Historien om Markus og de nasjonale prøvene

Markus er den i klassen som ikke klarer det de andre klarer. Han henger ikke med når læreren snakker fra tavlen, og han klarer ikke å jobbe med oppgaver. Tankene hans er helt andre steder, og når han prøver å gjøre en innsats butter det imot. Markus er den eleven i hver klasse som har atferd- eller lærevansker.

Markus er den i klassen som ikke klarer det de andre klarer. Han henger ikke med når læreren snakker fra tavlen, og han klarer ikke å jobbe med oppgaver. Tankene hans er helt andre steder, og når han prøver å gjøre en innsats butter det imot. Markus er den eleven i hver klasse som har atferds- eller lærevansker.

Da de andre elevene for lengst leste for å lære, lærte Markus fortsatt å lese. Bokstav for bokstav forsøker Markus å lage mening fra ord og ord til setninger. Det går ikke fort. I matematikken sliter Markus med å huske hvordan man går frem. Tallene danser meningsløst på rutete papir. Engelsk kan han bare glemme. Markus får ikke til sitt eget språk en gang, hvorfor forventer noen av ham at han skal klare et fremmedspråk?

De andre elevene leser sider opp og sider ned og finner svarene som ligger skjult mellom linjene. Markus klarer ikke en gang å lese det som stå på linjen. Kanskje han kaster bøkene i gulvet, eller kanskje han legger hodet på pulten for å dagdrømme dagen vekk. Eller kanskje han begynner å vandre hvileløst rundt i klasserommet på søken etter noe, eller noen, å kamuflere sin dårlighet med.

Så en dag fant noen kloke hoder ut at; jo, vi skal få Markus til å føle seg enda dårligere med å holde nasjonale prøver i det langstrakte land. «Men hva er dette får noe gnål?» undrer de som bestemmer. «Disse irriterendes lærerne påstår at Markus vil føle seg verre av nasjonale prøver. Det passer ikke vårt syn på skole!».

Alle lærerne roper seg hese på Markus sin fortelling: Ut i det byråkratiske mørket roper vi i et forsøk på å beskytte Markus mot mektige krefter. Vi får som svar at «Det er likt for alle». Men det er ikke likt for Markus. Når vi ordner det slik at Markus kan slippe å føle seg dum kommer det anklagende: «Dere jukser på nasjonale prøver!». Dette er den endelige bekreftelsen på at resten av samfunnet mener han ikke er verdt noe. Markus vet og Markus forstår.

Jeg og andre lærere er Markus sitt vern mot samfunnets nykker og motetrender. Vi skal beskytte ham mot å føle seg mislykket, og vi skal få ham til å lykkes ut fra sine egne forutsetninger. Av to onder må vi velge ett: Der vi kan gi Markus fritak mot å føle seg udugelig og verdiløs så gjør vi det. Men det er ikke alle Markusene som slipper unna nedverdigelsen. Skam dere som tvinger oss til dette!

Hvis det å beskytte Markus mot å føle seg enda mer mislykket er å jukse på nasjonale prøver, så skal jeg jukse til verden går under. Jeg vil jukse så hardt og så lenge at krampa tar meg. Jeg vil alltid verne Markus mot ødeleggende krefter så sant jeg er lærer.

For ordens skyld: Markus var det mest populære guttenavnet i tiden fra 1999 – 2002.  I denne teksten er navnet Markus representant for alle elevene med lære- eller atferdsvansker i den norske skolen.

Hvordan lærer elevene – En lærers perspektiv

Hvordan læring foregår og hva læring er strides de lærde om. Jeg skal ikke legge ut om læringsteorier, men jeg vil gjerne dele hva jeg som lærer mener er viktig for læring.

Hvordan læring foregår og hva læring er strides de lærde om. Jeg skal ikke legge ut om læringsteorier, men jeg vil gjerne dele hva jeg som lærer mener er viktig for læring.

For meg kommer man aldri unna det at læring er noe som skjer i eleven. Det er i hjernen til eleven at koblinger av nervebaner skjer. Men vi kommer heller ikke unna at det er elevens sanser som er broen mellom elevens sinn og verden utenfor. Eleven lærer gjennom sansene sine ved å se, ta, lukte, smake osv. Leser eleven en tekst, bruker denne øynene sine. Skriver eleven en tekst, så bruker eleven nervecellene i hånda, korrigerer med øynene, og prosesserer i tanken, så overfører eleven det til papiret gjennom pennen. Så enkelt, men like vel så komplisert.

