NAV og meg – En surrealistisk fortelling

Som livet skulle ha det ble jeg arbeidsledig i januar. Ferdig studert med en tilleggsutdanning på ett år, klar til å søke jobb som lærer. Dessverre tok dette lang tid. Men tenk hvor heldige vi er som lever i en velferdsstat som tar vare på oss når vi trenger det. Derfor fylte jeg ut en søknad om dagpenger og sendte den inn til NAV.

Som livet skulle ha det ble jeg arbeidsledig i januar. Ferdig studert med en tilleggsutdanning på ett år, klar til å søke jobb som lærer. Dessverre tok dette lang tid. Men tenk hvor heldige vi er som lever i en velferdsstat som tar vare på oss når vi trenger det. Derfor fylte jeg ut en søknad om dagpenger og sendte den inn til NAV.

Den kom raskt i retur. Jeg hadde krysset av feil. Det viste seg at jeg måtte si meg villig til å ta imot alle typer jobber hvor som helst i landet. Avslaget ble tatt til etterrettning og feilen korrigert. En ny og forbedret søknad ble sendt i retur.

Men det var ikke helt uten at jeg begynte å lukte svidd byråkrati. Denne mistanken kom av at flere telefonsamtaler med NAV med enkle spørsmål hadde gitt ulike svar. Ett av disse enkle spørsmålene lød: «Hvordan går jeg riktig frem for å søke dagpenger?». Etter hvert som antall samtaler med NAV økte, ble det etter hvert svært spennende å gjette seg til hvilket svar jeg fikk denne gangen.

Informasjonen på nett og i brosjyrer var det også lite hjelp i. Man skulle tro at mine fem år i akademia hadde gitt meg gode læringsstratgegier og trening i å sette meg inn i kompliserte tekster, men jeg må helt ærlig innrømme at jeg hadde problemer med å navigere i NAVs forunderlige irrganger. Informasjonen jeg tok stilling til var i beste fall tvetydig, og svært tungvint og vanskelig formulert.

Sendt hjem
Så løsningen var at jeg personlig stilte opp på mitt lokale NAV kontor i Bergen. Og ikke bare én gang men to ganger. Den første gangen ble jeg sendt hjem igjen med beskjed om at de ikke kunne hjelpe meg å fylle ut søknaden. Dette måtte jeg gjøre selv. Andre gangen var det en hyggelig dame som så gjennom søknaden min, og svarte at «dette ser greit ut» så ble den sendt inn. «Det tar to til tre uker å behandle den» kunne hun fortelle meg.

Informasjon? Hva er det?
Så da ventet jeg tre til fire uker, men ikke et eneste vedtak kom. Ikke en lyd! Hadde de glemt meg? Var søknaden blitt borte? Hva er det som skjer? Det var i den fjerde uken jeg begynte å ringe.

«Det er fire til fem ukers behandlingstid i Hordaland» kunne en stemme fortelle meg da jeg ringte inn og etterlyste søknaden min. Men ikke før jeg nærmest hadde tvunget vedkommende til å finne ut om de i hele tatt hadde mottatt den. Det var tydeligvis vanskelig å fortelle meg noe annet enn at den var registrert den og den datoen. Ellers var det magert med informasjon å få. Så jeg falt til ro med dette.

I uke fem ringte jeg inn og etterlyste søknaden min. «Det er for tiden fem til seks ukers behandlingstid i Hordaland» sa den noe likegyldige stemmen i den andre enden av telefonen. «For tiden?» spurte jeg, uten at ironien nådde gjennom. Damen i andre enden kunne ikke gi meg noen forklaring. Hun kunne heller ikke gi meg en kontaktperson, sette meg over til avdelingen som behandlet søknaden min eller fortelle meg noe som helst annet enn det damen uken i forveien hadde fortalt meg.

Fortvilet, sint og gretten
Det var rundt omkring her jeg begynte å bli gretten, bitete og i hele min interaksjon med NAV svæt lite vennlig. Den totale mangelen på informasjon gjorde meg usikker og småhissig. I telefonen ble jeg oppfarende og kom hele tiden med småstikke som «åja, da jeg leverte fikk jeg beskjed om at det tok to til tre uker. Vi er vel strengt tatt inni den femte. Bare dumt at DU ikke kan hjelpe meg!» osv. Min holdning til NAV var rett og slett amper.

I den sjette uken fikk jeg beskjed at «det er nå seks til syv ukers behandlingstid i Hordaland». Jeg gadd ikke stille mer spørsmål. Jeg la på uten å ønske saksbehandleren en god dag.

Manglet dokumentasjon
Til slutt kom svar på søknaden. I april, fire måned etter at jeg sendte den første søknaden, fikk jeg svar. NAV hadde brukt syv uker på å finne ut av at jeg manglet dokumentasjon. Noe sjokkert konstaterte jeg at vedkommende som hadde hjulpet meg å se gjennom søknaden min på NAVkontoret ikke hadde gitt meg beskjed om at jeg trengte mer papirer på inntekt, skatt, arbeidsforhold, arbeidstimer med mer. Jeg hadde også ringt inn i forveien og forhørt meg, og fikk vite at det jeg leverte var tilstrekkelig.

