debattanten for å løpe den andre sidens ærend. Dette tvinger den moderate debattanten til å søke dekning i en av de to skyttergravene.
Debatten er selvforsterkende fordi den nører oppunder gjensidig mistillit. Begge sider overgår hverandre med ufin retorikk og polariserende ytringer. Det hjelper heller ikke at vi har fått statsråder som betegner sine meningsmotstandere på en negativ måte, og at retorikken fra statsrådhold er som om de fortsatt er i oposisjon. En slik måte å te seg som stasråd har ikke forekommet tidligere i vårt moderne demokrati.
Uenigheter og ufin ordveksling til tross. Begge sider ønsker i bunn og grunn det samme. De ønsker et idealsamfunn, en utopi. Begge sider er preget av idealisme og urealistiske idealer, samtidig som de anklager motparten for å være naiv og urealistisk.
Mens «raddene» ønsker et idealsamfunn med fredelig og multikulturell sameksistens, ønsker «kokohøyre» et idealsamfunn uten innvandring. De sistnevnte mener at innvandring fører til mer kriminalitet, og at innvandrere belaster velferdsstaten slik at det går utover velferdstilbudet til de som allerede bor i landet. For å løse dette problemet mener de at innvandringen må stoppes, og at strengere krav må stilles til de innvandrerne som allerede er «sluppet inn». Noen mener også at det er nødvendig å sende ut de som allerede har blitt statsborgere.
Begge sider vil ha et kulturelt idealsamfunn. Venstresiden mener at globalisering, multikulturalisme og respekt for menneskerettigheter er rotnorske verdier. Høyresiden mener at venstresidens verdier ødelegger det de oppfatter som norske verdier. Høyresiden mener at ikke-vestlige innvandrere genererelt, og muslimer spesielt, undergraver vestlige og kristne verdier.
Begge sider dagdrømmer om et samfunn som aldri har, eller kommer til å eksistere. Innvandringen vil ikke forsvinne. Heller ikke utfordringene knyttet til denne.
Det er på tide å stikke fingeren i jorda og innse at begge ekstremer tar feil. Vi må løse utfordringer når de oppstår. Samtidig må vi også se på de mulighetene som ligger i innvandring.
Flere moderate og konstruktive stemmer må inn i debatten. De ytterligående må ut.
Først må vi alle snakke med innestemme og lytte til hverandre. De som ytrer seg ekstremt i den ene eller andre rettningen må lyttes til, og få stilt spørsmål ved og utfordret sine ytterligående meninger på en respektfull måte. Utestemme og kjefting fører bare til mer polarisering.
Vi må ta på alvor våre brødre og søstres drømmer om sitt utopiske samfunn. Men samtidig gjøre dem bevisst at det er en utopi de søker. Et drømmeslott. Det de ønsker finnes ikke andre steder enn i deres eget hode.
Videre bør alle ekstreme meninger og ytringer motarbeides med myk hånd og tålmodighet. Mye av problemet er at ekstremismen blir tillat fra øverste hold i samfunnet.
Vi må alle gjøre vårt for at vi ikke mister gangsynet. Vi kan alle bidra positivt med å forholde oss fattet i møte med ekstreme holdninger. Og vi har alle en mulighet til å bidra. Blant annet gjennom stemmeseddelen.
Det er derfor du må stemme på mer moderate krefter enn FrP ved stortingsvalger i 2017.
Bergenspolitiet og New public management
Politiet i Bergen lider av samme sykdom som andre offentlige instanser. Denne lidelsen kalles New public management
Det har den siste uken dukket opp enda en graverende varslingssak ved Bergen politikammer. Denne gangen handler det om at mens bakmenn og stordealere av narkotika mer eller mindre får drive fritt, blir smålangere og slitne narkomane slått hardt ned på.
I følge vg.no, som var de som avslørte saken, handler dette om at det tar kortere tid å etterforske småkriminelle enn å rulle opp bakmennene og den organiserte kriminaliteten bak. Dette på tross av uttalt mål om å bekjempe narkotikarelatert kriminalitet fra politisk hold.
Like vel forundrer ikke denne saken meg. For meg handler ikke dette om inkompetent ledelse i politiet, en frykt for å ta tak i vanskelige og farlige saker, eller en ukultur som er redusert lokalt ved Bergen politikammer.
Målstyring
Dette handler om et helt spesifikt fenomen som har fått rotfeste innenfor offentlig forvaltning de seneste årene. Dette kalles gjerne for New public management.