Å finne ut hvordan hjernen virker er fortsatt under arbeid. Like vel er det svært mye vi som forelder og lærer kan gjøre når det gjelder læring for våre barn. Etter min erfaring er det tre faktorer som skal til for å få maksimalt læringsutbytte fra en elev.

Hjemmet
Først og fremst må foreldrene gi gode holdninger til sine barn. Hvis en elev kommer hjem og får vite at det som skjer på skolen bare er tull, at læreren er dum, eller eleven møtes med likegyldighet for sine faglige prestasjoner, så lærer barnet at skolen ikke er noe å bruke tiden sin på. I en kamp om elevens gunst mellom skolen og hjemmet, er det alltid hjemmet som vinner. Det finnes også foreldre som prioriterer fritidsaktiviteter som fotball eller dans foran skole. Da er man som forelder på ville veier. Det er skolen som vil sikre barnets fremtid, ikke fotballen eller dansingen.

Læreren
En annen viktig faktor er læreren. Hvis jeg som lærer skal lede barns læring, må jeg være strukturert, ha varierte opplegg som er tilpasset den enkelte, og samtidig ha en god relasjon til eleven og hjem. Jeg må (vei)lede eleven med å strukturere kunnskapen og sørge for at elevene forholder seg til denne på forskjellige måter. Det er min oppgave som lærer å motivere og tilrettelegge slik at hver enkelt elev oppnår sitt maksimale potensiale.

klassemiljøet
Den tredje faktoren er klassemiljøet. Mennesker er sosiale vesen, og når man tvinger 20-30 mennesker inn i et lite klasserom, vil det sosiale ha svært mye å si. Da er det viktig at klassemiljøet er et miljø hvor elevene har positive holdninger til egen og andres læring. Hvis elevene har en positiv holdning til det å lære, oppsøker eleven læring på egenhånd. Elevene er da motivert for læring.

Alle disse tre faktorene virker sammen. De kan påvirke hverandre i positiv eller negativ forstand. Det trengs ikke flere enn to negative elever i en klasse for å ødelegge læringen for resten. Da er det viktig at engasjerte lærere følger opp klassen, elevene og hjemmet. For hvis man kommer fra et hjem der man ikke setter pris på skoleprestasjoner, så er dette holdninger man tar med seg inn i klassemiljøet. Eller hvis man som lærer ikke klarer å luke ut negativ adferd, så vil dette gå utover hele klassen. Hvis klassemiljøet er negativt, så hjelper det lite hva man forsøker av opplegg. Da er ikke elevene motivert for å lære eller lære av hverandre.

Motivert for læring
Disse tre faktorene har flere fellesnevnere, men jeg er opptatt av spesielt en. Dette er motivasjon. For motivasjon for læring kommer innenfra, og påvirkes i ulik grad av ytre faktorer som hjemmet, læreren og medelevene. Til syvende og sist er det eleven selv som må ønske å lære, fordi det er i elevens hjerne kunnskapen dannes. Men vi rundt eleven må gjøre vårt ytterste for at eleven blir motivert.

Det er selvfølgelig langt mer komplisert en tre faktorer. Og det er selvfølgelig mye mer komplisert enn det jeg gir uttrykk for her. Men like vel er dette noe som gir mening for meg i læreryrket. Motivasjon for læring og gode holdninger er det som skal til for å lykkes. Ikke bare i skolen men også videre i livet.

….

Tidligere bloggposter jeg har skrevet om læring og skole

En fantastsik beskrivelse av hvordan man som ny lærer opplever presset på jobb, men også hvordan man blir dratt inn igjen. Noe å tenke på for oss som har vært i «gamet» en stund. Det er ikke rart at lærere mener at de har den beste jobben i verden, samtidig som de synes de har den mest krevende. God blogg!

Lærerråd

I juleferien i fjor var eg rimeleg sikker på at eg burde slutte som lærar. Det eg hadde hatt lyst til å bli sidan eg gjekk på ungdomsskulen, og som eg hadde brukt seks år på å utdanne meg til, stod plutseleg for meg som eit einaste stort feilval. Eg trudde eg hadde valt læraryrket fordi eg faktisk brydde meg om folk. Men dei siste månadene hadde eg opplevde at eg stort sett berre tenkte på meg sjølv. Kvar gong eg gjekk frå ein time, kjørte eg økta i repetisjon, med fokuset på meg sjølv: Var planen min god nok? Hadde eg fått sagt det eg ville? Hadde eg sagt det slik eg ville? Alt handla om meg og mine prestasjonar. Idet dette gjekk opp for meg, vart eg rimeleg sikker på at eg ikkje eigna meg som lærar. Det var det litt tungt å skulle ta innover seg.

