Bla, bla, bla Brexit

Britene vil ut av EU. Og hva så?

Det er nå mye synsing om Brexit. Alle slags synsere og eksperter får snakke seg varm om tenkte scenarier og fantaserte konsekvenser.

Også jeg kaster meg på denne brokne forsamlingen av taletrengte synsere. Min spådom er at konsekvensen av Brexit knapt vil merkes.

Og hvorfor mener jeg det? For det første står de britiske øyene allerede godt plassert utenfor EU med særavtaler, unntak og systematisk ignoreringer av EU-direktiv. Britene gjør som de alltid har gjort: De driter i EU.

Britene er like vel interessert i markedet i EU, så de vil trolig forhandle frem en avtale lik den de har i dag. Rett og slett en EØS-avtale lik den Norge har med EU.

Når det gjelder innvandring vil en Brexit trolig ikke lede til store endringer, fordi både næringslivet og samfunnet trenger billig østeuropeisk arbeidskraft. Politisk sett er tilgangen på billige håndverkere og andre manuelle yrker helt avgjørende for britisk vekst. Når det gjelder flyktninger vil England være like lukket som ellers.

Jeg spår at en del bedrifter vil flytte deler produksjonen sin bort fra de britiske øyene og inn i EU for å være sikker på å levere til begge markeder. Men dette vil trolig bli kompensert for ved at noe produksjon vil bli opprettet i det Britiske markedet som nå ligger i andre EU-land. Britene har aldri vært med i EUs monetære union, Euroen, så her blir det business as usual.

Jeg tviler på at noen andre medlemsland ønsker seg ut av EU, rett og slett fordi de er for avhengig av EU eller er for tett integrert med resten av Europa. Hellas vil ikke klare seg uten hjelp fra EU, så Hellas blir. Spania og Italia er så tett integrert i EU at å melde seg ut kan sammenlignes med å rive ut vitale organer fra sin egen kropp, for å være litt vulgær i sammenlignigen.

Britene vil gjøre som de alltid gjør om de er med i EU eller står utenfor. Brexit vil ikke lede til store økonomiske konsekvenser, politiske endringer, eller samfunnsmessige omveltninger. Derfor spiller det liten rolle om de er med eller ikke.

Men én ting vil trolig bli merket på sikt. Tysklands makt i EU vil med en Brexit bli betydelig sterkere. Og hvor Tyskland tar EU, blirspennende å se.

Er ist wieder da

Adolf Hitler våkner opp 70 år etter sin død på samme sted hans levninger ble anbragt og kremert. Stinkende av bensin stavrer han inn i et Tyskland og et Europa som man skulle tro for lengst hadde forkastet og brent det han stod for.

Adolf Hitler våkner opp 70 år etter sin død på samme sted hans levninger ble anbragt og kremert. Stinkende av bensin stavrer han inn i et Tyskland og et Europa som man skulle tro for lengst hadde forkastet og brent det han stod for.

Jeg refererer til filmen «Er ist wieder da» basert på boken med samme tittel. Filmen balanserer mellom fiksjon og virkelighet. Hitler, personifisert av skuespilleren Oliver Masucci, blir filmet i situasjoner og steder hvor tilskuerne blir statister i filmen. Det er forvirrende. Hva er resisjert skuespill og hva er virkelighet?

Det er en tankevekkende film, kanskje mer enn boken, på grunn av virkemidlene. Hitler forsøker atter en gang å ta makten i Tyskland, og begir seg ut på en slags valgkampreise.

I flere scener samtaler Hitler med vanlige tyskere, og her kommer det tilsyne holdninger og synspunkter som er helt på linje med Hitlers synspunkter for over 70 år siden. Fremmedfrykt, politikerforakt, frykt for kulturelt og samfunnsmessig forfall, og ønsker om en tydelig leder kommer til overflaten. Forsvarstaler som «jeg er ingen rasist, men…» etterfølges av et ønske om å sende innvandrere hjem.

Det er skremmende at Hitlers holdninger fortsatt lever i det tyske folkedypet. Men det som kanskje er enda mer skremmende er at argumentene som legge frem er blåkopi av debatten her i Norge. Det er bare å ta en kikk i kommentarfeltene under saker som omhandler flyktninger. Hitlers tankegods spres med lysets hastighet over fiber og Facebook. Men de som ytrer denne argumentasjonen er uvitende at de har tatt Hitlers ord i sin munn.

Rundt om i Vesten ser vi det samme: Populistisk høyre har medvind. I vårt naboland har vi Svergiedemokraterna, i Danmark Dansk folkeparti, i Frankrike Font National, i Polen Lov og ettferdighet og i norge FrP, for å nevne noen.

Det er verdt å merke seg at Hitler også var en populistisk politiker som ble båret til makten på demokratiets vinger. Også han lovte å redde kulturen fra de fremmede, skape nye jobber, fjerne den politiske eliten som lar de fremmede ture på slik de vil. Hitler lovte enkle løsninger på kompliserte problemer. Og vant.

Vi har glemt. Vi har glemt at historien gjentar seg. Den karikere fremstillingen av Adolf Hitler som en djevel med bart har ført til at vi ikke ser at hans tankegods lever blant oss.

For du som mener det samme som ham er jo ikke en jødehatende djevel med bart. Du er bare en bekymret samfunsborger som er kritisk til innvandrere, mener at Islam er en trussel mot Vesten, og ønsker å bevare den norske og europeiske kulturen slik du innbiller deg at den skal være. Og du sender høyrepopulistiske partier rett inn i regjeringskontoret.

Til deg har jeg fire, velvagte ord på tysk: Er ist wieder da.

Europas gjerder

Det har i det siste dukket opp gjerder på grensene mot og innad i Europa. Men gjerder behøver ikke være til det gode eller onde

Det har i det siste dukket opp gjerder på grensene mot og innad i Europa. Men gjerder behøver ikke være til det gode eller onde.

Bruk av gjerder er trolig eldre enn sivilisasjonen. Det er ikke utenkelig at gjerder ble brukt i jeger-sankesamfunnene for å drive klappjakt. Det er funnet steingjerder fra tidlig steinalder som man mener ble brukt til dette formålet.

Gjerder har blitt brukt for å markere hvor eiendommer begynner og slutter, eller for å markere grensen mellom dyrket mark og utmark.

Gjerder kan være enkle konstruksjoner av tre eller stein, eller tujaer plantet tett i tett for en mykere versjon av hagegjerdet.

Gjerder kan være av smijern for å ramme inn parker, eller av netting for å gjerde inn lekeplasser.

Gjerder kan være høye og av stål for å holde fanger inne, og uvedkommende ute.

Gjerder kan være av betong for å dele byer i to, eller land og folk fra hverandre.

Gjerder er symboler. Men har ulik betydning ut fra hva som er intensjonen med gjerdet, eller hvilken side av gjerdet du står på.

Et gjerde kan bety trygghet for den som står på den ene siden, og det samme gjerde kan bety frihetsberøvelse for den som står på den andre siden.

Sagt på en annen måte: Et gjerde er i seg selv nøytralt. Men det som bestemmer om det er et gode eller en byrde er hvilken side av gjerdet du står på.

Human falitt
Gjerdene som nå dukker opp langs Europas grenser har også ulik betydning. For de som er innenfor gjerdet er disse et symbol på trygghet fra ukjente og vern mot forandring. Men gjerdene er også en falitterklæring. Gjerdene står for tap av kontroll, frykt for endringer og tap av idealer. Gjerdene er grelle symboler på egoisme, men også håp om å beskytte kulturelle verdier og samfunn som har høy grad av fungering.

For de som står utenfor er dette en hindring på veien til å oppnå økonomisk sikkerhet, trygghet, og frihet fra krig og undertrykkelse. Samtidig symboliserer gjerdene at de er uønsket på den andre siden. Og gir et frempek på hva som kan komme av hat og trakassering. Disse betyr også at flyktningene må velge en annen vei. En vei som er mer farefull enn den hvor gjerdet står. Gjerdet vil da stå for mer venting og tap av penger til menneskesmuglere. I verste fall betyr gjerdet tap av liv på en farefull ferd.

Positive gjerder?
Europas gjerder kan like vel bety noe positivt på begge sider. Det kan hjelpe mottakerlandene å få kontroll på flyktningestrømmen og kunne iverksette riktige tiltak for de som kommer til gjerdet. Eksepelvis rask behandling av søknader og losing av flyktningene videre til mottakerland. Dette fordrer enighet innad i EU og Europa. Men viljen til en klok forvaltning mangler. I stede sitter hvert land på hver sin tue og sabotere for hverandre.

For de utenfor kan gjerdene bety en trygg ferd frem til et trygt liv i et land som ønsker deg velkommen.

Gjerdene har kommet for å bli. Og det vil trolig bli flere av dem. Flyktningene vil ikke forsvinne, heller ikke ønsket deres om å nå Europa. Derfor er det viktig at gjerdene blir brukt til det gode for alle parter.

Et overnasjonalt flyktningeinstitutt
Et system må på plass. Et system som fordeler flyktningene på de ulike landene. Grensekontrollene må blir samkjørt og flyttet til Schengensammarbeidets yttergrense. Behandlingen av søknader må bli gjort i det samme flyktningene setter sin fot på Europeisk jord. Fordelingen av flyktningene må foregår på en ansvarlig måte slik at vertslandet klarer å håndtere utfordringene som måtte oppstå.

Det er på tide å etablere et overnasjonalt flyktninginstitutt som kan gjøre alt dette. Gjerdene kan hjelpe oss å regulere flyktningstrømmen. Samtidig kan gjerene gjøre det levelig for de som kommer inn, og de som allerede er bak gjerdet.

Europa klarer det når det gjelder handel og penger gjennom EU og EØS. Å få til et fornuftig system for flyktninger burde være en smal sak. I det minste i teorien.

Uverdighetstyranniet

Jeg er ikke uenig i asylforliket som et samlet storting står bak. Men jeg er dypt og inderlig uenig i måten det blir gjennomført på.

Jeg er ikke uenig i asylforliket som et samlet storting står bak. Men jeg er dypt og inderlig uenig i måten det blir gjennomført på.

For tiden skammer jeg meg over å være Norsk. En følelse jeg sjelden føler. For som nordmenn flest strutter jeg av stolthet over mitt hjemland. Jeg må innrømme at jeg blir fryktelig stolt over oss selv når lille Norge forhandler fred og forsoning mellom stridende parter, som mellom palestinere og israelitter, eller fred på Sri Lanka. Jeg er stolt over at vi har lite korrupsjon, og at avstanden mellom “makta” og folket er kort. Spesielt stolt er jeg over vår respekt for menneskerettigheter og hvordan vi behandler våre svakeste. Jeg anser mitt lille land som et fyrtårn av medmenneskelighet.

Men dette fyrtårnet bleknet da de blå-grå inntok regjeringskontorene. En uforsonlig linje ble introdusert. Vi ser nå sinte statsråder som viser en åpen forakt for det som gjør oss til nordmenn. De sparker nedover mot de som er svakere enn dem selv. Heiet frem og bejublet av syteklassen. De kaller vår mest verdifulle og særnorske verdi for godhetstyranniet. Men det er ikke de gode som er tyranner.

Jeg kan forstår hvorfor noen ivrer etter å få flyktningene ut. Jeg kan forstår at flyktningstrømmen belaster systemet mer enn det det kanskje er rom for. Jeg forstår at antallet som kommer over grensen er skremmende på flere måter. Og jeg forstår også at mange av de som kommer ikke har rett på asyl. Men det må i anstendighetens navn være mulig å la dem beholde verdigheten. Ikke frata dem sin menneskelighet. Vis dem den respekt alle mennesker fortjener og har krav på.

Det er uverdig at de som søker trygghet holdes innesperret i asylmottakene mot deres vilje. Det er uverdig at i samme øyeblikk som de får avslag på opphold, nærmest bli dratt ut av mottaket og inn i bussen som tar dem strake veien til grensen. Og det er uverdig at de eskorteres til grensen av politi på en måte vi ikke en gang unner våre verste kriminelle.

La dem i det minste få hodet over vannet før de står hutrende på Murmansk uten penger, uten en plan og med en annerledes fremtid enn de hadde håpet på for bare noen timer tilbake. Gi dem en mulighet til å kunne ta innover seg konsekvensene, og la dem få forlate riket med hevet hode.

Jeg skammer meg, og det er fordi vi som nasjon er blitt tyranner. Ikke godhetstyranner, som statsråd Listhaug påstår. Vi er heller ikke den typen tyranner som er klekket ut som en strategi for å forføre syteklassen, eller som et effektivt retorisk grep i politisk øyemed.

Vi er blitt ekte tyranner. Vi tyranniserer medmennesker med frihetsberøvelse og unødvendig krenkelser. Vi er uverdighetstyraner.

Oppkast fra syteklassen

Den 11. januar fikk jeg på trykk en tekst som kritiserer Listhaugs retorikk, og hvordan hun spiller på frykt i BT. Deretter ble denne også publisert i Nettavisen. Reaksjonene uteble ikke.

Det er sjeldent jeg ler så mye som da jeg leste kommentarfeltene i BT og i Nettavisen. Grunnen til at jeg lo var at de som svarte ufrivillig bekreftet sitt medlemskap i syteklassen. De bekreftet faktisk påstanden mine bedre enn jeg hadde håpet på. Og ingen svarte på kritikken min mot Listhaugs retorikk.

Men etter hvert bleknet smilet mitt. Assosiasjonene blir mørke og faretruende: Brenning av flagg, storming av ambasader og attentatet mot Charlie Hebdo. Det er mye hat rettet mot det jeg skriver. Og mot meg.

Det er noe med krenkede mennesker som gjør meg redd. De føler sterkt og hater det som truer deres verdensbilde. Det er ikke noe rasjonelt i det. De tar det jeg skriver dypt personlig, uten at det er det. De ilegger meg meninger og verdier jeg ikke har.

For når man krenker andres tro, og fornærmer andres Messias – eller profeter for den del – så kommer sinnet og treffer deg med full styrke. Det gjør mennesker i stand til onde handlinger.

Jeg hadde forventet en del troll. Men det skremmer meg at det finnes så mange der ute. Styrken i hatetet er voldsomt og intenst. Og de mener de har rett til å trakassere og krenke fordi de selv – med urette – føler seg krenket.

De sender sinte brev, sender truende meldinger på facebook, på SMS. De tartil og med kontak med meg på mitt arbeidsdted. De er totalt uten grenser og uten respekt for det offentlige ordskifte. En liten porsjon folkeskikk hadde trolig ikke skadet.

