Media + høyrepopulisme = sant

Historien om fremveksten til den populistiske høyresiden, er et kjærlighetsdrama mellom media og populistene.

Uten medias oppmerksomhet hadde trolig den populistiske høyresiden fortsatt vært et marginalt fenomen. Selvfølgelig er dette en forenkling. Det er andre mekanismer og samfunnsstrømninger som har vært med å løfte høyrepopulismen opp og frem. Men media har vært instrumentell i å føre den nye høyrepopulismen til makten.

Konfliktlinjer
For å finne en forklaring på dette må vi se på noen grunnleggende trekk i media. Journalister ynder å trekke det man kan kalle konfliktlinjer mellom to parter. Altså det er én part mot en annen part. Det er foreldre mot barnevern. Arbeidsgiver mot arbeidstaker. Det er brukere mot NAV. Pasienter mot sykehus. By mot land. Makt og motmakt. Du forstår sikkert tegningen.

Og her kommer vi inn på elsk-hat forholdet media og den populistiske høyresiden har til hverandre. Selv om store deler av media, og spesielt kommentariatet, er grunnleggende uenig i det populismen står for, skriver de spaltemeter på spaltemeter om populistene. Oftest med negativt fortegn.

Grunnen til denne interessen er at populistene tegner en tydelig konfliktlinje. Refleksjon og nyanser passer like lite hjemme hos populistene som i media. Det er i denne enigheten om å forstå verden i svart-hvitt, eller nærmere bestemt kun i hvitt eller svart, at media og populistene byr hverandre opp til dans.

For populistenes del får de et talerør for sine meninger. Om det så er eliten, innvandring, muslimer eller selve demokratiet som er mål for populismens harmdirrende protest, passer denne spissingen og den manglende interessen for å ta den andres perspektiv inn i pressens dramaturgi. Som en ekstra bonus får populistene klage over den skeive dekningen de får av pressen. For å i neste øyeblikk løpe tilbake til den samme journalisten som de nettopp har kritisert for å fremstille dem på en dårlig måte, og fyrer løs med nye synspunkter.

Ledende populist i tiår
Vi har siden 80-tallet hørt Carl I. Hagen male et bilde som i beste fall er 1/10 rett om innvandring, integrering, eldreomsorg, helsevesenet, veistandard og så videre. Hagen påberoper sitt syn som en absolutt sannhet. Og grunnen til at hans sannhet ikke blir gjort noe med er at eliten dekker over denne ubehagelige sannheten. Siden Hagen tross alt har 1/10 rett, vil flere kunne kjenne seg igjen i budskapet han formidler. Og det et budskap som så alt for godt passer inn i medias forenklinger og konfliktlinjer.

Når Carl I. Hagen gjennom nesten fire tiår har insistert på at han representerer den eneste sanheten og den rene fornuften, vil til slutt et tilstrekkelig antall tro på det. Selv om media til dels latterliggjør, til dels har satt harde fronter mot Hagens synspunkter, har de gitt ham mye plass i både aviser og fjernsynsdebstatter. Og dermed også et talerør.

Toer sine hender
Media har vært instrumentell i å føre høyrepopulismen til makten. Og de er uten evne til å forstå sin egen rolle. Om noe vil de toe sine hender og med rette påstå at de hele veien har kritisert og advart mot populismens fremvekst.

Slik sett fortjener pressen og høyrepopulismen hverandre. Begge har overfladiske og forenklede analyser, de legger begge skylden på alle andre enn seg selv, og begge anvender konfliktorientert språk.

Vi har nå fått mange Carl I. Hager som går ut og propagander sine harde og ytterligående synspunkter. Og selv om høyrepopulistene nå er i posisjon, anvender de den samme retorikken som da de var i oposisjon. Men denne gangen er det selveste demokratiet og ytringsfrigeten de kritiserer for å være imot dem.

Antidemokratisk strømning?
Uten at media tar et steg tilbake og forstår sin egen rolle i høyrepopulismens fremvekst, kan media nok en gang bygge oppunder en bølge som høyrepopulismen kan ri på. Sist gang red populistene rett inn i regjeringskontorene.

Denne gangen går populistene løs på grunnsteinene i demokratiet, som ytringsfriheten og at flertallet vinner frem. Gloser som falske nyheter og oppfordring til å bryte vedtak i stortinget øker i hyppighet.

For høyrepopulistene begynner gjennom pressen å vise urovekkende tendenser. Tendenser mot at de som er imot høyrepopulismens sannhet, også er en folkefiende.

Utadvent men introvert

Jeg har tenkt en del i det siste. Jeg har tenkt mye på meg selv. Denne navlebeskuende aktiviteten kommer av en økende opplevelse av å falle utenfor.

Jeg har det man kaller en introvert personlighet. Men jeg er en utadvent person. Disse to er ingen motsetninger, men byr på en del utfordringer.

Jeg er en person som ikke behøver å snakke for å fylle stillheten. Der andre kanskje føler et ansvar for å bryte den pinlige stillheten, kan jeg nyte den og synes at den er fin. Jeg åpner helst munnen for å uttrykke saker som jeg føler er viktig eller interessant å meddele. Og jeg har lite sans for å ødelegge den deilige stillheten med tomme ord og fraser. Selv om jeg selv gjerne bryter stillheten når jeg ser at den andre trenger det.

Lange tanker
Hvis du vil ha raske og lette svar, så bjeffer du opp feil tre – som det heter på engelsk. Spør du meg om noe, går jeg inn i tenkemodus. Jeg veier argumenter opp mot hverandre. Vrir og vrenger problemstillingen. For meg er virkeligheten kompleks og sammensatt, og fortjener en skikkelig analyse. Og etter en slik prosess kommer gjerne et svar som har ulike betingelser og heftelser ved seg. «Påden ene siden, påden andre siden…» Skal man løse noe, så skal det løses skikkelig og med omhu. Jeg har lite sans for raske svar fra hofta og bastante meninger. Det forteller meg at vedkommende ytrer gjerne ikke har tatt seg bryet med å analysere skikkelig. Men ikke alt er egnet for analyse. Av og til er et raskt «ja» eller «nei» nok.

