Kategori: Utdanning og skole

Media + høyrepopulisme = sant

Historien om fremveksten til den populistiske høyresiden, er et kjærlighetsdrama mellom media og populistene.

Uten medias oppmerksomhet hadde trolig den populistiske høyresiden fortsatt vært et marginalt fenomen. Selvfølgelig er dette en forenkling. Det er andre mekanismer og samfunnsstrømninger som har vært med å løfte høyrepopulismen opp og frem. Men media har vært instrumentell i å føre den nye høyrepopulismen til makten.

Konfliktlinjer
For å finne en forklaring på dette må vi se på noen grunnleggende trekk i media. Journalister ynder å trekke det man kan kalle konfliktlinjer mellom to parter. Altså det er én part mot en annen part. Det er foreldre mot barnevern. Arbeidsgiver mot arbeidstaker. Det er brukere mot NAV. Pasienter mot sykehus. By mot land. Makt og motmakt. Du forstår sikkert tegningen.

Og her kommer vi inn på elsk-hat forholdet media og den populistiske høyresiden har til hverandre. Selv om store deler av media, og spesielt kommentariatet, er grunnleggende uenig i det populismen står for, skriver de spaltemeter på spaltemeter om populistene. Oftest med negativt fortegn.

Grunnen til denne interessen er at populistene tegner en tydelig konfliktlinje. Refleksjon og nyanser passer like lite hjemme hos populistene som i media. Det er i denne enigheten om å forstå verden i svart-hvitt, eller nærmere bestemt kun i hvitt eller svart, at media og populistene byr hverandre opp til dans.

For populistenes del får de et talerør for sine meninger. Om det så er eliten, innvandring, muslimer eller selve demokratiet som er mål for populismens harmdirrende protest, passer denne spissingen og den manglende interessen for å ta den andres perspektiv inn i pressens dramaturgi. Som en ekstra bonus får populistene klage over den skeive dekningen de får av pressen. For å i neste øyeblikk løpe tilbake til den samme journalisten som de nettopp har kritisert for å fremstille dem på en dårlig måte, og fyrer løs med nye synspunkter.

Ledende populist i tiår
Vi har siden 80-tallet hørt Carl I. Hagen male et bilde som i beste fall er 1/10 rett om innvandring, integrering, eldreomsorg, helsevesenet, veistandard og så videre. Hagen påberoper sitt syn som en absolutt sannhet. Og grunnen til at hans sannhet ikke blir gjort noe med er at eliten dekker over denne ubehagelige sannheten. Siden Hagen tross alt har 1/10 rett, vil flere kunne kjenne seg igjen i budskapet han formidler. Og det et budskap som så alt for godt passer inn i medias forenklinger og konfliktlinjer.

Når Carl I. Hagen gjennom nesten fire tiår har insistert på at han representerer den eneste sanheten og den rene fornuften, vil til slutt et tilstrekkelig antall tro på det. Selv om media til dels latterliggjør, til dels har satt harde fronter mot Hagens synspunkter, har de gitt ham mye plass i både aviser og fjernsynsdebstatter. Og dermed også et talerør.

Toer sine hender
Media har vært instrumentell i å føre høyrepopulismen til makten. Og de er uten evne til å forstå sin egen rolle. Om noe vil de toe sine hender og med rette påstå at de hele veien har kritisert og advart mot populismens fremvekst.

Slik sett fortjener pressen og høyrepopulismen hverandre. Begge har overfladiske og forenklede analyser, de legger begge skylden på alle andre enn seg selv, og begge anvender konfliktorientert språk.

Vi har nå fått mange Carl I. Hager som går ut og propagander sine harde og ytterligående synspunkter. Og selv om høyrepopulistene nå er i posisjon, anvender de den samme retorikken som da de var i oposisjon. Men denne gangen er det selveste demokratiet og ytringsfrigeten de kritiserer for å være imot dem.

Antidemokratisk strømning?
Uten at media tar et steg tilbake og forstår sin egen rolle i høyrepopulismens fremvekst, kan media nok en gang bygge oppunder en bølge som høyrepopulismen kan ri på. Sist gang red populistene rett inn i regjeringskontorene.

Denne gangen går populistene løs på grunnsteinene i demokratiet, som ytringsfriheten og at flertallet vinner frem. Gloser som falske nyheter og oppfordring til å bryte vedtak i stortinget øker i hyppighet.

For høyrepopulistene begynner gjennom pressen å vise urovekkende tendenser. Tendenser mot at de som er imot høyrepopulismens sannhet, også er en folkefiende.

Utadvent men introvert

Å være introvert er krevende selv om man er utadvent. Hvordan er det å være introvert i et samfunn som krever raske svar og kjappe løsninger, når det man ønsker er å tenke og fundere over svarene?

Jeg har tenkt en del i det siste. Jeg har tenkt mye på meg selv. Denne navlebeskuende aktiviteten kommer av en økende opplevelse av å falle utenfor.

Jeg har det man kaller en introvert personlighet. Men jeg er en utadvent person. Disse to er ingen motsetninger, men byr på en del utfordringer.

Jeg er en person som ikke behøver å snakke for å fylle stillheten. Der andre kanskje føler et ansvar for å bryte den pinlige stillheten, kan jeg nyte den og synes at den er fin. Jeg åpner helst munnen for å uttrykke saker som jeg føler er viktig eller interessant å meddele. Og jeg har lite sans for å ødelegge den deilige stillheten med tomme ord og fraser. Selv om jeg selv gjerne bryter stillheten når jeg ser at den andre trenger det.

Lange tanker
Hvis du vil ha raske og lette svar, så bjeffer du opp feil tre – som det heter på engelsk. Spør du meg om noe, går jeg inn i tenkemodus. Jeg veier argumenter opp mot hverandre. Vrir og vrenger problemstillingen. For meg er virkeligheten kompleks og sammensatt, og fortjener en skikkelig analyse. Og etter en slik prosess kommer gjerne et svar som har ulike betingelser og heftelser ved seg. «Påden ene siden, påden andre siden…» Skal man løse noe, så skal det løses skikkelig og med omhu. Jeg har lite sans for raske svar fra hofta og bastante meninger. Det forteller meg at vedkommende ytrer gjerne ikke har tatt seg bryet med å analysere skikkelig. Men ikke alt er egnet for analyse. Av og til er et raskt «ja» eller «nei» nok.

Noen anser meg som kritisk fordi jeg ser på både fordelene og ulempene av en situasjon eller problemstilling. Dette synes jeg i beste fall er unyansert. Mange jeg diskuterer med tenker enten i svart eller hvitt. Om det er rett eller galt. Hvis jeg ytrer et standpunkt i den ene eller andre retningen, tolkes dette av mottaker som om jeg står for det synet argumentet representerer. Dette til tross for at jeg understreker, gang på gang, at jeg ikke har falt ned på noe eller ikke står på den ene, den andre eller den tredje siden – om det så gjelder innvandring, om virkeligheten er en sosial konstruksjon, den nye traseen til E39, hvilken is som smaker best eller konflikter i midtøsten. Jeg forsøker etter beste evne å belyse saken fra ulike hold. Forstå alles perspektiv, og forutse konsekvensen av en handling eller tanke. Da ender man opp med alle sjatteringer av fargene imellom.

Ensom med andre
I sosiale lag blir samtaler ofte for intetsigende for meg. Det blir en del tomprat. Den leken mestrer jeg hvis jeg vil, men det er anstrengende og energikrevende. Derfor finner jeg meg pauser eller aktiviteter hvor jeg kan trekke meg unna og gå inn i meg selv for å hente ut energi for en runde til med smaltalk.

Ulempen er at hvis jeg ikke får meg noen minutter med «meg» tid, faller jeg inn i meg selv og blir stille og tenksom. Dette er det mange som opplever som frekt eller blir nervøs av. Ikke ta det personlig, kjære du. Jeg synes at smaltalken din er like kjedelig som hos din sidemann, eller hvem som helst sin smaltalk for den del. Inkludert min egen. Men så lenge jeg får meg en pause i ny og ne, kan jeg danse smaltalkdansen hele dagen gjennom.

Jeg trenger i liten grad sosial kontakt. Dette fordi jeg trives i eget selskap. Misforstå meg rett: Jeg setter stor pris på folk rundt meg, og jeg er svært glad i å være med andre mennesker. Men sosial kontakt er ikke et behov som jeg innehar. Ensomheten er derimot et behov som må dekkes for at jeg skal fungere med andre.

Ulempen med dette er at jeg gjerne foretrekker mitt eget selskap foran andres. Det betyr igjen at jeg har vansker med å beholde relasjoner fordi jeg ikke er flink nok å følge opp disse. Og helt ærlig trenger jeg her et spark i ræva fordi jeg lett blir for glad i ensomheten og mine egne tanker. Det kan jo av og til bli litt for mye av det gode.

Om å falle inn i egne tanker
Men én ting glemte jeg å nevne ovenfor. Jeg kan under samtaler falle ut hvis du sier noe spennende eller interessant. Dette kan være et perspektiv som er nytt eller en tanke som må forfølges, vrenges, vris og analyseres. Det skjer uten at jeg selv er det bevisst. Assosiasjoner og perspektiver raser gjennom hodet mitt med en slik kraft at all min energi brukes til dette arbeidet. Følgelig ramler jeg ut av samtalen. Og følgelig oppleves dette rart for min(e) samtalepartner(e). Som regel beklager jeg og har noen standardfraser jeg leverer for å glatte over hvis nødvendig. Det dekker som regel over det verste.

Like vel synes jeg dette er synd. Ikke en synd som i religiøs forstand, men fordi grunnen til at jeg faller ut egentlig er et kompliment til deg. Du har sagt noe som jeg mener verdt å bruke tid til å fundere på. Men slik oppleves det ikke for den som jeg snakker med. Kanskje blir min samtalepartner forvirret, indignert, eller lusker slukøret unna. Vi er alle fanget av sosiale konvensjoner.

Ikke rom for tenksomhet i ADHD-samfunnet
På jobb og i sosiale lag støter jeg på folk som ikke forstår at jeg trenger tid på å fundere. Ofte nektes jeg det handlingsrommet og tiden jeg trenger for å gruble meg ferdig. Eller jeg møter irritasjon og sinne fordi jeg trenger å tenke meg om eller belyse problemstillinger fra ulike hold. Men resignasjon og irritasjon er reaksjoner som oftest dukker opp.

Med alderen føles min introverthet som en byrde, heller en en berikelse slik jeg anså den som i hine hårde dager. Samfunnet krever større grad av overfladiskhet. Det er ikke rom for de lange tankene. Alt skal komme ferdig pakket og klart med sløyfe på. Og det i går.

