Blåtirsdag

Arbeiderpartiet gjorde et utrolig dårlig valg. Valgresultatet ble så dårlig at det til og med siver gjennom Oslosmoggen og inn i Folkets Hus på Youngstorget.

La oss først se på forutsettningene: Arbeiderpartiet har vært fire år i opposisjon, og burde i løpet av denne tiden fått regjeringsslitasjen restituert. Men det er lite restitusjon å spore. La oss være ærlig. Arbeiderpartiet er overhode ikke et oposisjonsparti, for selv i oposisjon oppfører Arbeiderpartiet seg som om vi er i posisjon. Det er en dårlig strategi når vi står ovenfor FrP som oppfører seg som om de fortsatt er i oposisjon, og hyler som en stukken gris bare det kommer en antydning til kritikk.

For det andre burde en regjeringsslitasje, kombinert med svak ledelse, agressiv retorikk om svake grupper, offentlig konflikter mellom statståder og støttepartier, en liste med løftebrudd like lang som Siv Jensens kjole, undergraving av stortingets vedtak, og pengebruk som fulle sjømenn virkelig ha gjort døra høg og porten vid for Arbeiderpartiet. Men den gang ei.

Som du ser bruker jeg et helt avsnitt på å liste opp noen av de overordnede nederlagene og lastene til regjeringen. Som en konsekvens har både Høyre og FrP mistet stemmer. Men forbausende lite i forhold til alt rabalderet som ligger og dupper i kjølvannet av gjentatte tabber og feilskjær.

Men Arbeiderpartiet? Hele venstrefløyen i norsk politikk har gått frem. Rødt og SV er styrket, MDG har gått litt frem. Mens Senterpartiet har fått en gigantisk opptur. I grell kontrast til Arbeiderparties nedtur.

Så til grunnene. Det er mange. En viktig grunn er feilet valgkampstrategi. Arbeiderpartiet har satset feil. Virkelig feil. Alle skal med, og alle i arbeid var en kalkun som hjelpeløst forsøkte å fly. Vingene flakset impotent og kraftløse, uten i stand til å få den overvokste og fete kroppen opp fra bakken. Og til tross for at kalkunen havarerte med meldinger om økt sysselsetting, så ga vi flatt til siste slutt.

Nå må det sies. Den økonomiske krisen er på langt nær over. Europa sliter fortsatt og er i en slags tilstand av krise. Arbeidsledighet, lav økonomisk vekst og sosial uro er bare tre ting som kjennetegner andre vesteuropeiske land. Også her hos oss er utsiktene blekere enn før 2012. Men det spiller ingen rolle at vi er på vei mot stupet. For folk og næringsliv er ikke interessert i en korrekt virkelighetsbeskrivelse. Det er med politikk som med værmeldingen: Vi lytter til den som lover oss mest godværsdager.

Det er også andre grunner til nederlaget som vil komme til etter hvert. Men for meg er det én grunn som skiller seg ut.

Denne grunnen er partileder Jonas Gahr støre og Trond Giske. De er dyktige politikere, intelligente og kompetente mennesker det står stor respekt av. Men de mangler det man på godt norsk kaller x-faktor.

Ingen av dem engasjerer eller treffer med budskapet sitt. De har lav grad av karisma og de fremstår kjedelige og uengasjerte. De blir oppfattet som mørkemenn som svartmaler den skarlagenrøde norske himmelen.

Løsningen? Vi trenger fortsatt dyktige veteraner som Trond og Jonas. Utfordringen vår ligger i at det ikke er noen klare arvtaker. Ingen ny Jens, Trygve, Gro eller Einar beredt til å fylle skoene til våre to dyktige ledere. Så her har vi en kultiveringsjobb foran oss.

Men la en ting være klart: Det er ikke Jonas eller Trond sin skyld at vi feilet så ettertrykkelig i dette valget. Det er vi, medlemmene selv, som må ta det ansvaret. Det er vi som har stemt disse to herrene inn som ledere, og det er oss selv som har stemt frem strategiene og partiprogrammet. Det er vi, Arbeiderpartiet, som på så forferdelig vis har ødslet bort denne sjansen.