Så jeg ringte rundt og rundt, satt i timesvis i telefonen med NAV. Ble sendt fra avdeling til avdeling. Jeg snakket med et titalls mennesker og leste meg opp på nett. Til slutt tok jeg kontakt med samtlige av mine arbeidsgivere de siste årene, skreiv ut selvangivelsen tilbake til 2007 og la med karakterutskriftene mine og årsoppgavene mine, og skrev en redegjørelse for hvert enkelt dokument som jeg stiftet til vedleggene. Deretter fylte jeg ut en helt ny søknad, og la ved en redegjørelse for redegjørelsene. Her skulle det faen meg dokumenteres! Så sendte jeg all dokumentasjon som jeg kunne finne om meg selv og mitt arbeidsliv sammen med en ny søknad.

50 % ikke 50 % like vel
I mellomtiden hadde jeg ordnet meg som ringevikar ved en skole. Ulempen var at jeg måtte ligge under 50 % stilling for å ikke miste retten til dagpenger. Og hvis jeg mistet retten til dagpenger var dette krise, siden jeg som ringevikar i perioder ikke får oppdrag i hele tatt. Her måtte jeg balansere og sjonglere uten å fornærme skolen og uten å miste retten til dagpenger. Det gikk. Såvidt.

Til slutt fikk jeg svar, denne gangen etter to til tre uker. Ulempen var at svaret var nei. Men begrunnelsen for avslaget var ikke veldig lett å forstå. Etter at madammen hadde lest avslaget, som også er akademiker og i tillegg er ansatt i det offentlige, kom vi i fellesskap frem til at NAV mente at i mitt tilfelle var 50 % 15 timer uken og ikke 18.45 timer. Skal jeg tippe kommer dette av at jeg studerte fulltid i fjor, og at dette ikke regnes som jobbing fra NAVs side. Men dette blir kun spekulering fordi grunnen ikke fremgår i avslaget.

Det er mye mer å fortelle om NAV og min reise i surrealismens verden. Blant annet var jeg på jobbkurs, og hadde mange spennende samtaler med saksbehandlere osv. Skulle jeg fortalt hele historien hadde denne bloggposten blitt en roman Franz Kafka verdig. Og jeg har vitterlig følt meg som Joseph K., hovedpersonen i «prosessen«, i min samhandlig med NAV.

Enkelt ikke enkelt like vel
Min problemstilling var relativt enkel. Like vel klarte ikke NAV å ivareta min velferd. Jeg vil faktisk påstå at NAV reduserte velferden min ganske kraftig. De lot meg vente, ga meg ikke informasjon, ga motstridende svar og jeg visste aldri om jeg fikk penger eller ikke. Jeg kan bare med gru tenke på hvordan de med sammensatte behov eller vanskelige problemstillinger blir behandlet av dette systemet. Som jeg i ren fortvilelse ytret i en av mine siste samtaler med NAV: «Jeg håper at dette er siste gang jeg har med dere å gjøre!».

Min opplevelse av NAV er langt unna de humanistiske idealene som velferdsstaten er tuftet på. Slik jeg ser det er det NAVs oppgave å sørge for at den som faller utenfor, eller ikke klarer seg, skal få muligheten til å komme over kneika. NAV skal hjelpe og bistå de som trenger det. I stede er NAV et byråkratisk system som er blottet for alle menneskelige verdier, og hvor jeg som bruker blir kastet inn i et univers hvor logikk og vanlig sunn fornuft opphører å eksistere.

Utdanningsfabrikken

Fra da jeg var liten husker jeg Pink Floyds låt «Another brick in the wall part 2». Låten var befriende og jeg tolket den som en statement mot en skole som jeg opplevde som undertrykkende og kontrollerende. Selv om sangen var noe pysete, så var det teksten som gjorde seg. Spesielt «Hey, teacher! Leave us kids alone!» var et parti jeg gjerne sang med på.

Fra da jeg var liten husker jeg Pink Floyds låt «Another brick in the wall part 2». Låten var befriende og jeg tolket den som en statement mot en skole som jeg opplevde som undertrykkende og kontrollerende. Selv om sangen var noe pysete, så var det teksten som gjorde seg. Spesielt «Hey, teacher! Leave us kids alone!» var et parti jeg gjerne sang med på.

Som lærer har denne sangen blitt mer aktuell enn noen gang tidligere. Læreplanen –  som er lærerens, skolens og skoleeiers oppdrag fra staten – har redusert eleven til en vare.

Som lærer står jeg ved samlebåndet vi kaller skolen. Jeg er bare en av mange lærere som står villig og former elevene i statens nyliberalistiske bilde. Samlebåndet kryper seg fremover til de ulike postene i en norsk elevs liv: Barneskolen, mellomtrinnet, ungdomsskolen, videregående og til slutt universitet og høyskole. I andre enden skal utdanningsfabrikken levere en splitter ny samfunnsborger med de påkrevde ferdighetene som er definert av samfunnet. Vi skaper gårsdagens idealer i dag. Dette til tross for at det allmektige markedet forteller oss at utdanning ikke lenger er noen garanti for en god jobb. Det er til og med industriledere som går ut og sier at utdanning er tull.