Denne måten å styre offentlig virksomhet går i korte trekk ut på at det anvendes metoder som utviklet for konkurransedrevet virksomheter innenfor offentlig virksomhet. For å få dette til må det skapes liksommarkeder og liksomkonkurranse der dette ikke forekommer naturlig
Eksempelvis settes det mål som hver avdeling måles mot. Det skapes en kunstig konkurransesituasjon der avdelinger konkurrerer med andre avdelinger, og ansatte konkurrerer med andre ansatte. Selv om det er svært forskjellige oppgaver som skal løses.
Tellekanter
For å måle måloppnåelsen må målene være basert på noe som kan telles. Slik telling er ofte vanskelig å utføre innenfor offentlige forvaltning. For eksempel er det vanskelig å telle effekten av forebyggende tiltak, da slike tiltak har som formål å redusere det som kan telles. Som for eksempel brudd på narkotikalovgivningen.
For å ta et eksempel innen helse.Innenfor helse er det om å gjøre å behandle mest mulig pasienter på kortest mulig tid. Noe som fører til at sykehus skriver ut pasienter raskt. Videre blir pasienter med tilstander som er lette å behandle prioritert. Det er gjerne dette vi ser resultatet av når for eksempel jordmødrene går ut og klagrer på bemanningen ved kvinneklinikken ved Haukeland universiteyssykehus. Min påstand er at dette er en direkte konsekvens av målstyringsregimet, som ilegger KK å levere mest mulig nyfødte, med kortest mulig innleggelse og minst mulig bemanning. Her er tall på nyfødte barn redusert til et mål, en tellekant. I et slikt regime er kompliserte fødsler uønsket, og derfor ikke prioritert. utfordringen for KK er at kompliserte fødslene dukker opp like vel, selv om man ikke har prioritert å forberede seg på dette.
Raskt og gale
Saken ved Bergen politikammer handler om mye det samme. Det handler om å ha en høy oppklaringsprosent og rask behandling med minst mulig mannskap. Med en gang politiet må sette en eller flere politibetjenter på ressurskrevende saker, vil det bli mindre mannskap som kan løse de raske og lette sakene. Og da går måloppnåelse ned. Og det ser ikke bra ut for mellomledere, politisjefer, direktoratet, politikere, riksadvokater og andre tellekantfanitikere oppover i systemet.
Dette er ikke et problem som politiet eier alene, men et problem som politikerne må ta tak i sammen med forvaltningen. Dette er det vi som samfunn har skapt.
Alle partier støtter målstyring
Høyresiden i norsk politikk har en ideologisk mistro til offentlig forvaltning. For å sette ting på spissen, kan det virke som de mener at hvis det mangler konkurranse og insentiv, vil den offentlige tjenestemannen og kvinnen mer eller mindre henfalle til dagdriveri og meningsløs papirproduksjon. For høyresiden klinger det bra at det skapes markedssituasjonen innenfor det offentlige og at det skal leveres til tydelige mål. At denne måten å organisere forvaltningen på er kunstig og ofte kontraproduktiv, blir gjerne overskygget av en klippefast tro på markedskreftene.
Men skylden for denne ukulturen kan ikke legges på høyresiden alene. Også Arbeiderpartiet har her syndet. Inspirert av Tony Blair og New Labour, ble det under Stoltenberg meislet ut en utvidet høyrefløy i Arbeiderpartiet. En utvidelse mot høyre som i større grad tar inn over seg at marked og handel er en viktig del av verdiskapningen.
Men heller ikke Arbeiderpartiet kan bære dette ansvaret sammen med høyresiden. Skal politikere fatte gode vedtak, må vi også ha god informasjon tilgjengelig for å kunne mene det ene eller det andre. Derfor ber vi gjerne om tall og statistikk som kan gi oss et grunnlag for å bedre forstå situasjonen. vi politikere er altså med på å opprettholde tellekanter, uansett politisk leir.
Målstyring over alt
Saken fra politiet er ikke enestående. heller ikke ved kvinneklinikken eller ved helseforetakene. Slik målstyring finner du over alt. Skolen måler resultater gjennom nasjonale prøver. vaskepersonell blir målt på hvor mange kvadratmeter som blir rengjort på tid.Alt blir redusert til tellbare mål. Og da kommer saker og tiltak som ikke like lett kan telles langt ned på prioriteringslisten.