En signifikant andre
Heldigvis har jeg funnet jeg en som elsker meg for den jeg er. Hun er tålmodig med meg når jeg ramler ut av samtaler, eller hvis jeg plutselig blir fraværende og går uten å tilkjennegi hvorfor. Hun lar meg ha min ensomhet, og tolererer at jeg vandrer uten mål og mening i hagen mens jeg mumler med meg selv til naboenes forlystelse/forskrekkelse.

Å være introvert er krevende, til tross for at man er utadvent. Da er det viktig at man har noen som forstår deg og gir deg spillerom. Og det er på langt nær noen selvfølge i dagens kjatrende kjas og «easy fix» mentalitet.

Knokkeldamen

På en av de mange regntunge dagene i Bergen stod en litt værbitt og jobbsliten Fimreite og vaglet. Fraværende vandret øynene mot folk som halser forbi eller venter på bussen, for så å raskt bli løftet opp mot bussene som kom buldrende rundt hushjørnet ved Galleriet. Øynene mister interessen etter å ha sjekket nummerert på bussen, og de fortsetter å vandre fra folk til folk, uten å egentlig se.

På en av de mange regntunge dagene i Bergen stod en litt værbitt og jobbsliten Fimreite og vaglet.

Fraværende vandrer øynene mine mot folk som halser forbi eller venter på bussen, for så å raskt bli løftet opp mot bussene som kommer buldrende rundt hushjørnet ved Galleriet. Øynene mister interessen etter å ha sjekket nummeret på bussen, og de fortsetter å vandre fra folk til folk, uten å egentlig se.

Bussen merket med 5 Åsane Terminal O/Eidsvågneset stopper, og folk halser ivrig mot dørene for å unnslippe regnet. En klump av stampende mennesker danner seg rundt døren, men ikke så tett at de skumpler borti hverandre. Det er en tilbaketrukken iver rundt bakdøren.

Fremdøren står derimot vid åpen, fri for hinder av stampende mennesker. Resolutt tar jeg sikte på det gapende hullet i busssiden, stiger på, nikker til bussjåføren og lar øynene ta et sveip over innsiden av bussen etter et ledig sete. Jeg svinger meg inn i et sete som er vendt bakover.

Med ett møter jeg øynene til alle som har steget på. Setet jeg har satt meg i er opphøyet og lengst fremme i bussen. Alle de trøtte og slitne menneskene på vei hjem åpenbarer seg foran meg, og med ett blir jeg bussens naturlige midtpunkt.

En umulig oppgave har blitt tildelt en som liker å studere folk. Jeg må finne et punkt å stirre mot som ser passelig tilfeldig ut, samtidig som de andre passasjerene ikke opplever at det er det jeg prøver på. De andre passasjerene anstrenger seg for å ikke glo på meg. Merkelige og flakkende blikk, usikkerhet, flauhet. Ja, det meste av menneskelig uttrykk innen beklemt sosial usikkerhet utspiller seg som et taust teater fremfor min pidestall av plast trukket i syntetisk stoff.

Men jeg feiler oppgaven like fort som den ble meg tildelt. For en armlengde unna, vendt mot meg, nærmest vinduet, sitter det en dame som fanger interessen min. Ikke med det første, ikke med det andre, ikke med det tredje, men ved det fjerde sveipet innser jeg at det er noe veldig interessant med akkurat denne damen.

En eldre dame setter seg ned i setet ved siden av henne. Den eldre damen ser opp på hun som allerede sitter der med et tiggende hundeblikk og et håpefullt smil. Det er en gest som bærer håp om anerkjennelse og aksept. De hvite krøllene danser mens hun setter seg ned.

Men anerkjennelsen kommer ikke. Ikke bare uteblir den, men damen ved vinduet skjærer et uttrykk i forakt. Hun lener seg nærmere vinduet i tydelig irritasjon over nærværet av den andre. Jeg vet ikke om det var innbilning, men en liten brøkdel av et sekund ser jeg et trekk av usikkerhet fra den eldre damen. Men jeg er ikke sikker, for hun virker med ett mild og samlet der hun sitter og ser fremover i bussen. Nei, kanskje det bare var hjernene min som spilte meg et puss. Kanskje den gamle damen ikke hadde merket seg med den kalde mottakelsen fra den andre.

Men det var denne hendelsen, i dette sekundet, at min interesse for damen nærmest vinduet ble vekket. For hun var ikke det hun ga uttrykk for å være.

Ved første øyekast virket dette som en dame i begynnelsen av førtiårene. Langt hår satt opp i en hestehale på en ungdommelig måte, og klær med moderne snitt. Hun satt der med en gortex-jakke av typen Bergans eller NorthFace. Merket er ikke relevant. Hun satt med bratt rygg, tydelig sprek og full av pågangsmot. En ungdommelig holdning. Kanskje til og med sterk. Alt med holdningen hennes og klesstilen skulle tilsi at hun var i slutten av tredveårene eller i begynnelsen av førtiårene. I det minste ved første øyekast.

Men det var her det stoppet. For håret var grått og slitt, tydelig tæret av tid. Huden var rynket som gammelt lær: Blek med brune flekker som enten kunne være fregner, eller leverflekker. To blå øyne som lynte bittert ut over to skarpe og uthulte kinnben. Hendene hennes lå foldet i fanget, hvite og brunflekket.

Jeg kunne telle hver blodåre som stakk ut fra håndbaken hennes. Blå ormer som slynget seg intrikat under huden. Og fingrene var kanskje det mest spennende av alt. De så ut som om alt kjøtt var skrapt av dem, og at knokene var blitt malt med hvit farge og flekker for å skape inntrykk av hud. Når hun bevegde fingerleddene var de som store kuler som var satt på tynne stilker. Det var et under at de ikke skrek og knirket mens hun bevegede dem.

Så der satt jeg: På en buss, på vei hjem fra jobb. Og jeg klarte ikke å se om det var en dame i begynnelsen av førtiårene som hadde levd et hardt liv, eller en gammel dame som holdt seg godt, som satt på setet nær vinduet. For hvert stjålne blikk og skjulte vurdering ble jeg bare mer og mer forvirret. For meg var hun knokkeldamen. Og det var kanskje nok.

Myter om lærerenes arbeidstid

I forbindelse med konflikten mellom KS og lærerne er det behov for å rydde opp i en del myter om lærerens arbeidstid.

I forbindelse med konflikten mellom KS og lærerne er det behov for å rydde opp i en del myter om lærerens arbeidstid. 

Myte: Lærerne streiker fordi de ikke vil jobbe 7,5 timer dagen som andre folk
Feil. Lærerne jobber allerede mer enn 7,5 timer dagen. De sa nei til å binde opp tiden sin på skolen i 7,5 timer dagen. I dag velger lærerne selv hvor de jobber utenom undervisning og fastsatt møtetid.

Myte: Lærerne sa nei til avtalen fordi det ikke er plass til dem på arbeidsværelsene
Feil – Lærerne stemte nei til forslaget for å beholde råderetten over egen tid. Men det er riktig at lærerne har unntak fra Arbeidsmiljøloven og forskriften om at arbeidsplassen skal være på over 6 kvadratmeter. Dette unntaket er der på grunn av hjemmekontor, og at arbeidsdagen blir tilbragt i klasserommet. Dette unntaket vil forsvinne når lærerene får bundet opp tiden sin til arbeidsplassen. Da er det flere skoler som ikke kan gi lærerne arbeidsplass på over 6 kvadratmeter. (Takk til @tekstdoktor for denne myten)

Myte: Lærere har så mange ferier, jeg forstår ikke hvorfor de syter
Feil – Det er elevene som har ferie. Lærerne avspaserer oppspart tid.

Myte: Læreren har jo så lang sommerferie
Feil – Læreren har mindre sommerfeie enn de fleste. De har 4 ukers ferie, mens de fleste andre har 5. Grunnen til at lærerne får syv-åtte ukers sammenhengende fri om sommeren er at 4 uker er den lovpålagt ferien, mens 3-4 uker er oppspart avspasering. Læreren kan heller ikke selv velge hvor ferien skal legges.

 Jeg håper du kan hjelpe meg med å gi meg noen myter jeg ikke har her, eller korrigeringer til svarene mine. Send meg e-post toger.fimreite@gmail.com eller skriv en kommentar.

En tenkt konsekvens av kronprinsparets skolevalg

Kronprinsparet har i handling valgt å undergrave den offentlige skolen. Denne handlingen er en politisk ytring som kan får store negative ringvirkninger for hvilket skolesystem vi får i fremtiden.

Kronprinsparet har i handling valgt å undergrave den offentlige skolen. Denne handlingen er en politisk ytring som kan få store negative ringvirkninger for hvilket skolesystem vi får i fremtiden. 

Hege Glad sin kronikk i Aftenposten «Når noen skummer fløten» gir en god oppsummering av hva som er problematisk med at kronprinsparet lar sine barn gå på privatskole.

Som Glad påpeker følger den offentlige pengestøtten med eleven. Hvis eleven går over i privat skole, følger pengene med eleven hit. Utvikler trenden seg med at foreldre flytter barna over til private aktører, vil den offentlige skolen bli utarmet, og gjør den mindre i stand til å møte «konkurransen».

Ikke reel konkurranse
Et annet poeng som Hege Glad gir, er at den offentlige skolen ikke har like vilkår for konkurranse som de private. Blant annet kan ikke den offentlige skolen kreve inn skolepenger, og på denne måten styrke tilbudet. Den offentlige skolen kan heller ikke kreve at foreldrene betaler for aktiviteter, klasseturer, skolemateriell og lignende. I den offentlige skolen gjelder gratisprinsippet. Dette prinsippet gjelder ikke i private skoler. Å kalle dette konkurranse faller på sin egen urimelighet.

Prestasjoner henger sammen med foreldrenes resurser
Forskning viser at skoleprestasjoner og foreldrenes resurser henger tett sammen. Hvis foreldre ser at selveste kronprinsparet underkekjenner den offentlige skolen, er det naturlig at de finner private alternativer for sine barn.

I den offentlige skolen vil man da sitte igjen med de elvene som er minst motiverte, samtidig som læreren vil ha mindre resurser til å løfte disse opp på et akseptabelt nivå. Dette vil i sin tur påvirke lærerne.

Dårligere lærere
Etter hvert som vilkårene for lærerne blir dårligere i den offentlige skolen, vil flere lærere flytte over til den private. Ikke bare har private skoler muligheter til å gi bedre lønn, men de kan også gi bedre utstyr og mer handlingsrom for lærerne. Og kanskje enda viktigere: De mest motiverte elevene befinner seg her. Når de private skolene kan tilby bedre vilkår enn den offentlige skolen, vil de tiltrekke seg de beste lærerne. Igjen forverrer dette situasjonen i klasserommet i den offentlige skolen.