På min post ved samlebåndet har jeg ansvaret for å proppe en tilmålt mengde kunnskap inn i de ulike hodene. Mengden er allerede instruert og definert i læreplanen. En læreplan som er nærmest blottet for pedagogikk og pedagogiske idealer, men kraftig inspirert av næringslivets visjoner og misjoner. Til tross for at noen deler av læreplanen gir rom for å hjelpe elevene realisere seg selv, finne ut hva de liker og anledning til å øve på demokrati og folkeskikk, så setter PISA, TIMMS og andre konkurransepregede tester en effektiv stopper for slikt arbeid. Vi utdanner ikke dugendes mennesker lenger. I stede skal elevene bli flinke i å løse oppgaver som er definert av OECD. At resultat blir navlebeskuende, udemokratiske oppgaveløsere spiller ingen rolle, så lenge jeg kan dokumentere at jeg har lært dem det som fagplanen har fastsatt.

I Pink Floyd videoen ser vi de ansiktsløse barna som siver langs et industribånd, før de faller ned i en kjøttkvern. Ut i andre enden kommer en rød uniform masse. Selv om læreplanen snakker varmt om individuell tilpassing, er det i praksis plass til lite individualisme og hensyn til elevenes ulikheter. De fastsatte læreplanene slår fast at dette og dette skal eleven kunne. Og dette skal jeg tvinge inn i hodet til eleven med ulike manipuleringsteknikker som blir kalt «individuelt tilpasset opplæring».

Misforstå meg rett: Konkrete mål for opplæringen er viktig. Men det er ikke alt som kan konkretiseres, tallfestes eller måles. Dessverre har det oppstått en skeivhet i den norske skolen i dag. Det er nesten bare den tilmålte og den målbare kunnskapen som får plass. Dette betyr at jeg som lærer har liten eller ingen tid til å hjelpe elevene mine å realisere seg selv,  slik at de kan bli hele mennesker.

Og helt til slutt: Pink Floyd, Another brick in the wall part 2.

En overvekt av kritikk

Kari Jaquesson har gått hardt ut og fornærmet de som lider av vår største folkesykdom: Fedme. Reaksjonene er et gisp gjennom det politisk korrekte Norge. Å påstå at fedme er problem som handler om egne valg er kontroversielt i et land hvor vi ikke våger å opplyse om fakta som er krenkende.

Kari Jaquesson har gått hardt ut og fornærmet de som lider av vår største folkesykdom: Fedme. Reaksjonene er et gisp gjennom det politisk korrekte Norge. Å påstå at fedme er problem som handler om egne valg er kontroversielt i et land hvor vi ikke våger å opplyse om fakta som er krenkende.

Det hele er i prinsippet ganske enkelt. For å gå ned i vekt må man ta ut mer enn man tar inn. At dette er vanskelig i våre dager hvor de fleste jobber handler om å sitte stille, og maten er lett tilgjengelig, er ganske tydelig. Det er nettopp derfor det heter livsstilssykdom.

Jeg jobbet en liten periode på et behandlingssenter for overvektige. Jeg vet at det er en kamp for å motstå overspising. Ofte var det tungt for de som kom til senteret å bevege seg, og de hadde flere strategier for å slippe unna trening. Det var ikke sjeldent at de som kom dit frivillig og betalte med sine egne og familiens penger, smuglet inn chips, cola og andre godsaker for å trøstespise seg igjennom slankekuren. Regimet på senteret var hardt. Tidlig opp, små måltider og trening mellom undervisningsøktene.

Det viktigste på senteret var livsstilsendring. Å lære å spise riktig og å trene er ingen lett oppgave når man er tung og deprimert. Men like vel: Regimet var hardt og treningen var krevende. Alle gikk ned i vekt når de var på senteret. Det var når de kom hjem strabasene begynte. Ikke sjeldent kom de tilbake til senteret fordi de ikke klarte å anvende det de hadde lært. Det var enklere å trakke opp igjen gjengrodde stier, enn å gå opp nye.

Grunnen til at jeg liker Kari Jaquesson sin uttalelse er at hun sier er rett, direkte og uten omsvøp: Trener du og spiser riktig, så vil du gå ned i vekt. Dette var også hovedbudskapet på senteret jeg jobbet på. Men flere overvektige og politiske korrekte har lagt seg på en linje om at selv om det Kari Jaquesson sier for de aller fleste overvektige er riktig, så får hun ikke lov til å støte noen.

Kari Jaquesson er en fanatisk og mager skikkelse som spiser mindre enn det hun burde, og trener mer enn det som kanskje er sunt. Hennes livsstil er å trene, og hun klarer ikke å forstå dem som ikke gjør som henne.