Systemet er rigget og primet
Denne saken er ikke enestående, og slike saker vil trolig ri offentlig forvaltning så lenge man ikke adresserer problemet. For mellomledere og enhetsleder oppleves nok kritikken fra nivåene over som blodig urettferdig. De har jo bare gjort jobben sin. For New Public Management handler også om at man slenger prioriteringer nedover i organisasjoben, uten at man legger føringer for hvor mye resurser som skal brukes til den spesifikke prioriteringen. Heller ikke føringer på hvilke prioriteringer som skal vektes mest. Tanken er at den konkrete ressursbruken skal avgjøres lokalt på den spesifikke enheten.
Det spyr ut ledere fra lederskoler og kurs som alle primer ledere innen New public management. kritisk sans og kritisk tenkning er tillatt så lenge det ikke går utover måloppnåelse og lojalitet til leddene over. Og det er dette de kan, og praktiserer.
Derfor er kritikken fra leddene over uforståelig for lederne i Bergen politikammer. Mellomledere og avdelingsledere gjør akkurat det de skal og er lært opp til at de skal gjøre: vise til høy måloppnåelse.
Det vil ta tid å endre praksiss. Alle må endre adferd for å få offentlig forvaltning til å fungere slik den skal. For til syvende og sist handler det om å vise tillit til at de som gar erfaring, kompetanse og utdanning faktisk klarer å utføre oppgaven han eller hun er satt til å forvalte.
Mannegruppa Ottar og hvorfor menn hater den
Joda. Det måtte skje. Noen lavpannede idioter åpnet opp det hemmelige rommet de fleste av oss menn er innom av og til.
Når vi går inn i dette rommet kan vi ta frem neandertalerne i oss. Her er alt tillat. Spøker som er så grove at de ikke tåler dagens lys. Vi er upolert, usiviliserte, ufine og langt over grensa av det anstendige. Og vi ler høyt og med åpen munn. Dette er det rommet hvor vi får ventilere guff og edder og galle. Primalterapi for den moderne mannen.
Vi snakker ikke sammen om følelser, vi menn. Eller om ting vi opplever som vanskelig. I stede prater vi drit. Tøffer oss. Bruser med fjærene. Vi viser fingeren til verden, og får utløp for frustrasjon.
Vi gjør dette i skjul. På guttetur. I garderoben etter trening. På spillkveld. Gjerne med promille eller pumpet opp på adrenalin. Alltid sammen med andre menn vi vet vi kan stole på. Som ikke sladrer. Det er et trygt rom for oss menn. Det er selve kontrakten.
Så måtte noen opprette en gruppe der dritten vi ventilere for egenterapi blir gjort tilgjengelig for offentlig beskuelse. Og som alltid er det den største idioten som blir lagt merke til. Han som alltid må gå lenger enn oss andre, som alltid er mest vulgær og går over grensen. Han som vi andre kanskje rister litt på hodet av, eller som sier ting som får oss andre til å utveksle megetsigende blikk. Han vi ler av, og ikke med.
Men det er ikke alltid så enkelt heller. For det er gjerne den som har det verst som er den drøyeste. Problemer på jobben, med kona, eller andre livskriser blir manifestert som oppkast og faenskap som velter ut av kjeften. Den trauste, rolige og sindige mannen blir for en stakket stund forvandlet til en lavpannnet gorilla. Og disse verdifulle minuttene gir mannen nok krefter til å håndtere det som enn måtte tynge ham.
Men denne gangen blir dette gjort offentlig. Og som alltid når ting blir satt inn i feil kontekst blir det dritt. Og det er ikke å skyve under stol at noen har gått for langt denne gangen også. Bare at nå er det ikke gutta som overbærende holder ut med overtrampene som er tilskuere, men de som vi ikke vil invitere inn i trehytta vår: Kvinnen.
Og da kvinner vi på ingen måte vil at skal vite om våre ulisensierte egnterapi: Den politisk korrekte kvinnen. Den feministiske kvinnen. Kona, samboeren, søsteren, datteren og mammaen vår. Og den aller verste kvinnen: Menn som tenker som kvinner. Alle disse som vi vet vil misforstå primalterapien, og ta det som nedrig, perverst og ekkelt. Mennesker vi vet ikke vil være kloke eller rause nok til å se det som det er.