De anklager meg også for mye. De gir meg meninger, holdninger og synspunkter jeg ikke har. Og til tross for et enormt engasjement rundt teksten min: Ingen gir tilsvar på min kritikk av Listhaugs retorikk.

Det begynte med latter, og endret seg til vantro frykt. Det jeg sitter igjen med er en dyp skuffelse over at jeg hadde mer rett enn jeg trodde.

Jeg krenket Messias Listhaug. Og se: Følelsenes evangelium åpenbarer seg i kommentarfeltene i all sin prakt.

Les kommentarfeltet under teksten som er publisert i Bt: trykk her
Les kommentarfeltet under teksten som er publiser i Nettavisen: Trykk her

Da far døde

Min far døde her i november etter lang tids sykdom. Jeg var heldig og fikk besøke ham bare dager før han døde.

Min far døde her i november etter lang tids sykdom. Jeg var heldig og fikk besøke ham bare dager før han døde.

Da vi satt oppi dette, jeg og de andre pårørende, kjente jeg på en sorg jeg ikke hadde kjent før. En sorg som føltes naturlig.

For fars død var ventet. Faktisk fikk vi beholde ham nesten ett år mer enn vi skulle. Så det var også en takknemelighet i sorgen. For det kunne vært så mye tidligere og så mye verre.

De andre gangene nære har dødd, har det vært uventet. Da min mormor døde, kom det som lyn fra klar himmel. Hun var gårdbruker og døde praktisk talt i fjøset mens hun tok morgenstellet. Døden hennes var uventet og brå.

Jeg kan minnes sorgen da jeg fikk vite det. Suget i magen som ville trekke meg ned i jorden. Den desperate sorgen av å vite at jeg ikke fikk se mormor igjen. Sorgen var uendelig vond. Som du sikkert forstår var jeg glad i mormor. Hun som aldri mistet troen på meg.

Med min far var det annerledes. En lang prosess med kun en utvei. Han hadde kreft på bukspyttkjertelen.

Da vi like før julen 2014 fikk vite at far var syk, var prognosene to måneder. Det var et hardt slag. Jeg visste jeg måtte komme meg av gårde og si farvel. Men fikk ikke tid før i januar eller februar på grunn av nyfødt barn. Livet er rart sånn. Et liv ble tent, et annet var i ferd med å slukkes. Jeg trodde jeg ikke ville rekke ham.

Jeg fikk pakket kone og unger og satt oss på flyet. Far fikk hilse på sitt nyeste barnebarn, vi fikk tatt farvel. Jeg tror vel ingen av oss tenkte at vi kom til å treffes en gang til, selv om vi avtalte ny visitt på tidlig vår.

Men det gjorde vi. Og når sommeren kom var han frisk nok til å komme på besøk til Bergen. Men det kostet ham.

En gang i sommer eller tidlig høst spredte kreften seg.

Gjennom hele prosessen var far ut og inn av sykehuset med ulike komplikasjoner og behandlinger. Og for hver gang han ble innlagt, økte sannsynligheten for at han ikke kom ut igjen i live.

Så i november kom telefonen. Sykehuset var helt tydelig på at pårørende burde komme straks. Dagen etter satt min søster og jeg på flyet østover. Min far lå for døden.

Hver gang min far og jeg traff hverandre var det som om det var den siste. Jeg husker samtalene vi hadde som fine og nære. Hver gang vi skilte lag lå det en dyp uro og en inderlighet da vi med ord sa på gjensyn. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi indirekte tok farvel med hverandre.

At far døde var ventet. At han levde så lenge med sykdommen som han gjorde var uventet. Men når jeg sørger nå er det ikke en vond sorg. Det er en sorg som føles riktig. Det er ikke den desperate fortvilende sorgen jeg kjenner på. Det er en sorg som er fylt opp med tristhet og savn, uten at den river i hjertet og i sjelen.

Vi fikk tatt et siste farvel. Denne gangen var det uten forbehold. Uten håp om flere gjensyn. Denne gangen var det endelig.

Etter det site besøket gikk jeg hjemme og surret. Jeg ventet på dødsbudskapet. Tankene var fragmenterte. Jeg var ute av stand til å gjøre noe som helst fornuftig eller ufornuftig.

To dager etter at jeg kom hjem fra mitt siste besøk ringte min søster. Far var død.

Jeg satt helt stille. Kanskje ett minutt. Kanskje ti. Kanskje femten. Jeg vet ikke. Så reiste jeg meg opp. Gikk ned i kjelleren, og fortsatte å male der jeg sluttet dagen jeg fikk vite at far lå for døden.

Godhetens tyranni og de små menneskene som hater den

Flyktninger strømmer over grensen til riket. Vi har både råd og resurser til å hjelpe. Men velviljen i folket er i ferd med å snu. Det er nå det er viktig å bruke både hodet og hjertet.

Flyktninger strømmer over grensen til riket. Vi har både råd og resurser til å hjelpe. Men velviljen i folket er i ferd med å snu. Det er nå det er viktig å bruke både hodet og hjertet.

Det var til stor jubel Jonas Gahr Støre på landsmøtet i Arbeiderpartiet annonserte at vi skulle ta imot 10.000 flyktninger fra Syria. Han fikk stående ovasjon fra både landsmøte og et sambrekende kommentatorkorps.

Hendelsen var toneangivende for hele det politiske Norge. Andre politiske partier fulgte.

Men folkeengasjomenter manglet. Dette til tross for sterke bilder av store mengder mennesker i små farkoster over middelhavet. Det kom klare advarsler fra flyktningorganisasjoner og myndigheter rundt middelhavet om at en krise var i utvikling. Men det var lite empati å spore i Norge. Vi led jo tross alt selv av fallende oljepriser.

Dette endret seg da bilder av en død toåring gikk sin seiersgang i verdens media. En liten gutt på flukt druknet i middelhavet, skylt i land på en gresk ferieøy. Dette traff. Det er fortsatt umulig å forholde seg til disse bildene uten å bli truffet av en hjelpesløs tristhet.

Etter dette åpnet vi alle våre hjertedører. Vi skulle hjelpe. Fakkeltog og høylytte støtteerklæringer på facebook er noe vi er gode på. Norge som humanistisk nasjon glitret av godhet og intensjonert handlekraft.

Selv var jeg langt på vei med. Vi må hjelpe der vi kan, med det vi kan. Men selv om hjertet er med, må vi tenke med hodet. Alltid.

For det var her det skortet. Hjertet var med, og emosjonene kokte, men fornuften var borte som dugg for solen. En kombinasjon som historisk sett er en oppskrift på katastrofe. Jeg stusset. Dette luktet ensporethet og massesugesjon. Som den enstøingen jeg er blir jeg skeptisk når slike sosiale mekanismer slår inn for fullt. Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner.

Men jeg protesterte ikke. For det jeg frykter mest er å bli tatt til inntekt for et inhumant syn, rasisme, nettroll eller FrP-sympatier. Det var ikke rom for kritikk i den unisone og fundamentale bejaelsen. Og de som ytret kritikk var de sedvanlige hel- og halvrasistene som oppegående mennesker ikke ønsker å bli assosiert med. Jeg holdt kjeft.

Like vel forstod jeg: Når tingene butter imot, og når det viser seg at også blant flyktningene, som blant alle mennesker, finnes det tarvelige og nedrige individer, så ville dette gi kraft til nettrollene og halvrasistene. Og jeg visste at når halvrasistene ble kneblet så ettertrykkelig som de ble i etterkant av bildene av den døde to-åringen, ville de slå tilbake sterkere og voldsomme enn vanlig.

For disse menneskene er offerrollen og rettfølt indignasjon en herlig odør som de kan rulle seg i. Og så lenge det finnes et luktmolekyl igjen av kadaveret, ruller de seg til det ikke er mer igjen enn en sort grop hvor det en gang var fruktbar jord.

Denne gangen er kadaveret vår egen godhet. Og de har begynt rullingen. Javisst. Små mennesker med ekle meninger ruller seg i fallitten av vår hjertegodhet. Angrepet er sjofelt, men like vel noe berettiget. Hadde de bare klart å holde det på et saklig nivå, så burde vi ha lyttet litt.

For når vi med stjerner i blikket roper haleluja i kor, og forventer flyktningehimmelen på jorden, er skuffelsen en selvfølgelig følgesvenn. Og da, desillusjonert og skuffte, er det lett å fatte den motsatte slutningen: At utakk er verdens takk. Og at disse menneskene på flukt enten er lykkejegere eller halvkriminelle. I beste fall.

Når det så viser seg at 10.000 flyktninger var et noe puslete anslag, og at det kommer opptil 1.500 flyktninger i uken, så begynner frykten å våkne. Frykten for de fremmede. Frykten for at denne migrasjonsbølgen skal tappe velferdsstaten slik at det blir litt mindre til oss selv. En frykt som med en stor dose salt kan være reell.

Eller: Reell i den forstand at vi alle er velferdsmottakere som belaster systemet for mye. Vi koster for mye, krever for mye, og yter for lite. Alle som en. Og trolig er de som skriker høyest de som belaster velferdstaten mest. Men det kan være at denne migrasjonsbølgen tipper lasset. Eller blir brukt som syndebukk for å innføre høyst nødvendige, men upopulære, velferdskutt. Det er alltid godt å ha noen å skylde på.

Så nå kommer virkeligheten bankende. Den er like hard og grå som alltid. Glansbildet falmer. Asylsøkere klager på maten, boforhold og toaletter. Var det ikke asyl de skulle søke? Forventer de luksus med slåbrok og badebaseng?

De forfølger småjenter i den lille bygda de har kommet til mottak i. Var det ikke fra forfølgelse og nød de flyktet fra? Kommer de bare for å bedrive kriminalitet og voldta våre døtre?

Det er slik vi tenker, oss mennesker. Vi tar enkeltmenneskers handlinger til inntekt for hele grupper. Og atter en gang har historien vist oss at å tenke slik gir katastrofale følger.

Igjen er det emosjoner som rår, og fornuften som forgår.

Men denne gangen vil jeg ikke sitte stille. Denne gangen må vi tenke oss om. Være klar over risikoen og ta høyde for for den. Samtidig som vi ikke innbiller oss at det er annet en vanlige mennesker som kommer til oss. Vanlige mennesker i nød.

Vi må bruke mer av hodet og mindre av hjertet. Forstå at de ikke vil gå i knefallende og tilbe vår godhet like mye som vi selv gjør. At dette er mennesker som etter beste evne forsøker å få endene til å møtes. Og på måter vi ikke alltid liker eller kan bifalle. Og at innimellom disse er det mennesker som begår handlinger som er avskyelige og tarvelige.

Disse må få en reaksjon slik det står skrevet i Norges lover. Men handlingene de begår må ikke tilskrives deres hudfarge, religion eller etnisitet. Det finnes rævhål i alle fargepaletter og i alle verdens hjørner. Det er bare å se i kommentatorfeltene i norske nettaviser, da vil du kunne se mange av våre egne.

Vi må gi hjelp der vi kan. Men også sette grenser der vi må. For vår egen del. For de nyankomnes del. For fremtidens del.

Ingen er tjent med for mye følerier eller for mye kynisme. Det vi alle er tjent med er ekte medmenneskelighet styrt av fornuften. En klok forvaltning ispedd en stor dose humanisme.

La oss hjelpe. Men la oss gi en bærekraftig hjelp. Og ikke dømme en hel gruppe på bakgrunn av enkeltmenneskers handlinger.

Det er vår plikt å hjelpe. Det er vår plikt å sette grenser.

Å selge peis

Eg sel peisinnsatsen min for ti sølvpengar. Justert for inflasjon vert det 950,- kroner.

http://www.finn.no/65279309

Høyres tap

Et katastrofalt kommunevalg. Tapet av makten i storbyene. Borgerlige bastioner som Bergen tilfaller venstresiden. Hva gikk så forferdelig galt for Høyre i dette valget?

Et katastrofalt kommunevalg. Tapet av makten i storbyene. Borgerlige bastioner som Bergen tilfaller venstresiden. Hva gikk så forferdelig galt for Høyre i dette valget?

Selv om du kan finne mange grunner til dette, er det spesielt én som bør løftes frem. Dette er FrP i regjering. FrP har ikke bare tært bort noe av troverdigheten til Høyre, men rett og slett fortært hele den utstrakte regjeringssamarbeidshånden. For ikke å si hjertet.

FrP i regjering har bydd på store utfordringer for Høyre.

Løse kanoner på dekk
Mens Per Sandberg går amok og skyter i alle retninger, også mot eget parti, sitter Tybring-Gjedde og gnåler om hvordan alt er muslimenes feil. I tillegg kommer Carl I. Hagen på banen under flyktingekatastrofen og klarer å fremstille seg selv og FrP som ufyselige drittsekker. Selv om han har noen gode innvendinger, lander disse så feil at de fleste som hører på får antipatier med mannen og FrP.

I regjeringen sitter Anders Anundsen og underminerer stortingets beslutning i asylbarnsaken. Han har permanent midlertidig bevæpning av politiet, holder tilbake informasjon som vådeskudd og legger skylden på tabber som oppstår på direktoratene under seg. Som en bonus bruker han justisdepartementets resurser og embetsverk til å lage en pinlig dårlig valgfilm for FrP. Hva skal man med fiender når man har slike venner?

Doublethink
FrP sin stortingsgruppe har gått imot sine egne statsråder i flere saker. Og slik har FrP dobbelkommunisert. De er for, men like vel imot. Et politisk grep som gjør dem like stabil som nitroglyserin og like troverdig som en lystløgner. Om en som stemmer FrP ikke blir forvirret av denne dobbeltkommunikasjonen, så har de i det minste fått bekreftet at politikere er noen løgnere og lurendreiere også i det folkelige FrP.

Regjeringssamarbeid bygger på at når partier som FrP tas inn i folden, trenger regjeringen stemmene fra FrP for å få gjennom sin politikk. Slik har FrP underminerer sin egen troverdighet, og Høyres i samme stemmegivning. Folk flest er tross alt ikke komplett idiot.

Fra Høyre til AP
Høyres politikk treffer midt i smørøyet av det man kan kalle borgerlige verdier. Velgerene til Høyre kjennetegnes gjerne som verdikonservative, og gjerne tilknyttet det private næringslivet. Er det noe disse velgerne avskyr er det politikk som kan true den økonomiske stabiliteten. Og noe som truer økonomisk stabilitet er politisk ustabilitet.

Og det er nettopp politisk ustabilitet FrP i regjering klarer å skape et inntrykk av. Det mest nærliggende å stemme for borgerlige blir da Arbeiderpartiet. For de fleste høyrefolk vet at AP er norges største parti i medlemstall. Og at AP har en høyrefløy som grenser tett opp mot venstresiden i Høyre.