Jaquesson er en talskvinne for den oversunne livsstilen. Å sette henne til veggs fordi hun gjør jobben sin som offentlig person innen trening og livsstil er i mine øyner galt. Kanskje hun formulerte seg uheldig, kanskje hun ikke vet bedre, men det endrer ikke kjensgjerningen av at hun har rett.

Det bærer en strøm

Mye er sagt om monstermastene i Hardanger. Og mer skal sies. Også denne bloggen omhandler monstermastene. På en måte.

Mye er sagt om monstermastene i Hardanger. Og mer skal sies. Også denne bloggen omhandler monstermastene. På en måte.

Eller, ikke helt. Det er snakk om vårt syn på teknologi. Da bergensbanen ble bygget var det om å gjøre for de rike bergenserne å flytte så nær jernbanen som mulig. Damplokomotivet som pustende bar varer, folk og fe over fjellet var et tegn på fremskritt. Stortinget bevilget hele statsbudsjett for å få dette til, og alle ønsket å ta del i nasjonens teknologiske fremskritt.

Tyssedal Kraftstasjon (1908-1989). Stasjoenen ble fredet i mai 2000 som nasjonalt kulturminne. Kilde: http://www.tyssedal.no/

Elektrisitet var ansett som inngangen til en ny verden. Tilgangen på høye fall og temming av naturen ga oss vannkraft. Dette var fremtiden, og åpnet opp for industri og smelteverk inne i trange fjordarmer langs kysten. Det vokste frem små tettsteder med butikker og annen næring rundt kraftkrevende industri. Det var vannkraften som skulle bære Norge inn i fremtiden som industrinasjon. Kraftstasjonene som ble reist bærer preg av denne kongstanken. De var praktbygg fint utsmykket både innvendig og utvendig. Her skulle rikdom, samfunn og nasjonen bygges.

Ser vi mot Japan, og fremtredelsen av elektrisitet under keiser Meijis reformer tidlig på 1900-tallet, ser man at strømledninger var noe man smykket huset sitt med. Hadde man strømledninger inn til huset, var dette et statussymbol. Å legge kablene i jord var en tanke som nærmest var latterlig. Selv om strømkablene subbet ned i gaten, ble kuttet og representerer et problem for ferdsel, tok det lang tid før Japanerne ønsket å skjule strømkablene sine med å legge dem under bakken.

Ser vi på dagens Norge sitter vi i den andre enden av denne skalaen. Selv om de fleste av oss er helt avhengig av strøm for å komme gjennom vinteren, få varmt vann, lys og tilfredstilt egen forlystelse i form av spill, tv og pc, så ønsker vi ikke vedkjenne oss selve ryggraden i det som gir oss alt dette.

Det er det samme med monstermastene som med kjøttet vi kjøper i butikken: Vi spiser det gjerne, men liker lite å vedkjenne oss at det kommer fra dyr. Vi vil ha den pent pakket, renset og klar for nyting.

Det er mye estetikk knyttet til monstermastene. Arkitektonisk ruver de majestetisk over det golde fjordlandskapet som smykker. Legger man godviljen til kan man kanskje anse mastene som små avarter av Eifeltårnet. De er vakre fordi de frakter velstand og muligheten til å fortsatt kunne nyte oppvarming og forlystelser. De er nydelige fordi energien de frakter er fornybar og miljøvennlig. Hvis man ser på mastene med slike øyner, blir saken ganske annerledes.

Grunnen til at vi synes at monstermastene er stygge er kulturell. Vi ønsker velstanden, men ikke konsekvensen av den. Det er heller ikke sikkert at turistene synes at mastene er stygge. Dette er det ingen som har spurt dem om. Kanskje de til og med synes at de er vakre?

Jeg er verken for eller mot mastene i Hardanger. Jeg har helt andre ting å bruke tiden min på. Det er viktig for meg å fundere på om om den norske folkesjelen har koblet seg helt av fra virkeligheten, og om vi lever i et magisk drømmeland hvor strømmen på guddommelig vis kommer til huset, og hvor kjøttet på ukjent måte dukker opp i butikkhyllene. Men en ting er likevel ganske sikkert. Selv om man ser de estetiske verdiene i monstermastene, er det neppe noen som ønsker å ta med seg familien og flytte nær opptil strømettet for å kunne nyte synet av dem.

Mannens klagesang

Det er kanskje noe ironisk at en mann skriver et blogginnlegg om den perfekte mannen. Men det er ikke noe nytt. Artister som Bjørn Eidsvåg og Unge frustrerte menn har laget sanger om hvor frustrerende det kan være å være mann i Norge.

Like vel er mannsrollen den som er minst diskutert. Dette til tross for at kvinner i større grad stiller høye krav til hva en mann skal være.

En gang på slutten syttitallet begynte kvinnene å hevde seg. Dette var mer eller mindre en stille revolusjon. Sakte men sikkert overtok kvinnene høyere utdanning, og inntok yrker og utdanninger som tradisjonelt har vært mannsbastioner. Kvinner gjør det bra i amasonstaten Norge.

