Mannens klagesang

Det er kanskje noe ironisk at en mann skriver et blogginnlegg om den perfekte mannen. Men det er ikke noe nytt. Artister som Bjørn Eidsvåg og Unge frustrerte menn har laget sanger om hvor frustrerende det kan være å være mann i Norge.

Like vel er mannsrollen den som er minst diskutert. Dette til tross for at kvinner i større grad stiller høye krav til hva en mann skal være.

En gang på slutten syttitallet begynte kvinnene å hevde seg. Dette var mer eller mindre en stille revolusjon. Sakte men sikkert overtok kvinnene høyere utdanning, og inntok yrker og utdanninger som tradisjonelt har vært mannsbastioner. Kvinner gjør det bra i amasonstaten Norge.

Kvinner tjener sine egne penger. De er ikke avhengige av mannen. De velger i større grad partnere og forvalter sine liv med den største selvfølgelighet. Men til tross for dette virker det som om kvinner er misfornøyde med sin frihet.

For det første velger kvinner pent brukte partnere. Det er nok av eksempler på menn som nærmest går på rundgang i noen miljøer. Fraskilte menn med barn har altså høy verdistigning. Ikke bare har mannen bevist at han er attraktiv hos andre kvinner, han har også produsert levedyktig avkom. En slik kombo kan ikke den norske kvinnen motstå.

Kvinner sammenligner seg med hverandre. Hvis en kvinne har større pupper, penere legger eller flottere hår, føler den andre kvinnen seg truet. Ikke fordi at det er viktig å se bra ut for mannen. Det er viktigere å se penere ut enn venninnene sine.  Derfor løper den usikre kvinnen til nærmeste salong for å få finere pupper, legger eller hår.

Mannen har blitt et ytre statussymbol for den norske kvinnen. Hvis kvinnen ser at en mann er attraktiv hos andre, er han med andre ord et godt varp. Og en slik mann vil hun jo gjerne ha.

En del kvinner reiser til det store utlandet for å finne seg en partner. Spesielt til land hvor mannen er sjåvinistisk. Kniping i rumpa, sensuell dansing, brautende atferd og overfladiske komplimenter er det som får de norske damene til å smelte som smør i den brennende tropesolen. Grunnen kvinnen oppgir til at de trekker til sjåvinistene, er at sjåvinistene får dem til å føler seg attraktive. De føler seg som vakre kvinner verdsatt for sin skjønnhet.

Det er den føyelige norske mannen som får dem til å trekke til de store utland for å føle seg som kvinner. Oss menn har gjennom skole og oppdragelse lært at kvinnen er vår like. At vi skal behandle henne med respekt og at hun ikke skal behandles som et objekt. Straffen og sanksjonene er sterke hvis vi prøver å bryte disse reglene. Dette er noe vi menn tar med oss i voksenlivet.

Så når kvinnen har fått det som hun vil, og norske menn tøfler seg ynkelig under amasonenes åk, er de like vel ikke fornøyde. Likestillingens pris passer ikke kvinnen. De vil være primadonnaer, yrkeskvinner, mor og sexobjekt  –  samtidig. Mannen som forsørger har gått ut på dato.  Den norske mannen er redusert til et avlsdyr som kvinnen stolt kan vise frem til sine like: Andre kvinner.

NSB Pariaklasse – En lidelseshistorie

I syv uker fremover skal jeg pendle fra Bergen til Voss. En tur som tar i overkant av en time hver vei med tog. Dette i seg selv er slitsomt, særlig når det tar meg 30 minutter til togstasjonen fra hvor jeg bor.

Men alt dette er i og for seg greit. Jeg har et månedskort og kan sover på toget.

I teorien.

På grunn av pendlerkortet får jeg ikke fast plass på regionaltoget som går Bergen-Oslo. Jeg må sette meg ned et sted og håpe på at setet ikke tilhører noen som har kjøpt billett med akkurat dette setenummer på.

Så når jeg ligger og sover søtt og drømmer om min lærergjerning, kan noen pirke brydd borti meg og fortelle med dels klandrende, dels unnskyldende stemme, at jeg sover i deres sete. Det eneste jeg kan gjøre er å mumle unnskyld og sjangle søvndrukken til et nytt sete. Hvor det samme kan skje ved neste stasjon. Uønsket og jaget vandrer pendlere fra sete til sete i håp om å få seg litt søvn.

