Norsk kultur er fremmed kultur

Norge har aldri vært et isolert land. Vi har importert og eksportert kultur gjennom handel, migrasjon og krigføring.

Norge har aldri vært et isolert land. Vi har importert og eksportert kultur gjennom handel, migrasjon og krigføring. 

Vikingene eksporterte sin egen kultur med sverd, men tok frivillig med seg kristen kultur hjem, sammen med slaver som også bidrog med å endre den samtidige kulturen. 

Hanseatene hadde en handelsstasjon i Bergen fra ca 1350, og har siden da preget byens kultur og identitet. Også de tyske bergverksarbeideren som mer eller mindre bygde Kongsberg på 1600-tallet har tatt med seg sin kultur og satt sitt preg på det norske. 

Men endringer har også kommet innenfra, som Haugianerne på 1800-tallet og nasjonalromantikken, selv om begge disse bevegelsene var impulser fra Europa. Hele vår historie forteller oss at vår kultur er et lappeteppe av påvirkninger fra utsiden.

Det er derfor umulig for noen, vår kulturminister inkludert, å kunne gi en definisjon på hva kultur er, og ikke minst hva den ikke er. Og de som forsøker å bestemme hva norsk kultur er for noe, er inne på en farlig vei som ikke fører noe godt med seg.

Det jeg tror Hustad, Tybring-Gjedde og deres meningsfeller reagerer på er den raske endringen av kulturen de er en del av. Og de er ikke alene. Vi lever i en tid hvor endringer skjer i et rasende tempo, og kulturen og samfunnet rundt oss har trolig aldri endret seg så rask som nå.

Det hele føles svært flyktig og flytende. I et forsøk på å gjøre mening av denne endringen blir det viktig for de av oss som er godt etablerte å hegne om det som man selv mener er norsk kultur. Utfordringen ligger i at norsk kultur alltid har vært i endring, og at summen av alle kulturene som er plassert innenfor nasjonalstatens grenser er det som utgjør det norske.

Personlig kan jeg føle på noe av det samme som disse to innvender. En del av de felles verdiene som jeg opplever som norske er i endring på en måte jeg ikke nødvendigvis er tjent med eller liker. Samtidig forstår jeg også at dette er en naturlig utvikling som alltid har funnet sted.

Slik har det trolig vært i uminnelige tider, lenge før vikingene. Det er derfor svært passende å avslutter med de siste strofene fra Sigbjørn Obstfelders sitt dikt «Jeg ser» publisert i 1893.

Jeg ser, jeg ser…
Jeg er vist kommet paa en feil klode!
Her er saa underligt…

Hvem er vinner i Øygardsaken?

Saken om den overgrepsiktede ordføreren Øygard er en stygg historie på mer enn en måte. For den tiltalte er det kun to utfall: Skyldig eller ikke skyldig. For alle de involverte er saken en tragedie uansett dom.

La meg gjøre det helt klart: Rettferdighet skje fyldes. Spesielt når det gjelder overgrepssaker.

Denne teksten vil ikke ta for seg skyldspørsmålet. Den er ment som et bidrag i debatten om det som skjer med de innvolverte når en sak blir mat for media.

Skyldig?
La oss anta at Øygard blir dømt skyldig. Han vil for alltid være overgriperen, og jenta vil alltid bli husket som den misbrukte. Selv om media har anonymisert henne, vet trolig alle i Vågå og omegn hvem hun er. Dette er ikke bare rykter i lukkede kretser i Vågå. Det er en riksdekkende sak. Hvilken ekstra belastning denne intense dekningen får for jenta er umulig å si.

Øygards familie, venner og kolleger blir også skadelidende i denne saken. Den støttende kona vil i beste fall fremstå som naiv. Bare å ha vært assosiert med denne mannen vil trolig bli en belastning for de fleste. Hvilke konsekvenser dette kan få i et lite lokalsamfunn er vanskelig å forestille seg. Det er en skam å bære for ordførerens kjente og nære.

Uskyldig?
Men på den annen side: Hvis dommen skulle tippe andre veien. At jenta har løyet, og at Øygard er uskyldig. At det her handler om sverting av en mann hvis intensjoner og handlinger i utgangspunktet var gode. Da har denne saken ruinere Øygard og merket ham for livet.  «Kanskje han faktisk gjorde det», vil noen hviske over kaffekopper i Vågå og i APs partikontor. Karrieren hans er over, og det er sådd tvil om hans moral.

Men også jenta bli skadelidende hvis det viser seg at hun har løyet, eller bare har «misforstått» forholdet sitt til Øygard. Hun vil bli den som løy. Kjenner jeg små lokalsamfunn rett, er ikke disse nådige mot syndere. Og løgn er som kjent en grov synd. Hennes moral er senket under hvert minstemål, og hun må betale prisen for dette resten av livet.

Men det er ikke sikkert at det stopper med henne. Kanskje noen vil trekke hele hennes omgangskrets i tvil. Kanskje noen vil snakke om at familien hennes har gitt henne en dårlig oppdragelse, og hennes venner vil være av den tvilsomme sorten som du ikke vil at dine barn skal være sammen med. Å være en løyner er en tung belastning for en ung jente.

Uansett utfall er det vanskelig å forestille seg den enorme ekstrabelastningen det er at saken utspiller seg på førstesidene. Alle blir skadelidende, uskyldig eller skyldig.

Og vinneren er
En part tjener på denne saken uansett hvilken vei dommen faller. Dette er media.

Saken er allerede en bestselger. I hovedrollen har vi en gammel skitten mann i maktposisjon som forgriper seg på den lille uskyldige jenta. Saken blir ekstra saftig fordi den gamle skitne mannen og den krenkede uskyldige jenta står i skarp kontrast mot hverandre. Det er som om romanen Lolita utspiller seg i Søndre-Gudbrandsdal tingrett. Media håver inn på ivrige klikkere og løssalg med skrikende forsider.

Media tar sine vante grep. De lager god sosialpornografi til vår forlystelse. De hauser opp saken og legger den ut med pikante detaljer fra avhørene. Ene dagen blir vi styrt i jentas favør, den andre dagen Øygards. Media velger ut og bearbeider informasjonen før vi får den servert. Nøye tilrettelagt og regissert.

Sosialpornografiske misbrukere
Men vi har en part til som vi ikke må glemme. Det er meg og deg. For hadde ikke vi vist interesse for saken, så hadde heller ikke media omtalt den. Slik sett er vi med på å opprettholder mediatrykket mot rettsaken, og dermed øke byrden for de involverte. Hadde vi latt være å klikke på saken, eller latt være å kjøpe aviser med bilde fra rettsaken, hadde vi gitt et tydelig signal om at vi ikke tolerere slike overtramp mot mennesker i en sårbar situasjon.

Men vi klarer det ikke. Vi elsker sosialpornografien vår. Vi sluker åte som media legger ut til oss. Vi får rett og slett ikke nok snuskete detaljer.

Mens de involverte og pårørende blir offer for medias intense sensasjonsjag, har vi to parter som kommer vinnende ut av saken. Den ene er media som profitterer på andres ulykke. Den andre er oss lesere som får servert underholdning av nedrigste kvalitet.

Jeg ber om litt anstendighet og hensyn. Vår nysgjerrighet gjør det bare verre.

Videre lesning
Artikkel fra Nasjonalt Kunnskapssenter for vold og traumatisk stress(NKVTS) Seksuelle overgrep – Barn og unge – Definisjoner og omfang
Fremlegg av Professor Dr. philos Ragnhild Hennum Offerets rettsstilling

La mine fordommer i fred

Jeg har fordommer. Du har fordommer. Alle har fordommer. Men det er helt greit, så lenge man vet at de er nettopp det: Fordommer.

Jeg har fordommer. Du har fordommer. Alle har fordommer. Men det er helt greit, så lenge man vet at de er nettopp det: Fordommer.

Fordommene hjelper oss å navigere i virkeligheten. Ved at vi raskt kan sette et menneske i bås, klarer vi å spare tankekraft. Vi behøver ikke å snuse, spørre og grave. Vi observerer kjapt, og innen få sekunder tror vi at vi vet hvem vi har foran oss.

Vi har alle generelle båser eller kategorier. Disse utgjør et mentalt skjema som er fordommene våre. For hver enkelt bås eller fordom, har vi knyttet visse egenskaper. Vi har markører som klesstil, måten å snakke på, dialekt, ord. Vi kan også sette andre i bås med grunnlag i hvilken bil du kjører, hvilke avis du leser og hvordan du oppfører deg. Alt dette utgjør en helhet som vi setter sammen, og putter det inn i den båsen som er nærmest.

Men som de fleste av oss vet, faller ofte disse forestillingene når man blir kjent med mennesket bak fordommen. Like vel, og like forbannet iherdig, setter vi neste person vi møter inn i en bås. Rett og slett fordi det er enkelt.

Vi har også flere fordommer enn de vi er klar over. For eksempel har du garantert en fordom mot en yrkesgruppe. Hvis du er håndverker har du trolig fordommer mot akademikere, og er du akademiker har du trolig fordommer mot håndverkere. Eller man sier noe sånt som «Typisk amerikaner» eller «Typisk lærer». Den du snakker med vil ofte nikke gjenkjennende. Til og med hvis du selv er amerikaner eller lærer vil du nikke. Vi har med andre ord fordommer også mot oss selv.

Men problemer oppstår når fordommer blir absolutt sannheter. Når man får reaksjoner som fremmedfrykt, rasisme, homohets eller åpent hat mot en gruppe mennesker. Da er vi ute å kjøre. Fordommene våre er der for å strukturere virkeligheten, ikke for å ødelegge den.

Derfor vil jeg noe frimodig påstå at jeg er glad i mine egne fordommer, til tross for at de er overdrevne og stupide. De er der for en grunn. Men så lenge jeg vet at de er forenklinger og generaliseringer av virkeligheten, så gjør de heller ingen skade. Det er verre med dem som tar dem som sannheter.

Ikke plass til læring i skolen

Skolen skal romme mer enn det er tid til. Dette går på bekostning av læring.

Skolen skal romme mer enn det er tid til. Dette går på bekostning av læring.

Den norske skolen av i dag skal romme et utall av tjenester og tiltak. Ikke bare er skolen en institusjon for læring, men en institusjon for oppdragelse, mekling, kulturtilbud og sosialt arbeid.

Skolens oppdrag
Hva opplæring er og hva som skal læres er grundig forklart i opplæringsloven og i læreplanene. Læreplanene er oppdraget fra staten til skole og lærerne. Denne er politisk styrt og er vedtatt av stortinget.

Læreplanen for fag forklarer hva man skal lære elevene. Her har vi fire grunnleggende ferdigheter som skal læres i alle fag gjennom hele utdanningsløpet. Dette er Lesing, skriving, regning og å utrykke seg skriftlig og muntlig, og å bruke digitale vertøy. Fagplanen forteller også hva som skal læres i de ulike fagene på skolen fordelt på trinn.

Disse er i og for seg greie. Så har vi Generell del av læreplanen, som forteller oss hvilke mennesker skolen skal (ut)danne. Til slutt har vi prinsipper for opplæringen som forteller oss på hvilken måte opplæringen skal foregå.

Dette er spennende lesning, spesielt siden det er flere motsetninger mellom de ulike delene.

Læreplanen er en maksimumsplan som rommer alt for mye. Konsekvensen av dette er at lærerne som skal utføre oppdraget ikke helt vet hvordan de skal få dette til. Ikke bare har lærerne for liten tid til å gjennomføre alt staten har bestilt, men det er i beste fall forvirrende lesing. Konsekvensen er at lærerne følger læreplanen for fag, siden denne er den mest håndfaste delen.

Men tiden som kan brukes til fag blir spist av velmenende tiltak fra stat og skoleeier. På de fleste skolene har man et antimobbeprogram, trivselslederprogram, obligatoriske nasjonale prøver, sosiale begivenheter, trafikkopplæring, holdningsprogrammer, julespill, fadderordninger, temadager og listen fortsetter og fortsetter. For hvert slikt tiltak som blir lagt til skolen, vil det bli mindre tid til å utføre det som er skolens hovedoppgave: Nemlig å lære elevene fag.

Politisk populisme
Politikere ynder å legge alle utfordringer som har med barn å gjøre over på skolen. Når Norske barn er overvektige, blir det lagt på skolen å slanke dem. Når barn spiser usunt, blir det lagt på skolen å få dem til å spise sunt. Når barn har oppfører seg dårlig blir det lagt på skolen å rett opp i oppførselen deres. Skolen skal også forebygge rus og kriminalitet blant ungdom, og skolen skal opplyse og veilede innen yrkesvalg, vaner, livsstil og så videre.

Flere av disse oppgavene er langt utenfor skolens primære virksomhet. Mange lærere fungerer som sosialarbeidere som jobber med adferd, rus, vold og hjem. Skolen er også et knutepunkt for flere institusjoner som jobber med ulik problematik innen psykiatri, rus, hjemmesituasjon, tilpassningsproblematikk, integrering, sykdom og barnevern. PPT og BUP er slike institusjoner som skolen jobber tett med, for å nevne noen. For hver slik oppgave som blir lagt til skolen, forsvinner enda mer tid fra læring av fag.