Tilbake i den offentlige skolen sitter umotiverte lærere med for lite resurser til å gjøre en forskjell, og en gruppe elever som er lite motivert for skole. I klasserommet finner vi ikke lenger de elevene eller lærerene som kan kan påvirke klassemiljøet positivt. I stede finner vi et læringsmiljø hvor elevene gjør hverandre dårligere, og lærere som ikke makter å løfte elevene.

Klasseskille
Resultatet blir et tydelig skille mellom de som har, og de som ikke har, et poeng Hege Glad også trekker frem i sin kronikk. Vi vil med andre ord ende opp med et klassedelt skolesystem. Denne effekten er det den offentlige skolen skal utligne. Den skal ikke gjøre forskjell på kong Salomon og Jørgen hattemaker. Når man entrer skoleporten har alle elevene like stor verdi. Ikke hvem dine foreldre er eller hvor flink du er. Den offentlige skolen gir et større mangfold, og er representasjon av hele samfunnet, ikke bare en liten homogen del av det.

Når Kronprinsparet velger å fjerne sine barn fra dette fellesskapet må de også forstå at det er en politisk handling som helt tydelig tilsier at de ikke ønsker å la sine barn henge med den gemene hop. Deres barn skal leke med eliten sine barn.

Kronprinsparet må innse at de har en viktig funksjon i samfunnet, og at mange ser opp til dem. I dette tilfellet er det helt klart har de har latt sine personlige snobberier komme før plikten. De har i handling gått inn for et klassedelt samfunn.

Derfor sa lærene nei til 7,5 timers dag

Det er altså to grunner til lærernes streikevilje: Den ene er den opplevde mistilliten fra arbeidsgiveren. Den andre er at det er forventet at læreren skal gi fra seg sitt viktigste gode, uten å få noe igjen for det.

Lærerne stemte ikke ned arbeidsavtalen fordi de må jobbe 7,5 timer dagen, slik mange tror. De stemte nei til avtalen fordi de blir fratatt sitt viktigste gode uten å få noe igjen.

I følge dagens avtale skal en lærer i snitt jobbe 43,5 timer uken. En vanlig arbeidsuke er 37,5 timer uken. Rundt 30 timer av læreren sine 43,5 timer uken er bundet opp til arbeidsstedet, alt ettersom lokale ordninger. Læreren disponerer altså 13,5 timer av sine 43,5 timer uken selv. Dette gir lærerne en stor frihet til å styre sin egen arbeidstid, og er kanskje den største goden lærerprofesjonen nyter. Det var denne friheten arbeidsavtalen truet.

Selv om det nedstemte forslaget ga mulighet til hjemmekontor ikke ulikt dagens ordning, vil lærerne i praksis kunne bindes opp mot arbeidsplassen sin i 37,5 timer uken, mot 30 timer uken i dag. Dette betyr at de mister råderetten over 7,5 timer uken.

Stør misnøye
Misnøyen fra lærerne kan deles i to hovedkategorier. Den ene er at denne avtalen viser en stor mistillit til lærerne. Lærere ser det som enda et forsøk på å undergrave lærerprofesjonen, og frata dem innflytelse over egen tid. De opplever KS som en part som ikke ønsker dem vel, noe som er kritisk for en arbeidsgiver.

Som mange har påpekt har det lenge blitt servert festtaler fra politisk hold om bedre lønn og større fleksibilitet for læreren. Høyre har sågar programfestet dette. Men realiteten i skolen har vært det motsatte. Læreren har allerede blitt fratatt en del goder og får begrenset sine opparbeidede rettigheter ved at flere timer har blitt bundet opp, og de opplever mer detaljstyring av undervisningen.

Samtidig sakker læreren fra når det gjelder lønnsutvikling. I tillegg tar andre yrkesgrupper innpå når det gjelder ferier og avspaseringsordninger, mens de selv opplever at de blir fratatt de samme godene. Jeg er temmelig sikker på at også du hadde vært forbannet i en slik situasjon.

Knapper og glansbilder
Den andre grunnen er at avtalen som ble nedstemt fratok lærerne deres viktigste gode uten å gi noe igjen for det. Lønnstillegget de fikk ble forhandlet frem ved sist streik, og er ikke særlig imponerende. Det som kanskje er mest alvorlig er at det er forventet at læreren skal gi fra seg noe så profesjonsdefinerende som arbeidstidsordningen i bytte for knapper og glansbilder.

Det er altså to grunner til lærernes streikevilje: Den ene er den opplevde mistilliten fra arbeidsgiver. Den andre er at det er forventet at læreren skal gi fra seg muligheten til å disponere egen tid, uten å få noe igjen for det. 

Derfor stemte jeg nei, Utdanningsforbundet

Jeg stemte nei til forslaget som ble forhandlet frem mellom Utdanningsforbundet og KS, selv om jeg er for muligheten til å binde læreren opptil 7,5 timer dagen til skolen.

Jeg stemte nei til forslaget som ble forhandlet frem mellom Utdanningsforbundet og KS, selv om jeg er for muligheten til å binde læreren opptil 7,5 timer dagen til skolen.

Grunnene til at jeg er for muligheten til å binde lærernes tid er mange. Men én av dem handler om tilgjengelighet. Å være tilgjengelig for elever, foreldre og for skoleledere innenfor en gitt tidsperiode tror jeg vil være til hjelp for alle, læreren inkludert. Man kan da kreve at henvendelser fra foreldre, kommune eller leder kommer mellom åtte og fire på hverdager. Ikke klokken ti om kvelden på en søndag.

En annen grunn er at hvis læreren må være på arbeidsplassen sin i 7,5 timer dagen, vil det tvinge seg frem krav om bedre innemiljø og større plasser med færre lærere per kontor. Slik det er nå vil arbeidsmiljøloven føre til at skolene raskt får pålegg av arbeidstilsynet å utbedre og tilrettelegge. Det er også verdt å merke seg at skolene er unntatt en del regler i arbeidsmiljøloven fordi læreren har den tidsordningen de har. Når man binder lærerne til arbeidstedet i normal arbeidstid, faller disse unntakene bort. De fleste skolene slipper ikke unna en renovering eller en oppgradering av arbeidsplassene. For lærernes del er dette bra, for KS trolig ikke like bra.

Den tredje grunnen er at dette er en endring som har presset seg frem i mange år allerede, og det er et behov for å rydde opp i et komplisert regelverk med ulik vekting av tid. Læreryrket har forandret seg mye de siste årene. Skolen har gått til å bli målstyrt, foreldre stiller høyere krav til skolen, skolen har blitt til en hierarkisk organisasjon med mellomledere, og politikerne skal på død og liv detaljstyre og overvåke.

På toppen av dette har vi reformkåte politikere som hele tiden skal påtvinge sine kunnskapsløse tåkevisjoner, og måle og teste det som skjer i skolen. Alle endringene tilsier at både skolen og lærerne er tjent med at lærere har kjernetid som er bundet opp mot skolen for å stå sterkere mot de kreftene som ønsker å rive skolen sønder og sammen.

En forutsetning for at jeg er for at lærerne må være på skolen i opptil 7,5 timer, er at de like vel får muligheten til å ha hjemmekontor. Da slipper læreren å forhandle om hun skal få avspaseringstimer eller ikke. Det blir ryddigere for alle parter. Møter utenom denne tiden, og som ikke er avtalefestet, må kompenseres. Altså en ordning som er ganske lik den lærerne har i dag.

Like vel stemte jeg nei til avtalen. Grunnen er enkel: Når man gir fra seg sitt viktigste gode, da må man kunne forvente noe igjen. Det er tross alt vanlig ved de fleste transaksjoner at når man gir fra seg noe, så får man noe tilbake med tilsvarende verdi.

Avtalen som ble forhandlet frem følger ikke dette prinsippet, men vitner heller om en overlegen stormakt som ydmyker en allerede bekjempet fiende. Avtalen blir spesielt pinlig med tanke på at dette årets lønnstillegg ble forhandlet frem ved sist streik i 2012. Lærerne er altså forventet å gi fra seg noe med høy verdi uten å be om å få noe tilbake.

I tillegg kan man også undre seg over at KS, som vil mangle lærere i fremtiden, og som allerede nå har problemer med å skaffe lærere i distriktene, ikke har stilt seg følgende spørsmål: Hvordan skal man få folk til å bli i yrket, for ikke å snakke om å rekruttere nye, hvis man fjerner en av de få godene som lærerne nyter? Jeg tror at Erna Solberg kan se langt etter drømmelæreren sin hvis avtalen går igjennom. Enten ved at den vordende drømmelæreren velger en annen utdanning, eller den allerede etablerte drømmelæreren pakker sammen notatbøkene sine og tar seg over i et annet yrke. Et dårligere PR-stunt skal man lete lenge etter.

Jeg håper for alle læreres del at det blir et nei i uravstemningen. Da gjenstår det bare for Utdanningsforbundet å sette seg ned med KS og ta en ny forhandling. Forhåpentlig vis vil forhandlerne på begge sider av bordet forstå at lærerne ikke lett gir fra seg den viktigste goden hun har. Men det burde de ha forstått for lenge siden.

IKT i skolen – Hva må til?

For at IKT i skolen skal bli en del av i undervisningen, er det tre faktorer som bør prioriteres: Brukervennlig programvare, mer tid til læreren til å jobbe med IKT, og å integrere IKT som en naturlig del av skolehverdagen.

For at IKT i skolen skal bli en del av i undervisningen, er det tre faktorer som bør prioriteres: Brukervennlig programvare, mer tid til læreren for å jobbe med IKT, og å integrere IKT som en naturlig del av skolehverdagen.

1. Brukervennlig pedagogisk programvare
De pedagogiske programvarene som brukes i skolen  i dag ligger langt tilbake for tjenester som facebook, google disk og andre gratistjenester. De pedagogiske programvarene har en funksjonalitet som man må tilbake til 2004 for å finne tilsvarende.

Med få unntak har de fleste pedagogiske programvarer jeg har vært borti vært vanskelige å bruke, tungvint å administrere og svært tidskonsumerende å sette seg inn i. Når alle disse faktorene samspiller, vil tiden det tar å anvende slike verktøy bli for stor i forhold til analoge verktøy som penn og papir.

Det kanskje verste eksempelet er Itslearning. Itslearning er en digital læringsplattform, en slags facebook for skolen, og har ambisjoner om å bli den viktigste plattformen for læring i norsk og internasjonal skole.

Jeg mener at Itslearning er for dårlig slik det fremstår i dag. Det er for mange klikk, det er for uoversiktlig og ikke minst er hele greiene ganske så foreldet i måten å tenke brukergrensesnitt, altså hvor lett det er å bruke. Det finnes bedre plattformer som gjør de ulike oppgavene itslearning skal gjøre på en bedre og raskere måte.