Vandring til tross: Regionaltogene er en luksus som er pendlere sjeldent forunt. Lokaltogene som man vanligvis tar har ikke nummererte seter, men derimot seter som det er umulig å sove i. Seteryggen stopper et sted før skuldrene, og den er montert i en nitti graders vinkel. Dette betyr at man tipper fremover med kroppen når man har sovnet og toget senker farten, eller at man pådrar seg en stygg nakkeskade hvis man er uheldig og sovner sittende.

Eneste måten å få seg litt anstendig søvn på, er å legge seg over tre seter samtidig. Dette er ikke bare frekt og fjortisaktig. Det ser også umåtelig dumt ut.

Så sitter jeg og andre pendlere rett opp og ned, sløvet i blikket. Og bortover vognene kan man se hoder som dupper opp og ned, bare avbrutt når ryggraden hindrer hodet å legge seg på skulderen eller brystet. Innimellom blir hodeduppingen stanset av at kroppene blir slengt fremover når toget senker farten.

Når toget går inn i tunneler, noe det er mange av her på vestlandet, så blir trykket så høyt at det er like før trommehinnene blir rikosjettert ut av ørene dine. Dette fører til et artig skue med pendlere som gaper for å utligne trykket i øregangen. Og de som har klart å duppe av i perfekt balanse mellom hode, kropp og setet, får en ublid oppvåkning av at trommehinnene prøver å frigjøre seg fra øregangen.

Så til tross for at jeg kanskje er relativt opplagt når jeg stiger på NSBs kuvogner, så er jeg mørbanket og nærmest døv når jeg raver ut på skinnegangene på Voss stasjon. En perfekt begynnelse på en perfekt dag.

Så derfor: Kjære NSB. Kunne dere sette inn noen seter som er tilnærmet behagelige i lokaltogene? Eller i det minste gi oss i NSB pariaklasse et setenummer på regionaltogene?

Hvordan skape en megakjendis?

Innføringen av realityserier skapte noen usannsynlige kjendiser. De ble kjendiser bare fordi de hadde vært på TV. De hadde ingen egenskaper, trening, karisma eller lignende som kunne rettferdiggjøre kjendisstatusen deres. Men likevel ble det forsøkt å sette disse inn i forskjellige roller i underholdningsbransjen. Noen klarte seg, slik som Gaute Grøtta Grav, mens de fleste landet hardere enn medieselskapene klarte å kaste penger etter dem. De var bare berømte fordi de var berømte. Realitystjernen så dagens lys.

Interessen for denne typen kjendiser er heldigvis dalende. Om man er med i en realityserie eller lignende i våre dager blir man ikke berømt lenger. Det har rett og slett gått inflasjon i hele realitystjerne-konseptet.

Det er derfor det nå åpner seg en helt ny arena for nye kjendiser som ikke fortjener kjendisstatusen. Sosiale medier-kjendiser er den nye ufortjente kjendisen.

Jeg skal derfor prøve å skape Norges første sosiale medier-kjendis. Ambisjonen er å launche Thomas Østenfeldt, alias @ThisIsThomas på twitter, ut fra sosiale medier og inn i kjendisverdenen. Prosjektet går rett og slett ut på å se hvor langt vi kan komme. Hvor går grensen, og er det mulig å skape en kjendis bare ut fra et ønske om det?

Allerede er fanpagen hans oppe og går på facebook, og han er en populær person på Twitter. Men vi må komme videre og lenger. Flere tilhengere trengs.

I den sammenheng søker vi samarbeidspartnere. Folk som kan være med å dytte Thomas ut av cyberspace og inn i bevisstheten til det norske folk som kjendis.

Noen som føler seg kallet eller synes at dette virker som et spennende prosjekt? Ta kontakt med meg på twitter (@fimreite), eller send en e-post på toger@fimreitekommuniserer.no

Thomas Østenfeldt fanside på Facebook
Thomas på Twitter @ThisIsThomas

En bonde flytter til byen

Da jeg var 19 ble jeg brått revet bort fra en liten kommune med 1.600 innbyggere. På nuten vi hadde bygd huset vårt på, kunne vi speidet over gården og mine besteforeldres hus. Skulle vi smugkikke på naboen, måtte dette skje med kikkert.