Kvinner tjener sine egne penger. De er ikke avhengige av mannen. De velger i større grad partnere og forvalter sine liv med den største selvfølgelighet. Men til tross for dette virker det som om kvinner er misfornøyde med sin frihet.

For det første velger kvinner pent brukte partnere. Det er nok av eksempler på menn som nærmest går på rundgang i noen miljøer. Fraskilte menn med barn har altså høy verdistigning. Ikke bare har mannen bevist at han er attraktiv hos andre kvinner, han har også produsert levedyktig avkom. En slik kombo kan ikke den norske kvinnen motstå.

Kvinner sammenligner seg med hverandre. Hvis en kvinne har større pupper, penere legger eller flottere hår, føler den andre kvinnen seg truet. Ikke fordi at det er viktig å se bra ut for mannen. Det er viktigere å se penere ut enn venninnene sine.  Derfor løper den usikre kvinnen til nærmeste salong for å få finere pupper, legger eller hår.

Mannen har blitt et ytre statussymbol for den norske kvinnen. Hvis kvinnen ser at en mann er attraktiv hos andre, er han med andre ord et godt varp. Og en slik mann vil hun jo gjerne ha.

En del kvinner reiser til det store utlandet for å finne seg en partner. Spesielt til land hvor mannen er sjåvinistisk. Kniping i rumpa, sensuell dansing, brautende atferd og overfladiske komplimenter er det som får de norske damene til å smelte som smør i den brennende tropesolen. Grunnen kvinnen oppgir til at de trekker til sjåvinistene, er at sjåvinistene får dem til å føler seg attraktive. De føler seg som vakre kvinner verdsatt for sin skjønnhet.

Det er den føyelige norske mannen som får dem til å trekke til de store utland for å føle seg som kvinner. Oss menn har gjennom skole og oppdragelse lært at kvinnen er vår like. At vi skal behandle henne med respekt og at hun ikke skal behandles som et objekt. Straffen og sanksjonene er sterke hvis vi prøver å bryte disse reglene. Dette er noe vi menn tar med oss i voksenlivet.

Så når kvinnen har fått det som hun vil, og norske menn tøfler seg ynkelig under amasonenes åk, er de like vel ikke fornøyde. Likestillingens pris passer ikke kvinnen. De vil være primadonnaer, yrkeskvinner, mor og sexobjekt  –  samtidig. Mannen som forsørger har gått ut på dato.  Den norske mannen er redusert til et avlsdyr som kvinnen stolt kan vise frem til sine like: Andre kvinner.

Overvåk meg, vær så snill!

Jeg var i et møte hos en av mine kunder for en stund tilbake. Vi kom inn på temaet sosiale medier. Selvfølgelig, siden jeg jobber med kommunikasjon. Men i dette tilfellet fikk jeg tilført en del ny kunnskap. Nærmere bestemt holdninger.

Hun var opprinnelig fra Tyskland. Perspektivet hun presenterte var et som jeg ikke hadde tatt stilling til. Hun var mildt sagt svært kritisk til sosiale medier.

I det gamle Østtyskland var alle potensielle angivere. Systemet med angiverier som Hitler-Tyskland utviklet, ble tatt videre og perfeksjonert av Ministerium für Staatssicherheit. Stasi brukte skolerommet, venner og familie som arena for å hente inn informasjon. Det skulle ikke mange kritiske ytringer til før man ble tatt inn til avhør.

Det er ikke før i nyere tid at vi ikke vekter våre ord på gullvekt. Ukritisk blogger vi, Twittrer og oppdaterer facebookprofiler. Vi deltar i diskusjoner og er helt åpen om politisk orientering, livssyn, religion og andre avvik. Vi er helt hemningsløse i vår utfoldelse. Et privilegium som er svært få samfunn forunt.

Men vi behøver ikke å reise ut av landet for å finne eksempler på avlytting. Flere av mine lærere på videregående ble avlyttet. De var aktive innen studentorganisasjoner eller bedrev radikale aktiviteter på åtti- og begynnelsen av nittitallet. Flere av dem fikk hakeslepp da mappene deres ble åpnet. Politiets overvåkningstjeneste(POT), nå PST, visste mye om dem.

En av mine veiledere på universitetet kunne fortelle at PST hadde skjulte mikrofoner rundt om på studentsenteret i Bergen. Formålet var å plukke opp samfunnsfiendtlige og konspiratoriske aktiviteter tidlig. Overvåkningen varte til ut på nittitallet.

Tidene er forandret. Nå legger vi alt ut til offentlig forlystelse. Og jeg er ingen foregangsmann. Jeg legger ut meninger og personlige opplysninger til offentlig beskuelse. Hadde jeg skrevet det jeg skriver her på bloggen min, i for eksempel Iran, hadde jeg nok befunnet meg i politisk asyl et sted her i vesten. Eller foran en eksekusjonspelotong.