Fordelen med Itslearning er at det er et sikkert og lukket system, som sørger for at informasjon og resultatene om eleven ikke kommer på avveie. En funksjon som er svært viktig når det gjelder å verne om elevens privatliv, og som ikke er like god hos gratistjenester.

2. Lærerne må få mer tid til IKT
Da mener jeg ikke at vi skal legge mer tid i tillegg til det lærerne allerede har. Da mener jeg at man omdisponerer tiden innenfor rammene som allerede foreligger. Eksempelvis at man tar tiden som er satt av til samarbeid på trinnene, eller tiden som er satt av til å jobbe med andre oppgaver, og bruker den til IKT. Internkurs, samtalegrupper og workshops, supplert med eksterne kurs er gode tiltak som kan være med å hjelpe lærerne til å bruke IKT i undervisningen. 

Det er heller ikke til å skyve under stol at skal man øke bruken av IKT i skolen, er læreren det viktigste leddet mellom eleven og skolen. Ikke flotte ord i læreplanen eller komplisert formulerte direktiv fra departementet og skoleeier. Her er det viktig å få læreren på lag.

3. Implementering
Punkt tre henger egentlig sammen med de to første punktene. Dette siste punktet er nemlig det flotte ordet implementering. For å si det på en litt enklere måte: Alt må legges til rette for at IKT blir en like vanlig del av undervisningen som det skolebøker og tavle er.

Slik det er i dag har lærerne i liten grad eierforhold til bruk av IKT i skolen. Flere lærere føler seg utilstrekkelig i forhold til IKT, andre gir blaffen og ser dette som nok en moteordning fra politisk hold, mens atter andre gjør motstand fordi de ikke ser hvordan programmene kan hjelpe elvene.

Det blir heller ikke satt av tilstrekkelig tid til å jobbe med IKT, dette til tross for at flere og flere av oppgavene som før gikk på papir, som fravær, orden og lese- og regnetester blir digitale.

Selv om maskinparken og utstyret på de fleste norske skolene er i brukbar stand, spiller dette liten rolle når de som skal lede bruken av IKT i undervisningen ikke får tid eller har programvare som er er dugende. Skal lærerne bli motivert, må de oppleve at digitale verktøy forbedrer elevenes læring. Først da kan man begynne å nå målet i læreplanen om å «bruke digitale verktøy«.

Kampen om klasserommet

I kampen om å bestemme i klasserommet er læreren satt på sidelinjen. Det er på tide at vi lærere reiser oss, og med klar og tydelig stemme forteller hvor skapet skal stå.

I kampen om å bestemme i klasserommet er læreren satt på sidelinjen. Det er på tide at vi lærere reiser oss, og med klar og tydelig stemme forteller hvor skapet skal stå.

Det tar minst fire år med høyere utdanning å bli lærer. De fleste av oss har flere år på skolebenken enn det. Vi har studert ulike teorier om hvordan læring foregår, og hva ulike teoretikere mener er god læring. Vi har lært hvordan jobbe systematisk med læring innen de ulike fagene.

Til slutt sitter vi igjen med en lang og grundig utdanning som gir oss kunnskap og bredde innen de ulike fagene, hvordan gjennomføre en undervisningsøkt, hvordan planlegge et undervisningsår og hvordan lære bort fag.

I lærerutdanningen går studentene gjennom en utsilingsprosess. En allmennlærer begynner med praksis allerede det første studieåret. Gjennom alle praksisperiodene følges studenten opp av praksislærer, som melder tilbake til høyskolen eller universitetet om gjennomføringen og dugelighet. Svært mange studenter får seg en nesestyver i møte med skolehverdagen. Andre finner ut at å være lærer ikke er deres karrierevei, og begynner på et annet utdanningsløp. I seg selv er ikke dette uvanlig. Men forskning viser at at ca. 30 % av de som begynner på lærerutdanningen hopper av underveis.

Når vi er ferdig utdannet vil de fleste av oss jobbe flere år i vikariater, hvor de som ikke trives som lærer finner seg andre yrker. Å være lærer er såpass krevende at 1|3 av de som begynner på en slik karrière slutter innen fem år. Statistisk sentralbyrå hevder at det er så mange som 50.000 mennesker med lærerutdanning som ikke jobber i skolen. Det er en hard og tung vei å bli lærer. Bare det burde vært et kvalitetsstempel.

De som blir igjen i yrket står i klasserommet hver eneste dag og leder læringsprosesser. Mange lærere tar også tilleggsutdanning innen ulike fag for å øke kvaliteten på sin egen undervisning.

Vi går på kurs, planlegger, utveksler kunnskaper og ideer og perspektiver rundt det som skjer i klasserommet. Etter hvert danner det seg en kompetanse som vi tar med oss videre i vårt virke.

Til tross for vår lange utdanning, utsilingsprosess og erfaring, får vi ikke utøve vår profesjon slik vi mener best. Klasserommet okkuperes av pedagogiske døgnfluer, politisk toskeskap og en overivrig skoleeier.

De ulike aktørene innfører kontrollregimer, dokumentasjonskrav, styringsverktøy, pedagogiske verktøy og gudene vet hva som skal inn i klasserommet. Alle disse tiltakene, velmenende eller ideologiske, tar tid fra undervisning av fag.

I rapporten fra tidsbrukutvalget som kom ut i 2009, ønsket lærerne mer tid til å planlegge undervisningen. I tillegg ønsket lærerne å bruke mindre tid på møter om skolen som helhet og mindre tid på dokumentasjon. Våre ønsker har ikke blitt hørt.

Forskning på skole fremhever blant annet at læreren er en avgjørende faktor for barns læring. Dette er gammelt nytt for oss lærere. Det sier seg selv at dyktige læreren er avgjørende for barns læring. Den store guruen inne pedagogikk, John Hattie, har laget en studie basert på over 800 metastudier hvor han rangerer hvilke faktorer som spiller størst rolle for læring i skolen. De faktorene som går på læreren er høyt rangert i Hatties analyse.

Her i Norge er dette et poeng skoleforskeren og professor Thomas Nordahl formidler. Han vektlegger lærerens kunnskap om fagene og kvaliteten på læreren som viktig.

Det er derfor merkelig at læreren ikke får lede sitt eget klasserom i den norske skolen. Styrk heller lærernes kompetanse og vis oss tillit til at vi som kan faget og kjenner elevene faktisk er de som er best egnet til å ta ledelsen.

Aktiviteten i klasserommet dikteres av alt annet enn læreplanen for fag og lærerens faglige kunnskap. Nasjonale prøver, PISA og TIMSS blir servert fra nasjonalt plan. Skoleeiere har kanskje egne testverktøy og metoder som de pålegger oss å bruke. Det er til slutt ikke rom for annet enn testing, måling og veiing av elevene. I tillegg kommer det pålegg om antimobbeprogram og andre velmenende tiltak som fører til at vi må endre den ordinære undervisningen for å blidgjøre politikere og skoleeiere.

Politikere og  skoleeier kan på sin side slå seg fornøyd på brystet og si: «Se her hvor flink jeg er til å dokumentere og teste». Men det eneste man oppnår er å stykke opp og ta tid bort fra de faglige aktivitetene i klasserommet. Det blir ikke god læring av sånt.

Det mest graverende eksempelet på dette er fra 5. mars i år, da opplæringsutvalget i Rogaland fylkeskommune vedtok anonym retting av prøver i videregående skoler.

Med et pennestrøk fjernet fylkespolitikerne muligheten til pedagogisk bruk av karakter, og en mulighet til å styre elevens læringsprosess. I tillegg viste fylkespolitikerne helt tydelig at de ikke har tiltro til at lærere setter karakterer etter prestasjon, men etter den såkalte trynefaktoren.

Slik mistillit er tung å bære, og endelig reiste lærerne i Rogaland seg og tok til motmæle. 1.000 underskrifter på et opprop med krass kritikk av vedtaket ble sendt fra Utdanningsforbundet til fylkespolitikerne. Men det kom for sent. Det er helt tydelig at politikerne ikke lytter til oss som sitter med kompetansen og praksisen. Vi skal ikke stå med lua i hånden og tynt be om audiens, vi skal kreve å bli lyttet til.

Skolen må endre kurs. Skolen må igjen ha eleven i sentrum. Og den beste måten å gjøre dette på er å la læreren gjøre jobben sin. Vi er møtepunktet mellom elev, politikernes visjoner, foreldre og skoleeiers ønsker. Det er vi som er selve bærebjelken i undervisningssystemet og den viktigste aktøren for dine barns læring. Det er vi som sitter på kunnskapen og kjenner elevene. Det er derfor vi som må styre klasserommet. Ikke hvem som helst andre med interesse i skolen. 

Lærere må på sin side engasjere seg politisk og yte innflytelse på beslutningstakere for å få tilbake kontrollen i klasserommet. I tillegg må fagforeningene som Utdanningsforbundet og Lektorlaget sterkere på banen og yte press for å hindre detaljstyring av lærerens virke.

Helt til slutt en beskjed til skoleeiere og politikere: Spør oss lærere hva vi trenger for å gjøre jobben vår. Ikke fortell oss hvordan vi skal utøve vår egen profesjon. Den veien du har valgt for skolen er dømt til å mislykkes, ene og alene fordi du ignorerer den viktigste faktoren for å få til en god skole: Læreren.

—————

Kilder:
Regjeringen: rapport fra tidsbrukutvalget 2009
http://www.regjeringen.no/upload/KD/Vedlegg/Grunnskole/Tidsbrukutvalget/Rapport_Tidsbrukutvalget.pdf

Arbeidsmarkedet for lærere og førskolelærere fram mot år 2035 – SSB.no
http://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/arbeidsmarkedet-for-laerere-og-forskolelaerere-fram-mot-aar-2035

1000 lærere mot anonym retting – utdanningsforbundet.no
http://www.utdanningsforbundet.no/Hovedmeny/Videregaende/Andre-artikler/1000-larere-mot-anonym-retting/

Én av tre ferske lærere dropper ut av yrket – NRK.no
http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.10934471

– Bedre lærere avgjørende – forskning.no
http://www.forskning.no/artikler/2009/januar/207552

Tre av ti lærerstudenter dropper studiet – BT.no
http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Tre-av-ti-larerstudenter-dropper-studiet-2864646.html#.UWWzT7WppLk

Hattie, John (2009): Visible learning. A synthesis of over 800 meta-analysis relating to achievement. Routledge

Twist & shout

Hvis jeg kaster en håndfull Twist til deg, kan jeg fortelle deg hvilken personlighet du har.


Hvis jeg kaster en håndfull Twist til deg, kan jeg fortelle deg hvilken personlighet du har.