Ikke ferdig oppdratt
Skolen bruker mye tid på å oppdra elevene. Ulike undersøkelser viser at norske elever er mer bråkete og er mindre lydhør i forhold til læreren enn i andre land. Elevene kommer ikke lenger ferdig oppdratt til skolen, men det må brukes mye tid til å få klassen til å fungere som et velsmurt maskineri. Dette er krevende når alle delene ønsker å jobbe i et eget tempo og med noe helt annet. Derfor er det mye oppmerksomhet rundt klasseledelse blant norske lærere.

En servicestasjon for barn
Foreldre står nærmest i kø med ulike krav som skolen skal oppfylle. Når ungene har røket uklar i sin egen fritid, krever ofte foreldre at skolen skal ta tak i dette. Skolen blir av noen foreldre ansett som en slags servicestasjon hvor både oppdragelse, konflikthåndtering og læring skal serveres. Noen foreldre blir også indignert over at de må hjelpe sine egne barn med lekser. Disse argumenterer for at det er skolens ansvar å lære barna, ikke foreldrenes.

Sannheten er at disse foreldrene har delvis rett. Den tiden barna er på skolen brukes i mindre grad til læring av tradisjonelle skolefag. Og her ligger det et paradoks. Etter hvert som alle utenomaktivitetene blir overtatt av pedagogene, må foreldrene i større grad lære barna det som man ikke får tid til på skolen. Var det noen som sa sosial ujevnhet?

Så når oppdragelse, tiltak og ulike prøver er gjennomført; Når Konfliktene er håndtert og klassen har kommet til ro, er plutselig skoledagen over uten at skolefagene beskrevet i læreplanen har blitt gjennomført. Det burde defor ikke være en stor overraskelse at vi skårer dårlig i forhold til andre OECD-land når vi ikke har tid igjen til å lære elevene fag på skolen.

Noen kilder til påstandene i denne bloggen
Læreplanen
Fagartikkel: Atferdsproblemer i norsk skole – et mindre problem enn antatt (Gustafsen og Nordahl)

Toast og Thaidamer – Kultur på avveie

Selv om jeg ikke er sosialantropolog, har jeg en aldri så liten interesse for kulturelle fenomener. Spesielt hverdagshendelser.

Selv om jeg ikke er sosialantropolog, har jeg en aldri så liten interesse for kulturelle fenomener. Spesielt hverdagshendelser.

På jobben forleden dag forekom det en slik hendelse. De som vasker på skolen jeg jobber på er for det meste fra Thailand. De har flyttet hit i voksen alder og dette fører gjerne til artige kulturelle merkverdigheter i fri utfoldelse.

Spesielt hadde en av damene vist interesse for maten som står fremme på personalrommet. Dette er overskuddsmat som settes frem for alle slik at de som vil kan forsyne seg. Her finner vi Toast, rundstykker og frukt.

Forsiktig henvender hun seg til meg og spør om hun kunne forsyne seg. «jada», svarte jeg. «Alt som står på bordet her er for alle. Det er bare å forsyne seg.» Hun ble straks ivrig. Hun begynte å lete gjennom skuffer og skap. Litt småhektisk spurte hun etter poser, men jeg svarte at jeg trodde at vi  ikke hadde poser her på personalrommet. Etter å  ha åpnet den samme skuffen en gang til, løp hun til papirdispenseren og tok flere flak med papir.

Så forsynte hun seg av fatet. Toast på toast ble raskt pakket inn i papir, og alle som en ble stukket ned i lommene på arbeidsbeltet hennes. «Til senere», sa hun, før hun raskt forsvant ut døren.

Noe lattermildt gikk jeg inn på lærerværelse og fortalte om situasjonen som hadde utspilt seg på personalrommet.

Responsen ble sterk irritasjon over vaskehjelpen som hadde tatt for seg av godene. Jeg fikk streng instruksjon fra mine kolleger at jeg måtte gi beskjed til vaskehjelpen neste gang hun gjorde noe lignende.

Grunnen til at jeg fortalte mine kolleger om hendelsen, var at jeg syntes det var en artig anekdote. Jeg hadde ikke helt forventet at kollegene mine ville vise irritasjon over noen kalde toast og vassene rundstykker. Jeg svarte så forsonende som mulig at «Det har trolig bare med kultur å gjøre. Er ikke det kjempespennende?».

En annen grunn til at jeg synes denne episoden er spennende, er hvor lett kulturelle konflikter kan oppstå over noe så banalt som gratis toast. Innenfor våre etablerte normer tar man ikke for seg av felles goder. Man tar det man trenger og sørger for at det alltid er noe igjen til nestemann.

Konsekvensen av denne måten å tenke på er at sistemann river en liten bit av den siste toasten, og lar denne ligge igjen. For slik har man ikke vært grådig og tatt den siste fra fatet. Selv om man vet at ingen tar det siste stykket med vandalisert toast. På denne måten blir handlingen symbolsk heller enn praktisk.

Nå vet jeg ikke hva den thailandske vaskehjelpen hadde tenkt. Men hun har trolig antatt at siden det er gratis, er det bare å kjøre på. Kanskje man i Thailand synes at det er frekt å ikke forsyne seg godt når man først blir bydd på? Eller kanskje hun kommer fra fattige kår hvor mat har vært en gode som er sjelden? Jeg vet ikke.

Vaskehjelpens handlinger brøt med en forventning som kom med dette fatet med toast, frukt og halve rundstykker. Hun skulle etter våre moralkoder bare forsynt seg med det hun trengte. Hvis det var mye på fatet, kunne hun til nøden tatt med seg en toast eller et halvt rundstykke i hånden. Hun gjorde det motsatte.

Hadde noen andre sett henne, så hadde de trolig ikke blitt like lattermild som meg. De hadde blitt moralsk indignerte, og foraktelig fortalt om den grådige vaskedamen som bare lemper innpå med fellesgoder uten tanke på andre. Slikt blir det lett dårlig stemning av.

Er det rart at det er krig i verden når det ikke skal mer til en et fat med frukt og seige rundstykker for å skape konflikt mellom kulturer?

Neste gang jeg ser noe lignende holder jeg bare kjeft.

Bør Stoltenberg trekke seg?

Stoltenberg tar ikke de nødvendige grepene etter 22. julirapporten, og er ikke villig til å endre et styringssystem som ikke fungerer. Istedenfor forsterker han det som er feil.

Stoltenberg tar ikke de nødvendige grepene som følger 22. julirapporten, og er ikke villig til å endre et styringssystem som ikke fungerer. Istedenfor forsterker han det som er feil.

VG gikk på lederplass hardt ut mot Stoltenberg og krevde hans avgang like i etterkant av 22. juli rapporten. Også andre medier og bloggere krevde hans avgang. Jeg gikk ut og mente at å kreve Statsministerens avgang for 22. juli var feil. Dette mener jeg fortsatt. 22. juli var en krise som krevde mer enn det vi kunne gi. Stoltenberg håndterte krisen på en svært god måte, noe rapporten også bekrefter.

Men jeg krever at de som leder tar lærdom og ansvar når dette er påkrevd. Stoltenberg har på ingen måte tatt lærdom. Han fortsetter å fremynde et styringssystem som rapporten på mange måter dokumenterer at ikke fungerer.

I Stortingets høring 28.08.12 viste Faremo og Stoltenberg at de ikke tar 22. juli rapporten til etterretning. Ledere som ikke er villig til å ta tak i et problem når det stirrer dem i hvitøyet, er uskikket til å lede.

Rapporten påviser flere systemfeil. Systemfeil som kommer som en direkte konsekvens av ideologien «New Public Management«. Dette er et styringssystem som baserer seg på markedstenkning, i en sektor hvor marked ikke eksisterer.

Rapporten forteller oss at polititjenestemenn har blitt til byråkrater som sitter og måler seg selv ut fra konstruerte måleparameter. Tid som i stede burde brukes til å være politi. Det har blitt protestert, men ingen av dem som styrer har lyttet. Heller ikke nå som konsekvensen av et slikt styringssystem har kommet frem i lyset lytter de.

Faremo og Stoltenberg fortsetter med New Public Management. De skal kure det offentlige med mer New Public Management og prater med New Public Management-tullespråk til krampa tar dem. De tar ikke ansvar. De tar ikke grep. De vil ikke endre et system som ikke fungerer. Istedenfor vil de forsterke det som ikke fungerer, og slik kveler de delene som fungerer slik det skal.

Ledere som ikke tar inn over seg alvoret, og som ikke retter opp i det de er satt til å forvalte, er ledere vi ikke kan tolerere.

Hvis ikke Stoltenberg klarer å ta lærdom av 22. julirapporten, bør han trekke seg.

Videre lesning
Morten Strøksnes «Harde Fakta»
Justis- og beredskapsdepartementets hjemmeside om 22.juli «Oppfølging av 22. juli kommisjonen»
Klassekampen «Målstyring svekker staten»
Lærerbloggen Lærerråd: «22. juli-kommisjonen om mål(e)styring – noen som kjenner seg igjen?«

Lyntoget og nasjonen med de visjonsløse

I Norge lider vi under det å være smålåten og mangel på store visjonener. Dette er i de fleste tilfeller lurt. Men ikke når det gjelder lyntog.

I Norge lider vi under det å være smålåten og mangel på store visjonener. Dette er i de fleste tilfeller lurt. Men ikke når det gjelder lyntog.

Lyntog er fremtidens transportmiddel. Det er miljøvennlig, komfortabelt, rimelig å vedlikeholde og lønnsomt å drive. Det som koster er byggingen av traseen. Altså selve oppstartsavgiften. Lyntog er fremtiden, og vi er på ingen måte med.

Det er vår smålåtne måte å tenke på som forhindrer oss i å utvikle et transportmiddel for fremtiden.

Vi er hemmet av en forsiktighet som forhindrer oss i å tenke større enn neste års budsjett. Ser vi for eksempel hvordan man bygger ut veinettet, har dette den samme smålåtenheten over seg. De fleste veitraseene som bygges i Norge er allerede underdimensjonerte når de tas i bruk. Her kan vi med fordel flesket litt mer til. I stede planlegger Vegvesenet neste utvidelse samtidig som de ferdigstiller den første.

Bergensbanen en stor visjon
Da Stortinget besluttet å bygget Bergensbanen, var dette et prestisjeprosjekt som kostet et helt statsbudsjett. Et lyntog vil bli dyrt, men forholdsvis mindre enn det den unge nasjonen Norge hadde brukt da banen stod ferdig i 1909. Vi var en fattig nasjon som virkelig våget å ta sats mot fremtiden.

Norge anno det 21. århundret satser ikke på prestisjeprosjekter som gavner alle, men har i stede bygget et operahus i Bjørvika. Selvfølgelig i gangavstand fra Stortinget. Samtidig antar forskere at havet vil stige over to meter, og dermed vil operaen være oversvømt innen 50-100 år. Ironien er at vi selv er i verdensklassen når det gjelder å hente opp olje, gass og kull som er en sterk bidragsyter til klimakrisen. På denne måten er vi selv med på å drukne vårt eget prestisjeprosjekt.

Men om det havner under vann eller ikke: Operahuset et smykke som vi kan jåle oss med i internasjonale sammenhenger, og er på ingen måte en satsing som gavner innbyggerne og landet når Nordsjøen er tom for sort gull. Når det gjelder jålerier og olje har vi ingen problemer med å fravike vår protestantiske etikk.

Vår protestantiske arv
Denne protestantiske etikken er rotfestet i nasjonen Norge til tross for at Norge nå, mer enn tidligere, er en sekulær stat. Kort oppsummert går denne etikken ut på at vi skal jobbe hardt, og vi skal ikke be om annet enn mer hardt arbeid. Vi skal ikke sette pengene over styr, og vi skal ikke ødsle. Og vi skal på ingen måte vise at vi er rike, som for eksempel å bygge et operahus.

Denne holdningen har reddet Norge fra Hollandsk syke. En syke som rammer nasjoner som er blitt fete av rikdommer fra olje eller andre naturresurser, og som drukner seg selv i egen rikdom. Hadde vi lyttet til FrP hadde vi ikke hatt en så sterk økonomi og velferd som vi har i dag. Vår sparsomhet er nødvendig og riktig, men ikke når den hemmer oss i å utvikle for fremtiden.

De fleste forstår at oljeeventyret en gang tar slutt. Det vitner ikke om vidsyn å satse alle pengene på en hest som sakker akterut. Vi trenger flere nysatsinger og større visjoner. Lyntog er en slik visjonær nysatsing.

Det er nå vi kan koste på oss å investere i fremtiden. Å legge penger på bok er svært klokt, men ved å la være å bygge et miljøvennlig alternativ for fremtiden har vi allerede nå sviktet de som kommer etter oss. Det haster, og det haster nå.