Hvis noe skulle skje her i Norge hadde mange av oss bloggere raskt og brutalt blitt pasifisert. Kanskje det er et slikt scenario PST forbereder seg på? De er til stede på Twitter, facebook og andre sosiale medier hvor deling av private og utleverende ytringer er den gjeldende ideologien. De behøver ikke lenger å overvåke oss. Vi følger dem frivillig på Twitter.

Det er derfor jeg følger PST på Twitter. Jeg vil være sikker på at de har et godt utvalg av fritenkere å velge mellom når folkefiender skal velges ut og føres til retterstedet.

Bad Dreams

I forbindelse med et utdrikningslag havnet jeg på Bergens nyeste severdighet: Strippeklubben Dreams. Min første tur på strippeklubb noensinne. Hurra! Men det jeg ikke hadde regnet med hvor skitten og maktesløs dette fikk meg til å føle.

Misforstå meg rett. Jeg har ingenting imot å beskue en dame som tar av seg klærne og sklir ned en påle. Men jeg har sett en naken dame før. Og det uten å betale 250,- i cover. Med andre ord: Lite valuta for pengene.

Men jeg var sjokkert over den trykkende stemningen i lokalet. Ser man bort fra at det var nærmest tomt, så var stemmingen tung og klam. De få menneskene som var til stede satt ved en elevert alterring som omkranset pandemoniet hvor fristerinnene utfoldet seg. Dette var ikke et gledens hus. Det var unge frustrerte menns hus. Og de betrakter fristerinnene med steinansikter. Døde i øynene. Uten å blunke. Desperasjonen var til å ta og føle på.

Selskapet mitt var ved godt humør og ramlet inn i en bås. Pengene satt løst til ære for brudgommen, og drikkevarene stablet seg opp. Mens vi satt her kom en hel gjeng med lettkledde damer og satte seg ned hos oss. De mer eller mindre brøytet seg inn, og tok plass. Noe himmelfallen så vi engstelig på hverandre før vi trakk på skuldrene og prøvde å finne ut hva damene ville.

De var strippere. Hun som havnet ved siden av meg snakket ikke Norsk. Bare dårlig og gebrokken engelsk. Jeg prøvde uten hell å forklare henne at vi var ute på utdrikkningslag. Men samtale annet enn age, sex og location var helt utelukket. Det var imidlertid en setting hun veldig fort begynte å repetere.

De ville bli påspandert drinker. Og de var svært insisterende, likefrem og frekke. Dette nektet vi selvfølgelig, og jentene forsvant fortere enn vi klarte å si «kjøp din egen». De forlot bordet med ukvemsord. Dette var en ubehagelig opplevelse, og flere av oss begynte å se etter utgangen.

Etter en stund ble jeg og en annen enig om å dra et annet sted. På vei ut døren ble vi stoppet av to tvilsomme personer. Vi aner ikke hvem de var, de fortalt egentlig aldri hvorfor de tok kontakt. Men de trakk oss til sides og snakket med oss. Om de sonderte terrenget for å selge dop, eller om de bare var blakke unge gutter som ville inn, er jeg ikke sikker på. Men da den ene spurte meg om jeg kunne gå bort til en i baren og hilse fra en eller annen gjeng var høfligheten brukt opp. Jeg gikk ut med et foraktelig snøft.

Ute på gaten stod vi og ristet på hodet. Lo litt skjemt av opplevelsen. Jeg har sjeldent følt meg så inn i sjelen skitten og uanstendig som i det øyeblikket. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle reagere på å gå på strippeklubb i det hele tatt.

Opplevelsen var sjelesprengende, trykkende og trist: Pågående østeuropeiske jenter. Desperate unge menn som sikler på nakne kropper. Kriminelt klientell. Tyngende og desperat stemning. Med andre ord et gledesløst gledeshus.

Og moralen? Moralen er enkel: Don’t go there!

Det store hjertet

Da jeg gikk på ungdomsskolen var det en del som allerede da begynte å eksperimentere med rusmidler. Noen lot det være med en smak, andre gjorde det til en livsstil. De som gjorde det sistnevnte begynte alle som en på hardere stoff etter hvert. Da de fylte sytten var mange allerede blandingsmissbrukere: Piller, alkohol, dop og hva enn de kunne ruse seg på.

Men så skjedde det noe. Kommunen oppdaget plutselig at de hadde et rusmiljø. Og dette var i en kommune hvor noe slikt nærmest var utenkelig. Men da realitetene til slutt seig inn i kommunestyret, ble det ansatt en helsearbeider med erfaring med ungdom og rus. Hennes metoder var kontroversielle. Hun tok tak i problemet og mer eller mindre satte seg på ungdommen som var rammet.

Blant annet tok hun en av ungdommene med seg hjem, og sørget for å avruse ham. I flere døgn tørket hun oppkast mens ungdommen svettet giften ut av kroppen. Hun fulgte ham tett opp. Og det gjorde hun med dem alle. Hun børstet skitten av dem, og klarte det foreldrene og skole ikke hadde klart: Hun fikk dem sakte men sikkert tilbake til samfunnet igjen.