Synd og skam hører hjemme i kirka, i politikken hører løsninger til. Vi må finne vår løsning. Og vi må finne den riktige løsningen, uten at de går på tvers av våre verdier som fellesskap, solidaritet, likhet og frihet under ansvar.

Løsningene ligger i gode prosesser. Og gode prosesser kjennetegnes av at alle er med.

Vi har en viktig jobb foran oss. Viktigere nå enn noen gang, til å kjempe mot høyrepopulisme og ulikhet, ta de svakeste i forsvar, jobbe for miljøvern og en sunn og bærekraftig vekst forankret i folket, i næringslivet og i fagforeningene.

Kammerater. Fremtiden er foran oss, ikke bak oss. La oss løfte blikket og skue frem.

Derfor må du stemme Arbeiderpartiet på mandag

Vi er i slutten av tidenes merkligste valgkamp. Vi ser småpartier sprade rundt som selvsikre konger, og de to store mastodontene i norsk politikk, Arbeiderpartiet og Høyre sliter på hver sin måte.

Arbeiderpartiet

Høyres politikk har druknet helt i støy og ville utspill fra sammarbeidspartiene. Høyre og statsminister Erna Solberg har vist et utad dårlig lederskap. FrP har fått ture på som de vil. FrP Statsråder har motarbeidet regjeringen, og kjører sitt eget løp. Åpne konflikter i media mellom KrF og FrP, og Venstre og FrP. Erna Solberg må aktivt ut og ta avstand til utspill fra egne statråder. Maken til regjeringskaos har vi ikke vært vitner til siden krigen.

Mitt eget parti, Arbeiderpartiet, har på sin side ikke klart å koble seg på, eller inn, i velgernes hjerter, og har bommet på kampsaker. Sysselsettingen øker, og bunnen faller ut av valgkampstrategien «arbeid for alle». Jonas og Trond klarer ikke helt å riste av seg en aura av elite og akademia.

Til tross for dette er det tre viktige grunner til at din stemme bør gå til Arbeiderpartiet på mandag.

1. Eneste virkelige garantist mot FrP i regjering

Stemmer du MDG, SV eller Rødt for å slippe FrP i regjering? De er småpartier, og en stemme på disse kan føre til at FrP og Høyre får flertall sammen. Des flere stemmer på AP, desto tryggere er du på at FrP blir kastet ut av regjeringskontorene og inn i den tabloide oposisjobstilværelsen de fortjener.

Arbeiderpartiet kan også styre uten støttepartier, men trenger din stemme for å stå tryggere og sterkere mot høyrepopulistene og Listhaugs retorikk. Stem Arbeiderpartiet hvis du vil bli kvitt Trump-klonene.

2. Økonomisk og politisk stabilitet

Arbeiderpartiet forstår regnskap og mennesker, og at det ene ikke utelukker det andre. Vi vet at vi ikke kan bruke mer penger enn vi har, og at oljefondet er for fremtiden.

Vi vet at en sunn og fornuftig næringspolitikk er veien å gå, samtidig som det stilles krav til arbeider og bedriftseier. Vi går i tett samarbeid med både bedrifter og arbeidstakere og skaper de beste forholdene som kan tenkes for at alle parter i abeidslivet får det så bra som mulig.

Vi vil ikke godta statsråder som sier regjeringen og stortinget midt imot, kjører sitt eget sololøp og skaper splid og usikkerhet. Vi står sammen, og du får en tydelig og forutsigbar politikk. Investorer elsker politisk stabilitet. Du bør også like det. Stem Arbeiderpartiet.

3. De best kvalifiserte til jobben

Hvis du var en arbeidsgiver, ville ikke du ha ansatt den personen med den beste CVen og de beste resultatene?

Arbeiderpartiet har de beste folkene til jobben. Jonas har vært både finansminister og utenriksminister, Trond har også vært minister. Ingen andre partier har så mange erfarne folk å sette inn i regjering som Arbeiderpartiet. Vi har et stort tilfang av erfarne og kompetente mennesker som går rett inn i regjeringsapparatet og leverer fra dag én. Ingen fomling. Ingen nøling. Ingen usikkerhet. Her blir det orden i sysakene. Og du fortjener et kompetent og samkjørt regjeringsapparat etter de fire siste årene med rot og kjekling.