Vis opprinnelig innlegg 901 ord igjen

Derfor skal du elske misunnelse

Jeg satt og snakket med en elev som jeg ofte tar med ut av klassen for å gjøre andre aktiviteter enn bare skole. I det siste hadde denne eleven vært motvillig til å bli tatt ut av klasserommet, til tross for at eleven trivdes mye bedre med meg og mine alternative pedagogiske opplegg enn å være i klasserommet.

Jeg satt og snakket med en elev som jeg ofte tar med ut av klassen for å gjøre andre aktiviteter enn bare skole. I det siste hadde denne eleven vært motvillig til å bli tatt ut av klasserommet, til tross for at eleven trivdes mye bedre med meg og mine alternative pedagogiske opplegg enn å være i klasserommet.

Etter å lurt og lirket en stund kom det frem at elven ikke ville bli med meg ut fordi noen andre elever hadde «slengt med leppa». Dette oppstod som regel da eleven ivrig hadde lagt ut om hva vi hadde funnet på mens de andre hadde jobbet med fag. Eleven var svært frustrert.

«Men de andre er jo bare misunnelig», fortalte jeg eleven. «Det er jo det som er problemet!», svarte eleven surt, som om jeg ikke forstod noen ting. Og det stemte jo på en måte.

Jeg og eleven hadde en felles forståelse av et problem, vi brukte også samme ordene, men vi la noe helt forskjellig i tolkningen av det.

For eleven var misunnelse noe slemt og dårlig. Det var en negativ oppmerksomhet som var plagsom og ekkel. Misunnelse var altså noe slemt som gikk utover eleven, og som gjorde de andre elevene slemme. Eleven hadde et svært negativt syn på det hele, og begynte derfor å nekte å gjøre ting som denne hadde lyst til.

I mitt hode var misunnelsen fra de andre et kompliment til eleven: At de andre elevene ville gjøre det samme. I stede for å tolke irritasjonen til de andre som en trussel eller som noe slemt, så jeg på dette som en anerkjennelse av eleven som ble med meg ut for å gjøre andre aktiviteter enn bare skole.

Personlig anser jeg misunnelse som det ypperste kompliment jeg kan få. At andre ønsker seg det som jeg har eller er, er kanskje den største hederen andre kan gi meg. For meg er det en bekreftelse på at jeg har gjort noe riktig i forhold til andre, side de ønsker dette så forferdelig mye at de misunner meg det. Og hvis de også viser at de er misunnelig, så koser jeg meg godt.

Jeg og eleven satt og diskuterte dette med hvordan vi kunne se på misunnelse resten av timen. Til slutt ble vi enig om at selv om det var ubehagelig å bli utsatt for andres misunnelse, så var det jammen meg flott også. Etter denne samtalen hadde jeg ikke lenger problemer med å få denne eleven med meg ut.

Skal vi melke en moral ut av denne hendelsen, så må det bli noe slik som: «med å se positivt på ting, så får man det så mye bedre med seg selv og andre.» …eller noe i den dur.
Eller hva tenker du?

PS. Jeg måtte selvfølgelig ta en alvorsprat med elevene som hadde slengt med leppa. 

Teori og praksis i skolen

Regjering og departement ønsker å føre det eleven lærer inn i en mer praktisk og anvendelig kontekst, samtidig som de ønsker å styrke de teoretiske fagene.

Regjering og departement ønsker å føre det eleven lærer inn i en mer praktisk og anvendelig kontekst, samtidig som de ønsker å styrke de teoretiske fagene.  

I 2001 ble det gitt en norsk eksamen med analyse av teksten»Ikkje Amerika, men Amerika» av Kjartan Fløgstad. Teksten var sterkt ironiserende, og la frem en sammenligning mellom Sør-Amerika og Nynorsk. De fleste elevene klarte ikke å tolke ironien, og tre ganger flere enn vanlig strøk.

Buffalosko og Fila-gensere til tross: Elevene klarte ikke å forstå Fløgstads ironiske tekst ut fra kontekst. Selv om videregående elever anno 2001 var aktive brukere og eksponenter av ironi, gikk Fløgstads ironiske harselas dem hus forbi.