I etterpåklokskapens navn

Mandag 13.08.2012 ble rapporten fra Stortingets 22. julikommisjon publisert. Reaksjonene lar ikke vente på seg.

Mandag 13.08.2012 ble rapporten fra Stortingets 22. julikommisjon publisert. Reaksjonene lar ikke vente på seg.

Vi er vitne til et realt oppvaskmøte med gråtende politisjefer og en beklagende statsminister. Etterpåklokskapen har slått inn over oss ett år etter tragedien.

Det er lett å i ettertid rette en klandrende pekefinger mot styresmaktene og de som var ansvarlig for sikkerheten 22. juli. Etterklokskap kan være nyttig og bra, men den må anvendes med klokskap.

Denne klokskapen er ikke lett å finne blant de mange oppslagene og utspillene. Mange aktører er ute på krigsstien og retter en harmdirrende pekefinger mot politi, PST og regjeringen. Det virker som om de fleste har glemt at denne rapporten er et verktøy som kan hjelpe oss å identifisere svakheter i beredskapen i fremtiden, og ikke minst kunne utvikle prosedyrene for å plukke opp galninger som har avvikende ideer og viljen til å gjennomføre dem.

Like vel kan vi på ingen måter helgardere oss. Før 22. juli var beredskapen og etterretningen rettet mot islamistiske terrorister. Å plukke opp en marginalisert ung mann sine grandiose vrangforestillinger blant mange andre marginaliserte unge menn var, og trolig er, en umulig oppgave. Like vel har PST og politiet det siste året tatt denne trusselen på alvor.

På bedringens vei?
Et eksempel på dette er saken med antifeministen Eivind Berge som ble pågrepet for drapstrusler og oppfordring til drap av polititjenestemenn. Politiet anså truslene på bloggen til Berge som såpass reelle at de aksjonerte. Aksjonen til tross: Berge ble til slutt «frikjent» i høyesterett. Frikjennelsen er i seg selv svært tvilsom, og skaper en farlig presedens. Det kunne like gjerne vært Breivik som ble frikjent for sitt manifest og sine trusler. Politiet har med andre ord lært, men ikke rettssystemet. Det må tilføyes at det er lovendringer på vei.

Men nettopp dette eksempelet viser hvor sakte systemer omstiller seg. For ikke å snakke om hvor raskt systemer reagere på en situasjon det ikke var forberedt på.

Eli Ørjaseter har i bloggen sin trukket en sammenligning mellom 22. juli og 9, april 1940. Hun legger frem argumenter om at vi skulle visst bedre da, og vi skulle visst bedre nå. Denne fortolkningen av historien er etter mitt skjønn lite nyansert.

Hvem kan klandres?
Overfallet på Norge i 1940 var nettopp det: Et overfall. I følge historikerne Michael Tamelander og Niklas Zettering var det stor usikkerhet rundt hvem som overfalt oss dnatten 9. april. I følge boken deres «9. april – Nazitysklands invasjon av Norge» var det like høy sannsynlighet at det var de allierte som overfalt Norge, som det var tyskerne. I følge Tamelander og Zettering hadde britene planene klare for en invasjon av Norge. Det var tilfeldigheter og hendelser andre steder som førte til at tyskerne slo til først.

9. april og 22. juli har de samme kaotiske kjennetegnene. Et nærmest totalt sammenbrudd, hvor ingen visste hvem som angrep og hvor angrepene ble satt inn.

Den 9. april var det usikkert om det var de allierte eller aksemaktene som angrep. Stortinget, regjeringen og de militære var usikre på hvor angrepene var rettet, og ikke minst hvor mange og hvordan. Mobiliseringssystemet kollapset, og regjeringen Nygaardsvold rømmet i panikk. Men ikke uten at Kong Håkon 7. tok i bruk vetoretten, og slik unngikk en kapitulasjon.

På samme måte ante man ikke hva som skjedde da bomben gikk av i regjeringskvartalet. Slik jeg forstår det fungerte beredskapen slik den skulle. Helt til det begynte å komme rapporter fra Utøya om at det var løsnet skudd der. Det hele var utenkelig og forferdelig. Beredskapen måtte skifte fokus, og i all hast ble det disponert innsats mot utøya. Da politiet gikk i land og aksjonerte, visste de heller ikke om det var en eller flere bevæpnede personer på Utøya. Det var med andre ord en kaotisk og uoversiktlig situasjon systemet og enkeltmennesker reagerte på.

Alt dette skjedde med få timer mellomrom, og forferdelsen over grusomhetene var utført av én person åpenbarte seg ikke før en stund etterpå. Grufullhetene og omfanget er uten sidestykke i vår opplevde historie.

Paralysert av fare
Mennesker blir handlingslammet, redde eller sinte nå de blir konfrontert med fare. Kriser utløser merkelige reaksjoner hos både system og hos mennesker. Systemer kan øve og være så godt forberedt som mulig, men både 9. april og 22. juli var en umenneskelig situasjon for de som var involvert.

Som etter 9. april så også 22. juli, skal vi på død og liv legge skylden på noen andre utover den eller de som utførte selve ondskapen: vi forsøker å legger ansvaret på skuldre som allerede er tynget av skyld. Vi oppretter komiteer og iverksetter utredninger til det flyter over av synsere og forståsegpåere.

La oss bruke denne nye innsikten i å forbedre systemene så best vi kan, og ikke klandre de som ble kastet inn i en situasjon som var like umenneskelig som den var grusom. Vi må aldri glemme at kriser får frem det verste og det beste i oss. 22. juli fortsetter å gjøre nettopp det.

Romfolket og de rabiate fundamentalistene

Debatten om romfolket domineres av to hovedleirer. Den ene er den rabiate velferdsnasjonalisten, den andre er de fundamentalistiske humanistene.

Debatten om romfolket domineres av to hovedleirer. Den ene er den rabiate velferdsnasjonalisten, den andre er de fundamentalistiske humanistene.

Jeg har tidligere skrevet om Romfolket der jeg har prøvd å balansere diskusjonen. Her forsøkte jeg å sette meg inn i de to hovedpartenes ståsted, og jeg oppfordret til en balansert debatt. Du kan lese innlegger her. Jeg vil i dette innlegget se på de to partene som dominerer debatten i meda, nemlig den rabiate velferdsnasjonalisten og de fundamentalistiske humanistene.

Den rabiate velferdsnasjonalisten
Med dette mener jeg ikke bloggeren Fjordmann eller høyreekstreme. Her refererer jeg til karakterer som Per Sandberg. Han er en som skriker høyt og avviser alle argument med at Romfolket ikke hører hjemme her, ergo har de heller ikke rettigheter. Sandberg og hans meningsfeller rykker raskt ut i media og sier seg uenig i at Romfolket skal motta noe som helst slags støtte, spesielt hvis det gjelder penger. For eksempel viste en bastant Sandberg sin moralske fortørnelse når det viste seg at Romfolk som ikke klarer å tigge til livets opphold, får nødhjelp for å komme seg hjem(NRK.no).

I Sanbergs øyne representerer Romfolket amoralske banditter og røvere som ønsker å snylte på velferdsstaten. For ham spiller det ingen rolle om Romfolket sulter i hel, eller de dør av infeksjoner i gatene. For velferdsnasjonalisten er velferdsstaten den hellige gral som kun de innfødte får drikke av.

Fundamentalistiske humanister
De fundamentalistiske humanistene er Sandbergs rake motsetning. Et eksempel på en slik humanist er Bjønnulv Evenrud i stiftelsen «Folk er Folk». For dem gjelder kun ett argument, og det er det humanistiske. Om så Romfolket forgår av forhold i sine egne leire, forsøpler eller sulter, skal de hjelpes og dulles med for enhver pris. Alle forslag eller tiltak som går ut på å stille krav, eller blir oppfattet som krenkelse av Romfolket rettighetrer, blir ansett som inhumant, og dermed ondskap(NRK.no). Derfor blir alle forslag som ikke tar ekstreme hensyn til Romfolket samenlignes med Holocaust.

Disse to leirene setter en effektiv stopper for andre og mer konstruktive stemmer i debatten. Ingen fornuftige løsninger kommer ut av Sanbergs eller Evenruds ensidige svart-hvit-syn. De har til og med dratt Romfolket inn i debatten, uten at jeg tror at de selv ønsker dette. Sikkert er det at Romfolket ikke tjener på Evenruds støtte eller Sanbergs fordømming.

Det er nøden som tvinger Romfolket til å trekke hele Europa på tvers for å tigge. De er trolig mer opptatt av å overleve dag for dag enn å bli avbildet i media. Like vel opplever Romfolket at de har blitt til slagmarken til de rabiate velferdsnasjonalisten og de fundamentalistiske humanistene.

Nok en gang etterlyser jeg reflekterte og kloke stemmer i denne skrikekonflikten. Skrikingen gavner absolutt ingen, og i hvert fall ikke Romfolket. La oss ignorere de rabiate og det fundamentalistiske, og la oss omfavne den balanserte og kloke tanke.
Blogglisten

Romfolkets drømmer og storsamfunnets krav

Historien om romfolkene som har satt sin elsk på Norge er en historie om unnfallenhet, feighet og liten vilje til å tenke fremover. Det er en historie om idioti, og hvordan å late som om noe ikke eksisterer skaper konflikt.

Tenk deg at du er medlem av en utsultet, forfulgt og lutfattig gruppe uten muligheter til hverken jobb eller karriere i et allerede lutfattig land. La oss si Romania, Bulgaria eller Ungarn. Si at du har opplevd å bli forfulgt av storsamfunnet. At politiet har foretatt ulovlige arrestasjoner, kanskje banket deg opp, eller at du ikke har rettigheter i det landet du bor i. Det eneste du har å klamre deg til er de andre i gruppen din, familien og uten utsikter til forbedringer. På grunn av dette har du en iboende sterk mistro til samfunnet du bor i og opplevelse av at storsamfunnet, politiet og rettsvesen er en del av et undertrykkingsregime. Du føler deg forfulgt, og med rette.

Men så en dag treffer en som har tjent penger på tigging. Og det i et kaldt land hvor menneskene er varme og givergleden stor. Hvor politiet ikke spytter og slår etter deg, og hvor du har muligheter til å få litt penger uten å bli forvist og forfulgt. Du kan sove på gater og i velholdte parker uten å bli plaget. Dette er himmelen tenker du, og så reiser du nordover sammen med andre i gruppen din for å tjene litt penger.

Den som fortalte deg alle disse tingene hadde nok overdrevent en smule, men noen ting stemte. Du slipper å bli trakassert. I verste fall får man noen sure miner og fulle mennesker som ypper, men man er sjelden utrygg. Politiet er som regel hjelpsomme. Og man kan sove hvor man vil. Om dagene tigger man og får litt å klare seg for. Noen dager lite, andre dager mer.

Man reiser hjem og forteller historien om dette merkelige landet til andre. Så neste gang man reiser har naboene og onkelen til naboen, og familien til fetteren din, hengt seg med for å ta del av dette fantastiske eventyret som ikke er et eventyr, men bedre enn hva man får der du bor nå.

For hver ny pulje reiser opp til det kolde nord, er det flere som har lyst til å bli med. Alle hjelper hverandre, og nettverkene innenfor familiene og gruppen fungerer som bistand og guider. Mengden av mennesker som er involvert øker, det samme gjør graden av organisering.

En lokal innbygger
Men la oss si at du bor i Oslo. Du bor i en leilighet, og i et samfunn som er regulert og trygt. Om du ikke betaler din skatt med glede, forstår du at disse pengene gir deg trygghet og rettigheter i form av velferdsgoder. Du gir og du får.

Du er trygg på at både politi og påtalemyndigheter ivaretar dine rettigheter, og du har gode muligheter for en karriere, selvrealisering og god utdannelse.

Til tross for dette bor du tett og trafikkert. Det er folk over alt og du trenger et sted å puste. Men du kan ikke bruke de offentlige tilbudene, for i parken ved siden av lukter det av ekskrementer. Det er mennesker som har bygd telt og skur der, og de går ikke an å komme seg frem på grunn av alt søppelet og provisoriske skur og biler. Du føler kanskje et stikk av ubehag når en liten dame med brune øyner tittende frem fra under skautet strekker pappkoppen sin mot deg og med tynn stemme sier «please!». Kanskje du også gir, for å lette litt på den samme samvittigheten. Men du liker det ikke.