Noen anser meg som kritisk fordi jeg ser på både fordelene og ulempene av en situasjon eller problemstilling. Dette synes jeg i beste fall er unyansert. Mange jeg diskuterer med tenker enten i svart eller hvitt. Om det er rett eller galt. Hvis jeg ytrer et standpunkt i den ene eller andre retningen, tolkes dette av mottaker som om jeg står for det synet argumentet representerer. Dette til tross for at jeg understreker, gang på gang, at jeg ikke har falt ned på noe eller ikke står på den ene, den andre eller den tredje siden – om det så gjelder innvandring, om virkeligheten er en sosial konstruksjon, den nye traseen til E39, hvilken is som smaker best eller konflikter i midtøsten. Jeg forsøker etter beste evne å belyse saken fra ulike hold. Forstå alles perspektiv, og forutse konsekvensen av en handling eller tanke. Da ender man opp med alle sjatteringer av fargene imellom.

Ensom med andre
I sosiale lag blir samtaler ofte for intetsigende for meg. Det blir en del tomprat. Den leken mestrer jeg hvis jeg vil, men det er anstrengende og energikrevende. Derfor finner jeg meg pauser eller aktiviteter hvor jeg kan trekke meg unna og gå inn i meg selv for å hente ut energi for en runde til med smaltalk.

Ulempen er at hvis jeg ikke får meg noen minutter med «meg» tid, faller jeg inn i meg selv og blir stille og tenksom. Dette er det mange som opplever som frekt eller blir nervøs av. Ikke ta det personlig, kjære du. Jeg synes at smaltalken din er like kjedelig som hos din sidemann, eller hvem som helst sin smaltalk for den del. Inkludert min egen. Men så lenge jeg får meg en pause i ny og ne, kan jeg danse smaltalkdansen hele dagen gjennom.

Jeg trenger i liten grad sosial kontakt. Dette fordi jeg trives i eget selskap. Misforstå meg rett: Jeg setter stor pris på folk rundt meg, og jeg er svært glad i å være med andre mennesker. Men sosial kontakt er ikke et behov som jeg innehar. Ensomheten er derimot et behov som må dekkes for at jeg skal fungere med andre.

Ulempen med dette er at jeg gjerne foretrekker mitt eget selskap foran andres. Det betyr igjen at jeg har vansker med å beholde relasjoner fordi jeg ikke er flink nok å følge opp disse. Og helt ærlig trenger jeg her et spark i ræva fordi jeg lett blir for glad i ensomheten og mine egne tanker. Det kan jo av og til bli litt for mye av det gode.

Om å falle inn i egne tanker
Men én ting glemte jeg å nevne ovenfor. Jeg kan under samtaler falle ut hvis du sier noe spennende eller interessant. Dette kan være et perspektiv som er nytt eller en tanke som må forfølges, vrenges, vris og analyseres. Det skjer uten at jeg selv er det bevisst. Assosiasjoner og perspektiver raser gjennom hodet mitt med en slik kraft at all min energi brukes til dette arbeidet. Følgelig ramler jeg ut av samtalen. Og følgelig oppleves dette rart for min(e) samtalepartner(e). Som regel beklager jeg og har noen standardfraser jeg leverer for å glatte over hvis nødvendig. Det dekker som regel over det verste.

Like vel synes jeg dette er synd. Ikke en synd som i religiøs forstand, men fordi grunnen til at jeg faller ut egentlig er et kompliment til deg. Du har sagt noe som jeg mener verdt å bruke tid til å fundere på. Men slik oppleves det ikke for den som jeg snakker med. Kanskje blir min samtalepartner forvirret, indignert, eller lusker slukøret unna. Vi er alle fanget av sosiale konvensjoner.

Ikke rom for tenksomhet i ADHD-samfunnet
På jobb og i sosiale lag støter jeg på folk som ikke forstår at jeg trenger tid på å fundere. Ofte nektes jeg det handlingsrommet og tiden jeg trenger for å gruble meg ferdig. Eller jeg møter irritasjon og sinne fordi jeg trenger å tenke meg om eller belyse problemstillinger fra ulike hold. Men resignasjon og irritasjon er reaksjoner som oftest dukker opp.

Med alderen føles min introverthet som en byrde, heller en en berikelse slik jeg anså den som i hine hårde dager. Samfunnet krever større grad av overfladiskhet. Det er ikke rom for de lange tankene. Alt skal komme ferdig pakket og klart med sløyfe på. Og det i går.

En signifikant andre
Heldigvis har jeg funnet jeg en som elsker meg for den jeg er. Hun er tålmodig med meg når jeg ramler ut av samtaler, eller hvis jeg plutselig blir fraværende og går uten å tilkjennegi hvorfor. Hun lar meg ha min ensomhet, og tolererer at jeg vandrer uten mål og mening i hagen mens jeg mumler med meg selv til naboenes forlystelse/forskrekkelse.

Å være introvert er krevende, til tross for at man er utadvent. Da er det viktig at man har noen som forstår deg og gir deg spillerom. Og det er på langt nær noen selvfølge i dagens kjatrende kjas og «easy fix» mentalitet.

Knokkeldamen

På en av de mange regntunge dagene i Bergen stod en litt værbitt og jobbsliten Fimreite og vaglet.