På den lille grendaskulen gikk 1. til 3. klasse sammen. Det samme gjaldt også for 4. – 6. . I hver klasse var det ti elever. På skolen 20 elever totalt. Alle var kjærester med hverandre, og alle var mer eller mindre i slekt. Det var gjengs hvem som skulle gifte seg med hvem når de ble store. Det hele ble avtalt ut fra hvem som hadde sterkest pappa og lik sosial stand.

Om det var noe i dette fikk vi aldri vite. Systemet falt sammen. Grendaskulen ble nedlagt, og vi kom inn i større klasser. Og vi ble re-sosialisert. Nye folk, nye regler. Slag i slag gjennom ungdomskulen og Allmenne og Administrative Fag.

Men da jeg var nitten ble jeg ført ut i den store verden om bord på en av marinens fregatter. Og det var her jeg fant kjærligheten. Ikke om bord, men en dame i land. Hun var 28, bodde i egen leilighet og fôrte meg med mat da jeg var i sulten. Hun fikk mye pes av sine venner fordi hun hadde funnet seg en liten gakk-gakk. Men hun klagde ikke. Ikke når jeg hørte på i alle fall.

Da jeg gikk i land for siste gang hadde jeg for lengst mistet interessen for den gamle damen. Bergen lå for mine føtter, og etter noen krumspring satte jeg mine sjøbein på Universitetet i Bergen.

Jeg var flink til å være student, men aldri særlig god til å studere. Pengene fra Satans Lånekasse strømmet like vel inn på konto. Og like fort som de kom, så forsvant de. Det samme gjaldt romansene: Det ble hyppig frekventering på utesteder og klubber. Det var også nødvendig med en liten bijobb og små mikrolån fra heimen for å spe på festingen.

Men så. Så var de en høy dame som plutselig feide meg av over ende. Selv om det hele minnet om Erlend Loes “Tatt av kvinnen“, så satt jeg der og var samboer i en leilighet midt i Bergen. Ikke ante jeg hvordan jeg kom dit, eller hva jeg gjorde med dette kvinnemennesket. Men slutt tok det.

Og jeg er her ved enden av historien. Det var rett etter dette bruddet jeg traff min elskede, kjæreste Sunniva. En leilighet og to katter senere bor vi fortsatt sammen. Om vi er lykkelige hele tiden kan vel diskuteres, men vi har det bra sammen. Det er vel sånn det skal være.

Og moralen? Det er flere moraler her: Det går bra til slutt. Kjærligheten vil finne deg. Gode ting skjer for den som venter, og så videre. Men hadde vi ikke hatt skoler for alle, hadde jeg vært gardbruker i ytre Sogn den dag i dag. Hadde det ikke vært for Hans Majestets Kongelige marine hadde jeg ikke satt mine bein i Bergen. Og hadde det ikke vært for universitet og lånekassen hadde jeg ikke bodd med min kjæreste Sunniva. Etter all sannsynlighet hadde jeg vært gift med en sambygding som ganske sikkert hadde vært tremenningen min.

Så derfor føler jeg at både kjærligheten og jeg har mye å takke velferdsstaten for.  

Takk!

(Men ikke la det gå deg til hodet, velferdsstaten, for det er jævlig mye jeg vil klage på også!)

The rise and fall of a salesman

Den pompøse og norske overskriften til tross: Jeg har en broken fortid som selger. Og som selger likte jeg ikke meg selv noe særlig. Jeg sleit meg gjennom dagen på inngående salg og pushet telekomprodukter til det private markedet.

Da jeg jobbet for en av landets største telekombedrift – noe jeg gjorde i ca. et halvt år – fikk jeg etter fire måneder en grunnleggende åpenbaring som snudde opp/ned på hvordan jeg så på bedriften. Det var en opplevelse som tvang meg til å endret måte jeg behandlet de som ringte inn på – og som førte til at  jeg sluttet.