Skolens kontekst er for de fleste elevene fjern fra andre kontekster. Selv om elevene bruker ironi i konteksten friminutt, i konteksten hjem, eller i kontekst SMS, så henger ikke konteksten læring sammen med de førstnevnte kontekstene.

Organiseringen hindrer praksis
Utfordringen er at læringskonteksten og klasseromkonteksten i seg selv ikke innbyr til en klar og praktisk kobling til livet «utenfor murene».

Skolen er en institusjon hvor man samler opptil 30 forskjellige mennesker i små rom. Eneste differensieringen er årskull og skolens geografisk plassering. Skal dette fungere kreves det stram regi og sterk kontroll, sammen med en hel del kompromisser. Denne måten å organisere undervisningen på gir lite rom for praktisk læring.

Et annet eksempel er skolens motvilje til å engasjere seg i sosiale medier, som Facebook eller blogging. Hadde skolen vært villig til å ta et steg nærmere elevenes kontekst, ville skolen kanskje ha klart å føre læring inn i elevenes andre kontekster. Men som skolen og lærere har påpekt i utallige debatter, er det etiske innvendinger mot å engasjere seg så sterkt i elevens privatliv.

Også kommunikasjonen med hjemmet har begrensninger, og denne skal ytterligere bli innskrenket fordi man nå har søkelys på elevens rett til privatliv. Dette er viktige og riktige innvendinger, men når det gjelder å føre læring over til elevens andre kontekster vil en slik innskrenkning bety at skillet mellom elevens læringskontekst og fritidskontekst vil bli ytterligere forsterket.

Norsk skole en praktisk skole
Til tross for dette er den norske skolen per i dag en svært praktisk og tilretteleggende skole. Både lærere, læreplaner og læreverk forsøker å tilnærme seg elevens liv – Altså fritidskontekst. Men som norskeksamen i 2001 viste, er dette lettere sagt en gjort.

Løsningen fra regjeringen og utdanningsdirektoratet er å forsøke å tilrettelegge med mer praksis i alle fag. Dette til tross for at Norske skoler taper terreng i forhold til andre OECD-land hva det gjelder teoretisk kunnskap.

Den teoretiske kunnskapen i Norge sakker akterut, til tross for uttalt satsing innen basisfagene norsk, naturfag og matematikk. Dette er svært teoretiske fag, og krever derfor en teoretisk tilnærming. En tilnærming de norske elevene i liten grad mestrer fordi læreverk og læreplaner tar sikte på å være praktisk og relatert til elevens eget liv. Altså å nærme seg elevens andre kontekster.

Som allerede vist legger ikke skolens kontekst til rette for slik praktisk læring. En del fag er lite velvillig til å tillate en praksis, rett og slett fordi fagene er iboende teoretiske. Like vel forsøker den norske skolen å føre konteksten læring inn i elevenes liv gjennom sine egne virkemidler, samtidig som disse virkemidlene legger hindringer for dette. Skolens kontekst er for ulik i forhold til elevens andre fritidskontekster.

Den norske enhetsskolen kan ikke si «ja takk, begge deler», men må velge: Skal skolen jobbe med teori, og slik hevde seg konkurranse med andre OECD-land? Eller skal skolen tre inn i elevenes kontekst med større nærhet og praksis?

Ikke plass til læring i skolen

Skolen skal romme mer enn det er tid til. Dette går på bekostning av læring.

Skolen skal romme mer enn det er tid til. Dette går på bekostning av læring.

Den norske skolen av i dag skal romme et utall av tjenester og tiltak. Ikke bare er skolen en institusjon for læring, men en institusjon for oppdragelse, mekling, kulturtilbud og sosialt arbeid.

Skolens oppdrag
Hva opplæring er og hva som skal læres er grundig forklart i opplæringsloven og i læreplanene. Læreplanene er oppdraget fra staten til skole og lærerne. Denne er politisk styrt og er vedtatt av stortinget.

Læreplanen for fag forklarer hva man skal lære elevene. Her har vi fire grunnleggende ferdigheter som skal læres i alle fag gjennom hele utdanningsløpet. Dette er Lesing, skriving, regning og å utrykke seg skriftlig og muntlig, og å bruke digitale vertøy. Fagplanen forteller også hva som skal læres i de ulike fagene på skolen fordelt på trinn.