På grunn av dette og mye mer:

Stem Arbeiderpartiet på mandag.

Mannens klagesang

Det er kanskje noe ironisk at en mann skriver et blogginnlegg om den perfekte mannen. Men det er ikke noe nytt. Artister som Bjørn Eidsvåg og Unge frustrerte menn har laget sanger om hvor frustrerende det kan være å være mann i Norge.

Like vel er mannsrollen den som er minst diskutert. Dette til tross for at kvinner i større grad stiller høye krav til hva en mann skal være.

En gang på slutten syttitallet begynte kvinnene å hevde seg. Dette var mer eller mindre en stille revolusjon. Sakte men sikkert overtok kvinnene høyere utdanning, og inntok yrker og utdanninger som tradisjonelt har vært mannsbastioner. Kvinner gjør det bra i amasonstaten Norge.

Kvinner tjener sine egne penger. De er ikke avhengige av mannen. De velger i større grad partnere og forvalter sine liv med den største selvfølgelighet. Men til tross for dette virker det som om kvinner er misfornøyde med sin frihet.

For det første velger kvinner pent brukte partnere. Det er nok av eksempler på menn som nærmest går på rundgang i noen miljøer. Fraskilte menn med barn har altså høy verdistigning. Ikke bare har mannen bevist at han er attraktiv hos andre kvinner, han har også produsert levedyktig avkom. En slik kombo kan ikke den norske kvinnen motstå.

Kvinner sammenligner seg med hverandre. Hvis en kvinne har større pupper, penere legger eller flottere hår, føler den andre kvinnen seg truet. Ikke fordi at det er viktig å se bra ut for mannen. Det er viktigere å se penere ut enn venninnene sine.  Derfor løper den usikre kvinnen til nærmeste salong for å få finere pupper, legger eller hår.

Mannen har blitt et ytre statussymbol for den norske kvinnen. Hvis kvinnen ser at en mann er attraktiv hos andre, er han med andre ord et godt varp. Og en slik mann vil hun jo gjerne ha.

En del kvinner reiser til det store utlandet for å finne seg en partner. Spesielt til land hvor mannen er sjåvinistisk. Kniping i rumpa, sensuell dansing, brautende atferd og overfladiske komplimenter er det som får de norske damene til å smelte som smør i den brennende tropesolen. Grunnen kvinnen oppgir til at de trekker til sjåvinistene, er at sjåvinistene får dem til å føler seg attraktive. De føler seg som vakre kvinner verdsatt for sin skjønnhet.

Det er den føyelige norske mannen som får dem til å trekke til de store utland for å føle seg som kvinner. Oss menn har gjennom skole og oppdragelse lært at kvinnen er vår like. At vi skal behandle henne med respekt og at hun ikke skal behandles som et objekt. Straffen og sanksjonene er sterke hvis vi prøver å bryte disse reglene. Dette er noe vi menn tar med oss i voksenlivet.

Så når kvinnen har fått det som hun vil, og norske menn tøfler seg ynkelig under amasonenes åk, er de like vel ikke fornøyde. Likestillingens pris passer ikke kvinnen. De vil være primadonnaer, yrkeskvinner, mor og sexobjekt  –  samtidig. Mannen som forsørger har gått ut på dato.  Den norske mannen er redusert til et avlsdyr som kvinnen stolt kan vise frem til sine like: Andre kvinner.

NSB Pariaklasse – En lidelseshistorie

I syv uker fremover skal jeg pendle fra Bergen til Voss. En tur som tar i overkant av en time hver vei med tog. Dette i seg selv er slitsomt, særlig når det tar meg 30 minutter til togstasjonen fra hvor jeg bor.

Men alt dette er i og for seg greit. Jeg har et månedskort og kan sover på toget.

I teorien.

På grunn av pendlerkortet får jeg ikke fast plass på regionaltoget som går Bergen-Oslo. Jeg må sette meg ned et sted og håpe på at setet ikke tilhører noen som har kjøpt billett med akkurat dette setenummer på.