Flørtingen med AP er ikke ideell for den verdikonservative næringslivsansatte, men når det ikke finnes andre reelle partier på borgerlig side, så stemmer de arbeiderpartiet. Og de som har levd en stund vet også at AP til tross for sitt store spenn i medlemsmasse både synger og marsjerer lydig til partipiskens sang. Og slik skaper stabilitet og forutsigbarhet. Dessuten var AP, SP og SV rause med tiltak under finanskrisen, mens sittende regjering har mer sans for sterkere kur for å omstille næringslivet. Det er rart hvordan den mest hardnakkede kapitalist ber om statlige almiser når markedet fungere slik det skal og reagerer på høyt tilbud og lav etterspørsel etter olje.

Burde, burde. Skulle, skulle. Men hva så?
Så rent praktisk, for Erna Solberg og Høyre, burde de funnet frem den politisk hagla og avlivet regjeringssammarbeidet med FrP med et grisete pang foran almuen.

Men Erna og Høyre vil ikke dette. For med FrP vil de miste flertallet i stortinget. Og siden det ikke finnes flere partier å samarbeide med på borgerlig side, vil dette rydde banen for at Arbeiderpartiet, med SV, SP og eventuelt KrF går sammen om å danne en regjering.

Så selv om Erna Solberg, og at man innad i Høyre for lengst har sett konsekvensen av å være i regjering med FrP, så er de ikke villig til å gi slipp på makten. Så de godtar Sandbergs klovnerier, Gjeddas fremmedfrykt, Anundsens krumspring og FrPs stortingsgruppe grisete spill.

Og det er vel her det nok en gang er fornuftig å avslutte med min bestefars visdomsord: «Dei står med sjitvatn opp til halse berre for å få seg ein tittel!».

Utadvent men introvert

Å være introvert er krevende selv om man er utadvent. Hvordan er det å være introvert i et samfunn som krever raske svar og kjappe løsninger, når det man ønsker er å tenke og fundere over svarene?

Jeg har tenkt en del i det siste. Jeg har tenkt mye på meg selv. Denne navlebeskuende aktiviteten kommer av en økende opplevelse av å falle utenfor.

Jeg har det man kaller en introvert personlighet. Men jeg er en utadvent person. Disse to er ingen motsetninger, men byr på en del utfordringer.

Jeg er en person som ikke behøver å snakke for å fylle stillheten. Der andre kanskje føler et ansvar for å bryte den pinlige stillheten, kan jeg nyte den og synes at den er fin. Jeg åpner helst munnen for å uttrykke saker som jeg føler er viktig eller interessant å meddele. Og jeg har lite sans for å ødelegge den deilige stillheten med tomme ord og fraser. Selv om jeg selv gjerne bryter stillheten når jeg ser at den andre trenger det.

Lange tanker
Hvis du vil ha raske og lette svar, så bjeffer du opp feil tre – som det heter på engelsk. Spør du meg om noe, går jeg inn i tenkemodus. Jeg veier argumenter opp mot hverandre. Vrir og vrenger problemstillingen. For meg er virkeligheten kompleks og sammensatt, og fortjener en skikkelig analyse. Og etter en slik prosess kommer gjerne et svar som har ulike betingelser og heftelser ved seg. «Påden ene siden, påden andre siden…» Skal man løse noe, så skal det løses skikkelig og med omhu. Jeg har lite sans for raske svar fra hofta og bastante meninger. Det forteller meg at vedkommende ytrer gjerne ikke har tatt seg bryet med å analysere skikkelig. Men ikke alt er egnet for analyse. Av og til er et raskt «ja» eller «nei» nok.

Noen anser meg som kritisk fordi jeg ser på både fordelene og ulempene av en situasjon eller problemstilling. Dette synes jeg i beste fall er unyansert. Mange jeg diskuterer med tenker enten i svart eller hvitt. Om det er rett eller galt. Hvis jeg ytrer et standpunkt i den ene eller andre retningen, tolkes dette av mottaker som om jeg står for det synet argumentet representerer. Dette til tross for at jeg understreker, gang på gang, at jeg ikke har falt ned på noe eller ikke står på den ene, den andre eller den tredje siden – om det så gjelder innvandring, om virkeligheten er en sosial konstruksjon, den nye traseen til E39, hvilken is som smaker best eller konflikter i midtøsten. Jeg forsøker etter beste evne å belyse saken fra ulike hold. Forstå alles perspektiv, og forutse konsekvensen av en handling eller tanke. Da ender man opp med alle sjatteringer av fargene imellom.

Ensom med andre
I sosiale lag blir samtaler ofte for intetsigende for meg. Det blir en del tomprat. Den leken mestrer jeg hvis jeg vil, men det er anstrengende og energikrevende. Derfor finner jeg meg pauser eller aktiviteter hvor jeg kan trekke meg unna og gå inn i meg selv for å hente ut energi for en runde til med smaltalk.

Ulempen er at hvis jeg ikke får meg noen minutter med «meg» tid, faller jeg inn i meg selv og blir stille og tenksom. Dette er det mange som opplever som frekt eller blir nervøs av. Ikke ta det personlig, kjære du. Jeg synes at smaltalken din er like kjedelig som hos din sidemann, eller hvem som helst sin smaltalk for den del. Inkludert min egen. Men så lenge jeg får meg en pause i ny og ne, kan jeg danse smaltalkdansen hele dagen gjennom.

Jeg trenger i liten grad sosial kontakt. Dette fordi jeg trives i eget selskap. Misforstå meg rett: Jeg setter stor pris på folk rundt meg, og jeg er svært glad i å være med andre mennesker. Men sosial kontakt er ikke et behov som jeg innehar. Ensomheten er derimot et behov som må dekkes for at jeg skal fungere med andre.

Ulempen med dette er at jeg gjerne foretrekker mitt eget selskap foran andres. Det betyr igjen at jeg har vansker med å beholde relasjoner fordi jeg ikke er flink nok å følge opp disse. Og helt ærlig trenger jeg her et spark i ræva fordi jeg lett blir for glad i ensomheten og mine egne tanker. Det kan jo av og til bli litt for mye av det gode.

Om å falle inn i egne tanker
Men én ting glemte jeg å nevne ovenfor. Jeg kan under samtaler falle ut hvis du sier noe spennende eller interessant. Dette kan være et perspektiv som er nytt eller en tanke som må forfølges, vrenges, vris og analyseres. Det skjer uten at jeg selv er det bevisst. Assosiasjoner og perspektiver raser gjennom hodet mitt med en slik kraft at all min energi brukes til dette arbeidet. Følgelig ramler jeg ut av samtalen. Og følgelig oppleves dette rart for min(e) samtalepartner(e). Som regel beklager jeg og har noen standardfraser jeg leverer for å glatte over hvis nødvendig. Det dekker som regel over det verste.

Like vel synes jeg dette er synd. Ikke en synd som i religiøs forstand, men fordi grunnen til at jeg faller ut egentlig er et kompliment til deg. Du har sagt noe som jeg mener verdt å bruke tid til å fundere på. Men slik oppleves det ikke for den som jeg snakker med. Kanskje blir min samtalepartner forvirret, indignert, eller lusker slukøret unna. Vi er alle fanget av sosiale konvensjoner.

Ikke rom for tenksomhet i ADHD-samfunnet
På jobb og i sosiale lag støter jeg på folk som ikke forstår at jeg trenger tid på å fundere. Ofte nektes jeg det handlingsrommet og tiden jeg trenger for å gruble meg ferdig. Eller jeg møter irritasjon og sinne fordi jeg trenger å tenke meg om eller belyse problemstillinger fra ulike hold. Men resignasjon og irritasjon er reaksjoner som oftest dukker opp.

Med alderen føles min introverthet som en byrde, heller en en berikelse slik jeg anså den som i hine hårde dager. Samfunnet krever større grad av overfladiskhet. Det er ikke rom for de lange tankene. Alt skal komme ferdig pakket og klart med sløyfe på. Og det i går.

En signifikant andre
Heldigvis har jeg funnet jeg en som elsker meg for den jeg er. Hun er tålmodig med meg når jeg ramler ut av samtaler, eller hvis jeg plutselig blir fraværende og går uten å tilkjennegi hvorfor. Hun lar meg ha min ensomhet, og tolererer at jeg vandrer uten mål og mening i hagen mens jeg mumler med meg selv til naboenes forlystelse/forskrekkelse.

Å være introvert er krevende, til tross for at man er utadvent. Da er det viktig at man har noen som forstår deg og gir deg spillerom. Og det er på langt nær noen selvfølge i dagens kjatrende kjas og «easy fix» mentalitet.

Elbilen og godene som består

Det ble mye rabalder da det den 20. april ble meldt at det rullet 50 000 elbiler på norske veier. Akkurat tidsnok til at ordningen med elbilgodene blir evaluert i revidert statsbudsjett 19. mai.

Det ble mye rabalder da det den 20. april ble meldt at det rullet 50 000 elbiler på norske veier. Akkurat tidsnok til at ordningen med elbilgodene blir evaluert i revidert statsbudsjett 19. mai.

Det er kun et av godene som kan fjernes. De andre godene bør beholdes som de er.

Skjør og miljøvennlig
Elbil er ikke nødvendigvis kommet for å bli. Det er i stor grad alle godene som gjør denne batteridrevne doningen attraktiv for nordmenn. Hvis godene forsvinner, vil trolig salget av elbil også forsvinne. I det minste bli kraftig redusert. Og med elbilsalget vil også grunnlaget for en miljøvennlig privatbilisme falle bort. Dermed vil et stort marked for elbiler forsvinne, og bilprodusenter vil ikke lenger satse på å utvikle og bygge elbiler. Det er med andre ord viktig at vi fortsatt har disse godene på plass, slik at vi legger grunnlag for fremtidens miljøvennlige privatbilisme.

Spesielt er godene som bortfall av moms, kraftig redusert veiavgift, gratis parkering, ferje og bompassering, svært viktig for å stimulere til kjøp av elbil. Hadde disse ordningene også blitt støttet av økende beskatning av utslipp på forurensende transportmidler, ville vi hatt flere enn bare 50 000 elektriske biler på norske veier.

Gratis bompassering og parkering for elbiler gjør til at de som bor utenfor, men som jobber i byen, blir motivert til å kjøpe elbil. Dette tiltaket kan være sentralt i å bekjempe giftlokket i Bergen, og at byluften i Oslo, Trondheim og andre større byer blir friskemeldt. Men det er fortsatt for få elbiler på veiene til at disse har en merkbar effekt på luftkvaliteten.

Eneste reelle på nullutslipp
Det er i dag kun elbilen som gir nullutslipp innen motorisert privattransport. Hybrider er fortsatt drevet av bensin eller diesel, og gassdrevne biler slipper fortsatt ut CO2. Hydrogenbilen kan enda ikke konkurrere med elbilen. Dessuten er hydrogenbilen også drevet av en elektrisk motor. Vi sitter altså igjen med elbilen som svar på byenes luftutfordringer, i sammarbeid med kollektivtrafikk og bane.

VGs Tom Staavi har ufrivillig blitt elbilmotstandernes talsmann med sin kommentar «Vi kaller det klimapolitikk«. Staavi har noen få gode poenger. Det mest relevante fremføres i misunnelsens navn. Her trekke Staavi frem Tesla, elbilens luksusdoning, som eksempel. Mens han selv må betale moms for å kjøpe seg en elsykkel, slipper rike Teslaeiere unna både moms og avgifter. At elsykkel erstatter den mer miljøvennlige tråsykkelen har trolig gått Staavi hus forbi.

I teksten kommer det frem hvor urettferdig han synes det er at elbilster får så gode ordninger. Er det urettferdig at de som har mye får mer? Ja, det er det. Men spiller det noen rolle at fiffen kjøper seg en miljøvennlig penisforlenger heller enn en forurensende BMW eller Jaguar?

Miljøvennlig i høysetet
Mitt svar på dette er at det er dørgende likegyldig hva folk kjøret i, så lenge det er bra for miljøet. Det er miljøet som skal skånes, ikke janteloven.

Men dessverre faller flere av Staavis argumenter på sin egen urimelighet. For eksempel setter han opp et kontrafaktisk regnestykke. Han argumenterer for at fordi vi i Norge har solgt så og så mange elbiler, har staten tapt så og så mye. Dette er kontrafaktisk fordi vi ikke vet hvor mange elbiler som hadde blitt solgt uten disse godene.

Mange har valgt å kjøpe en elbil som en nummer to-bil. Kanskje disse ikke hadde kjøpt en ekstra bil i hele tatt hvis ikke det hadde vært for godene. Eller at de hadde valgt å kjøpe en brukt småbil, som man heller ikke betaler moms på hvis man kjøper privat.

Men her blir også jeg kontrafaktisk. Like vel illustrerer eksemplene mine at Staavi ikke har tenkt godt nok gjennom kommentaren sin da han satt opp regnestykke. For alt vi vet vil staten og kommunen tjene på denne ordningen fordi elbiler trekker strøm fra strømnettet. For ikke bare betales det moms på hver eneste kilowatt som brukes, men staten og kommunene er store eiere av strømselskaper og strømprodusenter. Og selv om staten taper på disse ordningene, så vil miljøet tjene på elbilen. Og det er det som et hele poenget med ordningen.

Rask utvikling av elbiler
Et annet eksempel Staavi trekker frem i debattprogrammet Dagsnytt 18, er at de som kjøper elbil i dag kan selge elbilene og kreve momstillegget hvis ordningen med momsfritak faller bort. Og dermed nærmest tjene på det. Igjen viser Staavi at han ikke har satt seg godt nok inn i temaet han skriver om. Staavi har ikke tatt med i analysen sin at elbilteknologien går raskt. For å trekke frem et tilsvarende eksepel fra lignende teknologidrevene produkter: Du betaler ikke nypris for en to år gammel PC eller mobil. Faktisk blir PCer og mobiler som er blitt brukt i over ett år som oftest kastet, selv om noen oportunister forsøker å selge disse på Finn.

Det som får dagens elbiler til å bli avleggs om få år er den raske utvikling innenfor batteriteknologi. Ny teknologi presser ned prisen og vekten, og øker samtidig hvor mye strøm batteriene kan lagre. En annen viktig utvikling er at det utvikles elektriske bilmotorer som får får mer ut av hver kilowatttime. Og til slutt utvikles det programvare som får motor og batteri til å jobbe bedre sammen slik at man kommer lenger på hver lading. Så kan man også nevne at det finnes like mange lademåter og ladekontakter som det finnes bilmerker som leverer elbil, og hvor trolig alle vil bli utdattert innen noen få år. Elbilkjøpere tar med andre ord en risiko, og er klar over at de trolig har et større verditap på elbil enn på en tilsvarende bensinbil.