Du er ikke et ondt menneske, og det er ikke din feil at du er født i Norge, verdens rikeste land. Du føler like vel et snev av dårlig samvittighet når du i ditt stille sinn ønsker å bruke parkene og byrommene uten å bli plaget. Du føler at en liten gruppe mennesker som ikke klarer å følge de vanlige spillereglene, og heller ikke bidrar til fellesskapet, har tatt parken og byrommet til gissel. Men du sier det ikke høyt av redsel for å være inhuman. Eller rasist. Så du ignorerer problemet og forsøker å late som det ikke er, selv om det blir mer og mer påtrengende.

clash of civilizations
Men en dag er antallet Rommennesker i byen blitt for stort. Forholdene er svært kritikkverdig for alle parter: Hygiene, smittefare, praksiser som er direkte ulovlige som gjelder barn og andre forhold kommer tydelig frem når antallet har blitt stort. Det som har vært til mild irritasjon har blitt til et uoverkommelig problem. Myndighetene er tvunget til å reagerer. Byråkratiske tiltak på norsk måte blir iverksatt.

Romfolket på sin side forstår ikke hvor dette kommer fra. De har jo bare gjort som de alltid har gjort de siste årene. Igjen opplever de å bli forfulgt, bare denne gangen av merkelige lover og regler, og av papir og byråkrater. De stiller seg uforstående til det hele, og forsøker å tilpasse seg. Men i stede blir de jaget.

En gammel sang
Konflikten er med andre ord et faktum. Det er en gammel sang som knirker sine bedrøvelige toner. Her er det de fremmede mot de etablerte. En minoritet som ikke forstår storsamfunnets regler, og et storsamfunn som er stort og tungt og reagerer for sent.

Vi forstår ikke hverandre, vi som er etablerte og de som er fremmede.

Det er vår egen unnlatelse og feighet som har ført oss ut i konflikt. Vi har ikke vært klare på spillereglene til de fremmede som kommer, og de fremmede har ikke klart å forstå oss. Vi burde for lenge siden ha stilt klare krav. Å tillate at en stor gruppe mennesker driver gatelangs og be om almisser er nedverdigende for alle parter.

Jeg har ikke prøvd å finne løsningen på problemet i denne bloggposten, det er nok av de som mener sterkt og hardt. Men jeg er overbevist om at spissfindige juridiske tolkninger av ulike offentlige instanser, misforstått humanisme eller hardtslående høyrepopulisme, er alle dårlige løsninger. Alle fører med seg konflikt, enten med romfolket, eller med de som må forholde seg til romfolket i sitt dagligliv.

En løsning burde ha vært på plass for flere år siden, før det ble en konflikt. I stede har vi latet som ingenting, til tross for faresignaler.

Nå er det for sent, og vi er i ferd med å jage en allerede forfulgt minoritet. Jeg frykter at det ikke kommer en lykkelig slutt på denne historien før vi klarer å formidler hva vi forventer av dem. Det haster med å komme i dialog.

Selvbestemt omskjæring

Det har den siste tiden vært en del rabalder rundt temaet omskjæring av guttebarn. Grunnen er at helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen ønsker å flytte rituell omskjæring inn i norske sykehus. Det betyr en økning på rundt 13 millioner årlig i helseutgifter. Og det for et inngrep som ikke har noe med medisin å gjøre.

Det har den siste tiden vært en del rabalder rundt temaet omskjæring av guttebarn. Grunnen er at helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen ønsker å flytte rituell omskjæring inn i norske sykehus. Det betyr en økning på rundt 13 millioner årlig i helseutgifter.  Og det for et inngrep som ikke har noe med medisin å gjøre.

For meg handler dette om råderett over egen kropp. Ved omskjæring av et guttebarn skjer dette uten et reflektert samtykke fra barnet selv. Inngrepet er også umulig å reversere, så vedkommende har ikke muligheten til å angre seg ved et senere tidspunkt.

Omskjæring av menn i Norge skal etter min mening være samtykket av personen selv. Samtykket er ikke gyldig før personen er over myndig alder. Altså menn i lovens rette forstand. Siden inngrepet ikke har medisinsk relevans, bør det også betales av personen selv.

Velferdsstaten betaler ikke for voksnes kosmetiske inngrep, med mindre det er spesielt skjerpende tilfeller. Velferdsstaten betaler ikke for silikoninnplantat, ikke for penisforlengelse, ei heller ansiktsløftninger eller fettsuging. Grunnen er at disse inngrepene ikke er å anse som medisinsk nødvendige. Slike kosmetiske inngrep er et bevisst valg om å oppnå et kulturelt ideal. I disse eksemplene er det kulturelle idealet hvordan man skal se ut. Jeg velger å se omskjæring som et kulturelt ideal, spesielt med tanke på historien til dette fenomenet.

Religiøst ståsted: Ser man på saken fra et religiøst ståsted, har alle religioner endret skikker i takt med kulturen rundt seg. Religioner har tatt til seg nye skikker og gjort disse til sine egne, men også valgt bort gamle skikker som ikke lenger er tjenlige. Omskjæring av guttebarn er ikke annerledes, spesielt ikke siden man antar at omskjæring av guttebarn startet i Egypt.

Inngrepet som vi kaller omskjæring er egentlig mer omfattende enn det som ble utført blant jødene frem til 500 e.kr. Før dette skar man «kun» bort tuppen av forhuden. Men på grunn av at mange strakk forhuden tilbake ved å knytte vekter og lodd til den gjenværende forhuden, ble det utviklet metoder som tok vekk hele forhuden. Det var med andre ord en politisk avgjørelse.

Mitt grunnsyn er at individets rett til å bestemme over egen kropp trumfer alle dogmatiske og kulturelle forestillinger. Hvis gutten fortsatt ønsker å fjerne forhuden når han er myndig, er det bare å sette i gang så lenge han betaler selv.  Det er faktisk ikke vanskeligere enn det.

Videre lesning:
Norsk legeforening: http://tidsskriftet.no/article/2200877
Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/Mannlig_omskj%C3%A6ring
En ganske så grundig(!?) artikkel fra VG.no http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10058564

Truet til stillhet av Jesus-sjokolade

Det er vanskelig for meg å holde sinnet i sjakk når jeg leser om «Morten» og hvordan han har blitt truet av selskapet som distribuerer sjokoladen Xocai.

Det er vanskelig for meg å holde sinnet i sjakk når jeg leser om «Morten» og hvordan han har blitt truet av selskapet som distribuerer sjokoladen Xocai.

Xocai er, ifølge deres egen hjemmeside, en sjokolade som er mer lik Jesus enn sjokolade: Den utfører mirakler og gjør syke friske. Sjokoladen er til og med sunnere enn sunn mat. Tro det den som kan.

Men udokumenterte påstander og mirakler til tross: Slike grandiose påstander er noe som får den mest sedate til å bli mistenksom. «Morten» var langt fra sedat, og tok seg tid til å sette seg inn i påstandene til Xocai fortreffelige effekter. «Morten» skrev en kritisk bloggpost om Xocai, og måten denne helsesjokoladen ble distribuert via nettverksmarkedsføring. Her publisert på Tjomlids blogg: 30 punkter du bør undersøke før du starter som Xocai distributør.

Når bloggere påpeker feil i markedsføringen av et produkt, og resultatet blir at selskapet som distribuerer produktet reagerer med trusler og sjikanering, er det noe som er riv ruskende galt. Ikke bare truer Sjokoservice Norge «Morten» med søksmål fra USA, men de publiserte kontaktinformasjon, bilder av familien og oppfordrer indirekte sine distributører til å oppsøke «Morten» på arbeid og hjemme. Det er noen som ikke forstår demokratiske spilleregler og hvordan norsk lov fungere i administrasjonen til Sjokoservice.

Det er tydelig at her har selskapet Sjokoservice Norge brukt tid og krefter på å terrorisere personer som anvender yttringsfriheten. Selskapet og deres nettverksdistrubitører har hatt mange muligheter til å komme til motmele i bloggen til «Morten» og i andre forum med saklige argumenter på hvorfor «Morten» og hans meningsfeller tar feil. I stede truer Sjokoservice Norge «Morten» og familien hans.

Skam dere Sjokoservice Norge!

Her er en god og grundig bloggpost fra Gunnar Tjomlid –  Xocai – en stygg historie om norsk sjokolademafia

Andre kilder om saken:

Bloggeren Serendipitycat http://www.serendipitycat.no/?p=9014

NRK: http://www.nrk.no/helse-forbruk-og-livsstil/1.8222691

Dramaet om den avskyelige Breivik

Det er noen medier som er helt uhelbredelig når det gjelder Breiviksaken. De har gjort det hele om til et klassisk drama, hvor hovedpersonen er terroristen, og de pårørende er redusert til statister.

Det er noen medier som er helt uhelbredelig når det gjelder Breiviksaken. De har gjort det hele om til et klassisk drama, hvor hovedpersonen er terroristen, og de pårørende er redusert til statister.

Dramaturgien media anvender er velkjent fra andre saker: I Orderud-saken blir tragedien fremstilt som en detektivroman. Som leser får du tildelt ulike spor og hint, slik at du kan danne dine egne konklusjoner. Alt fra barnålbeviset og sokkebeviset, til bakgrunn, bekjentskaper og ulike motiver. Alle velkjente momenter og rekvisitter i en god kriminalhistorie ala Nesbø.

Dekningen av terrorsaken har mye av det samme i seg. Vi får servert hint om hvorfor Breivik har blitt som han har blitt. Inn i bildet får vi barnevernet, gamle venner, foreldre, lærere og historier fra gamle arbeidsforhold og bekjente. Vi får små drypp slik at vi som lesere kan sette sammen en profil av terroristen, der vi selv vektlegger de ulike diagnosekriteriene. Også de ulike sakkyndige og rapportene er med på å hjelpe oss i å bestemme hvilke lidelse terroristen har eller ikke har. Vi kan velge fra øverste hylle når det gjelder alt av lidelser, diagnoser, ideologi og motiver.

Det er noe uverdig med dekningen av rettsaken. Vi ser at den terrortiltalte fryder seg, gråter, brisker seg, blir indignert og fornærmet. Alle fasettene av terroristens personlighet blir behørig observert, dokumentert og servert til allmenheten i et rasende tempo. Ofrene og de pårørende har blitt redusert til statister i det episke dramaet om den avskylige Breivik. Og det er denne skeivheten som er så skremmende.

Media burde gitt mindre spalteplass til den terrortiltalte, og heller fokusert på de tusen andre tingene som ligger og flyter i kjølvannet av 22. juli. Hva har dette gjort med oss som nasjon? Hva har dette gjort med AUF og AP som parti? Hvordan har dette påvirket en hel generasjon med unge? Men interessen for å dekke slike spørsmål er laber fra medias side. Man kan kanskje tro at det er for å skåne de pårørende, men jeg tviler.

Vi trenger de gode analysene og de dyptpløyende refleksjonene. Vi må forstå hvordan hendelsen har påvirket oss. Det siste vi trenger er en lemfeldig psykoanalyse av terroristens sjelelige sår servert av tabloide medier. Vi må granske og forstå våre egne traumer, og slutte å granske den terrortiltalte. Vi må ikke lenger godta at terroristen innehar hovedrollen.

Derfor streiker lærerne

Det brygger til streik blant oss lærere. Vi ligger bak i lønnsveksten, og vi er lei av å være lønnstapere. Samtidig møter vi lite forståelse for de godene vi har opparbeidet oss, og vi opplever at vi må jobbe mer som byråkrater enn med undervisning. Er det rart vi er irriterte?

Det brygger til streik blant oss lærere. Vi ligger bak i lønnsveksten, og vi er lei av å være lønnstapere. Samtidig møter vi lite forståelse for de godene vi har opparbeidet oss, og vi opplever at vi må jobbe mer som byråkrater enn med undervisning. Er det rart vi er irriterte?

Lærere skal i snitt jobbe 43,5 timer i uken, mot en normal arbeidsuke på 37,5 timer uken. Denne ordningen ble innført slik at lærerne skulle få avspasere når elevene hadde ferie. Personlig opplever jeg at det nærmest er umulig å komme under 43,5 timer uken. Og når avspaseringsukene kommer, er dette kjærkomne pusterom hvor jeg kan senke skuldrene, tenke meg om, og endre og tilpasse min egen undervisning.  Å være lærer er mer en livsstil enn en jobb.

Lærernes hverdag har blitt mer og mer hektisk. Det blir mye dokumentarbeid som stjeler tid fra det som skjer i klasserommet. Undervisning blir skviset til fordel for byråkratiske oppgaver, dokumentasjonskrav og kontrollregimer. Den tapte undervisningen tar vi igjen med stress og egen fritid. Som lærer må jeg prioritere: Skal tiden jeg bruker som byråkrat tas igjen ved å bruke mindre tid på undervisningen, eller skal jeg bruke noen timer ekstra av min egen fritid? For de fleste lærere blir svaret fritiden.  Våre tilmålte 43,5 timer uken er ikke nok å fylle postene som både byråkrat og lærer.

Vår arbeidsgiver ønsker å fjerne fleksibiliteten og hjemmekontortiden til lærerne. De ønsker at vi skal sitte mest mulig på skolens overfylte arbeidsværelser og binde opp nærmest alle våre 43,5 timer i tilstedetid og planleggingsdager. Ser vi på utviklingen andre steder i arbeidslivet, er det utstrakt bruk av fleksitid og hjemmekontor. Derfor er det svært forvirrende at arbeidsgiveren vår ønsker å binde opp tiden vår til arbeidsplassen.