Så når jeg ligger og sover søtt og drømmer om min lærergjerning, kan noen pirke brydd borti meg og fortelle med dels klandrende, dels unnskyldende stemme, at jeg sover i deres sete. Det eneste jeg kan gjøre er å mumle unnskyld og sjangle søvndrukken til et nytt sete. Hvor det samme kan skje ved neste stasjon. Uønsket og jaget vandrer pendlere fra sete til sete i håp om å få seg litt søvn.

Vandring til tross: Regionaltogene er en luksus som er pendlere sjeldent forunt. Lokaltogene som man vanligvis tar har ikke nummererte seter, men derimot seter som det er umulig å sove i. Seteryggen stopper et sted før skuldrene, og den er montert i en nitti graders vinkel. Dette betyr at man tipper fremover med kroppen når man har sovnet og toget senker farten, eller at man pådrar seg en stygg nakkeskade hvis man er uheldig og sovner sittende.

Eneste måten å få seg litt anstendig søvn på, er å legge seg over tre seter samtidig. Dette er ikke bare frekt og fjortisaktig. Det ser også umåtelig dumt ut.

Så sitter jeg og andre pendlere rett opp og ned, sløvet i blikket. Og bortover vognene kan man se hoder som dupper opp og ned, bare avbrutt når ryggraden hindrer hodet å legge seg på skulderen eller brystet. Innimellom blir hodeduppingen stanset av at kroppene blir slengt fremover når toget senker farten.

Når toget går inn i tunneler, noe det er mange av her på vestlandet, så blir trykket så høyt at det er like før trommehinnene blir rikosjettert ut av ørene dine. Dette fører til et artig skue med pendlere som gaper for å utligne trykket i øregangen. Og de som har klart å duppe av i perfekt balanse mellom hode, kropp og setet, får en ublid oppvåkning av at trommehinnene prøver å frigjøre seg fra øregangen.

Så til tross for at jeg kanskje er relativt opplagt når jeg stiger på NSBs kuvogner, så er jeg mørbanket og nærmest døv når jeg raver ut på skinnegangene på Voss stasjon. En perfekt begynnelse på en perfekt dag.

Så derfor: Kjære NSB. Kunne dere sette inn noen seter som er tilnærmet behagelige i lokaltogene? Eller i det minste gi oss i NSB pariaklasse et setenummer på regionaltogene?

Hvordan skape en megakjendis?

Innføringen av realityserier skapte noen usannsynlige kjendiser. De ble kjendiser bare fordi de hadde vært på TV. De hadde ingen egenskaper, trening, karisma eller lignende som kunne rettferdiggjøre kjendisstatusen deres. Men likevel ble det forsøkt å sette disse inn i forskjellige roller i underholdningsbransjen. Noen klarte seg, slik som Gaute Grøtta Grav, mens de fleste landet hardere enn medieselskapene klarte å kaste penger etter dem. De var bare berømte fordi de var berømte. Realitystjernen så dagens lys.

Interessen for denne typen kjendiser er heldigvis dalende. Om man er med i en realityserie eller lignende i våre dager blir man ikke berømt lenger. Det har rett og slett gått inflasjon i hele realitystjerne-konseptet.

Det er derfor det nå åpner seg en helt ny arena for nye kjendiser som ikke fortjener kjendisstatusen. Sosiale medier-kjendiser er den nye ufortjente kjendisen.

Jeg skal derfor prøve å skape Norges første sosiale medier-kjendis. Ambisjonen er å launche Thomas Østenfeldt, alias @ThisIsThomas på twitter, ut fra sosiale medier og inn i kjendisverdenen. Prosjektet går rett og slett ut på å se hvor langt vi kan komme. Hvor går grensen, og er det mulig å skape en kjendis bare ut fra et ønske om det?

Allerede er fanpagen hans oppe og går på facebook, og han er en populær person på Twitter. Men vi må komme videre og lenger. Flere tilhengere trengs.

I den sammenheng søker vi samarbeidspartnere. Folk som kan være med å dytte Thomas ut av cyberspace og inn i bevisstheten til det norske folk som kjendis.

Noen som føler seg kallet eller synes at dette virker som et spennende prosjekt? Ta kontakt med meg på twitter (@fimreite), eller send en e-post på toger@fimreitekommuniserer.no

Thomas Østenfeldt fanside på Facebook
Thomas på Twitter @ThisIsThomas

En bonde flytter til byen

Da jeg var 19 ble jeg brått revet bort fra en liten kommune med 1.600 innbyggere. På nuten vi hadde bygd huset vårt på, kunne vi speidet over gården og mine besteforeldres hus. Skulle vi smugkikke på naboen, måtte dette skje med kikkert.