Disse er i og for seg greie. Så har vi Generell del av læreplanen, som forteller oss hvilke mennesker skolen skal (ut)danne. Til slutt har vi prinsipper for opplæringen som forteller oss på hvilken måte opplæringen skal foregå.

Dette er spennende lesning, spesielt siden det er flere motsetninger mellom de ulike delene.

Læreplanen er en maksimumsplan som rommer alt for mye. Konsekvensen av dette er at lærerne som skal utføre oppdraget ikke helt vet hvordan de skal få dette til. Ikke bare har lærerne for liten tid til å gjennomføre alt staten har bestilt, men det er i beste fall forvirrende lesing. Konsekvensen er at lærerne følger læreplanen for fag, siden denne er den mest håndfaste delen.

Men tiden som kan brukes til fag blir spist av velmenende tiltak fra stat og skoleeier. På de fleste skolene har man et antimobbeprogram, trivselslederprogram, obligatoriske nasjonale prøver, sosiale begivenheter, trafikkopplæring, holdningsprogrammer, julespill, fadderordninger, temadager og listen fortsetter og fortsetter. For hvert slikt tiltak som blir lagt til skolen, vil det bli mindre tid til å utføre det som er skolens hovedoppgave: Nemlig å lære elevene fag.

Politisk populisme
Politikere ynder å legge alle utfordringer som har med barn å gjøre over på skolen. Når Norske barn er overvektige, blir det lagt på skolen å slanke dem. Når barn spiser usunt, blir det lagt på skolen å få dem til å spise sunt. Når barn har oppfører seg dårlig blir det lagt på skolen å rett opp i oppførselen deres. Skolen skal også forebygge rus og kriminalitet blant ungdom, og skolen skal opplyse og veilede innen yrkesvalg, vaner, livsstil og så videre.

Flere av disse oppgavene er langt utenfor skolens primære virksomhet. Mange lærere fungerer som sosialarbeidere som jobber med adferd, rus, vold og hjem. Skolen er også et knutepunkt for flere institusjoner som jobber med ulik problematik innen psykiatri, rus, hjemmesituasjon, tilpassningsproblematikk, integrering, sykdom og barnevern. PPT og BUP er slike institusjoner som skolen jobber tett med, for å nevne noen. For hver slik oppgave som blir lagt til skolen, forsvinner enda mer tid fra læring av fag.

Ikke ferdig oppdratt
Skolen bruker mye tid på å oppdra elevene. Ulike undersøkelser viser at norske elever er mer bråkete og er mindre lydhør i forhold til læreren enn i andre land. Elevene kommer ikke lenger ferdig oppdratt til skolen, men det må brukes mye tid til å få klassen til å fungere som et velsmurt maskineri. Dette er krevende når alle delene ønsker å jobbe i et eget tempo og med noe helt annet. Derfor er det mye oppmerksomhet rundt klasseledelse blant norske lærere.

En servicestasjon for barn
Foreldre står nærmest i kø med ulike krav som skolen skal oppfylle. Når ungene har røket uklar i sin egen fritid, krever ofte foreldre at skolen skal ta tak i dette. Skolen blir av noen foreldre ansett som en slags servicestasjon hvor både oppdragelse, konflikthåndtering og læring skal serveres. Noen foreldre blir også indignert over at de må hjelpe sine egne barn med lekser. Disse argumenterer for at det er skolens ansvar å lære barna, ikke foreldrenes.

Sannheten er at disse foreldrene har delvis rett. Den tiden barna er på skolen brukes i mindre grad til læring av tradisjonelle skolefag. Og her ligger det et paradoks. Etter hvert som alle utenomaktivitetene blir overtatt av pedagogene, må foreldrene i større grad lære barna det som man ikke får tid til på skolen. Var det noen som sa sosial ujevnhet?

Så når oppdragelse, tiltak og ulike prøver er gjennomført; Når Konfliktene er håndtert og klassen har kommet til ro, er plutselig skoledagen over uten at skolefagene beskrevet i læreplanen har blitt gjennomført. Det burde defor ikke være en stor overraskelse at vi skårer dårlig i forhold til andre OECD-land når vi ikke har tid igjen til å lære elevene fag på skolen.

Noen kilder til påstandene i denne bloggen
Læreplanen
Fagartikkel: Atferdsproblemer i norsk skole – et mindre problem enn antatt (Gustafsen og Nordahl)

Den perfekte skolen

En kollega og jeg utvekslet noen kjappe replikker over kopimaskinen forleden dag. Sånn i forbifarten. Slikt blir det gjerne god satire av.