Samtidig er det et uttalt satsingsområde at vi trenger flere lærere. Blant annet har Utdannings- og forskningsdepartementet en rekrutteringskampanje gående på fjerde året som tar sikte på å rekruttere lærere. Dette fordi Statistisk sentralbyrå spår at vi i 2020 vil mangle 18 000 lærere. Ved å fjerne lærerne sine opparbeidede goder, og sørge for at vi ligger bak i lønnsveksten med 2,5 % i forhold til andre kommunalt ansatte, er det lite trolig at vi klarer å rekruttere nok lærere eller beholde de som allerede er i jobb.

De unge er ikke dumme.  De har mange muligheter, og de fleste barn og unge med litt empati klarer å forstå at å være lærer er et svært krevende yrke. Det må med andre ord være goder som lønn, avspaseringsordninger og gode arbeidsbetingelser som er med på trekke de unge og driftige til læreryrket. At det å være lærer trolig er verdens mest spennende yrke er i seg selv ikke nok.

De fleste er enige om at det å være lærer er en viktig oppgave. Både grasrota, embetsverket og politikere uttaler at man må styrke læringen, lærere, lærerutdannelsen og skolen. Utdannings- og forskningsdepartementet  forsøker å rekruttere nye kloke hoder fordi vi i fremtiden vil mangle lærere. Samtidig ønsker arbeidsgiveren vår å fjerne goder som avspaseringsordninger og hjemmekontor, nekte oss en normal lønnsvekst, og ilegge oss flere byråkratiske oppgaver. Det er med bakgrunn i dette at jeg tror vi lærere nå tar vårt ansvar som pedagoger: Vi må lære stat og kommune å legge to og to sammen.

Hvor var media før 22. juli?

Pressens rolle rundt begivenhetene under og etter 22. juli angrepet har fått en hel del oppmerksomhet. Blant annet har de pårørende og ofrene for 22. juli meldt utvalgte media til pressens faglige utvalg. Det er bra at media tar sitt ansvar for det som skjedde. Men hva med tiden før?

Media har nå intensivert jakten på feil hos andre. Hos politiet, hos sikkerhetstjenesten i regjeringskvartalet og PST. Ingen slipper unna pressens granskende blikk. De løfter steiner og leiter med lys og lupe. De ser med argusøyne på manglende beredskapsplaner, varslingstjenester, nødnummer, og PSTs manglende evne til å plukke opp høylytte raljeringer fra en marginalisert ung mann som den 22. juli 2011 gjennomførte et vanvittig terrorangrep.

Media er svært opptatt av å klandre PST for ikke å være observante nok når det gjelder ABB og miljøet rundt ham. Men PST er styrt av rutiner og prosedyrer: Regler og kriterier for hva som utgjør en trussel og hva som ikke gjør det. Media derimot, har ikke disse stengslene. Hvis vi følger medias klandrende finger, og vender den mot dem selv, så er det klart at hvis PST ikke har klart å fange opp ABB, så burde media for lengst ha enset ABB og hans meningsfellers nærvær, for ikke å snakke om verktøyene for å ta tak i problemet.

ABB har ikke gått stille i dørene. Han har trampet rundt både i lyssky miljøer og i legitime politiske miljøer. Han har luftet sine ekstreme meninger både hos FrP og i blogger. Men å ha ekstreme meninger er ikke mot norsk lov. Det er nok av tullinger med ekstreme holdninger og grandiose planer der ute, og PST kan ikke forventes å overvåke enhver tosk med avvikende meninger. Faktisk bør terskelen for å overvåke noen med avvikende meninger være svært høy.

Men hvorfor har ikke media vært sin rolle bevisst i å undersøke disse miljøene rundt ABB? Hvorfor har de tillat at slikt får gå uimotsagt. Hvorfor har ikke media tatt til motmæle?

Svaret er en av to: Enten så har journalistene vært for feige til å komme ut fra sitt småborgerlige skjul, hvor de anmelder rødvin, skriver om kongelige, og de modigste kommer med en og annen krass kommentar til politikere. Å ta på seg sitt samfunnsansvar er ikke veldig interessant når man utsetter seg selv for fare. Høyreekstreme: Det er fali det!

Det andre svaret er at norsk presse har gjort den samme vurderingen som PST: At de høyreekstreme er en marginal gruppe med utklassede unge menn, som i verste fall utgjør en trussel for en og annen ungdom ute på byen en lørdagskveld. At en av disse mistilpasset tullingene skulle klare å gjennomføre noe som lignet en terroraksjon har vært like fjernt for både PST og for pressen som et statskupp på norsk jord.

Skal PST ta noe ansvar for hvorfor ABB ikke ble etterforsket før 22. juli, så hviler det et enda større ansvar på norsk presse. Det er pressens ansvar å sette dagsorden og å legge til rette for debatt. Det er pressens ansvar å undersøke strømninger i samfunnet, både de farlige og ufarlige. Det er pressens ansvar at ulike meninger brytes mot hverandre, og at lyssky og avvikende tanker ikke får gå upåaktet hen. Det er pressens ansvar å sette søkelys på farlige mennesker og miljøer, til tross for fare for egen helse. Det er det som er ekte Journalistikk.

Den offentlige dugnadens død

Det offentlige har et rykte på seg å være en trygg plass å arbeide. Hadde du kommet innenfor i en fast stilling, kunne du nærmest helt slutte å jobbe. Bare å ikke dukke opp eller å være ruset på jobb ga hjemmel for oppsigelse – så vidt.

Det offentlige har et rykte på seg å være en trygg plass å arbeide. Hadde du kommet innenfor i en fast stilling, kunne du nærmest helt slutte å jobbe. Bare å ikke dukke opp eller å være ruset på jobb ga hjemmel for oppsigelse – så vidt.

Selv har jeg jobbet flere steder i det offentlige, men fremdeles har jeg til gode å oppleve fast ansatte som misbruker dette systemet. Jeg har heller sett det motsatte: At folk jobber mer enn de skal. De kommer tidlig og går sent, uten å kreve lønn, overtid eller avspasering. Mange jeg har jobbet sammen med, og spesielt mellomledere og lærere, bruker av sin egen fritid på å jobbe gratis for det offentlige. Store deler av de offentlige tjenestene drives av enkeltmenneskers dugnadsånd og offervilje.

Denne dugnadsånden blant de offentlig ansatte kommer blant annet av at man til tross for lav lønn, så har man en trygg jobb. Man vet at om noe skulle oppstå så vil man ikke miste jobben om man gjør dårlig arbeid i en periode. I det private næringslivet ville man trolig tjene en god del mer, men da hadde man ikke stått like trygt: Hvis man gjør en dårlig jobb, eller det forekommer endringer i markedet, så blir man raskt arbeidsledig.

Det finnes sikkert andre faktorer for en slik dugnadsvilje, men uavhengig av hvilken grunn så kan man si at det en stilletiende kontrakt mellom den ansatte og det offentlige som arbeidsgiver.

Men hva skjer når det offentlige fremstår som mindre eller like trygt enn det private? Når NAV truer med å si opp 500 ansatte, når kommunene anvender vikarbyråer for å slippe å betale for faste ansettelser, unngå forpliktelser og arbeidsbetingelser, samt å kunne betale lønn under tariff? At det offentlige ønsker å betale mindre for mer er helt tydelig, samtidig som rettighetene og tryggheten til den enkelte arbeidstaker blir redusert. Med andre ord: Hva skjer når forutsetningene for den stilletiende kontrakten opphører?

Det offentlige er i ferd med å undergrave seg selv som arbeidsgiver ved å gjøre hverdagen utrygg for sine faste ansatte. I kappløpet mot å få mer for mindre, har det offentlige helt glemt at akkurat offentlig forvaltning og tjenesteyting er avhengig av menneskene som jobber i organisasjonen . Ser man også på at det er i det offentlige det har vært mest vekst de seineste årene, er det også grunn til å tro at rekrutteringen til disse yrkene blir enda vanskeligere enn før.

Samtidig begynner de offentlige organisasjonene å tilnærme seg organiseringen og tankesett som man finner i næringslivet. Det blir benyttet incentivstyrte mekanismer med stort fokus på økonomi og målbare parameter, og flere utdanningsinstitusjoner som normalt har levert hjernekraft til det private næringslivet begynner å levere hjernekraft til det offentlige. Eksempelvis utdanner nå NHH rektorer. Dette betyr at terskelen mellom det offentlige og det private næringslivet blir stadig lavere, og med tanke på at en offentlig stilling er dårligere betalt, mindre trygt og at man også har begrensede karrièreveier, vil vi se en lekkasje av dyktige mennesker  fra det offentlige- til det private næringslivet.

På toppen av det hele kreves det større innsats fra hver enkelt arbeidstaker for samme lønn. For eksempel blir det innført nye kontrollregimer og dokumentasjonskrav på toppen av arbeidet som skal utføres. Dette betyr at tiden til å utføre en gitt arbeidsoppgave i praksis blir redusert på grunn av dokumentasjonskravene. Også lærerne rapportere at de bruker mer tid på administrativt arbeid enn å drive undervisning. Løsningen er at den offentlige ansatte henter inn denne tiden fra egen fritid.

Kommune og stat vil ha mer «bang for the buck». De innfører kontrollsystemer og viser slik mistillit til sine ansatte. De minsker jobbsikkerheten, samtidig som de ikke vil gi mer lønn for økt arbeidsmengde. Det sier seg selv at en slik personalpolitikk ikke vil holde mål i lengden.

NAV og meg – En surrealistisk fortelling

Som livet skulle ha det ble jeg arbeidsledig i januar. Ferdig studert med en tilleggsutdanning på ett år, klar til å søke jobb som lærer. Dessverre tok dette lang tid. Men tenk hvor heldige vi er som lever i en velferdsstat som tar vare på oss når vi trenger det. Derfor fylte jeg ut en søknad om dagpenger og sendte den inn til NAV.

Som livet skulle ha det ble jeg arbeidsledig i januar. Ferdig studert med en tilleggsutdanning på ett år, klar til å søke jobb som lærer. Dessverre tok dette lang tid. Men tenk hvor heldige vi er som lever i en velferdsstat som tar vare på oss når vi trenger det. Derfor fylte jeg ut en søknad om dagpenger og sendte den inn til NAV.

Den kom raskt i retur. Jeg hadde krysset av feil. Det viste seg at jeg måtte si meg villig til å ta imot alle typer jobber hvor som helst i landet. Avslaget ble tatt til etterrettning og feilen korrigert. En ny og forbedret søknad ble sendt i retur.

Men det var ikke helt uten at jeg begynte å lukte svidd byråkrati. Denne mistanken kom av at flere telefonsamtaler med NAV med enkle spørsmål hadde gitt ulike svar. Ett av disse enkle spørsmålene lød: «Hvordan går jeg riktig frem for å søke dagpenger?». Etter hvert som antall samtaler med NAV økte, ble det etter hvert svært spennende å gjette seg til hvilket svar jeg fikk denne gangen.

Informasjonen på nett og i brosjyrer var det også lite hjelp i. Man skulle tro at mine fem år i akademia hadde gitt meg gode læringsstratgegier og trening i å sette meg inn i kompliserte tekster, men jeg må helt ærlig innrømme at jeg hadde problemer med å navigere i NAVs forunderlige irrganger. Informasjonen jeg tok stilling til var i beste fall tvetydig, og svært tungvint og vanskelig formulert.

Sendt hjem
Så løsningen var at jeg personlig stilte opp på mitt lokale NAV kontor i Bergen. Og ikke bare én gang men to ganger. Den første gangen ble jeg sendt hjem igjen med beskjed om at de ikke kunne hjelpe meg å fylle ut søknaden. Dette måtte jeg gjøre selv. Andre gangen var det en hyggelig dame som så gjennom søknaden min, og svarte at «dette ser greit ut» så ble den sendt inn. «Det tar to til tre uker å behandle den» kunne hun fortelle meg.

Informasjon? Hva er det?
Så da ventet jeg tre til fire uker, men ikke et eneste vedtak kom. Ikke en lyd! Hadde de glemt meg? Var søknaden blitt borte? Hva er det som skjer? Det var i den fjerde uken jeg begynte å ringe.

«Det er fire til fem ukers behandlingstid i Hordaland» kunne en stemme fortelle meg da jeg ringte inn og etterlyste søknaden min. Men ikke før jeg nærmest hadde tvunget vedkommende til å finne ut om de i hele tatt hadde mottatt den. Det var tydeligvis vanskelig å fortelle meg noe annet enn at den var registrert den og den datoen. Ellers var det magert med informasjon å få. Så jeg falt til ro med dette.