Fraværende vandrer øynene mine mot folk som halser forbi eller venter på bussen, for så å raskt bli løftet opp mot bussene som kommer buldrende rundt hushjørnet ved Galleriet. Øynene mister interessen etter å ha sjekket nummeret på bussen, og de fortsetter å vandre fra folk til folk, uten å egentlig se.

Bussen merket med 5 Åsane Terminal O/Eidsvågneset stopper, og folk halser ivrig mot dørene for å unnslippe regnet. En klump av stampende mennesker danner seg rundt døren, men ikke så tett at de skumpler borti hverandre. Det er en tilbaketrukken iver rundt bakdøren.

Fremdøren står derimot vid åpen, fri for hinder av stampende mennesker. Resolutt tar jeg sikte på det gapende hullet i busssiden, stiger på, nikker til bussjåføren og lar øynene ta et sveip over innsiden av bussen etter et ledig sete. Jeg svinger meg inn i et sete som er vendt bakover.

Med ett møter jeg øynene til alle som har steget på. Setet jeg har satt meg i er opphøyet og lengst fremme i bussen. Alle de trøtte og slitne menneskene på vei hjem åpenbarer seg foran meg, og med ett blir jeg bussens naturlige midtpunkt.

En umulig oppgave har blitt tildelt en som liker å studere folk. Jeg må finne et punkt å stirre mot som ser passelig tilfeldig ut, samtidig som de andre passasjerene ikke opplever at det er det jeg prøver på. De andre passasjerene anstrenger seg for å ikke glo på meg. Merkelige og flakkende blikk, usikkerhet, flauhet. Ja, det meste av menneskelig uttrykk innen beklemt sosial usikkerhet utspiller seg som et taust teater fremfor min pidestall av plast trukket i syntetisk stoff.

Men jeg feiler oppgaven like fort som den ble meg tildelt. For en armlengde unna, vendt mot meg, nærmest vinduet, sitter det en dame som fanger interessen min. Ikke med det første, ikke med det andre, ikke med det tredje, men ved det fjerde sveipet innser jeg at det er noe veldig interessant med akkurat denne damen.

En eldre dame setter seg ned i setet ved siden av henne. Den eldre damen ser opp på hun som allerede sitter der med et tiggende hundeblikk og et håpefullt smil. Det er en gest som bærer håp om anerkjennelse og aksept. De hvite krøllene danser mens hun setter seg ned.

Men anerkjennelsen kommer ikke. Ikke bare uteblir den, men damen ved vinduet skjærer et uttrykk i forakt. Hun lener seg nærmere vinduet i tydelig irritasjon over nærværet av den andre. Jeg vet ikke om det var innbilning, men en liten brøkdel av et sekund ser jeg et trekk av usikkerhet fra den eldre damen. Men jeg er ikke sikker, for hun virker med ett mild og samlet der hun sitter og ser fremover i bussen. Nei, kanskje det bare var hjernene min som spilte meg et puss. Kanskje den gamle damen ikke hadde merket seg med den kalde mottakelsen fra den andre.

Men det var denne hendelsen, i dette sekundet, at min interesse for damen nærmest vinduet ble vekket. For hun var ikke det hun ga uttrykk for å være.

Ved første øyekast virket dette som en dame i begynnelsen av førtiårene. Langt hår satt opp i en hestehale på en ungdommelig måte, og klær med moderne snitt. Hun satt der med en gortex-jakke av typen Bergans eller NorthFace. Merket er ikke relevant. Hun satt med bratt rygg, tydelig sprek og full av pågangsmot. En ungdommelig holdning. Kanskje til og med sterk. Alt med holdningen hennes og klesstilen skulle tilsi at hun var i slutten av tredveårene eller i begynnelsen av førtiårene. I det minste ved første øyekast.

Men det var her det stoppet. For håret var grått og slitt, tydelig tæret av tid. Huden var rynket som gammelt lær: Blek med brune flekker som enten kunne være fregner, eller leverflekker. To blå øyne som lynte bittert ut over to skarpe og uthulte kinnben. Hendene hennes lå foldet i fanget, hvite og brunflekket.

Jeg kunne telle hver blodåre som stakk ut fra håndbaken hennes. Blå ormer som slynget seg intrikat under huden. Og fingrene var kanskje det mest spennende av alt. De så ut som om alt kjøtt var skrapt av dem, og at knokene var blitt malt med hvit farge og flekker for å skape inntrykk av hud. Når hun bevegde fingerleddene var de som store kuler som var satt på tynne stilker. Det var et under at de ikke skrek og knirket mens hun bevegede dem.

Så der satt jeg: På en buss, på vei hjem fra jobb. Og jeg klarte ikke å se om det var en dame i begynnelsen av førtiårene som hadde levd et hardt liv, eller en gammel dame som holdt seg godt, som satt på setet nær vinduet. For hvert stjålne blikk og skjulte vurdering ble jeg bare mer og mer forvirret. For meg var hun knokkeldamen. Og det var kanskje nok.

Myter om lærerenes arbeidstid

I forbindelse med konflikten mellom KS og lærerne er det behov for å rydde opp i en del myter om lærerens arbeidstid. 

Myte: Lærerne streiker fordi de ikke vil jobbe 7,5 timer dagen som andre folk
Feil. Lærerne jobber allerede mer enn 7,5 timer dagen. De sa nei til å binde opp tiden sin på skolen i 7,5 timer dagen. I dag velger lærerne selv hvor de jobber utenom undervisning og fastsatt møtetid.