En kollega og jeg utvekslet noen kjappe replikker over kopimaskinen forleden dag. Sånn i forbifarten. Slikt blir det gjerne god satire av .

Vi hadde ved et lykketreff fått et halvt minutt å utveksle morsomheter når vi stod og ventet på at kopimaskinen skulle spytte ut flere klassesett med prøver. Et halvminutt som er sjelden i skolehverdagen. På dette halve minuttet kom vi frem til en løsning, som er alle løsningers mor hva det gjelder å effektivisere skolen.

Forslaget var like enkelt som det var genialt. For virkelig å kunne dokumentere hvor dyktige lærere er, må vi først og fremst få mer tid til byråkratiske oppgaver. Hva er det som tar tid bort fra byråkratiske oppgaver, kontrollregimer og møtevirksomhet? Jo: Elevene.

Alle skoler burde kvitte seg med elevene sine, og slik frigjøre mer tid til livsnødvendig dokumentering. Vi ble begge begeistret der vi stod i det bleke lyset fra kopimaskinen, høye på kaffe. Vi var begge skjønt enig. En skole uten elever var løsningen.

Uten elever i skolen ville vi oppnå null fravær. Vi kunne rapportere om ingen adferdsproblemer. Ingen lærevansker. Ingen mobbing. Ingen klager fra misfornøyde foreldre som ønsker at barna deres skal få toppkarakterer uten å løfte en finger. For ikke å snakke om de enorme innsparingene vi kunne ha levert til skoleeier. Altså kommunen. Det hadde rett og slett blitt et plussprosjekt.

Vi kunne ha dokumentert hverandres fremragende lærervirksomhet i flere dokumenter og rapporter, behørlig diskutert i ulike utvalg, og slik kunne alle lærerne ha vist til glimrende resultater på alle felt. Vi kunne ha dokumentert av hjertens lyst uten å bry oss om tåpelige detaljer som elever.

Det var med et fornøyd smil vi begge løp videre til våre respektive oppgaver. Han skulle planlegge et opplegg, jeg skulle tilbake i undervisningen med kopiene mine.

Men det var like vel med en ekkel smak i munnen. For det er alltid en kjerne av sannhet i god satire.

Skolen har de siste årene beveget seg mot en sterkere byråkratisk organisering. En måte å organisere skolen på som går på bekostning av eleven. Eleven har blitt redusert til mål som skal dokumenteres og stilles opp mot delmål. Byråkratiet er i ferd med å fortrenge skolens primære virksomhet, og bli det viktigste i en lærerhverdag.

Det er bekymringsverdig når man kjenner på at skolen setter større pris på møysommelige byråkrater, i stede for dyktige pedagoger med hjertet og sinnet dypt nedsenket i elevenes læring. Vi er på feil spor.

De små stegene

Jeg har de siste årene jobbet mye med barn med spesielle behov. Her er noen av tankene jeg har gjort meg rundt dette.

Jeg har de siste årene jobbet mye med barn med spesielle behov. Her er noen av tankene jeg har gjort meg rundt dette.

Amerikanske filmer fremstiller ofte en god lærer som en villstyring som går imot systemet. Ved å gjøre alt feil, gjør læreren alt rett. «School of rock» er en slik film.

Virkeligheten er helt annerledes. Det finnes ingen lett vei i spesialpedagogikk. Det er tunge tak og hardt arbeid for både lærer og elev.

De gangene det plutselig løsner, er dette frukter av en lang prosess med anvedelse av ulike strategier, pedagogiske modeller og hardt arbeid. Knallhardt arbeid.

Elever som har problemer med å lære må jobbe dobbelt så hardt som alle andre. Ingenting kommer av seg selv. Man er ikke like flink som de andre, så man finner noe man ef flink til; noe man mestrer. Mange av de som ikke klarer å lære fag, blir flinke til å lage støy og uro. Svært flinke.

Flink bråkmaker
Dette gir tre kortsiktig gevinster for eleven: Eleven unngår å jobbe med et vanskelig skolefag, eleven setter dagsorden i klasserommet, og eleven gjør noe han eller hun er flink til. Det er skjelden en elev som ikke klarer skolens innhold er stille og forsagt.

Tenk deg selv: valget står mellom å være baias og klovn, ellet at du må gjøre skolefag som er så tungt, vanskelig og kjedelig at du hater det. Hva hadde du valgt?

