Listhaugs monster

Sylvi Listhaug gikk friskt ut mot pedofile overgripere som nyslått justisminister. Responsen ble ikke slik hun hadde forventet.

Listhaug er en erfaren retoriker. Det var nok derfor hun i TV2 gikk hardt ut mot pedofile overgripere. Hun var opptatt av å stramme inn lovverket for å hindre dømte overgripere å reiser til utlandet for å begå det man kaller bestillingsovergrep.

At Listhaug er oppriktig i sitt engasjoment for å beskytte barn og hindre overgrep er det ingen grunn til å betvile.

Like vel er det nok ikke tilfeldig at det var akkurat kampen mot bestillingsovergrep hun valgte å fronte som nyslått justisminister. Etter all sansynlighet var dette en nøye uttenkt strategi for å vise at Listhaug er en handlekraftig justisminister som hele Norge kan stille seg bak.

Forlater ikke innvandringssporet
Å forlate innvandringssporet er en riktig besluttning for å innta en ny og samlende ministerrolle. Listhaug velger ikke dette, men har lagt til en ny fanesak ved siden av innvandring. Nemlig overgrep mot barn.

Dette er et godt valg. Pedofile overgripere er den gruppen som har minst støttespillere, og er den gruppen mennesker som er minst likt av alle lag i samfunnet. Rett og slett fordi handlingen er så grotesk, at det er lett å demonisere dem.

Strategien var vanntett: Et felles mål. En utgruppe så til de grader forhatt. Hva kunne vel gå galt?

Planen var lagt, og målene tydeligjort. Så fant Listhaug og apparatet rundt henne en sak som handlet om akkurat bestillingsovergrep, kontaktet media, og kjørte show. Inn kom Listhaug susende i kjent vigør. Hun leverte Listhaugretorikk slik vi kjenner den.

Tilbakeslag
Men så skjedde det. Folk reagerte på språkbruken hennes. Hun ble kritisert fordi hun brukte ordet monster for å beskrive pedofile overgripere.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at Listhaug både ble lei seg og skuffet over responsen. Ikke bare slo den vanntette strategien feil, men hun fikk kritikk for å si noe som de aller fleste mener. Dette må føles urettferdig selv for en garvet politiker som Listhaug.

Forsvar for pedofile
For hva gikk galt? Hvordan klarte Listhaug det kunststykket å få kommentariatet og twitteratet til å rykke ut til forsvar for pedofile?

Ser vi bort fra at slik språkbruk er et klart brudd på hva man skal forvente å høre fra en justisminister, er det to grunner som utkrystaliserer seg.

Den ene grunnen er at Listhaug i fire år har vært med å skape en stor kløft i innvandringdebatten, og har anvendt så hard retorikk at splittelsen har sementert seg nærmest totalt.

Og nettopp her ligger det en massiv mistillit og kjører. Deler av debattantene er så innstilt på å gå i opposisjon til Listhaugs utspill, at det ikke spiller noen rolle om hun retter kritikk mot innvandrere, pedofile eller eiendomsmeglere. Sier Listhaug noe om noen eller noe, så mener mange det motsatte på rein ryggradsrefleks.

Den andre grunnen er at det hele er så gjennkjennbart. Listhaugs formel er å finne en gruppe, for så å ytre fordømmende karakterestikker av denne gruppen. Retorikken er konfliktsøkende, absolutt og er ment å hemme dialog, heller enn å fremme den. Utspillet om pedofile er så likt det vi har sett tidligere i innvandringsdebatten at man kan bytte ordet pedofil overgriper med ordet innvandrer.

Når man bruker så sterke ord, og så deevaluerende språk, blir det vanskelig for mange å høre på.

Listhaugs monster
Listhaug har alt å tjene på å tone ned aggressiv karakterestikker av grupper. For når man anvender splittende retorikk, så er det splittelse man får. Om så saken man fremmer er rettskaffen eller ei.

Listhaugs monster er ikke innvandrere, pedofile eller hylekoret. Det er hennes egen retorikk. Og så lenge hun ikke endrer språket til å bli inkluderende og konstruktivt, vil monsteret lure på justisministerens kontor.

For Listhaug er det fortsatt et langt stykke igjen før hun oppnår å bli en justisminister folket har tillit til. Først må hun drepe sitt eget monster. Så må hun rive ned barrierene hun selv har skapt.