Så har vi Sophie Elise og andre rosabloggere som raser mot Mannegruppen Ottar og truer med søksmål. Hva hadde dere forventet når dere spiller på sex, og bevisst posisjonerer merkevaren deres som sexobjekt? At dere ikke ville bli utsatt for seksuell interesse fra bunnslammet av mannerasen? At disse desperate internettrunkerene som går på byen for å slåss mot andre menn i seksuell frustrasjon ikke skal ha en noe upassende interesse for deg og din hel- og halvnakne kropp? De begjærer deg , men vet at de ikke kan få deg. Da blir uttrykket noe merkelig.Tilgi dem, O rosablogger, for de vet ikke hvilket hode de tenker med.
Og så var det disse famøse bildene. Disse bildene tatt i elskovsakten av ekstypen din. Hva tenkte du på da han dro frem mobilen og knipset i vei? «Whoptido»? Du burde vite at typene du tiltrekkes av, og som blir tiltrukket av deg, er posører av verste sort. Gutter som er mer opptatt av vaskebrettet og kostholdet sitt enn av deg. De bryr seg ikke om anstendighet fordi det ikke er et hypet klesmerke de kan ha på seg på kjendisfester, injisere det i musklene for å gjøre dem større, eller sniffe det fra skjermen på en iPhone av nyeste modell. Du kan nesten ta det som en selvfølge at disse bildene havner på nettet, rett og slett fordi eksen din er en drittsekker som vet at bildene vil gi ham en sinnssyk kred hos de andre drittsekkene.
Misforstå meg rett. Ingen fortjener å få bilde av seg selv med en manns fremmedlegeme i munnen lagt ut på nett. Men litt nettvett er å forvente når man er en blogger og soper inn millioner på å forlede svake sjeler med skjult reklame for kosmetikk og plastiske operasjoner. Du av alle burde vite bedre. Du av alle burde gå foran som et godt eksempel. Ikke la andre ta bilder som du ikke kan stå inne for. Spesielt ikke avkledd og med, ja, du vet…
Samtidig får dette marginale internettfenomenet en enorm oppmerksomhet. Ledet an av rosabloggere og andre lettkrenkede kvinnemennesker. Og vi gjennomsnittlige menn nikker så hardt og ivrig at hodet vårt nesten ramler av. For nå er gode råd dyre. Vi er enig med våre kvinner i at Mannegruppa Ottar er så alt for ille, men ikke av samme grunn. Like vel jatter vi velvillig med. Det er i vår interesse. Men i vårt stille sinn ønsker vi Mannegruppa Ottar tilbake inn i glemselen der den hører hjemme. Hadde vi kunnet, hadde vi gitt disse fehodene en omgang med et vått håndkle og sendt dem ut i minusgrader med buksevann. Slik er straffen for å ha brutt kontrakten.
Tilbake til mørket og forglemmelsen med deg, Mannegruppa Ottar.Bli tilintetgjort og slettet fra media, facebook og folks bevissthet. For av dine asker kan vi andre menn reise oss og få tilbake rommet vårt der menn kan være menn. Der vi trygt kan prate uforpliktende dritt og ikke bry oss om sosiale normer. Vi trenger deg som en trygg havn hvor vi kan slippe våre frustrasjoner, sorger og sinne uten å bli fordømt.
Og forresten: Er det ikke litt vel femi å lage en facebookgruppe?
Syklisten
Mellom Åsane og Bergen sentrum finnes det kun en eneste sykkeltrasé. Denne traseen binder Åsane sine nesten 40.000 innbyggere til resten av Bergen.
Motorveien mellom Åsane og Bergen sentrum er nei-nei å sykle på. Det er ulovlig å sykle på motorveien, for ikke å si livsfarlig. Hvis du er av den spreke sorten kan du sykle opp svingene og ned Munkebotn. Men da bør du være godt trent og takle en rask stigning på 200 meter.
Derfor blir den beste veien å sykle rundt Eidsvågneset. Det samme neset som jeg bor på.
Veien om Eidsvågneset var tidligere, før motorveien, hovedinnfartsåren nordfra. Noen steder er det plass til to biler. Andre steder knapt en. Og nesten hele veien er det et vertikalt stup ned i hav eller hage på den ene siden, og fjellvegg på den andre. Veien er bygget langs med neset, så den slynger seg som en slange utover vågen. Derfor vet man aldri helt hva som venter bak neste skarpe sving. Så her skal alle syklistene som skal til og fra sentrum passere.