«Nå skal vi lage en åpen plass her foran kateteret» sier jeg. Elevene i femte klasse ser sløvt opp på meg fra RLE-bøkene. Litt etter litt setter massen seg i gang, og de fremste pultene blir skjøvet ut til sidene. «Alle pultene bakerst skal helt inn til veggen» sier jeg. Og igjen setter massen seg i bevegelse. Noe småprat kommer fra undrende barnemunner. En del spørsmål blir rettet mot meg. Men jeg svarer ikke. Litt spørrende ser elevene mot meg der jeg står ved kateteret. Og det er da, helt plutselig, at jeg kaster en håndfull Twist inn blant elevene.

Først står de der forvitret – nærmest lamslått – før de kvikkeste forstår at her er det godterier å få. Og da – med ett – eksploderer klassen i et forferdelig leven. Små armer og bein hiver seg rundt etter de små innpakkede sjokoladene. Så kommer en ny ladning med Twist fra kateteret, så en ny, så en ny. Helt til twistpakken er tom. Sakte men sikkert faller klasserommet til ro. Det er ikke mer Twist å få.

Noen elever har fått mange Twist, andre elever har fått lite. Det er ikke en rettferdig fordeling av godene. Noen elever er lei seg fordi de har fått feil type Twist, og er i ferd med å få et sammenbrudd. Men løsningen er nær.

«Har alle fått Twist?» spør jeg? De fleste nikker og prater i munnen på hverandre. Noen er ivrig etter å formidle det de har på hjertet. Andre krangler. «Er det noen som ikke har fått Twist?» spør jeg. Jeg får mange svar på en gang: «Jeg har ikke fått den jeg vil ha!» eller «Jeg har ikke fått så mange som den og den!». Noen elever velger å komme til kateteret, og på den måten søke hjelp av meg gjennom kaoset. Andre trekker seg unna, og setter seg på plassen sin. Enten for å surmule eller for å glede seg over Twist-fangsten.

«Nå setter vi pultene på plass, og så setter vi oss ned» klarer jeg etter gjentatt forsøk å få formidlet gjennom all surringen. Etter en stund har alle elevene satt seg. Så kommer beskjeden. «Da må vi bytte med hverandre slik at alle blir fornøyd». Beskjeden er overflødig. Elevene har har forlengs begynt forhandlingene, og Twistbiter bytter hender.

Noen elever løper rundt og er flinke til å bytte, andre sitter stille og venter på at noen skal komme til dem. Noen synes at det er urettferdig at de selv har så mange, og forbarmer seg over dem som har lite. Andre gjemmer unna deler eller hele fangsten og slik får de flere biter.

Andre, unna mitt blikk, bruker Twisten som betalingsmiddel for sosiale gjenytelser og avtaler. Kanskje de kjøper seg noen venner med å gi fra seg Twisten, eller kanskje de får viljen sin når det gjelder hva de skal leke når skolen er slutt.

Et marked har oppstått i klasserommet, valutaen Twist får ulike valører ut fra hvor høyt den enkelte eleven verdsetter sjokoladebiten. En elev liker Kokosbitene og bytter til seg en kokkosbit for en Japp- og en Daimbit. Andre profitterer på dette og forhandler til seg gode betingelser, mens atter andre har sterk rettferdighetssans og vekter en bit for en bit. Andre går for langt og får ikke gjennomslag for bytteprisen sin og må senke kravene til neste handel.

Noen av elevene rører ikke Twisten, men gjemmer disse unna til senere. Andre elever begynner å spise med en gang de får anledning, og stirrer med et lengselsfullt blikk på de tomme Twistpapirene foran seg på pulten. Andre elever sorterer Twisten syrlig i systemer foran seg i den rekkefølgen han eller hun ønsker å fortære disse i.

Når det sluttes av og elevene skal gå hjem er de uten Twist. Da er det en av elevene som tar frem Twisten som er gjemt unna, og deler ut til de som vil ha. Og det uten å ha spist en eneste bit selv. Noen elever tar grådig for seg og går hjem med magen full av sjokolade. Andre takker høflig nei, selv om du ser at de har lyst på mer. Atter andre slikker seg fornøyd rundt munnen etter å forsynt seg av Twisten i gangen, tatt imot ekstra Twist fra medelever som trodde de ikke hadde fått, og begir seg fornøyd hjem og gleder seg til å spise de bitene som er gjemt unna i sekken.

Hvis jeg kaster en håndfull Twist til deg, kan jeg fortelle deg hvilken personlighet du har.

Historien om Markus og de nasjonale prøvene

Markus er den i klassen som ikke klarer det de andre klarer. Han henger ikke med når læreren snakker fra tavlen, og han klarer ikke å jobbe med oppgaver. Tankene hans er helt andre steder, og når han prøver å gjøre en innsats butter det imot. Markus er den eleven i hver klasse som har atferd- eller lærevansker.

Markus er den i klassen som ikke klarer det de andre klarer. Han henger ikke med når læreren snakker fra tavlen, og han klarer ikke å jobbe med oppgaver. Tankene hans er helt andre steder, og når han prøver å gjøre en innsats butter det imot. Markus er den eleven i hver klasse som har atferds- eller lærevansker.

Da de andre elevene for lengst leste for å lære, lærte Markus fortsatt å lese. Bokstav for bokstav forsøker Markus å lage mening fra ord og ord til setninger. Det går ikke fort. I matematikken sliter Markus med å huske hvordan man går frem. Tallene danser meningsløst på rutete papir. Engelsk kan han bare glemme. Markus får ikke til sitt eget språk en gang, hvorfor forventer noen av ham at han skal klare et fremmedspråk?

De andre elevene leser sider opp og sider ned og finner svarene som ligger skjult mellom linjene. Markus klarer ikke en gang å lese det som stå på linjen. Kanskje han kaster bøkene i gulvet, eller kanskje han legger hodet på pulten for å dagdrømme dagen vekk. Eller kanskje han begynner å vandre hvileløst rundt i klasserommet på søken etter noe, eller noen, å kamuflere sin dårlighet med.

Så en dag fant noen kloke hoder ut at; jo, vi skal få Markus til å føle seg enda dårligere med å holde nasjonale prøver i det langstrakte land. «Men hva er dette får noe gnål?» undrer de som bestemmer. «Disse irriterendes lærerne påstår at Markus vil føle seg verre av nasjonale prøver. Det passer ikke vårt syn på skole!».

Alle lærerne roper seg hese på Markus sin fortelling: Ut i det byråkratiske mørket roper vi i et forsøk på å beskytte Markus mot mektige krefter. Vi får som svar at «Det er likt for alle». Men det er ikke likt for Markus. Når vi ordner det slik at Markus kan slippe å føle seg dum kommer det anklagende: «Dere jukser på nasjonale prøver!». Dette er den endelige bekreftelsen på at resten av samfunnet mener han ikke er verdt noe. Markus vet og Markus forstår.

Jeg og andre lærere er Markus sitt vern mot samfunnets nykker og motetrender. Vi skal beskytte ham mot å føle seg mislykket, og vi skal få ham til å lykkes ut fra sine egne forutsetninger. Av to onder må vi velge ett: Der vi kan gi Markus fritak mot å føle seg udugelig og verdiløs så gjør vi det. Men det er ikke alle Markusene som slipper unna nedverdigelsen. Skam dere som tvinger oss til dette!

Hvis det å beskytte Markus mot å føle seg enda mer mislykket er å jukse på nasjonale prøver, så skal jeg jukse til verden går under. Jeg vil jukse så hardt og så lenge at krampa tar meg. Jeg vil alltid verne Markus mot ødeleggende krefter så sant jeg er lærer.

–

For ordens skyld: Markus var det mest populære guttenavnet i tiden fra 1999 – 2002.  I denne teksten er navnet Markus representant for alle elevene med lære- eller atferdsvansker i den norske skolen.

Hvordan lærer elevene – En lærers perspektiv

Hvordan læring foregår og hva læring er strides de lærde om. Jeg skal ikke legge ut om læringsteorier, men jeg vil gjerne dele hva jeg som lærer mener er viktig for læring.

Hvordan læring foregår og hva læring er strides de lærde om. Jeg skal ikke legge ut om læringsteorier, men jeg vil gjerne dele hva jeg som lærer mener er viktig for læring.

For meg kommer man aldri unna det at læring er noe som skjer i eleven. Det er i hjernen til eleven at koblinger av nervebaner skjer. Men vi kommer heller ikke unna at det er elevens sanser som er broen mellom elevens sinn og verden utenfor. Eleven lærer gjennom sansene sine ved å se, ta, lukte, smake osv. Leser eleven en tekst, bruker denne øynene sine. Skriver eleven en tekst, så bruker eleven nervecellene i hånda, korrigerer med øynene, og prosesserer i tanken, så overfører eleven det til papiret gjennom pennen. Så enkelt, men like vel så komplisert.

Å finne ut hvordan hjernen virker er fortsatt under arbeid. Like vel er det svært mye vi som forelder og lærer kan gjøre når det gjelder læring for våre barn. Etter min erfaring er det tre faktorer som skal til for å få maksimalt læringsutbytte fra en elev.

Hjemmet
Først og fremst må foreldrene gi gode holdninger til sine barn. Hvis en elev kommer hjem og får vite at det som skjer på skolen bare er tull, at læreren er dum, eller eleven møtes med likegyldighet for sine faglige prestasjoner, så lærer barnet at skolen ikke er noe å bruke tiden sin på. I en kamp om elevens gunst mellom skolen og hjemmet, er det alltid hjemmet som vinner. Det finnes også foreldre som prioriterer fritidsaktiviteter som fotball eller dans foran skole. Da er man som forelder på ville veier. Det er skolen som vil sikre barnets fremtid, ikke fotballen eller dansingen.

Læreren
En annen viktig faktor er læreren. Hvis jeg som lærer skal lede barns læring, må jeg være strukturert, ha varierte opplegg som er tilpasset den enkelte, og samtidig ha en god relasjon til eleven og hjem. Jeg må (vei)lede eleven med å strukturere kunnskapen og sørge for at elevene forholder seg til denne på forskjellige måter. Det er min oppgave som lærer å motivere og tilrettelegge slik at hver enkelt elev oppnår sitt maksimale potensiale.

klassemiljøet
Den tredje faktoren er klassemiljøet. Mennesker er sosiale vesen, og når man tvinger 20-30 mennesker inn i et lite klasserom, vil det sosiale ha svært mye å si. Da er det viktig at klassemiljøet er et miljø hvor elevene har positive holdninger til egen og andres læring. Hvis elevene har en positiv holdning til det å lære, oppsøker eleven læring på egenhånd. Elevene er da motivert for læring.