I uke fem ringte jeg inn og etterlyste søknaden min. «Det er for tiden fem til seks ukers behandlingstid i Hordaland» sa den noe likegyldige stemmen i den andre enden av telefonen. «For tiden?» spurte jeg, uten at ironien nådde gjennom. Damen i andre enden kunne ikke gi meg noen forklaring. Hun kunne heller ikke gi meg en kontaktperson, sette meg over til avdelingen som behandlet søknaden min eller fortelle meg noe som helst annet enn det damen uken i forveien hadde fortalt meg.

Fortvilet, sint og gretten
Det var rundt omkring her jeg begynte å bli gretten, bitete og i hele min interaksjon med NAV svæt lite vennlig. Den totale mangelen på informasjon gjorde meg usikker og småhissig. I telefonen ble jeg oppfarende og kom hele tiden med småstikke som «åja, da jeg leverte fikk jeg beskjed om at det tok to til tre uker. Vi er vel strengt tatt inni den femte. Bare dumt at DU ikke kan hjelpe meg!» osv. Min holdning til NAV var rett og slett amper.

I den sjette uken fikk jeg beskjed at «det er nå seks til syv ukers behandlingstid i Hordaland». Jeg gadd ikke stille mer spørsmål. Jeg la på uten å ønske saksbehandleren en god dag.

Manglet dokumentasjon
Til slutt kom svar på søknaden. I april, fire måned etter at jeg sendte den første søknaden, fikk jeg svar. NAV hadde brukt syv uker på å finne ut av at jeg manglet dokumentasjon. Noe sjokkert konstaterte jeg at vedkommende som hadde hjulpet meg å se gjennom søknaden min på NAVkontoret ikke hadde gitt meg beskjed om at jeg trengte mer papirer på inntekt, skatt, arbeidsforhold, arbeidstimer med mer. Jeg hadde også ringt inn i forveien og forhørt meg, og fikk vite at det jeg leverte var tilstrekkelig.

Så jeg ringte rundt og rundt, satt i timesvis i telefonen med NAV. Ble sendt fra avdeling til avdeling. Jeg snakket med et titalls mennesker og leste meg opp på nett. Til slutt tok jeg kontakt med samtlige av mine arbeidsgivere de siste årene, skreiv ut selvangivelsen tilbake til 2007 og la med karakterutskriftene mine og årsoppgavene mine, og skrev en redegjørelse for hvert enkelt dokument som jeg stiftet til vedleggene. Deretter fylte jeg ut en helt ny søknad, og la ved en redegjørelse for redegjørelsene. Her skulle det faen meg dokumenteres! Så sendte jeg all dokumentasjon som jeg kunne finne om meg selv og mitt arbeidsliv sammen med en ny søknad.

50 % ikke 50 % like vel
I mellomtiden hadde jeg ordnet meg som ringevikar ved en skole. Ulempen var at jeg måtte ligge under 50 % stilling for å ikke miste retten til dagpenger. Og hvis jeg mistet retten til dagpenger var dette krise, siden jeg som ringevikar i perioder ikke får oppdrag i hele tatt. Her måtte jeg balansere og sjonglere uten å fornærme skolen og uten å miste retten til dagpenger. Det gikk. Såvidt.

Til slutt fikk jeg svar, denne gangen etter to til tre uker. Ulempen var at svaret var nei. Men begrunnelsen for avslaget var ikke veldig lett å forstå. Etter at madammen hadde lest avslaget, som også er akademiker og i tillegg er ansatt i det offentlige, kom vi i fellesskap frem til at NAV mente at i mitt tilfelle var 50 % 15 timer uken og ikke 18.45 timer. Skal jeg tippe kommer dette av at jeg studerte fulltid i fjor, og at dette ikke regnes som jobbing fra NAVs side. Men dette blir kun spekulering fordi grunnen ikke fremgår i avslaget.

Det er mye mer å fortelle om NAV og min reise i surrealismens verden. Blant annet var jeg på jobbkurs, og hadde mange spennende samtaler med saksbehandlere osv. Skulle jeg fortalt hele historien hadde denne bloggposten blitt en roman Franz Kafka verdig. Og jeg har vitterlig følt meg som Joseph K., hovedpersonen i «prosessen«, i min samhandlig med NAV.

Enkelt ikke enkelt like vel
Min problemstilling var relativt enkel. Like vel klarte ikke NAV å ivareta min velferd. Jeg vil faktisk påstå at NAV reduserte velferden min ganske kraftig. De lot meg vente, ga meg ikke informasjon, ga motstridende svar og jeg visste aldri om jeg fikk penger eller ikke. Jeg kan bare med gru tenke på hvordan de med sammensatte behov eller vanskelige problemstillinger blir behandlet av dette systemet. Som jeg i ren fortvilelse ytret i en av mine siste samtaler med NAV: «Jeg håper at dette er siste gang jeg har med dere å gjøre!».

Min opplevelse av NAV er langt unna de humanistiske idealene som velferdsstaten er tuftet på. Slik jeg ser det er det NAVs oppgave å sørge for at den som faller utenfor, eller ikke klarer seg, skal få muligheten til å komme over kneika. NAV skal hjelpe og bistå de som trenger det. I stede er NAV et byråkratisk system som er blottet for alle menneskelige verdier, og hvor jeg som bruker blir kastet inn i et univers hvor logikk og vanlig sunn fornuft opphører å eksistere.

Utdanningsfabrikken

Fra da jeg var liten husker jeg Pink Floyds låt «Another brick in the wall part 2». Låten var befriende og jeg tolket den som en statement mot en skole som jeg opplevde som undertrykkende og kontrollerende. Selv om sangen var noe pysete, så var det teksten som gjorde seg. Spesielt «Hey, teacher! Leave us kids alone!» var et parti jeg gjerne sang med på.

Fra da jeg var liten husker jeg Pink Floyds låt «Another brick in the wall part 2». Låten var befriende og jeg tolket den som en statement mot en skole som jeg opplevde som undertrykkende og kontrollerende. Selv om sangen var noe pysete, så var det teksten som gjorde seg. Spesielt «Hey, teacher! Leave us kids alone!» var et parti jeg gjerne sang med på.

Som lærer har denne sangen blitt mer aktuell enn noen gang tidligere. Læreplanen –  som er lærerens, skolens og skoleeiers oppdrag fra staten – har redusert eleven til en vare.

Som lærer står jeg ved samlebåndet vi kaller skolen. Jeg er bare en av mange lærere som står villig og former elevene i statens nyliberalistiske bilde. Samlebåndet kryper seg fremover til de ulike postene i en norsk elevs liv: Barneskolen, mellomtrinnet, ungdomsskolen, videregående og til slutt universitet og høyskole. I andre enden skal utdanningsfabrikken levere en splitter ny samfunnsborger med de påkrevde ferdighetene som er definert av samfunnet. Vi skaper gårsdagens idealer i dag. Dette til tross for at det allmektige markedet forteller oss at utdanning ikke lenger er noen garanti for en god jobb. Det er til og med industriledere som går ut og sier at utdanning er tull.

På min post ved samlebåndet har jeg ansvaret for å proppe en tilmålt mengde kunnskap inn i de ulike hodene. Mengden er allerede instruert og definert i læreplanen. En læreplan som er nærmest blottet for pedagogikk og pedagogiske idealer, men kraftig inspirert av næringslivets visjoner og misjoner. Til tross for at noen deler av læreplanen gir rom for å hjelpe elevene realisere seg selv, finne ut hva de liker og anledning til å øve på demokrati og folkeskikk, så setter PISA, TIMMS og andre konkurransepregede tester en effektiv stopper for slikt arbeid. Vi utdanner ikke dugendes mennesker lenger. I stede skal elevene bli flinke i å løse oppgaver som er definert av OECD. At resultat blir navlebeskuende, udemokratiske oppgaveløsere spiller ingen rolle, så lenge jeg kan dokumentere at jeg har lært dem det som fagplanen har fastsatt.

I Pink Floyd videoen ser vi de ansiktsløse barna som siver langs et industribånd, før de faller ned i en kjøttkvern. Ut i andre enden kommer en rød uniform masse. Selv om læreplanen snakker varmt om individuell tilpassing, er det i praksis plass til lite individualisme og hensyn til elevenes ulikheter. De fastsatte læreplanene slår fast at dette og dette skal eleven kunne. Og dette skal jeg tvinge inn i hodet til eleven med ulike manipuleringsteknikker som blir kalt «individuelt tilpasset opplæring».

Misforstå meg rett: Konkrete mål for opplæringen er viktig. Men det er ikke alt som kan konkretiseres, tallfestes eller måles. Dessverre har det oppstått en skeivhet i den norske skolen i dag. Det er nesten bare den tilmålte og den målbare kunnskapen som får plass. Dette betyr at jeg som lærer har liten eller ingen tid til å hjelpe elevene mine å realisere seg selv,  slik at de kan bli hele mennesker.

Og helt til slutt: Pink Floyd, Another brick in the wall part 2.

En overvekt av kritikk

Kari Jaquesson har gått hardt ut og fornærmet de som lider av vår største folkesykdom: Fedme. Reaksjonene er et gisp gjennom det politisk korrekte Norge. Å påstå at fedme er problem som handler om egne valg er kontroversielt i et land hvor vi ikke våger å opplyse om fakta som er krenkende.

Kari Jaquesson har gått hardt ut og fornærmet de som lider av vår største folkesykdom: Fedme. Reaksjonene er et gisp gjennom det politisk korrekte Norge. Å påstå at fedme er problem som handler om egne valg er kontroversielt i et land hvor vi ikke våger å opplyse om fakta som er krenkende.

Det hele er i prinsippet ganske enkelt. For å gå ned i vekt må man ta ut mer enn man tar inn. At dette er vanskelig i våre dager hvor de fleste jobber handler om å sitte stille, og maten er lett tilgjengelig, er ganske tydelig. Det er nettopp derfor det heter livsstilssykdom.

Jeg jobbet en liten periode på et behandlingssenter for overvektige. Jeg vet at det er en kamp for å motstå overspising. Ofte var det tungt for de som kom til senteret å bevege seg, og de hadde flere strategier for å slippe unna trening. Det var ikke sjeldent at de som kom dit frivillig og betalte med sine egne og familiens penger, smuglet inn chips, cola og andre godsaker for å trøstespise seg igjennom slankekuren. Regimet på senteret var hardt. Tidlig opp, små måltider og trening mellom undervisningsøktene.

Det viktigste på senteret var livsstilsendring. Å lære å spise riktig og å trene er ingen lett oppgave når man er tung og deprimert. Men like vel: Regimet var hardt og treningen var krevende. Alle gikk ned i vekt når de var på senteret. Det var når de kom hjem strabasene begynte. Ikke sjeldent kom de tilbake til senteret fordi de ikke klarte å anvende det de hadde lært. Det var enklere å trakke opp igjen gjengrodde stier, enn å gå opp nye.

Grunnen til at jeg liker Kari Jaquesson sin uttalelse er at hun sier er rett, direkte og uten omsvøp: Trener du og spiser riktig, så vil du gå ned i vekt. Dette var også hovedbudskapet på senteret jeg jobbet på. Men flere overvektige og politiske korrekte har lagt seg på en linje om at selv om det Kari Jaquesson sier for de aller fleste overvektige er riktig, så får hun ikke lov til å støte noen.

Kari Jaquesson er en fanatisk og mager skikkelse som spiser mindre enn det hun burde, og trener mer enn det som kanskje er sunt. Hennes livsstil er å trene, og hun klarer ikke å forstå dem som ikke gjør som henne.

Jaquesson er en talskvinne for den oversunne livsstilen. Å sette henne til veggs fordi hun gjør jobben sin som offentlig person innen trening og livsstil er i mine øyner galt. Kanskje hun formulerte seg uheldig, kanskje hun ikke vet bedre, men det endrer ikke kjensgjerningen av at hun har rett.

Det bærer en strøm

Mye er sagt om monstermastene i Hardanger. Og mer skal sies. Også denne bloggen omhandler monstermastene. På en måte.

Mye er sagt om monstermastene i Hardanger. Og mer skal sies. Også denne bloggen omhandler monstermastene. På en måte.

Eller, ikke helt. Det er snakk om vårt syn på teknologi. Da bergensbanen ble bygget var det om å gjøre for de rike bergenserne å flytte så nær jernbanen som mulig. Damplokomotivet som pustende bar varer, folk og fe over fjellet var et tegn på fremskritt. Stortinget bevilget hele statsbudsjett for å få dette til, og alle ønsket å ta del i nasjonens teknologiske fremskritt.

Tyssedal Kraftstasjon (1908-1989). Stasjoenen ble fredet i mai 2000 som nasjonalt kulturminne. Kilde: http://www.tyssedal.no/

Elektrisitet var ansett som inngangen til en ny verden. Tilgangen på høye fall og temming av naturen ga oss vannkraft. Dette var fremtiden, og åpnet opp for industri og smelteverk inne i trange fjordarmer langs kysten. Det vokste frem små tettsteder med butikker og annen næring rundt kraftkrevende industri. Det var vannkraften som skulle bære Norge inn i fremtiden som industrinasjon. Kraftstasjonene som ble reist bærer preg av denne kongstanken. De var praktbygg fint utsmykket både innvendig og utvendig. Her skulle rikdom, samfunn og nasjonen bygges.