Myte: Lærerne sa nei til avtalen fordi det ikke er plass til dem på arbeidsværelsene
Feil – Lærerne stemte nei til forslaget for å beholde råderetten over egen tid. Men det er riktig at lærerne har unntak fra Arbeidsmiljøloven og forskriften om at arbeidsplassen skal være på over 6 kvadratmeter. Dette unntaket er der på grunn av hjemmekontor, og at arbeidsdagen blir tilbragt i klasserommet. Dette unntaket vil forsvinne når lærerene får bundet opp tiden sin til arbeidsplassen. Da er det flere skoler som ikke kan gi lærerne arbeidsplass på over 6 kvadratmeter. (Takk til @tekstdoktor for denne myten)

Myte: Lærere har så mange ferier, jeg forstår ikke hvorfor de syter
Feil – Det er elevene som har ferie. Lærerne avspaserer oppspart tid.

Myte: Læreren har jo så lang sommerferie
Feil – Læreren har mindre sommerfeie enn de fleste. De har 4 ukers ferie, mens de fleste andre har 5. Grunnen til at lærerne får syv-åtte ukers sammenhengende fri om sommeren er at 4 uker er den lovpålagt ferien, mens 3-4 uker er oppspart avspasering. Læreren kan heller ikke selv velge hvor ferien skal legges.

 Jeg håper du kan hjelpe meg med å gi meg noen myter jeg ikke har her, eller korrigeringer til svarene mine. Send meg e-post toger.fimreite@gmail.com eller skriv en kommentar.

En tenkt konsekvens av kronprinsparets skolevalg

Kronprinsparet har i handling valgt å undergrave den offentlige skolen. Denne handlingen er en politisk ytring som kan få store negative ringvirkninger for hvilket skolesystem vi får i fremtiden. 

Hege Glad sin kronikk i Aftenposten «Når noen skummer fløten» gir en god oppsummering av hva som er problematisk med at kronprinsparet lar sine barn gå på privatskole.

Som Glad påpeker følger den offentlige pengestøtten med eleven. Hvis eleven går over i privat skole, følger pengene med eleven hit. Utvikler trenden seg med at foreldre flytter barna over til private aktører, vil den offentlige skolen bli utarmet, og gjør den mindre i stand til å møte «konkurransen».

Ikke reel konkurranse
Et annet poeng som Hege Glad gir, er at den offentlige skolen ikke har like vilkår for konkurranse som de private. Blant annet kan ikke den offentlige skolen kreve inn skolepenger, og på denne måten styrke tilbudet. Den offentlige skolen kan heller ikke kreve at foreldrene betaler for aktiviteter, klasseturer, skolemateriell og lignende. I den offentlige skolen gjelder gratisprinsippet. Dette prinsippet gjelder ikke i private skoler. Å kalle dette konkurranse faller på sin egen urimelighet.

Prestasjoner henger sammen med foreldrenes resurser
Forskning viser at skoleprestasjoner og foreldrenes resurser henger tett sammen. Hvis foreldre ser at selveste kronprinsparet underkekjenner den offentlige skolen, er det naturlig at de finner private alternativer for sine barn.

I den offentlige skolen vil man da sitte igjen med de elvene som er minst motiverte, samtidig som læreren vil ha mindre resurser til å løfte disse opp på et akseptabelt nivå. Dette vil i sin tur påvirke lærerne.

Dårligere lærere
Etter hvert som vilkårene for lærerne blir dårligere i den offentlige skolen, vil flere lærere flytte over til den private. Ikke bare har private skoler muligheter til å gi bedre lønn, men de kan også gi bedre utstyr og mer handlingsrom for lærerne. Og kanskje enda viktigere: De mest motiverte elevene befinner seg her. Når de private skolene kan tilby bedre vilkår enn den offentlige skolen, vil de tiltrekke seg de beste lærerne. Igjen forverrer dette situasjonen i klasserommet i den offentlige skolen.

Tilbake i den offentlige skolen sitter umotiverte lærere med for lite resurser til å gjøre en forskjell, og en gruppe elever som er lite motivert for skole. I klasserommet finner vi ikke lenger de elevene eller lærerene som kan kan påvirke klassemiljøet positivt. I stede finner vi et læringsmiljø hvor elevene gjør hverandre dårligere, og lærere som ikke makter å løfte elevene.

Klasseskille
Resultatet blir et tydelig skille mellom de som har, og de som ikke har, et poeng Hege Glad også trekker frem i sin kronikk. Vi vil med andre ord ende opp med et klassedelt skolesystem. Denne effekten er det den offentlige skolen skal utligne. Den skal ikke gjøre forskjell på kong Salomon og Jørgen hattemaker. Når man entrer skoleporten har alle elevene like stor verdi. Ikke hvem dine foreldre er eller hvor flink du er. Den offentlige skolen gir et større mangfold, og er representasjon av hele samfunnet, ikke bare en liten homogen del av det.

Når Kronprinsparet velger å fjerne sine barn fra dette fellesskapet må de også forstå at det er en politisk handling som helt tydelig tilsier at de ikke ønsker å la sine barn henge med den gemene hop. Deres barn skal leke med eliten sine barn.

Kronprinsparet må innse at de har en viktig funksjon i samfunnet, og at mange ser opp til dem. I dette tilfellet er det helt klart har de har latt sine personlige snobberier komme før plikten. De har i handling gått inn for et klassedelt samfunn.

Derfor sa lærene nei til 7,5 timers dag

Lærerne stemte ikke ned arbeidsavtalen fordi de må jobbe 7,5 timer dagen, slik mange tror. De stemte nei til avtalen fordi de blir fratatt sitt viktigste gode uten å få noe igjen.

I følge dagens avtale skal en lærer i snitt jobbe 43,5 timer uken. En vanlig arbeidsuke er 37,5 timer uken. Rundt 30 timer av læreren sine 43,5 timer uken er bundet opp til arbeidsstedet, alt ettersom lokale ordninger. Læreren disponerer altså 13,5 timer av sine 43,5 timer uken selv. Dette gir lærerne en stor frihet til å styre sin egen arbeidstid, og er kanskje den største goden lærerprofesjonen nyter. Det var denne friheten arbeidsavtalen truet.