Alle disse tre faktorene virker sammen. De kan påvirke hverandre i positiv eller negativ forstand. Det trengs ikke flere enn to negative elever i en klasse for å ødelegge læringen for resten. Da er det viktig at engasjerte lærere følger opp klassen, elevene og hjemmet. For hvis man kommer fra et hjem der man ikke setter pris på skoleprestasjoner, så er dette holdninger man tar med seg inn i klassemiljøet. Eller hvis man som lærer ikke klarer å luke ut negativ adferd, så vil dette gå utover hele klassen. Hvis klassemiljøet er negativt, så hjelper det lite hva man forsøker av opplegg. Da er ikke elevene motivert for å lære eller lære av hverandre.

Motivert for læring
Disse tre faktorene har flere fellesnevnere, men jeg er opptatt av spesielt en. Dette er motivasjon. For motivasjon for læring kommer innenfra, og påvirkes i ulik grad av ytre faktorer som hjemmet, læreren og medelevene. Til syvende og sist er det eleven selv som må ønske å lære, fordi det er i elevens hjerne kunnskapen dannes. Men vi rundt eleven må gjøre vårt ytterste for at eleven blir motivert.

Det er selvfølgelig langt mer komplisert en tre faktorer. Og det er selvfølgelig mye mer komplisert enn det jeg gir uttrykk for her. Men like vel er dette noe som gir mening for meg i læreryrket. Motivasjon for læring og gode holdninger er det som skal til for å lykkes. Ikke bare i skolen men også videre i livet.

….

Tidligere bloggposter jeg har skrevet om læring og skole

En fantastsik beskrivelse av hvordan man som ny lærer opplever presset på jobb, men også hvordan man blir dratt inn igjen. Noe å tenke på for oss som har vært i «gamet» en stund. Det er ikke rart at lærere mener at de har den beste jobben i verden, samtidig som de synes de har den mest krevende. God blogg!

Lærerråd

I juleferien i fjor var eg rimeleg sikker på at eg burde slutte som lærar. Det eg hadde hatt lyst til å bli sidan eg gjekk på ungdomsskulen, og som eg hadde brukt seks år på å utdanne meg til, stod plutseleg for meg som eit einaste stort feilval. Eg trudde eg hadde valt læraryrket fordi eg faktisk brydde meg om folk. Men dei siste månadene hadde eg opplevde at eg stort sett berre tenkte på meg sjølv. Kvar gong eg gjekk frå ein time, kjørte eg økta i repetisjon, med fokuset på meg sjølv: Var planen min god nok? Hadde eg fått sagt det eg ville? Hadde eg sagt det slik eg ville? Alt handla om meg og mine prestasjonar. Idet dette gjekk opp for meg, vart eg rimeleg sikker på at eg ikkje eigna meg som lærar. Det var det litt tungt å skulle ta innover seg.

Vis opprinnelig innlegg 901 ord igjen

Derfor skal du elske misunnelse

Jeg satt og snakket med en elev som jeg ofte tar med ut av klassen for å gjøre andre aktiviteter enn bare skole. I det siste hadde denne eleven vært motvillig til å bli tatt ut av klasserommet, til tross for at eleven trivdes mye bedre med meg og mine alternative pedagogiske opplegg enn å være i klasserommet.

Jeg satt og snakket med en elev som jeg ofte tar med ut av klassen for å gjøre andre aktiviteter enn bare skole. I det siste hadde denne eleven vært motvillig til å bli tatt ut av klasserommet, til tross for at eleven trivdes mye bedre med meg og mine alternative pedagogiske opplegg enn å være i klasserommet.

Etter å lurt og lirket en stund kom det frem at elven ikke ville bli med meg ut fordi noen andre elever hadde «slengt med leppa». Dette oppstod som regel da eleven ivrig hadde lagt ut om hva vi hadde funnet på mens de andre hadde jobbet med fag. Eleven var svært frustrert.

«Men de andre er jo bare misunnelig», fortalte jeg eleven. «Det er jo det som er problemet!», svarte eleven surt, som om jeg ikke forstod noen ting. Og det stemte jo på en måte.

Jeg og eleven hadde en felles forståelse av et problem, vi brukte også samme ordene, men vi la noe helt forskjellig i tolkningen av det.

For eleven var misunnelse noe slemt og dårlig. Det var en negativ oppmerksomhet som var plagsom og ekkel. Misunnelse var altså noe slemt som gikk utover eleven, og som gjorde de andre elevene slemme. Eleven hadde et svært negativt syn på det hele, og begynte derfor å nekte å gjøre ting som denne hadde lyst til.

I mitt hode var misunnelsen fra de andre et kompliment til eleven: At de andre elevene ville gjøre det samme. I stede for å tolke irritasjonen til de andre som en trussel eller som noe slemt, så jeg på dette som en anerkjennelse av eleven som ble med meg ut for å gjøre andre aktiviteter enn bare skole.

Personlig anser jeg misunnelse som det ypperste kompliment jeg kan få. At andre ønsker seg det som jeg har eller er, er kanskje den største hederen andre kan gi meg. For meg er det en bekreftelse på at jeg har gjort noe riktig i forhold til andre, side de ønsker dette så forferdelig mye at de misunner meg det. Og hvis de også viser at de er misunnelig, så koser jeg meg godt.

Jeg og eleven satt og diskuterte dette med hvordan vi kunne se på misunnelse resten av timen. Til slutt ble vi enig om at selv om det var ubehagelig å bli utsatt for andres misunnelse, så var det jammen meg flott også. Etter denne samtalen hadde jeg ikke lenger problemer med å få denne eleven med meg ut.

Skal vi melke en moral ut av denne hendelsen, så må det bli noe slik som: «med å se positivt på ting, så får man det så mye bedre med seg selv og andre.» …eller noe i den dur.
Eller hva tenker du?

PS. Jeg måtte selvfølgelig ta en alvorsprat med elevene som hadde slengt med leppa. 

Teori og praksis i skolen

Regjering og departement ønsker å føre det eleven lærer inn i en mer praktisk og anvendelig kontekst, samtidig som de ønsker å styrke de teoretiske fagene.

Regjering og departement ønsker å føre det eleven lærer inn i en mer praktisk og anvendelig kontekst, samtidig som de ønsker å styrke de teoretiske fagene.  

I 2001 ble det gitt en norsk eksamen med analyse av teksten»Ikkje Amerika, men Amerika» av Kjartan Fløgstad. Teksten var sterkt ironiserende, og la frem en sammenligning mellom Sør-Amerika og Nynorsk. De fleste elevene klarte ikke å tolke ironien, og tre ganger flere enn vanlig strøk.

Buffalosko og Fila-gensere til tross: Elevene klarte ikke å forstå Fløgstads ironiske tekst ut fra kontekst. Selv om videregående elever anno 2001 var aktive brukere og eksponenter av ironi, gikk Fløgstads ironiske harselas dem hus forbi.

Skolens kontekst er for de fleste elevene fjern fra andre kontekster. Selv om elevene bruker ironi i konteksten friminutt, i konteksten hjem, eller i kontekst SMS, så henger ikke konteksten læring sammen med de førstnevnte kontekstene.

Organiseringen hindrer praksis
Utfordringen er at læringskonteksten og klasseromkonteksten i seg selv ikke innbyr til en klar og praktisk kobling til livet «utenfor murene».

Skolen er en institusjon hvor man samler opptil 30 forskjellige mennesker i små rom. Eneste differensieringen er årskull og skolens geografisk plassering. Skal dette fungere kreves det stram regi og sterk kontroll, sammen med en hel del kompromisser. Denne måten å organisere undervisningen på gir lite rom for praktisk læring.

Et annet eksempel er skolens motvilje til å engasjere seg i sosiale medier, som Facebook eller blogging. Hadde skolen vært villig til å ta et steg nærmere elevenes kontekst, ville skolen kanskje ha klart å føre læring inn i elevenes andre kontekster. Men som skolen og lærere har påpekt i utallige debatter, er det etiske innvendinger mot å engasjere seg så sterkt i elevens privatliv.

Også kommunikasjonen med hjemmet har begrensninger, og denne skal ytterligere bli innskrenket fordi man nå har søkelys på elevens rett til privatliv. Dette er viktige og riktige innvendinger, men når det gjelder å føre læring over til elevens andre kontekster vil en slik innskrenkning bety at skillet mellom elevens læringskontekst og fritidskontekst vil bli ytterligere forsterket.

Norsk skole en praktisk skole
Til tross for dette er den norske skolen per i dag en svært praktisk og tilretteleggende skole. Både lærere, læreplaner og læreverk forsøker å tilnærme seg elevens liv – Altså fritidskontekst. Men som norskeksamen i 2001 viste, er dette lettere sagt en gjort.

Løsningen fra regjeringen og utdanningsdirektoratet er å forsøke å tilrettelegge med mer praksis i alle fag. Dette til tross for at Norske skoler taper terreng i forhold til andre OECD-land hva det gjelder teoretisk kunnskap.

Den teoretiske kunnskapen i Norge sakker akterut, til tross for uttalt satsing innen basisfagene norsk, naturfag og matematikk. Dette er svært teoretiske fag, og krever derfor en teoretisk tilnærming. En tilnærming de norske elevene i liten grad mestrer fordi læreverk og læreplaner tar sikte på å være praktisk og relatert til elevens eget liv. Altså å nærme seg elevens andre kontekster.

Som allerede vist legger ikke skolens kontekst til rette for slik praktisk læring. En del fag er lite velvillig til å tillate en praksis, rett og slett fordi fagene er iboende teoretiske. Like vel forsøker den norske skolen å føre konteksten læring inn i elevenes liv gjennom sine egne virkemidler, samtidig som disse virkemidlene legger hindringer for dette. Skolens kontekst er for ulik i forhold til elevens andre fritidskontekster.

Den norske enhetsskolen kan ikke si «ja takk, begge deler», men må velge: Skal skolen jobbe med teori, og slik hevde seg konkurranse med andre OECD-land? Eller skal skolen tre inn i elevenes kontekst med større nærhet og praksis?

Ikke plass til læring i skolen

Skolen skal romme mer enn det er tid til. Dette går på bekostning av læring.

Skolen skal romme mer enn det er tid til. Dette går på bekostning av læring.

Den norske skolen av i dag skal romme et utall av tjenester og tiltak. Ikke bare er skolen en institusjon for læring, men en institusjon for oppdragelse, mekling, kulturtilbud og sosialt arbeid.

Skolens oppdrag
Hva opplæring er og hva som skal læres er grundig forklart i opplæringsloven og i læreplanene. Læreplanene er oppdraget fra staten til skole og lærerne. Denne er politisk styrt og er vedtatt av stortinget.