I School of Rock kommer en villter Jack Black inn uten noen utdanning og treffer barn som er så preget og kuet av systemet, at hans kulhet og villskap bare preller av dem. Han blir kompis med elevene, og det oppstår en gjensidig respekt. I virkeligheten vil kule lærere som åpner opp for villskap og kulhet rask mister all autoritet. Barn overtar styringen med en gang muligheten byr seg. Lærere som blir for mye kompis med en elev som ikke klarerer skolens faglige og sosiale innhold, ender ofte opp som en tosk.

Avhengig av struktur og omsorg
Elevene må møtes med klare krav og tydelig struktur. Samtidig må eleven møtes med tålmodighet og omsorg, til tross for at han eller hun skjeller deg ut, spytter på deg eller er utgjort sårende. Det er en balansekunst på en skarp egg, hvor det er lett å trå feil.

All læring skjer i eleven. Det er i eleven sitt hode kunskapen skal lagres og brukes. Det er i eleven sin hjerne at bokstaver føres sammen til ord og ord til setninger. At antall kan skrives med tall, og at tall kan legges sammen og trekkes fra, deles og ganges.

Men elever som sliter med læring er ikke motivert til å lære. De kjenner så alt for godt sine egne begrensninger. Skal jeg hjelpe et barn å lære må det ha hjelp med motivasjonen. Det hjelper og å vilje av stål og engasjerte foreldre. Men dessverre er det ikke alle barn som har dette.

Har du barn som har problemer på skolen, må du hjelpe alt du kan. Du må hjelpe med lekser. Du må hjelpe med motivasjon. Dere må jobbe sammen med skolen for å lykkes. Det er hardt arbeid å være dårlig, og det koster mye i innsats og motivasjon å bli flink.

Hvordan motivere barn til innsats i skolen

Det er snart skolestart, og mange foreldre har store forhåpninger til sine små yndige. Det er spesielt én felle det er lett å gå i når det gjelder å motivere sine egne barn til bedre skoleprestasjoner. Dette er belønninger.

Det er snart skolestart, og mange foreldre har store forhåpninger til sine små yndige. Det er spesielt én felle det er lett å gå i når det gjelder å motivere sine egne barn til bedre skoleprestasjoner. Dette er belønninger.

Mobiltelefoner, iPad, reiser eller andre goder er dårlige motivatorer. Velmenende foreldre bruker slike triks. Det fungerer aldri. Du kan insistere på at det virker, og du tror på det selv. Kanskje barnet ditt har fått gode resultater på grunn av en bestikkelse, men jeg vet. Å gi en iPhone som belønning for skoleprestasjoner, er det samme som å gi en svømmer gullmedalje i spydkast. Belønningen hører ikke sammen med prestasjonen.

Belønningen må komme øyeblikkelig etter at prestasjonen er oppnådd. Det nytter ikke å gi barn en premie lenge etterpå. Da har hun eller han glemt hva det er de blir belønnet for, og de gode følelsene som gjør til at belønningen virker er borte.

Jeg bruker skryt og klapp på skulderen, sammen med mye positiv oppmerksomhet når jeg skal motivere. Da stråler eleven og strutter av stolthet. Dette er den beste belønningen man som foresatt og lærer kan gi.

Grunnen til at jeg gjør dette er at det er selve læringsprosessen som må motiverer eleven til prestasjon. Hvis du jobber med barnet ditt slik at det blir begeistret for skolearbeid, vil han eller hun raskt bli begeistret for å jobbe med fag.

Du kan le litt av dette og riste på hode og si: «Det går jo ikke an å bli begeistret og motivert for skolen!». Da vil jeg svare «Det er en grunn til at ditt barn ikke blir begeistret og motivert for skolen. Denne grunnen er deg». For å lære må eleven ha positive holdninger. Siden ditt barn speiler deg, er det du som må jobbe med egne holdninger til skolen, lærere og læring, skal ditt barn lykkes på skolen.

Med skryt og positiv oppmerksomhet må du engasjere deg i skolearbeidet til barnet ditt. Du må hjelpe med lekser. Du må hjelpe med motivasjon. Dere må jobbe sammen med skolen for å lykkes. Det koster mye i innsats og motivasjon for å bli flink. Både du og ditt barn må jobbe sammen med hverandre, og med skolen.

Skal du belønne ditt barn for skolearbeid ikke gi iPod, iPad, iPhone eller reiser. Vær heller raus med skryt og nærhet. Vis interesse for prestasjonene barnet ditt gjør på skolen og vær tilstede når det gjelder lekser og hvis hun eller han ønsker å fortelle om skoleadagen.