Selv om det nedstemte forslaget ga mulighet til hjemmekontor ikke ulikt dagens ordning, vil lærerne i praksis kunne bindes opp mot arbeidsplassen sin i 37,5 timer uken, mot 30 timer uken i dag. Dette betyr at de mister råderetten over 7,5 timer uken.

Stør misnøye
Misnøyen fra lærerne kan deles i to hovedkategorier. Den ene er at denne avtalen viser en stor mistillit til lærerne. Lærere ser det som enda et forsøk på å undergrave lærerprofesjonen, og frata dem innflytelse over egen tid. De opplever KS som en part som ikke ønsker dem vel, noe som er kritisk for en arbeidsgiver.

Som mange har påpekt har det lenge blitt servert festtaler fra politisk hold om bedre lønn og større fleksibilitet for læreren. Høyre har sågar programfestet dette. Men realiteten i skolen har vært det motsatte. Læreren har allerede blitt fratatt en del goder og får begrenset sine opparbeidede rettigheter ved at flere timer har blitt bundet opp, og de opplever mer detaljstyring av undervisningen.

Samtidig sakker læreren fra når det gjelder lønnsutvikling. I tillegg tar andre yrkesgrupper innpå når det gjelder ferier og avspaseringsordninger, mens de selv opplever at de blir fratatt de samme godene. Jeg er temmelig sikker på at også du hadde vært forbannet i en slik situasjon.

Knapper og glansbilder
Den andre grunnen er at avtalen som ble nedstemt fratok lærerne deres viktigste gode uten å gi noe igjen for det. Lønnstillegget de fikk ble forhandlet frem ved sist streik, og er ikke særlig imponerende. Det som kanskje er mest alvorlig er at det er forventet at læreren skal gi fra seg noe så profesjonsdefinerende som arbeidstidsordningen i bytte for knapper og glansbilder.

Det er altså to grunner til lærernes streikevilje: Den ene er den opplevde mistilliten fra arbeidsgiver. Den andre er at det er forventet at læreren skal gi fra seg muligheten til å disponere egen tid, uten å få noe igjen for det. 

Derfor stemte jeg nei, Utdanningsforbundet

Jeg stemte nei til forslaget som ble forhandlet frem mellom Utdanningsforbundet og KS, selv om jeg er for muligheten til å binde læreren opptil 7,5 timer dagen til skolen.

Grunnene til at jeg er for muligheten til å binde lærernes tid er mange. Men én av dem handler om tilgjengelighet. Å være tilgjengelig for elever, foreldre og for skoleledere innenfor en gitt tidsperiode tror jeg vil være til hjelp for alle, læreren inkludert. Man kan da kreve at henvendelser fra foreldre, kommune eller leder kommer mellom åtte og fire på hverdager. Ikke klokken ti om kvelden på en søndag.

En annen grunn er at hvis læreren må være på arbeidsplassen sin i 7,5 timer dagen, vil det tvinge seg frem krav om bedre innemiljø og større plasser med færre lærere per kontor. Slik det er nå vil arbeidsmiljøloven føre til at skolene raskt får pålegg av arbeidstilsynet å utbedre og tilrettelegge. Det er også verdt å merke seg at skolene er unntatt en del regler i arbeidsmiljøloven fordi læreren har den tidsordningen de har. Når man binder lærerne til arbeidstedet i normal arbeidstid, faller disse unntakene bort. De fleste skolene slipper ikke unna en renovering eller en oppgradering av arbeidsplassene. For lærernes del er dette bra, for KS trolig ikke like bra.

Den tredje grunnen er at dette er en endring som har presset seg frem i mange år allerede, og det er et behov for å rydde opp i et komplisert regelverk med ulik vekting av tid. Læreryrket har forandret seg mye de siste årene. Skolen har gått til å bli målstyrt, foreldre stiller høyere krav til skolen, skolen har blitt til en hierarkisk organisasjon med mellomledere, og politikerne skal på død og liv detaljstyre og overvåke.

På toppen av dette har vi reformkåte politikere som hele tiden skal påtvinge sine kunnskapsløse tåkevisjoner, og måle og teste det som skjer i skolen. Alle endringene tilsier at både skolen og lærerne er tjent med at lærere har kjernetid som er bundet opp mot skolen for å stå sterkere mot de kreftene som ønsker å rive skolen sønder og sammen.

En forutsetning for at jeg er for at lærerne må være på skolen i opptil 7,5 timer, er at de like vel får muligheten til å ha hjemmekontor. Da slipper læreren å forhandle om hun skal få avspaseringstimer eller ikke. Det blir ryddigere for alle parter. Møter utenom denne tiden, og som ikke er avtalefestet, må kompenseres. Altså en ordning som er ganske lik den lærerne har i dag.

Like vel stemte jeg nei til avtalen. Grunnen er enkel: Når man gir fra seg sitt viktigste gode, da må man kunne forvente noe igjen. Det er tross alt vanlig ved de fleste transaksjoner at når man gir fra seg noe, så får man noe tilbake med tilsvarende verdi.

Avtalen som ble forhandlet frem følger ikke dette prinsippet, men vitner heller om en overlegen stormakt som ydmyker en allerede bekjempet fiende. Avtalen blir spesielt pinlig med tanke på at dette årets lønnstillegg ble forhandlet frem ved sist streik i 2012. Lærerne er altså forventet å gi fra seg noe med høy verdi uten å be om å få noe tilbake.