Læreplanen for fag forklarer hva man skal lære elevene. Her har vi fire grunnleggende ferdigheter som skal læres i alle fag gjennom hele utdanningsløpet. Dette er Lesing, skriving, regning og å utrykke seg skriftlig og muntlig, og å bruke digitale vertøy. Fagplanen forteller også hva som skal læres i de ulike fagene på skolen fordelt på trinn.

Disse er i og for seg greie. Så har vi Generell del av læreplanen, som forteller oss hvilke mennesker skolen skal (ut)danne. Til slutt har vi prinsipper for opplæringen som forteller oss på hvilken måte opplæringen skal foregå.

Dette er spennende lesning, spesielt siden det er flere motsetninger mellom de ulike delene.

Læreplanen er en maksimumsplan som rommer alt for mye. Konsekvensen av dette er at lærerne som skal utføre oppdraget ikke helt vet hvordan de skal få dette til. Ikke bare har lærerne for liten tid til å gjennomføre alt staten har bestilt, men det er i beste fall forvirrende lesing. Konsekvensen er at lærerne følger læreplanen for fag, siden denne er den mest håndfaste delen.

Men tiden som kan brukes til fag blir spist av velmenende tiltak fra stat og skoleeier. På de fleste skolene har man et antimobbeprogram, trivselslederprogram, obligatoriske nasjonale prøver, sosiale begivenheter, trafikkopplæring, holdningsprogrammer, julespill, fadderordninger, temadager og listen fortsetter og fortsetter. For hvert slikt tiltak som blir lagt til skolen, vil det bli mindre tid til å utføre det som er skolens hovedoppgave: Nemlig å lære elevene fag.

Politisk populisme
Politikere ynder å legge alle utfordringer som har med barn å gjøre over på skolen. Når Norske barn er overvektige, blir det lagt på skolen å slanke dem. Når barn spiser usunt, blir det lagt på skolen å få dem til å spise sunt. Når barn har oppfører seg dårlig blir det lagt på skolen å rett opp i oppførselen deres. Skolen skal også forebygge rus og kriminalitet blant ungdom, og skolen skal opplyse og veilede innen yrkesvalg, vaner, livsstil og så videre.

Flere av disse oppgavene er langt utenfor skolens primære virksomhet. Mange lærere fungerer som sosialarbeidere som jobber med adferd, rus, vold og hjem. Skolen er også et knutepunkt for flere institusjoner som jobber med ulik problematik innen psykiatri, rus, hjemmesituasjon, tilpassningsproblematikk, integrering, sykdom og barnevern. PPT og BUP er slike institusjoner som skolen jobber tett med, for å nevne noen. For hver slik oppgave som blir lagt til skolen, forsvinner enda mer tid fra læring av fag.

Ikke ferdig oppdratt
Skolen bruker mye tid på å oppdra elevene. Ulike undersøkelser viser at norske elever er mer bråkete og er mindre lydhør i forhold til læreren enn i andre land. Elevene kommer ikke lenger ferdig oppdratt til skolen, men det må brukes mye tid til å få klassen til å fungere som et velsmurt maskineri. Dette er krevende når alle delene ønsker å jobbe i et eget tempo og med noe helt annet. Derfor er det mye oppmerksomhet rundt klasseledelse blant norske lærere.

En servicestasjon for barn
Foreldre står nærmest i kø med ulike krav som skolen skal oppfylle. Når ungene har røket uklar i sin egen fritid, krever ofte foreldre at skolen skal ta tak i dette. Skolen blir av noen foreldre ansett som en slags servicestasjon hvor både oppdragelse, konflikthåndtering og læring skal serveres. Noen foreldre blir også indignert over at de må hjelpe sine egne barn med lekser. Disse argumenterer for at det er skolens ansvar å lære barna, ikke foreldrenes.

Sannheten er at disse foreldrene har delvis rett. Den tiden barna er på skolen brukes i mindre grad til læring av tradisjonelle skolefag. Og her ligger det et paradoks. Etter hvert som alle utenomaktivitetene blir overtatt av pedagogene, må foreldrene i større grad lære barna det som man ikke får tid til på skolen. Var det noen som sa sosial ujevnhet?

Så når oppdragelse, tiltak og ulike prøver er gjennomført; Når Konfliktene er håndtert og klassen har kommet til ro, er plutselig skoledagen over uten at skolefagene beskrevet i læreplanen har blitt gjennomført. Det burde defor ikke være en stor overraskelse at vi skårer dårlig i forhold til andre OECD-land når vi ikke har tid igjen til å lære elevene fag på skolen.

Noen kilder til påstandene i denne bloggen
Læreplanen
Fagartikkel: Atferdsproblemer i norsk skole – et mindre problem enn antatt (Gustafsen og Nordahl)

Den perfekte skolen

En kollega og jeg utvekslet noen kjappe replikker over kopimaskinen forleden dag. Sånn i forbifarten. Slikt blir det gjerne god satire av.

En kollega og jeg utvekslet noen kjappe replikker over kopimaskinen forleden dag. Sånn i forbifarten. Slikt blir det gjerne god satire av .

Vi hadde ved et lykketreff fått et halvt minutt å utveksle morsomheter når vi stod og ventet på at kopimaskinen skulle spytte ut flere klassesett med prøver. Et halvminutt som er sjelden i skolehverdagen. På dette halve minuttet kom vi frem til en løsning, som er alle løsningers mor hva det gjelder å effektivisere skolen.

Forslaget var like enkelt som det var genialt. For virkelig å kunne dokumentere hvor dyktige lærere er, må vi først og fremst få mer tid til byråkratiske oppgaver. Hva er det som tar tid bort fra byråkratiske oppgaver, kontrollregimer og møtevirksomhet? Jo: Elevene.

Alle skoler burde kvitte seg med elevene sine, og slik frigjøre mer tid til livsnødvendig dokumentering. Vi ble begge begeistret der vi stod i det bleke lyset fra kopimaskinen, høye på kaffe. Vi var begge skjønt enig. En skole uten elever var løsningen.

Uten elever i skolen ville vi oppnå null fravær. Vi kunne rapportere om ingen adferdsproblemer. Ingen lærevansker. Ingen mobbing. Ingen klager fra misfornøyde foreldre som ønsker at barna deres skal få toppkarakterer uten å løfte en finger. For ikke å snakke om de enorme innsparingene vi kunne ha levert til skoleeier. Altså kommunen. Det hadde rett og slett blitt et plussprosjekt.

Vi kunne ha dokumentert hverandres fremragende lærervirksomhet i flere dokumenter og rapporter, behørlig diskutert i ulike utvalg, og slik kunne alle lærerne ha vist til glimrende resultater på alle felt. Vi kunne ha dokumentert av hjertens lyst uten å bry oss om tåpelige detaljer som elever.

Det var med et fornøyd smil vi begge løp videre til våre respektive oppgaver. Han skulle planlegge et opplegg, jeg skulle tilbake i undervisningen med kopiene mine.

Men det var like vel med en ekkel smak i munnen. For det er alltid en kjerne av sannhet i god satire.

Skolen har de siste årene beveget seg mot en sterkere byråkratisk organisering. En måte å organisere skolen på som går på bekostning av eleven. Eleven har blitt redusert til mål som skal dokumenteres og stilles opp mot delmål. Byråkratiet er i ferd med å fortrenge skolens primære virksomhet, og bli det viktigste i en lærerhverdag.

Det er bekymringsverdig når man kjenner på at skolen setter større pris på møysommelige byråkrater, i stede for dyktige pedagoger med hjertet og sinnet dypt nedsenket i elevenes læring. Vi er på feil spor.

De små stegene

Jeg har de siste årene jobbet mye med barn med spesielle behov. Her er noen av tankene jeg har gjort meg rundt dette.

Jeg har de siste årene jobbet mye med barn med spesielle behov. Her er noen av tankene jeg har gjort meg rundt dette.

Amerikanske filmer fremstiller ofte en god lærer som en villstyring som går imot systemet. Ved å gjøre alt feil, gjør læreren alt rett. «School of rock» er en slik film.

Virkeligheten er helt annerledes. Det finnes ingen lett vei i spesialpedagogikk. Det er tunge tak og hardt arbeid for både lærer og elev.

De gangene det plutselig løsner, er dette frukter av en lang prosess med anvedelse av ulike strategier, pedagogiske modeller og hardt arbeid. Knallhardt arbeid.

Elever som har problemer med å lære må jobbe dobbelt så hardt som alle andre. Ingenting kommer av seg selv. Man er ikke like flink som de andre, så man finner noe man ef flink til; noe man mestrer. Mange av de som ikke klarer å lære fag, blir flinke til å lage støy og uro. Svært flinke.

Flink bråkmaker
Dette gir tre kortsiktig gevinster for eleven: Eleven unngår å jobbe med et vanskelig skolefag, eleven setter dagsorden i klasserommet, og eleven gjør noe han eller hun er flink til. Det er skjelden en elev som ikke klarer skolens innhold er stille og forsagt.

Tenk deg selv: valget står mellom å være baias og klovn, ellet at du må gjøre skolefag som er så tungt, vanskelig og kjedelig at du hater det. Hva hadde du valgt?

I School of Rock kommer en villter Jack Black inn uten noen utdanning og treffer barn som er så preget og kuet av systemet, at hans kulhet og villskap bare preller av dem. Han blir kompis med elevene, og det oppstår en gjensidig respekt. I virkeligheten vil kule lærere som åpner opp for villskap og kulhet rask mister all autoritet. Barn overtar styringen med en gang muligheten byr seg. Lærere som blir for mye kompis med en elev som ikke klarerer skolens faglige og sosiale innhold, ender ofte opp som en tosk.

Avhengig av struktur og omsorg
Elevene må møtes med klare krav og tydelig struktur. Samtidig må eleven møtes med tålmodighet og omsorg, til tross for at han eller hun skjeller deg ut, spytter på deg eller er utgjort sårende. Det er en balansekunst på en skarp egg, hvor det er lett å trå feil.

All læring skjer i eleven. Det er i eleven sitt hode kunskapen skal lagres og brukes. Det er i eleven sin hjerne at bokstaver føres sammen til ord og ord til setninger. At antall kan skrives med tall, og at tall kan legges sammen og trekkes fra, deles og ganges.

Men elever som sliter med læring er ikke motivert til å lære. De kjenner så alt for godt sine egne begrensninger. Skal jeg hjelpe et barn å lære må det ha hjelp med motivasjonen. Det hjelper og å vilje av stål og engasjerte foreldre. Men dessverre er det ikke alle barn som har dette.

Har du barn som har problemer på skolen, må du hjelpe alt du kan. Du må hjelpe med lekser. Du må hjelpe med motivasjon. Dere må jobbe sammen med skolen for å lykkes. Det er hardt arbeid å være dårlig, og det koster mye i innsats og motivasjon å bli flink.