Skal man trekke lærdom av denne saken, så må det bli noe som dette: Man ligger som man reder.

Hoder må rulle #metoo

Det ropes etter blod i #metoo-berserkerrus. Hoder må rulle for at mobben skal få sitt.

#metoo-kampanjen kom på overtid. Å ta tak i en kultur av unnfallenhet og stilletiende aksept for seksuell uakseptabel adferd var påtrengende. Og urovekkende, med tanke på at slike saker har dukket opp med jevne mellomrom opp gjennom årene. Men hunden var død og ble begravet uten mer selvransakelse enn noen krokodilletårer, løgner og floksler. Så ble det business as usual. Slikt kan vi ikke ha det.

Høygafler og fakler
Men nå er høygaflene honet og faklene tent. Mobben strømmer ut i de virituelle gatene for å denge løs på perverse avvikere. Media blir omgjort til gigantiske gapestokker, der sinte medborgete går løs på overtredere. Mobben skal ha sitt.

Media svinger pisken gang på gang over blodige rygger. Vi ser sår åpne seg der tykk hud engang var. Og for hvert nye piskeslag jubler mobben høyere. Ikke engang når benpipa stikker brukket ut av den sønderrevde ryggen stopper mobben å juble når pisken treffer. Det har gått sport i å sparke folk som ligger nede.

Det hele er som hentet fra middelanderens torturlignende avrettinger. Bare at nå har det flyttet inn i media, kommentarfeltene og sosiale medier.

Oppgjørets time
De som har begått overtredelser må gjøre opp for seg. Og noen overtredelser er så grove at vedkommende som har begått overtramp ikke fortjene videre tillit. De groveste overtredelsene må også straffeforfølges.

Men det er ikke min jobb. Ikke din heller. Eller medias jobb for den del. Det er den enkelte organisasjon og påtalemyndigheter som skal gjøre den jobben.

Forbrytelse og straff
Norge er en rettsstat med strenge skiller mellom de ulike instansene i retssystemet. Vi har stortinget som er lovgivere, vi har domsstolene som dømmer, og politiet som håndhever lover og dommer. Dette er gjort av gode grunner. For ligger makten til å gjøre alt dette i en og samme instans er det synonym med tyrrani og despotisme.

Nå har vi fått media og sosiale media som gjør alle disse tre tingene. Samtidig, og i en emosjonell tåke. Det ser ikke bra ut.

Svin på skogen
Det er først når systemet svikter at media må sette kritisk søkelys på problemet. Spesielt i #metoo-saker har de i mange år sviktet. Kanskje fordi de selv har en del svin på skogen.

Alle har krav på en rettferdig straff. Og alle har krav på å bli hørt. Offrene har et særskilt krav om å bli hørt og vernet om. Men det betyr ikke at overgriperen eller overtrederen er fritt vilt. At Høyre nekter Tonning Riise tilsvarsrett er imot alle rettslige prinsipper og direkte udemokratisk. Slike prosesser finner vi i stater og systemer Høyre selv ikke ønsker å bli sammenlignet med.

Hverken Giske, Leirstein eller Tonning Riise er monstere som må utryddes, hånes og fornedres. De er mennesker de også. Og de har alle familier som ikke fortjener å bli straffet for deres fedres/sønners synder.

Smålighetens tyrrani
Vi må stoppe opp og tenke oss om. Vurdere om dette sleivsparket eller denne kommentaren bidrar til noe positivt for andre enn din egen smålighet.

Og er det egentlig i ditt sted å sette deg til doms over andre?

Truet til stillhet av Jesus-sjokolade

Det er vanskelig for meg å holde sinnet i sjakk når jeg leser om «Morten» og hvordan han har blitt truet av selskapet som distribuerer sjokoladen Xocai.

Xocai er, ifølge deres egen hjemmeside, en sjokolade som er mer lik Jesus enn sjokolade: Den utfører mirakler og gjør syke friske. Sjokoladen er til og med sunnere enn sunn mat. Tro det den som kan.

Men udokumenterte påstander og mirakler til tross: Slike grandiose påstander er noe som får den mest sedate til å bli mistenksom. «Morten» var langt fra sedat, og tok seg tid til å sette seg inn i påstandene til Xocai fortreffelige effekter. «Morten» skrev en kritisk bloggpost om Xocai, og måten denne helsesjokoladen ble distribuert via nettverksmarkedsføring. Her publisert på Tjomlids blogg: 30 punkter du bør undersøke før du starter som Xocai distributør.