I tillegg kan man også undre seg over at KS, som vil mangle lærere i fremtiden, og som allerede nå har problemer med å skaffe lærere i distriktene, ikke har stilt seg følgende spørsmål: Hvordan skal man få folk til å bli i yrket, for ikke å snakke om å rekruttere nye, hvis man fjerner en av de få godene som lærerne nyter? Jeg tror at Erna Solberg kan se langt etter drømmelæreren sin hvis avtalen går igjennom. Enten ved at den vordende drømmelæreren velger en annen utdanning, eller den allerede etablerte drømmelæreren pakker sammen notatbøkene sine og tar seg over i et annet yrke. Et dårligere PR-stunt skal man lete lenge etter.

Jeg håper for alle læreres del at det blir et nei i uravstemningen. Da gjenstår det bare for Utdanningsforbundet å sette seg ned med KS og ta en ny forhandling. Forhåpentlig vis vil forhandlerne på begge sider av bordet forstå at lærerne ikke lett gir fra seg den viktigste goden hun har. Men det burde de ha forstått for lenge siden.

IKT i skolen – Hva må til?

For at IKT i skolen skal bli en del av i undervisningen, er det tre faktorer som bør prioriteres: Brukervennlig programvare, mer tid til læreren for å jobbe med IKT, og å integrere IKT som en naturlig del av skolehverdagen.

1. Brukervennlig pedagogisk programvare
De pedagogiske programvarene som brukes i skolen  i dag ligger langt tilbake for tjenester som facebook, google disk og andre gratistjenester. De pedagogiske programvarene har en funksjonalitet som man må tilbake til 2004 for å finne tilsvarende.

Med få unntak har de fleste pedagogiske programvarer jeg har vært borti vært vanskelige å bruke, tungvint å administrere og svært tidskonsumerende å sette seg inn i. Når alle disse faktorene samspiller, vil tiden det tar å anvende slike verktøy bli for stor i forhold til analoge verktøy som penn og papir.

Det kanskje verste eksempelet er Itslearning. Itslearning er en digital læringsplattform, en slags facebook for skolen, og har ambisjoner om å bli den viktigste plattformen for læring i norsk og internasjonal skole.

Jeg mener at Itslearning er for dårlig slik det fremstår i dag. Det er for mange klikk, det er for uoversiktlig og ikke minst er hele greiene ganske så foreldet i måten å tenke brukergrensesnitt, altså hvor lett det er å bruke. Det finnes bedre plattformer som gjør de ulike oppgavene itslearning skal gjøre på en bedre og raskere måte.

Fordelen med Itslearning er at det er et sikkert og lukket system, som sørger for at informasjon og resultatene om eleven ikke kommer på avveie. En funksjon som er svært viktig når det gjelder å verne om elevens privatliv, og som ikke er like god hos gratistjenester.

2. Lærerne må få mer tid til IKT
Da mener jeg ikke at vi skal legge mer tid i tillegg til det lærerne allerede har. Da mener jeg at man omdisponerer tiden innenfor rammene som allerede foreligger. Eksempelvis at man tar tiden som er satt av til samarbeid på trinnene, eller tiden som er satt av til å jobbe med andre oppgaver, og bruker den til IKT. Internkurs, samtalegrupper og workshops, supplert med eksterne kurs er gode tiltak som kan være med å hjelpe lærerne til å bruke IKT i undervisningen. 

Det er heller ikke til å skyve under stol at skal man øke bruken av IKT i skolen, er læreren det viktigste leddet mellom eleven og skolen. Ikke flotte ord i læreplanen eller komplisert formulerte direktiv fra departementet og skoleeier. Her er det viktig å få læreren på lag.

3. Implementering
Punkt tre henger egentlig sammen med de to første punktene. Dette siste punktet er nemlig det flotte ordet implementering. For å si det på en litt enklere måte: Alt må legges til rette for at IKT blir en like vanlig del av undervisningen som det skolebøker og tavle er.

Slik det er i dag har lærerne i liten grad eierforhold til bruk av IKT i skolen. Flere lærere føler seg utilstrekkelig i forhold til IKT, andre gir blaffen og ser dette som nok en moteordning fra politisk hold, mens atter andre gjør motstand fordi de ikke ser hvordan programmene kan hjelpe elvene.

Det blir heller ikke satt av tilstrekkelig tid til å jobbe med IKT, dette til tross for at flere og flere av oppgavene som før gikk på papir, som fravær, orden og lese- og regnetester blir digitale.

Selv om maskinparken og utstyret på de fleste norske skolene er i brukbar stand, spiller dette liten rolle når de som skal lede bruken av IKT i undervisningen ikke får tid eller har programvare som er er dugende. Skal lærerne bli motivert, må de oppleve at digitale verktøy forbedrer elevenes læring. Først da kan man begynne å nå målet i læreplanen om å «bruke digitale verktøy«.

Kampen om klasserommet

I kampen om å bestemme i klasserommet er læreren satt på sidelinjen. Det er på tide at vi lærere reiser oss, og med klar og tydelig stemme forteller hvor skapet skal stå.

Det tar minst fire år med høyere utdanning å bli lærer. De fleste av oss har flere år på skolebenken enn det. Vi har studert ulike teorier om hvordan læring foregår, og hva ulike teoretikere mener er god læring. Vi har lært hvordan jobbe systematisk med læring innen de ulike fagene.

Til slutt sitter vi igjen med en lang og grundig utdanning som gir oss kunnskap og bredde innen de ulike fagene, hvordan gjennomføre en undervisningsøkt, hvordan planlegge et undervisningsår og hvordan lære bort fag.

I lærerutdanningen går studentene gjennom en utsilingsprosess. En allmennlærer begynner med praksis allerede det første studieåret. Gjennom alle praksisperiodene følges studenten opp av praksislærer, som melder tilbake til høyskolen eller universitetet om gjennomføringen og dugelighet. Svært mange studenter får seg en nesestyver i møte med skolehverdagen. Andre finner ut at å være lærer ikke er deres karrierevei, og begynner på et annet utdanningsløp. I seg selv er ikke dette uvanlig. Men forskning viser at at ca. 30 % av de som begynner på lærerutdanningen hopper av underveis.