Og så jeg. I en stor, svart, elektrisk varebil. Men frykt ikke. Som sjåfør er jeg hensynsfull og forsiktig. Jeg har alltid hatt stor sympati med syklistene som er forvist til denne geitestien av en vei i Norges nest største by. De klemmes opp mot fjellvegger, vakler på asfaltkanter med vertikalt og dødlig fall på den andre siden. Jeg holder alltid god avstand og kjører gjerne flere kilometer i 20-30 km/t for å gi disse stakkar forviste syklistene muligheten til å komme fra det i livet.
Sa jeg stakkars? Jeg mener suicidale. De ter seg som fulle folk som har kommet over et parti sykler med karbonramme, racingdekk, sykkelsko, grønn sykkeltrøye, sykkelhjelm, sykkelhansker, sykkelflaske, sykkebukse og sykkelbrille. Verdier av flerfoldige titalls tusen virrer formålsløst rundt i veibanen, søkende etter en buss eller bil å snisse.
Selvfølgelig har de for høy fart der bilene kan komme forbi, slik at forbikjøring blir umulig. Og de sykler for sakte der det ikke er mulig å komme forbi uten å kveste den desorienterte tohjulede trafikanten. Og så vet man heller aldri hvor i veibanen dene Tour De France imitatoren vil vingle neste gang.
Var det suicidal jeg sa? Jeg mente arrogant. Disse menneskene driter ikke bare i sin egen sikkerhet. Men gir blanke faen i andre trafikanter. For dette syklende herrefolket er trafikkregler og hensyn til andre å anse som et mildt forslag. De sykler gjerne to i bredden, uten å gi mine til å slippe forbi bilistene som tålmodig danner en hale etter dem. De suser over fotgjengerfelt uten så mye som en antydning til å stige av, og i en slik fart at det er umulig å se dem i tide. Dette resulteter i at man må stå på bremsen, og bagasje, bikkje og unger treffer frontruten med et knas.
De driter i sykkelfelt, veksler mellom fortau, gangfelt, sykkelfelt og kjørefelt etter lunefulle innfall og lyster. De er aggressive og plinger og hoier på gående gamle damer og barn. Langfingen er kanskje den hilsen du får mest ganger fra en syklist. De fremviser en slik ringeakt for grunnleggende trafikale regler og folkeskikk at man skulle tro at noen hadde løslatt alle fangene på lukket avdeling og gitt dem sykler.
Ett eksempel her forleden dag: En av disse herremennene med karbonramme, grått krøllete hår dingler arrogant fra under hjelmen – Han lå i et lite stykke sykkelfelt utenfor Prixbutikken i Helleveien. Litt lettet pustet jeg ut: Her var det trygt. Og da, uten forvarsel, og mens jeg var oppe på siden av ham, svinger han ut i veibanen. For mitt indre øye så jeg et krøllete hode forsvinne under bilen min, og mens jeg trykket inn bremsen kunne jeg høre karbon, aluminium og teknisk tøy bli blandet med kvernet kjøtt og oppmalt bein, mens tarmene slynget seg rundt hjulene. All slags terror åpenbarte seg i mitt indre i angst og beven.
Men heldigvis fikk jeg vrengt bilen til venstre i siste sekund slik at krøllemannen fikk sitt lebensraum. Jeg høgg foten i bremsen og med forferdelse så jeg at syklisten med en arrogant og likegyldig håndbevegelse signaliserte at han skulle legge seg ut til venstre. Sånn ca. en god fem-ti meter etter at han hadde gjort manøveren han signsliserte om. Så syklet han ved siden av det tomme sykkelfeltet noen kilometer til. Hjertet mitt hamret og øynene var oppsperret. Dette var bare første av flere syklistepisoder denne dagen.
Jeg er en sosialdemokrat. Jeg tror på enhetsskolen, et fargerikt fellesskap, solidaritet, likhet for alle og frihet med ansvar. Men når det gjelder syklister har jeg begynt å tro at segregering er den eneste løsningen fremfor fredelig sameksistens.
Vi må bygge egne sykkelstier som er skjermet fra resten av veinettet, da helst med overbygg. Vi må innføre bøter og strenge fengselstraffer for syklister som beveger seg ute blant andre trafikanter. Vi må gjøre alt vi kan for at disse syklende psykopaten ikke beveger seg fritt sammen med oss gående og kjørende.
Derfor siet jeg JA til sykkelstier, veier og egne sykkelfelt.
Fimreite.org 