På den lille grendaskulen gikk 1. til 3. klasse sammen. Det samme gjaldt også for 4. – 6. . I hver klasse var det ti elever. På skolen 20 elever totalt. Alle var kjærester med hverandre, og alle var mer eller mindre i slekt. Det var gjengs hvem som skulle gifte seg med hvem når de ble store. Det hele ble avtalt ut fra hvem som hadde sterkest pappa og lik sosial stand.

Om det var noe i dette fikk vi aldri vite. Systemet falt sammen. Grendaskulen ble nedlagt, og vi kom inn i større klasser. Og vi ble re-sosialisert. Nye folk, nye regler. Slag i slag gjennom ungdomskulen og Allmenne og Administrative Fag.

Men da jeg var nitten ble jeg ført ut i den store verden om bord på en av marinens fregatter. Og det var her jeg fant kjærligheten. Ikke om bord, men en dame i land. Hun var 28, bodde i egen leilighet og fôrte meg med mat da jeg var i sulten. Hun fikk mye pes av sine venner fordi hun hadde funnet seg en liten gakk-gakk. Men hun klagde ikke. Ikke når jeg hørte på i alle fall.

Da jeg gikk i land for siste gang hadde jeg for lengst mistet interessen for den gamle damen. Bergen lå for mine føtter, og etter noen krumspring satte jeg mine sjøbein på Universitetet i Bergen.

Jeg var flink til å være student, men aldri særlig god til å studere. Pengene fra Satans Lånekasse strømmet like vel inn på konto. Og like fort som de kom, så forsvant de. Det samme gjaldt romansene: Det ble hyppig frekventering på utesteder og klubber. Det var også nødvendig med en liten bijobb og små mikrolån fra heimen for å spe på festingen.

Men så. Så var de en høy dame som plutselig feide meg av over ende. Selv om det hele minnet om Erlend Loes “Tatt av kvinnen“, så satt jeg der og var samboer i en leilighet midt i Bergen. Ikke ante jeg hvordan jeg kom dit, eller hva jeg gjorde med dette kvinnemennesket. Men slutt tok det.

Og jeg er her ved enden av historien. Det var rett etter dette bruddet jeg traff min elskede, kjæreste Sunniva. En leilighet og to katter senere bor vi fortsatt sammen. Om vi er lykkelige hele tiden kan vel diskuteres, men vi har det bra sammen. Det er vel sånn det skal være.

Og moralen? Det er flere moraler her: Det går bra til slutt. Kjærligheten vil finne deg. Gode ting skjer for den som venter, og så videre. Men hadde vi ikke hatt skoler for alle, hadde jeg vært gardbruker i ytre Sogn den dag i dag. Hadde det ikke vært for Hans Majestets Kongelige marine hadde jeg ikke satt mine bein i Bergen. Og hadde det ikke vært for universitet og lånekassen hadde jeg ikke bodd med min kjæreste Sunniva. Etter all sannsynlighet hadde jeg vært gift med en sambygding som ganske sikkert hadde vært tremenningen min.

Så derfor føler jeg at både kjærligheten og jeg har mye å takke velferdsstaten for.  

Takk!

(Men ikke la det gå deg til hodet, velferdsstaten, for det er jævlig mye jeg vil klage på også!)

The rise and fall of a salesman

Den pompøse og norske overskriften til tross: Jeg har en broken fortid som selger. Og som selger likte jeg ikke meg selv noe særlig. Jeg sleit meg gjennom dagen på inngående salg og pushet telekomprodukter til det private markedet.

Da jeg jobbet for en av landets største telekombedrift – noe jeg gjorde i ca. et halvt år – fikk jeg etter fire måneder en grunnleggende åpenbaring som snudde opp/ned på hvordan jeg så på bedriften. Det var en opplevelse som tvang meg til å endret måte jeg behandlet de som ringte inn på – og som førte til at  jeg sluttet.

Åpenbaringen kom i kjølvannet av et motiveringskurs. Beskjeden på kurset var klar og tydelig: ”Husk at kunden er i kjøpsmodus når han ringer inn til deg. Derfor skal du alltid selge opp” og ”Vi tjener ikke penger på tradisjonelle abonnement, så du skal selge mest mulig ekstratjenester” etc. etc. Vi lærte å manipulere gamle tanter og gotroende mennesker.

Det som var rått parti når det gjaldt hele denne affæren, var at det var inngående salg. De fleste som ringte inn til meg anså meg som en rådgiver, ikke som selger. Dette kombinert med at jeg hadde teknikkene inne, førte til at jeg i bedriftens navn lurte gamle tanter til å kjøpe tjenester de ikke trengte. Intetanende mennesker som ringte inn for å få råd angående kompliserte telekomløsninger endte opp med å kjøpe tjenester de overhode ikke trengte.

I rettferdighetens navn bør det nevnes at det er ikke bare telekombedrifter som tvinger sine ansatte til å selge, og lurer sine kunder til å kjøpe mer enn de trenger.

DnBnor er en slik bedrift. Kundebehandlerne får dollartegn i øynene hvis du vil sette inn en større sum. Da jeg studerte fikk jeg utbetalt stipendet mitt seint, noe som førte til at jeg satte førti tusen inn på konto. Kundekonsulenten i DnBnor ble ekstremt insisterende og la ivrig ut om hvor bra det var å spare penger ved å investere i lyssky fond innen genteknologi og firma som i dag er svarteliste av oljefondet. Da jeg fortvilt prøvde å fortelle kundekonsulenten at jeg trengte de pengene for å betale husleie og utgifter jeg skyldte, ble dette møtt med en hardnakket økonomisk argumentasjon, og at jeg måtte tenke på fremtiden.

Til slutt tok jeg imot informasjon og fikk servert et surt ”men da kommer du ikke tilbake” da jeg sa at jeg måtte tenke på det. Og det stemte: Jeg kom aldri tilbake. Dette var en av mange herndelser som førte til at  jeg sa opp alle kontoene mine med DnBnor og valgte en annen bank.

Til DnBnors forsvar så er alle bankene sine kundekonsulenter blitt hardcore selgere. Kundekonsulent i bank er blitt et begrep som er blottet for ordets opprinnelige mening.

Salg finner du over alt. Det er nittitallets amerikanske konfliktfilosofi som råder. Og hovedtanken er at det er en krig mellom selger og kjøper. Som selger skal du tvinge en potensiell kunde i kne med sleipe salgstriks. Mersalg, mersalg mersalg er mantraen. Og dette er en mentalitet som gjennomsyrer nærmest alle relasjoner hvor det er salg involvert.

Å velge en slik salgsstrategi i en bedrift er i mitt hode kontraproduktivt. Bedriften er tjent med å gi god sørvis og holde kunden fornøyd. Og dette oppnår ikke bedriften ved at kunden hele tiden opplever at han eller henne blir lurt hver gang de tar kontakt med kundeservice eller skal kjøpe en vare eller tjeneste.

Hvorfor ønsker bedrifter å lure kundene sine til å kjøpe dyrest og mest mulig, når det beste på lang sikt hadde vært å gi god veiledning og råd? Og er det bra at salgsavdelingen i en bedrift får anledning til å ødelegger omdømmet til bedriften de skal tjene? 

Dette er de foretningsmessige aspektet ved det hele. Men det viktigste er like fult det etisk. Er det virkelig slik vi ønsker å behandle hverandre? Å lure andre mennesker? Å være på vakt hele tiden mot at folk vil selge på deg mer enn du trenger? Se seg over skuldrene og være forbredt på å bli lurt?

Jeg klarte ikke å være selger lenger. Jeg kom hjem hver dag og følte at jeg var i en etisk klemme. De handlingene jeg gjorde i løpet av en arbeidsdag kunne jeg ikke stå inne for. Derfor sluttet jeg. For meg er det umulig å gå på akkord med  meg selv og mine egne verdier. Og  jeg har vanskeligheter med å forestille meg at andre selgere klarer å se folk inn i øynene og med fast stemme si stolt: Jeg er kundekonsulent!