Ser vi mot Japan, og fremtredelsen av elektrisitet under keiser Meijis reformer tidlig på 1900-tallet, ser man at strømledninger var noe man smykket huset sitt med. Hadde man strømledninger inn til huset, var dette et statussymbol. Å legge kablene i jord var en tanke som nærmest var latterlig. Selv om strømkablene subbet ned i gaten, ble kuttet og representerer et problem for ferdsel, tok det lang tid før Japanerne ønsket å skjule strømkablene sine med å legge dem under bakken.

Ser vi på dagens Norge sitter vi i den andre enden av denne skalaen. Selv om de fleste av oss er helt avhengig av strøm for å komme gjennom vinteren, få varmt vann, lys og tilfredstilt egen forlystelse i form av spill, tv og pc, så ønsker vi ikke vedkjenne oss selve ryggraden i det som gir oss alt dette.

Det er det samme med monstermastene som med kjøttet vi kjøper i butikken: Vi spiser det gjerne, men liker lite å vedkjenne oss at det kommer fra dyr. Vi vil ha den pent pakket, renset og klar for nyting.

Det er mye estetikk knyttet til monstermastene. Arkitektonisk ruver de majestetisk over det golde fjordlandskapet som smykker. Legger man godviljen til kan man kanskje anse mastene som små avarter av Eifeltårnet. De er vakre fordi de frakter velstand og muligheten til å fortsatt kunne nyte oppvarming og forlystelser. De er nydelige fordi energien de frakter er fornybar og miljøvennlig. Hvis man ser på mastene med slike øyner, blir saken ganske annerledes.

Grunnen til at vi synes at monstermastene er stygge er kulturell. Vi ønsker velstanden, men ikke konsekvensen av den. Det er heller ikke sikkert at turistene synes at mastene er stygge. Dette er det ingen som har spurt dem om. Kanskje de til og med synes at de er vakre?

Jeg er verken for eller mot mastene i Hardanger. Jeg har helt andre ting å bruke tiden min på. Det er viktig for meg å fundere på om om den norske folkesjelen har koblet seg helt av fra virkeligheten, og om vi lever i et magisk drømmeland hvor strømmen på guddommelig vis kommer til huset, og hvor kjøttet på ukjent måte dukker opp i butikkhyllene. Men en ting er likevel ganske sikkert. Selv om man ser de estetiske verdiene i monstermastene, er det neppe noen som ønsker å ta med seg familien og flytte nær opptil strømettet for å kunne nyte synet av dem.

Mannens klagesang

Det er kanskje noe ironisk at en mann skriver et blogginnlegg om den perfekte mannen. Men det er ikke noe nytt. Artister som Bjørn Eidsvåg og Unge frustrerte menn har laget sanger om hvor frustrerende det kan være å være mann i Norge.

Like vel er mannsrollen den som er minst diskutert. Dette til tross for at kvinner i større grad stiller høye krav til hva en mann skal være.

En gang på slutten syttitallet begynte kvinnene å hevde seg. Dette var mer eller mindre en stille revolusjon. Sakte men sikkert overtok kvinnene høyere utdanning, og inntok yrker og utdanninger som tradisjonelt har vært mannsbastioner. Kvinner gjør det bra i amasonstaten Norge.

Kvinner tjener sine egne penger. De er ikke avhengige av mannen. De velger i større grad partnere og forvalter sine liv med den største selvfølgelighet. Men til tross for dette virker det som om kvinner er misfornøyde med sin frihet.

For det første velger kvinner pent brukte partnere. Det er nok av eksempler på menn som nærmest går på rundgang i noen miljøer. Fraskilte menn med barn har altså høy verdistigning. Ikke bare har mannen bevist at han er attraktiv hos andre kvinner, han har også produsert levedyktig avkom. En slik kombo kan ikke den norske kvinnen motstå.

Kvinner sammenligner seg med hverandre. Hvis en kvinne har større pupper, penere legger eller flottere hår, føler den andre kvinnen seg truet. Ikke fordi at det er viktig å se bra ut for mannen. Det er viktigere å se penere ut enn venninnene sine.  Derfor løper den usikre kvinnen til nærmeste salong for å få finere pupper, legger eller hår.

Mannen har blitt et ytre statussymbol for den norske kvinnen. Hvis kvinnen ser at en mann er attraktiv hos andre, er han med andre ord et godt varp. Og en slik mann vil hun jo gjerne ha.

En del kvinner reiser til det store utlandet for å finne seg en partner. Spesielt til land hvor mannen er sjåvinistisk. Kniping i rumpa, sensuell dansing, brautende atferd og overfladiske komplimenter er det som får de norske damene til å smelte som smør i den brennende tropesolen. Grunnen kvinnen oppgir til at de trekker til sjåvinistene, er at sjåvinistene får dem til å føler seg attraktive. De føler seg som vakre kvinner verdsatt for sin skjønnhet.

Det er den føyelige norske mannen som får dem til å trekke til de store utland for å føle seg som kvinner. Oss menn har gjennom skole og oppdragelse lært at kvinnen er vår like. At vi skal behandle henne med respekt og at hun ikke skal behandles som et objekt. Straffen og sanksjonene er sterke hvis vi prøver å bryte disse reglene. Dette er noe vi menn tar med oss i voksenlivet.

Så når kvinnen har fått det som hun vil, og norske menn tøfler seg ynkelig under amasonenes åk, er de like vel ikke fornøyde. Likestillingens pris passer ikke kvinnen. De vil være primadonnaer, yrkeskvinner, mor og sexobjekt  –  samtidig. Mannen som forsørger har gått ut på dato.  Den norske mannen er redusert til et avlsdyr som kvinnen stolt kan vise frem til sine like: Andre kvinner.

Overvåk meg, vær så snill!

Jeg var i et møte hos en av mine kunder for en stund tilbake. Vi kom inn på temaet sosiale medier. Selvfølgelig, siden jeg jobber med kommunikasjon. Men i dette tilfellet fikk jeg tilført en del ny kunnskap. Nærmere bestemt holdninger.

Hun var opprinnelig fra Tyskland. Perspektivet hun presenterte var et som jeg ikke hadde tatt stilling til. Hun var mildt sagt svært kritisk til sosiale medier.

I det gamle Østtyskland var alle potensielle angivere. Systemet med angiverier som Hitler-Tyskland utviklet, ble tatt videre og perfeksjonert av Ministerium für Staatssicherheit. Stasi brukte skolerommet, venner og familie som arena for å hente inn informasjon. Det skulle ikke mange kritiske ytringer til før man ble tatt inn til avhør.

Det er ikke før i nyere tid at vi ikke vekter våre ord på gullvekt. Ukritisk blogger vi, Twittrer og oppdaterer facebookprofiler. Vi deltar i diskusjoner og er helt åpen om politisk orientering, livssyn, religion og andre avvik. Vi er helt hemningsløse i vår utfoldelse. Et privilegium som er svært få samfunn forunt.

Men vi behøver ikke å reise ut av landet for å finne eksempler på avlytting. Flere av mine lærere på videregående ble avlyttet. De var aktive innen studentorganisasjoner eller bedrev radikale aktiviteter på åtti- og begynnelsen av nittitallet. Flere av dem fikk hakeslepp da mappene deres ble åpnet. Politiets overvåkningstjeneste(POT), nå PST, visste mye om dem.

En av mine veiledere på universitetet kunne fortelle at PST hadde skjulte mikrofoner rundt om på studentsenteret i Bergen. Formålet var å plukke opp samfunnsfiendtlige og konspiratoriske aktiviteter tidlig. Overvåkningen varte til ut på nittitallet.

Tidene er forandret. Nå legger vi alt ut til offentlig forlystelse. Og jeg er ingen foregangsmann. Jeg legger ut meninger og personlige opplysninger til offentlig beskuelse. Hadde jeg skrevet det jeg skriver her på bloggen min, i for eksempel Iran, hadde jeg nok befunnet meg i politisk asyl et sted her i vesten. Eller foran en eksekusjonspelotong.

Hvis noe skulle skje her i Norge hadde mange av oss bloggere raskt og brutalt blitt pasifisert. Kanskje det er et slikt scenario PST forbereder seg på? De er til stede på Twitter, facebook og andre sosiale medier hvor deling av private og utleverende ytringer er den gjeldende ideologien. De behøver ikke lenger å overvåke oss. Vi følger dem frivillig på Twitter.

Det er derfor jeg følger PST på Twitter. Jeg vil være sikker på at de har et godt utvalg av fritenkere å velge mellom når folkefiender skal velges ut og føres til retterstedet.

Bad Dreams

I forbindelse med et utdrikningslag havnet jeg på Bergens nyeste severdighet: Strippeklubben Dreams. Min første tur på strippeklubb noensinne. Hurra! Men det jeg ikke hadde regnet med hvor skitten og maktesløs dette fikk meg til å føle.

Misforstå meg rett. Jeg har ingenting imot å beskue en dame som tar av seg klærne og sklir ned en påle. Men jeg har sett en naken dame før. Og det uten å betale 250,- i cover. Med andre ord: Lite valuta for pengene.

Men jeg var sjokkert over den trykkende stemningen i lokalet. Ser man bort fra at det var nærmest tomt, så var stemmingen tung og klam. De få menneskene som var til stede satt ved en elevert alterring som omkranset pandemoniet hvor fristerinnene utfoldet seg. Dette var ikke et gledens hus. Det var unge frustrerte menns hus. Og de betrakter fristerinnene med steinansikter. Døde i øynene. Uten å blunke. Desperasjonen var til å ta og føle på.

Selskapet mitt var ved godt humør og ramlet inn i en bås. Pengene satt løst til ære for brudgommen, og drikkevarene stablet seg opp. Mens vi satt her kom en hel gjeng med lettkledde damer og satte seg ned hos oss. De mer eller mindre brøytet seg inn, og tok plass. Noe himmelfallen så vi engstelig på hverandre før vi trakk på skuldrene og prøvde å finne ut hva damene ville.

De var strippere. Hun som havnet ved siden av meg snakket ikke Norsk. Bare dårlig og gebrokken engelsk. Jeg prøvde uten hell å forklare henne at vi var ute på utdrikkningslag. Men samtale annet enn age, sex og location var helt utelukket. Det var imidlertid en setting hun veldig fort begynte å repetere.

De ville bli påspandert drinker. Og de var svært insisterende, likefrem og frekke. Dette nektet vi selvfølgelig, og jentene forsvant fortere enn vi klarte å si «kjøp din egen». De forlot bordet med ukvemsord. Dette var en ubehagelig opplevelse, og flere av oss begynte å se etter utgangen.

Etter en stund ble jeg og en annen enig om å dra et annet sted. På vei ut døren ble vi stoppet av to tvilsomme personer. Vi aner ikke hvem de var, de fortalt egentlig aldri hvorfor de tok kontakt. Men de trakk oss til sides og snakket med oss. Om de sonderte terrenget for å selge dop, eller om de bare var blakke unge gutter som ville inn, er jeg ikke sikker på. Men da den ene spurte meg om jeg kunne gå bort til en i baren og hilse fra en eller annen gjeng var høfligheten brukt opp. Jeg gikk ut med et foraktelig snøft.

Ute på gaten stod vi og ristet på hodet. Lo litt skjemt av opplevelsen. Jeg har sjeldent følt meg så inn i sjelen skitten og uanstendig som i det øyeblikket. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle reagere på å gå på strippeklubb i det hele tatt.

Opplevelsen var sjelesprengende, trykkende og trist: Pågående østeuropeiske jenter. Desperate unge menn som sikler på nakne kropper. Kriminelt klientell. Tyngende og desperat stemning. Med andre ord et gledesløst gledeshus.

Og moralen? Moralen er enkel: Don’t go there!

Det store hjertet

Da jeg gikk på ungdomsskolen var det en del som allerede da begynte å eksperimentere med rusmidler. Noen lot det være med en smak, andre gjorde det til en livsstil. De som gjorde det sistnevnte begynte alle som en på hardere stoff etter hvert. Da de fylte sytten var mange allerede blandingsmissbrukere: Piller, alkohol, dop og hva enn de kunne ruse seg på.

Men så skjedde det noe. Kommunen oppdaget plutselig at de hadde et rusmiljø. Og dette var i en kommune hvor noe slikt nærmest var utenkelig. Men da realitetene til slutt seig inn i kommunestyret, ble det ansatt en helsearbeider med erfaring med ungdom og rus. Hennes metoder var kontroversielle. Hun tok tak i problemet og mer eller mindre satte seg på ungdommen som var rammet.