Derfor kompenserer godene for denne risikoen. Dette er noe de fleste elbilkjøpere klar over, og de hadde trolig ikke kjøpt en elbil i utgangspunktet uten at godene var på plass.

Ikke mer kollektivfelt
Men et gode har Staavi rett i at bør fjerne. Det er godet med at elbilen kan bruke kollektivfelt. Dette bør avvikles, først og fremst for at det ødelegger for elbilens omdømme.

Det provoserer tydeligvis mennesket som Staavi å se at folk som tjener mer enn ham selv bøller seg frem i kollektivfeltet i sine store, overprisede, elektriske penisforlengere, mens småborgerne sitter fast i sneglefeltet i sine forrurensende stasjonsvogner. Det er alle elbilbilister til pass å sitte å puste inn eksosen fra slurende diesel- og bensinbiler i rushen som en botsøvelse for statens velsignende goder. Det er viktig å innta riktige perspektiver i saker som omhandler miljøet.

Politiet skriver med en finger

Politiet i Bergen våknet opp en morgen og bestemte seg for å samlokalisere bestilling av pass for byens trehundretusen innbyggere til Fyllingsdalen. Det var en jævlig dårlig idé.

Politiet i Bergen våknet opp en morgen og bestemte seg for å samlokalisere bestilling av pass for byens 300 000 innbyggere til Fyllingsdalen. Det var en svært dårlig idé

Slitne mennesker. Grinete unger. Oppgitte samtaler. Hånlatter og spydige kommentarer dominerer venteværelset på Bergen Vest Politistasjon. De skal alle bestille pass til ferien.

Hit må alle innbyggerne i Norges nest største by reise for å bestille pass. Det er dag tre av ordningen og stemningen får den tykke luften til å dirre.

En mor og en datter forteller at de har ventet én og en halv time. Et gammelt par diskuterer litt, før de reiser seg og går. På vei ut døren gir de kønummeret sitt videre til meg og kona som sitter med vår 4 måneder gamle sønn og venter.

Det går bra med småen. Han er så liten at så lenge han har mat så går det bra. Men det er verre med de eldre barna. De er utålmodige og lei.

En jente leker på de flekkene som er ledig. Innimellom klager hun til moren som for ente gang må si at det er deres tur snart. Moren må til slutt ringe barnehagen og fortelle at lille Siri ikke kommer i barnehagen i dag fordi hun sitter fanget i kø på Bergen Vest politistasjon.

Irritasjonen er å ta og føle på. På infotavlen dukket det opp nummer etter nummer. Hver gang lyden av at nytt nummer summer provoserende, strekker folk hals og sjekker lappen sin før de ser oppgitt opp på tavlen igjen. Skuffelsen blir tydeligere og tydeligere for hver summelyd. De synker sammen med uforrettet sak.

Andre saker enn pass har forrang. Anmeldelser må foretas, avhør må gjennomføres og andre polititing skal utføres. Det er tross alt en politistasjon.

Samtidig som de har drop-in på pass, tar de også imot folk som har bestilt time. På, du gjetter riktig, pass. Når det går opp for den irriterte forsamlingen at dette er tilfelle, går det et vantro sus gjennom venteværelse. En dame reiser seg irritert opp og marsjerer ut uten et ord. Ord blir av og til overflødig selv for den mest snakksalige.

Endelig vises vårt kølappnummer på skjermen, og vi halser av gårde mot skranken med vårt nummer viftende i triumf.

Selve prosessen går raskt. Snap-snapp: «syvhundredeogfemtikronertakk».

På veien ut av politikontoret to timer etter at vi ankom, og godt inn i en undervisningstime som jeg måtte få en kollega til ta for meg, gikk det opp for meg:

Hvis politiet ikke klarer å organisere en så liten sak som et passkontor, hvordan skal de da klare å gjennomføre de blå-grås politireform?

Koseprogramleder, bli ved din lest

Det ble rabbalder da partilederen for Sverigedemokraterna(SD), Jimmie Åkesson, markerte sin politiske tilbakekomst etter lang tids sykemelding på prateprogrammet Skavlan. Programleder Fredrik Skavlan forsøkte på sin side å børste støv av den seriøse journalisten i seg, feilet, og endte opp med å løpe SDs ærend.

Det ble rabbalder da partilederen for Sverigedemokraterna(SD), Jimmie Åkesson, markerte sin politiske tilbakekomst etter lang tids sykemelding på prateprogrammet Skavlan. Programleder Fredrik Skavlan forsøkte på sin side å børste støv av den seriøse journalisten i seg, feilet, og endte opp med å løpe SDs ærend.

Muslimene sin feil
SD er et parti som spiller på fremmedfrykt i sin reneste form. For å forstå argumentasjonen deres, kan vi se til vår egen hjemmeavlede Christian Tybring-Gjedde. I følge Tybring-Gjedde bunner alle samfunnsproblemer i muslimer. Kaster vi ut muslimene, vil vi få tilbake et utopisk og uskyldsrent samfunn uten arbeidsledighet, kriminalitet, helsekøer, husmangel, og samtidig oppnå lave skatter og bedre velferdsordninger. Det er ikke måte på hva muslimene må stå til rette for her i verdens rikeste land.

Skravlanogpolare
Epic #fail. Skavlan gjør noe han ikke kan.

Alle med en halv hjerne forstår at Tybring-Gjedde er ute på tynn argumentasjon. Men han og hans meningsfeller er overbevis om at muslimenes blotte tilstedeværelse bryter ned samfunnet innenfra uavhengig av hva sunn fornuft og samfunnsanalyser tilsier.

Fremmedgjør 13 % av befolkningen
SD har det samme grunnsynet. Bare mer intenst. Og det er kanskje ikke rart, siden det er flere og mer intense utfordringer knyttet til nettopp svensk innvandringspolitikk. Parer vi dette med en politisk ledelse som nærmest kaller all form for kritikk mot svensk innvandringspolitikk for rasisme, og medier som er lite interessert i å utfordre denne politikken, så har vi et klassisk eksempel på hvordan fremmedgjøre 13 % av velgerne.

Man kan trekke et skille mellom de med lav utdanning som er arbeidsledig eller er i lavtlønnede jobber på den ene siden, og de med høy utdanneing og gode jobber på den andre. De som er arbeidsledige eller har dårlig betalte jobber føler seg skjøvet til side og tråkket på av både innvandrere og den politiske ledelsen. De med høy utdannelse og godt betalte jobber opplever innvandring som et berikende og eksotisk innslag som gir dem artister som Timbuktu og filmer som «Jalla! Jalla!». Samme virkelighet, ulike opplevelser.

Det er intens frustrasjon og avmakt de lavtlønnede og arbeidsløse føler når de mener de ikke blir lyttet til eller forstått av deres folkevalgte. Og de drives inn i SDs åpne fremmedfryktarmer som tilbyr en syndebukk til alle deres problemer: Innvandrere.

Og det var nettopp her Skavlan ble SDs nyttige idiot. Ved å gjøre et så ubehjelpelig intervju, med dårlig oppbygning, for mange avbrytelser, foreldede eksempler og en dårlig skjult forakt for Jimmie Åkesson og hans politiske syn, klarte Skavlan å oppnå det motsatte av det han prøvde på.

Endelig offer igjen
Her hjemme fikk vår nye politiske elite vann på mølla. Endelig kunne FrP klage og syte, noe de ikke har fått gjort siden Siv Jensen skrek «Morna Jens!» i fylla på riksdekkende TV. Endelig kunne eliten innta offerrollen slik de gjorde da de var i opposisjon.

Og offerretorikken lot ikke vente på seg. Det var ikke måte på hvor fælt kosesprogrammet Skavlan er. Sandberg stiller velvillig opp i media og kaller Skavlan «hatefull», og det «verste jeg har opplevd». Tybring Gjedde forteller alle sine facebookvenner at intervjuet med Jimmie Åkesson var så krenkende at han boikotter Skavlan. Til og med den avdankede sytegeneralen Carl I Hagen får sine femten minutter med indignasjon i rampelyset på grunn av denne hendelsen. Alle disse voksne maktmenneskene legger seg bæljende på rygg og lar sin umandighet strømme utover det ganske land.

Og klagene strømmet på til Nrk. Over 2.000 av dem, i følge kringkastingsrådet. Aldri i NrKs historie har så mange klaget på et program. Å trøste å bære! Akk O ve!, jamrer de ca. 2.000 som fortsatt sympatiserer med FrP og fortsatt kaller NrK for Arbeiderpartiets Rikskringkasting, selv om det nå er FrP som sittet med tømmene. For med to år med makten har FrP mistet all sin troverdighet hos flesteparten av sine velgere. Men noen står igjen og drømmer om fordums syting og indignasjon. Deilig å kunne syte litt etter gammalt. Og de syter til kringkastingsrådet alle som en.

Skavlan gjorde bare en dårlig jobb som intervjuer. Det kan skje den beste. Like vel ble konsekvensene av slett arbeid uendelig mye større enn det Skavlan selv hadde klart å forestille seg. I fremtiden bør han holde seg til koseprat og småfrekke insinuasjoner i vant Skravlanstil. Koseprogramleder, bli ved din lest!

Et håp til våren

I snart to måneder har familien min og jeg vært plaget med feber, infeksjoner, snørr, slim og spy. Det har fortonet seg som en jævla marathonstafett der hele husstanden tar tur på å være syk.

I snart to måneder har familien min og jeg vært plaget med feber, infeksjoner, snørr, slim og spy. Det har fortonet seg som en jævla marathonstafett der hele husstanden tar tur på å være syk.

I går tok jeg eldstejenta med meg på legevakta. Etter en to timers venting fikk vi den gode nyheten at hun ikke hadde fått ørebetennelse igjen. Den dårlige var at hun fikk spysyka fra noe eller noen på venteværelset.

Dagen før tok jeg selv turen til legen. Jeg måtte få sykemelding. Jeg kunne ikke bruke egenmeldingsdager fordi det var under 14 dager siden jeg sist hadde fått sykemelding. På torsdagen før gikk jeg på jobb med 38.5° i feber. Det er ufattelig hva to paracet og en Ibux klarer å dempe hvis man vil.

På onsdagen var første dagen kona var frisk etter en kraftig forkjølelse.  Mandagen var kona nesten frisk nok til å ta seg av ungene, og elstedattera var frisk nok til å bli sendt i barnehagen for å få enda en virusinfeksjon. Jeg var noe redusert, men tilbake på jobb. Men kanskje ikke så mye i jobb.

Kona og begge ungene fikk ukyndig pleie fra undertegnede i helga, fredag og torsdag av «hjemme sykt barn»-pappa. Snørr, hosting og harking førte til at vi produserte nok snørr til å oversvømme  en liten vestlandsbygd. Det var da så tett i hodet på elstedattera, at det tøt puss ut ørene hennes. Og alle hjerter gledet seg.

Uka før var jeg sykemeldt og ute av stand til å gjøre noe som helst annet enn å vente på døden. Den gode nyheten var at jeg endelig var frisk nok til å komme meg på legevakta og få meg sykemeldt. Ungene var også da forkjølet, og kona like så. Så med en syk og klynkende mann, måtte hun ta seg av våre to syke barn.

Uka før eksisterer ikke for meg. Det er en tåke av smerter. Visstnok sov jeg hele uka, og måtte tvangsvannes innimellom. Jeg ble veldig tynn, men ikke fryktelig sexy.

Uka før dette var jeg frisk. Men fordi eldstedatter vår går i barnehage, får hun det meste av baseluskene på markedet med seg hjem, og det var her det begynte å surkle og harke litt i småtten på nesten fire måneder. Så nå, her ved begynnelsen, avslutter jeg min historie.

Men nå har jeg bestemt meg: Nok er nok. Vi er ferdig med dette sykdomstullet. Fra og med i morgen skal vi være friske og raske, og ånde inn våren som spirer nytt liv etter en utmattende vinter.

Ondskapen i Midtøsten

Konflikten mellom Israel og palestinere er en klassisk forestilling om godt mot ondt. Begge sider erklærer seg i det godes tjeneste i kampen mot ondskap.

Konflikten mellom Israel og palestinere er en klassisk forestilling om godt mot ondt. Begge sider erklærer seg i det godes tjeneste i kampen mot ondskap.

Fra et pro-Israel ståsted  kjemper Israelittene den godes kamp mot onde terrorister. Disse palestinske demonene bruker selvmordsbombere og dreper uskyldige og barn mer eller mindre uvilkårlig. De bruker raketter mot uskyldige og barn. De angriper bevisst sivile mål for å terrorisere, og er for feige til å angripe militære.

Israel beskytter sitt land og sin frihet fra terrorister. Ikke bare er de velsignet av Gud, de er også et velfungerende og moderne demokrati kringsatt av islamittiske barbarer. Israels kamp er altså god og de er i sin fulle rett i å forsvare seg mot ondskapen.

fra et pro-Palestina Ståsted er palestinerne den underlegene og trakasserte part som desperat forsøker å forsvare seg mot en ond overmakt.

Ondskapen Israel bruker sin verdensledende krigsteknologi til å sikte seg inn mot barn og sivile. I tillegg har de onde Israelittene presset palestinerne sammen i enklaver og sulter dem ut med blokader. Og mens palestinerne er innesperret, tett pakket sammen og ute av stand til å rømme, blir de beskutt. Israelittene behøver heller ikke å gå inn med bakkemannskap, men kan fra avstand sende inn droner og bombefly for å drepe uskyldige. Samtidig blir området til palestinerne mindre fordi israelske nybyggere stjeler det fra dem.

Vi står her ovenfor en klassisk forestilling om godt mot ondt. Denne forestillingen er den samme om man tar det ene eller andre ståstedet. Slik forestillinger finner man i de fleste religioner, i episke fortellinger og når vi skal forstå store lidelser. Dette behovet for å sette ting inn i to motsetninger henger sammen med hvordan vi strukturerer virkeligheten. Vi setter ting og hendelser i kategorier. Og vi liker helst at kategoriene er rene og fine, uten for mange men og forstyrrende motforestillinger. Derfor trimmer vi vekk alle argumenter som ikke stemmer over ens med våre forestillinger. For når noen kommer i kategori god, vil motparten automatisk bli ond.

Sannheten er som kjent det første offeret i en konflikt. Barn og de uskyldige kommer på en grusom andreplass. Det som nå skjer i Midtøsten er et godt eksempel på hvordan begge sider ofrer sannheten, barn og uskyldige for sin egen sak.