Og hun gjorde en god jobb. Disse ungdommene trengte henne. De trengte en person som ikke bare anså dem som en åtte-til-fire jobb, men som var tilgjengelig til alle døgnets tider. En person som nådeløst invaderte livene deres og fikk dem bort fra miljøet de vanket i. En som tok tak i problemene og stilte krav. Samtidig sørget hun for at disse fortapte unge mennene fikk tilbake troen på seg selv. Det var håp.

Jeg skulle ønske at dette var en historie som endte godt. Men det gjør den ikke. Hun og tre av ungdommene hun jobbet med å få rusfrie var på vei tilbake fra en aktivitet da ulykken skjedde. De kolliderte med en møtende bil. Selv om alle fire overlevde, og ungdommen kom unna med mindre skader, stod det svært dårlig til med helsearbeideren. Hun måtte legges inn på Haukeland.

Da hun kom hjem måtte hun etter hvert kjøpe dop fra de samme ungdommene hun tidligere hadde prøvd å redde. Hun var blitt avhengig av smertestillende tabletter på grunn av smerter og et langvarig sykehusopphold.

Noen av de hun hadde forsøkt å få ut av ulykka vandret nok en gang tilbake til ulvene. Sakte men sikkert ble de lullet inn i rusens giftige barm.

Men arbeidet hennes bar frukter. Flere av ungdommene hun hjalp på fote er i dag voksne, rusfrie og lever normale liv. De har tatt seg utdanning og har fått seg anstendige jobber. Og det var hennes innsats og hennes oppriktige måte å bry seg om guttungene som var utslagsgivende.

Det er sjelden det er systemer som redder mennesker fra seg selv. De kan i beste fall legge til rette. Det er til syvende og sist mennesker som hjelper mennesker. Og det er de som våger å involvere seg som vil gjøre en forskjell.

Se hvordan du kan gjøre en forskjell for ungdom som har det vanskelig: www.denene.no

Ofret på medias alter

Lommemannfeberen herjer vilt i alle landets medier. Og spesielt de bergenske. Dette til tross for laber interesse fra leserne.

Det som kanskje er mest interessant er nye takter fra media. De har blitt mer pågående og intense i sin iver etter å formidle pikante detaljer. Medias behov for å sjokkere får fult utløp. Når reportere og journalister får muligheten til å gjengi overgrepene som er begått, er det ikke en eneste journalistøye som er tørt.

Og slik har de selv blitt overgripere i sin jakt etter pikante detaljer og sjokk-oppslag.

Overgripes på nytt 
I vitneboksen sitter en 17 år gammel gutt hvis historie om et overgrep blir til offentlig forlystelse. Det opprinnelige overgrepet var brutalt. For hans del burde nok ikke denne saken blitt oppklart. Særlig ikke med tanke på konsekvensene dette har fått for ham.

I prosessen med å dømme en serieovergriper blottstilles en 17 år gammel gutt for hele nasjonen. Han har ikke bedt om å bli overgrepet, han har ikke bedt om å vitne, og han har heller ikke bedt om å bli sitert i riksmedia. Men like vel skjer alt dette med ham.

Alle klassekameratene og alle i lokalsamfunnet hans vet hvem han er. Alle hans muligheter for å kunne legge bak seg det som skjedde på det offentlige badet for syv år siden er borte. I stede blir han selv, hans foreldre og nære, tilskuer til sitt eget overgrep gjennom media. Hvilke konsekvenser dette har for gutten er uvisst. Men hvis han klarer seg, er det ikke lommemannen eller medias gevinst.

Ondskapens ansikt
Ondskapen har fått et ansikt og et navn. Dette er Erik Andersen. Saken mot ham er alvorlig, og han har alt innrømt skyld. Han er ondskapen som lurer i folkedypet. Alle foreldres angst og redsel. Han er en overgriper.

Men i vår iver etter å straffe ham, så glemmer media at han har barn, venner og familie som ikke fortjener å bli straffet. Men straffet blir de.

Det sjokkerende i denne saken er at en overgriper kan herje i flere år uten å bli tatt. Omfanget av saken er enda mer sjokkerende. Men det mest sjokkerende er medias lyst til å gjøre saken verre for de som er innblandet.

Hvis det bare var lommemannen som hadde lidd under mediasirkuset så hadde det ikke vært noe problem, utover brudd på en del grunnleggende rettsprinsipper. Gapestokken er en gammel avstraffingsmetode. Men å sette alle ofrene og lommemannens nærmeste i den samme gapestokken er svært kritikkverdig. Det er faktisk uetisk.

Medias intensjoner er svært uklare i denne saken. At de går langt utover det å opplyse er hevet over enhver tvil. Og med tanke på at opinionen er lunken til saken, så kan det ikke være salgs- eller seertall som driver den fremover. Lommemannsaken har ingen funksjon utover å være sosialpornografi. Et begrep som ikke burde blitt brukt for å karakterisere dekningen av en overgrepssak.

Vårt rettsystem sitt monopol på å straffe har fått konkurranse med en justis som er blindere enn justitia. Media straffer alle som har eller er vært borti saken, om de er aldri så uskyldige. Aller hardest straffer media dem som har lidd mest: ofrene. Og det uten noen åpenbare motiver.