Blant annet tok hun en av ungdommene med seg hjem, og sørget for å avruse ham. I flere døgn tørket hun oppkast mens ungdommen svettet giften ut av kroppen. Hun fulgte ham tett opp. Og det gjorde hun med dem alle. Hun børstet skitten av dem, og klarte det foreldrene og skole ikke hadde klart: Hun fikk dem sakte men sikkert tilbake til samfunnet igjen.

Og hun gjorde en god jobb. Disse ungdommene trengte henne. De trengte en person som ikke bare anså dem som en åtte-til-fire jobb, men som var tilgjengelig til alle døgnets tider. En person som nådeløst invaderte livene deres og fikk dem bort fra miljøet de vanket i. En som tok tak i problemene og stilte krav. Samtidig sørget hun for at disse fortapte unge mennene fikk tilbake troen på seg selv. Det var håp.

Jeg skulle ønske at dette var en historie som endte godt. Men det gjør den ikke. Hun og tre av ungdommene hun jobbet med å få rusfrie var på vei tilbake fra en aktivitet da ulykken skjedde. De kolliderte med en møtende bil. Selv om alle fire overlevde, og ungdommen kom unna med mindre skader, stod det svært dårlig til med helsearbeideren. Hun måtte legges inn på Haukeland.

Da hun kom hjem måtte hun etter hvert kjøpe dop fra de samme ungdommene hun tidligere hadde prøvd å redde. Hun var blitt avhengig av smertestillende tabletter på grunn av smerter og et langvarig sykehusopphold.

Noen av de hun hadde forsøkt å få ut av ulykka vandret nok en gang tilbake til ulvene. Sakte men sikkert ble de lullet inn i rusens giftige barm.

Men arbeidet hennes bar frukter. Flere av ungdommene hun hjalp på fote er i dag voksne, rusfrie og lever normale liv. De har tatt seg utdanning og har fått seg anstendige jobber. Og det var hennes innsats og hennes oppriktige måte å bry seg om guttungene som var utslagsgivende.

Det er sjelden det er systemer som redder mennesker fra seg selv. De kan i beste fall legge til rette. Det er til syvende og sist mennesker som hjelper mennesker. Og det er de som våger å involvere seg som vil gjøre en forskjell.

Se hvordan du kan gjøre en forskjell for ungdom som har det vanskelig: www.denene.no

Ofret på medias alter

Lommemannfeberen herjer vilt i alle landets medier. Og spesielt de bergenske. Dette til tross for laber interesse fra leserne.

Det som kanskje er mest interessant er nye takter fra media. De har blitt mer pågående og intense i sin iver etter å formidle pikante detaljer. Medias behov for å sjokkere får fult utløp. Når reportere og journalister får muligheten til å gjengi overgrepene som er begått, er det ikke en eneste journalistøye som er tørt.

Og slik har de selv blitt overgripere i sin jakt etter pikante detaljer og sjokk-oppslag.

Overgripes på nytt 
I vitneboksen sitter en 17 år gammel gutt hvis historie om et overgrep blir til offentlig forlystelse. Det opprinnelige overgrepet var brutalt. For hans del burde nok ikke denne saken blitt oppklart. Særlig ikke med tanke på konsekvensene dette har fått for ham.

I prosessen med å dømme en serieovergriper blottstilles en 17 år gammel gutt for hele nasjonen. Han har ikke bedt om å bli overgrepet, han har ikke bedt om å vitne, og han har heller ikke bedt om å bli sitert i riksmedia. Men like vel skjer alt dette med ham.

Alle klassekameratene og alle i lokalsamfunnet hans vet hvem han er. Alle hans muligheter for å kunne legge bak seg det som skjedde på det offentlige badet for syv år siden er borte. I stede blir han selv, hans foreldre og nære, tilskuer til sitt eget overgrep gjennom media. Hvilke konsekvenser dette har for gutten er uvisst. Men hvis han klarer seg, er det ikke lommemannen eller medias gevinst.

Ondskapens ansikt
Ondskapen har fått et ansikt og et navn. Dette er Erik Andersen. Saken mot ham er alvorlig, og han har alt innrømt skyld. Han er ondskapen som lurer i folkedypet. Alle foreldres angst og redsel. Han er en overgriper.

Men i vår iver etter å straffe ham, så glemmer media at han har barn, venner og familie som ikke fortjener å bli straffet. Men straffet blir de.

Det sjokkerende i denne saken er at en overgriper kan herje i flere år uten å bli tatt. Omfanget av saken er enda mer sjokkerende. Men det mest sjokkerende er medias lyst til å gjøre saken verre for de som er innblandet.

Hvis det bare var lommemannen som hadde lidd under mediasirkuset så hadde det ikke vært noe problem, utover brudd på en del grunnleggende rettsprinsipper. Gapestokken er en gammel avstraffingsmetode. Men å sette alle ofrene og lommemannens nærmeste i den samme gapestokken er svært kritikkverdig. Det er faktisk uetisk.

Medias intensjoner er svært uklare i denne saken. At de går langt utover det å opplyse er hevet over enhver tvil. Og med tanke på at opinionen er lunken til saken, så kan det ikke være salgs- eller seertall som driver den fremover. Lommemannsaken har ingen funksjon utover å være sosialpornografi. Et begrep som ikke burde blitt brukt for å karakterisere dekningen av en overgrepssak.

Vårt rettsystem sitt monopol på å straffe har fått konkurranse med en justis som er blindere enn justitia. Media straffer alle som har eller er vært borti saken, om de er aldri så uskyldige. Aller hardest straffer media dem som har lidd mest: ofrene. Og det uten noen åpenbare motiver.

Døde menn i Kongo

I mørkeste Kongo, Afrikas hjerte, har nå historien fått en ironisk vri:  Det er de innfødte som begår urettheter mot nordmenn, og ikke omvendt.

Kongo 1885: Kong Leopold II av Belgia ønsker tilgang til dyrebare råvarer. For å oppnå dette klekker han ut en plan som i korte trekk går ut på å opprette en frihandelsstat hvor afrikanere og europeere skal handle sammen som likemenn. En stat som skal være en motsats til andre kolonier som er blitt fordelt mellom de europeiske stormaktene.

Kong Leopolds idé er en filantropisk idé; et frihandelseksperiment som vinner gehør hos andre europeiske kolonimakter. Resultatet er at i Kong Leopold II får en stor bit av Afrika som sin private tumlekasse. Fristaten Kongo ser dagens lys.

Men fristaten Kongo blit alt annet enn ideen som fødte den. Frostaten Kongo blir til Afrikas mest brutale kolloni, hvor overgrep, tortur, bortføringer og lemlesting blir sentrale administrative verktøy. Verktøy som har som eneste hensikt å hente ut elfenben og gummi til vesten.

I prosessen med å vinne ut råvarene blir landsbyer omgjort til konsentrasjonsleirer, og de innfødte blir internert som slaver i et føydalt system under handelsselskapene. På 25 blir Kongos befolkning halvert. Og sentralt i disse prosessene finner vi 200-300 unge, norske menn.

Den norske bistanden bestod i å hjelpe Leopolds menn til å komme seg opp elvene. Disse var sentrale i å frakte råvarer ut av landet, og Leopolds innflytelse lenger inn i Kongo.

Men det var ikke bare dyktig norsk sjømannskap som var etterspurt kompetanse i fristaten. På grunn av løsrivelsesprosessen fra Sverige, var det på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet et overskudd på offiserer i Norge. Dette førte til at cirka 50 nordmenn tjente som offiserer i Leopolds private hær. Om nordmennene var med på selve drepingen og avhakkingen av hender er uvisst, men historiske kilder går langt i å foreslå at de ga ordren.

Den moderne eventyreren
Moland og French er en moderne variant av de norske offiserene som reiste ut i kong Leopolds tjeneste: De begge har erfaring fra det militære, om enn svært kortvarig, og de leier seg selv og sin militære kompetanse ut for penger. Og det er vel heller ikke til å skyve under stol at spenning og eventyr tiltrekker unge misstilpasse menn, som ikke finner sin plass her hjemme.

Veien til dette ligger åpen for eventyrere som Moland og French fordi ingen av institusjonene som skal beskytte og gi likhet for loven fungerer i Kongo. Politi og myndigheter er gjennomsyret av korrupsjon, og er ute av stand til å ivareta grunnleggende rettigheter for landets borgere. Institusjonene i Kongo kan sammenlignes med den italienske mafiaen, enn det vi forbinder med politi.

Dette kommet også tydelig frem i Moland og French-saken: Vi blir gjennom media vitne til en parodi av en rettssak, hvor rettferdighet og grunnleggende rettsprinsipper nærmest er totalt fraværende.

Korrupsjonen tro
Det er tvilsomt om militærtribunalet er klar over den lange tradisjonen de to nordmennene holder i hevd. Det tribunalet trolig er mest opptatt av er hvor mye penger de kan putte i egen lomme. Derfor er det er tvilsomt at Moland og French blir henrettet. De må etter all sannsynlighet betale det de kan til korrupte kongolesiske tjenestemenn. Dette er et system som er finjustert til å melke den siste dollaren ut av de som er uheldig nok til å peke seg selv ut som passende offer.

Alle skal ha sin del av kaken: Dommere, tjenestemenn og vakter. Den døde sjåførens pårørende vil trolig heller aldri se noe til erstatningen som er tilkjent dem. Dette fordi pengene på mystisk vis vil forsvinne på veien. Til slutt, når det ikke er mer å hente fra Moland og French, må de i verste fall sone noen symbolske år. Men etter all sannsynlighet blir de deportert tilbake til Norge på statens regning.

Siden Moland og French tydeligvis ikke forstår hvordan det kongolesiske utnyttelsessystemet virker, kan det se ut som om de blir i Kongo en stund til. Men til slutt blir de fleste misstilpassede unge menn tuktet av korrupsjonen til å innse hva som skal til for å kjøper dem frihet, og de kan bestikke seg hjem igjen.

Kong Leopolds terrorregime var et system hvis mål var å tappe Kongos ressurser på bekostning av de innfødte. Så det er kanskje ironisk at grunnleggende beskyttelse og rettsikkerhet er like fraværende for Moland og French, som den var for kongoleserne under norske offiserer.

Om Leopolds Nordmenn
http://www.klassekampen.no/30401/article/item/null
http://www.frittogvilt.no/kongeligslaveleir/innledning.htm
http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/article1752351.ece

Den evige norske fattigdommen

Å bekjempe den Norske fattigdommen er det samme som å hoppe etter Wirkola. Samme hvor mye penger som pøses inn i fattigdomsbekjempelsen, vil det alltid være noen som har mindre penger enn andre. Grunnen er enkel: I Norge har vi ikke absolutt fattige, men relativt fattige.

De absolutt fattige mangler alt av grunnleggende behov. Mat, klær, og ofte tak over hodet. I tillegg har de ikke muligheten til å oppnå noe av dette i uoverskuelig fremtid. Slike fattige finner vi i slummer rundt om i verden under uverdige forhold. Hver dag er en kamp for å overleve.

Denne fattigdommen står i grell kontrast til fattigdommen vi ser i Norge. Dette er fordi vi har en relativ fattigdom. Takket være en aktiv og tilstedeværende velferdsstat får de som faller utenfor mat, klær og husly, samt utbetalt en fast sum i måneden. Hvis det er nødvendig, tar det offentlige over og styrer økonomien for de som av forskjellige grunner ikke makter dette selv. Dette, kombinert med et høyt lønnsnivå og liten forskjell i lønnsutbetalinger, fører til at vi ikke har absolutt fattige i Norge.

Den typen fattigdom som vi har her til lands er en relativ fattigdom. Dette er fattige som har tilgang på penger, husly, mat og klær. Grunnen til at de opplever seg selv som fattige, og at andre betrakter dem som dette, er at de har mindre enn de andre i samfunnet. Det har ganske enkelt med hvem vi sammenligner oss med. Og i et samfunn hvor forbruk er viktig for å vise at man er vellykket, skal det lite til før man føler seg fattig.

Den relative fattigdommen bør tas på alvor. Frustrasjonen over å ikke ha råd eller muligheten til å gjøre det samme som dine like er et sosialt problem. I et samfunn der selvrealisering settes så høyt som i vårt, er det frustrerende å ikke være i stand til å vise dette med aktiviteter eller merkevarer. Å falle utenfor flokken er en av de største krisene flokkdyret mennesket kan oppleve.

Samme hvem som tar på seg å løse fattigdomsproblematikken i Norge, er det dømt til å misslykkes. Å få bukt med den relative fattigdommen er en umulig oppgave. Hvis en gruppe fattige blir løftet ut av uføret, vil en annen gruppe automatisk falle bak og bli de nye fattige. Dette fører til at samme hvor mye vi jobber med fattigdom, og samme hvor mye ressurser vi bruker på bekjempelsen av denne, vil det alltid være noen som er fattige. Selv om vi alltid bør jobbe for at ingen faller utenfor samfunnet, vil det alltid være noen som har mindre råd enn andre. Så neste gang noen lover å bekjempe fattigdommen i Norge, bør de også vite at dette er et løfte som umulig kan holdes.