Krisen som nå utspiller seg i Midtøsten er ikke så svart-hvit som du kanskje ønsker. Den er en samling med grusomme fakta på hver sin side av konflikten, og som egentlig burde satt begge parter i et dårlig lys.

Men så var det dette med bjelken i eget øye, og flisa i din nestes: Begge sider forsøker å profittere på den andre part sine grusomheter,  og rettferdiggjøre sine egne. Både i forhold til sin egen befolkning og mot utenlandske media. Det gjør ting så mye enklere å tilhøre en nasjon eller gruppe som dreper i det godes navn og utrydder ondskapen, og verdenssamfunnet blir enklere å ha med å gjøre hvis de mener at du er i det godes tjeneste. Ingen av sidene anser heller sine egne usannheter som løgn, men anklager den andre partens usannheter som ondsinnet propaganda.

Når alle disse grusomme handlingene som forgår på begge sider når oss gjennom ulike medier, setter vi de inn i våre respektive skjema for godt og ondt. De argumentene som ikke passer vår overbevisning avfeier vi lett, mens de som forsterker vårt syn tar vi til vårt bryst.

Det er derfor viktig å ta et steg tilbake og se på grusomhetene som utspiller seg mellom palestinerne og Israel som uttrykk for en innbitt og dehumanisert konflikt. Og kanskje enda viktigere: Å se at dette er en konflikt mellom to broderfolk som nærer mistillit og hat til hverandre. Her hjelper det lite å velge side. Det trengs handling av en mer humanistisk art.

Det første steget er dialog. Så kommer den lange veien mot forsoning. Det siste steget er fred. Vår forestilling om hvem som er god og hvem som er ond er med på å fôre krigens grusomheter, ikke stoppe den.

Du bør tjene like mye som en offentlig ansatt

Som offentlig ansatt tjener jeg betraktelig mindre enn de med tilsvarende utdanning og stilling i det private næringslivet. Like vel er min påstand at jeg tjener passelig – Det er de i privat sektor som tjener for mye.

Som offentlig ansatt tjener jeg betraktelig mindre enn de med tilsvarende utdanning og stilling i det private næringslivet. Like vel er min påstand at jeg tjener passelig – Det er de i privat sektor som tjener for mye.

I Norge har vi den såkalte frontfagsmodellen som betyr at lønningene i konkurranseutsatt eksportnæring er det som bestemmer lønnsveksten i andre sektorer. Dette er en avtale som arbeidsgiverforeningene og fagforeningene har blitt enig om.

Så lenge oljen varer, kan vi kunne fortsette å prise oss selv ut av internasjonale markeder
Så lenge oljen varer, kan vi fortsette å prise oss selv ut av internasjonale markeder

Grunnen til at man har valgt denne modellen er et ønske om å forhindre norsk eksportnæring å prise seg ut av det internasjonale markedet. I Norge er det gjerne den ansatte som er det dyreste leddet i produksjonsprosessen. Det var altså med en antakelse om at fagforeningene innen eksportnæringen hadde et skarpt blikk for makroøkonomi, og en uselvisk holdning til egen lønn, at partene bestemte seg for frontfagsmodellen. I tillegg hadde også fagforeningene i offentlig sektor trolig en forhåpning om å akselerere egen lønnsvekst når de gikk inn for denne avtalen. Det var altså disse to motsetningene som førte arbeidsgivere og arbeidstakere sammen.

Denne avtalen har ikke levd opp til noen av forventningene. I praksis har lønnsavstanden mellom frontfagene og offentlig sektor økt, og norsk eksportnæring har priset seg ut av det internasjonale markedet.

Stor forskjell
I 2013 var gjennomsnittslønnen for en som jobbet i frontfagene på 528 100 kroner i året. Kommunal sektor hadde på sin side en gjennomsnittsinntekt på 448 000 kroner i året. Det er altså 80 100 i året som skiller disse to. Regnet om til prosent blir dette like over 15 % i differanse. I rene penger utgjør dette 6 675 kroner i måneden.

I tillegg til dette er den prosentmessige lønnsveksten i frontfagene noe større enn i kommunal sektor. Frontfagene hadde i 2013 en lønnsvekst på 3,9 % mens kommunalt ansatte fikk en lønnsvekst på 3,7 %. Eneste unntaket var i 2008 og 2009 hvor offentlig sektor gjennom harde forhandlinger forsøkte å ta inn noe av lønnsforskjellen. Offentlig sektor fikk seg et lite hopp, men ikke nok til å komme nær frontfagene. Med unntak av disse to årene har frontfagene hatt en noe høyere økning.

Selv om lønnsveksten hadde vært lik i prosent i alle sektorer, hadde frontfagene like vel tatt fra. Forklaringen er at 3 % av 528 100 blir mer enn 3 % av 448 000. Selv om man har en identisk lønnsvekst i prosent, vil en slik modell føre til at lønnsgapet mellom offentlig og privat sektor øker.

Snu på hodet
Det er på tide å snu denne modellen på hodet. Lønningene i frontfagene bør følge lønnsveksten til de som jobber i offentlig sektor. Og ikke bare det: Lønningene til de som jobber i frontfagene må justeres mot offentlig nivå.

Ser vi på lønnsnivået i Norge, sier det seg selv at det ikke er bærekraftig. Vi har allerede priset oss selv ut av de fleste markeder. Eneste grunnen til at vi kan tillate oss å fortsette på denne kursen, er at oljen pumper kunstig liv inn i økonomien. Det er denne svarte guggen som har fortrengt det friske blodet, og hindrer tilvekst av nytt vev. Og når det går tomt for svart gugge, vil den norske velferdstaten gå ned i knestående, til tross for bugnende oljepenger på bok.

En lønnsjustering mot offentlig sektor vil trolig føre til at prisveksten reduseres. Slik det er nå trekker de som jobber i frontfagene opp prisen på mat og andre forbruksprodukter. Grunnen til at prisen på elektronikk og klær har gått ned, er at vi kan kjøpe billig fra Kina og andre lavkostland. Denne ordningen kan vise seg å være kortvarig. I Kina vokser det seg frem krav om bedre lønninger og bedre vilkår for arbeiderne, så hvor lenge vi får drahjelp fra den kanten er vanskelig å spå. Men kanskje det ikke vil bli et problem. Det finnes andre land i verden som har en fattig befolkning som desperat lar seg utbytte for livets opphold.

En lønnsjustering mot offentlig sektor vil også kunne hjelpe til å holde inflasjonsmålene på 2,5 %. Des mer penger vi bruker, desto mer kan REMA1000, RIMI, KiWi og andre matlangere ta for varene vi handler. På grunn av at det er de som jobber i frontfagene som er den uoffisielle lønnsadelen, er det også disse som i størst grad presser prisene på konsumvarer opp. Dette er svært kritisk for de som jobber i lavtlønnede yrker. De har i liten grad vært med på lønnsfesten, og merker at de får mindre for lønna.

En lønnsjustering mot offentlig sektor betyr at boligprisen blir stabilisert, noe som fører til at flere kan få tilgang på egen bolig. De siste femten- tyve årene har prisen på boliger økt mer enn lønnsveksten i frontfagene. Noe av grunnen til dette er at bankene har blitt mer rundhåndet med å låne ut penger med større risiko. Med en justering mot offentlige lønninger vil risikoen for utlån øke for bankene, og forhåpentlig vis stimulere til å gi mer ansvarlige lån til ansvarlige kunder. Dette vil i sin tur stoppe mye av boligprisveksten. Igjen vil de i lavtlønnede yrker nyte godt av at at en husstand ikke behøver å tjene over millionen i året for å få seg et lite rekkehus utenfor byen, og ny-etablerere vil få en lavere terskel inn på boligmarkedet.

Nedkjøling påkrevd
Dette er selvfølgelig forenklede forklaringer. Men ved å justere frontfagene mot offentlige lønninger vil vi klare å kjøle ned den norske økonomien.

Men kanskje vi ikke behøver å bry oss så mye om det. Når økonomien først synker ned i Nordsjøen må vi ta grep om vi liker det eller ikke. Kanskje arbeidsledigheten blir så høy at bedrifter kan gi luselønn utenfor tariff. Kanskje sentralbanken velger å sette opp renten for å få utenlandske aktører til å sette penger i norske banker. Og når det ikke kommer skattepenger inn til staten, da er det i første omgang tjenester som ikke er livsnødvendig som vil forsvinne, som barnehage og en del trygdeytelser. Men etter hvert vil det komme kutt i helsestell og legeordninger for at staten ikke får inntekter. Den norske velferdsstaten flyter på toppen av oljen, den også.

Vi kan allerede nå begynne å forberede oss på en myk overgang. Et naturlig førstesteg er å justere alle lønningene mot offentlig nivå, og la offentlig sektor lede an i lønnsutviklingen.

En tenkt konsekvens av kronprinsparets skolevalg

Kronprinsparet har i handling valgt å undergrave den offentlige skolen. Denne handlingen er en politisk ytring som kan får store negative ringvirkninger for hvilket skolesystem vi får i fremtiden.

Kronprinsparet har i handling valgt å undergrave den offentlige skolen. Denne handlingen er en politisk ytring som kan få store negative ringvirkninger for hvilket skolesystem vi får i fremtiden. 

Hege Glad sin kronikk i Aftenposten «Når noen skummer fløten» gir en god oppsummering av hva som er problematisk med at kronprinsparet lar sine barn gå på privatskole.

Som Glad påpeker følger den offentlige pengestøtten med eleven. Hvis eleven går over i privat skole, følger pengene med eleven hit. Utvikler trenden seg med at foreldre flytter barna over til private aktører, vil den offentlige skolen bli utarmet, og gjør den mindre i stand til å møte «konkurransen».

Ikke reel konkurranse
Et annet poeng som Hege Glad gir, er at den offentlige skolen ikke har like vilkår for konkurranse som de private. Blant annet kan ikke den offentlige skolen kreve inn skolepenger, og på denne måten styrke tilbudet. Den offentlige skolen kan heller ikke kreve at foreldrene betaler for aktiviteter, klasseturer, skolemateriell og lignende. I den offentlige skolen gjelder gratisprinsippet. Dette prinsippet gjelder ikke i private skoler. Å kalle dette konkurranse faller på sin egen urimelighet.

Prestasjoner henger sammen med foreldrenes resurser
Forskning viser at skoleprestasjoner og foreldrenes resurser henger tett sammen. Hvis foreldre ser at selveste kronprinsparet underkekjenner den offentlige skolen, er det naturlig at de finner private alternativer for sine barn.

I den offentlige skolen vil man da sitte igjen med de elvene som er minst motiverte, samtidig som læreren vil ha mindre resurser til å løfte disse opp på et akseptabelt nivå. Dette vil i sin tur påvirke lærerne.

Dårligere lærere
Etter hvert som vilkårene for lærerne blir dårligere i den offentlige skolen, vil flere lærere flytte over til den private. Ikke bare har private skoler muligheter til å gi bedre lønn, men de kan også gi bedre utstyr og mer handlingsrom for lærerne. Og kanskje enda viktigere: De mest motiverte elevene befinner seg her. Når de private skolene kan tilby bedre vilkår enn den offentlige skolen, vil de tiltrekke seg de beste lærerne. Igjen forverrer dette situasjonen i klasserommet i den offentlige skolen.

Tilbake i den offentlige skolen sitter umotiverte lærere med for lite resurser til å gjøre en forskjell, og en gruppe elever som er lite motivert for skole. I klasserommet finner vi ikke lenger de elevene eller lærerene som kan kan påvirke klassemiljøet positivt. I stede finner vi et læringsmiljø hvor elevene gjør hverandre dårligere, og lærere som ikke makter å løfte elevene.

Klasseskille
Resultatet blir et tydelig skille mellom de som har, og de som ikke har, et poeng Hege Glad også trekker frem i sin kronikk. Vi vil med andre ord ende opp med et klassedelt skolesystem. Denne effekten er det den offentlige skolen skal utligne. Den skal ikke gjøre forskjell på kong Salomon og Jørgen hattemaker. Når man entrer skoleporten har alle elevene like stor verdi. Ikke hvem dine foreldre er eller hvor flink du er. Den offentlige skolen gir et større mangfold, og er representasjon av hele samfunnet, ikke bare en liten homogen del av det.

Når Kronprinsparet velger å fjerne sine barn fra dette fellesskapet må de også forstå at det er en politisk handling som helt tydelig tilsier at de ikke ønsker å la sine barn henge med den gemene hop. Deres barn skal leke med eliten sine barn.

Kronprinsparet må innse at de har en viktig funksjon i samfunnet, og at mange ser opp til dem. I dette tilfellet er det helt klart har de har latt sine personlige snobberier komme før plikten. De har i handling gått inn for et klassedelt samfunn.

Åsanes uverdige sentrum

Når offentlige allmenninger blir overlatt til private aktører, må politiske valgboder vike for spekepølseselgere. Det er et demokratisk problem.

Jeg skriver om Åsane senter, og om hva som skjer når et sentrum er i private hender. På trykk i Bergens Tidene 24.06.14.

Link til BT: Åsanes uverdige sentrum

Når offentlige allmenninger blir overlatt til private aktører, må politiske valgboder vike for spekepølseselgere. Det er et demokratisk problem.

Under valgkampen i 2013 var jeg vitne til et opptrinn som ga meg assosiasjoner til helt andre styresett enn det man vanligvis forbinder med frie valg og demokrati. Lørdagen før valget ble et annet parti geleidet bort fra Åsane Storsenter av vektere. Grunnen var at partiene hadde glemt å be om tillatelse til å holde stand.

Som seg hør og bør spør man selvfølgelig om å få holde stand på et offentlig sted. Også partier som har representanter på Stortinget. Vi som hadde tatt kontakt og tinget oss plass på forhånd hadde fått tildelt tre dager. Noe som selvfølgelig er for lite med tanke på at valgkampen varer fra august og til 8. september. For alle partier er muligheten til å møte velgerne ansikt til ansikt for å besvare spørsmål trolig den viktigste oppgaven i et valg. For demokratiet er disse møtene livsnødvendige. Når et parti nektes å møte velgerne, er dette et demokratisk problem.

I seg selv er det ingenting i veien for at et kjøpesenter holder stram regi på hva som skjer på sitt eget område. Men Åsane senter har en samfunnsrolle som er mer enn et sted man handler.