Åpenbaringen kom i kjølvannet av et motiveringskurs. Beskjeden på kurset var klar og tydelig: ”Husk at kunden er i kjøpsmodus når han ringer inn til deg. Derfor skal du alltid selge opp” og ”Vi tjener ikke penger på tradisjonelle abonnement, så du skal selge mest mulig ekstratjenester” etc. etc. Vi lærte å manipulere gamle tanter og gotroende mennesker.

Det som var rått parti når det gjaldt hele denne affæren, var at det var inngående salg. De fleste som ringte inn til meg anså meg som en rådgiver, ikke som selger. Dette kombinert med at jeg hadde teknikkene inne, førte til at jeg i bedriftens navn lurte gamle tanter til å kjøpe tjenester de ikke trengte. Intetanende mennesker som ringte inn for å få råd angående kompliserte telekomløsninger endte opp med å kjøpe tjenester de overhode ikke trengte.

I rettferdighetens navn bør det nevnes at det er ikke bare telekombedrifter som tvinger sine ansatte til å selge, og lurer sine kunder til å kjøpe mer enn de trenger.

DnBnor er en slik bedrift. Kundebehandlerne får dollartegn i øynene hvis du vil sette inn en større sum. Da jeg studerte fikk jeg utbetalt stipendet mitt seint, noe som førte til at jeg satte førti tusen inn på konto. Kundekonsulenten i DnBnor ble ekstremt insisterende og la ivrig ut om hvor bra det var å spare penger ved å investere i lyssky fond innen genteknologi og firma som i dag er svarteliste av oljefondet. Da jeg fortvilt prøvde å fortelle kundekonsulenten at jeg trengte de pengene for å betale husleie og utgifter jeg skyldte, ble dette møtt med en hardnakket økonomisk argumentasjon, og at jeg måtte tenke på fremtiden.

Til slutt tok jeg imot informasjon og fikk servert et surt ”men da kommer du ikke tilbake” da jeg sa at jeg måtte tenke på det. Og det stemte: Jeg kom aldri tilbake. Dette var en av mange herndelser som førte til at  jeg sa opp alle kontoene mine med DnBnor og valgte en annen bank.

Til DnBnors forsvar så er alle bankene sine kundekonsulenter blitt hardcore selgere. Kundekonsulent i bank er blitt et begrep som er blottet for ordets opprinnelige mening.

Salg finner du over alt. Det er nittitallets amerikanske konfliktfilosofi som råder. Og hovedtanken er at det er en krig mellom selger og kjøper. Som selger skal du tvinge en potensiell kunde i kne med sleipe salgstriks. Mersalg, mersalg mersalg er mantraen. Og dette er en mentalitet som gjennomsyrer nærmest alle relasjoner hvor det er salg involvert.

Å velge en slik salgsstrategi i en bedrift er i mitt hode kontraproduktivt. Bedriften er tjent med å gi god sørvis og holde kunden fornøyd. Og dette oppnår ikke bedriften ved at kunden hele tiden opplever at han eller henne blir lurt hver gang de tar kontakt med kundeservice eller skal kjøpe en vare eller tjeneste.

Hvorfor ønsker bedrifter å lure kundene sine til å kjøpe dyrest og mest mulig, når det beste på lang sikt hadde vært å gi god veiledning og råd? Og er det bra at salgsavdelingen i en bedrift får anledning til å ødelegger omdømmet til bedriften de skal tjene? 

Dette er de foretningsmessige aspektet ved det hele. Men det viktigste er like fult det etisk. Er det virkelig slik vi ønsker å behandle hverandre? Å lure andre mennesker? Å være på vakt hele tiden mot at folk vil selge på deg mer enn du trenger? Se seg over skuldrene og være forbredt på å bli lurt?

Jeg klarte ikke å være selger lenger. Jeg kom hjem hver dag og følte at jeg var i en etisk klemme. De handlingene jeg gjorde i løpet av en arbeidsdag kunne jeg ikke stå inne for. Derfor sluttet jeg. For meg er det umulig å gå på akkord med  meg selv og mine egne verdier. Og  jeg har vanskeligheter med å forestille meg at andre selgere klarer å se folk inn i øynene og med fast stemme si stolt: Jeg er kundekonsulent!