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Jeg har plassert min blogg i <a href=»http://bloggurat.net/kart/registrere/973/bergen»>Bergen</a&gt; på <a href=»http://bloggurat.net/kart/»>norske bloggkart</a>!

Derfor streiker lærerne

Det brygger til streik blant oss lærere. Vi ligger bak i lønnsveksten, og vi er lei av å være lønnstapere. Samtidig møter vi lite forståelse for de godene vi har opparbeidet oss, og vi opplever at vi må jobbe mer som byråkrater enn med undervisning. Er det rart vi er irriterte?

Det brygger til streik blant oss lærere. Vi ligger bak i lønnsveksten, og vi er lei av å være lønnstapere. Samtidig møter vi lite forståelse for de godene vi har opparbeidet oss, og vi opplever at vi må jobbe mer som byråkrater enn med undervisning. Er det rart vi er irriterte?

Lærere skal i snitt jobbe 43,5 timer i uken, mot en normal arbeidsuke på 37,5 timer uken. Denne ordningen ble innført slik at lærerne skulle få avspasere når elevene hadde ferie. Personlig opplever jeg at det nærmest er umulig å komme under 43,5 timer uken. Og når avspaseringsukene kommer, er dette kjærkomne pusterom hvor jeg kan senke skuldrene, tenke meg om, og endre og tilpasse min egen undervisning.  Å være lærer er mer en livsstil enn en jobb.

Lærernes hverdag har blitt mer og mer hektisk. Det blir mye dokumentarbeid som stjeler tid fra det som skjer i klasserommet. Undervisning blir skviset til fordel for byråkratiske oppgaver, dokumentasjonskrav og kontrollregimer. Den tapte undervisningen tar vi igjen med stress og egen fritid. Som lærer må jeg prioritere: Skal tiden jeg bruker som byråkrat tas igjen ved å bruke mindre tid på undervisningen, eller skal jeg bruke noen timer ekstra av min egen fritid? For de fleste lærere blir svaret fritiden.  Våre tilmålte 43,5 timer uken er ikke nok å fylle postene som både byråkrat og lærer.

Vår arbeidsgiver ønsker å fjerne fleksibiliteten og hjemmekontortiden til lærerne. De ønsker at vi skal sitte mest mulig på skolens overfylte arbeidsværelser og binde opp nærmest alle våre 43,5 timer i tilstedetid og planleggingsdager. Ser vi på utviklingen andre steder i arbeidslivet, er det utstrakt bruk av fleksitid og hjemmekontor. Derfor er det svært forvirrende at arbeidsgiveren vår ønsker å binde opp tiden vår til arbeidsplassen.

Samtidig er det et uttalt satsingsområde at vi trenger flere lærere. Blant annet har Utdannings- og forskningsdepartementet en rekrutteringskampanje gående på fjerde året som tar sikte på å rekruttere lærere. Dette fordi Statistisk sentralbyrå spår at vi i 2020 vil mangle 18 000 lærere. Ved å fjerne lærerne sine opparbeidede goder, og sørge for at vi ligger bak i lønnsveksten med 2,5 % i forhold til andre kommunalt ansatte, er det lite trolig at vi klarer å rekruttere nok lærere eller beholde de som allerede er i jobb.

De unge er ikke dumme.  De har mange muligheter, og de fleste barn og unge med litt empati klarer å forstå at å være lærer er et svært krevende yrke. Det må med andre ord være goder som lønn, avspaseringsordninger og gode arbeidsbetingelser som er med på trekke de unge og driftige til læreryrket. At det å være lærer trolig er verdens mest spennende yrke er i seg selv ikke nok.

De fleste er enige om at det å være lærer er en viktig oppgave. Både grasrota, embetsverket og politikere uttaler at man må styrke læringen, lærere, lærerutdannelsen og skolen. Utdannings- og forskningsdepartementet  forsøker å rekruttere nye kloke hoder fordi vi i fremtiden vil mangle lærere. Samtidig ønsker arbeidsgiveren vår å fjerne goder som avspaseringsordninger og hjemmekontor, nekte oss en normal lønnsvekst, og ilegge oss flere byråkratiske oppgaver. Det er med bakgrunn i dette at jeg tror vi lærere nå tar vårt ansvar som pedagoger: Vi må lære stat og kommune å legge to og to sammen.