Et ekte bydelsentrum

Det er til Åsane senter de 38.000 innbyggerne i bydelen må reise for å motta offentlige tjenester. På senteret finner vi legevakt, helsestasjon, bibliotek og kulturkontor. Senteret huser også Nav, samt ulike kontorer og tjenester, som tannlege og fysioterapi. Vegg i vegg til Åsane Storsenter finner du Åsane kirke, U. Pihl videregående skole og Åsanehallen. Disse er på vei til å bli bygd inn i senterområdet eller revet. I tillegg er det en villet politikk å legge trafikknutepunkt til senteret som vei, buss og bybane som frakter kundene rett til senterdøren. Alle disse offentlige kontorene og tjenestene trekker mennesker til senteret og gir Åsane Senter en legitimitet som bydelsentrum.

Grunnen til dette er at den offentlige allmenningen i Åsane er i private hender

Det er likevel noe slående paradoksalt med Åsane senter som Åsanes sentrum. Når man besøker senteret for å handle, eller man skal på biblioteket, på legevakten, levere papirer til Nav, eller skal i kirken, så blir man møtt av skrikende reklameplakater, spekepølseselgere, ivrige pushere av strøm og eiendomsprosjekter. Det er mange som får selge tjenester og produkter.

Det man ikke finner på senteret er engasjert ungdom som selger lodd for idrettslaget sitt. Eller organisasjoner som driver en opplysningskampanje om en sak de brenner for. Tre ganger hvert andre år kan du aller nådigst treffe på lokalpolitikere som driver valgkamp. Frivilligheten er i stor grad fraværende fra sentrum i Bergens største bydel.

Det må settes føringer

Grunnen til dette er at den offentlige allmenningen i Åsane er i private hender. Publikum skal lokkes hit for å legge fra seg penger. I seg selv er dette helt greit: Selvfølgelig skal et kjøpesenter generere valuta for sine leietakere. Samtidig er Bergen kommune den største enkeltstående leietakeren ved Åsane senter.

Med tanke på de store verdiene det offentlige sluser inn til senteret, både i form av infrastruktur, leieinntekter og offentlige tjenester, burde det kunne settes tydeligere føringer for at andre viktige samfunnsfunksjoner, som frivillighet og organisasjonsarbeid får virke på senteret. I et slikt perspektiv får altså ikke innbyggerne i Åsane valuta for skattepengene sine.

Shopping og forbruk

Åsane Storsenter er ikke alene om å være et uverdig bydelssentrum. Slike knutepunkt for trafikk, handel og offentlige tjenester er en populær politikk i de fleste andre bydelene, og en trend rundt om i landet. Disse sentrene har en plikt til å ta ansvar for å skape et levende og engasjert bydelssentrum med rom for mer enn bare shopping og forbruk. Hvis ikke, må lokaldemokratiet kreve dette når de regulerer inn sentrene som knutepunkter.

Når man som senter frivillig påtar seg rollen som bydelens hovedallmenning, og også tilstreber seg dette, hører det med at man må bygge opp under det samfunnet det skal betjene.

 

Demokratiets tyranni

Bybanefarsen skrangler av gårde i Bystyret i Bergen. Kniver felles dypt i ryggen på venner, avtaler blir brutt, og interne maktkamper spilles ut for åpen scene. Ja, det er vanskelig for byrådspartiene i Bergen å godta demokratiets tyranni.

Bybanefarsen skrangler av gårde i Bystyret i Bergen. Kniver felles dypt i ryggen på venner, avtaler blir brutt, og interne maktkamper spilles ut for åpen scene. Ja, det er vanskelig for byrådspartiene i Bergen å godta demokratiets tyranni. 

Farsen om Bybanen er komplett. Den er skitten, og preges av sterke personligheter som kjører sin egen agenda, uavhengig av hva som blir demokratisk bestemt.

La oss først ta for oss Byrådsleder Ragnhild Stolt-Nielsen(H). Da hennes egen bystyregruppe i november vedtok at de ville ha en tunnelløsning, og ikke en løsning over bryggen slik hun selv ønsket, gikk hun og Byråd for miljø og byutvikling, Fillip Rygg(KrF), sammen for å stoppe forslaget. På den ene siden er hennes argumenter om kostnader og faglig forsvarlighet trolig relevante. På den andre siden går hun imot sin egen maktbase.

Dette var Stolt-Nielsens første åpne distanseringen fra Høyres bystyregruppe, og gruppeleder Dag Skansen, og var trolig startskuddet for en åpen Høyre-maktkamp i Bergens offentlighet.

Etter dette har det gått slag i slag med illojalitet, posisjonering og renkspill. Byrådet har jobbet for å få til en Bryggenløsning for bybanen, mens Høyres bystyregruppen har jobbet for en tunnelløsning. Dette kulminerte i at Dag Skansen gikk bak ryggen på sin egen Byrådsleder og inngikk en avtale med Arbeiderpartiet om en tunnelløsning. Arbeiderpartiet på sin side gjorde det eneste riktige og hedret sitt eget vedtak om å legge bybanen nordover i tunnel, og unngå bryggen, til tross for at dette torpederte Byrådets avtale med KrF. Etter en del manøvreringer klarte Dag Skansen å fristille alle representantene i Høyres bystyregruppe, og sikret seg på denne måten et flertall. Slik klarte Skansen å finte ut Byrådet. Resultatet er en irettesatt byrådsleder og et ydmyket Byråd.

Dette er ikke første gangen Høyre ikke klarer å holde orden i egne rekker. Høyre har for mange jokere som titter frem og mener midt imot egne vedtak. Etter min mening har Høyre mistet grepet om sin egen lokalpolitikk. På toppen av dette har vi et Byråd som er i utakt med sin egen maktbase. Det er som om Høyre helt har glemt at selve grunnsteinen i et demokrati er flertallet.

Som lokalpolitiker kjenner jeg igjen frustrasjonen som byrådsleder Stolt-Nielsen og gruppeleder Dag Skansen trolig føler. Man mener sterkt om en sak, og man vil fra tid til annen oppleve at dette er det motsatte av flertallet. Surt, men slik er det. Sagt på godt bergensk: Det er det viktig «å belite seg» når man blir nedstemt av et flertall. For når man på demokratisk vis har fattet et vedtak, har man som politiker plikt å falle inn bak dette om man liker det eller ikke. Dette er en demokratisk grunnregel som man ser ut til å ha glemt i Høyre.

Kanskje det er maktarroganse som rir høyresiden i Bergen. De har tross alt hersket fritt i mange år, og de er klar over at Bergen er en blå by. Kanskje de tror de sitter trygt og kan gjøre slik de behager? Det er akkurat derfor det er på tide å tenke nytt.

Tiden er inne for et skifte i Byrådet i Bergen. De borgerlige partiene har levert for mange farser og interne uenigheter. De har drenert bybanen nordover og de har helt tydelig ikke klart å stå samlet om en felles politikk. Det er på tide at bergenserne stemmer på et parti med orden i organisasjonen og som kan stå samlet om en ansvarlig politikk.

Derfor stemte jeg nei, Utdanningsforbundet

Jeg stemte nei til forslaget som ble forhandlet frem mellom Utdanningsforbundet og KS, selv om jeg er for muligheten til å binde læreren opptil 7,5 timer dagen til skolen.

Jeg stemte nei til forslaget som ble forhandlet frem mellom Utdanningsforbundet og KS, selv om jeg er for muligheten til å binde læreren opptil 7,5 timer dagen til skolen.

Grunnene til at jeg er for muligheten til å binde lærernes tid er mange. Men én av dem handler om tilgjengelighet. Å være tilgjengelig for elever, foreldre og for skoleledere innenfor en gitt tidsperiode tror jeg vil være til hjelp for alle, læreren inkludert. Man kan da kreve at henvendelser fra foreldre, kommune eller leder kommer mellom åtte og fire på hverdager. Ikke klokken ti om kvelden på en søndag.

En annen grunn er at hvis læreren må være på arbeidsplassen sin i 7,5 timer dagen, vil det tvinge seg frem krav om bedre innemiljø og større plasser med færre lærere per kontor. Slik det er nå vil arbeidsmiljøloven føre til at skolene raskt får pålegg av arbeidstilsynet å utbedre og tilrettelegge. Det er også verdt å merke seg at skolene er unntatt en del regler i arbeidsmiljøloven fordi læreren har den tidsordningen de har. Når man binder lærerne til arbeidstedet i normal arbeidstid, faller disse unntakene bort. De fleste skolene slipper ikke unna en renovering eller en oppgradering av arbeidsplassene. For lærernes del er dette bra, for KS trolig ikke like bra.

Den tredje grunnen er at dette er en endring som har presset seg frem i mange år allerede, og det er et behov for å rydde opp i et komplisert regelverk med ulik vekting av tid. Læreryrket har forandret seg mye de siste årene. Skolen har gått til å bli målstyrt, foreldre stiller høyere krav til skolen, skolen har blitt til en hierarkisk organisasjon med mellomledere, og politikerne skal på død og liv detaljstyre og overvåke.

På toppen av dette har vi reformkåte politikere som hele tiden skal påtvinge sine kunnskapsløse tåkevisjoner, og måle og teste det som skjer i skolen. Alle endringene tilsier at både skolen og lærerne er tjent med at lærere har kjernetid som er bundet opp mot skolen for å stå sterkere mot de kreftene som ønsker å rive skolen sønder og sammen.

En forutsetning for at jeg er for at lærerne må være på skolen i opptil 7,5 timer, er at de like vel får muligheten til å ha hjemmekontor. Da slipper læreren å forhandle om hun skal få avspaseringstimer eller ikke. Det blir ryddigere for alle parter. Møter utenom denne tiden, og som ikke er avtalefestet, må kompenseres. Altså en ordning som er ganske lik den lærerne har i dag.

Like vel stemte jeg nei til avtalen. Grunnen er enkel: Når man gir fra seg sitt viktigste gode, da må man kunne forvente noe igjen. Det er tross alt vanlig ved de fleste transaksjoner at når man gir fra seg noe, så får man noe tilbake med tilsvarende verdi.

Avtalen som ble forhandlet frem følger ikke dette prinsippet, men vitner heller om en overlegen stormakt som ydmyker en allerede bekjempet fiende. Avtalen blir spesielt pinlig med tanke på at dette årets lønnstillegg ble forhandlet frem ved sist streik i 2012. Lærerne er altså forventet å gi fra seg noe med høy verdi uten å be om å få noe tilbake.

I tillegg kan man også undre seg over at KS, som vil mangle lærere i fremtiden, og som allerede nå har problemer med å skaffe lærere i distriktene, ikke har stilt seg følgende spørsmål: Hvordan skal man få folk til å bli i yrket, for ikke å snakke om å rekruttere nye, hvis man fjerner en av de få godene som lærerne nyter? Jeg tror at Erna Solberg kan se langt etter drømmelæreren sin hvis avtalen går igjennom. Enten ved at den vordende drømmelæreren velger en annen utdanning, eller den allerede etablerte drømmelæreren pakker sammen notatbøkene sine og tar seg over i et annet yrke. Et dårligere PR-stunt skal man lete lenge etter.

Jeg håper for alle læreres del at det blir et nei i uravstemningen. Da gjenstår det bare for Utdanningsforbundet å sette seg ned med KS og ta en ny forhandling. Forhåpentlig vis vil forhandlerne på begge sider av bordet forstå at lærerne ikke lett gir fra seg den viktigste goden hun har. Men det burde de ha forstått for lenge siden.

Frustrerte småbønder

Bøndene aksjonerer, Listhaug raljerer. Men hvorfor er bøndene så frustrerte?

Bøndene aksjonerer, Listhaug raljerer. Men hvorfor er bøndene så frustrerte?

Norge er ikke det annerledeslandet vi selv ønsker å tro at vi er. Også vi subsidierer landbruket vårt, slik som for eksempel EU og USA. Nærmest alle vestlige land gir penger til landbruket i en eller annen form.

Det er stor forskjell mellom de norske bøndenes irritasjon og Monty Pythons bønder i lynsjestemning. Fra «Monty Python and the Holy Grail»

Grunnen til denne velviljen ovenfor eget jordbruk er enkel: De fleste land innser nødvendigheten av å ha en sikker matkilde. På et samfunnsnivå er tilgangen til mat stabiliserende. Historien har vist oss at matmangel er det som antenner kruttet som revolusjoner er laget av. Den Franske revolusjonen startet slik, den Arabiske våren startet slik, og det var også slik muren falt i Berlin.

Ser vi på dagens situasjon er det en økende etterspørsel etter mat i verden. Mye grunnet befolkningsvekst. En annen faktor er at en sterkt voksende middelklasse rundt om i verden ikke lenger er fornøyd med ris og vann i begrensede mengder, men vil ha mer av alt. Det er derfor klokt å ha et jordbruk som kan klare å fø befolkningen.

Tilbake på berget…
Det som er spesielt med jordbruket i Norge er at bøndene er underlagt svært strenge reguleringer, og kan i liten grad selv bestemme hvor mye de skal produsere, eller hvor mye de kan kreve for det de leverer. Dette til tross for at alle bønder er næringsdrivende. Melkeprodukter blir regulert av Tine, Nortura regulerer kjøtt og egg, og prisene på frø, såkorn og kraftfôr reguleres av Felleskjøpet. Det er også strenge reguleringer i form av kvoter. Blant annet er det kvote på hvor mye melk en bonde får levere, og det er kvote på svinekjøtt.

Felleskjøpet, Nortura og Tine skal sørge for et stabilt marked med stabil tilgang og stabile priser. Disse tre aktørene har også et oppdrag å forvalte statens jordbrukspolitikk. Dette er en fornuftig ordning som har gitt oss forbrukere god og stabil tilgang på både kjøtt, korn og melk, samtidig som det har sikret bonden faste priser som gjør det lettere å forutsi hvor mye gården får inn i inntekter og utgifter.

Disse reguleringene blir forhandlet frem i jordbruksoppgjøret mellom staten og bondeorganisasjonene.

På et overordnet nivå gir dette systemet oss mulighet til å tilpasse produksjonen etter behov. Som en konsekvens har Norge et stabilt og trygt landbruk, og vi opplever nærmest aldri tomme butikkhyller.

Ikke lønn for strevet
I følge SSB tjente bøndene i snitt 162 300 kroner (2012) på gårdsdrift, til sammenligning var gjennomsnittsinntekten i 2012 på 363 800 kroner i året. Hvis man ser på tallene fra SIFO, som har beregnet et gjennomsnittlig forbruk på strøm, boutgifter, mat osv, var de årlige utgiftene til en familie på fire i 2012 på 250 750 kroner i året. Det går altså ikke opp skal en familie leve på gårdsdrift alene.