Når vi er ferdig utdannet vil de fleste av oss jobbe flere år i vikariater, hvor de som ikke trives som lærer finner seg andre yrker. Å være lærer er såpass krevende at 1|3 av de som begynner på en slik karrière slutter innen fem år. Statistisk sentralbyrå hevder at det er så mange som 50.000 mennesker med lærerutdanning som ikke jobber i skolen. Det er en hard og tung vei å bli lærer. Bare det burde vært et kvalitetsstempel.

De som blir igjen i yrket står i klasserommet hver eneste dag og leder læringsprosesser. Mange lærere tar også tilleggsutdanning innen ulike fag for å øke kvaliteten på sin egen undervisning.

Vi går på kurs, planlegger, utveksler kunnskaper og ideer og perspektiver rundt det som skjer i klasserommet. Etter hvert danner det seg en kompetanse som vi tar med oss videre i vårt virke.

Til tross for vår lange utdanning, utsilingsprosess og erfaring, får vi ikke utøve vår profesjon slik vi mener best. Klasserommet okkuperes av pedagogiske døgnfluer, politisk toskeskap og en overivrig skoleeier.

De ulike aktørene innfører kontrollregimer, dokumentasjonskrav, styringsverktøy, pedagogiske verktøy og gudene vet hva som skal inn i klasserommet. Alle disse tiltakene, velmenende eller ideologiske, tar tid fra undervisning av fag.

I rapporten fra tidsbrukutvalget som kom ut i 2009, ønsket lærerne mer tid til å planlegge undervisningen. I tillegg ønsket lærerne å bruke mindre tid på møter om skolen som helhet og mindre tid på dokumentasjon. Våre ønsker har ikke blitt hørt.

Forskning på skole fremhever blant annet at læreren er en avgjørende faktor for barns læring. Dette er gammelt nytt for oss lærere. Det sier seg selv at dyktige læreren er avgjørende for barns læring. Den store guruen inne pedagogikk, John Hattie, har laget en studie basert på over 800 metastudier hvor han rangerer hvilke faktorer som spiller størst rolle for læring i skolen. De faktorene som går på læreren er høyt rangert i Hatties analyse.

Her i Norge er dette et poeng skoleforskeren og professor Thomas Nordahl formidler. Han vektlegger lærerens kunnskap om fagene og kvaliteten på læreren som viktig.

Det er derfor merkelig at læreren ikke får lede sitt eget klasserom i den norske skolen. Styrk heller lærernes kompetanse og vis oss tillit til at vi som kan faget og kjenner elevene faktisk er de som er best egnet til å ta ledelsen.

Aktiviteten i klasserommet dikteres av alt annet enn læreplanen for fag og lærerens faglige kunnskap. Nasjonale prøver, PISA og TIMSS blir servert fra nasjonalt plan. Skoleeiere har kanskje egne testverktøy og metoder som de pålegger oss å bruke. Det er til slutt ikke rom for annet enn testing, måling og veiing av elevene. I tillegg kommer det pålegg om antimobbeprogram og andre velmenende tiltak som fører til at vi må endre den ordinære undervisningen for å blidgjøre politikere og skoleeiere.

Politikere og  skoleeier kan på sin side slå seg fornøyd på brystet og si: «Se her hvor flink jeg er til å dokumentere og teste». Men det eneste man oppnår er å stykke opp og ta tid bort fra de faglige aktivitetene i klasserommet. Det blir ikke god læring av sånt.

Det mest graverende eksempelet på dette er fra 5. mars i år, da opplæringsutvalget i Rogaland fylkeskommune vedtok anonym retting av prøver i videregående skoler.

Med et pennestrøk fjernet fylkespolitikerne muligheten til pedagogisk bruk av karakter, og en mulighet til å styre elevens læringsprosess. I tillegg viste fylkespolitikerne helt tydelig at de ikke har tiltro til at lærere setter karakterer etter prestasjon, men etter den såkalte trynefaktoren.

Slik mistillit er tung å bære, og endelig reiste lærerne i Rogaland seg og tok til motmæle. 1.000 underskrifter på et opprop med krass kritikk av vedtaket ble sendt fra Utdanningsforbundet til fylkespolitikerne. Men det kom for sent. Det er helt tydelig at politikerne ikke lytter til oss som sitter med kompetansen og praksisen. Vi skal ikke stå med lua i hånden og tynt be om audiens, vi skal kreve å bli lyttet til.

Skolen må endre kurs. Skolen må igjen ha eleven i sentrum. Og den beste måten å gjøre dette på er å la læreren gjøre jobben sin. Vi er møtepunktet mellom elev, politikernes visjoner, foreldre og skoleeiers ønsker. Det er vi som er selve bærebjelken i undervisningssystemet og den viktigste aktøren for dine barns læring. Det er vi som sitter på kunnskapen og kjenner elevene. Det er derfor vi som må styre klasserommet. Ikke hvem som helst andre med interesse i skolen. 

Lærere må på sin side engasjere seg politisk og yte innflytelse på beslutningstakere for å få tilbake kontrollen i klasserommet. I tillegg må fagforeningene som Utdanningsforbundet og Lektorlaget sterkere på banen og yte press for å hindre detaljstyring av lærerens virke.

Helt til slutt en beskjed til skoleeiere og politikere: Spør oss lærere hva vi trenger for å gjøre jobben vår. Ikke fortell oss hvordan vi skal utøve vår egen profesjon. Den veien du har valgt for skolen er dømt til å mislykkes, ene og alene fordi du ignorerer den viktigste faktoren for å få til en god skole: Læreren.

—————

Kilder:
Regjeringen: rapport fra tidsbrukutvalget 2009
http://www.regjeringen.no/upload/KD/Vedlegg/Grunnskole/Tidsbrukutvalget/Rapport_Tidsbrukutvalget.pdf

Arbeidsmarkedet for lærere og førskolelærere fram mot år 2035 – SSB.no
http://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/arbeidsmarkedet-for-laerere-og-forskolelaerere-fram-mot-aar-2035

1000 lærere mot anonym retting – utdanningsforbundet.no
http://www.utdanningsforbundet.no/Hovedmeny/Videregaende/Andre-artikler/1000-larere-mot-anonym-retting/

Én av tre ferske lærere dropper ut av yrket – NRK.no
http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.10934471

– Bedre lærere avgjørende – forskning.no
http://www.forskning.no/artikler/2009/januar/207552

Tre av ti lærerstudenter dropper studiet – BT.no
http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Tre-av-ti-larerstudenter-dropper-studiet-2864646.html#.UWWzT7WppLk

Hattie, John (2009): Visible learning. A synthesis of over 800 meta-analysis relating to achievement. Routledge

Twist & shout


Hvis jeg kaster en håndfull Twist til deg, kan jeg fortelle deg hvilken personlighet du har.

«Nå skal vi lage en åpen plass her foran kateteret» sier jeg. Elevene i femte klasse ser sløvt opp på meg fra RLE-bøkene. Litt etter litt setter massen seg i gang, og de fremste pultene blir skjøvet ut til sidene. «Alle pultene bakerst skal helt inn til veggen» sier jeg. Og igjen setter massen seg i bevegelse. Noe småprat kommer fra undrende barnemunner. En del spørsmål blir rettet mot meg. Men jeg svarer ikke. Litt spørrende ser elevene mot meg der jeg står ved kateteret. Og det er da, helt plutselig, at jeg kaster en håndfull Twist inn blant elevene.

Først står de der forvitret – nærmest lamslått – før de kvikkeste forstår at her er det godterier å få. Og da – med ett – eksploderer klassen i et forferdelig leven. Små armer og bein hiver seg rundt etter de små innpakkede sjokoladene. Så kommer en ny ladning med Twist fra kateteret, så en ny, så en ny. Helt til twistpakken er tom. Sakte men sikkert faller klasserommet til ro. Det er ikke mer Twist å få.

Noen elever har fått mange Twist, andre elever har fått lite. Det er ikke en rettferdig fordeling av godene. Noen elever er lei seg fordi de har fått feil type Twist, og er i ferd med å få et sammenbrudd. Men løsningen er nær.

«Har alle fått Twist?» spør jeg? De fleste nikker og prater i munnen på hverandre. Noen er ivrig etter å formidle det de har på hjertet. Andre krangler. «Er det noen som ikke har fått Twist?» spør jeg. Jeg får mange svar på en gang: «Jeg har ikke fått den jeg vil ha!» eller «Jeg har ikke fått så mange som den og den!». Noen elever velger å komme til kateteret, og på den måten søke hjelp av meg gjennom kaoset. Andre trekker seg unna, og setter seg på plassen sin. Enten for å surmule eller for å glede seg over Twist-fangsten.

«Nå setter vi pultene på plass, og så setter vi oss ned» klarer jeg etter gjentatt forsøk å få formidlet gjennom all surringen. Etter en stund har alle elevene satt seg. Så kommer beskjeden. «Da må vi bytte med hverandre slik at alle blir fornøyd». Beskjeden er overflødig. Elevene har har forlengs begynt forhandlingene, og Twistbiter bytter hender.

Noen elever løper rundt og er flinke til å bytte, andre sitter stille og venter på at noen skal komme til dem. Noen synes at det er urettferdig at de selv har så mange, og forbarmer seg over dem som har lite. Andre gjemmer unna deler eller hele fangsten og slik får de flere biter.

Andre, unna mitt blikk, bruker Twisten som betalingsmiddel for sosiale gjenytelser og avtaler. Kanskje de kjøper seg noen venner med å gi fra seg Twisten, eller kanskje de får viljen sin når det gjelder hva de skal leke når skolen er slutt.

Et marked har oppstått i klasserommet, valutaen Twist får ulike valører ut fra hvor høyt den enkelte eleven verdsetter sjokoladebiten. En elev liker Kokosbitene og bytter til seg en kokkosbit for en Japp- og en Daimbit. Andre profitterer på dette og forhandler til seg gode betingelser, mens atter andre har sterk rettferdighetssans og vekter en bit for en bit. Andre går for langt og får ikke gjennomslag for bytteprisen sin og må senke kravene til neste handel.

Noen av elevene rører ikke Twisten, men gjemmer disse unna til senere. Andre elever begynner å spise med en gang de får anledning, og stirrer med et lengselsfullt blikk på de tomme Twistpapirene foran seg på pulten. Andre elever sorterer Twisten syrlig i systemer foran seg i den rekkefølgen han eller hun ønsker å fortære disse i.

Når det sluttes av og elevene skal gå hjem er de uten Twist. Da er det en av elevene som tar frem Twisten som er gjemt unna, og deler ut til de som vil ha. Og det uten å ha spist en eneste bit selv. Noen elever tar grådig for seg og går hjem med magen full av sjokolade. Andre takker høflig nei, selv om du ser at de har lyst på mer. Atter andre slikker seg fornøyd rundt munnen etter å forsynt seg av Twisten i gangen, tatt imot ekstra Twist fra medelever som trodde de ikke hadde fått, og begir seg fornøyd hjem og gleder seg til å spise de bitene som er gjemt unna i sekken.

Hvis jeg kaster en håndfull Twist til deg, kan jeg fortelle deg hvilken personlighet du har.