Døde menn i Kongo

I mørkeste Kongo, Afrikas hjerte, har nå historien fått en ironisk vri:  Det er de innfødte som begår urettheter mot nordmenn, og ikke omvendt.

Kongo 1885: Kong Leopold II av Belgia ønsker tilgang til dyrebare råvarer. For å oppnå dette klekker han ut en plan som i korte trekk går ut på å opprette en frihandelsstat hvor afrikanere og europeere skal handle sammen som likemenn. En stat som skal være en motsats til andre kolonier som er blitt fordelt mellom de europeiske stormaktene.

Kong Leopolds idé er en filantropisk idé; et frihandelseksperiment som vinner gehør hos andre europeiske kolonimakter. Resultatet er at i Kong Leopold II får en stor bit av Afrika som sin private tumlekasse. Fristaten Kongo ser dagens lys.

Men fristaten Kongo blit alt annet enn ideen som fødte den. Frostaten Kongo blir til Afrikas mest brutale kolloni, hvor overgrep, tortur, bortføringer og lemlesting blir sentrale administrative verktøy. Verktøy som har som eneste hensikt å hente ut elfenben og gummi til vesten.

I prosessen med å vinne ut råvarene blir landsbyer omgjort til konsentrasjonsleirer, og de innfødte blir internert som slaver i et føydalt system under handelsselskapene. På 25 blir Kongos befolkning halvert. Og sentralt i disse prosessene finner vi 200-300 unge, norske menn.

Den norske bistanden bestod i å hjelpe Leopolds menn til å komme seg opp elvene. Disse var sentrale i å frakte råvarer ut av landet, og Leopolds innflytelse lenger inn i Kongo.

Men det var ikke bare dyktig norsk sjømannskap som var etterspurt kompetanse i fristaten. På grunn av løsrivelsesprosessen fra Sverige, var det på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet et overskudd på offiserer i Norge. Dette førte til at cirka 50 nordmenn tjente som offiserer i Leopolds private hær. Om nordmennene var med på selve drepingen og avhakkingen av hender er uvisst, men historiske kilder går langt i å foreslå at de ga ordren.

Den moderne eventyreren
Moland og French er en moderne variant av de norske offiserene som reiste ut i kong Leopolds tjeneste: De begge har erfaring fra det militære, om enn svært kortvarig, og de leier seg selv og sin militære kompetanse ut for penger. Og det er vel heller ikke til å skyve under stol at spenning og eventyr tiltrekker unge misstilpasse menn, som ikke finner sin plass her hjemme.

Veien til dette ligger åpen for eventyrere som Moland og French fordi ingen av institusjonene som skal beskytte og gi likhet for loven fungerer i Kongo. Politi og myndigheter er gjennomsyret av korrupsjon, og er ute av stand til å ivareta grunnleggende rettigheter for landets borgere. Institusjonene i Kongo kan sammenlignes med den italienske mafiaen, enn det vi forbinder med politi.

Dette kommet også tydelig frem i Moland og French-saken: Vi blir gjennom media vitne til en parodi av en rettssak, hvor rettferdighet og grunnleggende rettsprinsipper nærmest er totalt fraværende.

Korrupsjonen tro
Det er tvilsomt om militærtribunalet er klar over den lange tradisjonen de to nordmennene holder i hevd. Det tribunalet trolig er mest opptatt av er hvor mye penger de kan putte i egen lomme. Derfor er det er tvilsomt at Moland og French blir henrettet. De må etter all sannsynlighet betale det de kan til korrupte kongolesiske tjenestemenn. Dette er et system som er finjustert til å melke den siste dollaren ut av de som er uheldig nok til å peke seg selv ut som passende offer.

Alle skal ha sin del av kaken: Dommere, tjenestemenn og vakter. Den døde sjåførens pårørende vil trolig heller aldri se noe til erstatningen som er tilkjent dem. Dette fordi pengene på mystisk vis vil forsvinne på veien. Til slutt, når det ikke er mer å hente fra Moland og French, må de i verste fall sone noen symbolske år. Men etter all sannsynlighet blir de deportert tilbake til Norge på statens regning.

Siden Moland og French tydeligvis ikke forstår hvordan det kongolesiske utnyttelsessystemet virker, kan det se ut som om de blir i Kongo en stund til. Men til slutt blir de fleste misstilpassede unge menn tuktet av korrupsjonen til å innse hva som skal til for å kjøper dem frihet, og de kan bestikke seg hjem igjen.

Kong Leopolds terrorregime var et system hvis mål var å tappe Kongos ressurser på bekostning av de innfødte. Så det er kanskje ironisk at grunnleggende beskyttelse og rettsikkerhet er like fraværende for Moland og French, som den var for kongoleserne under norske offiserer.

Om Leopolds Nordmenn
http://www.klassekampen.no/30401/article/item/null
http://www.frittogvilt.no/kongeligslaveleir/innledning.htm
http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/article1752351.ece