De fleste bøndene henter hovedinntekten sin fra ordinært lønnsarbeid utenom gården. I ekstreme tilfeller kan en bonde jobbe opptil 60 timer uken med gården, uten ferier og fri på helligdager, og det utenom sin vanlige jobb. Til sammenligning har de flestes av oss en arbeidsuke på 37,5 timer, fem ferieuker, og tjener garantert mer enn 162 300 i året. Det er med andre ord slitsomt, tidkrevende og dårlig betalt å være bonde.

Å løfte alle bøndene opp på et fornuftig lønnsnivå vil koste langt mer enn det staten er villig til å tilbyr. Bondeorganisasjonenes eget estimat på 1 500 millioner ekstra i året er trolig et korrekt anslag for å løfte bøndene opp på et norsk lønnsnivå.

Regjeringens misforståtte markedsvridning
Selv om det er småbøndene som er i flertall, har vi bønder som driver storbruk på heltid. Disse må selvfølgelig få en inntjening de kan leve av. Uten disse bøndene ville vi trolig ikke hatt de relativt lave prisen vi har på for eksempel svin og kylling. Her i Norge betaler vi lite for mat i forhold til inntektene våre.

Ved å tilby hele potten til storbøndene, og ikke gi småbøndene en økning, vil Listhaug og regjeringen i effekt gjøre det enda vanskelige å drive de små gårdene som gjerne kjennetegnes av at de leverer kortreist mat, tar naturen til hjelp for å avle frem produktet, eller leverer nisjeprodukter til bondens marked. Disse bøndene er for små og for lite effektive, sett med regjeringens øyner.

Summa summarum
Det hele koker ned til hva vi ønsker av et norsk landbruk: Allsidig og variert, eller ensformig og industrialisert. Regjeringen vil ha det siste. Hva ønsker du?

Gjestepappa Tøger: Føkkings farsdag!

Jeg gjesteblogger om det å være far hos den alternative mammabloggeren Lammelåret. Kjenner du deg igjen i det jeg skriver om det å være far?

Lammelårtanker

For å markere farsdagen skal jeg ikke skrive noe selv, men overlate ordet til en kar jeg har fulgt ganske lenge.

Jeg kjenner at jeg er stolt over at en så fin og dyktig  fyr som Tøger vil skrive her!

Tøger Fimreite har sitt eget nettsted:

Fimreite.org

–  der han skriver om skole, utdanning og samfunn – noe som høres vanvittig kjedelig ut, men når tekstene føres i pennen av ham blir det ikke kjedelig. Faktisk. Så om hans blogg er ny for deg; legg han til i listen din over viktige blogger. Det har jeg gjort for lenge siden!

Kommenter gjerne innlegget, del det gjerne!

 fimreite

Føkkings farsdag

I år, som året før, og året før der igjen, og de fleste år siden slutten av andre verdenskrig, feirer vi farsdag. Men det å være far har vært i konstant endring. Spesielt de siste tretti årene.

I gamle dager…

Vis opprinnelig innlegg 639 ord igjen

En valgkamp med innestemme?

Ved neste valg håper jeg at alle politikere snakker med innestemme.

Endelig er valget over, og vi kan alle nyte at det offentlige ordskifte ikke blir okkupert av partipolitiske propaganda og overdrivelser. Det er endelig rom for å lytte til andre stemmer og se fremover.

La meg være ærlig. Jeg er medlem av arbeiderpartiet. Ikke bare er jeg medlem, men jeg er også aktiv. Under valgkampen har jeg stått på stand og levert materiell i postkassene til folk.

Like vel har jeg en tendens til å gjemme meg når valget treffer oss. Jeg følger ikke debatter hverken på fjernsyn eller radio. Jeg leser knapt aviser. For meg blir det offentlige ordskiftet under valgkampen fordummende og unyansert. De fleste temaene drukner i retorikk og spissformulert vrøvl. En valgkamp er ikke et blivende sted for den som er opptatt av nyanser og balanserte analyser.

Nå vet jeg at valgkamp går ut på å vinne argumentet, og at det er et mål å komme ut av en diskusjon med overtaket. Jeg vet også at i valgkampen er den eneste gangen politikere er klokkeklare i sine uttalelser, mens de resten av tiden gjerne svarer ullent og unnvikende.

Akkurat det kan være befriende. Men retorikken er så massiv og monumental at den reiser seg som en vegg foran andre temaer og stemmer i den offentlige debatten. Det er som om det politiske Norge fortrenger og overdøver alt som ikke er gangelig for deres politiske agenda. Det er vanskelig å finne stemmer som er behagelig å lytte til når valgkampen står på som verst.

Jeg vet at det er et tåpelig ønske, men hva om vi neste gang tar ned ti hakk på retorikken og øker ti hakk på ærlighet og integritet? Hva med å faktisk ta opp de ubehagelige spørsmålene og diskuterer dem på en balansert og fornuftig måte? De ulike partiene burde klare å stå for egne standpunkter uten å måtte skrike høyt og kjøre argumentasjonen til en ytterkant.

Du kan sikkert huske den ene i klassen som skjulte sin egen usikkerhet med å bråke, rope høyt og gjemme seg bort i en sky av støyende ståk. Kanskje du også selv var den eleven. Og kanskje hadde du en lærer som rolig gikk bort til denne eleven, og med rolig og lav stemme fortalte at: «Når du er her inne med de andre må du snakke med innestemme».

Ved neste valg håper jeg at alle politikere snakker med innestemme.

Et hjemmeværende dilemma

Vi mennesker er på ingen måte konsekvente dyr. Jeg er intet unntak. Hvorfor? Fordi jeg synes at det er helt greit og helt feil at noen velger å være hjemmeværende.

Vi mennesker er på ingen måte konsekvente dyr. Jeg er intet unntak. Hvorfor? Fordi jeg synes at det er helt greit og helt feil at noen velger å være hjemmeværende.

Jeg føler så inderlig vel det samme som dem som setter karrieren sin på pause for å være med sine barn. Man ønsker å knytte tette bånd og gi tett oppfølging, slik at ungene blir oppdratt og får den omsorgen som man selv mener er riktig. I det minste er dette grunnen blant den oljefeite middelklassen.

Vi hører jo så mangt om barnehager. Skitne bleier som ikke blir skiftet. For mange barn og for få ansatte. Stressede ansatte som ikke snakker norsk. Lite kontroll med hvem vikarbyråene sender. Noen barnehager minner mer om barnelager hvor hundrevis av små håpefulle presses inn på et lite område for oppbevaring. Man har rett til å være kritisk når det gjelder egne barn.

Noen forskere peker på at det kan være negative sider ved å ha barn i barnehagen. May Britt Drugli, som er professor ved NTNU, legger frem funn i boken sin «Liten i barnehagen» at det er et for høyt stressnivå blant de minste barna i barnehagen. Hun mener også at barnehagen gir våre barn for lite emosjonell omsorg.

På det personlige plan er det vanskelig å finne innvendinger mot at man som ansvarlig voksen tar seg av sine egne barn. Det føles svært naturlig for mange av oss å gjøre nettopp det. Og da prioriterer vi det vi mener er til beste for våre barn. Og for oss selv.

Men flytter vi blikket opp fra vår egne navle, og tar innover oss helheten, tegner det seg et annet bilde.

De aller fleste av oss vil konsumere flere velferdsgoder enn det vi betaler for gjennom skatter og avgifter. Derfor kan man påstå at det er en plikt å betale tilbake ved å stille opp i arbeidslivet. Velger man å bli hjemme, øker man også belastningen på velferdssystemet ved at man tar imot kontantstøtte eller trygdeordninger.

En trend jeg registrer blant venner og bloggere, er at flere og flere godt utdannede ønsker å være hjemmeværende. Men man må da spørre seg: Hvorfor skal samfunnet bruke flerfoldige millioner på utdanningen din, når du ikke akter å bruke den?

Konsekvensen av at investeringer feiler, er at samfunnet på sikt må kutte i velferdstilbudet. Oljen kan ikke holde oss flytende i evig tid, spesielt siden vi forbruker velferdsordninger i et heseblesende tempo. Én konsekvens vil kanskje bli at det kuttes i eldretjenestene når du blir gammel. Eller at dine barn eller barnebarn får dårligere utdanning eller mindre helsetjenester.

Allerede nå strammes pensjonsordningene inn fordi vi utdanner oss for lenge og ikke står lenge nok i arbeidslivet for at budsjettet går i balanse. I tillegg står alt for mange av oss i deltidsstillinger. Etter all sannsynlighet er pensjonsinnstramningene bare en begynnelse, hvis vi tar signalene fra Jens Stoltenberg på alvor.

Jeg ser altså fordeler med at man er hjemmeværende, samtidig som jeg ser at det er nødvendig at så mange som mulig jobber ut fra samfunnsøkonomiske hensyn. Vi står altså ansikt til ansikt med et klassisk dilemma som kan uttrykkes slik: Det som er til det beste for enkeltmennesket, er ikke alltid det beste for samfunnet.

Diagnose: Nasjonal vrangforestilling om doping

Det er mye vi har her i Norge som man ikke finner andre steder. Vi har brunosten, ostehøvelen og en fungerende velferdsstat. Men vår største kuriositet er dopfrie toppidrettsutøvere.

Det er mye vi har her i Norge som man ikke finner andre steder. Vi har brunosten, ostehøvelen og en fungerende velferdsstat. Men vår største kuriositet er dopfrie toppidrettsutøvere.

Det er ingen tvil. De norske toppidrettsutøvere er like rene som en norsk fjellbekk om våren. Og det er jo ikke rart, med tanke på at de alle som en er oppsedet på norske verdier som likskap og beskjedenhet. Flasket opp på staut husmannskost og hardt arbeid i den trauste norske villmarka. Den norske toppidrettsutøveren er renheten selv. Et lysende eksempel til etterfølgelse.

Vi stiller ikke spørsmålstegn ved at en liten nasjon på 5 millioner sjeler slår stormakter som Russland, Tyskland og USA. Ikke bare slår vi dem. Vi gruser dem overlegent innen vinteridrett. Hvis det kun gikk på talent, har vi en statistisk vanskelig oppgave å forklare hvorfor vi er så overlegene innen en del idrettsgrener. En forklaring er selvfølgelig at vi har en eksepsjonell god genpol her oppe i nord, vest for svenskegrensen.

Det er bare å se på bragdene til Bjørn Dæhlie og Johann Olav Koss. Ikke bare slo de rekorder i fleng, men de tok flere gull innenfor et kort tidsrom. OL i Lillehammer i ’94 er trolig det mest talende eksemplet. Koss sopte inn tre gull, mens Dæhlie tok to gull og to sølv. De fremstår som overmennesker. Vår forklaring er at det var deres sterke nasjonalfølelse som ga dem vinger som Ikaros.

Den norske folkesjelen holder idealet om renhet så høyt at vi ikke ser sannheten om den slår oss i ansiktet med en sekk EPO. Prestasjonene alene burde fått det til å gå et lys opp for de fleste av oss. Og denne gangen får vi det i klartekst: En svensk dokumentar påstår, om enn noe tendensiøst, at våre nasjonale helter ikke er bedre enn østeuropeiske friidrettsutøvere. Slikt liker vi dårlig.

Funnene den SVT-produserte dokumentaren viser til er ikke veldig sjokkerende. Hemoglobinverdier på 17,5 er like over gjennomsnittet, men innenfor det man anser som normalt. Slike avvik kan være helt naturlig, eller kan også være symptomer på røyking eller sykdomstilstander. En annen forklaring er bloddoping. Like vel: At nærmest alle vinnerne har slike forhøyede verdier er nok til at det bør ropes varsku.

Svenskene peker på noe vi for lengst burde forstått: Sannsynligheten for at de norske toppidrettsutøverne doper seg er relativt høy. Det skal ikke mer til enn et blikk på prestasjonsnivået for å forstå at her er det noe eksepsjonelt på gang. Og ja. Kanskje vi nordmenn er eksepsjonelt flinke. Det har jo tross alt Gro Harlem Brundtland fortalt.

Men dette handler ikke om sannsynlighet og realisme. Det handler om det vi opplever som norsk. Det handler om vår nasjonale identitet og våre nasjonale renhetsidealer. Vi vil blånekte for at våre nasjonale helter doper seg, om de så innrømmer det selv.

Det er på tide at vi tar av oss våre nasjonalromantiske briller, og innser at de som klarer seg best i toppidrett, er de som doper seg uten å bli tatt.

Provosert av Marte Krogh

Media valgte å intervjue Marthe Krogh ene og alene for glamourfaktoren.

Jeg må si meg svært provosert av Marte Krogh. Ikke fordi hun ytrer seg. Ikke for det hun ytrer seg om heller. Innholdet i det hun sier er for meg revnende likegyldig. Jeg bryr meg katten, for å si det rett ut.

Det jeg provoseres over er at Marte Krogh har fått oppmerksomhet ene og alene fordi hun er rik. Og for all del. Det er hennes velsignelse. At hun har stilt opp i intervjuet er helt riktig for henne. Hun ble nok svært stolt for forespørselen. Men provokasjonen ligger i hvor media er på vei.

Media valgte å intervjue Marte Krogh ene og alene for glamourfaktoren. Marte Krogh er en Hollywoodfruer. En Hollywoodfrue kjennetegnes med et høyt ytre fokus, som sminke, utseende, klær og andre høystatusymboler, og et tilsynelatende fravær av et indre liv. De er glanset som et motemagasin, og har et like interessant sjeleliv som de selsomme magasinene med sine innholdsløse artikler om mote og reklame for fuktighetskremer. Den største bragden en Hollywoodfrue har gjennomført er å ha giftet seg rik og å skamløst bruke mannens penger.

Nå er sikkert Marte Krog et sympatisk og flott menneske. Det er ikke henne jeg forsøker å kritiserer. Jeg forsøker å rette en liten kritikk mot media som begynner å miste perspektivet på hvilke rolle de har i samfunnet vårt.

Jeg sier nei til glamour i nyhetene. Dette hører hjemme på glanset papir og i glorete moteblogger. Ikke i en riksdekkende nyhetskanal.

Norsk kultur er fremmed kultur

Norge har aldri vært et isolert land. Vi har importert og eksportert kultur gjennom handel, migrasjon og krigføring.

Norge har aldri vært et isolert land. Vi har importert og eksportert kultur gjennom handel, migrasjon og krigføring. 

Vikingene eksporterte sin egen kultur med sverd, men tok frivillig med seg kristen kultur hjem, sammen med slaver som også bidrog med å endre den samtidige kulturen. 

Hanseatene hadde en handelsstasjon i Bergen fra ca 1350, og har siden da preget byens kultur og identitet. Også de tyske bergverksarbeideren som mer eller mindre bygde Kongsberg på 1600-tallet har tatt med seg sin kultur og satt sitt preg på det norske. 

Men endringer har også kommet innenfra, som Haugianerne på 1800-tallet og nasjonalromantikken, selv om begge disse bevegelsene var impulser fra Europa. Hele vår historie forteller oss at vår kultur er et lappeteppe av påvirkninger fra utsiden.

Det er derfor umulig for noen, vår kulturminister inkludert, å kunne gi en definisjon på hva kultur er, og ikke minst hva den ikke er. Og de som forsøker å bestemme hva norsk kultur er for noe, er inne på en farlig vei som ikke fører noe godt med seg.

Det jeg tror Hustad, Tybring-Gjedde og deres meningsfeller reagerer på er den raske endringen av kulturen de er en del av. Og de er ikke alene. Vi lever i en tid hvor endringer skjer i et rasende tempo, og kulturen og samfunnet rundt oss har trolig aldri endret seg så rask som nå.

Det hele føles svært flyktig og flytende. I et forsøk på å gjøre mening av denne endringen blir det viktig for de av oss som er godt etablerte å hegne om det som man selv mener er norsk kultur. Utfordringen ligger i at norsk kultur alltid har vært i endring, og at summen av alle kulturene som er plassert innenfor nasjonalstatens grenser er det som utgjør det norske.

Personlig kan jeg føle på noe av det samme som disse to innvender. En del av de felles verdiene som jeg opplever som norske er i endring på en måte jeg ikke nødvendigvis er tjent med eller liker. Samtidig forstår jeg også at dette er en naturlig utvikling som alltid har funnet sted.

Slik har det trolig vært i uminnelige tider, lenge før vikingene. Det er derfor svært passende å avslutter med de siste strofene fra Sigbjørn Obstfelders sitt dikt «Jeg ser» publisert i 1893.

Jeg ser, jeg ser…
Jeg er vist kommet paa en feil klode!
Her er saa underligt…

Hvem er vinner i Øygardsaken?

Saken om den overgrepsiktede ordføreren Øygard er en stygg historie på mer enn en måte. For den tiltalte er det kun to utfall: Skyldig eller ikke skyldig. For alle de involverte er saken en tragedie uansett dom.

La meg gjøre det helt klart: Rettferdighet skje fyldes. Spesielt når det gjelder overgrepssaker.

Denne teksten vil ikke ta for seg skyldspørsmålet. Den er ment som et bidrag i debatten om det som skjer med de innvolverte når en sak blir mat for media.

Skyldig?
La oss anta at Øygard blir dømt skyldig. Han vil for alltid være overgriperen, og jenta vil alltid bli husket som den misbrukte. Selv om media har anonymisert henne, vet trolig alle i Vågå og omegn hvem hun er. Dette er ikke bare rykter i lukkede kretser i Vågå. Det er en riksdekkende sak. Hvilken ekstra belastning denne intense dekningen får for jenta er umulig å si.

Øygards familie, venner og kolleger blir også skadelidende i denne saken. Den støttende kona vil i beste fall fremstå som naiv. Bare å ha vært assosiert med denne mannen vil trolig bli en belastning for de fleste. Hvilke konsekvenser dette kan få i et lite lokalsamfunn er vanskelig å forestille seg. Det er en skam å bære for ordførerens kjente og nære.

Uskyldig?
Men på den annen side: Hvis dommen skulle tippe andre veien. At jenta har løyet, og at Øygard er uskyldig. At det her handler om sverting av en mann hvis intensjoner og handlinger i utgangspunktet var gode. Da har denne saken ruinere Øygard og merket ham for livet.  «Kanskje han faktisk gjorde det», vil noen hviske over kaffekopper i Vågå og i APs partikontor. Karrieren hans er over, og det er sådd tvil om hans moral.

Men også jenta bli skadelidende hvis det viser seg at hun har løyet, eller bare har «misforstått» forholdet sitt til Øygard. Hun vil bli den som løy. Kjenner jeg små lokalsamfunn rett, er ikke disse nådige mot syndere. Og løgn er som kjent en grov synd. Hennes moral er senket under hvert minstemål, og hun må betale prisen for dette resten av livet.

Men det er ikke sikkert at det stopper med henne. Kanskje noen vil trekke hele hennes omgangskrets i tvil. Kanskje noen vil snakke om at familien hennes har gitt henne en dårlig oppdragelse, og hennes venner vil være av den tvilsomme sorten som du ikke vil at dine barn skal være sammen med. Å være en løyner er en tung belastning for en ung jente.

Uansett utfall er det vanskelig å forestille seg den enorme ekstrabelastningen det er at saken utspiller seg på førstesidene. Alle blir skadelidende, uskyldig eller skyldig.

Og vinneren er
En part tjener på denne saken uansett hvilken vei dommen faller. Dette er media.

Saken er allerede en bestselger. I hovedrollen har vi en gammel skitten mann i maktposisjon som forgriper seg på den lille uskyldige jenta. Saken blir ekstra saftig fordi den gamle skitne mannen og den krenkede uskyldige jenta står i skarp kontrast mot hverandre. Det er som om romanen Lolita utspiller seg i Søndre-Gudbrandsdal tingrett. Media håver inn på ivrige klikkere og løssalg med skrikende forsider.

Media tar sine vante grep. De lager god sosialpornografi til vår forlystelse. De hauser opp saken og legger den ut med pikante detaljer fra avhørene. Ene dagen blir vi styrt i jentas favør, den andre dagen Øygards. Media velger ut og bearbeider informasjonen før vi får den servert. Nøye tilrettelagt og regissert.

Sosialpornografiske misbrukere
Men vi har en part til som vi ikke må glemme. Det er meg og deg. For hadde ikke vi vist interesse for saken, så hadde heller ikke media omtalt den. Slik sett er vi med på å opprettholder mediatrykket mot rettsaken, og dermed øke byrden for de involverte. Hadde vi latt være å klikke på saken, eller latt være å kjøpe aviser med bilde fra rettsaken, hadde vi gitt et tydelig signal om at vi ikke tolerere slike overtramp mot mennesker i en sårbar situasjon.

Men vi klarer det ikke. Vi elsker sosialpornografien vår. Vi sluker åte som media legger ut til oss. Vi får rett og slett ikke nok snuskete detaljer.

Mens de involverte og pårørende blir offer for medias intense sensasjonsjag, har vi to parter som kommer vinnende ut av saken. Den ene er media som profitterer på andres ulykke. Den andre er oss lesere som får servert underholdning av nedrigste kvalitet.

Jeg ber om litt anstendighet og hensyn. Vår nysgjerrighet gjør det bare verre.

Videre lesning
Artikkel fra Nasjonalt Kunnskapssenter for vold og traumatisk stress(NKVTS) Seksuelle overgrep – Barn og unge – Definisjoner og omfang
Fremlegg av Professor Dr. philos Ragnhild Hennum Offerets rettsstilling

La mine fordommer i fred

Jeg har fordommer. Du har fordommer. Alle har fordommer. Men det er helt greit, så lenge man vet at de er nettopp det: Fordommer.

Jeg har fordommer. Du har fordommer. Alle har fordommer. Men det er helt greit, så lenge man vet at de er nettopp det: Fordommer.

Fordommene hjelper oss å navigere i virkeligheten. Ved at vi raskt kan sette et menneske i bås, klarer vi å spare tankekraft. Vi behøver ikke å snuse, spørre og grave. Vi observerer kjapt, og innen få sekunder tror vi at vi vet hvem vi har foran oss.

Vi har alle generelle båser eller kategorier. Disse utgjør et mentalt skjema som er fordommene våre. For hver enkelt bås eller fordom, har vi knyttet visse egenskaper. Vi har markører som klesstil, måten å snakke på, dialekt, ord. Vi kan også sette andre i bås med grunnlag i hvilken bil du kjører, hvilke avis du leser og hvordan du oppfører deg. Alt dette utgjør en helhet som vi setter sammen, og putter det inn i den båsen som er nærmest.

Men som de fleste av oss vet, faller ofte disse forestillingene når man blir kjent med mennesket bak fordommen. Like vel, og like forbannet iherdig, setter vi neste person vi møter inn i en bås. Rett og slett fordi det er enkelt.

Vi har også flere fordommer enn de vi er klar over. For eksempel har du garantert en fordom mot en yrkesgruppe. Hvis du er håndverker har du trolig fordommer mot akademikere, og er du akademiker har du trolig fordommer mot håndverkere. Eller man sier noe sånt som «Typisk amerikaner» eller «Typisk lærer». Den du snakker med vil ofte nikke gjenkjennende. Til og med hvis du selv er amerikaner eller lærer vil du nikke. Vi har med andre ord fordommer også mot oss selv.

Men problemer oppstår når fordommer blir absolutt sannheter. Når man får reaksjoner som fremmedfrykt, rasisme, homohets eller åpent hat mot en gruppe mennesker. Da er vi ute å kjøre. Fordommene våre er der for å strukturere virkeligheten, ikke for å ødelegge den.

Derfor vil jeg noe frimodig påstå at jeg er glad i mine egne fordommer, til tross for at de er overdrevne og stupide. De er der for en grunn. Men så lenge jeg vet at de er forenklinger og generaliseringer av virkeligheten, så gjør de heller ingen skade. Det er verre med dem som tar dem som sannheter.

Ikke plass til læring i skolen

Skolen skal romme mer enn det er tid til. Dette går på bekostning av læring.

Skolen skal romme mer enn det er tid til. Dette går på bekostning av læring.

Den norske skolen av i dag skal romme et utall av tjenester og tiltak. Ikke bare er skolen en institusjon for læring, men en institusjon for oppdragelse, mekling, kulturtilbud og sosialt arbeid.

Skolens oppdrag
Hva opplæring er og hva som skal læres er grundig forklart i opplæringsloven og i læreplanene. Læreplanene er oppdraget fra staten til skole og lærerne. Denne er politisk styrt og er vedtatt av stortinget.

Læreplanen for fag forklarer hva man skal lære elevene. Her har vi fire grunnleggende ferdigheter som skal læres i alle fag gjennom hele utdanningsløpet. Dette er Lesing, skriving, regning og å utrykke seg skriftlig og muntlig, og å bruke digitale vertøy. Fagplanen forteller også hva som skal læres i de ulike fagene på skolen fordelt på trinn.

Disse er i og for seg greie. Så har vi Generell del av læreplanen, som forteller oss hvilke mennesker skolen skal (ut)danne. Til slutt har vi prinsipper for opplæringen som forteller oss på hvilken måte opplæringen skal foregå.

Dette er spennende lesning, spesielt siden det er flere motsetninger mellom de ulike delene.

Læreplanen er en maksimumsplan som rommer alt for mye. Konsekvensen av dette er at lærerne som skal utføre oppdraget ikke helt vet hvordan de skal få dette til. Ikke bare har lærerne for liten tid til å gjennomføre alt staten har bestilt, men det er i beste fall forvirrende lesing. Konsekvensen er at lærerne følger læreplanen for fag, siden denne er den mest håndfaste delen.

Men tiden som kan brukes til fag blir spist av velmenende tiltak fra stat og skoleeier. På de fleste skolene har man et antimobbeprogram, trivselslederprogram, obligatoriske nasjonale prøver, sosiale begivenheter, trafikkopplæring, holdningsprogrammer, julespill, fadderordninger, temadager og listen fortsetter og fortsetter. For hvert slikt tiltak som blir lagt til skolen, vil det bli mindre tid til å utføre det som er skolens hovedoppgave: Nemlig å lære elevene fag.

Politisk populisme
Politikere ynder å legge alle utfordringer som har med barn å gjøre over på skolen. Når Norske barn er overvektige, blir det lagt på skolen å slanke dem. Når barn spiser usunt, blir det lagt på skolen å få dem til å spise sunt. Når barn har oppfører seg dårlig blir det lagt på skolen å rett opp i oppførselen deres. Skolen skal også forebygge rus og kriminalitet blant ungdom, og skolen skal opplyse og veilede innen yrkesvalg, vaner, livsstil og så videre.

Flere av disse oppgavene er langt utenfor skolens primære virksomhet. Mange lærere fungerer som sosialarbeidere som jobber med adferd, rus, vold og hjem. Skolen er også et knutepunkt for flere institusjoner som jobber med ulik problematik innen psykiatri, rus, hjemmesituasjon, tilpassningsproblematikk, integrering, sykdom og barnevern. PPT og BUP er slike institusjoner som skolen jobber tett med, for å nevne noen. For hver slik oppgave som blir lagt til skolen, forsvinner enda mer tid fra læring av fag.

Ikke ferdig oppdratt
Skolen bruker mye tid på å oppdra elevene. Ulike undersøkelser viser at norske elever er mer bråkete og er mindre lydhør i forhold til læreren enn i andre land. Elevene kommer ikke lenger ferdig oppdratt til skolen, men det må brukes mye tid til å få klassen til å fungere som et velsmurt maskineri. Dette er krevende når alle delene ønsker å jobbe i et eget tempo og med noe helt annet. Derfor er det mye oppmerksomhet rundt klasseledelse blant norske lærere.

En servicestasjon for barn
Foreldre står nærmest i kø med ulike krav som skolen skal oppfylle. Når ungene har røket uklar i sin egen fritid, krever ofte foreldre at skolen skal ta tak i dette. Skolen blir av noen foreldre ansett som en slags servicestasjon hvor både oppdragelse, konflikthåndtering og læring skal serveres. Noen foreldre blir også indignert over at de må hjelpe sine egne barn med lekser. Disse argumenterer for at det er skolens ansvar å lære barna, ikke foreldrenes.

Sannheten er at disse foreldrene har delvis rett. Den tiden barna er på skolen brukes i mindre grad til læring av tradisjonelle skolefag. Og her ligger det et paradoks. Etter hvert som alle utenomaktivitetene blir overtatt av pedagogene, må foreldrene i større grad lære barna det som man ikke får tid til på skolen. Var det noen som sa sosial ujevnhet?

Så når oppdragelse, tiltak og ulike prøver er gjennomført; Når Konfliktene er håndtert og klassen har kommet til ro, er plutselig skoledagen over uten at skolefagene beskrevet i læreplanen har blitt gjennomført. Det burde defor ikke være en stor overraskelse at vi skårer dårlig i forhold til andre OECD-land når vi ikke har tid igjen til å lære elevene fag på skolen.

Noen kilder til påstandene i denne bloggen
Læreplanen
Fagartikkel: Atferdsproblemer i norsk skole – et mindre problem enn antatt (Gustafsen og Nordahl)