Når bloggere påpeker feil i markedsføringen av et produkt, og resultatet blir at selskapet som distribuerer produktet reagerer med trusler og sjikanering, er det noe som er riv ruskende galt. Ikke bare truer Sjokoservice Norge «Morten» med søksmål fra USA, men de publiserte kontaktinformasjon, bilder av familien og oppfordrer indirekte sine distributører til å oppsøke «Morten» på arbeid og hjemme. Det er noen som ikke forstår demokratiske spilleregler og hvordan norsk lov fungere i administrasjonen til Sjokoservice.

Det er tydelig at her har selskapet Sjokoservice Norge brukt tid og krefter på å terrorisere personer som anvender yttringsfriheten. Selskapet og deres nettverksdistrubitører har hatt mange muligheter til å komme til motmele i bloggen til «Morten» og i andre forum med saklige argumenter på hvorfor «Morten» og hans meningsfeller tar feil. I stede truer Sjokoservice Norge «Morten» og familien hans.

Skam dere Sjokoservice Norge!

Her er en god og grundig bloggpost fra Gunnar Tjomlid –  Xocai – en stygg historie om norsk sjokolademafia

Andre kilder om saken:

Bloggeren Serendipitycat http://www.serendipitycat.no/?p=9014

NRK: http://www.nrk.no/helse-forbruk-og-livsstil/1.8222691

Overvåk meg, vær så snill!

Jeg var i et møte hos en av mine kunder for en stund tilbake. Vi kom inn på temaet sosiale medier. Selvfølgelig, siden jeg jobber med kommunikasjon. Men i dette tilfellet fikk jeg tilført en del ny kunnskap. Nærmere bestemt holdninger.

Hun var opprinnelig fra Tyskland. Perspektivet hun presenterte var et som jeg ikke hadde tatt stilling til. Hun var mildt sagt svært kritisk til sosiale medier.

I det gamle Østtyskland var alle potensielle angivere. Systemet med angiverier som Hitler-Tyskland utviklet, ble tatt videre og perfeksjonert av Ministerium für Staatssicherheit. Stasi brukte skolerommet, venner og familie som arena for å hente inn informasjon. Det skulle ikke mange kritiske ytringer til før man ble tatt inn til avhør.

Det er ikke før i nyere tid at vi ikke vekter våre ord på gullvekt. Ukritisk blogger vi, Twittrer og oppdaterer facebookprofiler. Vi deltar i diskusjoner og er helt åpen om politisk orientering, livssyn, religion og andre avvik. Vi er helt hemningsløse i vår utfoldelse. Et privilegium som er svært få samfunn forunt.

Men vi behøver ikke å reise ut av landet for å finne eksempler på avlytting. Flere av mine lærere på videregående ble avlyttet. De var aktive innen studentorganisasjoner eller bedrev radikale aktiviteter på åtti- og begynnelsen av nittitallet. Flere av dem fikk hakeslepp da mappene deres ble åpnet. Politiets overvåkningstjeneste(POT), nå PST, visste mye om dem.

En av mine veiledere på universitetet kunne fortelle at PST hadde skjulte mikrofoner rundt om på studentsenteret i Bergen. Formålet var å plukke opp samfunnsfiendtlige og konspiratoriske aktiviteter tidlig. Overvåkningen varte til ut på nittitallet.

Tidene er forandret. Nå legger vi alt ut til offentlig forlystelse. Og jeg er ingen foregangsmann. Jeg legger ut meninger og personlige opplysninger til offentlig beskuelse. Hadde jeg skrevet det jeg skriver her på bloggen min, i for eksempel Iran, hadde jeg nok befunnet meg i politisk asyl et sted her i vesten. Eller foran en eksekusjonspelotong.

Hvis noe skulle skje her i Norge hadde mange av oss bloggere raskt og brutalt blitt pasifisert. Kanskje det er et slikt scenario PST forbereder seg på? De er til stede på Twitter, facebook og andre sosiale medier hvor deling av private og utleverende ytringer er den gjeldende ideologien. De behøver ikke lenger å overvåke oss. Vi følger dem frivillig på Twitter.

Det er derfor jeg følger PST på Twitter. Jeg vil være sikker på at de har et godt utvalg av fritenkere å velge mellom når folkefiender skal velges ut og føres til retterstedet.