Hvordan motivere barn til innsats i skolen

Det er snart skolestart, og mange foreldre har store forhåpninger til sine små yndige. Det er spesielt én felle det er lett å gå i når det gjelder å motivere sine egne barn til bedre skoleprestasjoner. Dette er belønninger.

Det er snart skolestart, og mange foreldre har store forhåpninger til sine små yndige. Det er spesielt én felle det er lett å gå i når det gjelder å motivere sine egne barn til bedre skoleprestasjoner. Dette er belønninger.

Mobiltelefoner, iPad, reiser eller andre goder er dårlige motivatorer. Velmenende foreldre bruker slike triks. Det fungerer aldri. Du kan insistere på at det virker, og du tror på det selv. Kanskje barnet ditt har fått gode resultater på grunn av en bestikkelse, men jeg vet. Å gi en iPhone som belønning for skoleprestasjoner, er det samme som å gi en svømmer gullmedalje i spydkast. Belønningen hører ikke sammen med prestasjonen.

Belønningen må komme øyeblikkelig etter at prestasjonen er oppnådd. Det nytter ikke å gi barn en premie lenge etterpå. Da har hun eller han glemt hva det er de blir belønnet for, og de gode følelsene som gjør til at belønningen virker er borte.

Jeg bruker skryt og klapp på skulderen, sammen med mye positiv oppmerksomhet når jeg skal motivere. Da stråler eleven og strutter av stolthet. Dette er den beste belønningen man som foresatt og lærer kan gi.

Grunnen til at jeg gjør dette er at det er selve læringsprosessen som må motiverer eleven til prestasjon. Hvis du jobber med barnet ditt slik at det blir begeistret for skolearbeid, vil han eller hun raskt bli begeistret for å jobbe med fag.

Du kan le litt av dette og riste på hode og si: «Det går jo ikke an å bli begeistret og motivert for skolen!». Da vil jeg svare «Det er en grunn til at ditt barn ikke blir begeistret og motivert for skolen. Denne grunnen er deg». For å lære må eleven ha positive holdninger. Siden ditt barn speiler deg, er det du som må jobbe med egne holdninger til skolen, lærere og læring, skal ditt barn lykkes på skolen.

Med skryt og positiv oppmerksomhet må du engasjere deg i skolearbeidet til barnet ditt. Du må hjelpe med lekser. Du må hjelpe med motivasjon. Dere må jobbe sammen med skolen for å lykkes. Det koster mye i innsats og motivasjon for å bli flink. Både du og ditt barn må jobbe sammen med hverandre, og med skolen.

Skal du belønne ditt barn for skolearbeid ikke gi iPod, iPad, iPhone eller reiser. Vær heller raus med skryt og nærhet. Vis interesse for prestasjonene barnet ditt gjør på skolen og vær tilstede når det gjelder lekser og hvis hun eller han ønsker å fortelle om skoleadagen.

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Jeg har plassert min blogg i <a href=»http://bloggurat.net/kart/registrere/973/bergen»>Bergen</a&gt; på <a href=»http://bloggurat.net/kart/»>norske bloggkart</a>!

Derfor streiker lærerne

Det brygger til streik blant oss lærere. Vi ligger bak i lønnsveksten, og vi er lei av å være lønnstapere. Samtidig møter vi lite forståelse for de godene vi har opparbeidet oss, og vi opplever at vi må jobbe mer som byråkrater enn med undervisning. Er det rart vi er irriterte?

Det brygger til streik blant oss lærere. Vi ligger bak i lønnsveksten, og vi er lei av å være lønnstapere. Samtidig møter vi lite forståelse for de godene vi har opparbeidet oss, og vi opplever at vi må jobbe mer som byråkrater enn med undervisning. Er det rart vi er irriterte?

Lærere skal i snitt jobbe 43,5 timer i uken, mot en normal arbeidsuke på 37,5 timer uken. Denne ordningen ble innført slik at lærerne skulle få avspasere når elevene hadde ferie. Personlig opplever jeg at det nærmest er umulig å komme under 43,5 timer uken. Og når avspaseringsukene kommer, er dette kjærkomne pusterom hvor jeg kan senke skuldrene, tenke meg om, og endre og tilpasse min egen undervisning.  Å være lærer er mer en livsstil enn en jobb.

Lærernes hverdag har blitt mer og mer hektisk. Det blir mye dokumentarbeid som stjeler tid fra det som skjer i klasserommet. Undervisning blir skviset til fordel for byråkratiske oppgaver, dokumentasjonskrav og kontrollregimer. Den tapte undervisningen tar vi igjen med stress og egen fritid. Som lærer må jeg prioritere: Skal tiden jeg bruker som byråkrat tas igjen ved å bruke mindre tid på undervisningen, eller skal jeg bruke noen timer ekstra av min egen fritid? For de fleste lærere blir svaret fritiden.  Våre tilmålte 43,5 timer uken er ikke nok å fylle postene som både byråkrat og lærer.

Vår arbeidsgiver ønsker å fjerne fleksibiliteten og hjemmekontortiden til lærerne. De ønsker at vi skal sitte mest mulig på skolens overfylte arbeidsværelser og binde opp nærmest alle våre 43,5 timer i tilstedetid og planleggingsdager. Ser vi på utviklingen andre steder i arbeidslivet, er det utstrakt bruk av fleksitid og hjemmekontor. Derfor er det svært forvirrende at arbeidsgiveren vår ønsker å binde opp tiden vår til arbeidsplassen.

Samtidig er det et uttalt satsingsområde at vi trenger flere lærere. Blant annet har Utdannings- og forskningsdepartementet en rekrutteringskampanje gående på fjerde året som tar sikte på å rekruttere lærere. Dette fordi Statistisk sentralbyrå spår at vi i 2020 vil mangle 18 000 lærere. Ved å fjerne lærerne sine opparbeidede goder, og sørge for at vi ligger bak i lønnsveksten med 2,5 % i forhold til andre kommunalt ansatte, er det lite trolig at vi klarer å rekruttere nok lærere eller beholde de som allerede er i jobb.

De unge er ikke dumme.  De har mange muligheter, og de fleste barn og unge med litt empati klarer å forstå at å være lærer er et svært krevende yrke. Det må med andre ord være goder som lønn, avspaseringsordninger og gode arbeidsbetingelser som er med på trekke de unge og driftige til læreryrket. At det å være lærer trolig er verdens mest spennende yrke er i seg selv ikke nok.

De fleste er enige om at det å være lærer er en viktig oppgave. Både grasrota, embetsverket og politikere uttaler at man må styrke læringen, lærere, lærerutdannelsen og skolen. Utdannings- og forskningsdepartementet  forsøker å rekruttere nye kloke hoder fordi vi i fremtiden vil mangle lærere. Samtidig ønsker arbeidsgiveren vår å fjerne goder som avspaseringsordninger og hjemmekontor, nekte oss en normal lønnsvekst, og ilegge oss flere byråkratiske oppgaver. Det er med bakgrunn i dette at jeg tror vi lærere nå tar vårt ansvar som pedagoger: Vi må lære stat og kommune å legge to og to sammen.

Utdanningsfabrikken

Fra da jeg var liten husker jeg Pink Floyds låt «Another brick in the wall part 2». Låten var befriende og jeg tolket den som en statement mot en skole som jeg opplevde som undertrykkende og kontrollerende. Selv om sangen var noe pysete, så var det teksten som gjorde seg. Spesielt «Hey, teacher! Leave us kids alone!» var et parti jeg gjerne sang med på.

Fra da jeg var liten husker jeg Pink Floyds låt «Another brick in the wall part 2». Låten var befriende og jeg tolket den som en statement mot en skole som jeg opplevde som undertrykkende og kontrollerende. Selv om sangen var noe pysete, så var det teksten som gjorde seg. Spesielt «Hey, teacher! Leave us kids alone!» var et parti jeg gjerne sang med på.

Som lærer har denne sangen blitt mer aktuell enn noen gang tidligere. Læreplanen –  som er lærerens, skolens og skoleeiers oppdrag fra staten – har redusert eleven til en vare.

Som lærer står jeg ved samlebåndet vi kaller skolen. Jeg er bare en av mange lærere som står villig og former elevene i statens nyliberalistiske bilde. Samlebåndet kryper seg fremover til de ulike postene i en norsk elevs liv: Barneskolen, mellomtrinnet, ungdomsskolen, videregående og til slutt universitet og høyskole. I andre enden skal utdanningsfabrikken levere en splitter ny samfunnsborger med de påkrevde ferdighetene som er definert av samfunnet. Vi skaper gårsdagens idealer i dag. Dette til tross for at det allmektige markedet forteller oss at utdanning ikke lenger er noen garanti for en god jobb. Det er til og med industriledere som går ut og sier at utdanning er tull.

På min post ved samlebåndet har jeg ansvaret for å proppe en tilmålt mengde kunnskap inn i de ulike hodene. Mengden er allerede instruert og definert i læreplanen. En læreplan som er nærmest blottet for pedagogikk og pedagogiske idealer, men kraftig inspirert av næringslivets visjoner og misjoner. Til tross for at noen deler av læreplanen gir rom for å hjelpe elevene realisere seg selv, finne ut hva de liker og anledning til å øve på demokrati og folkeskikk, så setter PISA, TIMMS og andre konkurransepregede tester en effektiv stopper for slikt arbeid. Vi utdanner ikke dugendes mennesker lenger. I stede skal elevene bli flinke i å løse oppgaver som er definert av OECD. At resultat blir navlebeskuende, udemokratiske oppgaveløsere spiller ingen rolle, så lenge jeg kan dokumentere at jeg har lært dem det som fagplanen har fastsatt.

I Pink Floyd videoen ser vi de ansiktsløse barna som siver langs et industribånd, før de faller ned i en kjøttkvern. Ut i andre enden kommer en rød uniform masse. Selv om læreplanen snakker varmt om individuell tilpassing, er det i praksis plass til lite individualisme og hensyn til elevenes ulikheter. De fastsatte læreplanene slår fast at dette og dette skal eleven kunne. Og dette skal jeg tvinge inn i hodet til eleven med ulike manipuleringsteknikker som blir kalt «individuelt tilpasset opplæring».

Misforstå meg rett: Konkrete mål for opplæringen er viktig. Men det er ikke alt som kan konkretiseres, tallfestes eller måles. Dessverre har det oppstått en skeivhet i den norske skolen i dag. Det er nesten bare den tilmålte og den målbare kunnskapen som får plass. Dette betyr at jeg som lærer har liten eller ingen tid til å hjelpe elevene mine å realisere seg selv,  slik at de kan bli hele mennesker.

Og helt til slutt: Pink Floyd, Another brick in the wall part 2.

%d bloggere liker dette: